Saksbehandlingsrundskrivet

Barneverntjenestens saksbehandling bygger på flere sentrale hensyn. Hensynene er forankret i internasjonale konvensjoner og grunnleggende samfunnsverdier og normer. Enkelte hensyn er i mange sammenhenger omtalt som prinsipper. Begrepet prinsipp har ingen klart definert rettslig betydning, men brukes om normer som det er enighet om over tid, på tvers av skiftende rettsordninger og samfunnsforhold. I juridisk teori synes det å være enighet om at prinsipper har en retningslinjekarakter. I tillegg til å gi overordnede føringer for barneverntjenestens vurderinger og arbeid, skal prinsipper tillegges vekt ved tolkningen av regelverket. Det er viktig å understreke at i tillegg til å ha en retningslinjekarakter kan prinsipper inneholde lovpålagte plikter barneverntjenesten må forholde seg til. Eksempler på dette er barneverntjenestens plikt til å ivareta barns rett til medvirkning og innflytelse, og barneverntjenestens plikt til å vektlegge barnets beste i alle avgjørelser som berører barnet. Forholdet mellom prinsipper, lovpålagte plikter og prosessuelle garantier er omtalt av FNs barnekomité (Komitéen for barns rettigheter, Generell kommentar nr. 14 (2013))​.

I disse retningslinjene omtales de fleste av prinsippene som sentrale hensyn. Hensynene vil ha betydning for barneverntjenestens saksbehandling.

De viktigste krav til barneverntjenestens saksbehandling finnes i barnevernloven og i lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker av 10. februar 1967 (forvaltningsloven). Forvaltningslovens generelle saksbehandlingsregler gjelder for barneverntjenestens saksbehandling, jf. barnevernloven § 6-1 første ledd. I tillegg inneholder barnevernloven særregler om saksbehandlingen som delvis avviker fra forvaltningslovens regler både for barneverntjenesten og for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Norge har sluttet seg til flere konvensjoner som har direkte eller indirekte betydning på barnevernfeltet. De mest sentrale er FNs Barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettskonvensjon og Haagkonvensjonen 1996 (Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn).

Global mobilitet fører til at stadig flere barn har tilknytning til flere stater. Det kan være ekstra krevende å ivareta og beskytte disse barna. Barnevernssaker i Norge må løses etter reglene i barnevernloven og de internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, og de kan ikke løses gjennom bilaterale avtaler mellom stater.

Norge er tilsluttet to internasjonale konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980. Begge konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven). Når barn er bortført fra barnevernet, kan norske myndigheter kreve barnet tilbakelevert i henhold til de internasjonale konvensjonene. Se mer om dette i punkt 2.7.3.

Oppgave- og ansvarsfordelingen mellom stat og kommune på fosterhjemområdet innebærer at Bufetat har ansvar for at det til enhver tid finnes et tilstrekkelig antall fosterhjem som kan ivareta barn med ulike behov. Bufetat har også ansvaret for opplæring av fosterhjemmene, og formidling av fosterhjem etter søknad fra kommunen.

Bistandsplikten forutsetter at Bufetat på kommunens anmodning tilbyr et forsvarlig fosterhjem for det aktuelle barn. Kommunen kan etter en forsvarlig vurdering velge å akseptere eller avvise fosterhjemmet som tilbys fra Bufetat. Kommunal barneverntjeneste avgjør valg av fosterhjem til det enkelte barnet. Det er ingen fast grense for antall fosterhjem Bufetat plikter å tilby kommunen.

Når det er fattet vedtak er det kommunen som har ansvaret for å iverksette og følge opp barn i tiltak, også ved plasseringer utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 2-1 femte ledd, bokstav d. Den kommunen som fosterhjemmet ligger i, har ansvaret for godkjenning og tilsyn av hjemmet.

Dersom barnet er uten omsorgspersoner eller er i umiddelbar fare for å bli vesentlig skadelidende, kan barnet plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven § 4-6 første og andre ledd. En forsvarlig utøvelse av bistandsplikten vil i slike situasjoner alltid utløse en umiddelbar plikt for Bufetat til å skaffe fosterhjem eller plass på institusjon når barneverntjenesten anmoder om dette.

Vedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-4 sjette ledd gir ikke automatisk en plikt for Bufetat til umiddelbart å skaffe fosterhjem eller plass i institusjon. Normalt vil slike vedtak være planlagte plasseringer som ikke gjør det nødvendig med umiddelbar flytting av barnet. Hvor raskt Bufetat plikter å tilby barneverntjenesten et forsvarlig plasseringssted er ikke knyttet til barneverntjenestens bruk av plasseringshjemmel. En forsvarlig utøvelse av bistandsplikten ved plasseringer etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd må vurderes konkret opp mot barnets situasjon.

Etter barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav a skal Bufetat bistå barneverntjenesten i kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet. Sentre for foreldre og barn er ikke å anse som barnevernsinstitusjon i henhold til barnevernloven kapittel 5. Bistand til kommunene ved plassering i sentre for foreldre og barn er ingen lovpålagt oppgave, og omfattes derfor ikke av bistandsplikten. Dersom kommunen anmoder fylkesnemnda om å fatte vedtak om å pålegge foreldrene en plassering i senter for foreldre og barn som hjelpetiltak, må kommunen på forhånd ha et tilsagn fra Bufetat om slik plass. Alternativt må kommunen selv skaffe slik plass.

I forbindelse med at Haagkonvensjonen 1996 trådte i kraft i Norge 1. juli 2016, ble barnevernsloven endret. Dette innebar blant annet endring i barnevernloven § 1-2, som omhandler norske myndigheters jurisdiksjon til å fatte vedtak for barn etter barnevernloven.

Ifølge Haagkonvensjonen 1996 har landet der barnet har vanlig bosted jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak for barnet. For barn som ansees å ha vanlig bosted i Norge er det anledning til å fatte vedtak etter barnevernsloven §§ 4-12 og 4-24, selv når barnet oppholder seg i et annet land. Dette kan være aktuelt i saker der begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda, men hvor barnet og familien forlater Norge før fylkesnemnda har truffet vedtak i saken.

For barn som har vanlig bosted i et annet land, men oppholder seg i Norge, har norske myndigheter anledning til å treffe vedtak i akuttsaker etter barnevernsloven §§ 4-4, 4-6, 4-7, 4-9, 4-10, 4-11, 4-25, 4-26 og 4-29 for akuttbeskyttelse av barnet. Et vedtak for et barn som har vanlig bosted i et annet land, vil bortfalle straks myndighetene i det land barnet har vanlig bosted, har truffet de tiltak situasjonen krever. Barn som er flyktninger, eller internt fordrevne, eller som har et bosted som ikke lar seg fastsette, anses å ha vanlig bosted i Norge, jf. barnevernloven § 1-2 første ledd annen setning, og alle barnevernlovens regler kan da gjøres gjeldende.

For barn som har tilknytning til flere land, vil det i vurderingen av hvilke tiltak som kan iverksettes kunne oppstå spørsmål om hvor barnet ansees å ha vanlig bosted. Begrepet vanlig bosted er ikke definert i Haagkonvensjonen 1996, så det må foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak. Ett utgangspunkt er å se hvor sentrum for barnets livsinteresser er, i tillegg vil det være relevant å se hvor barnet faktisk bor til vanlig. Det vil også stilles et krav om en viss lengde på tiden man har oppholdt seg i et land. Det medfører at ikke ethvert midlertidig opphold fører til at personen får vanlig bosted der.

I saker hvor barneverntjenesten er bekymret for et barn, og barnet og familien har en pågående utlendingssak, eller barneverntjenesten er i tvil om familiens oppholdstatus, skal barneverntjenesten så tidlig som mulig i undersøkelsessaken ta kontakt med utlendingsmyndighetene. Se mer om dette i punkt 2.7.4.

Barnevernssaker som omhandler barn med utenlandsk statsborgerskap, eller med en tilknytning til andre land, kan være utfordrende for barneverntjenesten. Spesielt kartlegging av nettverk og familie i utlandet kan være krevende. Departementet har gitt egne retningslinjer for barneverntjenestens behandling av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land, rundskriv Q-42/2015. Haagkonvensjonen 1996 er et viktig verktøy i slike saker, og sentralmyndigheten for konvensjonen vil kunne bistå kommunalt barnevern slike saker.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er norsk sentralmyndighet for konvensjonen. Sentralmyndigheten har en nøkkelrolle i barnevernssaker hvor konvensjonen kommer til anvendelse, og skal blant annet samarbeide med andre sentralmyndigheter og bistå i å veilede norske myndigheter om anvendelse av konvensjonen.

Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 vil

• videreformidle og bistå norske myndigheter ved anmodninger fra utenlandske myndigheter
• bistå norske myndigheter ved anmodninger til utlandet
• bistå den kommunale barneverntjenesten i dialogen med utenlandske myndigheter
• bistå norske myndigheter ved anmodning til utenlandske myndigheter om informasjon om et barn som oppholder seg i utlandet
• bistå i saker om plassering av barn over landegrenser
• bistå i saker om overføring av jurisdiksjon
• bistå med anmodning til et annet land om anerkjennelse og fullbyrdelse av et vedtak om omsorgsovertakelse

Ved bekymring for omsorgssituasjonen til et barn som har vanlig bosted og oppholder seg i et annet land, kan barneverntjenesten melde bekymring til barnevernsmyndighetene i landet barnet oppholder seg. Det vil i slike situasjoner være opp til bostedslandets myndigheter å avgjøre hvordan de vil følge opp bekymringsmeldingen. Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kan kontaktes for veiledning.

Det er viktig å være oppmerksom på at Haagkonvensjonen 1996 art. 37 inneholder en forpliktelse om ikke å anmode om eller overfører opplysninger dersom det kan antas å sette barnet i fare eller utgjøre en alvorlig trussel mot friheten eller livet til et medlem av barnets familie. Dersom barneverntjenesten vurderer å melde bekymring for et barn eller en familie som har fått avslag på asyl i Norge og vil forlate landet, bør utlendingsmyndighetene kontaktes for råd. En bekymringsmelding til utenlandske myndigheter kan være i strid med familiens behov for beskyttelse. Utlendingsmyndighetene er nærmest til å vurdere om det er forsvarlig at barneverntjenesten sender en bekymringsmelding i slike saker.

Norge er tilsluttet to internasjonale konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980. Begge konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven).

Internasjonal barnebortføring omfatter tilfeller der et barn ulovlig tas ut av landet i strid med foreldreansvaret og tilfeller der et barn ulovlig tilbakeholdes i utlandet. Når barnevernet har rett til å bestemme hvor barnet skal bo, vil det også være en ulovlig barnebortføring å reise til utlandet med barnet uten barnevernets samtykke.

Barnevernloven § 4-31 inneholder et utreiseforbud, og det følger av denne når det foreligger en ulovlig bortføring fra barneverntjenesten.

Det er ulovlig å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke i følgende tilfeller:

• Der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, § 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd
• Der begjæring om tiltak som nevnt over er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11
• Der akuttvedtak etter § 4-6 annet ledd, § 4-9 første ledd, § 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-29 fjerde ledd er iverksatt

Foreligger det en ulovlig bortføring fra barnevernet vil barneverntjenesten kunne kreve barnet tilbakelevert etter Haagkonvensjonen 1980 eller Europarådskonvensjonen 1980. Søknaden sendes til Justis- og beredskapsdepartementet, som er sentralmyndighet for begge konvensjoner. Utenriksdepartementet bistår i barnebortføringssaker til land som ikke har tiltrådt internasjonale konvensjoner om barnebortføring. Barneverntjenesten må derfor kontakte Justis- og beredskapsdepartementet eller Utenriksdepartementet for bistand i barnebortføringssaker.

Alle tilfeller der det i henhold til barnevernloven § 4-31 er ulovlig å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke er straffbare, jf. straffeloven § 261 første ledd tredje punktum.

Utgangspunktet er at et vedtak om omsorgsovertakelse faller bort dersom det ikke er iverksatt innen seks uker, jf. barnevernloven § 4-13 første ledd. Det fremgår imidlertid av § 4-13 annet ledd at når barneverntjenesten har igangsatt en barnebortføringssak skal vedtaket om omsorgsovertakelse gjelde for ett år. Frist på ett år følger direkte av loven. Det kreves imidlertid at barneverntjenesten har igangsatt en barnebortføringssak innen seks uker fra vedtakstidspunktet. En barnebortføringssak vil være igangsatt når barneverntjenesten har sendt skriftlig begjæring om tilbakelevering til Justis- og beredskapsdepartementet etter Haagkonvensjonen 1980. Hvis barnet er bortført til en stat som ikke har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980, anses barnebortføringssaken igangsatt ved at barnet er registrert som savnet hos politiet eller det er opprettet en straffesak om barnebortføring. Dersom et barn tas med til utlandet før et vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt, er det derfor viktig at barneverntjenesten igangsetter en barnebortføringssak før det har gått seks uker, slik at vedtaket ikke faller bort. Dersom vedtaket faller bort vil det ikke lengre foreligger et gyldig vedtak, og Haagkonvensjonen 1980 kan da ikke anvendes.

Barneverntjenesten må henvende seg til fylkesnemnda dersom den vil forlenge fristen for å iverksette vedtaket ut over det første året. Det er ingen begrensninger for hvor lenge fylkesnemndas leder kan forlenge fristen eller hvor mange ganger barneverntjenesten kan henvende seg til fylkesnemnda for å be om fristforlengelse. Det er viktig at fylkesnemndas leder avgjør spørsmål om fristforlengelse før ettårsfristen går ut, eventuelt før en tidligere avgjørelse om fristforlengelse går ut, slik at vedtaket ikke faller bort.

Det kan være grunn til alvorlig bekymring for barnets situasjon når et barn under barneverntjenestens omsorg bortføres til utlandet. Barneverntjenesten plikter derfor å gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat, med mindre det ikke er forsvarlig eller til barnets beste jf. barnevernloven § 6-7 fjerde ledd.

Justis- og beredskapsdepartementet har utgitt et rundskriv om internasjonal barnebortføring, se rundskriv G-06/2015. Rundskrivet inneholder informasjon og veiledning som vil være nyttig for barneverntjenester som får befatning med denne type saker, både når det gjelder praktisk håndtering av slike saker og om hvilken bistand som ytes av Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og politi- og påtalemyndigheten. Se også www.barnebortføring.no.

Barn i asylsøkerfasen har rett til å få vurdert sine behov for tiltak etter barnevernloven uavhengig av asylsøkerstatus og statsborgerskap. Barneverntjenestens ansvar inntrer umiddelbart etter at barnet har kommet til Norge, og gjelder i registreringsfasen, ved opphold i en mottaksleir og ved senere opphold i asylmottak eller omsorgssenter. Dersom barneverntjenesten mottar en bekymringsmelding om et barn med asyl- eller flyktningstatus, skal meldingen følges opp etter samme prosedyrer som gjelder for andre barn, jf. barnevernloven § 4-3. Det samme gjelder for undersøkelser og tiltak, slik det er presisert i rundskriv om barneverntjenestens ansvar for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige personer i mottak, omsorgssentre og kommuner.

Barne- og likestillingsdepartementets retningslinjer for barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land gir veiledning om saker som omhandler barn og familier med uavklart oppholdsstatus.

Dersom barneverntjenesten er bekymret for et barn og barnet og familien har en pågående utlendingssak, eller barneverntjenesten er i tvil om familiens oppholdsstatus, skal barneverntjenesten så tidlig som mulig ta kontakt med utlendingsmyndighetene ved Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE). Hvis familien har en utlendingssak vil opplysninger om status i utlendingssaken være relevante ved vurderingen av familiens situasjon og eventuelle behov for barnevernstiltak. Alle barn i Norge skal beskyttes mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Barneverntjenesten må likevel ta barnets og familiens tilknytning til Norge og andre land med i en helhetsvurdering når den vurderer hvilke tiltak som skal settes inn for å ivareta det enkelte barn.

Hvis barneverntjenesten vurderer å fremme sak om omsorgsovertakelse og familien har en pågående utlendingssak, typisk søknad om forlenget arbeidstillatelse eller søknad om asyl, bør barneverntjenesten avklare om utlendingssaken kan gis prioritert behandling. På denne måten vil barneverntjenesten få klarlagt familiens oppholdsstatus før en eventuell sak om omsorgsovertakelse blir reist.

Hvis utlendingssaken ikke kan bli avgjort før sak om omsorgsovertakelse behandles i fylkesnemnda, kan utlendingsmyndighetene vurdere å stille utlendingssaken i bero eller gi foreldrene midlertidig oppholdstillatelse inntil sak om omsorgsovertakelse er behandlet. Fylkesnemnda kan i et vedtak om omsorgsovertakelse forutsette at barneverntjenesten tar initiativ til at saken skal behandles på nytt hvis det skjer vesentlige endringer i barnets situasjon, for eksempel at barn og foreldre får ulikt utfall på søknad om opphold.

Bufetat skal gi alle enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år tilbud om opphold på et omsorgssenter.Tilbudet gjelder til utlendingsmyndighetene har fattet et vedtak i asylsaken og barnet blir bosatt i en kommune, eller forlater landet. Når barnet blir bosatt, er det kommunen som overtar ansvaret og bestemmer hvilken tjeneste i kommunen som er ansvarlig for oppfølgingen. Det er Utlendingsdirektoratet som er ansvarlig for å gi enslige mindreårige asylsøkere over 15 år et botilbud i asylsøkerfasen. De blir tilbudt plass i mottak for enslige mindreårige eller i egne avdelinger tilknyttet ordinære asylmottak, og vil på samme måte som for barn under 15 år bli kommunenes ansvar ved bosetting.

Omsorgssenteret eller mottaket utøver den daglige omsorgen for barnet, og skal gi god omsorg og trygghet og bidra til at det får den oppfølgingen det har behov for. Enkelte barn kan likevel ha særlige behov eller utfordringer som omsorgssenteret eller mottaket ikke har forutsetninger for å håndtere. Det kan dreie seg om rusproblemer eller alvorlige atferdsproblemer, barn som trenger ekstra omsorg på grunn av spesielle behov, eller det kan være mistanke om at barnet er offer for menneskehandel. Lignende bekymringer kan være knyttet til barn som bor i mottak sammen med sin familie eller andre voksenpersoner.

Dersom barneverntjenesten mottar bekymringsfulle opplysninger om barn på omsorgssenter eller mottak, skal dette følges opp etter samme prosedyrer og saksbehandlingsrutiner som gjelder for andre barnevernssaker. Barneverntjenesten skal gjennomgå og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter barnevernloven § 4-3, og om det er behov for tiltak etter lovens kapittel 4.

Et opphold ved et omsorgssenter eller i mottak er kun et tilbud, og det er ikke anledning til å holde tilbake et barn som ikke ønsker å oppholde seg der. Noen enslige mindreårige flytter til slektninger eller nære familiemedlemmer relativt kort tid etter ankomst til Norge og før de har fått oppholdstillatelse. Det forekommer også at barn flytter direkte til slekt eller andre. Slik flytting kan skje etter avtale med kommunen i forkant av flyttingen, eller uten at det er inngått noen slik avtale. En kommune kan ikke motsette seg at barnet tar opphold i kommunen ved å vise til at det ikke er inngått noen avtale med Bufetat eller IMDi, eller at kommunen ikke har fattet noe bosettingsvedtak.

Enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år bør i utgangspunktet ikke flytte fra et omsorgssenter til slekt eller andre før den kommunale barneverntjenesten har fått vurdert omsorgssituasjonen i det aktuelle hjemmet og behovet for eventuelle tiltak etter barnevernloven. For barn under 15 år bør det fattes vedtak om fosterhjem etter barnevernloven § 4-4.

Kommunen mottar et særskilt tilskudd ved bosetting ev enslige mindreårige flyktninger, i tillegg til det ordinære integreringstilskuddet. Det er ikke noen forutsetning at det fattes vedtak etter barnevernloven.

Barne- og likestillingsdepartementet har i samarbeid med flere departementer og direktorater laget en håndbok for kommunenes arbeid med enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt rutiner for Bufetats arbeid med bosetting av enslige, mindreårige flyktninger under 15. Ansvaret for å bosette enslige mindreårige flyktninger over 15 år er lagt til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Barneverntjenestens ansvar og oppgaver i forbindelse med saker knyttet til menneskehandel er beskrevet i rundskriv 01/2016, Barnevernets håndtering av saker der mindreårige kan være utsatt for menneskehandel.

Det er straffelovens definisjon av menneskehandel som er bestemmende for hva som skal regnes som menneskehandel etter barnevernloven. Det foreligger menneskehandel når en person ved hjelp av enten vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder noen til: prostitusjon eller andre seksuelle ytelser, arbeid eller tjenester, herunder tigging, krigstjeneste i fremmed land, eller fjerning av vedkommendes indre organer.

Utnyttelse eller forledelse av en person under 18 år til prostitusjon, arbeid, eller noen av de andre nevnte formålene, er å regne som menneskehandel selv om det ikke er gjort bruk av tvangsmidler (vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd), jf. straffeloven § 257 tredje ledd.

Utnyttelsesaspektet er sentralt ved menneskehandel. I det å utnytte en person ligger å bruke vedkommende for å oppnå en fordel for deg selv. Menneskehandel kan være organisert, men ofte forekommer menneskehandel uten å være organisert, ved at det er en eller flere enkeltpersoner som står bak utnyttelsen. Ofte har også den eller de som utnytter en relasjon til offeret, for eksempel som forelder, ektefelle, kjæreste eller reisefølge.

Menneskehandel kan forekomme innenfor et lands grenser uten at det har skjedd en grensepassering, eller det kan forekomme ved forflytning av barn fra et land til et annet, hvor Norge kan være mottakerland eller transittland.

Dersom barneverntjenesten mottar en melding om at et barn kan være utsatt for menneskehandel, har barneverntjenesten rett og plikt til å åpne undersøkelsessak dersom det er rimelig grunn til å tro at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter barnevernloven, jf. § 4-3.

Ved mistanke om menneskehandel bør barneverntjenesten undersøke om barnet har vært i kontakt med andre myndigheter, som vil kunne ha opplysninger av betydning for barnevernets undersøkelsessak. Utlendingsmyndighetene kan blant annet ha opplysninger om status i utlendingssak og den mindreåriges identitet. På grunn av politiets sentrale rolle i menneskehandelssaker, må barneverntjenesten på et tidlig tidspunkt etablere kontakt og samarbeid med politiet. Politiet kan inneha relevant informasjon, og er den instans som gjør nærmere vurderinger av beskyttelsesbehov og anbefalte sikringstiltak. Det er likevel ikke krav om at det foreligger vurdering fra politiet for å iverksette akuttiltak, dersom barneverntjenestens undersøkelser for øvrig tilsier at det er behov for slikt tiltak.

Den «avgjørelsen retter seg mot eller som saken direkte gjelder» har etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e partsrettigheter. Hvorvidt en person har partsrettigheter eller ikke må avgjøres etter en konkret vurdering. Den sentrale vurderingen vil være hvorvidt vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet. Vurderingene vil være forskjellige ut fra om barneverntjenesten befinner seg i en undersøkelse eller i tiltaksfase, og hva slags tiltak barneverntjenesten vurderer som nødvendig. I en barnevernssak er det først og fremst barnets foreldre og barnet selv som har partsrettigheter.

Partsrettigheter i en barnevernssak utløser viktige rettigheter. Parter har blant annet rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å klage på vedtak, prosessuelle rettigheter i en tvangssak for fylkesnemnda og en rett til kontradiksjon, altså en rett til å redegjøre for sitt syn.

I saker hvor barneverntjenesten har myndighet til å fatte vedtak, skal barneverntjenesten selv ta stilling til hvem som har partsrettigheter. Barneverntjenestens vurdering kan påklages til fylkesmannen, jf. barnevernloven § 6-5. I de saker hvor fylkesnemnda kan fatte vedtak om tvang, har barneverntjenesten et ansvar for å forberede saken, herunder spørsmålet om hvem som har partsrettigheter. Disse vurderingene har stor betydning for dem det gjelder, og det er viktig for alle involverte å avklare hvem som har partsrettigheter så tidlig som mulig i saksforberedelsene. Fylkesnemnda har et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter i saker som hører under nemndas ansvarsområde.

Hvem av foreldrene som er part i saken, må vurderes konkret i den enkelte sak, og vil kunne endres avhengig av hvordan saken utvikler seg. I barnevernssaker inntrer partsoffentlighet vanligvis allerede fra det tidspunktet barneverntjenesten har åpnet undersøkelsessak.

Retten til dokumentinnsyn for en part følger av forvaltningsloven. Etter forvaltningsloven § 18 har en part rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter med de begrensninger som følger av forvaltningsloven §§ 18 a, 18 b, 18 c, 18 d og § 19. Barne- og likestillingsdepartementet har beskrevet retten til partsinnsyn og de aktuelle unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven i rundskrivet Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten.

En forutsetning for partsinnsyn er at det foreligger et dokument i lovens forstand. Hva som er et dokument er definert i forvaltningsloven § 2 første avsnitt bokstav f som en «logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, framføring, overføring eller lignende». Også lyd- eller videoopptak, e-post, tekstmeldinger og datafiler er et dokument. Et utkast som verken er arkivert eller videreformidlet til andre, vil neppe kunne anses som et «dokument» i denne forstand. En grunnleggende forutsetning bak reglene om partsinnsyn er at alle relevante opplysninger skal finnes i sakens dokumenter.

