Krisesenterveileder - Faglig veileder for innholdet i krisesentertilbudet

Krisesenteret bør ha en oversikt over tolketjenester, både når det gjelder tolk som møter opp (lokale tolketjenester) og telefon- /skjermtolk. På Tolkeportalen finner du et nasjonalt tolkeregister med oversikt over tolker og deres kvalifikasjoner.

Når du skal bestille tolk, er det flere hensyn å vurdere. Tolkens rolle er krevende, og som ansatt har du et ansvar for å legge til rette for god kvalitet i samtalene. Brukeren kan oppleve at det både er ubehagelig og utrygt å inkludere en tredje person i rommet eller på skjerm, i en sårbar situasjon. Derfor er det viktig at du prøver å få oversikt over brukerens preferanser. Å involvere den utsatte i vurderingene før du bestiller tolk, kan øke hans eller hennes opplevelse av å ha kontroll over.

Fremmøtetolk

Hvis du skal bruke fremmøtetolk, er det viktig at du tar denne beslutningen i samråd med brukeren. Før samtalen kan du gi brukeren navnet på tolken. Dette kan forhindre at det er noen brukeren kjenner, og han eller hun kan føle seg ivaretatt og trygg. Fordelen med å benytte en oppmøtetolk er at tolken deltar i situasjonen og får del i non-verbal kommunikasjon.

Telefontolk

Det kan være en fordel å benytte en telefontolk med tanke på tilgjengelighet og økonomi. Å bruke telefontolk har også klare fordeler når det gjelder trygghet og sikkerhet. Tolken behøver ikke å kjenne brukerens identitet eller hvor han eller hun befinner seg.

Skjermtolk

Skjermtolking innebærer at brukere og tolken kan se hverandre. Det gir tolken bedre mulighet til å få med seg nonverbal kommunikasjon og hva som skjer i rommet. Skype og andre teknologiske løsninger gjør det relativt enkelt å få til en samtale med skjermtolk.

Tolkens kjønn

Når temaet for samtalen er vold og krenkelser, kan brukeren ønske tolk med samme kjønn som seg selv. Dette kan være særlig viktig når du skal benytte oppmøtetolk.

Gruppetilhørighet

Brukeren kan tilhøre et lite miljø der mange kjenner hverandre. Tolken kan ha relasjoner til den voldsutsatte og/eller familien. Den voldsutsatte kan oppleve å bli stigmatisert fordi hun eller han søker hjelp på krisesenteret.

I enkelte flyktninggrupper kan det være politiske skillelinjer som kan ha betydning for brukerens tillit til tolken. Det kan være en fordel å bruke en tolk som snakker samme språk som brukeren, men som ikke har bakgrunn fra samme land.

Dialekter

Flere språk har dialekter som kan være ganske ulike. Derfor må du forsikre deg om at tolken behersker dialekten brukeren har. Dette gjelder for eksempel arabisk og kurdisk.

På imdi.no finner du flere nyttige tips når du skal bestille tolk

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.

Akutt krise

Når voldsutsatte søker hjelp ved krisesenteret, er det ofte som et resultat av en dramatisk situasjon. Den utsatte befinner seg gjerne i akutt krise. For noen kan det være vanskelig å gjøre konkret rede for situasjonen som har brakt dem til krisesenteret, hva de har opplevd og hvilken risiko de opplever at foreligger.

Å være i akutt krise påvirker også hvordan man opplever risiko. De fleste har i en slik fase større frykt for ny vold enn realitetene i trusselbildet indikerer. Noen klarer imidlertid ikke å forholde seg til eller gjøre rede for trusler de er stilt overfor, og kan underkommunisere risikoen for ny vold. I slike tilfeller er det viktig å gi hun/han god beskyttelse inntil situasjonen framstår som mer avklart.

Hva er vold?

Personer som henvender seg til krisesenteret tenker kanskje ikke at det de har opplevd er vold. De forteller kanskje om «konflikter med mannen min/kona mi», «problemer hjemme» eller at de er «kastet ut hjemme». De kan tenke at «vold» først og fremst er fysisk og svært alvorlig vold og forstår i liten grad psykiske, økonomiske og seksuelle krenkelser som vold.

Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side.

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av at han/hun blir behandlet dårlig, og som i enkelte tilfeller viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

Å leve med alvorlig vold over tid, kan føre til at situasjonen normaliseres og ikke lenger oppleves som risikofylt. Noen er vokst opp med vold og krenkelser, andre har levd i lengre samliv med vold. I et mishandlingsforhold inngår ofte trusler om hva som skal hvis den utsatte bryter ut, noe som kan medvirke til både frykt og dårlig samvittighet.

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

Den utsatte strekker seg stadig lengre i å ta ansvar for partner og relasjonen, og aksepterer kanskje stadig mer alvorlige krenkelser, som oppleves som normalt. Noen kan oppleve det som så krevende å forholde seg til voldserfaringene, at følelsen av frykt «skrus av» og han/hun preges av nummenhet.

Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker.

Bagatellisering av vold

I samfunnet er det en utbredt oppfatning at man ikke skal finne seg i vold. For voldsutsatte kan dette bidra til at det blir vanskelig å ta inn over seg situasjonen man lever i: «Hvis det er alvorlig vold, så må jeg gå». Å fornekte at det dreier seg om alvorlig vold, kan dermed bli en nødvendig strategi for å bli værende i voldsforholdet. Den utsatte og utøver(-e) har dermed felles interesse av å bagatellisere volden som foregår.

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Tradisjonelle kjønnsroller kan bidra til å bagatellisere vold, kanskje i særlig grad for menn. At menn utsettes for vold fra kvinnelig partner, framstilles i noen sammenhenger som noe komisk. Menn kan også føle forventninger, både fra seg selv og andre, at dette ikke er så alvorlig og at de burde klare å ordne opp på egenhånd. Utsatte kvinner kan anklages for å være psykisk ustabile («hysteriske kvinnfolk»).

Utsatte for vold kan rette hovedoppmerksomheten mot at det er utøver som trenger hjelp, at han/hun har psykiske problemer eller sosiale utfordringer som fører til volden. Å søke hjelp for volden kan oppleves som å mislykkes: Jeg klarte ikke å hjelpe henne/han. Dette kan også være en form for bagatellisering: det kan være vanskelig å ta inn over seg at man selv lever med alvorlig vold og trenger hjelp og beskyttelse.

Ikke motivert til å søke hjelp

Noen bringes til krisesenteret av politiet eller andre tjenester, uten at det foreligger en personlig motivasjon til å søke hjelp. Dette kan medvirke til at volden bagatelliseres, fordi de ikke ønsker å være på krisesenteret.

Skam/tabu i samfunnet

Vold i nære relasjoner er skambelagt og tabuisert. Det hersker oppfatninger i samfunnet av at det først og fremst er kvinner som rammes, eller ressurssvake og særskilte minoritetsgrupper. Dette kan gjøre det vanskelig å tilkjennegi overfor andre at man selv er utsatt.

Oppfatninger i samfunnet av hvem som rammes av vold kan gjøre det spesielt vanskelig for voldsutsatte å snakke om hva de har opplevd. Det kan oppleves spesielt skamfullt å være utsatt for vold fra kvinnelig partner/kvinner i familien, siden de som mann som oftest er fysisk overlegne.

Det kan være særlige tabuer knyttet til å fortelle om seksuell vold, noe som ofte utgjør en integrert del av et mishandlingsforhold. Det kan være press og/eller tvang til uønska seksuell aktivitet, ydmykelser av seksuell karakter, latterliggjøring knyttet til sex eller nedverdigende karakteristika av kropp. Voldsutsatte kan benytte sex for å prøve å unngå (og dermed beskytte seg mot) ny vold, noe som i etterkant kan føre til selvfordømmelse og selvforakt. Mange tenker at seksuell vold kun rammer kvinner, noe som kan gjøre det særlig skamfullt for menn å snakke om slike krenkelser. Seksuell vold ser i særlig grad ut til å inngå i voldsbildet der menn har brutt ut av forhold til en annen mann.

Kan utløse sterke følelser

Å snakke om volden kan være en stor følelsesmessig påkjenning og derfor noe den utsatte prøver å unngå. Det dreier seg i mange tilfeller de verste opplevelsene i hans/ hennes liv, preget av skamfølelse. Den utsatte kan oppleve seg som (eller bli anklaget for å være) medskyldig i volden, fordi han/hun ikke har brutt ut tidligere. Samtalen kan utløse sterke minner og gjenopplevelser, sammen med overveldende følelser av sorg, sinne, frykt, maktesløshet, og skam. I mange tilfeller kan det imidlertid også oppleves som en lettelse å fortelle noen om hva som har skjedd.

Ulike måter å vise frykt på

I vurderinger av risiko for ny vold, er den utsattes opplevelse av frykt viktig. Samtidig er det viktig å være klar over at hvordan man viser frykt kan variere avhengig av for eksempel kulturbakgrunn og kjønn. Tradisjonelle kjønnsroller kan medvirke til at det er mer akseptabelt for kvinner å gi direkte uttrykk for frykt og redsel enn for menn. Erfaring tyder på at utsatte menn i større grad underkommuniserer frykt og i stedet gir uttrykk for fortvilelse. Dette kan forlede deg til å tro at volden egentlig ikke var så alvorlig og medvirke til at risikoen for ny vold undervurderes.

Redd for å ikke bli trodd

Voldsutsatte kan frykte at hvis de forteller om volden, vil de ikke bli trodd. De kan oppleve at utøver har større troverdighet, for eksempel ved å framstå som mer veltalende og overbevisende. Kvinner kan oppleve at mannlig partner har høyere status når det gjelder jobb/økonomi og dermed blir mer lyttet til. Noen har allerede opplevd å ikke bli trodd i møte med andre tjenester. Utsatte kan derfor tenke at det ikke nytter å fortelle om hvordan de har det, fordi de uansett ikke vil bli trodd.

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Det er over tid etablert en større forståelse i samfunnet av at kvinner utsettes for vold, mens det fremdeles er mindre kunnskap om at også menn rammes av vold i nære relasjoner. Dette kan gjøre det særlig vanskelig for menn å fortelle om vold. Menn har også høyere terskel for å søke hjelp, både i helsetjenester og ellers.

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (omsnuing)

«Omsnuing» av voldsforholdet innebærer at den som søker hjelp for vold anklages for å være utøvende part. Frykt for dette kan stoppe utsatte fra å søke hjelp. Det kan spille på tradisjonelle kjønnsroller. Oppfatninger i samfunnet av menn som utøvere og kvinner som ofre, kan gjøre det særlig vanskelig for utsatte menn å bli trodd når de anklages for å egentlig være den som utøver volden.

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Å snakke om krenkende opplevelser utgjør også en belastning for deg som ansatt. Det er brukerens behov og ønsker som skal ligge til grunn for innholdet i samtalene. Samtidig er det viktig at du tar høyde for hvilke belastninger det medfører for deg, for eksempel gjennom god kompetanse, regelmessig veiledning og variasjon i arbeidsoppgavene. Les mer om ivaretakelse av ansatte.

Omtrent en av ti av brukerne oppgir at de har opplevd æresrelatert vold eller tvangsekteskap, både blant kvinner og menn. For utsatte som oppgir hovedsakelig mishandling fra partner, kan imidlertid volden også ha en transnasjonal dimensjon og omfatte æresrelatert vold.

Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.

Det er viktig at du sjekker ut hvilken kjennskap den voldsutsatte har til krisesenteret. Noen kan ha lite kunnskap om hva et krisesenter er, eller de er blitt feilinformert.

Fortell at krisesenteret kan tilby:

• beskyttelse, trygghet og et sted å bo for en periode
• samtaler med råd, veiledning og oppfølging fra ansatte/ kontaktperson med kunnskap om vold i nære relasjoner
• hjelp til å komme i kontakt med andre instanser de trenger hjelp fra, som advokat, NAV, politi, etc.
• hjelp knyttet til barnas situasjon
• hjelp til å finne ny bolig
• oppfølging i en reetableringsfase
• delta på arrangementer/grupper eller lignende på krisesenteret (hvis det finnes)

Å bryte ut av en situasjon med vold kan innebære store utfordringer når det gjelder sikkerhet, opphold i Norge, bolig, omsorg for barn, økonomi, etc.  Informer den voldsutsatte om hvilke rettigheter hun eller han har og om hvilken hjelp andre instanser kan bidra med, som advokat, politi og NAV.

For voldsutsatte som har opphold i Norge knyttet til samliv med partner/ektefelle, er det viktig at du informerer om muligheten for å søke om opphold i Norge på selvstendig grunnlag.

Les mer om søknad om opphold i Norge.

Å fortelle til andre at man er utsatt for vold, som for eksempel å ta kontakt med krisesenteret, kan øke risikoen for nye krenkelser. Hvis voldsutøver får kjennskap til dette, kan det føre til represalier i form av ny og mer alvorlig vold enn før. Dersom du avdekker at den som henvender seg lever med alvorlige krenkelser, er det viktig at du informerer om denne risikoen. Vurder sammen behovet for beskyttelse i krisesenterets botilbud.

Fortell den voldsutsatte om hvilke plikter du som ansatt har når det gjelder håndtering av informasjonen som blir gitt til deg. Informer om at du har en lovpålagt opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Det kan være nødvendig at du forklarer hva dette innebærer.

Som ansatt på krisesenter skal du kartlegge hvilke trusler brukeren er stilt overfor. Dette gjør det nødvendig å få oversikt over vold og krenkelser hun/han har opplevd, gjennom en systematisk kartlegging.

Formålet med dette er å få fram tilstrekkelig informasjon for å vurdere

• hvilken oppfølging den utsatte trenger
• hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige

Å få et godt bilde av volden brukeren har opplevd kan være vanskelig. Han/hun skal fortelle om kanskje sine verste opplevelser i livet, om krenkende erfaringer som er tabubelagt. Du må bruke tid på å etablere tillit og ta tiden til hjelp, gjennom gjentatte samtaler, før du har noenlunde oversikt.

Digital kommunikasjon kan være en stor risiko. Ved ankomst til krisesenteret bør du alltid informere beboeren om risiko knyttet til: 

• at voldsutøver kan ta kontakt via telefon, tekstmeldinger, epost, sosiale medier, etc.
• at den utsatte kan spores gjennom telefon, sosiale medier/internett, GPS, VISA-kort, i offentlige registre eller andre datasystemer.

Sikkerhetssjekk av telefon, nettbrett og datamaskin

Gjør en sikkerhetssjekk i fellesskap av telefon, nettbrett og datamaskin så raskt som mulig etter ankomst.

