Første henvendelse
Personer som er utsatt for vold kommer ofte i kontakt med krisesenteret på ulike måter. Ved første kontakt er det viktig at du får god oversikt over hans eller hennes situasjon, og at du får mulighet til å gi informasjon om hvilken hjelp vedkommende kan få.
- Inviter han eller henne til en samtale.
- Få oversikt over hans eller hennes situasjon og risiko (innledende kartlegging).
- Gi nødvendig han eller henne informasjon.
- Vurder hvilken hjelp hun eller han trenger.
- Registrer han eller henne.
Den første kontakten med krisesenteret kan foregå på flere måter: på telefon, ved direkte oppmøte eller ved at vedkommende blir brakt til senteret av ansatte i andre tjenester eller politiet.
Når den utsatte henvender seg på telefon, kan du invitere til en samtale på senteret. Det gir deg bedre mulighet til å få oversikt over hvilken situasjon han eller hun befinner seg i, og til å gi informasjon.
Dersom den voldsutsatte ikke behersker norsk tilstrekkelig til å fortelle om sin situasjon, er det nødvendig å bruke tolk. Det kan ofte gå raskere å få telefontolk enn tolk som møter opp.
Krisesenteret bør ha en oversikt over tolketjenester, både når det gjelder tolk som møter opp (lokale tolketjenester) og telefon- /skjermtolk. På Tolkeportalen finner du et nasjonalt tolkeregister med oversikt over tolker og deres kvalifikasjoner.
Når du skal bestille tolk, er det flere hensyn å vurdere. Tolkens rolle er krevende, og som ansatt har du et ansvar for å legge til rette for god kvalitet i samtalene. Brukeren kan oppleve at det både er ubehagelig og utrygt å inkludere en tredje person i rommet eller på skjerm, i en sårbar situasjon. Derfor er det viktig at du prøver å få oversikt over brukerens preferanser. Å involvere den utsatte i vurderingene før du bestiller tolk, kan øke hans eller hennes opplevelse av å ha kontroll over.
Fremmøtetolk
Hvis du skal bruke fremmøtetolk, er det viktig at du tar denne beslutningen i samråd med brukeren. Før samtalen kan du gi brukeren navnet på tolken. Dette kan forhindre at det er noen brukeren kjenner, og han eller hun kan føle seg ivaretatt og trygg. Fordelen med å benytte en oppmøtetolk er at tolken deltar i situasjonen og får del i non-verbal kommunikasjon.
Telefontolk
Det kan være en fordel å benytte en telefontolk med tanke på tilgjengelighet og økonomi. Å bruke telefontolk har også klare fordeler når det gjelder trygghet og sikkerhet. Tolken behøver ikke å kjenne brukerens identitet eller hvor han eller hun befinner seg.
Skjermtolk
Skjermtolking innebærer at brukere og tolken kan se hverandre. Det gir tolken bedre mulighet til å få med seg nonverbal kommunikasjon og hva som skjer i rommet. Skype og andre teknologiske løsninger gjør det relativt enkelt å få til en samtale med skjermtolk.
Tolkens kjønn
Når temaet for samtalen er vold og krenkelser, kan brukeren ønske tolk med samme kjønn som seg selv. Dette kan være særlig viktig når du skal benytte oppmøtetolk.
Gruppetilhørighet
Brukeren kan tilhøre et lite miljø der mange kjenner hverandre. Tolken kan ha relasjoner til den voldsutsatte og/eller familien. Den voldsutsatte kan oppleve å bli stigmatisert fordi hun eller han søker hjelp på krisesenteret.
I enkelte flyktninggrupper kan det være politiske skillelinjer som kan ha betydning for brukerens tillit til tolken. Det kan være en fordel å bruke en tolk som snakker samme språk som brukeren, men som ikke har bakgrunn fra samme land.
Dialekter
Flere språk har dialekter som kan være ganske ulike. Derfor må du forsikre deg om at tolken behersker dialekten brukeren har. Dette gjelder for eksempel arabisk og kurdisk.
På imdi.no finner du flere nyttige tips når du skal bestille tolk
Start med åpne spørsmål - innledende kartlegging
Personer som henvender seg tenker ofte ikke på det de opplever som vold. I den første samtalen kan du stille åpne, utforskende spørsmål om hva som har skjedd og hvorfor hun eller han tok kontakt med krisesenteret:
- Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
- Hva opplever du som frustrerende eller vanskelig?
- Hva skjer/skjedde, helt konkret?
- Hvem er du redd for?
- Hvorfor er du redd?
- Hvordan reagerer du/hva gjør du i slike situasjoner?
- Bor du sammen med noen eller alene?
- Har du barn? Hvor er barna nå?
- Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
- Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?
"Jeg tenkte: Hvis jeg ikke gjør noe nå, så går det galt. Da dør jeg."
Spør om vold og trusler
Med utgangspunkt i det hun eller han forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler og om utøver underveis i samtalen, for å få bedre oversikt over situasjonen.
Mange tenker ikke om det de opplever som vold, eller skammer seg over å være utsatt og finner det vanskelig å snakke om. Du kan derfor be personen som henvender seg om å fortelle om konkrete hendelser og hvem som er involvert, uten å bruke begreper som «vold», «utøver», «overgriper» etc.
Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.
Akutt krise
Når voldsutsatte søker hjelp ved krisesenteret, er det ofte som et resultat av en dramatisk situasjon. Den utsatte befinner seg gjerne i akutt krise. For noen kan det være vanskelig å gjøre konkret rede for situasjonen som har brakt dem til krisesenteret, hva de har opplevd og hvilken risiko de opplever at foreligger.