Retten til innsyn gjelder under hele saksforberedelsen. Før partene kan kreve innsyn i dokumenter og opplysninger, må det være en viss mulighet for at det foreligger en sak som skal avgjøres av barneverntjenesten eller fylkesnemnda. Dersom barneverntjenesten har satt i gang en undersøkelse etter barnevernloven § 4-3, vil undersøkelsen resultere i et vedtak. Partenes rett til innsyn foreligger alltid i en slik situasjon. Partene må få rimelig tid til å sette seg inn i saken og få tid til å planlegge hvordan han eller hun best skal ivareta sine interesser.

Det er ingen tidsgrense for hvor lenge etter at saken er avsluttet parten kan be om innsyn. Parten trenger heller ikke begrunne hvorfor han eller hun vil ha innsyn. Det er parten selv eller partens fullmektig som må be om innsyn. Dersom barnet saken omhandler er over 15 år, eller er gitt partsrettigheter etter barnevernloven § 6-3 annet ledd, gjelder reglene om partsinnsyn også for den mindreårige.

Etter forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd har barneverntjenesten plikt til å forelegge parten enkelte opplysninger uten at parten har bedt om dette. Plikten for barneverntjenesten til på eget tiltak å legge nye opplysninger frem for parten, vil særlig være aktuell der det er tale om nye opplysninger som enten direkte står i strid med det parten selv har anført eller taler til partens disfavør.

Det er den som er part som er gitt en rett til å gjøre seg kjent med alle sakens dokumenter. Det er ikke tilstrekkelig for å kunne kreve innsyn etter forvaltningsloven at en person mener at barneverntjenesten har fått opplysninger om ham eller henne eller om hans eller hennes familie, og ønsker å sette seg inn i hvilke opplysninger som foreligger.

Personopplysningsloven § 18 annet ledd gir en rett til innsyn i hvilke opplysninger om den registrerte som finnes hos barneverntjenesten. Retten gjelder også for de som ikke har partsstatus. Den det gjelder har imidlertid ikke krav på å gjøre seg kjent med opplysninger som gjelder andre enn seg selv. Dersom innsyn i opplysninger etter personopplysningsloven innebærer at man vil få taushetsbelagte opplysninger om en annen person, må innsynsretten vike, jf. personopplysningsloven § 23 bokstav d. Hvis en person ber om opplysninger i en barnevernssak og dette innebærer å avsløre et klientforhold, må innsynsretten etter personopplysningsloven vike. Han eller hun kan heller ikke kreve å gjøre seg kjent med opplysninger i interne dokumenter eller opplysninger det på grunn av egen helse eller forholdet til personer som står en nær, er utilrådelig at vedkommende får innsyn i, jf. personopplysningsloven § 23 bokstav c og e.

De begrensningene i retten til partsinnsyn som omtales i det følgende gir barneverntjenesten en mulighet til å unnlate å gi parten dokumenter og opplysninger. Barneverntjenesten kan likevel velge å la parten gjøre seg kjent med dem. Av hensyn til parten vil det i de fleste tilfeller være riktig å praktisere størst mulig åpenhet. Innsyn i dokumenter og opplysninger setter parten i stand til å kunne ivareta sine interesser i saken. Dersom en part får kjennskap til at det foreligger dokumenter og opplysninger som det ikke gis innsyn i, kan usikkerhet om hva slags opplysninger dette er gjøre større skade enn om parten ble gjort kjent med opplysningene. I de fleste tilfeller vil åpenhet danne grunnlag for trygghet og tillit til barneverntjenesten, og gi mulighet for et gjensidig samarbeid mellom barneverntjenesten og parten. Barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn i vurderingen av om det skal gis innsyn i opplysninger som kan unntas.

Forvaltningslovens habilitetsregler regulerer i hvilke tilfeller en offentlig tjenestemann ikke kan være med i behandlingen eller avgjørelsen av en barnevernssak, jf. forvaltningsloven §§ 6-10. Reglene om habilitet gjelder for alle ansatte i barneverntjenesten, men også for andre som handler på vegne av barneverntjenesten. Eksempler på dette kan være innleide konsulenter eller sakkyndige som er engasjert av barneverntjenesten. Sakkyndige som engasjeres av barneverntjenesten skal levere en skriftlig egenerklæring for å sikre uavhengighet og åpenhet rundt habilitetsvurderingene. Habilitetsreglene gjelder for alle vedtak og beslutninger etter barnevernloven, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd.

Etter forvaltningsloven § 6 første ledd er en tjenestemann inhabil når han er part i saken eller når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken, eller når vedkommende er eller har vært gift med eller forlovet med, eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til en part. En tjenestemann er også inhabil dersom han er eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte.

Det følger av forvaltningsloven § 6 annet ledd at en tjenestemann også vil være inhabil dersom det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommende sin upartiskhet. Det er ikke uvanlig at en kontaktperson i barneverntjenesten kan bli møtt med en slik påstand, og det må gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. Særegne forhold kan være nært vennskap eller fiendskap mellom tjenestemannen og parten. Uoverensstemmelser mellom en part og en kontaktperson fører ikke i seg selv til inhabilitet, men det skal i vurderingen legges vekt på om det er parten som har reist habilitetsinnsigelsen. Er det tvil om en kontaktperson er inhabil, anbefales det at vedkommende ikke har noen rolle i behandlingen av saken dersom dette er mulig. Det er viktig for barneverntjenestens mulighet til å få til et konstruktivt samarbeid at familiens tillit til barneverntjenesten opprettholdes.

Dersom en leder i barneverntjenesten er inhabil, kan ansatte som er underordnet denne lederen forberede en sak, men ikke treffe avgjørelse i saken.

Etter forvaltningsloven § 7 kan en tjenestemann som er inhabil behandle eller treffe foreløpig avgjørelse i en sak dersom en utsettelse vil føre til vesentlig ulempe eller skadevirkning. Bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i akuttsituasjoner hvor det er nødvendig å fatte vedtak umiddelbart. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9, jf. 4-8). Adgangen bør benyttes med forsiktighet for ikke å svekke tillitten til barneverntjenesten.

Etter forvaltningsloven § 8 første ledd avgjør tjenestemannen selv om han eller hun er inhabil. Tjenestemannen skal gjøre denne vurderingen av eget tiltak. Dersom en part har reist spørsmål om habilitet, bør dette tas opp med nærmeste leder. Dette skal gjøres dersom en part krever det og det kan gjøres uten at det oppstår vesentlig forsinkelser.

Når en tjenestemann er inhabil, skal det om nødvendig oppnevnes stedfortreder for vedkommende, jf. forvaltningsloven § 9 første ledd. Slik oppnevning er ikke nødvendig dersom saken ordinært kan behandles av andre.

Dersom det er forbundet med særlig ulempe å få oppnevnt stedfortreder, kan fylkesmannen for det enkelte tilfelle beslutte at en sak skal overføres til en annen kommune, jf. forvaltningsloven § 9 annet ledd. I barnevernssaker kan dette være aktuelt dersom barnevernleder er inhabil. Det kan også være aktuelt dersom en ansatt i en tjeneste med få ansatte er inhabil. Fullmakten til å overføre en sak fra en kommune til en annen er delegert fra departementet til Fylkesmannen. En overføring forutsetter at kommunen har vurdert om det ville vært tilstrekkelig at det oppnevnes en stedfortreder i saken. Det er likevel ikke nok at kommunen selv mener seg inhabil. Fylkesmannen må gjøre en selvstendig vurdering av dette. Overføring av ansvar fra en kommune til en annen på grunn av inhabilitet skal ikke skje uten at fylkesmannen har besluttet dette, og det er en forutsetning at overføring av saker fra en kommune til en annen bare skal skje i særlige tilfeller.

Privat part kan ikke henvende seg direkte til fylkesmannen og be om en overføring av saken til en annen kommune på grunn av inhabilitet. Ved mistanke om inhabilitet må parten anmode om at barneverntjenesten vurderer dette. Privat part kan eventuelt klage til fylkesmannen på barneverntjenestens saksbehandling, herunder spørsmålet om inhabilitet, jf. barnevernloven § 6-6 første ledd.

Etter forvaltningsloven § 11 har barneverntjenesten en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt område. Veiledningsplikten gjelder overfor private parter i saker som er under behandling, og ellers overfor andre personer som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold. Under behandlingen av en sak skal barneverntjenesten av eget tiltak vurdere partens behov for veiledning. Veiledningen skal omfatte gjeldende lover, forskrifter og barneverntjenestens praksis.

I barnevernssaker er det viktig å sikre at partene forstår barneverntjenestens rolle og saksgangen, samt å gi veiledning om adgangen til å møte med advokat og adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 12. Barneverntjenesten skal sørge for at både foreldre og barn forstår hva som blir formidlet til dem. Om nødvendig skal det benyttes tolk. Videre er det viktig å gjøre oppmerksom på partens rett til dokumentinnsyn etter forvaltningsloven § 18. Kontaktpersonen skal snakke med og sikre at barnet forstår hva som skjer, og sørge for at barnets rettigheter blir ivaretatt.

Etter forvaltningsloven § 16 første ledd skal en part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg, varsles og gis anledning til å uttale seg innen en fastsatt frist før vedtak treffes. Parten må få tid på å områ seg og eventuelt finne en advokat eller fullmektig som kan bistå. Dersom et barn har fylt 15 år og er part, jf. barnevernloven § 6-3, skal barnet selv varsles og gis anledning til å uttale seg. Denne retten er presisert i forvaltningsloven § 16 første ledd andre punktum, og ble inntatt i forvaltningsloven i forbindelse med inkorporeringen av barnekonvensjonen. I barnevernssaker er foreldrene parter selv om barnet har selvstendige partsrettigheter.

Etter forvaltningsloven § 16 annet ledd skal forhåndsvarslet redegjøre for hva saken gjelder, og ellers inneholde det som er nødvendig for at parten på forsvarlig måte skal kunne ivareta sine interesser. Det er ikke et krav at partene automatisk skal få kopi av relevante dokumenter som foreligger i saken og som parten vil kunne gjøre seg kjent med etter reglene om innsyn i forvaltningsloven § 18. Det er imidlertid i noen tilfeller rimelig og hensiktsmessig at parten får kopi av relevante dokumenter sammen med forhåndsvarslet.

Hovedregelen er at forhåndsvarslet skal gis skriftlig. Når det vil være særlig byrdefullt eller når saken haster, kan varslet gis muntlig. Eksempelvis kan det være aktuelt når det er nødvendig å fatte midlertidig vedtak i akuttsituasjoner. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9, jf. 4-8).

Forvaltningsloven inneholder ingen nærmere angivelse av på hvilket trinn i saksbehandlingen forhåndsvarsel skal gis, og hvor lang fristen for parten å uttale seg bør være. Partene må imidlertid gis en reell mulighet til å bidra til sakens opplysning. Kravet om forhåndsvarsel følger også av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper samt av kravet til forsvarlig saksbehandling i barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 1-4.

I forvaltningsloven § 16 tredje ledd er det gjort enkelte unntak fra plikten til å gi forhåndsvarsel. Blant annet kan forhåndsvarsel unnlates når varsling ikke er praktisk mulig. Dette vil kunne være tilfellet i akuttsituasjoner når vedtak må fattes umiddelbart. Det er videre gjort unntak fra varslingsplikten når forhåndsvarsel vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres. Dersom det er fare for at barnet vil bli holdt skjult eller kidnappet for å hindre iverksettelsen av et ve,dtak, skal ikke partene varsles. Dersom parten ikke har kjent adresse, og man etter en avveining finner at ettersporing vil kreve mer tid og arbeid enn rimelig sett i forhold til partens interesser, og til betydningen av varslet, kan forhåndsvarsel unnlates. Forhåndsvarsel kan også unnlates når parten på annen måte har fått kunnskap om at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning til å uttale seg, eller varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig. Dette kan være aktuelt når det fattes et vedtak som er i samsvar med partens ønsker.

Forvaltningsloven § 16 inneholder ikke noe pålegg til barneverntjenesten om at partene skal holdes løpende orientert om saksgangen og nye opplysninger som kommer inn. En slik plikt er imidlertid regulert i forvaltningsloven § 17 om forvaltningens utrednings- og informasjonsplikt. Dette kan også følge av veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11, som er nærmere omtalt ovenfor.

Barneverntjenesten har ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 17. Utredningsplikten har en nær sammenheng med barneverntjenestens plikt til å veilede og orientere partene om saken, samt å forhåndsvarsle om mulig vedtak. Barneverntjenesten må sørge for at faktum blir klargjort så langt det er mulig, og at de opplysninger som fremkommer kontrolleres. Omfang av barneverntjenestenes undersøkelser vil avhenge av forholdene i den enkelte sak. Sakens viktighet og konsekvensene av et uriktig vedtak må tas i betraktning.

Høyesterett og EMD har pekt på et behov for innskjerping av kravene som stilles til utredning både før tiltak besluttes, og for de begrunnelser som gis når beslutningen treffes (brev av 10. juni 2020 fra Barne- og familiedepartementet). Styrkingen av bevissthet omkring saksbehandlingen gjelder særlig for vurderinger knyttet til tiltak etter barnevernloven kapittel 4, inkludert beslutninger om samvær. Et generelt utgangspunkt kan være at jo mer inngripende tiltak der er snakk om, desto større krav stilles det til et forsvarlig beslutningsgrunnlag og en grundig begrunnelse. Det stilles for eksempel større krav til utredning og begrunnelse når det vurderes nullsamvær eller å samtykke til adopsjon enn når det besluttes akuttvedtak eller midlertidig og kortvarig omsorgsovertakelse. Det stilles særlig sterke krav til dokumentasjon og begrunnelse når tiltaket det er snakk om sterkt reduserer eller umuliggjør muligheten for en tilbakeføring.

Tiltak som besluttes etter barnevernloven kapittel 4 må være basert på en grundig vurdering av hva som er det beste for barnet og hvordan barnets interesser er vurdert opp mot foreldrenes rett til familieliv med sine barn. Høyesterett understreker betydningen av at «forutsetningen om hensyn til familiebånd – både for foreldre og barnet – er godt synlig i begrunnelsen fra barnevernet, fylkesnemndene og domstolene». Det må komme tydelig frem at hensynene er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen mot barnets selvstendige krav på vern om sin helse og utvikling. Saksbehandlingen må vise at det er foretatt en «reell avveining» av kryssende hensyn. Dette stiller skjerpede krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon.

Barnets beste har «overordnet betydning», og vil etter forholdene kunne bety at foreldrenes rett til familieliv med barnet må vike. Familiebåndene kan likevel bare brytes unntaksvis. På den annen side kan ikke foreldrene kreve gjennomført tiltak som vil skade barnets helse og utvikling. Det er viktig at tiltakene som vurderes og besluttes har grundige drøftelser av avveiningen av de til dels motstridende interessene som vil være til stede i nær sagt alle tilfeller hvor det er snakk om å gjøre bruk av særlige tiltak etter barnevernloven kapittel 4. Begrunnelsen for de valg som tas, må reflektere disse grundige avveiningene, og det må sørges for god dokumentasjon som underbygger de valgene som tas.

Oppsummert må avgjørelser om tiltak etter barnevernloven bygge på et tilstrekkelig «forsvarlig faktisk beslutningsgrunnlag» og de må begrunnes på en måte som viser at det er «foretatt en grundig vurdering», hvor «alle tungtveiende momenter er trukket frem» og hvor motstridende argumenter er veid mot hverandre «på en balansert måte».

Når forvaltningsorganet mottar opplysninger i en undersøkelse, bør disse legges frem for partene slik at de får anledning til å imøtegå dem, jf. forvaltningsloven § 17. Barneverntjenesten skal påse at barn som har partsrettigheter får muligheten til å utrykke sitt syn på linje med andre parter. Barn som ikke har partsrettigheter skal også få gi utrykk for sin mening. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Barnets rett til medvirkning følger også av barnevernloven, barneloven, adopsjonsloven og barnekonvensjonen.

Forvaltningsloven § 17 annet ledd gjelder opplysninger som forvaltningen mottar om en part. Slike opplysninger skal forelegges parten til uttalelse, med mindre det foreligger omstendigheter som nevnt i annet ledd bokstav a-c. Barneverntjenesten skal forelegge slike opplysninger for parten selv om parten ikke ber om dette.

Unntak fra informasjonsplikten gjelder blant annet dersom opplysningene er bekreftet av en fremstilling parten selv har gitt, dersom rask avgjørelse er påkrevet av hensyn til andre parter eller offentlige interesser eller dersom opplysningene ikke har avgjørende betydning for utfallet av vedtaket. Unntaket kan være aktuelt når det er påkrevet av hensynet til barnet å treffe en avgjørelse raskt i akuttsituasjoner. Det er også gjort unntak dersom underretning av andre grunner er unødvendig eller uhensiktsmessig ut fra hensynet til parten selv. Dette kan for eksempel være dersom avgjørelsen er i samsvar med partens ønsker.

Etter forvaltningsloven § 17 tredje ledd bør partene for øvrig gjøres kjent med opplysninger av vesentlig betydning som det må forutsettes at de har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter lovens § 18 har rett til å gjøre seg kjent med. Forvaltningsloven § 17 tredje ledd omfatter opplysninger som ikke dekkes av annet ledd, og gjelder først og fremst opplysninger om andre parter og konsekvenser av vedtaket. Ved avveiningen skal det legges vekt på om det er viktig med en rask avgjørelse og om hensynet til parten er tilstrekkelig ivaretatt på annen måte, for eksempel ved at vedkommende er gjort kjent med retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter.

Både forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd begrenses ved de unntak fra dokumentinnsyn som er fastsatt i lovens §§ 18 og 19.

Det følger av forvaltningsloven § 17 fjerde ledd at dersom et barn på 15 år eller mer er part i saken, skal opplysninger som nevnt i annet og tredje ledd også forelegges barnet. Dette gjelder med mindre barnet har erklært at det ikke er nødvendig.

Etter forvaltningsloven § 11 a skal en sak forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Dersom det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse til barneverntjenesten kan besvares, skal avsender snarest mulig underrettes om dette i et foreløpig svar. Hva som kan regnes som "uforholdsmessig lang" behandlingstid, må vurderes i lys av sakens kompleksitet og de alminnelige forventninger barn og foreldre har til barneverntjenestens saksbehandlingstid. I saker som gjelder enkeltvedtak, som for eksempel søknader om hjelpetiltak, skal det gis foreløpig svar dersom søknaden ikke kan behandles i løpet av en måned etter at den er mottatt. Foreløpig svar kan gis skriftlig eller muntlig. Det er ikke et absolutt krav om å angi når svar kan ventes ved utsendelse av foreløpig svar. Lovens ordlyd og god forvaltningsskikk tilsier imidlertid at forvaltningen i den enkelte sak tar stilling til om det er mulig å angi forventet saksbehandlingstid. Dersom det senere viser seg at saksbehandlingstiden blir lengre, for eksempel fordi man må foreta uforutsette undersøkelser, må det orienteres om dette ved en forsinkelsesmelding. (Sivilombudsmannen 2012: 2632)

Barneverntjenesten må ofte samarbeide tett med andre tjenester. Det er barnets og familiens behov for hjelp som danner grunnlaget for et slikt samarbeid. Et velfungerende samarbeid handler om å utnytte hverandres tilgjengelige ressurser, virkemidler og kompetanse.

Det følger av barnevernloven § 3-2 at barneverntjenesten skal medvirke til at barns interesser ivaretas av andre offentlige organer, og at barneverntjenesten skal samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer. Barneverntjenesten skal samarbeide både på generelt og individnivå. Det er presisert i forarbeidende til barnevernloven § 3-2 at medvirknings- og samarbeidsplikten innebærer at barneverntjenesten skal forsøke å få vedkommende sektor til å gjøre det som er nødvendig, men barneverntjenesten skal ikke overta ansvar som ligger til andre sektorer. (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) punkt 3.2)

Etter barnevernloven § 3-2 a plikter barneverntjenestens å utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, dersom det anses nødvendig for å gi barnet et helhetlig tilbud. Det sentrale formålet med en individuell plan er å sikre koordinering av tiltak med de instanser barnet mottar tiltak fra. Barneverntjenesten må samarbeide om utarbeidelse av planen med de andre instansene.

En forutsetning for samarbeid mellom tjenester er muligheten for å utveksle informasjon og opplysninger. Det vil derfor være viktig å avklare hvordan samarbeidet generelt og i enkeltsaker kan innrettes, og hvilke muligheter tjenestene har til å utveksle opplysninger, innenfor rammene av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.

Selv om barnevernloven har en streng taushetsplikt åpner loven for tverretatlig samarbeid og informasjonsutveksling, også i de tilfeller hvor det ikke gis samtykke fra den det gjelder. Taushetsplikten skal ikke hindre nødvendig samarbeid mellom barneverntjenesten og andre tjenester i oppfølgingen av det enkelte barn. (Prop. 106 L (2012-2013) punkt 5.1.1)

Det følger av barnevernloven § 6-7 første ledd at barnevetjenesten har taushetsplikt i henhold til forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. I tillegg inneholder barnevernloven § 6-7 annet, tredje og fjerde ledd egne regler om barneverntjenestens taushetsplikt. Disse reglene er strengere enn reglene i forvaltningsloven. Taushetsplikten gjelder enhver som utfører tjeneste eller arbeid for barneverntjenesten. Dette kan eksempelvis være sakkyndige, tilsynsførere, støttekontakter og talspersoner. Brudd på taushetsplikten er straffbart. (Straffeloven § 209)

Taushetsplikten omfatter alle personopplysninger, også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, jf. barnevernloven § 6-7 annet ledd og forvaltningsloven § 13 annet ledd. Opplysninger om at barneverntjenesten har vært i kontakt med en familie vil eksempelvis være undergitt taushetsplikt.

For at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, kreves det at de er mottatt i forbindelse med tjenesten eller arbeidet. Taushetsplikten er ikke avhengig av hvor barneverntjenesten mottar opplysningene. Opplysningene er undergitt taushetsplikt enten de mottas på kontoret, på hjemmebesøk eller hjemme hos en selv. Det er heller ikke avgjørende på hvilken måte en mottar opplysningene. Dette kan være ved meddelelse fra foreldrene eller barnet selv, fra andre privatpersoner, fra andre offentlige organer eller egne observasjoner.

Taushetsplikten er ikke absolutt. Både i forvaltningsloven og barnevernloven er det gjort unntak fra taushetsplikten. Taushetsplikten kan ikke gjøres gjeldende overfor parten selv. En part har i utgangspunktet rett til innsyn i alle opplysninger i saken. I andre tilfeller kan opplysninger bare formidles videre der dette er hjemlet i forvaltningsloven, barnevernloven, annen lov, eller dersom de som har krav på taushet samtykker til dette.

Barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger til andre er regulert i forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b, 13 d og i barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd kan opplysninger bare gis til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barn eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Opplysninger kan ikke gis utelukkende for å fremme mottakerorganets oppgaver og ansvar.

Barneverntjenesten kan anmelde vold og overgrep mot barn uten hinder av taushetsplikten. Informasjon som er egnet til å belyse spørsmålet om straffeskyld er ikke underlagt taushetsplikt når barneverntjenesten har valgt å anmelde forholdet. (Norsk Retstidende 2013: 323). Ved mistanke om at barnet er utsatt for vold eller overgrep av foreldrene, vil opplysninger til politiet kunne bidra til å få klarhet i hva barnet faktisk har opplevd og dermed fremme barneverntjenestens arbeid. Barneverntjenesten skal alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når det vurderes om opplysninger skal deles.

Etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd tredje punktum har barneverntjenesten plikt til å gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i kommunen når barneverntjenesten har grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. helse og omsorgstjenesteloven § 10-3. Barneverntjenesten plikter å gi slike opplysninger av eget tiltak og etter pålegg fra de organer i kommunen som er ansvarlig for å undersøke denne type saker.

Taushetsplikten gjelder generelt, og ikke bare under saksforberedelsen. Taushetsplikten gjelder også etter at vedtak er fattet, og etter at en sak er avsluttet fra barneverntjenesten. En ansatt har taushetsplikt om forhold en har blitt kjent med i arbeidet også etter arbeidsforholdets slutt.

Barnevernloven gir hjemmel til å treffe inngripende tvangsvedtak. Hensynet til forsvarlig saksbehandling og partenes rettssikkerhet står derfor sterkt. I barneverntjenestens arbeid med den enkelte familie er det avgjørende at alle parter forstår hva som blir formidlet. Bruk av tolk vil i enkelte tilfeller være en nødvendig forutsetning for en forsvarlig saksbehandling. Forvaltningsloven oppstiller ingen generell plikt til å bruke tolk eller oversetter i kontakt med personer som ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper, men barneverntjenesten har en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde, jf. forvaltningsloven § 11. Dersom tolk ikke benyttes eller dokumenter av vesentlig betydning for barnevernssaken ikke oversettes, kan dette i noen tilfeller både påvirke barneverntjenestens muligheter for samarbeid og den enkeltes rettsikkerhet i møte med barneverntjenesten. Det følger også av forvaltningsloven § 17 at barneverntjenesten skal påse at en sak er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

Det er barneverntjenesten som skal bestille tolk og foreta en vurdering av om tolk er nødvendig. Vurderingen må foretas i samråd med den/de som barneverntjenesten skal samtale med. Barneverntjenesten skal ivareta rettssikkerheten til barn og foreldrene gjennom bruk av offentlig godkjent tolk. Bruk av kvalifisert tolk vil bidra til likeverdige tjenester til barn, unge og familier, uavhengig av etnisk eller språklig bakgrunn. Venner, ektefeller, slektninger, naboer eller kollegaer bør ikke brukes som tolk. I forvaltningsloven § 11 e er det nedfelt et generelt forbud mot at barn brukes som tolk, med mindre dette er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade. Det er også gitt adgang til å bruke barn som tolk i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig. Det er her tenkt på at barn skal kunne videreformidle beskjeder til sine foreldre i sektorer der dette er vanlig, for eksempel i skolen. Eksempler på slike beskjeder kan være «neste uke har skolen skidag, og barna må ha med passende klær og utstyr» eller «mor og far vil bli invitert til en foreldresamtale i nær framtid, og tolk vil bli bestilt». Dersom informasjonen er kompleks og setter krav til evnen til videreformidling, eller situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Dette vil normalt være tilfelle i situasjoner der barneverntjenesten har behov for tolk.