• Informere om mulighetene for at han eller hun spores eller avlyttes gjennom GPS-funksjoner, tvillingkort eller andre tekniske hjelpemidler knyttet til telefon, nettbrett, datamaskin eller bil.
• Slå av eventuelle sporings- og avlyttingsfunksjoner.
• Få oversikt over brukerens tekniske kunnskap og evne til å beskytte seg mot digital kontroll og sporing.
• Få oversikt over utøvers kompetanse og kapasitet til digital kontroll og sporing. Kan vedkommende (eller noen som kan hjelpe han eller hun) ha tilgang til offentlige registre eller andre datasystemer?
• Anbefale at bruker er svært forsiktig ved bruk av Facebook eller andre sosiale medier: ikke legge ut bilder, statusoppdateringer, «innsjekkinger» eller andre spor av hvor de befinner seg
• Hvis bruker har bil, skru av eventuelle GPS-funksjoner.
• Vurder om det er behov for ny telefon (med kontantkort) og telefonnummer.

I samtalene kan dere gjennomgå hva han eller hun selv kan gjøre for å være trygg. Dette gjelder både kommunikasjon med familie og nettverk og å bevege seg i det offentlige rom.

Relevante spørsmål:

• Er det trygt for meg å bevege meg utenfor senteret?
• Hvor bør jeg i tilfelle ikke bevege meg?
• Er det trygt for meg å fortsette på jobb eller skole?
• Kan jeg benytte ulike reiseruter/kommunikasjonsmidler til jobb eller skole?
• Er det trygt for meg å ha kontakt med familiemedlemmer/nettverk? I tilfelle hvem?
• Er det trygt å bruke digital kommunikasjon? Hvilke forholdsregler er nødvendige?
• Vil det øke sikkerheten å informere og evt. involvere andre instanser, som NAV, arbeidsgiver, barnehage, skole eller barnevern?
• Vet jeg hvor jeg skal ringe hvis noe skjer? (politiets nødnummer/krisesenteret)

Det vil alltid være en risiko for at trusselutøver prøver å oppsøke den utsatte. Det er en fordel at dere i fellesskap har tenkt gjennom og er forberedt hva som kan gjøres hvis dette skjer. Å være mentalt forberedt på en truende situasjon, kan øke opplevelsen av trygghet og handlekraft. Forbered realistiske scenarier og mest mulig konkret hva den utsatte skal gjøre.

Relevante spørsmål:

• Hva skal jeg gjøre hvis voldsutøver tar kontakt, pr telefon, internett, på gata eller gjennom familie og/eller bekjente?
• Hva skal jeg gjøre hvis jeg møter voldsutøver?
• Hva skal jeg gjøre hvis det skjer ny vold?
• Hvem kan jeg kontakte for å få hjelp hvis noe skjer?
• Er det trygt for meg å reise utenlands? Hvor er det trygt/ikke trygt?

Å bytte navn kan øke den utsattes sikkerhet. Det er mulig å endre navn hvert tiende år, og oftere dersom det foreligger særlige grunner (navneloven § 10).

Melding om navneendring (regjeringen.no) 

Melding om navneendring kan skrives ut, fylles ut og sendes til skattekontoret i kommunen der den utsatte er bosatt. Navnendring kan også gjøres elektronisk på samme nettsted.

• Hvis den usatte har sperret adresse med kode 6, er det ikke mulig å endre navn elektronisk. Navnemeldingen sendes til politiet (for personer over 18 år) eller til barnevernet (personer under 18 år)
• Vær oppmerksom på at bekreftelse av navneendringen vil bli sendt til adressen registrert i Folkeregisteret.

Å anmelde vold og trusler kan bidra til å dempe trusselbildet. Dersom voldsutøver får kjennskap til at politiet er involvert i saken, kan dette føre til at vedkommende trekker seg tilbake.

Er krisesenteret trygt nok?

Hvis trusselvurderingene tyder på at den utsatte ikke kan være tilstrekkelig trygg, skal hun/han få tilbud om å flytte til et annet krisesenter. I slike tilfeller skal politiet involveres (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 c). Brukeren, du og politiet må i fellesskap vurdere hvilket annet krisesenter som kan være aktuelt. Gjør disse vurderingene med utgangspunkt i brukerens individuelle sikkerhetsbehov.

Flytting kun når det er nødvendig

Beboeren bør kun flytte til et annet krisesenter i de tilfeller der det vurderes som både sikkerhetsmessig nødvendig og hensiktsmessig. Gjør en grundig vurdering av om stedet brukeren flytter til kan være trygt for akkurat han/henne. Dette forutsetter at lokalt politi på stedet nytt krisesenter ligger blir involvert før flytting.

Hvis det gjøres utilstrekkelige sikkerhetsvurderinger før beboeren flytter til nytt krisesenter, kan dette føre til at hun/han må flytte enda en gang. En ny flytting kan være en stor belastning for både brukeren og hjelpere, og i særlig grad for eventuelle barn.

Deling av informasjon om brukeren

Ved flytting til nytt krisesenter bør kartleggingen av brukers situasjon og trusselbilde følge med. Dette forutsetter at brukeren samtykker til dette. Informer grundig om fordelene med at det nye krisesenteret får god informasjon allerede ved ankomst.

Hvis brukeren ikke samtykker, men flyttingen skjer i samråd med politiet, kan du be lokalt politi informere politiet i nytt politidistrikt om forhold som er viktige å kjenne til for å ivareta brukerens sikkerhet.

Utfordringer for barn

Å bli tatt med til nytt krisesenter kan være en stor belastning for barn. Oppholdet på krisesenter har kanskje allerede gjort det vanskelig å holde kontakt med venner, klassekamerater og støttende familie. Barnet har kanskje fått nye venner på senteret og begynt på ny skole.

Når barnet flutter til et nytt krisesenter, medfører dette brudd i viktige relasjoner og barnet må knytte kontakter på nytt. Flere flyttinger kan ha negative konsekvenser for barnets skolegang og skoleprestasjoner.

Les mer om oppfølging av skole og barnehage.

Det er viktig å involvere barna i spørsmål om flytting. Gi barnet mulighet til å bli hørt og være godt forberedt. Barna opplever det ofte som vanskelig at de ikke har fått tatt farvel og ikke får hjelp til å opprettholde kontakten med nye venner.

Krisesenter som lavterskeltilbud – et sikkerhetstiltak

For å kunne benytte flytting til nytt senter som et sikkerhetstiltak, er det viktig at det enkelte krisesenter tar imot brukere uavhengig av kommunetilhørighet, oppholdsstatus og hva slags vold de er utsatt for (også menneskehandel). Hvis beboeren ikke har mulighet for å flytte til en nytt krisesenter, kan dette innebære at han eller hun må oppholde seg innendørs over lengre tid.

Flytting og digital sikkerhet

Når en beboer skal flytte til et annet krisesenter, er det viktig at dere i fellesskap gjennomgår risiko knyttet til digital sikkerhet. I noen tilfeller kan omfattende innsats fra mange instanser for å flytte den utsatte til et trygt sted, avsløres på grunn av uforsiktig bruk av digitale kommunikasjonsmidler.

Hvis brukeren er utsatt for æresrelatert vold, kan det nasjonale bo- og støttetilbudet for unge over 18 år utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold vurderes.

Les mer om Nasjonalt bo- og støttetilbud for utsatte for æresrelatert vold

Personer som er utsatt for menneskehandel kan ha særlige behov for beskyttelse og tilrettelegging av botilbud. Ta kontakt med ROSA hvis du har spørsmål eller trenger veiledning.

Les mer om menneskehandel og ROSA

Besøksforbud innebærer at utøver ikke kan oppsøke eller kontakte den voldsutsatte, hverken med SMS, epost, telefon, chat, Facebook, brev eller beskjeder via andre personer (straffeprosessloven § 222 a).

Det kan også innebære et forbud mot å oppholde seg på bestemte steder (f.eks. geografisk avgrensing). Et besøksforbud er tidsavgrenset og gjelder for opptil ett år, men kan forlenges.

Den utsatte kan be om besøksforbud, men det er påtalemyndigheten som ilegger besøksforbud. Den som forbudet retter seg mot, kan samtykke eller kreve forbudet prøvet av retten. Brudd på besøksforbud er straffbart og kan gi grunnlag for varetektsfengsling (straffeloven §342).

Kontaktforbud benyttes i saker der trusselbildet tilsier at besøksforbud ikke gir nok beskyttelse. Kontaktforbud kan idømmes som reaksjon på straffbare handlinger og innebærer at voldsutøver forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte den voldsutsatte.

Domstolen kan treffe en beslutning om kontaktforbud i forbindelse med en straffesak (straffeloven § 33). Kontaktforbud kan ilegges inntil fem år, eventuelt på ubestemt tid når særlige grunner tilsier det. Vedtaket kan prøves av tingretten etter tre år.

Dersom voldsutøver får et besøksforbud i eget hjem, kan det være mulig for den voldsutsatte og eventuelle barn å flytte tilbake til hjemmet. Voldsutøver kan ilegges forbud mot å oppholde seg i eget hjem, men i høyst tre måneder av gangen (straffeprosessloven § 222 a).

Forutsetningen for at utsatte kan flytte tilbake til tidligere bolig er at det vurderes som trygt nok at utøver kjenner til hvor vedkommende bor. Det er påtalemyndigheten som ilegger besøksforbud i eget hjem. Siden et besøksforbud i eget hjem regnes som en alvorlig inngripen, må politiet innen fem dager oversende begjæringen om dette til tingretten.

Tilbake til tidligere bolig

Voldsalarm er en mobil alarm som varsler politiet direkte når den blir utløst. Det er politiet som vurderer og tildeler voldsalarm, men informasjon fra brukeren og krisesenterets anbefalinger inngår i vurderingen. Det er flere fordeler ved en slik alarm.

• Alarmen kan virke forebyggende i seg selv hvis voldsutøver er klar over at personen bærer voldsalarm
• Voldsalarm er et tiltak som i mindre grad begrenser den utsattes livsutfoldelse.

Husk at alarmen ikke fungerer under alle forhold, og at det kan ta tid før politiet er på plass når den blir utløst. Utsatte som har voldsalarm kan derfor ha behov for hjelp til å tenke gjennom konkrete scenarier for hva som vedkommende skal gjøre hvis voldsutøver dukker opp på skolen, jobb, ute og andre steder.

Omvendt voldsalarm innebærer at volds-/trusselutøver ikke har adgang til et bestemt geografisk område. Trusselutøver blir utstyrt med en elektronisk fotlenke som varsler politiet, hvis vedkommende beveger seg inn i det forbudte området. Politiet vil da kunne varsle den utsatte, følge den domfeltes bevegelser, og gå til pågripelse før vedkommende når fram til den volds-/trusselutsatte. Omvendt voldsalarm kan idømmes av retten (straffeloven § 33). I tillegg vil den utsatte beholde eller bli utstyrt med en mobil voldsalarm. 

Personer med behov for beskyttelse kan få sperret adresse. Du kan hjelpe den utsatte med å ta kontakt med politiet, som vil gjennomføre en konkret trusselvurdering. Vurderingen vil omfatte hvilke tiltak politiet ser som aktuelle, for eksempel adressesperre.

Det er to graderinger av sperret adresse:

• Kode 7 er fortrolig adresse. Adressen sperres for privatpersoner, mens offentlige instanser som har tilgang til Folkeregisteret har tilgang til adressen.
• Kode 6 er strengt fortrolig adresse. Det er kun et lite antall personer i Skatteetaten som har tilgang til adressen.

Sperret adresse på kode 6 stiller krav til den utsatte - blant annet begrensninger i sosial deltakelse og digital kommunikasjon. Dette kan innebære store belastninger for den utsatte, noe som hører med i vurderingen av om tiltaket er egnet og skal brukes.

Les mer om Beskyttelsestiltakene kode 6 og kode 7.

Når andre beskyttelsestiltakene er vurdert som utilstrekkelige. Vedkommende vil stå registret i Folkeregisteret med fiktive opplysninger.

For at fiktiv identitet skal ha tilsiktet effekt, er det imidlertid påkrevet at den voldsutsatte bryter all kontakt med familie og omgangskrets. I enkelte tilfeller vil det være nødvendig at vedkommende forlater landet. Dette er et tiltak som innskrenker normal livsutfoldelse og har store psykososiale konsekvenser.

Volden har ofte et bestemt, typisk mønster, som det kan være viktig for den utsatte å kjenne til. Brukere av krisesenter forteller at slik kunnskap er særlig viktig hvis de velger å dra tilbake til utøver: det hjelper dem å gjenkjenne volden og kan støtte opp under en beslutning om at det er nødvendig å bryte ut.

Reparasjonsfasen

Etter at vold har funnet sted, kan utøver vise tegn på at hun/han er lei seg, angre, og vil prøve å reparere forholdet. Skam, skyld og anger blir fremtredende. Det kan være bønn om tilgivelse, med påfølgende forsoning (honeymoon-fase). Både barna og den utsatte kan oppleve å få gaver og løfter fra utøver om at volden aldri skal gjenta seg. Utsatte kan i denne fasen bagatellisere volden hun/han opplever.

"Man håper at alt skal gå bra når den du bor sammen med lover på tro og ære, og sier at han skal begynne i behandling og alt som er for at det skal bli bra. Men det skjedde jo ikke".

Spennings-/oppbyggingsfasen

Etter en tid kan reparasjonsfasen går over. Det kan komme anklager: «Jeg mente ikke å skjelle deg ut, men jeg blir så irritert når....». Den utsatte får skylda for volden som har skjedd: «Hadde du bare ...., så hadde jeg ikke ...».

"Han tok kontakt og trygla og angra. Så jeg bestemte meg for å dra tilbake og prøve. Det var fint første uka, så begynte det å snu".

Eskaleringsfasen

Gradvis går det over i en trykkende stemning, som når som helst kan eksplodere. Utsatte vet at volden kommer, før eller siden, og kan provosere det fram for å få det overstått. Det kan gi en følelse av kontroll over når det skjer.

"Sønnen min sa: Mamma, du har slutta å smile! Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe".

1. Innledende kartlegging

I den første kontakt med personer som henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du får oversikt over situasjonen. Du kan for eksempel spørre:

• Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
• Hva skjedde, helt konkret?
• Hvem er du redd for?
• Hvorfor er du redd?
• Bor du sammen med noen eller alene?
• Har du barn? Hvor er barna nå?
• Har du dyr (kjæledyr/husdyr)?
• Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
• Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
• Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

Hvis den som henvender seg forteller om voldserfaringer, kan du gjøre en overordnet kartlegging.