Å være i akutt krise påvirker også hvordan man opplever risiko. De fleste har i en slik fase større frykt for ny vold enn realitetene i trusselbildet indikerer. Noen klarer imidlertid ikke å forholde seg til eller gjøre rede for trusler de er stilt overfor, og kan underkommunisere risikoen for ny vold. I slike tilfeller er det viktig å gi hun/han god beskyttelse inntil situasjonen framstår som mer avklart.
Hva er vold?
Personer som henvender seg til krisesenteret tenker kanskje ikke at det de har opplevd er vold. De forteller kanskje om «konflikter med mannen min/kona mi», «problemer hjemme» eller at de er «kastet ut hjemme». De kan tenke at «vold» først og fremst er fysisk og svært alvorlig vold og forstår i liten grad psykiske, økonomiske og seksuelle krenkelser som vold.
Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side.
Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av at han/hun blir behandlet dårlig, og som i enkelte tilfeller viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.
Normalisering av vold
Å leve med alvorlig vold over tid, kan føre til at situasjonen normaliseres og ikke lenger oppleves som risikofylt. Noen er vokst opp med vold og krenkelser, andre har levd i lengre samliv med vold. I et mishandlingsforhold inngår ofte trusler om hva som skal hvis den utsatte bryter ut, noe som kan medvirke til både frykt og dårlig samvittighet.
"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".
Den utsatte strekker seg stadig lengre i å ta ansvar for partner og relasjonen, og aksepterer kanskje stadig mer alvorlige krenkelser, som oppleves som normalt. Noen kan oppleve det som så krevende å forholde seg til voldserfaringene, at følelsen av frykt «skrus av» og han/hun preges av nummenhet.
Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker.
Bagatellisering av vold
I samfunnet er det en utbredt oppfatning at man ikke skal finne seg i vold. For voldsutsatte kan dette bidra til at det blir vanskelig å ta inn over seg situasjonen man lever i: «Hvis det er alvorlig vold, så må jeg gå». Å fornekte at det dreier seg om alvorlig vold, kan dermed bli en nødvendig strategi for å bli værende i voldsforholdet. Den utsatte og utøver(-e) har dermed felles interesse av å bagatellisere volden som foregår.
"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".
Tradisjonelle kjønnsroller kan bidra til å bagatellisere vold, kanskje i særlig grad for menn. At menn utsettes for vold fra kvinnelig partner, framstilles i noen sammenhenger som noe komisk. Menn kan også føle forventninger, både fra seg selv og andre, at dette ikke er så alvorlig og at de burde klare å ordne opp på egenhånd. Utsatte kvinner kan anklages for å være psykisk ustabile («hysteriske kvinnfolk»).
Utsatte for vold kan rette hovedoppmerksomheten mot at det er utøver som trenger hjelp, at han/hun har psykiske problemer eller sosiale utfordringer som fører til volden. Å søke hjelp for volden kan oppleves som å mislykkes: Jeg klarte ikke å hjelpe henne/han. Dette kan også være en form for bagatellisering: det kan være vanskelig å ta inn over seg at man selv lever med alvorlig vold og trenger hjelp og beskyttelse.
Ikke motivert til å søke hjelp
Noen bringes til krisesenteret av politiet eller andre tjenester, uten at det foreligger en personlig motivasjon til å søke hjelp. Dette kan medvirke til at volden bagatelliseres, fordi de ikke ønsker å være på krisesenteret.
Skam/tabu i samfunnet
Vold i nære relasjoner er skambelagt og tabuisert. Det hersker oppfatninger i samfunnet av at det først og fremst er kvinner som rammes, eller ressurssvake og særskilte minoritetsgrupper. Dette kan gjøre det vanskelig å tilkjennegi overfor andre at man selv er utsatt.
Oppfatninger i samfunnet av hvem som rammes av vold kan gjøre det spesielt vanskelig for voldsutsatte å snakke om hva de har opplevd. Det kan oppleves spesielt skamfullt å være utsatt for vold fra kvinnelig partner/kvinner i familien, siden de som mann som oftest er fysisk overlegne.
Det kan være særlige tabuer knyttet til å fortelle om seksuell vold, noe som ofte utgjør en integrert del av et mishandlingsforhold. Det kan være press og/eller tvang til uønska seksuell aktivitet, ydmykelser av seksuell karakter, latterliggjøring knyttet til sex eller nedverdigende karakteristika av kropp. Voldsutsatte kan benytte sex for å prøve å unngå (og dermed beskytte seg mot) ny vold, noe som i etterkant kan føre til selvfordømmelse og selvforakt. Mange tenker at seksuell vold kun rammer kvinner, noe som kan gjøre det særlig skamfullt for menn å snakke om slike krenkelser. Seksuell vold ser i særlig grad ut til å inngå i voldsbildet der menn har brutt ut av forhold til en annen mann.
Kan utløse sterke følelser
Å snakke om volden kan være en stor følelsesmessig påkjenning og derfor noe den utsatte prøver å unngå. Det dreier seg i mange tilfeller de verste opplevelsene i hans/ hennes liv, preget av skamfølelse. Den utsatte kan oppleve seg som (eller bli anklaget for å være) medskyldig i volden, fordi han/hun ikke har brutt ut tidligere. Samtalen kan utløse sterke minner og gjenopplevelser, sammen med overveldende følelser av sorg, sinne, frykt, maktesløshet, og skam. I mange tilfeller kan det imidlertid også oppleves som en lettelse å fortelle noen om hva som har skjedd.