Offentlige myndigheters plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten innebærer både en plikt til å gi opplysninger av eget tiltak, ofte omtalt som meldeplikt, og en plikt til å gi opplysninger ved pålegg om dette fra barneverntjenesten. Plikten til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten omtales i punkt 5.4. Vi viser også til Barne- og likestillingsdepartementets rundskriv om taushetsplikt og opplysningsplikt.

Opplysningsplikten gjelder for alle instanser og tjenester, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, kommune eller fylkeskommune. Alle offentlige ansatte har etter barnevernloven § 6-4 første ledd en selvstendig plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten i følgende tilfeller:

• Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.
• Når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til unders√∏kelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.
• Når et barn viser alvorlige atferdsvansker.
• Når det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel.

Flere grupper yrkesuøvere har en tilsvarende opplysningsplikt, som psykologer, sykepleiere, tannleger, jordmødre, fysioterapeuter, ansatte ved familievernkontorer og meklingsmenn i ekteskapssaker. Bestemmelser om opplysningsplikt er inntatt i følgende lover:

• Lov om helsepersonell m.v. av 2. juli 1999 nr. 64 (helsepersonelloven)
• Lov om familievernkontorer av 19.06.1997 nr. 62 (familievernkontorloven)
• Lov om frittståande skolar av 4. juli 2003 nr. 84 (friskolelova)

Opplysningsplikten er begrenset til de mer alvorlige tilfeller, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Plikten gjelder også i situasjoner hvor barneverntjenesten allerede har kontakt med familien. Opplysningsplikten er knyttet til kriteriene i barnevernloven §§ 4-10, 4-11 og 4-12, § 4-24 og § 4-29 om menneskehandel.

Opplysningsplikten er personlig og er pålagt den enkelte som utfører arbeid eller tjeneste for det offentlige. Det kan etableres rutiner som sier at det er nærmeste leder eller andre som skal viderebringe bekymringen til barneverntjenesten, men den enkelte fritas likevel ikke for ansvar ved å melde fra om sin bekymring internt til egen ledelse.

Opplysningsplikten gjelder informasjon ansatte blir kjent med i egenskap av å være ansatt. Opplysningsplikt går foran hensynet til personvern og tillitsforholdet til den aktuelle tjenesten, og plikten gjelder uavhengig av om informasjonen er mottatt i fortrolige samtaler. Opplysninger som den enkelte blir kjent med utenfor arbeidsforholdet utløser ikke den lovpålagte opplysningsplikten. I slike tilfeller vil det imidlertid ikke gjelde noen taushetsplikt, og den blir kjent med bekymringsfulle opplysninger kan ta kontakt med barneverntjenesten som enhver annen privatperson.

Også ansatte og andre som utfører oppgaver etter barnevernloven er omfattet av meldeplikten, herunder ansatte blant annet hos fylkesmannen, i Bufetat og i departementet. Taushetsplikten gjelder imidlertid ikke mellom de ulike tjenestene, det vil si mellom ulike barneverntjenester og mellom de ulike nivåer i barnevernet. Dette innebærer at vilkårene for meldeplikt ikke trenger å være oppfylt for at eksempelvis barneverntjenesten i én kommune melder fra om bekymring for et barn til barneverntjenesten i en annen kommune. Også ved lavere grad av bekymring en n det vilkårene i barnevernloven § 6-4 første ledd henviser til har de ulike barnevernmyndigheter anledning til å utveksle informasjon.

Når barneverntjenesten mottar en bekymringsmelding, skal den snarest, og senest innen en uke, avgjøre om meldingen skal gå videre til undersøkelse eller om den skal henlegges, jf. barnevernloven §§ 4-3 og 4-2. En beslutning om å henlegge en melding, eller å iverksette en undersøkelse, kan ikke påklages, da det ikke er et enkeltvedtak. Dersom barneverntjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig og journalføres på barnets sak. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger, jf. barnevernloven § 4-2 annet ledd. Åpenbart grunnløse meldinger skal ikke begrunnes, jf. barnevernloven § 4-2 annet ledd siste setning. Barneverntjenesten bør for øvrig dokumentere hvorfor meldingen anses som åpenbart grunnløs. Barneverntjenesten må se meldingen i sammenheng med eventuelle tidligere bekymringsmeldinger og opplysninger i saken. Hensynet til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barneverntjenestens vurderinger fremgår av sakens dokumenter.

Frist for avklaring av melding gjelder uavhengig av om meldingen er fremsatt skriftlig eller muntlig, og uavhengig av om melder er en offentlig ansatt eller en privatperson. Det skal alltid opprettes en undersøkelse når en privat part selv ber om et tiltak fra barneverntjenesten, eksempelvis gjennom en søknad. Henvendelsen må behandles etter reglene i barnevernloven § 4-3 og skal ende opp med et vedtak om tiltak eller avslag. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende har utformet henvendelsen som en formell søknad eller ikke. Hvis søknaden ikke blir besvart innen en måned etter at den er mottatt, skal det sendes foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a annet ledd.

Anonyme meldinger skal vurderes på lik linje med andre meldinger. Barneverntjenesten må imidlertid vurdere om den anonyme meldingen kan være fremsatt i sjikanehensikt.

Det har utviklet seg en ulik praksis når det gjelder behandling av innkomne meldinger. For å sikre barns og foreldres rettssikkerhet, er det viktig at meldinger håndteres forsvarlig og etter de samme grunnleggende prinsipper. I enkelte barneverntjenester gjennomføres møter mellom foreldre og offentlig melder for å avklare om meldingen gir grunn til å åpne en undersøkelse eller ikke. Behovet for et slikt «meldingsmøte» vil som en klar hovedregel innebære at meldingen har et innhold som tilsier at det skal åpnes en undersøkelse etter barnevernloven § 4-3. Slike «meldingsmøter» må av hensyn til rettssikkerheten og en forsvarlig saksbehandling defineres som en del av undersøkelsen.

Hvorvidt foreldrene skal informeres om innkomne meldinger som blir henlagt må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Kravene til god forvaltningsskikk og barnevernlovens krav til forsvarlig saksbehandling innebærer ikke at foreldrene alltid skal informeres. En praksis med åpenhet i alle ledd av barneverntjenestens saksbehandling vil imidlertid bidra til økt tillit. På den andre siden vil informasjon om denne type meldinger kunne bidra til økt konfliktnivå og uro i enkelte familier. Hva som antas å være til barnets beste må være et sentralt moment i vurderingen av om foreldrene skal få informasjon om henlagte meldinger.

Barnevernloven gjelder i utgangspunktet bare for barn som er født, jf. barnevernloven § 1-3. Et ufødt barn, eller foster er ikke et barn i barnevernlovens forstand. Barnevernloven hjemler derfor ikke bruk av tvangstiltak for å verne et ufødt barn, og gir dermed ikke ufødte barn noe direkte vern mot skadelige sider ved mors livsførsel.

Når barnevernstjenesten mottar melding med bekymring for ufødte barn må meldingen registreres og barneverntjenesten kan åpne undersøkelse dersom mor samtykker til det, jf. barnevernlovens forarbeider. Det er heller ikke noe i veien for å iverksette frivillige hjelpetiltak for kommende foreldre. (Barne- og familiedepartementet, brev av 14.06.1994, ref. 93/05671).

Det følger av barnevernloven § 4‐2 a at «Ved melding fra kommunen om tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, kan barnevernstjenesten åpne barnevernsak uten den gravides samtykke. Barnevernstjenesten kan også gi råd og veiledning, tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødsel.» Barnevernstjenesten kan etter denne bestemmelsen åpne barnevernsak, men bestemmelsen gir ikke rettslig grunnlag for å gjennomføre en undersøkelsessak, eller for at barnevernstjenesten kan pålegge andre offentlige myndigheter og yrkesutøvere å gi ellers taushetsbelagte opplysninger uten den gravide kvinnens samtykke. På bakgrunn av den mottatte informasjonen bør den resterende kontakten og dialogen mellom barneverntjenesten og den gravide kvinnen baseres på frivillighet og et reelt og informert samtykke fra kvinnens side. Barneverntjenesten har ikke en plikt til å iverksette tiltak dersom den gravide kvinnen samtykker. Ordlyden viser at barneverntjenesten «kan» gi råd og veiledning, «tilby» frivillige hjelpetiltak og «vurdere» behovet for å iverksette tiltak etter fødsel.

Dersom barneverntjenesten mottar en melding om et barn, og det allerede er igangsatt en undersøkelse av barnets omsorgssituasjon, skal henvendelsen registreres som en melding, jf. barnevernloven § 4-2. Hvis meldingen inneholder nye opplysninger må barneverntjenesten vurdere å utvide grunnlaget for undersøkelsen. Undersøkelsen skal gjennomføres innen lovens frister. Dersom barneverntjenesten ikke kan gjennomføre undersøkelsen på en forsvarlig måte innen fristen på tre måneder, på grunn av de nye opplysningene, må barneverntjenesten vurdere om undersøkelsen skal utvides med hjemmel i barnevernloven § 6-9.

Dersom barneverntjenesten mottar bekymringsmelding i en aktiv tiltakssak, vil dette som hovedregel kunne anses som opplysninger i pågående sak, men meldingen skal registreres som melding og det må vurderes om meldingens innhold gir grunnlag for å åpne ny undersøkelse.

Meldinger som henlegges uten at det er igangsatt undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3, skal oppbevares i fem år i barneverntjenestens ordinære saksbehandlingssystem og deretter overføres til langtidslagring. Dette forutsetter at det ikke har kommet nye opplysninger som gir grunn til å foreta undersøkelse.

Barneverntjenesten har taushetsplikt overfor de som melder bekymring for et barn. Det skal likevel gis tilbakemelding om at meldingen er mottatt, jf. barnevernloven § 6-7a annet ledd. Dette skal skje innen tre uker etter at meldingen er mottatt. Tilbakemelding skal gis til både privatpersoner og til offentlige myndighet. Dersom meldingen kommer fra offentlig myndighet som har opplysningsplikt, skal det opplyses om hvorvidt det er åpnet undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3.

Tilbakemelding kan unnlates i tilfeller der meldingen er åpenbart grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot å gi tilbakemelding. I de tilfeller der barneverntjenesten vurderer meldingen som ny informasjon i en pågående undersøkelse, skal det også gis tilbakemelding til melder etter reglene i barnevernloven § 6-7a.

Barneverntjenesten i en kommune har plikt til å gi opplysninger til en kommune som en familie flytter til når vilkårene i barnevernloven § 6-4 er oppfylt. Dersom fraflyttingskommunen er alvorlig bekymret, skal den nye kommunen varsles umiddelbart. Det er imidlertid ikke bare i disse mer alvorlige tilfellene barneverntjenesten må gi opplysninger til en annen kommune. Barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å ivareta sine oppgaver etter loven på en forsvarlig måte må derfor barneverntjenesten varsle familiens nye oppholdskommune dersom de mener at barnet kan ha behov for videre oppfølging fra barnevernet. Taushetsplikten etter barnevernloven § 6-7 er ikke til hinder for at barneverntjenesten i én kommune gir opplysninger til barneverntjenesten i en annen kommune.

Familiens nye oppholdskommune må behandle opplysningene fra den opprinnelige barneverntjenesten som en innkommet melding, jf. barnevernloven § 4-2. Dette innebærer bl.a. at barneverntjenesten i den nye oppholdskommunen skal gi den opprinnelige oppholdskommunen tilbakemelding om hvordan meldingen følges opp, jf. barnvernloven § 6-7 a.

Det er tilstrekkelig for å starte en undersøkelse at barneverntjenesten har rimelig grunn til å anta at barnet, på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner, har behov for hjelpetiltak. Av hensyn til barnet er terskelen for å åpne undersøkelsessak lav.

En undersøkelse skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder, jf. barnevernloven § 6-9. Barneverntjenestens beslutning om å opprette en undersøkelse kan ikke påklages eller bringes inn for retten. (Norsk Retstidende 2003: 301).

Når det er besluttet å starte en undersøkelse skal familien informeres om bakgrunnen for dette. Barneverntjenesten bør utarbeide en plan for undersøkelsen som gjennomgås med familien. Planen skal sikre fremdrift i forhold til frister og kommunikasjon med familien og barnet, samt barneverntjenestens plan for innhenting av informasjon. Planen for undersøkelsen kan endre seg underveis. Familien skal i så fall informeres om dette.

Dersom barneverntjenesten vurderer at det ikke er grunnlag for å starte en undersøkelse, skal barneverntjenesten dokumentere sine vurderinger. Hensynet til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barneverntjenestens vurdering fremgår av sakens dokumenter. En beslutning om å gjennomføre en undersøkelse er ikke et enkeltvedtak som gir klageadgang. Heller ikke tiltak som iverksettes som ledd i undersøkelsen, som beslutninger om å innhente informasjon, er enkeltvedtak. (Rt. 2003 s. 301)

Barneverntjenesten har en frist på inntil tre måneder til å gjennomføre en undersøkelse, jf. barnevernloven § 6-9. Fristen begynner å løpe fra det øyeblikket meldingen er gjennomgått og det er besluttet å gjennomføre en undersøkelse. I særlige tilfeller kan fristen utvides til seks måneder. Kommunen må begrunne hvorfor det foreligger "særlige tilfeller" som innebærer at undersøkelsesfristen i § 6-9 første ledd skal være seks måneder. Dette vil være aktuelt dersom saken er spesielt vanskelig, og det av denne grunn er behov for særlig omfattende og tidkrevende undersøkelser for eksempel ved sakkyndige utredninger som ikke lar seg gjennomføre innen tre måneder. Særlig aktuelt vil dette være dersom familien unndrar seg kontakt med barneverntjenesten. Dersom en familie tar et lengre ferie-/utenlandsopphold i undersøkelsesfasen vil også dette etter en konkret vurdering kunne medføre at undersøkelsestiden kan utvides. Forhold knyttet til barneverntjenesten, som for eksempel stor saksmengde, ferieavvikling, sykdom med videre vil ikke kunne begrunne utvidet frist.

Det er kommunen selv som må ta stilling til hvorvidt det foreligger særlige tilfelle som gjør det berettiget å benytte inntil seks måneder på undersøkelsen. Det er således ikke adgang til å kreve "forhåndsgodkjenning" fra fylkesmannen. Barneverntjenestens konkrete vurdering må dokumenteres i tilstrekkelig grad overfor fylkesmannen. Det må gis tilstrekkelig med opplysninger til at fylkesmannen kan vurdere om fristutvidelsen er innenfor rammen av barnevernloven § 6-9 eller ikke. Barn og foreldre skal informeres om en eventuell utvidelse av fristen og årsaken til utvidelsen.

For å føre kontroll med at fristene overholdes skal barneverntjenesten for hver enkelt sak registrere dato for mottak av melding og datoer for videre oppfølging av saken. Fristskjema utarbeidet av Barne- og likestillingsdepartementet skal benyttes. Barneverntjenesten skal sende kvartalsvise rapporter til fylkesmannen, jf. forskrift om fylkesmannens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernloven § 6-9. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har utarbeidet et veiledningsskriv om utfylling av kontrollskjemaer.

Ved gjentatte fristoverskridelser eller alvorlig fristoversittelse av en enkelt frist, kan fylkesmannen ilegge kommunen mulkt.

Når barneverntjenesten skal gjennomføre en undersøkelse, skal det tas utgangspunkt i de opplysninger som framkommer i bekymringsmeldingen. Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den oppleves minst mulig belastende, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier, jf. barnevernloven § 4-3 annet ledd. Samtidig skal undersøkelsen være effektiv og omfatte barnets totale omsorgssituasjon. Det er viktig at alternative forklaringer og hypoteser undersøkes når det er grunn til dette. I møte med barn og unge med avvikende utvikling bør alle mulige årsaker til barnets væremåte vurderes og eventuelt utredes. Et vesentlig spørsmål er om barnets atferd kan være knyttet til funksjonsvansker hos barnet, og/eller om de er reaksjoner på omsorgssvikt eller overgrep.

Dersom det er nødvendig skal det innhentes opplysninger fra de instanser man antar kan bidra til å belyse innholdet i meldingen. Slike opplysninger skal, hvis mulig, innhentes med samtykke fra de foresatte og eventuelt barnet selv. Dersom det ikke gis samtykke kan barneverntjenesten allikevel innhente opplysninger når vilkårene i barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd er oppfylt. Undersøkelsen skal så fremt det er mulig utføres i samarbeid med familien. Dersom det i løpet av undersøkelsen oppstår behov for å kontakte andre instanser enn det var planlagt, skal familien normalt ha informasjon om dette før man tar slik kontakt.

Enkelte barneverntjenester knytter undersøkelser til bestemte lovbestemmelser som angir mulige tiltak eller resultat av den undersøkelsen som skal gjennomføres, eksempelvis hjelpetiltak (§ 4-4) eller omsorgsovertagelse (§ 4-12). En slik praksis er ikke i overenstemmelse med loven, og kan føre til at barneverntjenesten tidlig i undersøkelsen har fokus på en bestemt konklusjon. En undersøkelse skal tilpasses sakens alvorlighetsgrad, og det skal gjøres en løpende vurdering av undersøkelsens omfang. Først etter at undersøkelsen er gjennomført skal det konkluderes med nødvendige tiltak. Dette utelukker ikke at det kan iverksettes tiltak i undersøkelsesperioden.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse blir gjennomført ved besøk i hjemmet, jf. barnevernloven § 4-3 tredje ledd. Ved hjemmebesøk, har parten i utgangspunktet rett til å ha et vitne til stede. Parten skal gjøres oppmerksom på denne retten med mindre det er åpenbart hensiktsløst, jf. forvaltningsloven§ 15 annet ledd.

Barneverntjenesten skal, med mindre hensynet til barnets beste tilsier noe annet, alltid snakke med barnet meldingen omhandler. Barneverntjenesten skal ut i fra bekymringens karakter samt barnets modenhet og alder vurdere hvordan en slik samtale bør gjennomføres. Barn som er syv år eller eldre skal alltid informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne, og barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. barnevernloven § 6-3.

Det kan være belastende for et barn å avsløre hjemmeforhold som kan ha betydning for barneverntjenestens vurdering av tiltak. Barn vil ofte vise en lojalitet overfor sine foreldre. Barnets kontaktperson må sørge for at samtaler finner sted under trygge rammer, herunder legge til rette for samtaler uten at foreldre eller foresatte er til stede dersom det er nødvendig. Behovet for en slik samtale må vurderes ut fra hensynet til barnets beste. Barnet har anledning til å ha med en støtteperson eller en tillitsperson i en slik samtale.

I særlige tilfeller kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for medisinsk undersøkelse, jf. barnevernloven § 4-3 siste ledd. Slikt pålegg er et inngripende tiltak, og bør benyttes med varsomhet. Bare når det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c, kan slik pålegg gis. Pålegg om medisinsk undersøkelse kan bare gis for kortvarig undersøkelse, det vil si undersøkelse som ikke forutsetter innleggelse.

Barneverntjenesten kan, dersom det er nødvendig og til barnets beste, kreve bistand av politi til gjennomføring av undersøkelser etter barnevernloven § 4-3, jf. barnevernloven § 6-8. Det er viktig at barneverntjenesten gjør nødvendige vurderinger før denne muligheten benyttes. En forsvarlig saksbehandling forutsetter at alle sentrale vurderinger som gjøres i en barnevernssak må dokumenteres. En beslutning om å kreve bistand fra politiet vil være en avgjørelse som stiller krav til dokumentasjon av barneverntjenestens vurderinger.

Ved mistanke om vold eller seksuelle overgrep skal barneverntjenesten på et tidligst mulig tidspunkt etablere kontakt og samarbeid med politiet. Dersom tilrettelagt avhør skal foretas av barnet, bør dette gjennomføres ved Statens barnehus. Det er en forutsetning at det etableres et godt samarbeid mellom politi og barneverntjeneste i forbindelse med planlegging og gjennomføring av tilrettelagt avhør. I tilfeller hvor barneverntjenesten er usikker på om et barn er utsatt for vold eller overgrep, kan barnehusene kontaktes for råd og veiledning.

Straffeprosessloven § 239d annet ledd bokstav b slår fast at en representant fra barneverntjenesten kan følge det tilrettelagete avhøret i saker der det straffbare forholdet gir grunn til bekymring for barnets omsorgssituasjon. Kun dersom avhørsleder vurderer at hensynet til barnet eller etterforskningen taler mot dette skal barneverntjenesten ikke gis anledning til å være til stede under avhøret. En slik situasjon kan for eksempel oppstå dersom barnet ikke vil forklare seg dersom barneverntjenesten følger avhøret, eller kontaktperson i barneverntjenesten har en sentral rolle som vitne i straffesaken. (Prop. 112 L (2014–2015)).  Dersom kontaktpersonens rolle som vitne i en eventuell straffesak problematiseres, bør barneverntjenesten anmode om at en annen representant fra barneverntjenesten er til stede under det tilrettelagte avhøret.

Et tilrettelagt avhør kan utløse ulike følelsesmessige reaksjoner både for barn og foreldre, og det kan komme frem opplysninger som gjør at barneverntjenesten raskt må vurdere barnets omsorgssituasjon. Tilstedeværelse fra barneverntjenesten ved tilrettelagte avhør vil normalt være en forutsetning for å vurdere barnets situasjon og for å gi riktig oppfølging til barn og foreldre i etterkant. Barnehusene ble blant annet opprettet for å sikre at barnet skal slippe å gjenta den samme historien mange ganger.

Bruk av sakkyndige i undersøkelsen er omtalt i punkt 5.5.

En viktig del av undersøkelsen til barneverntjenesten kan være innhenting av opplysninger fra offentlige instanser som kjenner barnet og familien. Dersom det ikke gis samtykke, kan barneverntjenesten likevel innhente opplysninger når vilkårene i barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd er oppfylt. Som et utgangspunkt kan barneverntjenesten innhente opplysninger som gjelder barnet, barnets foreldre og andre primære omsorgspersoner. Dersom andre i vesentlig grad deltar i utøvelsen av omsorgen for barnet, kan barneverntjenesten også innhente opplysninger om disse.

Offentlige myndigheter og organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, har på visse vilkår plikt til å gi ellers taushetsbelagte opplysninger til barneverntjenesten. Plikten til å avgi opplysninger kan utløses både dersom ansatte eller yrkesutøvere i forbindelse med sitt arbeid blir kjent med opplysninger som gir grunn til alvorlig bekymring, og etter pålegg fra barneverntjenesten. Når det gjelder plikten til å gi opplysninger av eget tiltak, vises det til punkt 4.1. Det vises videre til Barne- og likestillingsdepartementets veileder om taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten.

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder, jf. barnevernloven § 6-4 femte ledd. Sakens parter skal informeres om at det innhentes opplysninger ved pålegg til andre instanser og hva dette innebærer, med mindre dette kan hindre eller vanskeligjøre at barnet får tilstrekkelig hjelp. Foreldrene bør som en hovedregel bli spurt om de samtykker til at det innhentes opplysninger, og normalt skal de ha informasjon om hvilke tjenester og instanser barneverntjenesten vil kontakte. De skal også, så langt som mulig, vite hvilken informasjon barneverntjenesten kommer til å be om. Foreldrene skal normalt ha informasjon om og gis innsyn i de opplysninger barneverntjenesten mottar fra andre instanser. I enkelte tilfeller vil det imidlertid ikke være mulig. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet ved innhenting av opplysninger i undersøkelsesfasen i mer alvorlige saker, for eksempel der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller alvorlige overgrep i hjemmet. I slike saker kan det være behov for å innhente opplysninger om barnet og foreldrene uten at foreldrene gjøres kjent med det.

Barneverntjenesten kan etter barnevernloven § 6-4 annet ledd gi offentlige myndigheter pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering av eller forberedelse og behandling av saker etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-8, 4-9, 4-10, 4-11, 4-12, 4-19, 4-20, 4-21, 4-24, 4-25, 4-29 og 4-4 tredje ledd. Også andre organer som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernloven kan gi slike pålegg. Barneverntjenestens mulighet til å gi pålegg i en undersøkelse inntrer når det vurderes at saken er så alvorlig at det fremstår som en mulighet at en sak vil bli fremmet for fylkesnemnda.