2. Overordnet kartlegging av vold og trusler

Med utgangspunkt i det hun eller han forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler for å få bedre oversikt over situasjonen:

• Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
• Vet vedkommende at du søker hjelp på krisesenteret?
• Hva har skjedd?
• Har volden eskalert den siste tiden?
• Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
• Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?
• Har du vært rett for ditt eget liv?
• Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
• Vet du om voldsutøver(-ne) er tidligere anmeldt eller dømt for vold eller annen kriminalitet?
• Vet du om voldsutøver har brutt besøksforbud eller lignende?
• Hvis hun/han har barn (som er med til krisesenteret eller ikke):
  • Er det barn hos voldsutøver nå?
  • Hva har barna opplevd (mot dem selv/mor/far)?
• Har voldsutøver ansvar for kjæledyr/husdyr nå?
• Opplever du at voldsutøver har psykiske problemer?
• Vet du om voldsutøver har tilgang til våpen?
• Er voldsutøver ruset under volden?
• Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

I noen tilfeller kan det dreie seg om æresrelatert vold. æresrelatert vold. Dette gjelder særlig hvis det i kartleggingen kommer fram at

• det er flere voldutøvere
• volden støttes av flere i familien
• volden skjer fordi familien oppdager at ei kvinne har kjæreste
• volden skjer pga. den utsattes seksuelle orientering
• personen har blitt utsatt for sterk negativ sosial kontroll, (trusler om/press til) ekteskap, trusler om utstøtelse fra familien, trusler om å bli sendt til utlandet mot sin vilje

Les mer om utfordringer i kartlegging av æresrelatert vold og temaer i kartlegging av æresrelatert vold .

3. Systematisk kartlegging av vold og trusler

For å få en viss oversikt over volden brukeren har opplevd, kan du be henne/han om å fortelle om

• den første voldsepisoden
• den verste
• den siste voldsepisoden

Etter dette kan du gjøre en mer systematisk kartlegging.

a) Om typer av vold

Spørsmålene nedenfor er ikke uttømmende.

Psykisk vold/trusler:

• Opplever du å få negative karakteristikker av deg som person?
• Opplever du latterliggjøring?
• Blir du tvunget til å gjøre ting du ikke liker?
• Prøver partner å isolere deg fra familien din? Venner? Skole/jobb?
• Truet med fysisk vold?
• Truet med kniv eller andre våpen?
• Skremmende oppførsel?
• Manipulering?
• Trusler om
  • at utøvere(-e) skal skade barn/seg selv/ta sitt eget liv?
  • å bli utstøtt av familien?
  • å miste oppholdstillatelse/bli kastet ut av Norge?
  • å miste kontakt med/omsorgen for barn?
  • vold mot kjæledyr?
  • å legge ut privat informasjon eller private bilder på nett?
• Tilpasser du deg utøver for å unngå konflikter/represalier?
• Drapstrusler?

Fysisk vold:

• Blitt kløpet, dyttet, holdt
• Blitt fiket til/slått
• Blitt sparket
• Tatt kvelertak
• Brukt kniv
• Slått med gjenstander
• Blåmerker eller andre skader etter vold
• Skader som krevde legebehandling/ hindret i å søke lege

Materiell vold:

• Har utøver ødelagt ting? Dine ting? Ting hun/han/de visste har særlig verdi for deg?
• Holdt tilbake/ ødelagt viktige eiendeler som pass, vitnemål, førerkort, fødselsattest el l

Seksuell vold:

• Har du opplevd press/trusler eller tvang til seksuelle handlinger du ikke ønsket å gjøre?
• Har du opplevd press/trusler for å få sex?
• Har du opplevd tvang til sex/voldtekt?

Hvis den brukeren forteller om nylige seksuelle overgrep/ voldtekt, er det viktig å vurdere om hun/han skal henvises til overgrepsmottak for sporsikring.

Økonomisk vold:

• Ikke disponere egne midler/ bankkonto (lønn, stønad)?
• Kontroll over kodebrikke for bank
• Hvis du ikke har egen lønn/midler: Får du tilstrekkelig med penger til det du trenger?
• Er det tatt opp lån i ditt navn, som ikke var til deg?
• Er du blitt tvunget til å ta opp lån i ditt navn/ være kausjonist?

Digital vold:

Har du opplevd:

• kontroll av telefon, epost, bruk av sosiale medier
• misbruk av kontoer på sosiale medier
• publisering av private bilder/filmer
• avlytting/overvåking av telefon (for eksempel gjennom tvillingkort), nettbrett, PC
• sporing/overvåking gjennom digitale kommunikasjonsmidler/GPS-funksjoner
• identitetstyveri
• har andre kjennskap til dine passord?

Vold mot dyr:

• Har utøver(-ne) skadet kjæledyr eller husdyr?

• På hvilken måte?

b) Om alvorlighetsgrad av volden

 For å få en god forståelse av alvorlighetsgraden i volden, er det nyttig å vite om hva som har skjedd, hvordan den utsatte opplevde det og hva det har ført til for den utsatte.

• Når skjer volden? Hvor ofte?
• Har volden ført til at du har tilpasset deg/endret ditt liv?
• Har volden eskalert den siste tiden?
• Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
• Hvilken voldsepisode opplevde du som den verste?
• Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?

c) Om varighet av volden

• Når skjedde den første voldsepisoden?
• Når skjedde det sist?

1. Innledende kartlegging

• Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret?
• Har det skjedd noe spesielt akkurat nå, som gjorde at du tar kontakt? (rømt hjemmefra? kastet ut hjemme?)
• Er du redd for noen? Hvem? Hva gjør at du er redd nå?
• Hvem utøver press, trusler, kontroll, vold? En eller flere?
• Støttes volden av flere i familien?
• Bor du alene eller sammen med noen?
• Kjenner du til planer i familien om utenlandsreiser?
• Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå? Hvem frykter du?
• Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
• Vet andre i familien at du oppsøker krisesenteret?
• Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

2. Systematisk kartlegging

Volden

• Hvilke typer vold blir du utsatt for? (gi konkrete eksempler på fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk, kontroll og isolasjon, digitale vold/ kontroll ved hjelp av digital kommunikasjon, se Temaer i kartlegging av vold).
• I hvilke situasjoner skjer volden? Hvorfor skjer volden?
• Når skjer volden? Hvor ofte?
• Er du utsatt for sterk kontroll hjemme?
  • Hva tenker familien din er et godt liv for deg?
  • Er det strenge regler for hva du kan gjøre og ikke?
  • Hva kan du bestemme selv?
    • Kan du bestemme hva du skal gjøre på fritiden?
    • Hvem du vil være sammen med?
    • Får du ha venner? Velge venner selv?
    • Hvilken utdanning du skal ta?
  • Har du kontroll over egen telefon og PC?
  • Kontroll over egen økonomi?
  • Får du gå ute uten følge av andre?
  • Er det noen som følger med på hva du gjør på skolen?
  • Får du lov til å ha kjæreste?
  • Tilpasser du deg familien din for å unngå konflikter og vold?
  • Hva skjer hvis du ikke følger reglene i familien? (represalier/straff?)
  • Har kontrollen blitt strengere i det siste?
• Er det planlagt at du skal gifte deg? Frykter du at du skal bli presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
  • Når? Hvor? Hvem? (familie?)
  • Har du sagt fra om at du ikke vil gifte deg?
• Er det laget avtale om ekteskap?
  • Er du forlovet?
  • Hvem har bestemt at du skal gifte deg?
  • Er du religiøst gift?
• Hvis personen er gift:
  • Har du blitt presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
    • Når? – Hvor? – Med hvem (slekt?)
    • Hvor bor han/hun du er gift med?
    • Hvem bestemte at du skulle gifte deg?
    • Ga du uttrykk for at du ikke ville gifte deg?
  • Får du lov til å skille deg?
  • Er ekteskapet registrert i Norge eller utlandet?
  • Har han/hun du er gift med søkt om familieinnvandring til Norge?
• Hva kan skje hvis du bryter reglene i familien?
  • Truet med å bli utstøtt av familien?
  • Isolert hjemme?
  • Bli tatt med til utlandet mot din vilje?
  • Bli gift mot din vilje?
• Hva tenker du er det mest alvorlige som har skjedd?
• Har du vært redd for ditt eget liv?

Utøvere

• Hvem støtter at det utøves press, trusler, kontroll, vold? (spør konkret om ulike familiemedlemmers rolle)
• Hvor bor voldsutøverne?
• Er det noen i familien som ikke støtter volden? Hva slags forhold har du til dem (evt. støttepersoner/ressurspersoner?)

Oppvekst/tidligere vold

• Har du vært utsatt for vold i oppveksten? Spør konkret om ulike typer (psykisk vold, fysisk vold, streng negativ sosial kontroll, trusler, press tvang til tvangsekteskap, etc.)
• Hva var årsaken til at volden skjedde? Når skjedde det? Hvor ofte?
• Hvem utførte /trusler/kontroll/vold?
• Har du tidligere oppholdt deg i utlandet mot din vilje?
• Har noen tidligere utøvd vold mot andre i familien?
• Er det noen i familien din som er tvangsgiftet? Tatt med til utlandet mot sin vilje?
• Er det andre i familiemedlemmer som har hatt konflikter med/har brutt kontakten med familien (og for eksempel søkt hjelp på krisesenter)?

Familie/slekt

• Migrasjonshistorikk:
  • Hvor vokste foreldrene dine opp?
  • Botid i Norge
• Familiesituasjon:
  • Hvem består familien av?
  • Andre slektninger som bor i Norge? Andre land?
  • Slekt i opprinnelseslandet? Hvem? Har familien hyppig kontakt?
  • Hvem bestemmer over hvem i familien i Norge og i utlandet?
  • Hvilken posisjon har familien i miljøet? Har familien stort nettverk?
• Har du søsken som bor hjemme (kjønn, alder)?
  • Hvordan er situasjonen for dem?
  • Risiko for å bli tatt med til utlandet?
• Er familien din opptatt av ære?
  • Blir jentene og guttene i familien behandlet forskjellig?
  • Hvem kjenner til konflikten med familien?
  • Kjent for familiens nettverk/miljø?
  • Kjent for storfamilie i opprinnelsesland?
  • Blir noen i familien din utsatt for press eller trusler fra andre slektninger og/eller miljø på grunn av det som har skjedd?
• Har du kontakt med noen i familien nå?
• Ønsker du kontakt med noen i familien? Nå eller på sikt?

Oppholdsstatus (hvor?)

• Oppholdstillatelse i Norge?
• Statsborgerskap

Utenlandsreiser

• Er det planer om at du eller familien din skal reise til utlandet?
• Frykter du at du vil bli tatt med til utlandet mot din vilje? Hvis ja:
  • Hvor?
  • Når?
• Hva frykter du kan skje med deg i utlandet? (ny vold? bli giftet bort? holdt tilbake? bli fratatt pass/penger, etc.)

Nettverk

• Har du kjæreste? Hvis ja:
  • Hvem? Bakgrunn?
  • Vet noen i familien om dette? Aksepterer familien kjæresten?
  • Går det rykter om at du har kjæreste?
  • Er han/hun en støtte for deg? Konflikter? Hvor lenge har forholdet vart? Fremtidsplan? Kjenner han/hun situasjonen din hjemme?
• Har du noen gode venner du stoler på?
  • Kjenner de familien din?
  • Kjenner de situasjonen din hjemme?
• Er det noe i familien som støtter deg?
• Andre ressurspersoner?

Seksuell orientering

Innled gjerne om at utfordringer knyttet til seksuell orientering kan føre til konflikter i forholdet til familien, og at det er lov å elske den man vil.

• Tror eller vet du at du er homofil/ lesbisk/ bifil eller har en annen seksuell orientering?
• I tilfelle, vet familien din om dette?
• Hvis ikke, hva frykter du kan skje hvis de får vite det?

Kontakt med hjelpeapparatet

• Kontakt med hjelpeapparatet nå? (evt. kontaktpersoner)
• Vet du om politiet, barneverntjenesten, helsetjenester eller andre r har vært involvert tidligere?

Når barn ikke forstår eller snakker norsk tilstrekkelig til å få utbytte av en samtale om sensitive temaer, er det nødvendig med tolk. Barnet skal kunne forstå informasjonen som gis, kunne formidle seg og bli forstått.

Krisesenterloven § 3 pålegger kommunen å sikre brukerne tilgang til kvalifisert tolk dersom dette er nødvendig for at de skal få et fullgodt tilbud. Kommunen skal også sørge for rutiner for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolketjenester. Denne bestemmelsen gjelder også for barn.

Bestilling av tolk

Når det er avklart at barnet trenger tolk, må du bestille dette.

Før tolkesamtalen

Ta en kort samtale med tolken på forhånd, for å avklare tolkens rolle, at barnet befinner seg på krisesenter og i en vanskelig livssituasjon, i tillegg til hva du ønsker med samtalen (formål). Understrek tolkeregler som:

• Tolken skal kun gjengi det barnet og den voksne sier ord for ord.
• Tolken skal ikke stille egne spørsmål til barnet.
• Hvis barnet på eget initiativ snakker med tolken, skal det videreformidles til deg som ansatt.

Under samtalen

Plasser stolene slik at du har god øyekontakt med barnet.

Plasser gjerne tolken mellom deg og barnet i en trekant, for å nøytralisere asymmetrien i at det er overvekt voksne sammenlignet med barnet.

De fleste barn har ikke erfaring med samtaler med tolk. Det kan være en fordel i starten av samtalen at du går gjennom:

• tolkens rolle
• hvordan en samtale med tolk fungerer

Øv med barnet for å hjelpe det til å forstå tolkens rolle. Snakk om et enkelt tema, som for eksempel noe du vet barnet liker, et TV-program eller lignende

• Ha øyekontakt med barnet både når du snakker og når tolken formidler.
• Ha pauser i samtalen hvis det varer over tid.

Etter samtalen

Etter samtalen kan du vurdere:

• Hadde tolken tilstrekkelig personlig egnethet og kvalifikasjoner til samtaler med barn?
• Fungerte samtalen bra?
• Vil det være en fordel med samme tolk i neste samtale?
• Ser det ut til å være best for barnet med tolk tilstede eller med telefontolk?

I kartleggingen er det viktig at du har formålet klart. Du trenger ingen total oversikt over brukerens liv og hva han eller hun har opplevd.  Du trenger nødvendig informasjon for at du skal kunne følge opp brukeren på en god måte. Kartleggingen gir også den utsatte mulighet til å snakke om det han eller hun opplever som viktig. Du får samtidig anledning til å vise brukeren interesse, omsorg og støtte.

Avgrens kartleggingen til

• det du trenger å vite for vurdere hvordan han/hun kan være mest mulig trygg
• det du trenger å vite for å vurdere hvilke andre instanser som bør involveres
• det du trenger å vite for å gi en systematisk oppfølging
• det brukeren selv ønsker og har behov for å snakke om
• Gjennomfør kartleggingen gradvis gjennom gjentatte samtaler.

Det er nødvendig at krisesenteret har personopplysninger om den enkelte bruker

• Personopplysninger: navn, adresse, telefonnummer, epostadresse, fødselsdato, sivilstatus
• Har han eller hun med seg barn? Hvem er barnets kontaktperson?
• Er det barn igjen hos voldsutøver?
• Nærmeste pårørende som brukeren har tillit til
• Morsmål
• Trenger han eller hun tolk?
• Oppholdsstatus i Norge

Tidligere opphold på krisesenter

Noen beboere har hatt opphold på samme eller andre krisesentre av ulike årsaker:

• beboeren kan ha dratt tilbake til utøver
• beboeren er i et nytt krenkende forhold
• beboeren var ikke tilstrekkelig trygg på tidligere krisesenter
• det kan være helt andre årsaker.