Ulike måter å vise frykt på
I vurderinger av risiko for ny vold, er den utsattes opplevelse av frykt viktig. Samtidig er det viktig å være klar over at hvordan man viser frykt kan variere avhengig av for eksempel kulturbakgrunn og kjønn. Tradisjonelle kjønnsroller kan medvirke til at det er mer akseptabelt for kvinner å gi direkte uttrykk for frykt og redsel enn for menn. Erfaring tyder på at utsatte menn i større grad underkommuniserer frykt og i stedet gir uttrykk for fortvilelse. Dette kan forlede deg til å tro at volden egentlig ikke var så alvorlig og medvirke til at risikoen for ny vold undervurderes.
Redd for å ikke bli trodd
Voldsutsatte kan frykte at hvis de forteller om volden, vil de ikke bli trodd. De kan oppleve at utøver har større troverdighet, for eksempel ved å framstå som mer veltalende og overbevisende. Kvinner kan oppleve at mannlig partner har høyere status når det gjelder jobb/økonomi og dermed blir mer lyttet til. Noen har allerede opplevd å ikke bli trodd i møte med andre tjenester. Utsatte kan derfor tenke at det ikke nytter å fortelle om hvordan de har det, fordi de uansett ikke vil bli trodd.
"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".
Det er over tid etablert en større forståelse i samfunnet av at kvinner utsettes for vold, mens det fremdeles er mindre kunnskap om at også menn rammes av vold i nære relasjoner. Dette kan gjøre det særlig vanskelig for menn å fortelle om vold. Menn har også høyere terskel for å søke hjelp, både i helsetjenester og ellers.
Redd for å bli mistenkt for å være utøver (omsnuing)
«Omsnuing» av voldsforholdet innebærer at den som søker hjelp for vold anklages for å være utøvende part. Frykt for dette kan stoppe utsatte fra å søke hjelp. Det kan spille på tradisjonelle kjønnsroller. Oppfatninger i samfunnet av menn som utøvere og kvinner som ofre, kan gjøre det særlig vanskelig for utsatte menn å bli trodd når de anklages for å egentlig være den som utøver volden.
"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".
Krevende for deg som ansatt
Å snakke om krenkende opplevelser utgjør også en belastning for deg som ansatt. Det er brukerens behov og ønsker som skal ligge til grunn for innholdet i samtalene. Samtidig er det viktig at du tar høyde for hvilke belastninger det medfører for deg, for eksempel gjennom god kompetanse, regelmessig veiledning og variasjon i arbeidsoppgavene. Les mer om ivaretakelse av ansatte.
I løpet av samtalen er det viktig at du får oversikt over:
- Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
- Vet hun/han at du søker hjelp på krisesenteret?
- Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
- Har volden eskalert den siste tiden?
- Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
- Hva frykter hun/han i verste fall kan skje med deg?
- Har hun/han vært redd for sitt eget liv?
- Er det barn hos voldsutøver nå?
- Opplever hun/han at voldsutøver har psykiske problemer?
- Vet vedkommende om voldsutøver har tilgang til våpen?
- Er voldsutøver ruset under volden?
- Er det flere i familien som støtter bruken av vold?
Dersom brukeren forteller om nylig voldtekt, er det viktig at du vurdere om du skal henvise han eller henne til overgrepsmottaket for sporsikring.
Dersom det er flere voldsutøvere, og volden støttes av flere i familien, kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette kan spille inn på hvilken risiko vedkommende er stilt overfor.
Omtrent en av ti av brukerne oppgir at de har opplevd æresrelatert vold eller tvangsekteskap, både blant kvinner og menn. For utsatte som oppgir hovedsakelig mishandling fra partner, kan imidlertid volden også ha en transnasjonal dimensjon og omfatte æresrelatert vold.
Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.
Æresrelatert vold har som formål å opprettholde eller gjenfinne (stor-)familiens ære. Det rammer både kvinner og menn, unge og voksne. Æresrelatert vold har sin bakgrunn fra samfunn med sterke hierarkier basert på alder og kjønn, noe som plasserer unge kvinner i en særlig utsatt posisjon. Dette gjelder ikke minst fordi familiens ære i særlig er knyttet til kontroll av kvinners seksualitet. Familier med høy sosial status innad i gruppa, kan oppleve større forventninger om å håndtere trusler mot familiens ære og dermed med større risiko for denne type vold.
Æresrelatert vold kan ta form av psykisk vold (press, tvang, trusler, kontroll), fysisk vold, seksuell vold og andre typer krenkelser. Det omfatter ofte sterk negativ sosial kontroll og psykisk vold som nedverdigelser (for eksempel å bli kalt «hore» eller andre negative karakteristikker), utstøtelse av familien eller trusler om dette. Barn og unge kan utsettes for omfattende press og tvang når det gjelder klær, fritidsaktiviteter, samvær med venner, valg av utdanning, ektefelle, etc.
Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er at
- formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
- det som oftest er flere utøvere i (stor-)familien
- det er flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)
Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst en av partene
- ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
- ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
- har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold
Når et ekteskap inngått under tvang blir fullbyrdet, innebærer det som regel at ektefellene har seksuell omgang. For mange innebærer dermed tvangsekteskapet også voldtekt. For noen handler det om press og tvang til å forbli i et ekteskap, mot sin vilje.
