Gå til hovedinnhold Gå til hovedmeny

Krisesenter og senter mot incest og seksuelle overgrep

Krisesentre

Krisesentertilbudet er det eneste hjelpetiltaket med særlig kompetanse på å gi beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner.

I Norge finnes det 43 krisesentre fordelt over hele landet. Se oversikt over krisesentre på dinutvei.no.

Krisesentrene skal gi et trygt og midlertidig botilbud til personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Tilbudet skal være gratis. Hvis den voldsutsatte ikke har egen inntekt, skal dette kunne dekkes av NAV. Alle krisesentrene har sikkerhetstiltak for å gjøre sentrene trygge.

Det er laget en ny forskrift om sikkerhet i kommuenes krisesentertilbud. Forskriften konkretiserer kravene til fysisk sikkerhet og individuelle sikkerhetstiltak under opphold på et krisenter. 

Krisesentrene tilbyr samtaler, kartlegging av brukerens situasjon, og hjelp til å ta kontakt med andre tjenester. Hvis brukeren har behov for det, kan ansatte ved krisesenteret delta på møter med andre hjelpetjenester sammen med brukeren. Brukerne kan også få hjelp til å finne bolig, barnepass, praktisk hjelp og tilbud om ulike typer sosiale aktiviteter.

Krisesentrene skal være tilrettelagt for brukernes individuelle behov, inkludert behovene til personer med nedsatt funksjonsevne og barn som kommer i følge med mor eller far. Brukere som har behov for det skal ha tilgang til kvalifisert tolk.

Botilbudet til voldsutsatte kvinner og menn skal være adskilt.

Krisesentrene har et dagtilbud for personer som ikke ønsker eller har behov for å bo der.

På dagtilbudet kan utsatte for vold i nære relasjoner få tilbud om samtaler. De ansatte på krisesentrene har spisskompetanse på samtaler med voldsutsatte.

Personer som oppsøker dagtilbudet kan også få råd om hvilke muligheter og rettigheter de har til å få hjelp, både på krisesenteret og ellers. Det gis også tilbud om samtale etter et opphold.

Barn skal behandles som en egen brukergruppe på krisesentrene og ivaretas på en måte som dekker deres behov.

En stor del av krisesentertilbudene har egne ansatte som jobber med barn. Mange har tilbud om enesamtaler med barn, egen primærkontakt for barn blant de ansatte, og gjennomfører systematiske kartlegginger av barnets hjelpebehov.

Lov om kommunale krisesentre (krisesenterloven) gir alle kommuner plikt til å sørge for et krisesentertilbud til kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner. Tilbudet skal ifølge loven omfatte et botilbud, dagtilbud, telefontilbud og oppfølging i reetableringsfasen. Tilbudet skal være tilrettelagt for brukernes individuelle behov, og det skal samordnes med hjelp fra andre tjenester.

Veilederen til krisesenterloven

Lov om kommunale krisesentre (krisesenterloven)

For å bistå kommunene i å gi sine innbyggere et godt krisesentertilbud, har Bufdir utarbeidet en fagveileder om kvalitet og innhold i krisesentertilbudet (krisesenterveilederen).

Krisesenterveilederen omfatter temaer som:

  • Hvordan ivareta den voldsutsattes behov gjennom samtaletilbudet, under oppholdet og i reetableringsfasen
  • Oppfølging av barn på krisesenter
  • Tilrettelegging for voldsutsatte med særlig behov for oppfølging
  • Anbefalinger til kommunene om rammer og innhold i tilbudet
  • Helhetlig arbeid mot vold i nære relasjoner i kommunen
  • Skjemaer, maler og brosyrer

Gå til krisesenterveilederen

Bufdir utgir årlig en rapport med statistikk for krisesentertilbudene i Norge som publiseresBufdirs nettsider.

Se nøkkeltall og mer detaljert informasjon om krisesentertilbudet og dets brukere.

Bufdir: Rapportering fra krisesentertilbudet i norske kommuner. Oppdateres årlig.

Bhuller, M. og Brandsås, E. E. (2013): Fattigdomsdynamikk blant innvandrere En empirisk analyse for perioden 1993-2011. SSB rapport 40/2013.

Jonassen, W. og Skogøy, E. (2010): «Et hjem for oss et hjem for deg» En studie om endring i brukersammensetning og bruk av krisesentrene. Oslo: NKVTS-rapport 1/2010.

Thoresen, S. & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. (Rapport 1/2014). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

[1] Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

[2] Bliksvær, T. m fl (2019) Kommunenes krisesentertilbud. En kunnskapsoversikt. NF rapport nr. 13/2019

Sentre mot incest og seksuelle overgrep

Sentrene mot incest og seksuelle overgrep er et lavterskeltilbud til utsatte for incest og seksuelle overgrep og deres pårørende.

Det finnes 21 slike sentre i Norge, minst ett i hvert fylke, samt Dixi Ressurssenter mot voldtekt i Oslo. Se oversikt over hjelpetilbud på dinutvei.no.

Sentrene driver etter prinsippet om hjelp til selvhjelp, og tilbyr ikke behandling. De er et supplement til, og ikke en erstatning for, offentlige tjenester som psykisk helsevern, overgrepsmottak og Statens barnehus.

Sentrene tilbyr blant annet rådgivning per telefon, individuelle samtaler, deltakelse i gruppetilbud, temamøter, og sosiale aktivitetstilbud. 

Mange sentre har i tillegg informasjons- og undervisningsvirksomhet i skoler, barnehager og høyere utdanningsinstitusjoner, samt for offentlige instanser og tjenesteapparat.

Det er ikke nødvendig med henvisning fra lege eller andre for å oppsøke sentrene.

Sentrene mot incest og seksuelle overgrep finansieres gjennom kommunalt og statlig driftstilskudd. Kommuner, fylkeskommuner og helseforetak skal til sammen dekke minst 20 prosent av driftsutgiftene og utløser med dette et statlig tilskudd på inntil 80 prosent. Bufdir forvalter den statlige tilskuddsordningen.

Det er vertskommunene som fremmer søknad til Bufdir via fastsatt søknadsskjema. Les mer om tilskuddsordningen og kravene sentrene må innfri for å komme inn under ordningen.

I 2017 ble det publisert en evaluering av arbeidet ved sentrene mot incest og seksuelle overgrep.

En hovedkonklusjon i evalueringen er at sentrene bør bestå som egne tiltak og som et supplement til de ordinære offentlige hjelpetiltakene. Den hjelpen de utsatte får i sentrene gis ikke andre steder, og brukerne verdsetter at det finnes et eget sted for de som er utsatt for incest og seksuelle overgrep. For mange er bare det å ta kontakt med et senter betydningsfullt for å komme videre etter det som har skjedd.

Evalueringen ble gjennomført av NOVA, på oppdrag fra Bufdir.

Last ned evalueringsrapporten

Fant du det du lette etter?