Det er viktig at du får oversikt over eventuelle tidligere opphold, årsaker til dette og brukerens erfaringer fra tidligere opphold. Dette er viktig informasjon for deg i den videre oppfølgingen av beboeren.

Oppholdsstatus i Norge

Det er svært viktig at du tidlig får oversikt over beboerens oppholdsstatus i Norge. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter han eller hun har, både når det gjelder videre opphold i Norge og hjelp fra andre tjenester.

For noen vil det å bryte ut av et voldsforhold innebære at de risikerer å miste grunnlaget for videre opphold i Norge. Det er derfor viktig at de får god informasjon og bistand til å søke om opphold andre grunnlag.

Les mer om oppholdstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om han eller hun skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Behov for tilrettelegging

Tolk: Personer som søker hjelp på krisesenteret kan ha særlige behov for tilrettelegging. En stor del av krisesentrenes brukere har ikke norsk som morsmål. Hvis den utsatte ikke behersker norsk språk tilstrekkelig til å forklare sin situasjon og forstå nødvendig informasjon, er det nødvendig med tolk.

Personer som snakker dagligdags norsk, kan likevel ha behov for tolk i samtaler med sensitive og følelsesmessig vanskelige temaer. Å være i krise kan gjøre det vanskelig å uttrykke seg på andre språk enn morsmålet. Kommunen skal sørge for at brukerne får tilgang til kvalifisert tolk, når det er nødvendig for at de skal få et fullgodt krisesentertilbud (krisesenterloven § 3).

Les mer om bruk av tolk

Tilrettelagte lokaler: Utsatte med funksjonsnedsettelser kan ha behov for døvetolk eller universelt utformede lokaler. Les mer om lokaler tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser

Tilrettelegging for kjæledyr: Når det utøves vold i nære relasjoner, omfatter det i noen tilfeller også vold mot kjæledyr, tjenestedyr eller husdyr. Voldsutsatte kan finne det vanskelig å forlate kjæledyr. De er ofte sterkt knyttet til dyret, og kan frykte at det vil bli mishandlet. Les mer om tilrettelegging for kjæledyr

Personer som henvender seg til krisesenteret er stilt overfor ulike typer trusler og med forskjellig alvorlighetsgrad, i verste fall risiko for drap. For å kunne vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige for å forhindre ny vold, trenger du informasjon om vold og trusler.

Krisesenteret skal gi voldsutsatte beskyttelse og råd og veiledning knyttet til sikkerhet (krisesenterloven § 2). Som ansatt på krisesenteret skal du kartlegge brukerens trusselbilde (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a).

Kartleggingen av vold har flere formål. Du trenger imidlertid ikke en detaljert oversikt hva den utsatte har opplevd. Formålet er avgrenset til at:

• du får nødvendig informasjon for å vurdere og gi råd om hvilke sikkerhetstiltak han eller hun trenger
• du får nødvendig informasjon til å gi råd om hvorvidt politiet bør involveres
• den utsatte får anledning til å snakke om og bearbeide vanskelige erfaringer
• du kan støtte den utsatte i at ingen skal oppleve krenkelser
• du kan informere om typiske reaksjoner etter å ha vært utsatt for vold over tid

Kartleggingen bør omfatte:

• hvilke typer for vold brukeren har vært utsatt for
• alvorlighetsgrad
• varighet
• utøver

En stor del av senterets beboere står utenfor arbeidslivet og er økonomisk avhengige av partner, familie eller av offentlige ytelser. En del har vært utsatt for økonomisk vold, som manglende kontroll over egen økonomi eller at det er tatt opp lån i den utsattes navn, med eller uten den utsattes samtykke.

Det er viktig at du får oversikt om den utsatte har tilgang til midler til mat og andre livsnødvendigheter framover eller trenger å ta kontakt med NAV. Det er også viktig å spørre om han eller hun har gjeldsforpliktelser, blant annet for å stoppet eventuelle pågående gjelds- og inkassokrav.

Brukeren kan ha helsemessige utfordringer som det er viktig å få oversikt over i kartleggingen. Noen har kroniske sykdommer som krever medisiner og/eller oppfølging av eventuell annen behandling.

Fastlege

Fastlegen har ansvar for oppfølging av brukerens helse. Anbefal gjerne å gjennomføre en generell helsesjekk etter ankomst til krisesenteret. Fastlegen kjenner kanskje ikke til at vedkommende er voldsutsatt og befinner seg på krisesenter.

For beboere som er i jobb eller på skole, kan det være nødvendig med en sykemelding og/eller tilrettelegging på arbeid.

Beboere som ikke har fastlege, eller som på grunn av sikkerhet eller andre hensyn trenger å bytte fastlege, kan søke om dette på helsenorge.no

Reaksjoner på vold

Å være utsatt for vold over tid kan ha negative konsekvenser for både psykisk og fysisk helse.  Å kartlegge typiske reaksjoner kan hjelpe han eller henne til å gjenkjenne og forstå sine egne reaksjoner, noe som kan ha en avdramatiserende og bearbeidende effekt. Dere kan i fellesskap se på informasjonen om typiske reaksjoner på dinutvei.no. 

Brukere gir uttrykk for at de ønsker å snakke mer om hvilke negative konsekvenser volden har for dem, som for eksempel nedbrutt selvbilde og selvtillit. Følelsesmessige reaksjoner på volden bør derfor være et sentralt tema i samtalene. 

Les mer om bearbeidende samtaler

Symptomer på dissosiasjon, psykose og selvmordstanker

Enkelte beboere kan i perioder vise symptomer på dissosiasjon eller psykose. I slike tilfeller bør du kontakte legevakten eller ambulant team ved DPS for å vurdere om det er behov for innleggelse.

Å være utsatt for vold over tid kan føre til selvmordstanker. Derfor er det viktig at du kan gjenkjenne symptomer på selvmordstanker og at dere kan snakke sammen om temaet. Hvis du er bekymret beboeren, kan du kontakte legevakten eller ambulant team ved DPS for å få en vurdering av fagfolk.

Helsedirektoratet har utviklet en veiviser for hva du kan gjøre i møte med brukere som skader seg selv og/eller har og/eller har selvmordsatferd, og hvor helsetjenester ikke allerede er involvert.

Vivat omfatter ulike kurs i hvordan man kan lære å bli mer oppmerksom, fange opp faresignaler og yte førstehjelp til mennesker i selvmordsfare. Målgruppa er ansatte som møter selvmordsnære mennesker i sitt arbeid, uavhengig av profesjon og faglig bakgrunn. Her finner du også informasjon om hvor det arrangeres kurs.

Følg med over tid

For de fleste vil reaksjonene bedre seg med tiden. Det kan ha stor betydning at du trekker fram dine erfaringer som ansatt: at reaksjoner pleier å dempe seg ettersom tiden går. Du kan tematisere dette i gjentatte samtaler, hvor dere kan gjøre opp status. Å se positive endringer kan understøtte håpet om bedring over tid. Hvis plagene vedvarer og ikke ser ut til å dempe seg, bør du anbefale den utsatte å søke profesjonell hjelp. Fastlegen kan henvise han eller henne til psykolog.

Å være utsatt for vold/ overgrep over tid kan påvirke den utsattes evne til å gi omsorg til barna sine. Å være i akutt krise, slik mange er i den første tiden på senteret, kan gjøre det spesielt vanskelig å ivareta omsorgen for barn og å være oppmerksom på barns behov og hvilke utfordringer de er stilt overfor. Det kan være den akutte situasjonen som gjør dette vanskelig, eller mer varige utfordringer.

Har familien kontakt med barnevernstjenesten?

I mange tilfeller har beboere med barn kontakt med barnevernet allerede før oppholdet. Du bør derfor så snart som mulig etter ankomst få oversikt over om barnevernstjenesten allerede er involvert og kontaktperson. Du kan ikke gå ut fra at barnevernet kjenner til at det forekommer vold og at barna befinner seg på senteret. Vurder, sammen med kontaktperson for barnet, om du skal anbefale forelder å samarbeide med barnevernstjenesten og om opplysningsplikten utløses.

Samarbeid med barnets kontaktperson/primærkontakt ved senteret. Det er ikke sikkert at foreldre og barn har samme erfaringer og samme oppfatning av situasjonen.

Samspill forelder og barn

Foreldreveiledningsprogrammet ICDP består av åtte temaer for godt samspill mellom foreldre og barn. Du kan benytte disse i kartleggingen av samspillet mellom mor/far og barn. Kartleggingen bør ikke skje i den første akutte fasen, men når forholdene er mer stabilisert og normalisert

Informasjon om hvordan du kan jobbe med å styrke foreldre som omsorgsgivere

Tidlig i oppholdet er det viktig at du får oversikt over om beboeren trenger ny bolig. Det kan ta tid å få på plass ny bolig. Utfordringer knyttet til å finne ny bolig, fører i mange tilfeller til lengre opphold på krisesenter enn nødvendig. Arbeid for å finne ny bolig bør derfor starte så tidlig som mulig etter ankomst.

Vurder først om det er trygt å flytte tilbake til tidligere bolig, uten voldsutøver. Fordelene ved en slik løsning, er å fortsatt kunne bo i lokalmiljøet. Eventuelle barn kan fortsette på samme skole og fritidsaktiviteter og ha kontakt med sine venner. Å flytte tilbake til tidligere bolig forutsetter det at det er trygt at utøver kjenner til hvor han eller hun bor, eventuelt med besøksforbud i eget hjem, kontaktforbud eller omvendt voldsalarm

Les mer om arbeid med sikkerhet 

Ensomhet kan være en stor utfordring for brukerne. Senteret bør forberede tilværelsen etter oppholdet og ha oversikt over hvilke aktivitetstilbud som finnes i nærmiljøet og der beboerne bor. Få oversikt over hvilke støttepersoner brukeren har å spille på og som det kan være trygt å ha kontakt med, og informer om aktuelle nettverkstiltak i nærmiljøet som hun eller han, og eventuelle barn kan delta på.

Kartlegg om den voldsutsatte har behov for juridisk veiledning. Voldsutsatte har i en rekke tilfeller rett til juridisk veiledning/bistandsadvokat. 

Les mer om rett til bistandsadvokat (Din utvei)

Brukeren kan ha behov for juridisk veiledning knyttet til ulike problemstillinger:

• anmeldelse av volden/straffesak
• voldsoffererstatning
• utlendingsrett (oppholdstillatelse)
• barnevernrett
• familierett (skilsmisse, annullering av ekteskap inngått under tvang, samvær med og omsorg for barn)

Senteret bør ha liste med kontaktinformasjon til advokater med spesialkompetanse og erfaring innenfor disse rettsområdene, som du kan bistå brukerne i å opprette kontakt med.

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernstjenesten, inntrer opplysningsplikten

Hvis du får informasjon som omfattes av avvergeplikten, har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Kartleggingen har ikke noe formål i seg selv, men skal gi deg som ansatt den informasjonen du trenger for å gi en systematisk oppfølging.  Informasjonen du får danner grunnlag for en plan for oppholdet. Helt fra du starter den systematiske kartleggingen, er det viktig at du og brukeren i fellesskap starter opp med å utarbeide en plan for oppholdet.

Slik kan du legge en plan for oppholdet 

Vurdere om den utsatte trenger beskyttelse

Ett viktig formål med å kartlegge vold og trusler er få tilstrekkelig informasjon til å vurdere om og i tilfelle hvilke sikkerhetstiltak som vil være nødvendige (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). Det skal derfor gjennomføres kartlegging av trusler både for barn og voksne på krisesenter (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a). Beskyttelse kan være både sikkerhetstiltak brukeren selv kan iverksette og sikkerhetstiltak i regi av politi/domstol.

Les mer om arbeid med sikkerhet

Bevisstgjøre om å ivareta egen sikkerhet

Å gjennomgå konkret hva den utsatte har opplevd, kan synliggjøre alvorlighetsgraden i volden. Dette kan i neste omgang bevisstgjøre brukeren om nødvendigheten av å beskytte seg selv mot ny vold og motivere hun/han til å iverksette og følge opp nødvendige sikkerhetstiltak.

Gi kunnskap om hvordan vold kan arte seg

Mange tenker at vold først og fremst er fysisk vold. Du kan formidle hvordan vold kan arte seg på ganske ulike måter: økonomisk vold, kontroll og isolasjon, materiell vold, seksuelle overgrep/voldtekt og psykisk vold. Det kan ha særlig verdi for brukeren å få hjelp til å forstå at erfaringer som latterliggjøring, degradering, trusler, ydmykelser, manipulering, etc. er former for psykisk vold 

"Da jeg reiste tilbake, hadde jeg lært hva det er å bli manipulert. Da kjente jeg det igjen og kunne ta kontrollen selv".

En del beboere drar tilbake for å gi utøver(-e) en ny sjanse. Kunnskapen de har fått med seg om hvordan vold kan arte seg, kan sette dem bedre i stand til å gjenkjenne vold og forstå alvoret i situasjonen. Dette kan være avgjørende i en beslutning om endelig brudd.

Gi kunnskap om typiske reaksjoner

Kartlegging av vold og trusler gir deg mulighet til å formidle kunnskap om typiske reaksjoner etter å ha opplevd vold. Det er viktig å formidle at alle typer vold (fysisk, psykisk, seksuell etc.) kan føre til alvorlige reaksjoner. Å få kunnskap om at det handler om normale reaksjoner kan ha en viktig avdramatiserende effekt for den utsatte. 

Les mer om kartlegging av helse og reaksjoner på vold.

Gi støtte

Samtaler om hva brukeren har opplevd gir han/henne mulighet til å snakke om vanskelige erfaringer i livet. Du kan vise interesse for hva brukeren har opplevd og omsorg for den vanskelige situasjonen hun/han befinner seg i. Du kan gi støtte på det dreier seg om urettmessige krenkelser; ingen har rett til å utøve vold mot andre. Dette kan øke tilliten i relasjonen til brukeren. Det kan også motivere den utsatte til å holde fast på en beslutning om å bryte ut av voldsforholdet.

Bearbeide vanskelige opplevelser

Å kartlegge vold og trusler gir den utsatte mulighet til å dele vanskelige erfaringer med deg, noe som samtidig også kan ha en bearbeidende effekt. Les mer om bearbeidende samtaler.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.

Akutt krise

Når voldsutsatte søker hjelp ved krisesenteret, er det ofte som et resultat av en dramatisk situasjon. Den utsatte befinner seg gjerne i akutt krise. For noen kan det være vanskelig å gjøre konkret rede for situasjonen som har brakt dem til krisesenteret, hva de har opplevd og hvilken risiko de opplever at foreligger.