Når noen blir giftet mot sin vilje, inngår det ofte i en større sammenheng med autoritær oppdragelse, streng negativ kontroll og ulike former for vold. Tvangsekteskap betegnes som en form for æresrelatert vold, fordi motivasjonen kan være å bevare familiens ære. Tvangsekteskap kan imidlertid også være økonomisk motivert eller være en migrasjonsstrategi for å få slektninger til Norge gjennom familieinnvandring.
I kartlegging av tvangsekteskap og æresrelatert vold, vil mange av de generelle utfordringene knyttet til kartlegging melde seg. Det er derfor viktig at du også ser på innholdet om utfordringer i kartlegging av vold og trusler.
Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Flere forhold bidrar til dette, forhold du bør være oppmerksom på i samtalene.
Akutt krise
Når voldsutsatte søker hjelp ved krisesenteret, er det ofte som et resultat av en dramatisk situasjon. Den utsatte befinner seg gjerne i akutt krise. For noen kan det være vanskelig å gjøre konkret rede for situasjonen som har brakt dem til krisesenteret, hva de har opplevd og hvilken risiko de opplever at foreligger.
Å være i akutt krise påvirker også hvordan man opplever risiko. De fleste har i en slik fase større frykt for ny vold enn realitetene i trusselbildet indikerer. Noen klarer imidlertid ikke å forholde seg til eller gjøre rede for trusler de er stilt overfor, og kan underkommunisere risikoen for ny vold. I slike tilfeller er det viktig å gi hun/han god beskyttelse inntil situasjonen framstår som mer avklart.
Hva er vold?
Personer som henvender seg til krisesenteret tenker kanskje ikke at det de har opplevd er vold. De forteller kanskje om «konflikter med mannen min/kona mi», «problemer hjemme» eller at de er «kastet ut hjemme». De kan tenke at «vold» først og fremst er fysisk og svært alvorlig vold og forstår i liten grad psykiske, økonomiske og seksuelle krenkelser som vold.
Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side.
Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av at han/hun blir behandlet dårlig, og som i enkelte tilfeller viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.
Normalisering av vold
Å leve med alvorlig vold over tid, kan føre til at situasjonen normaliseres og ikke lenger oppleves som risikofylt. Noen er vokst opp med vold og krenkelser, andre har levd i lengre samliv med vold. I et mishandlingsforhold inngår ofte trusler om hva som skal hvis den utsatte bryter ut, noe som kan medvirke til både frykt og dårlig samvittighet.
"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".
Den utsatte strekker seg stadig lengre i å ta ansvar for partner og relasjonen, og aksepterer kanskje stadig mer alvorlige krenkelser, som oppleves som normalt. Noen kan oppleve det som så krevende å forholde seg til voldserfaringene, at følelsen av frykt «skrus av» og han/hun preges av nummenhet.
Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker.
Bagatellisering av vold
I samfunnet er det en utbredt oppfatning at man ikke skal finne seg i vold. For voldsutsatte kan dette bidra til at det blir vanskelig å ta inn over seg situasjonen man lever i: «Hvis det er alvorlig vold, så må jeg gå». Å fornekte at det dreier seg om alvorlig vold, kan dermed bli en nødvendig strategi for å bli værende i voldsforholdet. Den utsatte og utøver(-e) har dermed felles interesse av å bagatellisere volden som foregår.
"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".
Tradisjonelle kjønnsroller kan bidra til å bagatellisere vold, kanskje i særlig grad for menn. At menn utsettes for vold fra kvinnelig partner, framstilles i noen sammenhenger som noe komisk. Menn kan også føle forventninger, både fra seg selv og andre, at dette ikke er så alvorlig og at de burde klare å ordne opp på egenhånd. Utsatte kvinner kan anklages for å være psykisk ustabile («hysteriske kvinnfolk»).
Utsatte for vold kan rette hovedoppmerksomheten mot at det er utøver som trenger hjelp, at han/hun har psykiske problemer eller sosiale utfordringer som fører til volden. Å søke hjelp for volden kan oppleves som å mislykkes: Jeg klarte ikke å hjelpe henne/han. Dette kan også være en form for bagatellisering: det kan være vanskelig å ta inn over seg at man selv lever med alvorlig vold og trenger hjelp og beskyttelse.
Ikke motivert til å søke hjelp
Noen bringes til krisesenteret av politiet eller andre tjenester, uten at det foreligger en personlig motivasjon til å søke hjelp. Dette kan medvirke til at volden bagatelliseres, fordi de ikke ønsker å være på krisesenteret.
Skam/tabu i samfunnet
Vold i nære relasjoner er skambelagt og tabuisert. Det hersker oppfatninger i samfunnet av at det først og fremst er kvinner som rammes, eller ressurssvake og særskilte minoritetsgrupper. Dette kan gjøre det vanskelig å tilkjennegi overfor andre at man selv er utsatt.
Oppfatninger i samfunnet av hvem som rammes av vold kan gjøre det spesielt vanskelig for voldsutsatte å snakke om hva de har opplevd. Det kan oppleves spesielt skamfullt å være utsatt for vold fra kvinnelig partner/kvinner i familien, siden de som mann som oftest er fysisk overlegne.