Pålegg om å gi opplysninger kan gis på ulike stadier i en barnevernssak. Det kan være aktuelt i en undersøkelsessak der barneverntjenesten vurderer om det kan være behov for å fatte akuttvedtak, eller for å reise sak for fylkesnemnda med forslag om tvangsvedtak som nevnt i bestemmelsen og i forbindelse med forberedelse og behandling av saken. Opplysningsplikten ved pålegg omfatter videre opplysninger i forbindelse med fylkesnemndas behandling av endringssaker etter barnevernloven §§ 4- 19, 4-20 og 4-21. Dette innebærer at barneverntjenesten og fylkesnemnda kan gi pålegg i forbindelse med behandling av saker om endringer i fastsatt samvær, og i saker om tilbakeføring av omsorg eller foreldreansvar til foreldrene. Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om en flytting tilbake til foreldrene, eller samvær med dem, vil kunne føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §§ 4-10, 4-11 eller 4-12. Pålegg kan bli gitt både i forbindelse med barneverntjenestens forberedelse av saken, og av barneverntjenesten eller av fylkesnemnda under fylkesnemndas behandling av saken.

Også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og friskolelova plikter å gi opplysninger etter pålegg. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Barneverntjenesten skal i sitt pålegg så langt det er mulig konkretisere hvilke opplysninger de har behov for å motta. Hjemmelen for pålegget skal angis. Den som pålegges å utlevere opplysninger har rett til å klage over pålegget dersom vedkommende mener at det ikke foreligger plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene, jf. forvaltningsloven § 14. Dersom barneverntjenesten har et umiddelbart behov for opplysningene, kan vedkommende pålegges å gi opplysningene før klagen er behandlet ferdig.

Også «andre organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven» kan gi pålegg om å utlevere opplysninger. Fylkesnemnda er et slikt «annet organ», og nemnda kan kreve å få opplysninger i forbindelse med saker etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21 (samvær, fratakelse av foreldreansvar/adopsjon, tilbakeføring).

Barneverntjenesten kan, i tillegg til å hente inn opplysninger fra offentlige myndigheter, ha behov for å hente inn opplysninger fra privatpersoner. Disse vil da få kjennskap til at barneverntjenesten undersøker barnets omsorgssituasjon. Barneverntjenesten skal i en slik situasjon først forsøke å innhente samtykke fra foreldrene til å innhente informasjon fra privatpersoner. Dersom foreldrene ikke samtykker til dette, kan barneverntjenesten gi opplysninger til privatpersoner som et ledd i arbeidet med undersøkelsen hvis dette er nødvendig, jf. forvaltningsloven § 13 b, nr. 2. Barneverntjenesten skal ikke gi mer informasjon enn strengt nødvendig i en slik situasjon.

For å sikre et godt og barnefaglig kvalifisert underlag for de beslutninger som skal tas, engasjeres ofte sakkyndige til å foreta en utredning og skrive en rapport. En sakkyndig utredning skal gi en barnefaglig vurdering av hva som på kort og lang sikt vil gi barnet en forsvarlig omsorg, eller faglig vurdering av andre spesifiserte tema. Den sakkyndige skal gi oppdragsgiver og parter et faglig perspektiv og dermed bidra til at saken blir tilstrekkelig opplyst i forbindelse med de vurderinger og beslutninger som skal fattes vedrørende barnet.

Sakkyndige benyttes på flere stadier i en barnevernssak. De kan engasjeres av barneverntjenesten i undersøkelsen, eller de kan oppnevnes av fylkesnemnda. Også de private parter kan engasjere en sakkyndig, men må da som hovedregel dekke kostandene selv. Det er uansett viktig at den sakkyndige har en uavhengig rolle, slik at sakens parter kan ha tillit til at det gjøres en objektiv vurdering. Sakkyndige som påtar seg oppdrag i barnevernssaker er underlagt regler om habilitet og har en selvstendig plikt til å vurdere denne. Barne- og likestillingsdepartementet har gitt retningslinjer om bruk av egenerklæringer fra sakkyndige i barnevernsaker. Formålet er å legge til rette for større åpenhet om den sakkyndiges forhold til oppdragstakere og beslutningsorganer, samt å bidra til en økt bevisstgjøring om habilitetsproblematikk. Departementet har også gitt retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker.

Sakkyndigrapporter og hvilken vekt de kan tillegges har vært et tema i flere saker som har blitt behandlet av EMD. Høyesterett har på bakgrunn av dette gitt uttalelser som har betydning for bruken av sakkyndige i barnevernssaker (HR-220-663-S). Høyesterett har slått fast at det ikke kan oppstilles noen hovedregel om at det må innhentes uavhengige sakkyndigerklæringer i alle saker om omsorgsovertakelse etter § 4-12 bokstav a og d. Om sakkyndig bør oppnevnes, beror på en konkret vurdering der det avgjørende er om saken kan avgjøres på et forsvarlig grunnlag uten slik oppnevning. Ved denne vurderingen må det blant annet legges vekt på om det tidligere er innhentet sakkyndig erklæring, tiden som deretter er gått, og om det har skjedd endringer i foreldrenes livssituasjon og omsorgsevne. Det har også betydning om det i saken fremkommer fagkyndige vurderinger på annen måte enn ved oppnevning av sakkyndig.

Norsk psykologforening administrerer i samarbeid med Legeforeningen et toårig utdanningsprogram for psykologer og leger som har interesse for arbeid som sakkyndige i saker etter barnevernloven og barneloven. De som har gjennomført programmet, føres inn i et register over sakkyndige i barne- og familiesaker, også kalt sakkyndiglisten.

I enhver barnevernsak skal det tilstrebes at den sakkyndige som engasjeres er en som foreldrene og barnevernet kan enes om. Det er viktig at de sakkyndige som oppnevnes for å utrede saker for den kommunale barneverntjenesten oppleves som uavhengige og nøytrale av den private part. Departementet har derfor anmodet fylkesmannen om å bistå med å utpeke sakkyndig når barneverntjenesten og foreldrene i barnevernssaker er uenige om hvilken sakkyndig som skal utrede saken. Fylkesmannen bør som hovedregel utpeke en sakkyndig fra registeret over sakkyndige i barne- og familiesaker, men det kan tenkes tilfeller der det er behov for særlig kompetanse om en tematikk som ikke finnes blant de som står oppført i registeret.

En viktig ramme for det sakkyndige arbeid er mandatet som gis av oppdragsgiver. Mandatet legger blant annet premisser for den sakkyndiges arbeidsprosess, vurderinger og råd. Mandatet vil i de fleste tilfeller ta utgangspunkt i de vurderingsspørsmål som er reist om barnet og barnets situasjon. Dersom barneverntjenesten ønsker spesielle forhold undersøkt, for eksempel om vold og overgrep eller sykdom som kan være relevant for utøvelsen av daglig omsorg, bør dette spesifiseres i mandatet. Hele arbeidsprosessen bør skisseres for personene som skal utredes så langt det er mulig og så tidlig som mulig. Både barneverntjenesten og den sakkyndige må være lydhør for foreldrenes og barns ønsker om hvor og når møter skal holdes, reaksjoner på metoder og lignende. Den som undersøkes bør orienteres om hvor den sakkyndige finner det nødvendig å hente informasjon fra og hvem man vil henvende seg til.

Barneverntjenesten og den sakkyndig som barneverntjenesten har engasjert, kan kreve å få snakke med barnet i enerom, jf. barnevernloven § 4-3 femte ledd. Barneverntjenesten må vurdere barnets behov og ønske opp mot nødvendigheten av en samtale med barnet alene. Det kan være nødvendig å snakke med barnet flere ganger slik at barnet får tillitt til kontaktpersonen og den sakkyndige.

Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn være vurdert av barnesakkyndig kommisjon, jf. barnevernloven § 2-5 og forskrift om Barnesakkyndig kommisjon. Kommisjonen skal kvalitetssikre alle sakkyndige rapporter. Uttalelsen fra Barnesakkyndig kommisjon bør ligge som vedlegg til begjæringen om tiltak når kommunen fremlegger sakkyndige utredninger, jf. barnevernloven § 7-17.

Barneverntjenesten blir ofte kontaktet av personer som ønsker å gi opplysninger om enkeltpersoner eller familier som trenger hjelp fra barneverntjenesten. Det hender at de som vil gi slike opplysninger ønsker å være anonyme. Dersom opplysningene er gitt i anonym form, og barneverntjenesten faktisk ikke vet hvem som har formidlet opplysningene, vil vedkommende forbli anonym. Dersom barneverntjenesten faktisk vet hvem som har gitt opplysningen, kan anonymitet aldri garanteres.

Offentlige ansatte og flere yrkesgrupper har en personlig lovpålagt meldeplikt, jf. barnevernloven § 6-4. Det er uforenlig med en slik meldeplikt å melde anonymt. En del offentlige instanser har imidlertid etablert rutiner som medfører at det er leder eller andre som skal viderebringe bekymringen til barnevernstjenesten. I et slikt tilfelle kan det tenkes at navnet på den offentlig ansatte, som har funnet grunnlag for meldeplikt, ikke fremkommer av bekymringsmeldingen. Innholdet i bekymringsmeldingen vil nok likevel, i de fleste tilfeller, kunne identifisere hvem som har observert og/eller har fått opplysninger som medfører at det er vurdert å være grunnlag for opplysningsplikt til barnevernstjenesten.

Opplysninger om melders identitet, inkludert offentlig ansatte og yrkesutøvere med opplysningsplikt, kan unntas partsoffentlighet i medhold av forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b når det er særlige grunner til at opplysningene ikke bør meddeles videre. Et eksempel på en slik situasjon kan være at det er grunn til å frykte at en melder vil bli utsatt for alvorlige represalier. Det er et vilkår at det ikke er av vesentlig betydning for parten å gjøre seg kjent med hvem som har meldt bekymring. I vurderingen må det foretas en avveining mellom behovet for hemmeligholdelse og partens behov for innsyn. Dersom det er grunn til å tro at opplysningene er fremsatt i sjikanehensikt eller er svært løst fundert, vil det være mindre grunn å beskytte melder. Det kan være grunn til å beskytte melder selv om det viser seg at opplysningene ikke medførte riktighet, dersom vedkommende hadde saklig grunn til å gi opplysningene videre til barneverntjenesten.

Dersom det blir nødvendig for barneverntjenesten å fremme en sak for fylkesnemnda, vil melders identitet ikke kunne unntas partsinnsyn jf. barnevernloven § 7-4 annet ledd.

En undersøkelse kan få tre utfall; henleggelse, vedtak om hjelpetiltak eller forslag om tiltak til fylkesnemnda. Hensikten med undersøkelsen er å kartlegge barnets omsorgssituasjon med utgangspunkt i bekymringsmeldingen, samt avklare om det er grunnlag for å iverksette tiltak i henhold til barnevernloven. Dersom innholdet i bekymringsmeldingen er ubegrunnet eller ikke så alvorlig som først antatt, og det ikke framkommer andre opplysninger som tilsier et behov for tiltak etter barnevernloven, skal undersøkelsen henlegges uten forslag til tiltak. Undersøkelsen skal også henlegges dersom foreldrene ikke samtykker til hjelpetiltak og det ikke er grunnlag for å fremme en sak for fylkesnemnda. I slike tilfeller kan barneverntjenesten, dersom det er fremmet forslag om konkrete tiltak som foreldrene har takket nei til, ta saken opp igjen etter seks måneder. Se mer om dette i punkt 5.9.

Barneverntjenestens arbeid med undersøkelsen, herunder barneverntjenestens vurderinger og konklusjon, skal dokumenteres i et enkeltvedtak. Dette gjelder uavhengig av undersøkelsens konklusjon; både i de tilfeller der det iverksettes tiltak, der saken henlegges fordi barnevernstjenesten mener det ikke er behov for barneverntiltak, og der den henlegges på bakgrunn av manglende samtykke.

Beslutning om å fremme sak for fylkesnemnda er ikke et enkeltvedtak. I slike tilfeller overlates det til fylkesnemnda å fatte det endelige vedtaket.

Dersom foreldrene ønsker andre tiltak enn barneverntjenesten tilbyr, er dette å anse som et vedtak om avslag på søknad om tiltak. Foreldrene kan klage over vedtaket til fylkesmannen. Klagen skal sendes til barneverntjenesten, som må behandle den etter reglene om klager i forvaltningsloven kapittel VI.

Dersom det er åpnet en undersøkelse, skal barneverntjenesten innen tre uker etter at denne er gjennomført gi informasjon om dette til offentlig melder og øvrige meldere som omfattes av barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd, jf. barnevernloven § 6-7a. Det skal videre gis opplysninger om hvorvidt saken er henlagt eller om den følges opp videre.

I tilbakemeldingen skal det ikke gis opplysninger om hvilke tiltak som er, eller kan bli iverksatt med hjemmel i barnevernloven. Tilbakemelding om tiltakene kan likevel gis når barneverntjenesten skal iverksette eller har iverksatt tiltak som det er nødvendig at offentlig melder får kjennskap til av hensyn til sin videre oppfølging av barnet, jf. barnevernloven § 6-7a fjerde ledd. Informasjon om barneverntjenestens tiltak kan være viktig for å sørge for at for eksempel skole eller barnehage kan gi barnet og familien en god og helhetlig oppfølgning. Det er barneverntjenesten som må vurdere om det er nødvendig å gi opplysningene i det enkelte tilfelle.

Barnevernloven § 6-7a gir ikke barneverntjenesten en plikt til å informere offentlig melder om hvorfor en undersøkelse er henlagt. Barneverntjenesten kan ha et ønske om å gi slik informasjon når foreldrene ikke samtykker til foreslåtte hjelpetiltak. Barneverntjenesten kan med hjemmel i barnevernloven § 6-7 tredje ledd formidle slike opplysninger når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver ovenfor det enkelte barn. Informasjon kan gi melder et initiativ til å følge med på barnet, og melde fra til barneverntjenesten dersom det oppstår ytterligere bekymring.

Barneverntjenesten kan gjennomføre flere undersøkelser i en familie. Dersom det kommer inn en ny melding til barneverntjenesten må barneverntjenesten åpne en ny undersøkelse når vilkårene for dette er til stede.

Dersom barneverntjenesten henlegger en undersøkelse fordi foreldrene ikke samtykker til anbefalte hjelpetiltak, kan barneverntjenesten henlegge saken med bekymring. Det samme vil gjelde dersom familien trekker sitt samtykke til videre tiltak. I slike situasjoner trenger ikke barneverntjenesten å vente på en ny bekymringsmelding, men kan på eget initiativ gjenoppta saken etter seks måneder etter at den forrige undersøkelsen ble henlagt. Ved den nye behandlingen må barneverntjenesten vurdere om vilkårene i § 4-3 er oppfylt. Vurderer barneverntjenesten at det er "rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak", skal den iverksette ny undersøkelse.

Før barneverntjenesten kan henlegge en undersøkelse med bekymring må foreldrene informeres nøye om vurderinger av hjelpebehovet. Det må videre arbeides for å få foreldrene i dialog om hva som er årsaken til at de ikke ønsker å samtykke til foreslåtte tiltak, eventuelt ønsker å avslutte tiltak som de i utgangspunktet har samtykket til. Barneverntjenesten må vurdere om det er andre tiltak som kan avhjelpe barnets særlige behov for hjelp, og eventuelt forsøke å innhente samtykke til iverksettelse av dette/disse. Det kan bety mye for barnets omsorgssituasjon at barneverntjenesten er inne i saken, selv om det ikke er med det tiltaket/de tiltakene som i utgangspunktet vurderes som best egnet til å avhjelpe barnets situasjon.

Hvis foreldrene motsetter seg alle foreslåtte tiltak må barneverntjenesten vurdere om vilkårene for å pålegge hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse er til stede. Hvis det ikke anses å være grunnlag for tvangstiltak må saken henlegges. Hvis saken henlegges med bekymring må foreldrene før henleggelsen opplyses om at saken vil bli gjenopptatt etter seks måneder.

Hvis barneverntjenesten får inn nye bekymringsmeldinger/nye opplysninger før det har gått seks måneder må det vurderes om vilkårene for å åpne en ny undersøkelse er til stede på det aktuelle tidspunktet, jf. barnevernloven § 4-3.

Barneverntjenesten kan fatte vedtak både om innvilgelse og avslag på søknad om hjelpetiltak. Barneverntjenesten kan også fatte vedtak om avslutning av hjelpetiltak, jf. barnevernloven §§ 4-4 og 4-26. Vedtak om hjelpetiltak om ettervern fattes med hjemmel i barnevernloven § 1-3 annet ledd. I tillegg kan barneverntjenesten fatte vedtak om flytting av barn som er under omsorg av barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-17. Barneverntjenesten er videre gitt vedtakskompetanse til å fatte midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9, jf. 4-8). Vedtaksmyndigheten i akuttsituasjoner er lagt til barnevernsadministrasjonens leder evt. påtalemyndigheten, og den kan ikke delegeres. Er lederen fraværende, kan stedfortreder treffe vedtak. Alle andre vedtak om tvang fattes av fylkesnemnda.

Barneverntjenesten har en rett og en plikt til å ivareta barn som står uten omsorgspersoner, så lenge foreldrene ikke uttrykker at de er uenige i dette, jf. barnevernloven § 4-6 første ledd. Bestemmelsen skal benyttes i situasjoner hvor barn faktisk står uten omsorgspersoner. Dersom barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende på grunn av alvorlige mangler ved omsorgspersonenes omsorgsevner, skal det fattes vedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-6 annet ledd, eller barnevernloven § 4-4 dersom det foreligger samtykke og barneverntjenesten vurderer at det er tilstrekkelig til å ivareta barnet.

Det er forskjellig praksis knyttet til om det skal fattes et enkeltvedtak eller om det er tilstrekkelig med en beslutning når barneverntjenesten plikter å ivareta et barn som står uten omsorg, jf. barnevernloven § 4-6 første ledd. Selv om barneverntjenesten har en handleplikt i slike situasjoner, og en slik plassering ikke kan opprettholdes mot foreldrenes vilje, skal det fattes enkeltvedtak ved en slik plassering.

Et enkeltvedtak er en avgjørelse som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, jf. forvaltningsloven § 2 b. For enkeltvedtak stiller forvaltningslovens kapittel 5 krav til saksbehandlingen og vedtakets utforming. Forvaltningslovens kapittel 4 stiller krav til saksforberedelsen, blant annet ved at det stilles krav til forhåndsvarsel og barneverntjenestens plikt til å utrede saken, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 17.

Enkeltvedtak skal i henhold til forvaltningsloven § 23 være skriftlig. Dersom et vedtak må treffes umiddelbart, kan det unntaksvis være muntlig. Dette kan eksempelvis være nødvendig for barneverntjenesten i en akutt situasjon hvor det ikke er tid til å utforme et skriftlig vedtak før barnet må plasseres. Kravene til begrunnelse i forvaltningsloven §§ 24 og 25 gjelder tilsvarende i en slik situasjon, og må formidles muntlig til partene. Barneverntjenesten skal umiddelbart etter at barnet er ivaretatt utforme et skriftlig vedtak.

Det følger av barnevernloven § 6-1 annet ledd at alle avgjørelser som gjelder ytelser og tjenester etter loven skal regnes som enkeltvedtak. Et avslag på en søknad om hjelpetiltak er derfor et enkeltvedtak som kan påklages. Videre vil avslutning av hjelpetiltak være et vedtak som kan påklages til Fylkesmannen. Valg av plasseringssted for barnet etter en fylkesnemndsbehandling vil derimot være en beslutning som ikke kan påklages til fylkesmannen, jf. forvaltningsloven § 28.

Barneverntjenesten skal begrunne vedtaket, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd. Forvaltningsloven § 25 første ledd gir regler om hva begrunnelsen skal inneholde. Barneverntjenesten skal formulere seg slik at partene forstår hvilke vurderinger og hensyn som ligger til grunn for vedtaket. Etter forvaltningslovens § 25 tredje ledd bør de viktigste momenter i skjønnsutøvelsen nevnes. De forhold som har gjort det nødvendig å treffe vedtaket må nevnes konkret. Begrunnelsen skal vise til de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Vedtaket må på en ryddig måte skille beskrivelser av faktum fra vurderingene til barneverntjenesten. Fremstillingen av faktum må vise at lovens vilkår for å treffe vedtak foreligger, og hvilke forhold som ligger til grunn for de skjønnsmessige vurderingene. Dersom barnet er part, skal det ved utformingen av vedtaket tas hensyn til barnets alder og mulighet til å forstå vedtaket.

Barnevernloven § 6-3 a stiller spesielle krav til begrunnelsen for vedtak fra kommunal barneverntjeneste og vedtak fra Barne-, ungdoms- og familieetaten. Det fremgår av § 6-3a første punktum at det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Det følger av annet punktum at det skal fremgå av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert. Dersom vedtaket avviker fra hva som har vært barnets syn i saken, bør dette begrunnes. Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnets rett til medvirkning i barnevernloven § 1-6.

Begrunnelsen må utformes samtidig med at vedtaket treffes. I forvaltningsloven § 24 annet ledd er det to unntak fra hovedregelen om samtidig begrunnelse. Samtidig begrunnelse er ikke nødvendig når forvaltningsorganet innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med dette. Typisk vil dette være aktuelt når barneverntjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak etter søknad fra parten. I de tilfeller hvor barneverntjenesten ikke gir en samtidig begrunnelse, må det gis en etterfølgende begrunnelse dersom parten krever det, med mindre vedtaket er i samsvar med bestemte krav eller ønsker som parten har formulert. Krav om etterfølgende begrunnelse må fremsettes innen klagefristens utløp, jf. forvaltningsloven § 24 annet ledd.

Barneverntjenesten har plikt til å underrette partene om retten til å kreve etterfølgende begrunnelse, jf. forvaltningsloven § 27 annet ledd. Etter forvaltningsloven § 27 første ledd annet punktum skal en mindreårig over 15 år som er part i saken, også underrettes om vedtaket, i tillegg til å underrette vergen.

Kravene til begrunnelse gjelder når barneverntjenesten endrer sitt vedtak etter klage, jf. forvaltningslovens § 33. Unntakene i forvaltningsloven § 24 annet ledd kommer her ikke til anvendelse. Dette gjelder selv om parten fullt ut får medhold i klagen.

Barneverntjenestens vedtak skal ha et innhold som gjør at partene får en forståelse av hva slags hjelpetiltak som skal gis. Et vedtak om hjelpetiltak skal angi omfanget av hjelpen. Det er nødvendig for at det skal være mulig å påklage vedtaket dersom parten vurderer at innholdet i tiltaket er riktig, men at omfanget ikke er tilstrekkelig. Det er også viktig for fylkesmannens mulighet til å utøve kontroll med kommunens vedtak.

Etter forvaltningsloven § 24 tredje ledd kan barneverntjenesten utelate opplysninger i begrunnelsen som en part ikke har krav på å gjøre seg kjent med, etter unntakene fra partsinnsyn i forvaltningsloven § 19. Opplysninger som er unntatt partsoffentlighet skal heller ikke komme frem i begrunnelsen for vedtaket.

Forvaltningsloven § 25 første ledd stiller krav om henvisninger til de rettsregler vedtaket bygger på. Innholdet i reglene skal gjengis i den grad det er nødvendig for at parten skal forstå vedtaket. Barneverntjenesten kan ikke unnlate å gjengi regelhenvisninger med den begrunnelse at det antas at partene er kjent med reglene gjennom egen advokat.

I henhold til forvaltningsloven § 27 skal skriftlig underretning om vedtak gis til sakens parter.

Etter forvaltningsloven § 27 tredje ledd skal underretning om vedtak også inneholde opplysninger om klageadgang, klagefrist, klageinstans og om fremgangsmåten ved klage, samt om retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter. Når forholdene gir grunn til det skal meldingen opplyse om adgangen til å søke fritt rettsråd, forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11 og adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter forvaltningsloven § 36.

Dersom en part er representert ved fullmektig skal melding om vedtak vanligvis sendes fullmektigen, jf. forvaltningsloven § 12 tredje ledd. Dersom det finnes hensiktsmessig kan parten også få melding direkte. Kopi av meldingen bør i så fall sendes til fullmektigen. Parten kan selv kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for fullmektigen.

Barneverntjenestens taushetsplikt er i utgangspunktet til hinder for at melding om vedtaket gis til andre enn sakens parter. Barnevernloven åpner imidlertid for å gi denne type informasjon til offentlig melder, jf. barnevernloven § 6-7a. Dette er omtalt i punkt 5.7. Barnevernloven § 6-7 tredje ledd gir også barneverntjenesten mulighet til å dele denne type opplysninger med andre offentlige forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens og institusjonens oppgaver eller for å forebygge fare for liv eller alvorlig skade for noens helse, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Dette er omtalt i punkt 3.1.5.

Barneverntjenesten har en plikt til å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. En slik hjelp kan gis ved at barneverntjenesten etter en undersøkelse fatter vedtak om hjelpetiltak. Med unntak av tiltak etter barnevernloven § 4‑4 tredje, fjerde og femte ledd er hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 frivillige. Partene må derfor samtykk for at hjelpetiltak kan iverksettes i familien. Barne- og likestillingsdepartementet ga i 2016 ut et omfattende rundskriv om hjelpetiltak.

Når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for hjelp, skal barneverntjenesten sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien, jf. barnevernloven § 4-4 annet ledd. Grunnvilkåret for å sette inn tiltak er at barnet har et særlig behov for hjelp, og tiltaket skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Kravet om at barnet må ha et særlig behov for hjelp innebærer at hjelpebehovet er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. Barnets behov må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og det er viktig med gode rutiner for å evaluere effekten av tiltakene, jf. barnevernloven § 4-5. Når barnverntjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak, er de også forpliktet til å finansiere tiltaket.