Å være i akutt krise påvirker også hvordan man opplever risiko. De fleste har i en slik fase større frykt for ny vold enn realitetene i trusselbildet indikerer. Noen klarer imidlertid ikke å forholde seg til eller gjøre rede for trusler de er stilt overfor, og kan underkommunisere risikoen for ny vold. I slike tilfeller er det viktig å gi hun/han god beskyttelse inntil situasjonen framstår som mer avklart.

Hva er vold?

Personer som henvender seg til krisesenteret tenker kanskje ikke at det de har opplevd er vold. De forteller kanskje om «konflikter med mannen min/kona mi», «problemer hjemme» eller at de er «kastet ut hjemme». De kan tenke at «vold» først og fremst er fysisk og svært alvorlig vold og forstår i liten grad psykiske, økonomiske og seksuelle krenkelser som vold.

Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side.

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av at han/hun blir behandlet dårlig, og som i enkelte tilfeller viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

Å leve med alvorlig vold over tid, kan føre til at situasjonen normaliseres og ikke lenger oppleves som risikofylt. Noen er vokst opp med vold og krenkelser, andre har levd i lengre samliv med vold. I et mishandlingsforhold inngår ofte trusler om hva som skal hvis den utsatte bryter ut, noe som kan medvirke til både frykt og dårlig samvittighet.

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

Den utsatte strekker seg stadig lengre i å ta ansvar for partner og relasjonen, og aksepterer kanskje stadig mer alvorlige krenkelser, som oppleves som normalt. Noen kan oppleve det som så krevende å forholde seg til voldserfaringene, at følelsen av frykt «skrus av» og han/hun preges av nummenhet.

Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker.

Bagatellisering av vold

I samfunnet er det en utbredt oppfatning at man ikke skal finne seg i vold. For voldsutsatte kan dette bidra til at det blir vanskelig å ta inn over seg situasjonen man lever i: «Hvis det er alvorlig vold, så må jeg gå». Å fornekte at det dreier seg om alvorlig vold, kan dermed bli en nødvendig strategi for å bli værende i voldsforholdet. Den utsatte og utøver(-e) har dermed felles interesse av å bagatellisere volden som foregår.

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Tradisjonelle kjønnsroller kan bidra til å bagatellisere vold, kanskje i særlig grad for menn. At menn utsettes for vold fra kvinnelig partner, framstilles i noen sammenhenger som noe komisk. Menn kan også føle forventninger, både fra seg selv og andre, at dette ikke er så alvorlig og at de burde klare å ordne opp på egenhånd. Utsatte kvinner kan anklages for å være psykisk ustabile («hysteriske kvinnfolk»).

Utsatte for vold kan rette hovedoppmerksomheten mot at det er utøver som trenger hjelp, at han/hun har psykiske problemer eller sosiale utfordringer som fører til volden. Å søke hjelp for volden kan oppleves som å mislykkes: Jeg klarte ikke å hjelpe henne/han. Dette kan også være en form for bagatellisering: det kan være vanskelig å ta inn over seg at man selv lever med alvorlig vold og trenger hjelp og beskyttelse.

Ikke motivert til å søke hjelp

Noen bringes til krisesenteret av politiet eller andre tjenester, uten at det foreligger en personlig motivasjon til å søke hjelp. Dette kan medvirke til at volden bagatelliseres, fordi de ikke ønsker å være på krisesenteret.

Skam/tabu i samfunnet

Vold i nære relasjoner er skambelagt og tabuisert. Det hersker oppfatninger i samfunnet av at det først og fremst er kvinner som rammes, eller ressurssvake og særskilte minoritetsgrupper. Dette kan gjøre det vanskelig å tilkjennegi overfor andre at man selv er utsatt.

Oppfatninger i samfunnet av hvem som rammes av vold kan gjøre det spesielt vanskelig for voldsutsatte å snakke om hva de har opplevd. Det kan oppleves spesielt skamfullt å være utsatt for vold fra kvinnelig partner/kvinner i familien, siden de som mann som oftest er fysisk overlegne.

Det kan være særlige tabuer knyttet til å fortelle om seksuell vold, noe som ofte utgjør en integrert del av et mishandlingsforhold. Det kan være press og/eller tvang til uønska seksuell aktivitet, ydmykelser av seksuell karakter, latterliggjøring knyttet til sex eller nedverdigende karakteristika av kropp. Voldsutsatte kan benytte sex for å prøve å unngå (og dermed beskytte seg mot) ny vold, noe som i etterkant kan føre til selvfordømmelse og selvforakt. Mange tenker at seksuell vold kun rammer kvinner, noe som kan gjøre det særlig skamfullt for menn å snakke om slike krenkelser. Seksuell vold ser i særlig grad ut til å inngå i voldsbildet der menn har brutt ut av forhold til en annen mann.

Kan utløse sterke følelser

Å snakke om volden kan være en stor følelsesmessig påkjenning og derfor noe den utsatte prøver å unngå. Det dreier seg i mange tilfeller de verste opplevelsene i hans/ hennes liv, preget av skamfølelse. Den utsatte kan oppleve seg som (eller bli anklaget for å være) medskyldig i volden, fordi han/hun ikke har brutt ut tidligere. Samtalen kan utløse sterke minner og gjenopplevelser, sammen med overveldende følelser av sorg, sinne, frykt, maktesløshet, og skam. I mange tilfeller kan det imidlertid også oppleves som en lettelse å fortelle noen om hva som har skjedd.

Ulike måter å vise frykt på

I vurderinger av risiko for ny vold, er den utsattes opplevelse av frykt viktig. Samtidig er det viktig å være klar over at hvordan man viser frykt kan variere avhengig av for eksempel kulturbakgrunn og kjønn. Tradisjonelle kjønnsroller kan medvirke til at det er mer akseptabelt for kvinner å gi direkte uttrykk for frykt og redsel enn for menn. Erfaring tyder på at utsatte menn i større grad underkommuniserer frykt og i stedet gir uttrykk for fortvilelse. Dette kan forlede deg til å tro at volden egentlig ikke var så alvorlig og medvirke til at risikoen for ny vold undervurderes.

Redd for å ikke bli trodd

Voldsutsatte kan frykte at hvis de forteller om volden, vil de ikke bli trodd. De kan oppleve at utøver har større troverdighet, for eksempel ved å framstå som mer veltalende og overbevisende. Kvinner kan oppleve at mannlig partner har høyere status når det gjelder jobb/økonomi og dermed blir mer lyttet til. Noen har allerede opplevd å ikke bli trodd i møte med andre tjenester. Utsatte kan derfor tenke at det ikke nytter å fortelle om hvordan de har det, fordi de uansett ikke vil bli trodd.

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Det er over tid etablert en større forståelse i samfunnet av at kvinner utsettes for vold, mens det fremdeles er mindre kunnskap om at også menn rammes av vold i nære relasjoner. Dette kan gjøre det særlig vanskelig for menn å fortelle om vold. Menn har også høyere terskel for å søke hjelp, både i helsetjenester og ellers.

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (omsnuing)

«Omsnuing» av voldsforholdet innebærer at den som søker hjelp for vold anklages for å være utøvende part. Frykt for dette kan stoppe utsatte fra å søke hjelp. Det kan spille på tradisjonelle kjønnsroller. Oppfatninger i samfunnet av menn som utøvere og kvinner som ofre, kan gjøre det særlig vanskelig for utsatte menn å bli trodd når de anklages for å egentlig være den som utøver volden.

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Å snakke om krenkende opplevelser utgjør også en belastning for deg som ansatt. Det er brukerens behov og ønsker som skal ligge til grunn for innholdet i samtalene. Samtidig er det viktig at du tar høyde for hvilke belastninger det medfører for deg, for eksempel gjennom god kompetanse, regelmessig veiledning og variasjon i arbeidsoppgavene. Les mer om ivaretakelse av ansatte.

Etabler tillit

Å kunne snakke om ydmykende og tabuiserte krenkelser er lettere når den utsatte har tillit til deg. Det er flere ting du kan gjøre, som å vise praktisk og følelsesmessig omsorg og å gi støtte på at volden er urettmessige krenkelser.

Avgrens kartleggingen etter formålet

Når du skal kartlegge vold og trusler, er det viktig at du har klart for deg hvorfor du gjør det. Du trenger ingen total oversikt over hva han/hun har opplevd. Du skal ikke foreta etterforskning eller vurdere behov for behandling. Du kan avgrense kartleggingen til

• det du trenger å vite for å vurdere hvilken oppfølging brukeren trenger
• det du trenger å vite for å vurdere hvordan han/hun kan være mest mulig trygg
• det du trenger å vite for å vurdere om politiet skal involveres
• det brukeren selv ønsker å snakke om

Foreta en systematisk kartlegging

For å kunne vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige, trenger du et oversiktsbilde av vold og trusler brukeren har opplevd. Du skal derfor, sammen med brukeren, foreta en kartlegging (jf. forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a og b). Kartleggingen bør gi oversikt over hvem som er utøver(-e), typer av vold, alvorlighetsgrad og varighet. Her finner du temaer i kartlegging av vold og trusler.

Vis at du tør å snakke om vold

Vold og overgrep er tabuisert og skambelagt, noe mange opplever det vanskelig å forholde seg til. Vis at du har mot til å snakke om vold og at du tåler å høre på det den utsatte forteller. For å få et godt bilde av volden, må du stille konkrete og til tider vanskelige spørsmål.

De vet med en gang hva du har slitt med. De kan forklare deg på en veldig forståelsesfull måte hva du har opplevd, at du er flink som har klart det og at du er flink som er kommet her. (...) De skjønner at en mann kan utnytte deg seksuelt, de har hørt det før. At en pappa kan slå sine barn, de har hørt det før.

Vis at du har kunnskap om vold

Nettopp det å snakke med noen med kunnskap om vold – «som har hørt litt av hvert» – framheves av brukere som positivt ved krisesentertilbudet, kanskje i større grad enn ansatte er seg bevisst. Vis at du vet hvordan vold kan arte seg på ulike måter (økonomisk vold, kontroll og isolasjon, materiell vold, seksuelle overgrep/voldtekt, psykisk vold/trusler, etc.). Vis at du kjenner til psykisk vold som latterliggjøring, degradering og manipulering (se om psykisk vold nedenfor). Det kan være stor trøst og støtte å vite at man ikke er alene om å oppleve ydmykende krenkelser.

Spør om psykisk vold

Psykisk vold og trusler er det flest brukere oppgir å være utsatt for. Psykiske krenkelser utgjør som oftest en vesentlig del av voldsbildet, både for kvinner og menn. For menn utsatt for vold av kvinner/familien, kan denne volden i særlig grad være den mest vesentlige. For å få oversikt over alvorlighetsgraden i hva brukeren har opplevd, må du systematisk kartlegge også den psykiske volden.

For den utsatte kan det være vanskelig å identifisere og sette ord på den psykiske volden. I samtalene kan du ta opp hvordan det kan arte seg på ganske ulike måter, igjennom konkete eksempler på press, trusler, latterliggjøring, sjikanering, degradering, manipulering, kontroll og isolasjon og andre typer ydmykelser. Enkelthendelser, som isolert sett framstår som bagatellmessige, kan til sammen være svært destruktivt når det inngår i et mønster. Brukeren kan være fortvilet, ha nedbrutt selvtillit, være forvirret og i tvil om egen dømmekraft og virkelighetsoppfatning: Holder jeg på å bli gal? Psykisk vold oppleves ofte som den verste formen for vold, vanskelig å beskytte seg mot.

Det kan være vanskelig å se når destruktive mønstre går over til å være psykisk vold. I kartleggingen kan du prøve å få oversikt over mønstre, som ofte avspeiler en maktubalanse. Det kan være lett å gjenkjenne maktforskjeller man er vant til å se: at barn og ungdom utsettes for vold av foreldre/familie og at kvinner utsettes for vold fra menn. Det kan være vanskeligere å se at kvinner utsettes for vold fra andre kvinner i svigerfamilien (svigermor/svigerinner), at unge menn utsettes for press/tvang fra familie/ slekt og at menn utsettes for vold fra kvinnelig partner. Maktforskjellene tar ikke nødvendigvis utgangspunkt i kjønn, økonomi eller sosial status, men kan også handle om opplevelse av psykologisk underlegenhet.

For å få oversikt over mønstre og maktforskjeller, kan du utforske dynamikken i relasjonen. Du kan spørre: Hvem bestemte hvilke regler som gjaldt? Hvem tilpasset seg reglene? Hva skjedde under konfliktene, helt konkret? Hva gjorde du for å unngå konflikter og vold (tilpasning)? Dette kan synliggjøre systematikken og alvorlighetsgraden i volden.

Psykisk vold omfatter ofte trusler, for eksempel om hva som skal skje hvis den utsatte bryter ut. Utøver(-) kan for eksempel true med å skade den utsatte eller seg selv/ ta sitt eget liv, eller true med at den utsatte vil miste oppholdstillatelse i Norge eller samvær med/omsorg for felles barn. Slike trusler kan ha særlig virkning for utsatte med lite kunnskap om det norske samfunnet. Tradisjonelle kjønnsroller i samfunnet, om at mor er barnets nærmeste omsorgsperson, kan bidra til at trusler om å miste samvær med/omsorg for egne barn, kan ha enda mer alvorlige konsekvenser for menn.

Spør om digital vold

Å leve i et mishandlingsforhold kan omfatte digital kontroll. Det kan være kontroll av digital kommunikasjon (telefon, epost, sosiale medier) eller sporing og overvåking. Digitale kommunikasjonsmidler kan stå sentralt i kontroll og isolasjon av den utsatte.

Spør om vold mot dyr

I noen tilfeller omfatter mishandlingen vold mot eller vanskjøtsel av kjæledyr eller husdyr. Det kan være vold mot eller trusler om vold mot kjæledyr den utsatte er knyttet eller tvang til å skade kjæledyr som straff. Det kan også handle om vanskjøtsel og/eller vold mot husdyr. I noen tilfeller har den som søker hjelp et stort ansvar for daglig ivaretagelse av dyr.

Kartlegg gjennom gjentatte samtaler – dynamisk trusselbilde

Kartlegging av vold og trusler bør skje gjennom gjentatte samtaler. Det kan ta tid for brukeren å etablere tillit, slik at hun/han klarer å snakke om vanskelige erfaringer. Du må vurdere i den enkelte samtale hvilken følelsesmessig påkjenning det innebærer, og når det er nødvendig å ta pause eller fortsette i neste samtale.

Trusselbildet kan endre seg raskt. Nye hendelser eller trusler kan ha stor betydning for brukernes sikkerhet, både i positiv og negativ retning. Du må derfor ha et kontinuerlig fokus på dette i samtalene.