Det kan være særlige tabuer knyttet til å fortelle om seksuell vold, noe som ofte utgjør en integrert del av et mishandlingsforhold. Det kan være press og/eller tvang til uønska seksuell aktivitet, ydmykelser av seksuell karakter, latterliggjøring knyttet til sex eller nedverdigende karakteristika av kropp. Voldsutsatte kan benytte sex for å prøve å unngå (og dermed beskytte seg mot) ny vold, noe som i etterkant kan føre til selvfordømmelse og selvforakt. Mange tenker at seksuell vold kun rammer kvinner, noe som kan gjøre det særlig skamfullt for menn å snakke om slike krenkelser. Seksuell vold ser i særlig grad ut til å inngå i voldsbildet der menn har brutt ut av forhold til en annen mann.
Kan utløse sterke følelser
Å snakke om volden kan være en stor følelsesmessig påkjenning og derfor noe den utsatte prøver å unngå. Det dreier seg i mange tilfeller de verste opplevelsene i hans/ hennes liv, preget av skamfølelse. Den utsatte kan oppleve seg som (eller bli anklaget for å være) medskyldig i volden, fordi han/hun ikke har brutt ut tidligere. Samtalen kan utløse sterke minner og gjenopplevelser, sammen med overveldende følelser av sorg, sinne, frykt, maktesløshet, og skam. I mange tilfeller kan det imidlertid også oppleves som en lettelse å fortelle noen om hva som har skjedd.
Ulike måter å vise frykt på
I vurderinger av risiko for ny vold, er den utsattes opplevelse av frykt viktig. Samtidig er det viktig å være klar over at hvordan man viser frykt kan variere avhengig av for eksempel kulturbakgrunn og kjønn. Tradisjonelle kjønnsroller kan medvirke til at det er mer akseptabelt for kvinner å gi direkte uttrykk for frykt og redsel enn for menn. Erfaring tyder på at utsatte menn i større grad underkommuniserer frykt og i stedet gir uttrykk for fortvilelse. Dette kan forlede deg til å tro at volden egentlig ikke var så alvorlig og medvirke til at risikoen for ny vold undervurderes.
Redd for å ikke bli trodd
Voldsutsatte kan frykte at hvis de forteller om volden, vil de ikke bli trodd. De kan oppleve at utøver har større troverdighet, for eksempel ved å framstå som mer veltalende og overbevisende. Kvinner kan oppleve at mannlig partner har høyere status når det gjelder jobb/økonomi og dermed blir mer lyttet til. Noen har allerede opplevd å ikke bli trodd i møte med andre tjenester. Utsatte kan derfor tenke at det ikke nytter å fortelle om hvordan de har det, fordi de uansett ikke vil bli trodd.
"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".
Det er over tid etablert en større forståelse i samfunnet av at kvinner utsettes for vold, mens det fremdeles er mindre kunnskap om at også menn rammes av vold i nære relasjoner. Dette kan gjøre det særlig vanskelig for menn å fortelle om vold. Menn har også høyere terskel for å søke hjelp, både i helsetjenester og ellers.
Redd for å bli mistenkt for å være utøver (omsnuing)
«Omsnuing» av voldsforholdet innebærer at den som søker hjelp for vold anklages for å være utøvende part. Frykt for dette kan stoppe utsatte fra å søke hjelp. Det kan spille på tradisjonelle kjønnsroller. Oppfatninger i samfunnet av menn som utøvere og kvinner som ofre, kan gjøre det særlig vanskelig for utsatte menn å bli trodd når de anklages for å egentlig være den som utøver volden.
"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".
Krevende for deg som ansatt
Å snakke om krenkende opplevelser utgjør også en belastning for deg som ansatt. Det er brukerens behov og ønsker som skal ligge til grunn for innholdet i samtalene. Samtidig er det viktig at du tar høyde for hvilke belastninger det medfører for deg, for eksempel gjennom god kompetanse, regelmessig veiledning og variasjon i arbeidsoppgavene. Les mer om ivaretakelse av ansatte.
Tenker ikke på det som vold
Mange utsatte tenker ikke at det de opplever er vold. De kan si at de «er kastet ut hjemmefra», har «konflikter med familien», er presset til å gifte seg, «ufrivillig gift» eller lignende, «problemer med oppholdstillatelsen», «problemer med mannen min/ kona mi», etc. – og som viser seg å være alvorlige krenkelser. Unge kan fortelle at han/hun er forlovet, som kanskje er et religiøst inngått ekteskap, og som regnes som gyldig og forpliktende på lik linje med offisielle vigsler. Det kan være menn/kvinner som er kastet ut hjemme, fordi de ikke aksepterer familiens planer om ekteskap, og som underkommuniserer både vold og trusler og at de ikke har noe sted å bo. Kvinner og menn som har kommet til Norge for familieinnvandring, kan utsettes for mishandling fra flere og nektes skilsmisse. Du kan be den utsatte konkretisere hva problemene består i, hva som oppleves vanskelig og hvilken risiko de opplever.
Særlig risiko
Æresrelatert vold og tvangsekteskap kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er som oftest flere utøvere, dvs. flere i familien som utøver og støtter volden, og dermed større risiko for den utsatte. Det kan være risiko for å bli tatt med ut av landet, mot sin vilje, og der utsettes for ytterligere vold som tvangsekteskap, frihetsberøvelse og i verste fall drap. Det er derfor viktig å få klarlagt om trusselbildet har dimensjoner av æresrelatert vold, når det skal vurderes hvilken oppfølging og sikkerhetstiltak den utsatte har behov for.