Barneverntjenesten kan være svært bekymret for barn som mottar hjelpetiltak. Barneverntjenesten skal i en slik situasjon kontinuerlig vurdere om det er grunnlag for å fremme en sak for fylkesnemnda etter barnevernloven §§ 4-24 eller 4-12. Dersom familien flytter fra kommunen, er det den nye kommunen som er ansvarlig for å gi hjelpetiltak til familien. Det er ingen automatikk i at tiltakene blir videreført av ny oppholdskommune. For å sikre kontinuitet i oppfølgningen av familien, bør barneverntjenesten i samarbeid med familien raskt avtale et samarbeidsmøte med barneverntjenesten i ny kommune.

Et akuttvedtak innebærer at barnet må plasseres umiddelbart, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd. Barnet kan plassers hos slekt og nettverk, i beredskapshjem eller i institusjon. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt en faglig veileder for akuttarbeid i det statlige barnevernet, som skal medvirke til en likeverdig og god praksis i akuttiltak.

Det er barnevernleder eller påtalemyndigheten som har kompetanse til å fatte vedtak i disse situasjonene og vedtaket kan fattes uten foreldrenes samtykke. Påtalemyndighetene skal kun fatte slikt vedtak utenom barneverntjenestens kontortid. Videre oppfølgning av vedtaket ligger til barneverntjenesten, herunder å vurdere om vedtaket skal omgjøres. I vurderingen skal det legges vekt på om barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Vedtaket skal sendes fylkesnemnda umiddelbart etter at det er iverksatt, jf. barnevernloven § 7-22. Vedtaket skal godkjennes av fylkesnemnda innen 48 timer.

Foreldrene kan påklage vedtaket. Klagen skal sendes direkte til fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-23. Dersom barneverntjenesten mottar en slik klage, tilsier veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 at barneverntjenesten umiddelbart skal informere foreldrene eller deres prosessfullmektige om at fylkesnemnda er riktig adressat for klagen. God forvaltningsskikk og sakens alvor tilsier også at barneverntjenesten selv umiddelbart bør videreformidle klagen til fylkesnemnda. Fylkesnemnda skal ta stilling til klagen innen en uke etter at den ble mottatt, jf. barnevernloven § 7-23.

Barneverntjenesten er forpliktet til å undersøke og vurdere muligheten for at barnet kan flytte til slekt eller nære nettverk. Dersom den akutte situasjonen bortfaller, skal barnet snarest tilbakeføres til hjemmet. Barneverntjenesten har et løpende oppfølgingsansvar i disse sakene og må til enhver tid vurdere om hjelpetiltak kan avhjelpe den akutte situasjonen.

Reglene gjelder tilsvarende for midlertidig omsorgsovertakelse av et nyfødt barn med hjemmel i barnevernloven § 4-9, jf. § 4-8 annet ledd annen setning.

Videre kan det treffes midlertidig akuttvedtak om å plassere barn i institusjon hvis det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende som følge av egen atferd, jf. barnevernloven § 4-25 annet ledd annet punktum, jf. § 4-24.

Er det truffet vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, skal begjæring om tiltak som nevnt i barnevernloven § 7-11 sendes fylkesnemnda snarest, og senest innen seks uker, men innen to uker hvis det gjelder tiltak etter § 4-24, jf. barnevernloven § 4-6 fjerde ledd. Dersom dette ikke gjøres, vil vedtaket bortfalle. Vedtak som gjelder et barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i et annet land, jf. barnevernloven § 1-2, faller likevel ikke bort dersom barnevernstjenesten innen samme frist har fremmet anmodning til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, eller har fattet vedtak om å få overført jurisdiksjon til Norge etter lov om Haagkonvensjonen av 1996 § 5, jf. barnevernloven § 4-6 femte ledd.

Barn som står i fare for å bli utsatt for menneskehandel kan plasseres midlertidig i institusjon jf. barnevernloven § 4-29 første ledd. Barneverntjenestens frist for å sende begjæring som nevnt i barnevernloven § 7-11 til fylkesnemnda i denne type saker er to uker, jf. barnevernloven § 4-29 tredje ledd.

Dersom et barn er plassert utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke, kan det treffes midlertidig vedtak om flytteforbud etter barnevernloven §§ 4-9, jf. 4-8 første ledd. Det er et vilkår at barnet kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks. Dersom det fattes et slikt vedtak, skal barneverntjenesten snarest og senest innen seks uker sende begjæring om tiltak som nevnt i barnevernloven § 7-11 til fylkesnemnda.

Av barnevernloven § 4-6 sjette ledd første punktum fremgår det at etter at det er truffet midlertidig vedtak i en akuttsituasjon, skal barneverntjenesten løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling. Oppfølgingsplikten gjelder både frivillige hjelpetiltak etter første ledd og midlertidige vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet etter annet ledd. Oppfølgingsplikten innebærer at barneverntjenesten må innhente informasjon fra fosterforeldrene eller institusjonen der barnet er plassert og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Barneverntjenesten må snakke med og besøke barnet. I annet punktum fremgår det at barneverntjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige, kontakt med andre tjenester, men også vurderinger av nye barneverntiltak.

Det følger av tredje punktum at barneverntjenesten også skal følge med på foreldrenes situasjon. Barneverntjenesten skal samarbeide med foreldrene og vurdere om situasjonen har endret seg etter vedtaket. Kort tid etter at vedtak er truffet skal barneverntjenesten kontakte foreldrene og tilby veiledning og oppfølging. Det er viktig at barneverntjenesten raskt gir informasjon om vedtaket og hvilke rettigheter foreldrene har. Videre må barneverntjenesten gi foreldrene informasjon om hvordan barnet har det, og samarbeide med foreldrene om gjennomføring av samvær. Barneverntjenesten bør ta initiativ til dialog med foreldrene hva slags veiledning og oppfølging som kan være aktuell og oppleves som nyttig. Dersom foreldrene ønsker det skal barneverntjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Aktuelle hjelpeinstanser kan for eksempel være familievernet, kommunale helse- og omsorgstjenester eller NAV.

Barneverntjenesten kan iverksette tiltak for ungdommer som har fylt 18 år (ettervern), jf. barnevernloven § 1-3 annet ledd. På samme måte som for barn under 18 år er det opp til barneverntjenesten å vurdere behovet for tiltak i det enkelte tilfelle. Formålet med ettervern er å ivareta ungdommer som har hatt tiltak fra barneverntjenesten, og som fortsatt trenger bistand og støtte etter nådd myndighetsalder. Barneverntjenesten kan innvilge ettervern frem til fylte 23 år. Barneverntjenesten må utarbeide tiltaksplan i slike saker på samme måte som når hjelpetiltak vedtas etter barnevernloven § 4-4. Det må tas utgangspunkt i planen som er utarbeidet, og det må vurderes om de tiltakene som er iverksatt er hensiktsmessige med tanke på å oppnå de målsettinger som er satt.

Ettervern kan være svært viktig for ungdommens muligheter for en god fremtid, og spørsmålet om ettervern bør tas opp til drøfting med ungdommen i god tid før ungdommen fyller 18 år. Dette for å skape forutsigbarhet og skape nødvendig dialog om temaet så tidlig som mulig. Overgangen mellom ungdom og voksen kan være en sårbar fase og barneverntjenesten plikter å tilrettelegge best mulig ut fra ungdommens forutsetninger og behov.

Det følger av barnevernloven § 1-3 annet ledd at barneverntjenesten har en begrunnelsesplikt ved opphør, avslag eller vedtak om tiltak for ungdom som er fylt 18 år. Ved opphør eller avslag på ettervern må barneverntjenesten begrunne hvorfor det anses som til ungdommens beste at han eller hun ikke skal motta hjelp fra barneverntjenesten. Det samme vil gjelde dersom ungdommen søker om et konkret ettervernstiltak og ikke får dette. Avgjørelsen er et enkeltvedtak som kan påklages av ungdommen til fylkesmannen.

Hvis ungdommen selv ikke ønsker tiltak fra barneverntjenesten etter fylte 18 år, skal ungdommen gjøres oppmerksom på at han eller hun kan ombestemme seg. Barneverntjenesten bør forsøke å få til en avtale om at det skal opprettholdes kontakt også med dem som ikke ønsker videre tiltak. Ungdom som har takket nei til tiltak skal kontaktes ett år etter at alle tiltak er avsluttet, for å høre om de nå likevel ønsker å motta tiltak. Selv om ungdommen i mellomtiden har flyttet til en annen kommune, er det fraflyttingskommunen som har dette ansvaret.

Dersom ungdommen etter fylte 18 år har behov for tiltak som hører inn under andre deler av hjelpeapparatet, bør barneverntjenesten ha et særlig ansvar for å bistå ungdommen i kontakten med disse, og for å koordinere tiltakene. Dersom tiltak etter barnevernloven etter fylte 18 år ikke skal opprettholdes, må barnverntjenesten i samråd med ungdommen og i god tid før tiltak etter barnevernloven opphører undersøke om det er behov for tiltak eller tjenester som ligger under andre lover. Barneverntjenesten må informere de øvrige tjenester om ungdommens behov og eventuelt bistå med å finne frem til aktuelle tiltak.

Tiltak fra Bufetat gjelder for ungdom opp til 20 år. Dersom det vurderes som til ungdommens beste at tiltaket videreføres utover 20 år, har ikke lenger Bufetat det økonomiske ansvaret, og kommunen må dekke utgiftene selv, jf. barnevernloven § 9-4.

Vedtak om omsorgsovertakelse truffet før fylte 18 år retter seg mot foreldrene og bortfaller automatisk når barnet fyller 18 år. Videreføring av fosterhjemstiltak er mulig når det vurderes som til ungdommens beste og det foreligger samtykke.

Etter forvaltningsloven § 28 første ledd kan enkeltvedtak påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse. I en barnevernssak vil sjelden andre enn sakens parter ha rettslig klageinteresse. I særlige tilfeller kan det imidlertid tenkes at fosterforeldre kan ha klagerett uten at de er å anse som parter i saken. Dette vil kunne være vedtak som berører fosterforeldrene i stor grad. Det kreves ikke like sterk tilknytning til saken for å oppnå klagerett som det kreves for å oppnå partsrettigheter, jf. forvaltningsloven § 28.

Fristen for å klage er etter forvaltningsloven § 29 første ledd tre uker regnet fra det tidspunkt underretning om vedtaket kom frem til parten. Etter forvaltningsloven § 29 tredje ledd avbrytes fristen dersom parten ber om begrunnelse. Etter at begrunnelse er gitt vil det løpe en ny treukersfrist for klage. Barneverntjenesten eller statsforvalteren kan etter forvaltningsloven § 29 fjerde ledd forlenge klagefristen før denne er utløpt. Når vilkårene for å forlenge klagefristen foreligger, som for eksempel når parten er bortreist eller er syk, er det ikke til hinder for at klagefristen umiddelbart fastsettes slik at den blir lenger enn tre uker.

Selv om klagefristen er oversittet, kan likevel klagen i visse tilfeller tas under behandling, jf. forvaltningsloven § 31. Klagen kan for det første tas under behandling såfremt parten eller hans/hennes fullmektig ikke har skyld i fristoversittelsen. Et eksempel på dette er at parten eller hans/hennes fullmektig har vært syk eller har vært bortreist. Klagen kan også tas under behandling dersom det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd. I barnevernssaker vil slike særlige grunner ofte foreligge, da vedtaket gjerne gjelder spørsmål som har stor betydning for barnet og familien. I vurderingen av om klagen skal tas opp til behandling eller ikke, skal det legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre.

Det fremgår av bestemmelsens siste ledd at klagen ikke kan tas til behandling som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet.

Etter forvaltningsloven § 32 skal klagen fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. En klage over vedtak truffet av barneverntjenesten skal altså fremsettes overfor barneverntjenesten. Unntaket er barneverntjenestens midlertidige vedtak om tvang i akuttsituasjoner, hvor klagen etter barnevernloven § 7-23 skal fremmes direkte til fylkesnemnda. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9 jf. 4-8). Barneverntjenesten må om nødvendig hjelpe den som ønsker å klage med å sette opp klagen skriftlig. Klageren har etter forvaltningsloven § 32 krav på veiledning om hva klagen skal inneholde, og vedkommende må eventuelt få hjelp til å rette opp feil og mangler når det er nødvendig. Videre skal barneverntjenesten informere partene om retten til advokat og muligheten for at en advokat bistår med å fremme klagen. Dette innebærer ikke at parten har krav på at barneverntjenesten dekker utgiftene.

Klagen skal være undertegnet av klageren eller hans/hennes fullmektig og nevne hvilket vedtak det klages over. Klagen bør opplyse om hvilke endringer som ønskes i vedtaket og nevne de grunner klagen støtter seg til.

Ved barneverntjenestens forberedelse av en klagesak gjelder forvaltningsloven kapittel 4 og 5 dersom ikke annet følger av forvaltningsloven § 33.

Klage over flyttevedtak etter barnevernloven § 4-17 skal behandles av fylkesnemnda. Det følger av barnevernloven § 7-10 at klagesakene skal forberedes av barneverntjenesten etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 33 første til fjerde ledd.

Barneverntjenesten skal ved en klage varsle andre parter om at det er inngitt klage over vedtaket. Dette kan for eksempel være foreldre når fosterforeldrene påklager barneverntjenestens vedtak om flytting av barn etter § 4-17. Disse skal etter forvaltningsloven § 33 tredje ledd motta kopi av klagen og gis en frist til å uttale seg.

Barneverntjenesten skal gjøre de undersøkelser som klagen gir grunn til, og kan oppheve eller endre sitt vedtak dersom den finner klagen begrunnet, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd. Barneverntjenesten kan avvise klagen når vilkårene for å behandle den ikke foreligger, for eksempel fordi vedkommende ikke har klagerett. Dersom vedkommende ikke har partsrettigheter vil han/hun også normalt mangle klagerett. Avvisning av en klage er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 28 tredje ledd og kan påklages.

Dersom barneverntjenesten ikke finner grunnlag for å endre eller oppheve sitt vedtak, skal barneverntjenesten lage en redegjørelse av saken faktum, klagens anførsler og begrunnelse for opprettholdelse av vedtaket. Redegjørelsen sendes med kopi av sakens dokumenter og klagen til fylkesmannen for videre klagebehandling snarest mulig. Det bør sendes et foreløpig svar hvis det tar uforholdsmessig lang tid å behandle klagen, jf. forvaltningsloven § 11 a. Kopi av redegjørelsen bør sendes til den som har påklaget vedtaket, med mindre det fremkommer opplysninger som vedkommende ikke har rett til å se.

Etter forvaltningsloven § 34 første ledd skal statsforvalteren avvise saken dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger. Statsforvalteren er ikke bundet av at barneverntjenesten har funnet at vilkårene for å behandle klagen foreligger. Forvaltningsloven § 31 har imidlertid regler for oppreisning for oversittelse av klagefristen.

Statsforvalteren har ansvaret for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd. Statsforvalteren kan således pålegge barneverntjenesten å undersøke saken nærmere. I en slik situasjon skal partene motta en orientering om dette.

I henhold til barnevernloven § 6-6 første ledd kan statsforvalteren prøve alle sider av vedtaket, så vel de rettslige som de skjønnsmessige. Videre kan nye omstendigheter vurderes. statsforvalteren kan stadfeste vedtaket, oppheve det eller henvise saken til helt eller delvis ny behandling hos barneverntjenesten, jf. forvaltningsloven § 34 fjerde ledd.

Statsforvalteren kan ikke endre vedtaket til skade for den som har klaget, med mindre dennes interesser finnes å måtte vike for hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser. Hensynet til barnet vil kunne være en slik interesse. Melding om en slik endring må være sendt klageren innen 3 måneder etter at barneverntjenesten mottok klagen.

Dersom statsforvalteren i forbindelse med klagebehandlingen finner at det bør settes i verk tiltak som hører under fylkesnemndas myndighetsområde, kan statsforvalteren fremsette slikt forslag overfor fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-10 fjerde ledd. I så fall gjelder saksbehandlingsreglene i barnevernloven kapittel 7. Statsforvalterens adgang til å fremme sak er forutsatt benyttet kun i unntakstilfeller, men gir statsforvalteren en mulighet til å fremme en slik sak dersom barneverntjenesten forsømmer et barn ved ikke å reise sak.

Det følger av barnevernloven § 6-6 annet ledd at dersom statsforvalteren gir klager medhold, og vedtaket ikke kan settes i verk straks, kan statsforvalteren bestemme at det straks skal settes i verk midlertidige tiltak som kan dekke det øyeblikkelige behovet. Det kan for eksempel tenkes at statsforvalteren gir klageren medhold i at det er behov for en plassering av barnet utenfor hjemmet i medhold av barnevernloven § 4-4 sjette ledd, og at det inntil egnet fosterhjem eller institusjonsplass kan fremskaffes, iverksettes midlertidige tiltak i hjemmet, som for eksempel ulike avlastningstiltak.

Statsforvalterens vedtak skal begrunnes i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 24 første ledd og forvaltningslovens § 25 om begrunnelsens innhold. statsforvalteren må i begrunnelsen oppgi hvilke lovbestemmelser vedtaket bygger på. Begrunnelsen kan bare unnlates i den utstrekning dette følger av forvaltningsloven § 24 tredje ledd.

Partene skal underrettes om statsforvalterens vedtak i samsvar med forvaltningsloven § 27. Underretningen bør alltid gis skriftlig. Dersom underretningen unntaksvis blir gitt muntlig, skal den bekreftes skriftlig.

Statsforvalterens avgjørelse i klagesak etter barnevernloven kan ikke påklages videre til departementet. Der statsforvalteren omgjør et vedtak uten klage jf. forvaltningsloven § 35, vil imidlertid vedtaket kunne påklages til departementet.

Klage på midlertidig vedtak i en akuttsituasjon skal sendes direkte til fylkesnemnda som er klageinstans, jf. barnevernloven § 7-23. Dersom barneverntjenesten mottar en slik klage tilsier veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 at barneverntjenesten umiddelbart skal informere foreldrene eller deres prosessfullmektiger om at klagen skal fremmes direkte til fylkesnemnda. Kravet til god forvaltningsskikk og sakens alvor tilsier også at barneverntjenesten umiddelbart bør videreformidle klagen til fylkesnemnda.

Barneverntjenesten skal kun opprettholde et akuttvedtak så lenge lovens vilkår er oppfylt. Dersom det fremkommer opplysninger i klagen om barnets omsorgssituasjon eller alternative plasseringssteder som vil være til barnets beste, skal vedtaket oppheves og barnet tilbakeføres.

Fylkesnemnda skal avholde forhandlingsmøte og fatte vedtak i klagesaken i løpet av en uke etter at nemnda mottok klagen, jf. barnevernloven § 7-23 tredje ledd. Barneverntjenesten skal ikke forberede saken for fylkesnemnda på samme måte som ordinære tvangssaker, men barneverntjenesten skal tilby supplerende bevisførsel som nemndleder tillater. Dette kan være nødvendig dokumentbevis og vitneførsel. Barneverntjenesten må i forhandlingsmøtet kunne redegjøre for det faktiske og rettslige grunnlaget, samt for barneverntjenestens skjønnsmessige vurderinger.

Fylkesnemnda vil ut over innholdet i klagen og akuttvedtaket som er sendt til midlertidig godkjenning ikke ha inngående kunnskap om familien. Barneverntjenesten bør derfor ved en klage på et akuttvedtak informere fylkesnemnda dersom man kjenner til at det kan være andre personer enn den som har klaget på vedtaket som bør gis partsrettigheter. Typisk vil dette kunne være en forelder som ikke bor sammen med barnet. Fylkesnemnda har ansvaret for at alle med partsrettigheter kontaktes og gis en mulighet å ivareta sine interesser ved behandlingen av klagen.

Klage på vedtak om flytting av barn som er under barneverntjenestens omsorg skal sendes til barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-17. Klagen skal forberedes av barneverntjenesten og oversendes fylkesnemnda etter reglene i forvaltningsloven § 33 første til fjerde ledd, jf. barnevernloven § 7-10 første ledd.

Etter forvaltningsloven § 42 kan barneverntjenesten eller klageinstansen (fylkesmannen eller fylkesnemnda) beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Dette kan typisk være aktuelt ved flytting av barn eller vedtak om avslutning av hjelpetiltak. I vurderingen av om et vedtak skal gis utsatt iverksettelse skal det legges vekt på om avgjørelsen vil være til barnets beste. Kan vedtaket tenkes gjennomført til skade for parten før klagesaken er avgjort, skal han/hun ha underretning om adgangen til å be om utsatt iverksettelse, jf. forvaltningsloven § 27 tredje ledd. Avslag på anmodning om utsatt iverksettelse skal begrunnes samtidig med at avgjørelsen treffes, jf. forvaltningsloven § 42 annet ledd.

Krav om rettslig prøving medfører ikke at fylkesnemndas vedtak ikke skal iverksettes. Barneverntjenesten kan imidlertid begjære utsatt iverksettelse av fylkesnemndas klage på et akuttvedtak til tingretten, jf. tvisteloven § 36-2 tredje ledd.

Et vedtak vil i en del tilfeller kunne omgjøres uten at det er påklaget. Selv om vedtaket ikke er påklaget, kan barneverntjenesten etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a omgjøre eget vedtak dersom endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser. Etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav b og c kan vedtak endres, selv om endringen er til skade, så lenge underretningen om vedtaket ikke er kommet frem til vedkommende eller dersom vedtaket er ugyldig. Etter de samme regler kan fylkesmannen omgjøre sitt eget vedtak i en klagesak.

Fylkesmannen kan omgjøre barneverntjenestens vedtak til skade for en part selv om vedtaket ikke er påklaget. En slik omgjøring kan skje selv om vilkårene i forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav b og c ikke er til stede dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier dette. Denne omgjøringsadgangen er imidlertid tidsbegrenset. Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må sendes parten innen tre uker etter at melding om barneverntjenestens vedtak ble sendt parten. Innen tre måneder etter samme tidspunkt må melding om at vedtaket er omgjort være sendt parten.

Fylkesmannen skal etter barnevernloven § 2-3 fjerde ledd, jf. § 2-3 b, føre tilsyn med barnevernvirksomheten i kommunene, og med lovligheten av barneverntjenestens oppfyllelse av plikter etter barnevernloven.

Dersom fylkesmannen mottar informasjon som kan tilsi at tjenester eller tiltak ytes i strid med barnevernloven eller forvaltningsloven med tilhørende forskrifter, skal det vurderes om det er grunnlag for videre undersøkelse, og eventuelt på hvilken måte en slik undersøkelse skal gjennomføres. Avgjørende faktorer i denne vurderingen vil kunne være sakens alvorlighetsgrad, sannsynligheten for at det er begått eller begås lovbrudd og hvorvidt forholdene fortsatt er aktuelle.

Det kan være partene, eller andre som er bekymret for et barn eller er misfornøyd med barneverntjenestens saksbehandling, som selv kontakter fylkesmannen og ber dem vurdere forholdene. Hvis barneverntjenesten mottar en slik klage, plikter de å oversende brevet til fylkesmannen. Barneverntjenesten plikter å opplyse partene om fylkesmannens tilsynsrolle, jf. forvaltningsloven § 11.

Hvis det opprettes en tilsynsklage vil fylkesmannen kontakte barneverntjenesten og be om en redegjørelse og aktuelle saksdokumenter. Etter klagebehandlingen vil barneverntjenesten motta et brev med konklusjonen i tilsynssaken. Dersom klager er part i barnevernsaken, vil vedkommende få en kopi av fylkesmannens vurdering. Klagere som ikke er part i barnevernsaken, og som ikke skal ha innsyn i personsensitive opplysninger, vil som regel få et eget brev med informasjon om fylkesmannens klagebehandling.

Dersom barneverntjenestens praksis er i strid med lov- eller forskriftskrav, kan fylkesmannen gi pålegg om å rette opp forholdet, jf. kommuneloven § 60 d. Fylkesmannen kan også komme med kritikk og forslag til forbedringer.

Fylkesmannens rolle og ansvar i forbindelse med behandling av klager på barneverntjenestens saksbehandling er nærmere beskrevet i Helsetilsynets veileder for behandling av tilsynssaker etter barnevernloven.

Del III Saksbehandlingen i forbindelse med en fylkesnemndssak

Etter barnevernloven § 8-4 første ledd er det barnets oppholdskommune som har ansvaret for å fremme begjæring om tiltak for fylkesnemnda, men ansvaret for å reise sak kan etter avtale overføres til en annen kommune hvor barnet har tilknytning. Se mer om dette under punkt 2.3 og 2.4.

Den kommunen som har omsorgen for barnet har ansvaret for å vurdere om det bør fremmes sak for fylkesnemndas dersom det er til barnets beste. Eksempler på dette kan være opphevelse av vedtak om omsorgsovertagelse etter barnevernloven § 4-21, endring av samvær etter barnevernloven § 4-19 eller fratakelse av forelderansvar og vedtak om adopsjon, jf. barnevernloven § 4-20. Videre har omsorgskommunen ansvaret for oppfølging av barnet og fosterhjemmet. Dersom barneverntjenesten mottar krav om tilbakeføring eller om endring av fylkesnemndas vedtak, skal barneverntjenesten innen tre måneder fremme sak for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-10 annet ledd.