Kartlegging av æresrelatert vold og menneskehandel

Hvis den utsatte oppgir at det er flere i (stor-)familien som utøver vold, og/eller at familiemedlemmer støtter voldsutøvelsen, kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette kan innebære en særlig risiko, slik at det er viktig at du får oversikt over om trusselbildet har slike dimensjoner.

Noen beboere er utsatt for menneskehandel og kan ha særlige behov for oppfølging og beskyttelse. Les mer om menneskehandel.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten  (krisesenterloven § 6).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten  (straffeloven § 196).. I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Hvis du får kunnskap som gir grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt i miljø, tilsyn og stell, har du plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet (dyrevelferdsloven § 5). Les mer om plikt til å varsle. 

Æresrelatert vold har som formål å opprettholde eller gjenfinne (stor-)familiens ære. Det rammer både kvinner og menn, unge og voksne. Æresrelatert vold har sin bakgrunn fra samfunn med sterke hierarkier basert på alder og kjønn, noe som plasserer unge kvinner i en særlig utsatt posisjon. Dette gjelder ikke minst fordi familiens ære i særlig er knyttet til kontroll av kvinners seksualitet. Familier med høy sosial status innad i gruppa, kan oppleve større forventninger om å håndtere trusler mot familiens ære og dermed med større risiko for denne type vold.

Æresrelatert vold kan ta form av psykisk vold (press, tvang, trusler, kontroll), fysisk vold, seksuell vold og andre typer krenkelser. Det omfatter ofte sterk negativ sosial kontroll og psykisk vold som nedverdigelser (for eksempel å bli kalt «hore» eller andre negative karakteristikker), utstøtelse av familien eller trusler om dette. Barn og unge kan utsettes for omfattende press og tvang når det gjelder klær, fritidsaktiviteter, samvær med venner, valg av utdanning, ektefelle, etc.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er at

• formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
• det som oftest er flere utøvere i (stor-)familien
• det er flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst en av partene

• ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
• ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
• har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Når et ekteskap inngått under tvang blir fullbyrdet, innebærer det som regel at ektefellene har seksuell omgang. For mange innebærer dermed tvangsekteskapet også voldtekt. For noen handler det om press og tvang til å forbli i et ekteskap, mot sin vilje.

Når noen blir giftet mot sin vilje, inngår det ofte i en større sammenheng med autoritær oppdragelse, streng negativ kontroll og ulike former for vold. Tvangsekteskap betegnes som en form for æresrelatert vold, fordi motivasjonen kan være å bevare familiens ære. Tvangsekteskap kan imidlertid også være økonomisk motivert eller være en migrasjonsstrategi for å få slektninger til Norge gjennom familieinnvandring.

Les mer om æresrelatert vold og tvangsekteskap

I kartlegging av tvangsekteskap og æresrelatert vold, vil mange av de generelle utfordringene knyttet til kartlegging melde seg. Det er derfor viktig at du også ser på innholdet om utfordringer i kartlegging av vold og trusler.

Tenker ikke på det som vold

Mange utsatte tenker ikke at det de opplever er vold. De kan si at de «er kastet ut hjemmefra», har «konflikter med familien», er presset til å gifte seg, «ufrivillig gift» eller lignende, «problemer med oppholdstillatelsen», «problemer med mannen min/ kona mi», etc. – og som viser seg å være alvorlige krenkelser. Unge kan fortelle at han/hun er forlovet, som kanskje er et religiøst inngått ekteskap, og som regnes som gyldig og forpliktende på lik linje med offisielle vigsler. Det kan være menn/kvinner som er kastet ut hjemme, fordi de ikke aksepterer familiens planer om ekteskap, og som underkommuniserer både vold og trusler og at de ikke har noe sted å bo. Kvinner og menn som har kommet til Norge for familieinnvandring, kan utsettes for mishandling fra flere og nektes skilsmisse. Du kan be den utsatte konkretisere hva problemene består i, hva som oppleves vanskelig og hvilken risiko de opplever.

Særlig risiko

Æresrelatert vold og tvangsekteskap kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er som oftest flere utøvere, dvs. flere i familien som utøver og støtter volden, og dermed større risiko for den utsatte. Det kan være risiko for å bli tatt med ut av landet, mot sin vilje, og der utsettes for ytterligere vold som tvangsekteskap, frihetsberøvelse og i verste fall drap. Det er derfor viktig å få klarlagt om trusselbildet har dimensjoner av æresrelatert vold, når det skal vurderes hvilken oppfølging og sikkerhetstiltak den utsatte har behov for.

Risiko knyttet til å søke hjelp

Å unngå at familien opplever skam og vanære fra andre, er den viktigste motivasjonen i æresrelatert vold. Å avsløre problemer eller vold i familien utad, for eksempel gjennom å søke hjelp i storsamfunnets hjelpetilbud, kan i seg selv regnes som et tap av ære. Dette gjelder særlig det blir kjent at kvinner rømmer fra familien, og oppholder seg for eksempel på krisesenter, enten det er døtre eller svigerdøtre. Det synliggjør at familien ikke har kontroll på kvinnenes ærbarhet. Frykt for at problemer i familien skal bli kjent for andre, kan føre til press, tvang og vold for å unngå ærestap. Familiemedlemmer kan bli giftet eller tatt med ut av landet mot sin vilje, for å redde situasjonen.

I vurderingen av hvorvidt personer som henvender seg trenger beskyttelse i krisesenterets botilbud eller ikke, er det viktig at dere sammen går nøye gjennom hva den utsatte frykter kan skje dersom familien får vite at hun/han har søkt hjelp, og hvilken risiko dette kan innebære.

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være

• personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. også svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
• unge som familien mener er «blitt for norske»
• personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
• personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
• personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
• personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe henne/ham oppholdstillatelse i Norge
• gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
• personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi)
• personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

I kartleggingen kan det være særlig viktig å få oversikt over om den utsatte har kjæreste. Rykter om kjæreste kan true kvinners ærbarhet og dermed familiens æres. For gutter kan det forkludre familiens eventuelle planer om ekteskap. At den utsatte har kjæreste, at det går rykter om dette eller at familien tror den unge har kjæreste, kan derfor utløse trusler og andre represalier fra familien. I noen tilfeller fører det til en akuttsituasjon som utgjør den direkte foranledning for at den utsatte søker hjelp ved krisesenter eller i andre instanser. I enkelte tilfeller søker par hjelp sammen.

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

I saker som omhandler æresrelatert vold, er det som oftest flere utøvere. Både menn og kvinner kan ha sentrale roller i utøvelsen av vold. Unge kan oppleve press, tvang og vold fra foreldre, søsken og andre slektninger. Gifte kan utsettes for trusler og mishandling fra både ektefelle, svigerfamilie og evt. egen familie. Utøverne kan være bosatt forskjellige steder, både i Norge og i utlandet (se om transnasjonal dimensjon nedenfor). Unge som søker hjelp, kan utsettes for et massivt press fra flere hold i (stor-)familien, gjennom telefon, SMS og sosiale medier.

Personer som utøver press, trusler og vold, kan selv stå under press fra familiemedlemmer med stor makt. Foreldre kan oppleve press fra andre i familien, bosatt her i landet, i andre land eller i opprinnelseslandet. Familiemedlemmer kan presses til å holde oppsyn med og «sladre», særlig på søstre, kusiner og andre kvinnelige slektninger. Hvis det planlegges alvorlig vold, kan unge gutter utpekes til å gjennomføre det, fordi man håper at ungdommer vil få mildere straff hvis forbrytelsen avsløres.

I kartleggingen er det viktig at du ser nøye på hvem som kan utgjøre en trussel for den utsatte, sammen med hvilken rolle ulike familiemedlemmer har i volden, både hvem som er aktivt utøver vold, hvem som aktivt støtter og hvem som passivt medvirker. Siden skam og ærestap først skjer nå problemet er offentlig, er det også viktig at du prøver å få oversikt over hvem som kjenner til situasjonen (normbruddet/ konflikten/ volden).

Hvem støtter den utsatte?

Å søke hjelp for æresrelatert vold kan resultere i at den utsatte utstøtes eller blir tvunget til å bryte kontakten med egen familie. Dette innebærer store sosiale og følelsesmessige belastninger. Utsatte kan oppleve ganske ambivalente følelser overfor familien, og befinne seg i et følelsesmessig kaos av sorg savn, fortvilelse, skam og skyld for å ha ødelagt familiens ære.

Volden vil imidlertid sjelden støttes av alle i storfamilien. Utsatte kan i en del tilfeller finne støtte hos enkelte familiemedlemmer, noe som kan oppleves svært positivt. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at slike støttepersoner kan settes under et særlig press fra øvrig familie/voldsutøvere, og dermed i enkelte tilfeller kan utgjøre en potensiell trussel ved eventuell kontakt.

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Æresrelatert vold kan også omfatte risiko for å bli tatt med til utlandet, med eller mot sin vilje, og utsatt for (ny) vold der. De fleste tvangsekteskap inngås i utlandet. En del kvinner (noen med barn) reiser selv eller blir tatt med til sitt hjemland, og nektes av ektefelle/ familie å komme tilbake til Norge. Utsatte som befinner seg i utlandet kan bli fratatt telefon, bankkort, pass og utsettes for frihetsberøvelse, tvangsekteskap, mishandling og drap. Noen holdes tilbake i utlandet til oppholdstillatelsen i Norge er utløpt.

Unge i konflikt med sine foreldre, kan etterlates i utlandet mot sin vilje. Det kan være ulike årsaker til at barn og unge tas med til utlandet. Det kan være for å slippe unna hjelpeapparatet i Norge, for få kontroll over adferd som vanærer familien eller for å disiplinere ungdommer. Det kan være et ønske om å gi dem mulighet til å tilegne seg språk-, religion- og kulturkunnskap i foreldrenes opprinnelsesland. Motivet kan også være å hjelpe ungdommer ut av rus eller kriminalitet og et dårlig miljø.

Få oversikt over oppholdsstatus

Det er svært viktig at du får oversikt over oppholdsstatus i Norge. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter han eller hun har, både når det gjelder videre opphold i Norge og hjelp fra andre tjenester.

For noen vil det å bryte ut av et voldsforhold innebære at de risikerer å miste grunnlaget for videre opphold i Norge. Det er derfor viktig at de får god informasjon og bistand til å søke om opphold andre grunnlag.

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om han eller hun skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Risiko for vold under opphold i utlandet innebærer at du i kartleggingen må få rede på eventuelle planer om å reise utenlands. Det er svært begrenset hva norske myndigheter kan gjøre for å hjelpe utsatte som befinner seg i utlandet. Dette har flere årsaker:

• Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
• Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
• Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte han/hun kun som borgere av det aktuelle landet
• I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
• Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
• Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

• risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
• risiko for ny vold i utlandet
• hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
• mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Hvis du opplever at du eller andre ansatte ved krisesenteret ikke har tilstrekkelig kunnskap til å kartlegge æresrelatert vold, vurdere risiko eller håndtere situasjonen, kan du henvende deg til lokalt politi eller til Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for veiledning.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

I noen tilfeller får krisesenteret henvendelser om voldsutsatte som oppholder seg i utlandet og ønsker hjelp for å returnere til Norge. I slike saker kan du henvende deg til Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Kompetanseteamet koordinerer arbeidet med å bistå utsatte for æresrelatert vold i å returnere til Norge.

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Hvis du etter kartleggingen vurderer at den utsatte trenger mer omfattende oppfølging enn et kortvarig opphold på krisesenter kan gi, kan du be om at den unge vurderes for nasjonalt bo- og støttetilbud for unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Du kan henvende deg til Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som kartlegger behov og tildeler plass.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Hvis du får kunnskap som gir grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt i miljø, tilsyn og stell, har du plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet (dyrevelferdsloven § 5).

Det er utviklet en egen variant av foreldreveiledning/ICDP som er særlig tilpasset foreldre på krisesenter. Her vektlegges særlig temaer som:

• Hva gjør det med barn å erfare vold i familien?
• Hva gjør det med meg som forelder å være utsatt for vold?
• Hva gjør volden med relasjonen mellom foreldre og barn?

Representanter fra en rekke sentre har deltatt i opplæring for å drive veiledningsgrupper. I slike grupper får foreldre mulighet til å sette volden barna har erfart på dagsorden, sammen med andre foreldre i samme situasjon. Å snakke om dette i trygge omgivelser kan gi støtte og følelsen av å ikke være alene. Det kan også hjelpe foreldrene til å starte en dialog med barnet om barnets egne erfaringer med volden.

Innhold i programmet

Programmet tar opp enkle hverdagslige temaer som blir påvirket av volden hjemme slik at det kan være vanskelig for den utsatte forelder. Eksempler kan være:

• Å vise at man er glad i barnet
• Å være sensitiv for barnets opplevelser
• En åpen dialog mellom foreldre og barn, også om volden
• Å gi barnet ros
• Foreldrerollen, autoritet overfor barna
• Skyldfølelse som forelder fordi man ikke har klart å beskytte barnet
• Å sette grenser på en positiv måte

Positive erfaringer med ICDP-grupper på krisesenter

Erfaringer tyder på at det kan være hensiktsmessig med tilbud om foreldreveiledningsgrupper for beboere på krisesenter. Når voldsutsatte foreldre bor sammen over tid, opplever de fellesskap i erfaringer og kan støtte hverandre. De er kjent med hverandres historier og kan oppleve trygghet og tillit til hverandre. Erfaringene viser at deltakerne oppnår:

• Økt bevissthet om hvordan vold påvirker barn og relasjonen mellom foreldre og barn
• Økt bevissthet om barns behov og reaksjoner
• Økt tillit i rollen som foreldre
• Redusert skyldfølelse
• Økt bevissthet om samspillet mellom forelder og barn
• Forberedelser til reetablering og foreldreskap etter oppholdet

Utfordringer ved bruk av foreldreveiledning/ICDP for foreldre på krisesenter

Erfaringene peker på flere utfordringer ved gjennomføring av foreldreveiledningsgrupper for beboere på krisesenter. Det gjelder blant annet:

• Vanskelig livsfase: i starten av oppholdet er brukerne ofte i akutt krise og i en vanskelig situasjon. Brukeren kan ha sterke reaksjoner på volden de har vært utsatt for og kan oppleve stor usikkerhet med tanke på fremtiden. Dette gjør det krevende å motivert og konsentrert til å jobbe med temaene som tas opp i gruppa.
• Manglende hverdagsrutiner: Hverdagen for både voksne og barn kan være kaotisk. Trusselsituasjonen er kanskje ikke avklart, barn er ikke kommet i gang med barnehage/skole, det er mange avtaler med ansatte på krisesenter og representanter fra andre tjenester. Det kan gjøre det vanskelig å finne tid for møter som passer for alle, innenfor gruppeledernes arbeidstid.
• Krisesenteret oppleves som et kunstig hjem: Det kan være mange beboere som må dele kjøkken, oppholdsrom og bad, noe som kan være en belastning i seg selv. Det gir få muligheter for privatliv. Beboere med barn kan oppleve at de observeres av andre beboere og/eller ansatte i hvordan de utøver sitt foreldreskap.