Risiko knyttet til å søke hjelp
Å unngå at familien opplever skam og vanære fra andre, er den viktigste motivasjonen i æresrelatert vold. Å avsløre problemer eller vold i familien utad, for eksempel gjennom å søke hjelp i storsamfunnets hjelpetilbud, kan i seg selv regnes som et tap av ære. Dette gjelder særlig det blir kjent at kvinner rømmer fra familien, og oppholder seg for eksempel på krisesenter, enten det er døtre eller svigerdøtre. Det synliggjør at familien ikke har kontroll på kvinnenes ærbarhet. Frykt for at problemer i familien skal bli kjent for andre, kan føre til press, tvang og vold for å unngå ærestap. Familiemedlemmer kan bli giftet eller tatt med ut av landet mot sin vilje, for å redde situasjonen.
I vurderingen av hvorvidt personer som henvender seg trenger beskyttelse i krisesenterets botilbud eller ikke, er det viktig at dere sammen går nøye gjennom hva den utsatte frykter kan skje dersom familien får vite at hun/han har søkt hjelp, og hvilken risiko dette kan innebære.
Hvem utsettes?
Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.
Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være
- personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. også svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
- unge som familien mener er «blitt for norske»
- personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
- personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
- personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
- personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe henne/ham oppholdstillatelse i Norge
- gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
- personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi)
- personer som ønsker å skille seg/er skilt
Har den utsatte kjæreste?
I kartleggingen kan det være særlig viktig å få oversikt over om den utsatte har kjæreste. Rykter om kjæreste kan true kvinners ærbarhet og dermed familiens æres. For gutter kan det forkludre familiens eventuelle planer om ekteskap. At den utsatte har kjæreste, at det går rykter om dette eller at familien tror den unge har kjæreste, kan derfor utløse trusler og andre represalier fra familien. I noen tilfeller fører det til en akuttsituasjon som utgjør den direkte foranledning for at den utsatte søker hjelp ved krisesenter eller i andre instanser. I enkelte tilfeller søker par hjelp sammen.
En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.
Hvem er utøvere?
I saker som omhandler æresrelatert vold, er det som oftest flere utøvere. Både menn og kvinner kan ha sentrale roller i utøvelsen av vold. Unge kan oppleve press, tvang og vold fra foreldre, søsken og andre slektninger. Gifte kan utsettes for trusler og mishandling fra både ektefelle, svigerfamilie og evt. egen familie. Utøverne kan være bosatt forskjellige steder, både i Norge og i utlandet (se om transnasjonal dimensjon nedenfor). Unge som søker hjelp, kan utsettes for et massivt press fra flere hold i (stor-)familien, gjennom telefon, SMS og sosiale medier.
Personer som utøver press, trusler og vold, kan selv stå under press fra familiemedlemmer med stor makt. Foreldre kan oppleve press fra andre i familien, bosatt her i landet, i andre land eller i opprinnelseslandet. Familiemedlemmer kan presses til å holde oppsyn med og «sladre», særlig på søstre, kusiner og andre kvinnelige slektninger. Hvis det planlegges alvorlig vold, kan unge gutter utpekes til å gjennomføre det, fordi man håper at ungdommer vil få mildere straff hvis forbrytelsen avsløres.
I kartleggingen er det viktig at du ser nøye på hvem som kan utgjøre en trussel for den utsatte, sammen med hvilken rolle ulike familiemedlemmer har i volden, både hvem som er aktivt utøver vold, hvem som aktivt støtter og hvem som passivt medvirker. Siden skam og ærestap først skjer nå problemet er offentlig, er det også viktig at du prøver å få oversikt over hvem som kjenner til situasjonen (normbruddet/ konflikten/ volden).
Hvem støtter den utsatte?
Å søke hjelp for æresrelatert vold kan resultere i at den utsatte utstøtes eller blir tvunget til å bryte kontakten med egen familie. Dette innebærer store sosiale og følelsesmessige belastninger. Utsatte kan oppleve ganske ambivalente følelser overfor familien, og befinne seg i et følelsesmessig kaos av sorg savn, fortvilelse, skam og skyld for å ha ødelagt familiens ære.
Volden vil imidlertid sjelden støttes av alle i storfamilien. Utsatte kan i en del tilfeller finne støtte hos enkelte familiemedlemmer, noe som kan oppleves svært positivt. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at slike støttepersoner kan settes under et særlig press fra øvrig familie/voldsutøvere, og dermed i enkelte tilfeller kan utgjøre en potensiell trussel ved eventuell kontakt.
Transnasjonal dimensjon
Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.
Æresrelatert vold kan også omfatte risiko for å bli tatt med til utlandet, med eller mot sin vilje, og utsatt for (ny) vold der. De fleste tvangsekteskap inngås i utlandet. En del kvinner (noen med barn) reiser selv eller blir tatt med til sitt hjemland, og nektes av ektefelle/ familie å komme tilbake til Norge. Utsatte som befinner seg i utlandet kan bli fratatt telefon, bankkort, pass og utsettes for frihetsberøvelse, tvangsekteskap, mishandling og drap. Noen holdes tilbake i utlandet til oppholdstillatelsen i Norge er utløpt.
Unge i konflikt med sine foreldre, kan etterlates i utlandet mot sin vilje. Det kan være ulike årsaker til at barn og unge tas med til utlandet. Det kan være for å slippe unna hjelpeapparatet i Norge, for få kontroll over adferd som vanærer familien eller for å disiplinere ungdommer. Det kan være et ønske om å gi dem mulighet til å tilegne seg språk-, religion- og kulturkunnskap i foreldrenes opprinnelsesland. Motivet kan også være å hjelpe ungdommer ut av rus eller kriminalitet og et dårlig miljø.