Dersom barneverntjenesten beslutter å fremme en sak for fylkesnemnda, skal det utarbeides en begjæring om tiltak, jf. barnevernloven § 7-10. I begjæringen skal det redegjøres for både prosessuelle og materielle spørsmål. Begjæringen har samme funksjon som en stevning for domstolene. Barneverntjenesten vil som hovedregel være representert ved en advokat i saker for fylkesnemnda, men saken kan også prosederes av en jurist uten advokatbevilling. En begjæring til fylkesnemnda berører en rekke juridiske og prosessuelle problemstillinger, og bør utarbeides av kommunens advokat/jurist i samarbeid med barneverntjenesten. Dersom det benyttes advokat, skal begjæringen sendes nemnda i prosessfullmektigens navn.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har avsagt en rekke dommer som har betydning for norsk barnevernspraksis. På bakgrunn av fellelser mot Norge i EMD, har Høyesterett tatt flere barnevernssaker til behandling, og tre sentrale dommer ble avsagt av Høyesterett i storkammer 27. mars 2020.  I dommene gir Høyesterett, og særlig i HR-2020-661-S, omfattende rede for krav som i barnevernssaker følger av EMK artikkel 8, barnevernloven og norske prosessregler. I praksis er det snakk om krav som settes til saksbehandlingen, både i barnevernstjenesten og i beslutningsorganene. Høyesterett mener selv at det er snakk om en justering av praksis, altså er det behov for å endre saksbehandlingen i barnevernssaker. Disse føringene får også betydning når det skal fremmes begjæring om tiltak for fylkesnemnda.

Høyesterett og EMD mener det er behov for en innskjerping av kravene som stilles til utredning før tiltak besluttes og de begrunnelser som gis når beslutningen treffes. Jo mer inngripende tiltak det er snakk om, desto større krav stilles det til et forsvarlig beslutningsgrunnlag og en grundig begrunnelse. Oppsummert må avgjørelser om barneverntiltak etter barnevernloven kapittel 4 bygge på et tilstrekkelig «forsvarlig faktisk beslutningsgrunnlag» og de må begrunnes på en måte som viser at det er «foretatt en grundig vurdering», hvor «alle tungtveiende momenter er trukket frem» og hvor motstridende argumenter er veid mot hverandre «på en balansert måte».

Fylkesnemnda består i den enkelte sak av en nemndleder med juridisk utdanning som fyller dommerkravene, et medlem fra det fagkyndige utvalg og et medlem som trekkes ut i fra et alminnelig medlemsutvalg, jf. barnevernloven § 7-2. I den enkelte sak består fylkesnemnda av disse tre personene, jf. barnevernloven § 7-5. Dersom sakens vanskelighetsgrad gjør det nødvendig, kan nemndleder beslutte at saken skal bestå av fem medlemmer. I tillegg til nemndleder vil da saken bestå av to medlemmer fra det fagkyndige utvalget og to medlemmer fra det alminnelige utvalget jf. barnevernloven § 7-5. For nemndleder og medlemmene gjelder domstolsloven kapittel 6.

Dersom vilkårene i barnevernloven § 7-5 andre, tredje eller fjerde ledd er oppfylt kan nemndleder avgjøre saken alene.

Dersom det oppstår tvil om hvorvidt fylkesnemndas medlemmer er habile i den enkelte sak, skal spørsmålet avgjøres etter inhabilitetsreglene i domstollovens kapittel 6. At fylkesnemndas medlemmer er habile i den enkelte sak, vil si at det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å trekke medlemmenes objektivitet eller upartiskhet i tvil.

I domstolsloven §§ 106 og 107 er det nevnt en del spesielle forhold som fører til inhabilitet, for eksempel nært slektskap eller svogerskap med en part eller hans/hennes advokat. Etter domstolsloven § 108 er dommer eller lagrettemedlem inhabil når det foreligger "andre særegne omstendigheter" som er "skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet." Spørsmålet er om det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til nemndsmedlemmet, altså hvordan forholdet vil bli oppfattet av partene og allmenheten, og ikke om nemndsmedlemmet faktisk påvirkes av forholdet.

Spørsmålet om habilitet bør tas opp og avklares så tidlig som mulig. Partene får alltid kunnskap om fylkesnemndas sammensetning og de aktuelle navn på partsrepresentanter, prosessfullmektiger og vitner før forhandlingsmøtet. Dersom prosessfullmektigene blir oppmerksom på problematikken, bør spørsmålet reises umiddelbart for å unngå forsinkelser. Nemndleder bør ta opp spørsmålet i forkant av forhandlingsmøtet dersom det kan være usikkerhet knyttet til habilitet. Det er nemndleder som har ansvaret for å vurdere egen habilitet og for å hindre at avgjørelser treffes av inhabile medlemmer.

Fylkesnemnda skal fatte riktige vedtak, og saksbehandlingsreglene skal bidra til dette. Saksbehandlingen skal være betryggende, rask og tillitsskapende, jf. barnevernloven § 7-3 første ledd. Det er nemndlederens ansvar at saksbehandlingen oppfyller grunnleggende krav til rettssikkerhet. Nemndleder skal påse at saksbehandlingen og ressursbruken er tilpasset tiltaket og sakens art, omfang og vanskelighetsgrad.

Kravene i barnevernloven § 7-3 annet ledd bokstav a til f skal bidra til at fylkesnemndas saksbehandling er betryggende, rask og tillitsskapende. Fylkesnemnda skal sørge for at bevisførselen gir et forsvarlig faktisk grunnlag for avgjørelsen som skal fattes, og det skal legges til rette for at partene i saken blir hørt ved muntlige forklaringer i nemndsmøtet. Videre har fylkesnemnda ansvaret for at det legges til rette for kontradiksjon, både fra privat part og barneverntjenesten, samt et ansvar for at partene behandles likt i nemndsmøtet. Fylkesnemnda skal foreta en reell og selvstendig vurdering av avgjørelsesgrunnlaget, og alle viktige avgjørelser skal begrunnes.

Behandlingen i fylkesnemnda er en partsprosess, men fylkesnemnda har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Barnevernloven § 7-12 tydeliggjør nemndleders ansvar for saksforberedelsen. Nemndleder skal under saksforberedelsen sørge for at målsetningene i barnevernloven § 7-3 kan oppnås. Saksforberedelsen skal trekke opp rammene for den videre saksbehandlingen slik at forhandlingsmøtet kan ha hovedfokus på de sentrale temaene. Å avklare hvilke faktiske forhold partene kan være enige om, og dermed hva uenigheten er knyttet til, vil være sentralt. Saksforberedelsen skal sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst, at den behandles så raskt som mulig og at forhandlingsmøtet kan gjennomføres uten forsinkelser. Saksbehandlingen skal være basert på de grunnleggende saksbehandlingsprinsippene i tvisteloven og nemndleder skal ha en aktiv saksstyring.  (Ot prp. nr. 76 (2005-06)).

Har de private partene ikke allerede engasjert advokat, skal fylkesnemnda sørge for at det blir utpekt advokat, jf. barnevernloven § 7-8. Bestemmelsen om oppnevning av advokat for den private part suppleres av rettshjelploven §§ 17 og 22 som fastslår at den private part har krav på dekning av utgiftene til egen advokat. Retten til fritt advokatvalg gjelder også i fylkesnemnda, og nemnda bør strekke seg langt i å imøtekomme partenes eget advokatønske, samtidig med at hensynet til rask saksavvikling ivaretas.

Advokaten skal omgående gjøres kjent med kommunens begjæring og de vedlagte dokumenter, og gis frist for skriftlig fremstilling, fremlegging av dokumenter og opplysning om hvilke vitner han eller hun ønsker å føre i forhandlingsmøtet.

Barnet kan få oppnevnt en talsperson i saker som skal behandles for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-9. Det er utarbeidet en forskrift om talspersonordningen som blant annet gir føringer for hvem som kan oppnevnes og hva som er talspersonenes oppgave. Det er fylkesnemndas leder som avgjør om det skal oppnevnes en talsperson, jf. barnevernloven § 7-12 annet ledd bokstav f. Fylkesnemndas leder kan oppnevne en egen talsperson for barn som er fylt syv år og for yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter. Barnets ønske om å få oppnevnt en talsperson skal tillegges stor vekt. Hvis barnet ikke ønsker å ha en egen talsperson, skal dette være avgjørende.

Å benytte seg av en talsperson er en av flere måter å la barnet bli hørt i saken.

Formålet med talspersonen er å gi barnet større mulighet til å få frem sine synspunkter på egen situasjon. Dette vil bidra til at saken blir bedre opplyst og at barnets rettssikkerhet ivaretas. Barnets talsperson har ikke rett til dokumentinnsyn, men kan få et kort sammendrag av saken. Et slikt sammendrag skal utarbeides av fylkesnemnda og gis talspersonen før samtalen med barnet. Talspersonen kan bli anmodet om å utarbeide et kort sammendrag av samtalen med barnet før forhandlingsmøtet.

Talspersonen skal være talerør for barnet, og skal være uavhengig av barneverntjenesten og barnets foreldre. Talspersonen skal ikke drive egne undersøkelser og skal derfor ikke ha samtale med andre enn barnet i saken. Det er ikke aktuelt å oppnevne talsperson i saker hvor barnet har partsstatus og er representert ved advokat.

Partene har rett til innsyn i begjæringen med vedlagte dokumenter, vedtak fattet av fylkesnemnda samt andre dokumenter i saken, jf. barnevernloven § 7-4. Videre kan partene forlange kopi av dokumentene. Reglene om unntak fra partsinnsyn i forvaltningsloven får ikke anvendelse for dokumenter som fremlegges for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-4 annet ledd. Hensynet til kontradiksjon for den private part tilsier full åpenhet.

Forhandlingsmøtet skal holdes snarest mulig, og hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda har mottatt saken, jf. barnevernloven § 7-14. Fristen på fire uker er ikke absolutt, men dersom det er mulig skal fylkesnemnda beramme forhandlingsmøtet innen fristen. Fylkesnemnda skal prioritere behandlingen av saker basert på sakstype og konsekvensene for barnet i den enkelte sak.

Det er nemndleder som administrerer og leder forhandlingsmøtet og som påser at møtet gjennomføres i henhold til de fastsatte rammer, jf. barnevernloven § 7-15. Forhandlingsmøtet i fylkesnemnda tilsvarer hovedforhandlingen i en sivil sak for domstolene. Vitneførsel skal skje direkte i forhandlingsmøtet. Reglene om bevis i tvisteloven gjelder så langt de passer, jf. barnevernloven § 7-17.

At tvistelovens regler om vitneplikt og bevis gjelder, betyr blant annet at vitnene normalt har plikt til å avgi forklaring. Opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd går foran taushetsplikten som følger av forvaltningsloven og de respektive profesjonslovene. Tvisteloven §§ 22-3 og 22-5 kommer bare til anvendelse dersom fylkesnemnda ønsker forklaring om forhold som går ut over rammen for opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4. I en sak for fylkesnemnda vil vitnene alltid ha en opplysningsplikt om relevante forhold for nemndas avgjørelse.

Private parter har krav på å bli innkalt til forhandlingsmøtet, jf. barnevernloven § 7-7. De private parter har en rett, og ikke plikt, til å avgi forklaring. I de fleste tilfeller avgir de private parter forklaring. Dersom vedkommende ikke møter, kan saken likevel behandles, jf. barnevernloven § 7-7 annet ledd.

Fylkesnemndas møter holdes for lukkede dører, jf. barnevernloven § 7-16. Dersom partene begjærer det eller samtykker, og fylkesnemnda finner det ubetenkelig, kan møtet holdes helt eller delvis for åpne dører. Dette skjer svært sjeldent. Hvilken rolle utenriksstasjoner kan ha i barnevernssaker og hvordan barneverntjenesten og fylkesnemnda kan forholde seg til utenriksstasjoner som ønsker å være til stede under forhandlingsmøtet er omtalt i egne retningslinjer. Vi viser for øvrig til punkt 2.7.1 for en omtale av barneverntjenestens ansvar for barn med tilknytning til andre land.

De private parter kan påklage akuttvedtak truffet av barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten. Akuttvedtak truffet med hjemmel i barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd og 4-29 fjerde ledd skal umiddelbart etter iverksetting sendes til godkjenning av fylkesnemnda. Nemndleder treffer godkjenningen alene innen 48 timer, jf. barnevernloven § 7- 22.

Akuttvedtak kan påklages skriftlig eller muntlig av den private part direkte overfor nemnda, jf. barnevernloven § 7-23. Klagen avgjøres av nemndleder alene etter et kort forhandlingsmøte hvor partene får mulighet til å gjøre rede for sitt syn samt tilby bevisførsel. Nemndleder skal innen en uke etter at fylkesnemnda mottok klagen treffe vedtak. Dette tilsier at forhandlingsmøte i disse sakene må berammes raskt.

Nemndleder alene kan avgjøre saken dersom partene samtykker, og når hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for dette, jf. barnevernloven § 7-5 annet ledd. Partens samtykke må gjelde alle sider av vedtaket. Dersom partene samtykker kan nemndleder også bestemme at avgjørelsen skal treffes uten muntlige forhandlinger, jf. barnevernloven § 7-14 annet ledd bokstav a. Saken vil da bli avgjort etter en skriftlig saksbehandling. Avgjørelsesgrunnlaget vil være sakens dokumenter, jf. barnevernloven § 7-18 annet ledd. Selv om det foretas en forenklet behandling skal barnet gis anledning til å uttale seg.

I utgangspunktet skal alle krav om endring av tidligere vedtak eller dommer(endringssaker) behandles innenfor de alminnelige rammer av et forhandlingsmøte. Nemndleder kan imidlertid avgjøre denne type saker alene etter en skriftlig saksbehandling, selv om partene ikke samtykker, dersom det er ubetenkelige sett ut ifra hensynet til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og en forsvarlig behandling av saken, jf. barnevernloven §§ 7-5 tredje ledd og 7-14 annet ledd bokstav b. Dette kan være aktuelt i saker om endring av samvær eller oppheving av vedtak om omsorgsovertagelse. Det vil da ikke være nødvendig med samtykke fra partene.

For pålegg om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 tredje og fjerde ledd har departementet lagt til grunn at utgangspunktet er at slike saker skal gis en forenklet, skriftlig behandling i fylkesnemnda. Kompleksiteten i disse sakene kan imidlertid noen ganger være omfattende, og det kan derfor også holdes muntlige forhandlinger for hele eller deler av saken. Det er opp til fylkesnemnda å vurdere behandlingsform i det enkelte tilfellet. (Prop. 72 L (2014-2015)).

Det følger av barnevern loven § 4-21 annet ledd at partene ikke kan kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles av fylkesnemnda dersom den har blitt behandlet av fylkesnemnda eller domstolen de siste tolv månedene, eller det ikke foreligger nye opplysninger i saken. Fylkesnemndas leder kan i slikt tilfelle avvise endringskravet uten at det er avholdt muntlig forhandling i saken. Dette kan være aktuelt når det har vært fremmet krav om oppheving av vedtak om omsorgsovertagelse en rekke ganger tidligere og barnet har vært plassert i fosterhjem i mange år. Dersom fylkesnemndas leder kommer til at det er lagt frem nye opplysninger av betydning for saken, skal den behandles i et ordinært forhandlingsmøte.

Nemndleder kan avgjøre forlengelse av plassering etter barnevernloven § 4-29, jf. barnevernloven § 7-5 fjerde ledd alene.

Avgjørelser om selve saksbehandlingen i fylkesnemnda treffes av nemndleder så snart som mulig. Dette kan være avgjørelser om en rekke forhold som for eksempel habilitet, partsstatus, bevis, dokumentinnsyn og behandlingsform. Avgjørelser om saksbehandlingen kan omgjøres dersom hensynet til lovens formål tilsier det, jf. barnevernloven § 7-13 tredje ledd. Nemndleder kan treffe avgjørelse om å heve eller avvise saken under saksforberedelsen, jf. barnevernloven § 7-13 annet ledd.

Fylkesnemndas vedtak etter forhandlingsmøtet treffes på grunnlag av behandlingen i forhandlingsmøtet, jf. barnevernloven § 7-18. Det kan tas inn skriftlige redegjørelser om faktiske forhold i avgjørelsen. Fylkesnemnda skal etter barnevernloven § 7-19 fatte vedtak snarest mulig og senest to uker etter forhandlingsmøtet er avsluttet. Dersom fristen ikke er mulig å overholde skal årsaken til fristoversittelsen oppgis i vedtaket.

Vedtaket skal begrunnes som en dom, jf. tvisteloven § 19-3. Det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert skal også fremgå av vedtaket. Saken avgjøres ved stemmeflertall, jf. barnevernloven § 7-19 annet ledd, og vedtaket skal videre gjøre parten oppmerksom på adgangen til rettslig prøving, jf. barnevernloven § 7-24.

Barne- og likestillingsdepartementet har med henvisning til barnevernloven § 8-4, jf. § 9-1, lagt til grunn at det er kommunens ansvar å belyse hver sak tilstrekkelig for fylkesnemnda. Kommunen må derfor påregne å dekke alle utgifter som er nødvendige for opplysning av saken, uavhengig av hvilken part som fører vitnene. Det har med hjemmel i nevnte bestemmelser utviklet seg en praksis der kommunen dekker nødvendige utgifter til vitner som den private part fører, sakkyndige oppnevnt av nemnda og tolk i forhandlingsmøte. Dette gjelder også der private part har fri sakførsel.

Når det gjelder sakkyndige eller andre som har utført et skriftlig arbeid før nemndsmøtet, og som innkalles for å redegjøre for dette, skal det ikke utbetales eget honorar for at vedkommende møter i fylkesnemnda. I slike tilfeller skal vedkommende få dekket eventuelle tap av arbeidsinntekter og reisekostnader på linje med andre som møter som vitner. Dersom en sakkyndig som ikke har vært inne i saken tidligere innkalles for å gi en utredning om et særskilt tema, skal dette honoreres som sakkyndig arbeid. Utgifter til sakkyndige som oppnevnes av fylkesnemnda dekkes av kommunen.

Barneverntjenesten har etter at det er fattet vedtak om omsorgsovertagelse seks uker på å iverksette vedtaket. Vedtaket iverksettes ved at barnet plasseres slik som fylkesnemnda har bestemt. Det er vedtakstidspunktet, og ikke tidspunktet for forkynning som er utgangspunktet for fristberegningen, jf. barnevernloven § 4-13. Dersom det er særlige grunner for det, kan fylkesnemndas leder forlenge fristen. En slik grunn kan være at barnet holdes skjult, og at vedtaket derfor ikke lar seg iverksette. En forlengelse av fristen kan gis i det opprinnelige vedtaket eller ved en ny beslutning. Fristforlengelsen må være besluttet av nemndleder innen utløpet av fristen. Hvis vedtaket ikke er iverksatt innen utløpet av fristen, faller vedtaket bort.

Dersom barnet ikke kan plasseres som forutsatt i fylkesnemndas vedtak, må saken fremlegges for fylkesnemnda på nytt, jf. barnevernloven § 4-15 annet ledd.

Barneverntjenesten har en tilsvarende frist for iverksetting av vedtak om plassering av barn på grunn av alvorlige atferdsvansker etter barnevernloven § 4-24, jf. barnevernloven § 4-25 tredje ledd. Dersom barneverntjenesten ikke iverksetter vedtaket, skal fylkesnemnda varsles om dette. Tilsvarende gjelder for fylkesnemndas vedtak om plassering i institusjon grunnet fare for menneskehandel, jf. barnevernloven § 4-29.

Dersom det ikke er mulig å iverksette et vedtak om omsorgsovertakelse fordi foreldrene eller andre har bortført barnet, vil vedtaket om omsorgsovertakelse etter §§ 4-8 og 4-12 gjelde for ett år. Fristforlengelsen følger direkte av loven og krever ingen beslutning fra fylkesnemnda. Det kreves også i disse tilfellene at barneverntjenesten har igangsatt en sak om barnebortføring før det er gått seks uker siden vedtakstidspunktet. En sak om barnebortføring vil være igangsatt når barneverntjenesten har sendt en skriftlig søknad til sentralmyndigheten etter Haagkonvensjonen 1980. Hvis barnet er bortført til en stat som ikke har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980, anses saken om barnebortføring igangsatt ved at barnet er registrert som savnet hos politiet eller det er opprettet en straffesak om barnebortføring. Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen for iverksettelse av vedtaket ytterligere. Barneverntjenesten må i slike tilfeller henvende seg til fylkesnemnda før ettårsfristen er gått ut, eventuelt før en tidligere avgjørelse om fristforlengelse er gått ut, slik at vedtaket ikke faller bort. Det er ingen begrensning i for hvor lenge eller hvor mange ganger fristen for iverksetting kan forlenges.

Barnevernsadministrasjonens leder kan kreve bistand av politiet til fullbyrdelse av vedtak etter barnevernloven §§ 4-6, andre ledd, 4-8, 4-9, 4-11, 4-12, 4-17, 2-24, 4-25, andre ledd og 4-29, jf. barnevernloven § 6-8. En beslutning om å kreve politibistand bør kun benyttes når det er nødvendig. Formålet med flyttingen skal være å sikre barnet nødvendig hjelp, omsorg og trygge oppvekstsvilkår. Flyttingen skal gjennomføres på en forsvarlig måte og til det beste for barnet, jf. barnevernloven §§ 1-4 og 4-1. Barneverntjenesten bør ha en tett dialog med politiet om hvordan de kan bistå slik at plasseringen blir minst mulig belastende for barnet. Fullbyrdelsen av vedtaket kan ikke overlates til politiet, da det er barneverntjenesten som er ansvarlig for gjennomføringen av vedtaket.

For å sikre at en beslutning om å kreve politibistand er gjenstand for en grundig vurdering, er det bare barnevernsadministrasjonens leder som kan treffe slik beslutning. En avgjørelse om å kreve politibistand er ikke et enkeltvedtak. Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier imidlertid at barneverntjenestens vurderinger av nødvendigheten av å benytte politibistand skal dokumenteres. Adgangen til å kreve politibistand ved gjennomføring av vedtak gjelder også bistand til å bringe barnet tilbake dersom barnet blir urettmessig flyttet eller selv rømmer etter at vedtaket er iverksatt.

Dersom barnet er midlertidig plassert med hjemmel i barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25 eller 4-29, på tidspunktet for fylkesnemndas vedtak, anses vedtaket som iverksatt. Vedtaket er iverksatt når det offentlige rent faktisk har omsorgen for barnet, selv om fylkesnemnda ikke hadde tatt stilling til spørsmålet om endelig plassering når barnet ble plassert. (Norsk Retstidende 1998:1835). Fylkesnemndas vedtak vil i en slik situasjon ikke falle bort etter seks uker.

Ved vedtak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20 andre og femte ledd, iverksettes vedtaket ved at barneverntjenesten sender sakens dokumenter til Bufetat, som utsteder adopsjonsbevillingen. Se pkt.10.14.

Barns rett til medvirkning gjelder alle faser i en barnevernssak. Barn som skal flytte har en rett til å uttale seg om plasseringsstedet, tilrettelegging av samvær og øvrige forhold som angår barnet. Barneverntjenesten har ansvar for å sikre at barnets mulighet til å medvirke skjer i trygge rammer, og at det tilrettelegges for gode samtaler. Barneverntjenesten skal dokumentere barnets synspunkter. Dersom ikke barnets ønsker kan imøtekommes, bør barneverntjenestens valg av en annen løsning begrunnes.

Barnevernloven § 4-22 tredje ledd første punktum lovfester at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Storfamilien og utvidet slektskap er viktig for mange barn. Hvem som skal vurderes som fosterhjem må vurderes konkret i den enkelte sak.

Kommunen må gi en kort redegjørelse om sine vurderinger av slekt og nære nettverk som fosterhjem, når de ber Bufetat om bistand til å finne et fosterhjem. Bufetat må legge denne redegjørelsen til grunn.

Plikten til å vurdere fosterhjem i barnets familie og nære nettverk har nær sammenheng med barnevernloven § 4-22 tredje ledd annet punktum der det fremgår at barneverntjenesten skal legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering. Familieråd er en metode som kan være aktuell i den sammenheng. Barneverntjenesten må gjøre en konkret vurdering av hvorvidt det er hensiktsmessig å ta i bruk verktøy eller metoder i den enkelte sak. Det vil kunne være tilfeller hvor det er klart at det ikke er grunnlag for å lete etter fosterhjem i familien, eller at bruk av verktøy eller metoder for nettverksinvolvering ikke vil kunne bidra positivt i arbeidet med å hjelpe barnet. Nettverksinvolvering må skje frivillig, både fra barnet og foreldrenes side, og øvrig familie og nettverk.

Barn som er under barneverntjenestens omsorg og bor i fosterhjem eller institusjon har krav på en løpende og helhetlig oppfølging fra barneverntjenesten. Barneverntjenesten skal sikre barnet en stabil og god omsorgssituasjon. I barnevernloven § 4-16 er det presisert at barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, gjennomføring av samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige og kontakt med andre tjenester. Barneverntjenesten skal følge med på utviklingen både til barn og foreldre, og tilrettelegge for samvær med søsken dersom hensynet til barnet ikke taler mot dette, jf. barnevernloven § 4-16.