Hvordan kan ansatte få opplæring i ICDP?

Det avholdes regelmessig opplæring i å drive foreldreveiledningsgrupper/ICDP, også spesielt tilrettelagt for ansatte på krisesenter. Se oversikt over planlagt opplæring i ICDP.

Foreldreveiledning/ICDP i kommunene

Brukere av krisesenter kan også anbefales å melde seg på ordinære foreldreveiledningsgrupper lokalt i sine kommuner. Se oversikt over kommuner (med kontaktpersoner) hvor det er tilbud om ICDP.

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Ansatte ved krisesentrene har samtidig en lovpålagt opplysningsplikt til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6). Opplysningsplikten gjelder:

• å gi opplysninger til barneverntjenesten på eget initiativ (meldeplikt)
• å gi informasjon ved forespørsel fra barneverntjenesten
• uavhengig av om barnet eller familien allerede er i kontakt med barneverntjenesten
• uavhengig av forelders samtykke
• uten hensyn til taushetsplikten

Når inntrer opplysningsplikten?

Opplysningsplikten etter krisesenterloven § 6 inntrer når du har grunn til å tro at: ​

• barnet blir mishandlet i hjemmet
• det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt
• barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker
• det er fare for at barnet kan bli utsatt for menneskehandel
• barn blir tatt med tilbake til voldsutøver, og det er risiko for ny vold mot barnet eller mellom de voksne

Opplysningsplikten inntrer når det er grunn til å tro at disse forholdene foreligger. Omsorgssvikt handler om at barnets omsorgspersoner mangler kunnskap, krefter eller vilje til å dekke barnets grunnleggende behov. Dette kan handle om fysiske, emosjonelle, psykiske eller medisinske behov, eller at barnet blir utsatt for opplevelser av uro, smerte, frykt eller skam. Dette kan svekke barnets helse og utvikling. Det kreves ikke faktisk viten om at det foreligger en alvorlig situasjon for barnet, men det må være mer enn en vag mistanke. Plikten gjelder også i situasjoner hvor barneverntjenesten allerede har kontakt med familien.

Midlertidige eller permanente utfordringer med omsorg?

Det kan være vanskelig som forelder å yte god omsorg for barn når man har blitt utsatt for vold over tid og befinner seg i en krisesituasjon, slik den første tiden under oppholdet på krisesenter ofte er. Foreldre kan oppleve det krevende at ansatte ved krisesenteret eller i barneverntjenesten foretar vurderinger av deres omsorgsevne i denne situasjonen. Barneverntjenesten kan imidlertid bidra med støttende og kompenserende tiltak, også i en tidlig fase av oppholdet på krisesenter.

For mange foreldre er utfordringene knyttet til å gi god omsorg avgrenset til akuttfasen. For noen dreier det seg om mer permanente problemer, hvor det er nødvendig med støtte fra barneverntjenesten kanskje over lengre tid.

Informasjon til forelder og barn

Opplysningsplikten gjør at du ikke kan velge om du skal gi opplysninger eller ikke. Hvis du vurderer at du plikter å sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten, kan du snakke med forelder om hvorfor du tenker det er nødvendig. Det er viktig at hun/han får mulighet til å beskrive sin opplevelse av situasjonen.

Barn kan frykte å bli tatt ut av familien og bort fra sine foreldre. Det er derfor viktig at du også snakker med barnet om din bekymring. Dette må tilpasses til barnets alder og modenhet.

Mer om samtaler med barn

I samtalene med forelder bør du ta opp konkret hva som gir grunn til bekymring, og forklare at krisesenteret vil kontakte barneverntjenesten. Foreldre som opplever at barnevernets undersøkelse fører til omsorgsovertakelse, vil ofte ha et stort behov for hjelp og støtte.

Drøft med fagpersoner eller barneverntjenesten ved usikkerhet

Hvis du er i tvil om situasjoner er så alvorlig at opplysningsplikten inntreffer, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere med andre fagpersoner eller barneverntjenesten. I en del kommuner er det konsultasjonsteam som kan bistå i slike vurderinger.

Hvem skal melde?

Det er en fordel om ansatte som jobber med barn på krisesenteret også har ansvar for å utarbeide bekymringsmeldinger. Andre ansatte kan imidlertid ha nyttig informasjon når det gjelder selve innholdet i meldingen. Bekymringsmeldingen sendes barneverntjenesten i den kommunen barnet for tiden bor.

Du har et selvstendig ansvar

Opplysningsplikten er personlig og er pålagt den enkelte ansatte på krisesenteret. Det kan være hensiktsmessig å ha rutiner som sier at det er nærmeste leder eller andre som skal formidle bekymringen til barneverntjenesten. Den enkelte ansatte fritas likevel ikke for ansvaret ved å melde fra om sin bekymring internt til egen ledelse. Du har en personlig og selvstendig plikt til å melde fra til barneverntjenesten.

Hvordan kan jeg melde fra til barnevernstjenesten?

Slik kan du melde fra til barnevernstjenesten

Tilbakemelding fra barnevernstjenesten

Barnevernstjenesten har taushetsplikt overfor den som melder bekymring for et barn. Det skal likevel innen tre uker gis tilbakemelding om at meldingen er mottatt. Når meldingen kommer fra offentlig myndighet med opplysningsplikt, skal det opplyses om hvorvidt det er åpnet undersøkelsessak.

Hvis barnevernstjenesten oppretter en undersøkelse, skal den offentlige instansen få en ny tilbakemelding når undersøkelsen er avsluttet. Meldingen skal opplyse om saken er henlagt eller om barnevernet følger opp saken videre.

Barnevernstjenesten skal i utgangspunktet ikke opplyses om hvilken type tiltak som er satt inn. Hvis barnevernstjenesten vurderer det som viktig at krisesenteret har kjennskap til tiltaket, av hensyn til helhetlig oppfølging av barnet og familien, kan det likevel opplyses om tiltaket.

En del av krisesentrenes brukere, både dagbrukere og beboere, vil ha behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet/domstolene. I slike tilfeller skal politiet kontaktes (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). Politiet og domstolene har en rekke tiltak som kan øke sikkerheten for voldsutsatte. Det er politiet som tar beslutninger om hvilke tiltak den enkelte får tilbud om.

Tiltak i regi av politi og domstol forutsetter ikke at forholdene anmeldes. Det er likevel viktig at du gjør den kjent med at politiet kan sette i gang etterforskning og ta ut påtale på eget initiativ. Aktuelle tiltak kan være:

I arbeidet med å finne ny bolig, må du ivareta hensynet til sikkerhet. Dette omfatter både den utsattes opplevelse av trygghet og hensynet til fysisk sikkerhet. Noen vil for eksempel oppleve det som mest trygt at boligen ligger avsides til, med få mennesker rundt. Andre finner større trygghet i at boligen ligger i et tett befolket område. Du kan sammen med beboeren vurdere hva som skal til for at hun eller han kan være trygg i (ny) bolig etter oppholdet.

I planleggingen av sikkerhet i ny bolig, må også barnas synspunkter komme fram og telle med i vurderingene. Det er derfor viktig at du samarbeider med barnas kontaktperson i forberedelsene for tilværelsen etter oppholdet.

Viktige spørsmål kan være:

• Hva kan den utsatte selv gjøre for å være mest mulig trygg?
• Hvilke områder kan hun eller han være mest trygg (beliggenhet, nabolag, innsyn fra uteområder)?
• Hvor ligger boligen i forhold til jobb?
• Hvilke ønsker har evt. barn? Hvordan kan barna føle seg mest mulig trygge?
• Hvor ligger boligen i forhold til barnehage, skole, fritidsaktiviteter og barnas venner?
• Er det nærhet til offentlig kommunikasjon?
• Hvilke former for fysisk sikring av boenhet/leilighet kan øke sikkerheten (etasje, ikke på bakkeplan? sikkerhetslenke? kikkehull i døra? ringeklokke med kamera som viser hvem som ringer på?)
• Vil det være behov for sikkerhetstiltak i regi av politi/påtalemyndighet?

Dissosiasjon er en mestrings- og overlevelsesstrategi for å kunne håndtere sterke, negative erfaringer, som vold og overgrep. Traumatiske opplevelser blir lagret som splittede deler i bevisstheten, for å unngå at hjernens kapasitet blir sprengt.

Dissosiasjon kan være en helt nødvendig strategi for å mestre hverdagen etter alvorlige traumer, samtidig som det kan ha store ulemper. Dissosiasjon hjelper den utsatte til å ha distanse til egne erfaringer og å unngå og forsvare seg mot sterke, påtrengende følelser og gjenopplevelser. Hun/han kan «skru av» følelsene og bli apatisk.

Hvordan virker dissosiasjon?

Dissosiasjon innebærer at erfaringer, både følelser, tanker, sanseerfaringer, spaltes fra bevisstheten. Det betyr å splitte opp, at de traumatiske opplevelsene blir lagret som splittede deler i bevisstheten. Enkelte hendelser og følelser lagres fragmentert, hver for seg i hukommelsen. Dette beskytter hjernen mot å bli overveldet, det vil si at sterke følelsesmessige opplevelser sprenger kapasiteten for å håndtere det på en sammenhengende måte. Dissosiasjon kan inntre når man opplever noe overveldende og ikke til å holde ut, hvor det ikke er mulig å komme seg unna, å kjempe imot eller å få hjelp og trøst, for eksempel ved alvorlig vold og overgrep.

Ulemper ved dissosiasjon

Dissosiasjon har en rekke ulemper, når det utsatte er i trygghet. Evnen til å reflektere over eller sortere erfaringer og følelser er ofte redusert, og han/hun er prisgitt automatiserte reaksjoner på ytre og indre triggere eller faresignaler. Risiko oppleves som overhengende her og nå, selv om de farlige hendelsene skjedde i fortiden. Et sentralt kjennetegn er derfor en forstyrret opplevelse av tid, sted og risiko. Dissosiasjon skjer automatisk, ofte med ubevisste og raske skiftninger mellom bevissthetstilstander.

Det finnes to former for eller grader av dissosiasjon: Dissosiative symptomer og dissosiativ lidelse. Dissosiativ lidelse gjelder oftere personer som har vært utsatt for vold og overgrep også som barn eller ungdom. Det kan for eksempel være en «barnedel» som ikke klarer å forholde seg til her og nå, og en «voksendel» som ikke klarer å forholde seg til fortiden. «Voksendelen» kan styre dagliglivet som forelder, partner og arbeidstaker. Når noe trigger de vonde erfaringene fra tidligere, kan «barnedelen» overta styringen, med reaksjoner og handlinger som var hensiktsmessig den gangen hun/han levde i fare, men som kanskje ikke er like hensiktsmessige nå.

Hvordan kan du vite om brukeren dissosierer?

Det er flere tegn på at brukeren kan dissosiere. Det gjelder for eksempel:

• Hun/han blir fjern og fraværende, sliter med å være til stede her og nå
• Nummenhet, apati
• Hun/han har en forvirret opplevelse av tid og sted
• Hun/han skifter væremåte uten at du forstår hvorfor
• Hun/han har liten evne til å regulere følelser, til å etablere en trygg identitet, til å stole på andre

Hva kan du gjøre?

Hvis det handler om dissosiative symptomer, kan du bruke regulerende teknikker for å hjelpe brukeren tilbake til her og nå. Les mer om Stabiliseringsarbeid: Hvordan kan jeg hjelpe den utsatte til å regulere følelser? Sammen med brukeren, kan dere prøve ut og komme fram til hvilke teknikker som kan fungere for henne/han.
Hvis det handler om en dissosiativ lidelse, kan det være nødvendig at brukeren vurderes av helsepersonell. Det kan også være nødvendig å vurdere spørsmål som:

• Er hun/han i stand til å nyttiggjøre seg et opphold på ordinært krisesenter?
• Trenger hun/han et tilrettelagt krisesentertilbud?
• Trenger hun/han en annen type hjelpetilbud enn krisesenteret?

Når barn ikke forstår eller snakker norsk tilstrekkelig til å få utbytte av en samtale om sensitive temaer, er det nødvendig med tolk. Barnet skal kunne forstå informasjonen som gis, kunne formidle seg og bli forstått.

Krisesenterloven § 3 pålegger kommunen å sikre brukerne tilgang til kvalifisert tolk dersom dette er nødvendig for at de skal få et fullgodt tilbud. Kommunen skal også sørge for rutiner for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolketjenester. Denne bestemmelsen gjelder også for barn.

Bestilling av tolk

Når det er avklart at barnet trenger tolk, må du bestille dette.

Før tolkesamtalen

Ta en kort samtale med tolken på forhånd, for å avklare tolkens rolle, at barnet befinner seg på krisesenter og i en vanskelig livssituasjon, i tillegg til hva du ønsker med samtalen (formål). Understrek tolkeregler som:

• Tolken skal kun gjengi det barnet og den voksne sier ord for ord.
• Tolken skal ikke stille egne spørsmål til barnet.
• Hvis barnet på eget initiativ snakker med tolken, skal det videreformidles til deg som ansatt.

Under samtalen

Plasser stolene slik at du har god øyekontakt med barnet.

Plasser gjerne tolken mellom deg og barnet i en trekant, for å nøytralisere asymmetrien i at det er overvekt voksne sammenlignet med barnet.

De fleste barn har ikke erfaring med samtaler med tolk. Det kan være en fordel i starten av samtalen at du går gjennom:

• tolkens rolle
• hvordan en samtale med tolk fungerer

Øv med barnet for å hjelpe det til å forstå tolkens rolle. Snakk om et enkelt tema, som for eksempel noe du vet barnet liker, et TV-program eller lignende

• Ha øyekontakt med barnet både når du snakker og når tolken formidler.
• Ha pauser i samtalen hvis det varer over tid.

Etter samtalen

Etter samtalen kan du vurdere:

• Hadde tolken tilstrekkelig personlig egnethet og kvalifikasjoner til samtaler med barn?
• Fungerte samtalen bra?
• Vil det være en fordel med samme tolk i neste samtale?
• Ser det ut til å være best for barnet med tolk tilstede eller med telefontolk?

I samtalen er det viktig at du gir barnet rom for å snakke om hvordan hun/han opplever situasjonen. Du kan spørre:

• Hvordan er det med deg nå?
• Er det noe eller noen som du bekymrer deg spesielt for?

Sentrale temaer i en ankomstsamtale er å få et bilde av:

• barnets frykt/redsel
• barnets reaksjoner: appetitt, søvn, konsentrasjon på skolen
• barnets sorg/savn/ønsker om kontakt med venner/familie/andre

Sjekk om barnet har telefon/nettbrett/PC med "stedtjenester" som må skrus av. Snakk med både barnet og forelder om digital sikkerhet, hva som kan sette dem i fare under oppholdet på krisesenteret. Ansvarliggjør forelder om å snakke med barnet og ha oversikt over hva barnet gjør på internett og sosiale medier.