Få oversikt over oppholdsstatus
Det er svært viktig at du får oversikt over oppholdsstatus i Norge. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter han eller hun har, både når det gjelder videre opphold i Norge og hjelp fra andre tjenester.
For noen vil det å bryte ut av et voldsforhold innebære at de risikerer å miste grunnlaget for videre opphold i Norge. Det er derfor viktig at de får god informasjon og bistand til å søke om opphold andre grunnlag.
Les mer om oppholdsstatus i Norge.
Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om han eller hun skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).
Fraråd utenlandsreiser
Risiko for vold under opphold i utlandet innebærer at du i kartleggingen må få rede på eventuelle planer om å reise utenlands. Det er svært begrenset hva norske myndigheter kan gjøre for å hjelpe utsatte som befinner seg i utlandet. Dette har flere årsaker:
- Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
- Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
- Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte han/hun kun som borgere av det aktuelle landet
- I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
- Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
- Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse
Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om
- risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
- risiko for ny vold i utlandet
- hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
- mulighetene for hjelp i Norge
Ønsker du veiledning?
Hvis du opplever at du eller andre ansatte ved krisesenteret ikke har tilstrekkelig kunnskap til å kartlegge æresrelatert vold, vurdere risiko eller håndtere situasjonen, kan du henvende deg til lokalt politi eller til Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for veiledning.
Utsatte som oppholder seg i utlandet
I noen tilfeller får krisesenteret henvendelser om voldsutsatte som oppholder seg i utlandet og ønsker hjelp for å returnere til Norge. I slike saker kan du henvende deg til Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Kompetanseteamet koordinerer arbeidet med å bistå utsatte for æresrelatert vold i å returnere til Norge.
Nasjonalt bo- og støttetilbud
Hvis du etter kartleggingen vurderer at den utsatte trenger mer omfattende oppfølging enn et kortvarig opphold på krisesenter kan gi, kan du be om at den unge vurderes for nasjonalt bo- og støttetilbud for unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Du kan henvende deg til Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som kartlegger behov og tildeler plass.
Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt
Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).
Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6).
Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.
Hvis du får kunnskap som gir grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt i miljø, tilsyn og stell, har du plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet (dyrevelferdsloven § 5).
Kartleggingen ved første henvendelse skal først og fremst danne grunnlag for å vurdere hvilken hjelp den som henvender seg trenger, og om hun/han trenger beskyttelse i krisesenterets botilbud eller ikke. Videre kartlegging av volden kan gjøres på et seinere tidspunkt.
Personer som henvender seg til krisesenteret, kan være i en situasjon hvor de vurderer om de skal bryte ut av en situasjon med vold eller ikke. Andre befinner seg i akutt og dramatisk situasjon. Å bli møtt på en god måte, og å få enkel informasjon om hvilken hjelp man kan få, kan spille en avgjørende rolle når den voldsutsatte skal ta en slik beslutning. Du kan gjerne berømme han eller henne for å søke informasjon og hjelp.
"Sønnen min sa: Mamma, du har slutta å smile! Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe."
Informasjon er særlig viktig i møte med personer som har vært utsatt for informasjonskontroll og feilinformasjon som en del av overgrepsbildet. Det kan for eksempel være trusler om at hun eller han vil bli kastet ut av landet eller bli fratatt barna hvis de oppsøker hjelp.
Det er viktig at du sjekker ut hvilken kjennskap den voldsutsatte har til krisesenteret. Noen kan ha lite kunnskap om hva et krisesenter er, eller de er blitt feilinformert.
Fortell at krisesenteret kan tilby:
- beskyttelse, trygghet og et sted å bo for en periode
- samtaler med råd, veiledning og oppfølging fra ansatte/ kontaktperson med kunnskap om vold i nære relasjoner
- hjelp til å komme i kontakt med andre instanser de trenger hjelp fra, som advokat, NAV, politi, etc.
- hjelp knyttet til barnas situasjon
- hjelp til å finne ny bolig
- oppfølging i en reetableringsfase
- delta på arrangementer/grupper eller lignende på krisesenteret (hvis det finnes)
Å bryte ut av en situasjon med vold kan innebære store utfordringer når det gjelder sikkerhet, opphold i Norge, bolig, omsorg for barn, økonomi, etc. Informer den voldsutsatte om hvilke rettigheter hun eller han har og om hvilken hjelp andre instanser kan bidra med, som advokat, politi og NAV.
For voldsutsatte som har opphold i Norge knyttet til samliv med partner/ektefelle, er det viktig at du informerer om muligheten for å søke om opphold i Norge på selvstendig grunnlag.
Å fortelle til andre at man er utsatt for vold, som for eksempel å ta kontakt med krisesenteret, kan øke risikoen for nye krenkelser. Hvis voldsutøver får kjennskap til dette, kan det føre til represalier i form av ny og mer alvorlig vold enn før. Dersom du avdekker at den som henvender seg lever med alvorlige krenkelser, er det viktig at du informerer om denne risikoen. Vurder sammen behovet for beskyttelse i krisesenterets botilbud.
Fortell den voldsutsatte om hvilke plikter du som ansatt har når det gjelder håndtering av informasjonen som blir gitt til deg. Informer om at du har en lovpålagt opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Det kan være nødvendig at du forklarer hva dette innebærer.
I samtalen er det viktig at du får et bilde av hvilke trusler den som henvender seg lever med og hvilken hjelp og oppfølging hun eller han trenger. Du må forsikre deg om at du har nok informasjon til å vurdere følgende alternativer:
Beskyttelse på krisesenteret (botilbudet)
Når du vurderer om den som henvender seg skal få tilbud om opphold i krisesenterets botilbud, er det først og fremst behovet for beskyttelse mot ny vold som skal ligge til grunn.