Fosterforeldrene eller institusjonen utøver den daglige omsorgen for barnet på vegene av barneverntjenesten. Barneverntjenesten kan bestemme at fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, også skal avgjøre andre spørsmål enn de som gjelder den daglige omsorgen, jf. barnevernloven § 4-18 første ledd. Barneverntjenesten kan ikke overlate til fosterforeldre eller institusjonen til å ta avgjørelser som ligger til foreldreansvaret, dersom foreldrene ikke er fratatt dette. En omsorgsovertagelse innebærer en sterk begrensning i forelderansvaret, men foreldrene beholder et restforelderansvar. Avgjørelser som ligger til restforeldreansvaret, som endring av navn, valg av skole og utdanning, religiøse handlinger og helsespørsmål, vil derfor ikke uten videre kunne overlates til fosterforeldre eller institusjon. Barneverntjenesten har et ansvar for at foreldre med del i forelderansvaret involveres og får ta stilling til denne type spørsmål.

Når det gjelder avgjørelser knyttet til skolegangen for barn som barneverntjenesten har overtatt omsorgen for, er dette regulert i opplæringsloven § 15-6 og lov om frittståande skolar (friskolelova) § 7-7. Hovedregelen er at barneverntjenesten kan ta beslutninger på vegne av barnet. Dette gjelder også etter akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd og vedtak om flytteforbud etter § 4-8. Barneverntjenesten kan blant annet samtykke til spesialundervisning, søke om en annen offentlig skole enn nærskolen og ta avgjørelser om skyss eller innlosjering. Det er videre barneverntjenesten som tar beslutninger og opptrer på vegner av barnet i alle typer skolesaker som er en del av den daglige oppfølgingen av barnet.

Det er gjort enkelte unntak fra hovedregelen, slik at foreldrene kan beslutte at barnet skal gå på privat skole eller fritas fra hele opplæringsplikten. Foreldrene kan også velge målform på vegne av barnet og kreve fritak fra deler av undervisningen med hensyn til religion eller livssyn. Barneverntjenesten kan ta alle andre avgjørelser enn de som er særlig nevnt i opplæringsloven § 15-6 tredje ledd og friskolelova § 7-7.

Dersom barneverntjenesten har omsorgen for et barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp, jf. Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) av 2. juli 1999 nr. 63 § 4-4.

Barneverntjenesten har en plikt til oppfølging og kontroll med barnets situasjon, og en plikt til å veilede og følge opp fosterhjemmet, jf. barnevernloven § 4-22 fjerde ledd og forskrift om fosterhjem § 7. Barneverntjenesten har en plikt til å besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig, men minimum fire ganger i året. For barn som har vært plassert i fosterhjem i mer enn to år, kan barneverntjenesten vedta at antall besøk skal reduseres til minimum to ganger i året. Det er et krav om at forholdene i fosterhjemmet må anses som gode, jf. forskrift om fosterhjem § 7 tredje ledd siste punktum.

Barnevernloven gir ikke fosterforeldre adgang til å bestemme over disponeringen av fosterbarnets økonomiske midler. Dette avgjøres av blant annet av lov om vergemål av 26. mars 2010 nr. 9 (vergemålsloven). Etter en omsorgsovertagelse er det foreldrene med forelderansvar som er barnets verge, jf. vergemålsloven § 16. Etter vergemålsloven § 17 første ledd handler vergen på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold. Har ingen foreldreansvar for den mindreårige, treffer vergen de avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvar, jf. vergemålsloven § 17 annet ledd. Det er fylkesmannen som oppnevner verge, jf. vergemålsloven § 16. (Fylkesmannen er fra 1. juli 2013 lokal vergemålsmyndighet, og har dermed overtatt de kommunale overformynderienes tidligere oppgaver, jf. vergemålsloven § 4).

Etter vergemålsloven §§ 48 og 49 er det vergen, eller, dersom barnets formue er større enn to ganger folketrygdens grunnbeløp (G), fylkesmannen som styrer umyndige sine midler. Dette innebærer at barneverntjenesten må trekke inn foreldrene når det gjelder forvaltning av barnets formue og andre avgjørelser av økonomisk betydning for barnet. Hovedregelen er at den mindreårige ikke har rådighet over egne midler, jf. vergemålsloven § 9. Det følger av dette at mindreårige ikke kan opprette en bankkonto i eget navn uten samtykke fra verge. Det er imidlertid gitt noen unntak i vergemålsloven § 12 som for eksempel gir den umyndige rådighet selv over egne midler han/hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år. Barneverntjenesten ved fosterforeldrene må kunne bekrefte ungdommens rett til bankkonto og betalingskort for slike midler.

Dersom den mindreårige er uten fungerende verge, skal fylkesmannen i henhold til vergemålsloven § 16 oppnevne ny eller midlertidig verge. Dette kan være aktuelt i saker der det ikke er mulig å oppnå kontakt med foreldrene, eller det av andre grunner ikke er mulig å oppnå et samarbeid til beste for barnet.

Det følger av barnevernloven at barneverntjenesten skal følge opp foreldre når barnet mottar tiltak fra barnevernet, jf. barnevernloven §§ 4-5 og 4-16. Barneverntjenestens ansvar er nærmere beskrevet i veilederen Oppfølging av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller institusjon fra Barne- og likestillingsdepartementet.

Foreldrene skal snarlig etter omsorgsovertakelsen tilbys veiledning og oppfølging enten direkte fra barneverntjenesten eller ved at barneverntjenesten formidler kontakt med andre hjelpeinstanser. Familievernet vil være en aktuell instans for støtte og oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse, og kan tilby veiledning i forbindelse med samvær. Barneverntjenesten skal sikre at foreldre får informasjon om dette tilbudet.

Det følger direkte av § 4-16 at der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barneverntjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet etter § 4-21. I en slik situasjon er det viktig at tilknytningen mellom barn og foreldre ivaretas. Sentralt for vurderingen av hvor aktivt barneverntjenesten skal arbeide for tilbakeføring vil være premissene i fylkesnemndas vedtak og særlige forhold hos barnet og foreldrene.
Oppfølging og veiledning av foreldre, som skal bidra til at foreldre kan få barnet tilbake, må balanseres mot hensynet til barnets behov for ro og stabilitet. I noen saker vil det på bakgrunn av sakens karakter ikke være til barnets beste å arbeide aktivt for en tilbakeføring.

Barnevernstjenesten må fortløpende følge med på barnet og foreldrenes situasjon og vurdere formålet med oppfølgingen. Barneverntjenesten må arbeide systematisk og ha rutiner for hvordan barnevernstjenesten skal følge opp både barn og foreldre.

Ved en omsorgsovertakelse skal barnevernstjenesten vedta en plan for barnets omsorgssituasjon (foreløpig omsorgsplan). Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barneverntjenesten vedta en plan (endelig omsorgsplan) for barnets fremtidige omsorgssituasjon, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd. Oppfølgingen av foreldrene skal ta utgangspunkt i planene. Det er utarbeidet en egen veileder for tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten, som beskriver hva innholdet i planene skal være. Se mer om dette i punkt 10.6.

I barnevernloven § 4-28 første ledd første punktum fremgår det at etter det er truffet vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24 eller § 4-26, eller midlertidige vedtak etter § 4-25, skal barneverntjenesten løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling. Oppfølgingsplikten innebærer at barneverntjenesten må innhente informasjon fra institusjonen der barnet er plassert og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Barnevernstjenesten må også snakke med og besøke barnet. Det er presisert i annet punktum at barneverntjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Dette er en naturlig del av barneverntjenestens oppfølgingsansvar for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, gjennomføring av samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige, kontakt med andre tjenester og eventuelt behov for andre barneverntiltak. En viktig del av oppfølgingen er å vurdere om oppholdet fungerer etter sitt formål. Her vil tiltaksplanen være et sentralt verktøy.

I § 4-28 første ledd tredje punktum fremgår det at barneverntjenesten skal kontakte foreldrene kort tid etter at vedtak er truffet og tilby foreldrene veiledning og oppfølging. I fjerde punktum fremgår det at dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser, eksempelvis familievernkontoret. Det sentrale ved oppfølgingen av foreldrene er at de får god informasjon og at barneverntjenesten bidrar til å sette foreldrene i best mulig stand til å ivareta barnet etter oppholdet.

Barneverntjenesten skal utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet og det foreligger samtykke, jf. barnevernloven § 3-2a. Det er normalt barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke til dette når barnet er under 15 år. Barn over 15 år, eller som av andre grunner er part i saken, kan etter barnevernloven selv samtykke til individuell plan, jf. barnevernloven § 6-3. Når barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet nødvendig, og som hovedregel også tilstrekkelig grunnlag for å kunne utarbeide en individuell plan. Dette gjelder med mindre planen inneholder tiltak som også retter seg mot foreldrene. I slike tilfeller må også foreldrene samtykke til planen. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 15 år, er det tilstrekkelig at barneverntjenesten samtykker til planen.

En individuell plan skal sikre at det til enhver tid er en bestemt tjeneste som har hovedansvar for oppfølgingen av barnet, og som har ansvar for å koordinere tiltak som barnet mottar fra de ulike hjelpeinstansene. Planen innebærer en formalisering av samarbeidet barneverntjenesten har med andre offentlige instanser om det aktuelle barnet.

Det foreligger en plikt til å utarbeide en individuell plan etter en rekke lover for ulike offentlige organer. Det skal kun utarbeides en individuell plan for hvert barn, og bestemmelsen må sees i sammenheng med andre bestemmelser om individuelle planer i helse- og sosiallovgivningen. I dette ligger både en samarbeidsplikt for alle de tjenestene som har plikt til å utarbeide en individuell plan, og en forutsetning om at planen vil omfatte tjenester etter annet lovverk. (Ot.prp. nr. 69 (2008-2009) merknad til § 3-2a, s.82).  Det er barneverntjenesten i den kommunen som har reist sak om omsorgsovertakelse som har ansvar for den individuelle planen og oppfølgingen av denne. Dette ansvaret kan ved avtale overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernloven § 8-4. (Barne- og likestillingsdepartementet. (2009). Brev av 29.06.2009, ref. 200803978-/MKS, jf. innst. O. nr. 121 (2008-2009), s. 19).  Det vil være naturlig at den tjenesten som er mest sentral for barnet er den som har hovedansvaret for oppfølgingen av planen. I tilfeller der barneverntjenesten har dette ansvaret, vil planen ha utgangspunkt i barnevernloven. Ansvaret bør gradvis overføres fra barneverntjenesten til annen relevant tjeneste etter at barnet er fylt 18 år. (Ot.prp. nr. 69 (2008-2009)).

Barneverntjenestens plikt til å utarbeide en individuell plan innebærer ikke at planen skal anses som et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Planen og dens innhold gir ingen direkte rett i seg selv, men er et viktig virkemiddel og verktøy for å oppnå et helhetlig tilbud for barnet av nødvendige tjenester og tiltak. Den individuelle planen gir ikke barnet større rett til tiltak eller tjenester enn det som følger av det øvrige regelverket, og er ikke bindende eller bestemmende overfor de berørte parter utover det som fremkommer av de vedtak som er fattet. En individuell plan etter barnevernloven § 3-2 a kan derfor ikke påklages eller overprøves.

Dersom barneverntjenesten tar over omsorgen for et barn, skal det utarbeides en omsorgsplan for å beskrive barnets fremtidige omsorgssituasjon, hvor barnet skal bo og vokse opp og samvær og kontakt med sin familie, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd. Barn som er under barneverntjenestens omsorg vil ofte ha særlige behov som må imøtekommes gjennom systematisk innsats. Omsorgsplanen skal tydeliggjøre om barnet har særlige behov som skal følges opp. Barne- og likestillingsdepartementet har utarbeidet en egen veileder for tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten, som beskriver hva innholdet i planene skal være.

Fordi omsorgsplanens funksjon er overordnet og langsiktig, vil barna ofte trenge en arbeidsplan som tydeliggjør hvordan deres særlige behov skal ivaretas i ulike livsfaser og ved endringer i livssituasjon for øvrig. Arbeidsplanen kan være viktig for å konkretisere og styre barneverntjenestens oppfølging av barnet. En slik arbeidsplan bør knyttes opp til omsorgsplanen og legges ved denne. Fosterforeldrene eller institusjonen bør sammen med barnet trekkes aktivt med og ha innflytelse på innholdet i kortsiktige og langsiktige tiltak.

Når barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn som har flyttet til et fosterhjem, skal barnet presumptivt få dekket sine behov indirekte gjennom fosterhjemsavtalen. Hvis det er behov for å tilføre fosterhjemmet og eller fosterbarnet ekstraressurser og/eller forsterkningstiltak, skal dette i utgangspunktet reguleres gjennom tillegg til fosterhjemsavtalen. Der det likevel fattes vedtak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, for eksempel etter en søknad fra fosterbarnet eller foreldrene, skal det utarbeides en tiltaksplan.

Ved omsorgsovertakelsen skal barneverntjenesten vedta en foreløpig plan for barnets omsorgssituasjon. Denne skal inneholde forutsetninger for opphevelse av omsorgsvedtak og evaluering av plasseringen, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd første punktum. Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barneverntjenesten vedta en plan for barnets framtidige omsorgssituasjon med et langsiktig perspektiv, som ikke skal endres uten at forutsetningene for den er falt bort, jf. barnevernloven § 4-15 tredje ledd annet punktum.

Barn skal gis mulighet til medvirkning i alle barnevernssaker, og skal som hovedregel involveres i arbeidet med omsorgsplanen. Også foreldrene bør involveres i arbeidet med omsorgsplanen, slik at deres innspill og synspunkter blir tatt hensyn til. Omsorgsplanen skal bidra til å legge et grunnlag for forutsigbarhet, klarere retning og kontinuitet i arbeidet med plasseringen og bidra til å skape dialog og tydelighet mellom de involverte.

I god tid før barnet fyller 18 år, skal barneverntjenesten i samarbeid med barnet vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år. Dersom barnet samtykker skal barneverntjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak, jf. barnevernloven § 4-15 fjerde ledd. Planen kan inneholde en vurdering av barnets aktuelle situasjon, barnets ønsker for fremtiden, barnevernsfaglige vurderinger av hva barnet har behov for, og de planlagte tiltakene etter fylte 18 år.

En omsorgsplan er ikke et vedtak i forvaltningslovens forstand. Den er ikke bindende eller bestemmende utover det som framkommer av fylkesnemndas vedtak. Omsorgsplanen kan ikke påklages eller overprøves. Det hører blant annet under fylkesmannens tilsynsansvar å føre kontroll med at barneverntjenesten utarbeider omsorgsplaner for barnet. Det er opp til fylkesmannen å avgjøre hvordan kontrollen skal foregå. (Ot.prp. nr. 76 (2005-2006)).

Tiltaksplanen retter seg mot hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, jf. barnevernloven § 4-5 og tiltak etter atferdsbestemmelsene etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26, jf. barnevernloven § 4-28. Barne- og likestillingsdepartementet har utarbeidet en veileder for tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten, som beskriver hva innholdet i planene skal være. Når plasseringen skjer med bistand fra Barne-, ungdoms- og familieetaten, skal Barne-, ungdoms- og familieetaten etter anmodning fra barneverntjenesten i kommunen bistå barneverntjenesten med å utarbeide tiltaksplanen, jf. barnevernloven § 4-28 tredje ledd.

Tiltaksplanen skal tydeliggjøre hva som er barnets særlige behov og hvordan disse skal imøtekommes. En tiltaksplan har som regel et kortere perspektiv enn en omsorgsplan. Den skal evalueres regelmessig, og en evaluering hvert kvartal bør være et minimum. Hyppigheten må etter en konkret vurdering kunne avvike fra dette ved langvarige forebyggende tiltak hvor det kan være vanskelig å måle raske endringer, eller ved tiltak for de eldste ungdommene. (Ot.prp. nr. 69 (2008-2009) pkt. 2.4) Det er viktig at evalueringen av tiltaksplanen dokumenteres skriftlig. Utarbeidelse og endringer av tiltaksplanen skal så langt som mulig skje i samarbeid med barnet, og barnet bør også gis anledning til å medvirke i evalueringen av planen.

Ved behandling av saken i fylkesnemnda og etter vedtak om plassering i institusjon i henhold til barnevernloven §§ 4-24 eller 4-26, skal barneverntjenesten sørge for at det utarbeides en tiltaksplan i tråd med forutsetningene for vedtaket, jf. barnevernloven § 4-28. Tiltaksplanen skal styrke den faglige kvaliteten i arbeidet, understøtte dialog og myndiggjøring og å sikre god forvaltning og rettssikkerhet. Tiltaksplanen skal endres dersom barnets behov tilsier det, men ved plasseringer etter § 4-24 må det ikke gjøres endringer i strid med nemndsvedtaket eller forutsetningene for vedtaket. Både utarbeidelsen av planen og eventuelle endringer skal så langt som mulig gjøres i samarbeid med barnet. Dersom det er fattet vedtak etter § 4-26, skal det innhentes samtykke til innholdet i planen og eventuelle endringer fra foreldrene og barn med partsstatus.

Tiltaksplanen skal inneholde beskrivelse av barnets situasjon, mål for plassering utenfor hjemmet, varighet på plasseringen, plasseringssted samt samarbeid og kontakt med familie. Videre skal planen beskrive delmål og tiltak inkludert samarbeid med andre instanser og sikre evaluering av tiltakene. Det er utarbeidet egne retningslinjer for tiltaksplaner ved vedtak etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26.

Tiltaksplanen er et selvstendig dokument. Det er ikke et krav i loven om at den skal underskrives av foreldrene og barn over 15 år. Planen er ikke et enkeltvedtak og skal heller ikke være en del av vedtaket. Barnevernloven forutsetter imidlertid at tiltaksplanen skal foreligge samtidig med vedtaket slik at innholdet kan danne premisser for vedtaket. Det bør fremgå av vedtaket at det er utarbeidet en tiltaksplan.

Etter et vedtak om omsorgsovertakelse har barn og foreldre, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre. Hvis andre, i foreldrenes sted, har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet forut for omsorgsovertakelsen, kan de kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet og i hvilket omfang, jf. barnevernloven § 4-19 annet ledd. Barnets slektninger eller andre som barnet har en nær tilknytning til kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet, dersom den ene eller begge foreldrene er døde, eller den ene eller begge foreldrene gis en rett til samvær som er svært begrenset, jf. barnevernloven § 4-19 tredje ledd.

Fylkesnemnda har anledning til stille vilkår for samværet, som for eksempel at det skal være tilsyn under samværene, eller at de skal foregå på et nøytralt sted. Det kan også settes som vilkår at foreldrene ikke er ruspåvirket under samvær.

Samværsbegrensinger har vært et tema i flere saker mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Hvilken betydning disse sakene har for norsk praksis ble behandlet av Høyesterett i tre saker som ble avgjort 27. mars 2020. Høyesterett har presisert kravene til barnevernets saksbehandling, særlig når det gjelder vurderinger og begrunnelser i saker om adopsjon, omsorgsovertakelser og samvær.

Høyesterett fremhever at både etter norsk rett og EMK er den overordnede målsettingen å oppnå tilbakeføring – gjenforening – av barn og foreldre. Dette innebærer at alle omsorgsovertakelser i utgangspunktet skal anses som midlertidige. Dette utgangspunktet skal komme klart frem i avgjørelser om omsorgsovertakelse, ved fastsettelse av samvær og i adopsjonssaker. Høyesterett skriver blant annet at staten "har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Dette må innebære at myndighetene kontinuerlig følger utviklingen. Samvær og hjelpetiltak er her viktig." Det avgjørende er at myndighetene gjør det de kan for å oppnå tilbakeføring.

Høyesterett har lagt til grunn at samværenes hyppighet og kvaliteten på samværene har betydning for gjenforeningsmålsettingen ved en omsorgsovertakelse. Samvær skal som utgangspunkt bidra til å fremme målsettingen om gjenforening, i den grad gjenforening er aktuelt. Samværet skal fastsettes slik at båndene mellom foreldre og barn kan styrkes og utvikles.

Omfang og hyppighet av samvær må fastsettes etter konkrete vurderinger i den enkelte saken sett hen til både det beste for barnet og hensynet til målsettingen om gjenforening. Høyesterett tar i uttrykkelig avstand fra en praksis hvor samvær fastsettes ut fra standardiserte kriterier. Omfang og hyppighet må være bestemt ut fra omstendighetene i hvert tilfelle, og samværsomfanget og frekvensen kan endre seg over tid.

Høyesterett peker på disse forbedringspunktene ved beslutninger om samvær (Sitatene er hentet fra HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S):

• Alle beslutninger om samvær, når det gjelder både omfang, hyppighet og på hvilken måte samværene skal skje, må bygge på konkrete vurderinger i hver sak og det overordnede må være å finne ordninger som er til barnets beste.
• Fastsettelse av samvær må forholde seg til at omsorgsovertakelser – også de langvarige – er midlertidige, og målet om gjenforening skal ivaretas best mulig.
• Det kan ikke fastsettes samvær som utsetter barnet for «urimelig belastning». Barnets behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgssituasjonen og foreldrenes manglende samværsevner kan derfor tilsi at samværet begrenses, men dette må bygge på konkrete forhold i saken. Hva som er en «urimelig belastning» må vurderes konkret. Vurderingen må være tilstrekkelig bred og balansert og reflekteres i begrunnelsene og dokumentasjonen.
• Barnevernstjenesten har «så langt det er mulig en plikt til å sørge for at samværene har god kvalitet», og dersom samværene ikke fungerer, «må man prøve ut justeringer eller alternativer».
• «Permanent tilsyn under samvær må være begrunnet konkret … i den enkelte sak». Høyesterett og EMD stiller altså krav til at en beslutning om at samvær skal skje under tilsyn må utredes grundig i forkant, og beslutningen må være begrunnet i konkrete faktiske omstendigheter. Det bør vurderes særskilt om tilsyn er nødvendig og om det kan skje på måter som er mindre omfattende enn permanent tilstedeværelse under samværet. Dersom det vurderes tilsyn under samvær, må en ta i betraktning at formålet med tilsyn er å tilrettelegge for bedre og kanskje flere samvær.
• Selv ved langvarige omsorgsovertakelser, der konkrete vurderinger har gitt grunnlag for å oppgi gjenforeningsmålsettingen, skal samvær være utgangspunktet. Samvær mellom foreldre og barn har en egenverdi som det må «tas betydelig hensyn til ved fastsettelsen». Høyesterett peker her på betydningen av å bevare relasjonen mellom barn og foreldre, selv om forholdene ikke ligger til rette for at barnet flytter tilbake til foreldrene. Både foreldrene og barna har i utgangspunktet krav på et familieliv med hverandre, og det vil i utgangspunktet også være til det beste for barnet å bevare relasjonen med sine foreldre – selv i slike situasjoner.
• Barneverntjenesten «må – uavhengig av den antatte lengden på omsorgsovertakelsen – med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere hvilken betydning det eventuelt kan få for samværsspørsmålet». Høyesterett understreker plikten til aktivt å følge opp den enkelte sak for å vurdere om det er grunnlag for å endre syn på tiltakene som er beslutte. Dette gjelder også for samværstiltak og samværsordninger.
• Samværsomfanget som er fastsatt av fylkesnemnda eller domstolen er hva foreldrene har rett til som et minimum. Høyesterett understreker at barneverntjenesten kan utvide samværet dersom det er forsvarlig.
• Det «bør … utvises forsiktighet med å trekke konklusjoner om foreldrenes omsorgsevne og samværskompetanse ut fra begrenset eller utilfredsstillende samvær alene». Høyesterett oppfordrer dermed til å se på alle sider av saken og ikke i for stor grad gå inn for tiltak som er basert på erfaringer og observasjoner fra samvær – eller med den begrunnelsen at det har vært begrenset med samvær. Dette henger sammen med at samvær kan være krevende for både foreldrene og barna. Foreldrenes egenskaper bør ikke vurderes bare ut fra hvordan de oppfører seg under samvær. Erfaringer når det gjelder samvær kan selvsagt være en del av beslutningsgrunnlaget, men en bør være forsiktig med å la dette være det eneste eller viktigste grunnlaget hvis andre opplysninger kan komplettere bildet.
• Barn kan få reaksjoner i forbindelse med samvær. Det kan være ulike grunner til reaksjonene. Høyesterett uttaler i den forbindelse at myndighetene «bør etter omstendighetene være forsiktige med å bygge på opplysninger kun fra fosterforeldrene». Det betyr ikke at slik opplysninger ikke kan vektlegges, men barnevernstjenesten bør tilstrebe så langt som mulig å få bekreftet opplysninger også fra andre hold. 

Det må legges stor vekt på hva barnet selv mener i vurderingen av om samværet skal utvides. Hvis hensynet til barnet ikke taler imot det, skal det legges til rette for samvær med søsken, jf. barnevernloven § 4-16. Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barneverntjenesten skal dokumentere sine vurderinger dersom det ikke anses å være til barnets beste å ha samvær med søsken. Dersom barnet ønsker å se søsken oftere enn ved ordinære samvær med foreldrene, eller ønske en annen type samvær, bør det legges en plan for dette, i tillegg til den planen som skal legges for samvær med foreldrene. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt faglige anbefalinger som blant annet skal bidra til at kontakten mellom søsken opprettholdes.

Dersom barneverntjenesten mener at det er nødvendig å redusere det samværet som er fastsatt av fylkesnemnda, må det fremmes sak om dette. Endring i samværsomfang kan være aktuelt dersom barneverntjenesten vurderer at det er nødvendig å stanse, begrense eller sette inn tilsyn under samværet. Også i denne vurderingen må det legges betydelig vekt på hva barnet mener. Barneverntjenesten må avvente fylkesnemndas vedtak før rammene for samværet kan endres. Dersom barneverntjenesten finner det nødvendig av hensyn til barnet å begrense eller stoppe foreldrenes samvær før det er behandlet av fylkesnemnda, må det gjøres under henvisning av nødrettsbetraktninger, jf. straffeloven § 17. Barneverntjenesten må da umiddelbart fremme en sak for fylkesnemnda, slik at fylkesnemnda raskt kan ta stilling til om det er riktig å begrense eller stoppe samvær mellom barn og foreldre.