Hvis barnet har skader og/eller synlige tegn på vold, er det viktig å anbefale forelder og evt. bistå med å oppsøke lege eller overgrepsmottak så snart som mulig for medisinsk behandling. Dette er også viktig for å dokumentere skadene.  Slik dokumentasjon kan ha avgjørende betydning senere. Dersom det ikke er mulig å oppsøke legeovergrepsmottak, beskriv de synlige skadene i barnets journal og ta bilder.

I noen tilfeller blir barn tatt med til krisesenteret uten at forelder kan forberede det. Barna har kanskje ikke klær de trenger, skolesaker eller annet nødvendig utstyr. Sjekk hva barnet trenger umiddelbart. Krisesenteret kan gjerne ha et lager med klær i ulike størrelser til barn i ankomstfasen.

Helt fra ankomst er det viktig å se på hvordan barnet, rasket mulig, kan komme i gang med en noe som ligner en vanlig hverdag. I starten trenger kanskje barnet å hvile og ro, sammen med gode muligheter for å leke. Aktiviteter på krisesenteret kan også spille en viktig rolle, sammen med det å kunne snakke om situasjonen med en voksen. Særlig viktig er det å kunne komme i gang med barnehage/skole og evt. muligheter for å treffe venner.

Mer om oppfølging av barnehage/skole

Samtaler med spedbarn og småbarn kan være utfordrende, fordi barna har begrensede muligheter til å dele sin livserfaring med andre. For å få oversikt over situasjonen er du mer avhengig av andre tilnærminger, som for eksempel:

• Vær sammen med barnet og forelder
• Lek med barnet
• Observer barnet i lek, samspill med andre og rutinesituasjoner som måltider, påkledning og legging
• Skaff deg informasjon om barnet fra andre, som forelder, andre ansatte, etc.

Les mer om observasjon av barn

Barn helt ned i 2-3 årsalder kan imidlertid fortelle om traumatiske hendelser. For å tilrettelegge samtaler med små barn, kan du

• bruke korte setninger
• benytte mest mulig konkrete og presise formuleringer

gi barnet støtte som

• mer tid under samtalen
• nødvendige forklaringer av situasjonen
• bruk av tegning
• kommunikasjon gjennom lek (hånddukker, dukkehus el.)
• bruk av billedmateriell som kan hjelpe barnet til å forklare

Barn i skolealder har større mentale ressurser og kunnskap til å forstå, og kan som oftest fortelle om hva de har opplevd og hvordan de reagerer på det.

Språket utvikles gradvis til å bli mer og mer likt voksnes språk, også når det gjelder begrepsforståelse. Samtidig har barna mindre erfaringsgrunnlag å fylle begrepene med enn voksne. De kan også ha problemer med å forstå komplekse sammenhenger og årsaksforklaringer. Du bør derfor foreta avsjekk underveis i samtalen, om barnet forstår informasjonen du gir. La barnet stille oppklarende spørsmål eller oppsummere hva hun/han har fått med seg.

Barn i denne alderen har som oftest utviklet en forståelse av at det de sier kan ha konsekvenser. De kan derfor være mindre spontane når det gjelder å fortelle om vanskelige opplevelser, som for eksempel voldserfaringer. De kan frykte for hvilke konsekvenser det kan ha at de forteller, både for dem selv og andre.

Barn fra 12-årsalderen har som oftest klare tanker og meninger situasjonen de befinner seg i, om volden de har opplevd hjemme, om foreldrene og om mulige løsninger på situasjonen.

Slik kan du gå frem i samtalene:

• snakk på en sensitiv og støttende måte, slik at barnet/den unge kan etablere tillit til deg som ansatt
• gi den unge tid til å forstå sin egen situasjon og reflektere over sine erfaringer og om fremtiden
• snakk om voldserfaringer med vanlige ord og begreper, gi den unge hjelp til å reflektere over hvordan vold kan arte seg, både vold mot barn/unge og vold mellom foreldre
• anerkjenn og ta på alvor det du hører om den unges opplevelse av situasjonen
• gi den unge mulighet til å uttrykke tanker og følelser (både positive, negative og ambivalente), uten at de opplever å bli rettet på eller vurdert negativt for sine meninger
• gi den unge støtte i sine valg

Krisesenteret bør ha en oversikt over tolketjenester, både når det gjelder tolk som møter opp (lokale tolketjenester) og telefon- /skjermtolk. På Tolkeportalen finner du et nasjonalt tolkeregister med oversikt over tolker og deres kvalifikasjoner.

Når du skal bestille tolk, er det flere hensyn å vurdere. Tolkens rolle er krevende, og som ansatt har du et ansvar for å legge til rette for god kvalitet i samtalene. Brukeren kan oppleve at det både er ubehagelig og utrygt å inkludere en tredje person i rommet eller på skjerm, i en sårbar situasjon. Derfor er det viktig at du prøver å få oversikt over brukerens preferanser. Å involvere den utsatte i vurderingene før du bestiller tolk, kan øke hans eller hennes opplevelse av å ha kontroll over.

Fremmøtetolk

Hvis du skal bruke fremmøtetolk, er det viktig at du tar denne beslutningen i samråd med brukeren. Før samtalen kan du gi brukeren navnet på tolken. Dette kan forhindre at det er noen brukeren kjenner, og han eller hun kan føle seg ivaretatt og trygg. Fordelen med å benytte en oppmøtetolk er at tolken deltar i situasjonen og får del i non-verbal kommunikasjon.

Telefontolk

Det kan være en fordel å benytte en telefontolk med tanke på tilgjengelighet og økonomi. Å bruke telefontolk har også klare fordeler når det gjelder trygghet og sikkerhet. Tolken behøver ikke å kjenne brukerens identitet eller hvor han eller hun befinner seg.

Skjermtolk

Skjermtolking innebærer at brukere og tolken kan se hverandre. Det gir tolken bedre mulighet til å få med seg nonverbal kommunikasjon og hva som skjer i rommet. Skype og andre teknologiske løsninger gjør det relativt enkelt å få til en samtale med skjermtolk.

Tolkens kjønn

Når temaet for samtalen er vold og krenkelser, kan brukeren ønske tolk med samme kjønn som seg selv. Dette kan være særlig viktig når du skal benytte oppmøtetolk.

Gruppetilhørighet

Brukeren kan tilhøre et lite miljø der mange kjenner hverandre. Tolken kan ha relasjoner til den voldsutsatte og/eller familien. Den voldsutsatte kan oppleve å bli stigmatisert fordi hun eller han søker hjelp på krisesenteret.

I enkelte flyktninggrupper kan det være politiske skillelinjer som kan ha betydning for brukerens tillit til tolken. Det kan være en fordel å bruke en tolk som snakker samme språk som brukeren, men som ikke har bakgrunn fra samme land.

Dialekter

Flere språk har dialekter som kan være ganske ulike. Derfor må du forsikre deg om at tolken behersker dialekten brukeren har. Dette gjelder for eksempel arabisk og kurdisk.

På imdi.no finner du flere nyttige tips når du skal bestille tolk

Det finnes mange ressurser på nett som du kan bruke for å lære både barn og foreldre om typiske reaksjoner på vold og overgrep.

Den tredelte hjernen

Den tredelte hjernen er en nyttig modell for å beskrive barns tilsynelatende uforståelige reaksjoner, følelser og handlinger. Hjernen ses på som bestående av tre deler: «sansehjernen», «følelseshjernen» og «tenkehjernen». Delene har forskjellige funksjoner og forskjellige måter å reagere på belastninger på. For at hjernen skal fungere godt, trengs det godt samarbeid mellom disse delene.

Ressurser på nett:

• Heine Steinkopf, RVTS Sør, forklarer den tredelte hjernen for barn og unge
• Dag Nordanger, RVTS Vest, forklarer hvordan hjernens tre deler samspiller/reguleringsarbeid for barn
• Heine Steinkopf, RVTS Sør, forklarer hjernens tredeling, og hvordan vi kan bruke TFS-analyse (Tanker-Følelser-Sanser-analyse) for å forstå oss selv og andre bedre

Toleransevinduet

Toleransevinduet er lettfattelig og intuitiv metafor både for deg som ansatt og for brukere. Det framstiller den optimale følelsesmessige aktiveringen for å kunne nå inn til vedkommende – ikke for høyt og ikke for lavt. Barn som har levd med vold har ofte et smalt toleransevindu. Når barnet går ut av sitt toleransevindu, kan det endre utviklingsnivået og fremstå som langt yngre enn det alderen tilsier. Å regulere den følelsesmessige tilstanden kan være et nødvendig steg på veien til å regulere atferd.

Dag Nordanger, RVTS Vest, forklarer toleransevinduet

Samregulering

Samregulering handler om hvordan du som ansatt eller omsorgsgiver/forelder kan «hente inn» et overaktivert eller underaktivert barn i sitt toleransevindu, ved å være trygg og aktiv til stede. Dette kan for eksempel foregå ved at du retter oppmerksomheten mot barnet ved å se, høre, snakke med og fysisk berøre barnet. Du kan hjelpe barnet til ro på ulike måter, som for eksempel gjennom:

• Oppmerksomhet på sansene
• Pusteøvelser
• Avspenningsøvelser
• Aktiviteter tilpasset barnets alder og hva det opplever som lystbetont:
• Musikk, dans
• Ridning/kontakt med andre dyr
• Ulike typer fysisk aktivitet

Det er viktig at barnets forelder får kunnskap om hvordan hun/han kan integrere aktiviteter som bidrar til å regulere barnet i hverdagslivet. I tillegg til aktiviteter som er nevnt ovenfor, kan det være å vugge barnet i hengekøye, å gi fotbad eller håndmassasje eller å pakke barnet forsiktig inn i et teppe når det skal sove. Når barnet er i stand til å regulere følelsene vil toleransevinduet utvides, og barnet får større kapasitet til å dra nytte av kognitive erfaringer og nye relasjoner.

Kunnskap om triggere

Triggere handler om sanseinntrykk her og nå som minner om sanseinntrykk fra en truende situasjon, på en måte som setter hjernens alarmsystem i gang, som om den truende situasjonen skjer igjen. Slike opplevelser kan være skremmende, smertefulle og retraumatiserende. Ved å identifisere og gjenkjenne triggere, forstå reaksjonen og forberede seg på dette, kan man forebygge og dempe reaksjonene i situasjonene triggerne forekommer.

Psykologisk oppfølging og selvhjelp

• RVTS Sør har utarbeidet en perm om traumebevisst arbeid, som du kan se på og eventuelt bestille.
• RVTS Øst har utviklet et opplegg for traumesensitivt arbeid med barn og unge, hvor man får tilgang gjennom å følge kurs. Det samme gjelder Verktøykassa – de tre gode hjelperne.
• Følelsesskolen – del av livsmestringsprogrammet LINK
• Filmen Innsiden ut – Disneyfilm om følelsesreaksjoner hos barn og foreldre. Det foreligger et opplegg for bruk i skolen, tilpasset ulike alderstrinn, som også kan være relevant for barn på krisesenter.

Som ansatt skal du kartlegge hvilke trusler barnet er stilt overfor (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4a). Forskriften sier eksplisitt at dette også gjelder barn. Denne kunnskapen må ligge til grunn for å utarbeide barnets sikkerhetsplan.

Samarbeid med barnet

Gjennomfør kartleggingen i samarbeid med barnet. Dette er nødvendig for å få best mulig informasjon fra barnet selv. Dette bidrar samtidig til å bevisstgjøre barnet om sin situasjon når det gjelder sikkerhet. Barnets forelder og mors eller fars kontaktperson bør involveres. Det er også mulig at skolen eller barneverntjenesten har informasjon som er nødvendig for å vurdere barnets sikkerhet.

Få god oversikt

For å få oversikt over hvilke trusler barnet er stilt overfor, vil det være nødvendig med en overordnet kartlegging av hva barnet har opplevd av vold. I tillegg trenger du oversikt over hva barnet og forelder frykter kan skje. Det kan for eksempel være:

• Er det risiko for at utøver tar kontakt?
• Er det risiko for ny utøvelse av vold?
• Er det risiko for kidnapping av barnet?
• I tilfelle ja, hvor? Pr. telefon, elektronisk eller fysisk?

En del krisesentre har skjermet adresse, noe som kan være svært vanskelig for barn, særlig i skolealder. Barna kan oppleve det krevende å skjule for klassekamerater og venner hvor de oppholder seg, og kan føle at de tvinges til å lyve.

At krisesenteret har skjermet adresse kompliserer barnas kontakt med klassekamerater, venner og andre under oppholdet. Samtidig befinner barna seg i en situasjon hvor de kan ha særlig behov for slike støttespillere. Det er derfor viktig at du tar opp dette i samtalene med barnet.

Barnet trenger konkret og tilpasset veiledning, ofte gjennom gjentatte samtaler, om hva skjermet adresse innebærer og hvordan det i praksis kan håndteres. Dette kan gi barnet en opplevelse av kontroll og mestring, noe som er sentralt for å opparbeide trygghet. Forklaringen må være tilpasset alder og forståelse.

• Forklar hvorfor krisesenteret har skjermet adresse
• Forklar hva skjermet adresse betyr i praksis. Hva er hemmelig og hva er ikke hemmelig? Er det kun selve adressen som er hemmelig, eller kan barnet si at det er på krisesenter uten å oppgi adresse? Er selve oppholdet også hemmelig?
• Gå konkret gjennom hva barnet kan snakke om og med hvem
• Lytt til hvordan barnet opplever det å hemmeligholde adressen og gi svar på spørsmål
• Hjelp barnet med å finne konkrete strategier for å håndtere situasjonen

Ekstra belastninger ved å flytte

I noen tilfeller blir barn tatt med fra krisesenteret til et nytt senter. Dette kan være en stor belastning for barnet. Oppholdet på krisesenteret hvor barnet befinner seg, har kanskje allerede gjort det vanskelig å holde kontakt med venner, klassekamerater og støttende familie. Barnet har kanskje fått nye venner på senteret og begynt på ny skole.

En ny flytting vil innebære ny brudd i viktige relasjoner og at barnet må knytte kontakter på nytt. Det kan også ha negative konsekvenser for skolegang og skoleprestasjoner. Nødvendigheten av å flytte familier til nytt senter, bør derfor vurderes grundig.
I enkelte tilfeller vil det være nødvendig at familien flytter til et nytt senter av sikkerhetsmessige årsaker. I slike tilfeller skal politiet involveres (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4c). Det kan være ukjente risikofaktorer på det planlagte stedet, og dette må vurderes for å unngå at familien må flytte videre enda en gang.