Hvorvidt den som henvender seg har tilhørighet til en kommune som samarbeider om krisesenteret, har gyldig oppholdstillatelse i Norge, er asylsøker eller er utsatt for menneskehandel, skal ikke inngå i en slik vurdering.
Råd og veiledning (samtaletilbud)
Hvis den innledende samtalen tyder på at det foreligger liten risiko for ny vold, kan du gir tilbud om oppfølging gjennom videre samtaler på krisesenteret (dagtilbudet). Samtaletilbudet kan være særlig aktuelt for voldsutsatte som ikke kan dra nytte av opphold på ordinært krisesenter, men som trenger andre typer botilbud. Samtaletilbudet kan også ofte være særlig aktuelt for menn som ikke har behov for beskyttelsen som botilbudet gir.
Det kan være tilstrekkelig for den voldsutsatte å kun komme til samtale hvis han eller hun først og fremst trenger
- informasjon
- råd, veiledning og støtte
- hjelp til å bearbeide voldserfaringer
Les mer om dagtilbudet (samtaletilbud)
Tilrettelagt krisesentertilbud
Det hender at voldsutsatte som henvender seg vanskelig kan dra nytte av et opphold på ordinært krisesenter. Det kan være fordi hun eller han har
- alvorlige utfordringer knyttet til rusmisbruk eller psykiske lidelser
- en atferd som gjør det vanskelig å være på et krisesenter sammen med andre beboere
- liten evne til å klare seg selv, slik et opphold på krisesenter forutsetter
Kommunen har plikt til å sørge for et krisesentertilbud eller et tilsvarende tilbud for voldsutsatte med behov for individuell tilrettelegging (krisesenterloven §§ 2 og 3). Det er ulike måter å organisere et tilrettelagt krisesentertilbud på.
Les mer om tilrettelagte tilbud
Hvis det ikke foreligger et tilrettelagt krisesentertilbud, er det viktig at krisesenteret har et formalisert samarbeid med lavterskeltilbud i kommunen hvor voldsutsatte med slike utfordringer kan henvises. Krisesenteret kan i slike tilfeller bidra med samtaler med den utsatte.
Beskyttelse i annet krisesenter
I enkelte tilfeller kan kartleggingen avdekke at den som henvender seg lever med spesielt høy risiko for å bli utsatt for alvorlig vold. Hvis du etter en innledende kartlegging er usikker på om det er tilstrekkelig trygt for hun/han å være på dette krisesenteret, kan det vurderes om et annet krisesenter kan benyttes. I slike tilfeller skal politiet involveres (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4).
Les mer om flytting til annet krisesenter i arbeid med sikkerhet
Mer egnet hjelpetilbud
Personer henvender seg i noen tilfeller til krisesenteret, uten at situasjonen dreier seg om vold i nære relasjoner. De kan imidlertid være i alvorlig krise og ha behov for hjelp. For å kunne vise hun eller han videre til et egnet hjelpetilbud, er det en fordel at krisesenteret har et etablert samarbeid med andre hjelpetilbud i kommunen. Det kan for eksempel være NAV, botilbud for bostedsløse, rusmisbrukere eller personer med alvorlige psykiske lidelser eller andre typer tilbud.
Er du usikker på alvorlighetsgraden i trusselbildet?
Når voldsutsatte søker hjelp på grunn av vold, befinner de seg ofte i akutt krise. Dette kan gjøre det vanskelig å få et godt bilde av alvorlighetsgraden i trusselbildet. Hvis du etter en innledende samtale synes det er vanskelig å få oversikt over hvilken risiko det dreier seg om, bør den som henvender seg få tilbud om opphold på krisesenteret inntil dette er mer avklart.
Uavhengig av hvilken hjelp den som henvender seg ønsker eller får videre, er det viktig at du lager et kort journalnotat fra den første samtalen. Det kan være nyttig dokumentasjon for andre ansatte som eventuelt skal følge han eller henne opp videre, eller ved senere henvendelser til krisesenteret.
Det er særlig viktig at du dokumenterer det som den voldsutsatte forteller om vold og krenkelser. Dette er opplysninger som kan ha sentral betydning i ettertid, for eksempel ved eventuell vurdering av sikkerhetstiltak, søknad om opphold i Norge, straffesak eller erstatningssak.
Noen kan insistere på å dra hjem igjen til voldsutøver, selv om du vurderer at det er risiko for ny vold og du anbefaler at hun/han blir på krisesenteret. I slike situasjoner er det flere ting du kan gjøre:
- informer om at det å fortelle andre om volden, i seg selv kan øke risikoen for ny og mer alvorlig vold
- spør om hva den som henvender seg frykter kan skje hvis utøver(-ne) får vite at hun/han har oppsøkt krisesenteret og fortalt om volden
- vurder om avvergeplikten inntreffer
- hvis du vurderer at avvergeplikten inntreffer, kan du forklare hva dette innebærer for deg, for å bevisstgjøre den utsatte på alvoret i truslene
- hvis den som henvender seg likevel velger å dra hjem, kan dere sammen legge planer for å komme tilbake til krisesenteret eller å dra et annet trygt sted dersom det oppstår en farlig situasjon
Etter den første innledende samtalen, og når det er avklart hva som skal skje videre, kan du foreta registrering av brukeren til statistikk.