Fylkesnemnda kan bestemme at foreldrene ikke skal få vite hvor barnet bor, jf. barnevernloven § 4-19 annet ledd annet punktum. Dersom fylkesnemnda eller domstolene ikke har vedtatt begrensninger i foreldrenes adgang til telefon eller annen form for digital kontakt med barnet, har foreldrene i utgangspunktet ubegrenset rett til slik kontakt. Fosterforeldrene må imidlertid kunne sette visse begrensninger ut fra praktiske og økonomiske hensyn, på linje med andre foreldre. Fosterforeldrene kan imidlertid ikke vesentlig begrense eller avskjære slik kontakt. Vesentlig begrensning eller avskjæring av kontakt må vedtas av fylkesnemnda.

Barneverntjenesten skal utarbeide en samværsavtale som angir hyppighet, tid og sted og eventuelt andre kriterier for samværet. Barneverntjenesten skal sørge for at barnet og fosterforeldrene deltar i planleggingen, og tilby foreldrene hjelp og veiledning med hensyn til gjennomføringen av samværene. Barneverntjenesten må legge til rette for at samværene kan gjennomføres, noe som i enkelte tilfeller kan innebære at den må dekke utgifter som er nødvendige for at foreldrene kan gjennomføre samværet. Dette må bero på en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak, ut fra hva som anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon. Hvis foreldrene har liten eller ingen egen inntekt, kan det være rimelig at selv små utgifter dekkes av barnevernet. (Barne- og likestillingsdepartementet, brev av 28.09.1995).

Kommunen der fosterhjemmet ligger (fosterhjemskommunen) har ansvar for å føre tilsyn med at hvert enkelt barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og at forutsetningene som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp, jf. barnevernloven § 4-22 fjerde ledd og forskrift om fosterhjem § 8 annet ledd og § 9. Det skal også føres tilsyn med at barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas, jf. fosterhjemsforskriften § 8 annet ledd. Kommunen er gitt et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Kommunen har ansvaret for at tilsynet blir utført på en forsvarlig måte, og for at det gis nødvendig opplæring og veiledning, jf. barnevernloven § 4-22 sjette ledd. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utarbeidet opplæringsmateriell som kommunene kan benytte i opplæringen av tilsynspersoner. Direktoratet har også utarbeidet en veileder for tilsyn med barn i fosterhjem. Veilederen kan bestilles kostnadsfritt for kommunale barneverntjenester.

Tilsynsansvaret er lagt til kommunen som sådan, som må delegere ansvaret til barneverntjenesten eller andre instanser i kommunen. Kommunen skal føre tilsyn med barnet til det fyller 18 år. Tilsynspersonen skal ha en uavhengig funksjon til barneverntjenesten og fosterhjemmet.

Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med barnet så ofte som nødvendig, men minimum fire ganger i året, jf. forskrift om fosterhjem § 9 første ledd. For barn over 15 år som har vært plassert i mer enn to år, kan fosterhjemskommunen vedta at tilsynet reduseres til minimum to ganger i året, dersom forholdene i fosterhjemmet anses som gode. Både barnet og barneverntjenesten i omsorgskommunen skal samtykke før et slikt vedtak fattes.

Det er barnets omsorgskommune som skal dekke utgiftene til tilsynet i den enkelte sak. Tilsynet utføres i henhold til den modellen som er valgt for tilsynet i fosterhjemskommunen. Det vil være fosterhjemskommunen som inngår oppdrags- eller arbeidsavtaler med tilsynspersonene og avklarer lønn og/eller godtgjørelse, og har ansvaret for å utbetale dette til tilsynspersonene. Fosterhjemskommunen sender refusjonskrav til omsorgskommunen. De økonomiske rammene og størrelsen på refusjonskravet må klarlegges på forhånd.

Fosterhjemskommunen og omsorgskommunen kan i henhold til fosterhjemsforskriften § 8 tredje ledd inngå avtale om at omsorgskommunen skal ha ansvaret for at det blir ført tilsyn. Dette kan være aktuelt hvis fosterhjems­kommunen og barneverntjenesten i omsorgskommunen ikke kommer til enighet om de økonomiske rammene for fosterhjemskommunens tilsyn. Stor avstand mellom omsorgskommunen og fosterhjemskommunen kan være en annen grunn til å inngå en slik avtale.

Fylkesmannens tilsynsansvar etter barnevernloven §§ 2-3 og 2-3 b omfatter også kommunens plikt til å føre tilsyn med barn i fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-22. Alle kommunens plikter som følger av forskrift om fosterhjem vil også være gjenstand for fylkesmannens tilsyn.

Barneverntjenesten har ansvar for å følge opp barn plassert i institusjon og sentre for foreldre og barn, uavhengig av plasseringsgrunnlaget. Institusjoner og sentre for foreldre og barn kan bare benyttes dersom de er godkjent av Bufetat, og de kan bare godkjennes dersom de drives i samsvar med barnevernloven og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives på en forsvarlig måte, jf. barnevernloven § 5-8.

Fylkesmannen har et tilsynsansvar med at institusjoner og sentre for foreldre og barn drives i samsvar med barnevernloven og forskrifter, jf. barnevernloven §§ 2-3, jf. 2-3 b og 5-7. Tilsynet skal ha til formål å påse at regelverket blir fulgt og at barna får forsvarlig omsorg og behandling. Tilsynet skal også ivareta at barna blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet sammen med andre forhold av betydning for deres utvikling, trivsel, velferd og rettsikkerhet, jf. forskrift om tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner for omsorg og behandling (tilsynsforskriften) § 2 og forskrift for sentre for foreldre og barn kapittel 5. Tilsynsbesøk skal sikre at barn og unge på institusjon får uttale seg om hvordan de selv opplever å være på institusjonen, jf. tilsynsforskriften § 8. Fylkesmannen skal ta kontakt med det enkelte barn uavhengig av alder.

Barns rettigheter under opphold på institusjon følger av barnevernloven § 5-9, jf. forskrift om rettigheter om bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon (rettighetsforskriften). Barne- og likestillingsdepartementet har gitt retningslinjer med kommentarer til bestemmelsene i forskriften. Fylkesmannen behandler klager fra barn på bruk av tvang. Rettigheter under opphold på senter for foreldre og barn følger av barnevernloven § 5-9 a, jf. forskrift for sentre for foreldre og barn.

Etter barnevernloven § 1-4 annet ledd skal barn gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barneverntjenesten har overtatt omsorgen for har rett til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Departementet har utarbeidet forskrift om medvirkning og tillitsperson som utdyper bestemmelsen innhold. Barneverntjenesten kan også la barnet ha med seg en tillittsperson i andre tilfeller. Dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og i samråd med foreldrene. Formålet med en tillitsperson er å styrke barnets medvirkning, og gi barnet en trygghet slik at han eller hun lettere kan gi uttrykk for sine synspunkter i egen barnevernssak, jf. forskrift om medvirkning og tillittsperson § 8. En tillitsperson skal bidra til en styrking av barnets rett til medvirkning, og først og frem være en støtteperson for barnet. (Prp. 106 L (2012-2013), merknader til § 4-1 annet ledd, s. 208).

Barneverntjenesten skal så tidlig som mulig informere barnet om adgangen til å ha tillitsperson, og hvilken rolle tillittspersonen har. Barnet kan selv velge hvem tillitspersonen skal være. Barneverntjenesten skal tilrettelegge for at tillitspersonen er tilstede i de møtene barnet ønsker å ha tillitspersonen med seg. Barneverntjenesten skal dokumentere om barnet er informert om denne muligheten og om barnet ønsker å ha med seg en tillitsperson, jf. forskrift om medvirkning og tillittperson § 12 annet ledd.

Det er ikke barneverntjenestens oppgave eller ansvar å finne en tillitsperson for barnet, og barneverntjenesten skal heller ikke formelt godkjenne denne personen. (Prp. 106 L (2012-2013), kapittel 18, s.133).  Det stilles likevel noen krav til valg av tillitsperson som barneverntjenesten har ansvar for å følge opp. Tillitspersonen må være over 18 år, kan ikke være foreldre som er fratatt omsorgen eller være personer som vil kunne skade barnets interesser, og som anses som uegnet til rollen, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson §§ 10, jf. 12 første ledd.

Barneverntjenesten skal kontakte personen barnet ønsker som tillitsperson og informere om barnets ønske, og om vilkårene rundt ordningen. Barneverntjenesten skal samarbeide med tillitspersonen og legge til rette for at vedkommende kan utøve rollen sin. Dette innebærer ikke at tillitspersonen ansettes, administreres av barneverntjenesten eller mottar økonomisk kompensasjon, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson § 12 tredje ledd. Tillitspersonen skal ikke ha noen plikter eller rettigheter utover det å være en støtte for barnet. Tillitspersonen skal underskrive taushetserklæring og fremvise politiattest, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson §§ 13 og 14.

Fylkesnemnda kan, etter å ha vedtatt omsorgsovertakelse, også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene, jf. barnevernloven § 4-20. Når foreldrene fratas foreldreansvaret for barnet, blir barnet uten verge, og fylkesnemnda skal ta skritt til å få oppnevnt ny verge for barnet. Oppnevnelsen av verge for barnet skal skje etter reglene i vergemålsloven.

Fylkesnemnda avgjør adopsjonssøknaden fra fosterforeldre i alle saker der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn etter barnevernloven § 4-12, § 4-8 andre ledd eller § 4-8 tredje ledd, jf. adopsjonsloven § 12 andre ledd. Se pkt. 1.1.2.5

Adopsjon som barnevernstiltak skiller seg fra andre tiltak barnevernet kan iverksette, ved at tiltaket ikke er midlertidig og ikke kan endres. Tiltaket innebærer at de rettslige bånd mellom foreldre og barn og øvrig familie brytes og er et alvorlig inngrep i barn og forelders rett til familieliv etter barnekonvensjonen og etter EMK artikkel 8. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har lagt til grunn at inngrep som bryter båndene med barnets familie bare kan iverksettes når det foreligger very exceptional circumstances, som i norsk rettspraksis er omtalt som spesielle og sterke grunner. Slike vedtak må være godt begrunnet, og de må bygge på et bredt og oppdatert beslutningsgrunnlag. Mulige alternative tiltak må være vurdert, og hensynet til barnets beste må være veid opp mot foreldrenes rett til familieliv. De langsiktige følgene av at barnet kan miste kontakten med foreldrene og slekten må tas i betraktning, noe som er særlig aktuelt dersom barnet har en annen kulturbakgrunn. Det er fylkesnemndene og domstolene som har hovedansvaret for å gjøre disse vurderingene, men barneverntjenestene må fremlegge det nødvendige beslutningsgrunnlaget.

Det er derfor strenge vilkår for å kunne innvilge adopsjon etter barnevernloven, også der foreldrene samtykker til adopsjonen. Fylkesnemnda kan bare fatte vedtak om adopsjon dersom alle disse vilkårene er oppfylt:

Det er derfor strenge vilkår for å kunne innvilge adopsjon etter barnevernloven, også der foreldrene samtykker til adopsjonen.

Etter å ha vedtatt omsorgsovertakelse, kan fylkesnemnda fatte vedtak om adopsjon dersom alle disse vilkårene er oppfylt:

• Det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.
• Adopsjon vil være til barnets beste.
• Adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget.
• Vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede.

At vilkårene i adopsjonsloven må være oppfylt betyr blant annet at:

• Bare den som har forutsetninger for å være en god omsorgsperson for barn, kan adoptere. Søkeren må dessuten ha oppfostret det barnet adopsjonen gjelder, jf. adopsjonsloven § 5.
• Kun ektefeller og samboere kan adoptere sammen. En søker som er gift, separert eller samboende kan bare adoptere sammen med ektefellen eller samboeren jf. adopsjonsloven § 6. Enslige kan adoptere dersom de har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn, jf. adopsjonsloven § 7.
• Bare personer som har fylt 25 år, kan adoptere. En søker som har fylt 20 år, kan likevel adoptere hvis søkeren og barnet allerede er sterkt knyttet til hverandre, jf. adopsjonsloven § 8.
• Det er krav til barnets deltakelse og samtykke til adopsjon, jf. adopsjonsloven § 9. Barn som har fylt 12 år må samtykke til å bli adoptert.

Også der foreldrene samtykker til adopsjon av barnet, må de nevnte vilkårene være oppfylt, jf. barnevernloven § 4-20 femte ledd.

Det bør ikke fremmes sak som adopsjon i saker der barnet oppholder seg midlertid i landet og forholdet til utlendingslovgivningen ikke er avklart eller der det er klart at barnet og foreldrene ikke har varig opphold i landet. Barnevernloven stenger ikke for at det kan treffes vedtak om adopsjon når et barn har sterk tilknytning til et annet land, for eksempel ved statsborgerskap. Barnets tilknytning til et annet land vil imidlertid være et sentralt moment i vurderingen av om adopsjon er nødvendig og til barnets beste, sett hen til blant annet barnets språk, kultur og religion. Det følger av adopsjonsloven § 45 at det skal legges vekt på om det vil medføre betydelig ulempe for barnet om adopsjonen vil ha gyldighet i landet som barnet har sterk tilknytning til. Dette skal inngå som et moment i vurderingen av om adopsjonen er til barnets beste. Barn med utenlandsk statsborgerskap som adopteres av en norsk statsborger blir statsborger ved adopsjonen dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet.

Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, jf. barnevernloven § 4-21. Plikten etter § 4-16 til løpende å følge opp foreldrene etter en omsorgsovertakelse, innebærer blant annet at barneverntjenesten må vurdere om omsorgen for barnet kan tilbakeføres til foreldrene. Et sentralt spørsmål i en slik vurdering er om situasjonen har endret seg siden omsorgsovertakelsen, slik at foreldrene har blitt i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. Omsorgsevnen må vurderes opp mot barnets omsorgsbehov. Dersom barnet er særlig sårbart, vil det kreves tilsvarende mer med hensyn til foreldrenes omsorgsevner. Det må både ses hen til om foreldrene kan ivareta de ytre rammene for en forsvarlig omsorgssituasjon, som bolig, klær, hygiene og nødvendig oppfølging av skole og fritid, og om foreldrene kan ivareta barnets behov for følelsesmessig kontakt og trygghet. Det må dernest vurderes om foreldrenes bedrede livssituasjon er tilstrekkelig stabilisert. Videre må det tas i betraktning om det er mulig å imøtekomme svakheter ved foreldrenes omsorgskompetanse ved hjelpetiltak.

Vilkåret om at det må være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, innebærer at det må mer til enn vanlig sannsynlighetsovervekt. Bestemmelsen ble endret i 2009, og i forarbeidene til lovendringen fremgår det at det må kreves «høy grad av sannsynlighet» for at barnet vil få forsvarlig omsorg ved en tilbakeføring. (Ot.prp. 69 (2008-2009), s 82).

Dersom det er overveidende sannsynlig at foreldrene kan gi forsvarlig omsorg, må det vurderes hvilke konsekvenser en tilbakeføring vil få for barnet. Hvis barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet å bli flyttet, skal vedtaket likevel ikke oppheves. I denne vurderingen må det blant annet tas hensyn til barnets tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der det bor, barnets alder og hvor lenge det har bodd i fosterhjemmet. Selv om vurderingen først og fremst skal knyttes til barnets situasjon og tilknytningen til fosterforeldrene, kan også forhold ved foreldrene ha betydning. Hvor mye og hvor god kontakt det har vært mellom barnet og foreldrene må tas med i betraktningen, og også foreldrenes omsorgsevner kan tillegges vekt. Dess bedre deres omsorgsevne er, dess bedre vil de være i stand til å håndtere eventuelle problemer barnet kan få ved en tilbakeføring.

Barneverntjenesten kan ikke selv oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse, men må forelegge spørsmålet for fylkesnemnda også i de tilfellene det er enighet mellom partene om at omsorgen skal tilbakeføres. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldrene gis rett til å uttale seg.

I henhold til barnevernloven § 4-21 annet ledd kan partene bare kreve at en sak om tilbakeføring skal behandles av fylkesnemnda dersom det har gått mer enn 12 måneder siden forrige avgjørelse av fylkesnemnda eller domstolene. Dette betyr imidlertid ikke at fylkesnemnda ikke kan ta en sak til behandling før det har gått 12 måneder, noe som kan være aktuelt dersom det foreligger nye opplysninger som tilsier at saken bør tas til behandling. Dette innebærer at barneverntjenesten ikke kan avvise en begjæring om å fremme sak om tilbakeføring ved å vise til at det er mindre enn ett år siden saken sist ble avgjort.

En viktig begrensning i retten til å kreve opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse følger av § 4-21 annet ledd siste punktum. Dersom et krav om tilbakeføring har vært avvist av fylkesnemnda eller retten fordi barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at det kan føre til alvorlige problemer for barnet å bli flyttet, kan ny behandling bare kreves dersom det dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon. Slike vesentlige endringer i barnets situasjon kan både være knyttet til barnets forhold til fosterforeldrene, og til foreldrene. (Ot.prp. nr. 76 (2005-2006)). Det er fylkesnemnda som må ta stilling til om det har funnet sted slike vesentlige endringer i barnets situasjon som tilsier at saken skal tas til ny behandling.

I følge barnevernloven § 7-24 kan fylkesnemndas vedtak overprøves av tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36. Vedtaket kan bringes inn for tingretten av privat part eller av kommunen. Søksmålsfristen er en måned fra den dag den som har rett til å reise søksmål fikk melding om vedtaket.

Dersom søksmålsfristen oversittes, er det adgang til å gi oppfriskning på visse vilkår etter reglene i tvisteloven § 16-12. Oppfriskning innebærer at saken tas til behandling på tross av at søksmålsfristen er utløpt. Det er domstolen som avgjør om begjæringen om oppfriskning skal tas til følge, jf. tvistloven § 16-14.

Det følger av barnevernloven § 7-24 at fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for tingretten av partene i fylkesnemndsaken.

Søksmål fra privat part skal rettes mot kommunen, jf. tvisteloven § 36-3 (3). Søksmål reises ved at det fremmes krav om rettslig prøving overfor fylkesnemnda som har truffet vedtaket, jf. tvisteloven § 36-2 (1). Fylkesnemnda skal straks sende kravet om rettslig overprøving og sakens dokumenter til domstolen. Dersom det er kommunen som reiser søksmål, må dette rettes mot de private parter i vedtaket. Det er kommunestyret som har søksmåls- og ankekompetanse på vegne av kommunen, og ordføreren er kommunens rettslige representant. Søksmål og ankekompetanse kan delegeres til barnevernsadministrasjonens leder. (Norsk Rettstiende 2008: 849).

Et barn som har partsrettigheter kan reise søksmål, jf. barnevernloven § 7-24 første ledd. Barn over 15 år har partsrettigheter og søksmålskompetanse, mens barn under 15 år kan bare reise sak hvis det følger av særskilt lovbestemmelse, jf. tvisteloven § 36-3 (2). Barn som er plassert grunnet alvorlige atferdsvansker og barn som kan være utsatt for menneskehandel skal alltid regnes som part, og kan selv kreve rettslig overprøving. Det er fylkesnemndsvedtaket som kan overprøves. Dette gjelder også fylkesnemndas vedtak i klagesaker over ulike akuttvedtak.

Fosterforeldre har ikke partsrettigheter, og kan ikke reise søksmål. I adopsjonssaker ivaretas fosterforeldrenes interesser av barnevernstjenesten, som kan bringe saken inn for domstolen for prøving. Forutsetningen er at barnevernstjenesten fortsatt mener at adopsjon vil være til barnets beste og at fosterforeldrene opprettholder søknaden. Det vil være opp til domstolen å vurdere om fylkesnemndas vedtak retter seg mot fosterforeldrene i den grad at disse også må anses å ha rettslig interesse i saken.

Fylkesnemndleders beslutning etter barnevernloven § 4-13 om å forlenge kommunens frist for å iverksette et vedtak om omsorgsovertakelse, kan ikke overprøves av tingretten. Avgjørelser som fylkesnemnda treffer som ledd i saksbehandlingen, som for eksempel bevisavskjæring, kan heller ikke overprøves særskilt. Fylkesnemndas beslutning om å avvise en sak kan allikevel bringes inn for tingretten. (Norsk Retstidende 1996: 1597).

Det er en forutsetning for rettslig overprøving at fylkesnemnda har tatt stilling til spørsmålet som partene ønsker at domstolene skal overprøve. Ved en omsorgsovertakelse kan domstolene kun prøve spørsmålet om plassering i et konkret fosterhjem dersom det er fremmet krav om dette fra partene i fylkesnemnda. Det må framgå av slutningen i vedtaket om kravet er tatt til følge eller ikke. En avgjørelse om plassering i nær familie kan domstolene kun overprøve dersom fylkesnemnda har tatt stilling til et slikt krav. (Norsk Retstidende 2011: 377).

Utsatt iverksettelse innebærer at et vedtak ikke kan gjennomføres før en fremsatt klage eller en begjæring om rettslig overprøving har blitt behandlet.

Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse skal iverksettes så snart som mulig, jf. barnevernloven § 4-13. På samme måte som for andre forvaltningsvedtak har fylkesnemndas vedtak umiddelbar rettskraft. Hensynet til barnets beste tilsier at dette må være hovedregelen i barnevernssaker. Barneverntjenesten kan derfor umiddelbart iverksette fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. Dette gjelder selv om privat part krever rettslig overprøving, og samtidig anmoder fylkesnemnda eller domstolen om utsatt iverksettelse av vedtaket. Barneverntjenesten må imidlertid alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når det tas stilling til når og hvordan fylkesnemndas vedtak skal iverksettes.

Etter at barnet er plassert, vil ikke privat part ha rettslig interesse i sak om utsatt iverksettelse, og domstolene skal avvise en slik begjæring. (Norsk Retstidende 2009: 261). Det er imidlertid en adgang til å kreve at et gjennomført tvangsvedtak ikke opprettholdes. (Norsk Retstidende 2009: 494)

Dersom privat part får medhold i fylkesnemnda i en klage på et akuttvedtak eller på et krav om tilbakeføring, skal barnet flyttes hjem til sine foreldre. Fastsetter fylkesnemnda et utvidet samvær, skal dette som en hovedregel umiddelbart praktiseres av barneverntjenesten. Barneverntjenesten kan be om utsatt iverksettelse av fylkesnemndas vedtak eller tingrettens dom, jf. forvaltningsloven § 42 og tvisteloven § 36-2 tredje ledd. På tilsvarende måte kan barneverntjenesten kreve at fylkesnemnda eller domstolene tar stilling til spørsmålet om utsatt iverksettelse dersom barneverntjenesten ikke får medhold i sak om omsorgsovertakelse, og barnet på dette tidspunkt er plassert med hjemmel i barnevernloven § 4-6 annet ledd. (Norsk Retstidende 2011: 431).

Dersom en dom i tingretten går ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, får dette virkning straks, jf. tvistelovens § 36-9 første ledd. Retten har anledning til å fravike dette dersom det foreligger tungtveiende grunner. En slik avgjørelse kan bare ankes på grunnlag av at retten har lagt til grunn en uriktig generell lovforståelse, eller fordi avgjørelsen var åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvistelovens § 29 3 tredje ledd.

Rettslig overprøving skal skje ved tingretten i den rettskrets der den private part er i følge vedtaket.

Dersom et vedtak er falt bort, kan ikke søksmål reises etter reglene i tvistelovens kapittel 36. Har vedtaket falt bort etter at det er krevd rettslig prøving vil saken bli hevet av domstolen.

Hovedforhandling i en barnevernssak skal berammes straks og prioriteres i domstolen, jf. tvisteloven § 36-5. Det framgår av tvisteloven § 36-5 (3) at retten kan prøve alle sider av saken innenfor den lov tvangsvedtaket er hjemlet. Retten er ubundet av partenes påstander. Domstolen skal gjøre en nå-vurdering ut fra de faktiske forhold når saken står for tingretten.

Tingretten skal settes med to meddommere, hvorav en fagkyndig og en lekdommer. I særlige tilfeller kan retten sette med fem dommere, hvorav to fagdommere og tre lekdommere, hvorav en eller to skal være fagkyndige, jf. tvisteloven § 36-4 (1).

Rettsmøtet holdes for lukkede dører. Rettsmøtet kan derimot holdes for åpne dører dersom den private part krever det og retten finner det ubetenkelig å etterkomme begjæringen.

En hovedforhandling i tingretten tilsvarer i all hovedsak et forhandlingsmøte i fylkesnemnda, både i gjennomføring og omfang. Det eneste unntaket er fylkesnemndas behandling av klager på akuttvedtak som i fylkesnemnda er undergitt en forenklet behandling. Tilsvarende regler er ikke gitt for tingrettens behandling av en slik sak. En rettslig overprøving av et slikt vedtak vil derfor kunne bli mer omfattende enn fylkesnemndsbehandlingen.

De fleste barnevernssaker som bringes videre fra fylkesnemnda behandles av tingretten som siste instans, men lagmannsretten kan samtykke til anke over tingrettens dom, jf. tvisteloven § 36-10 (3).

Lagmannsretten skal foreta en skjønnsmessig siling av saker. Samtykke til behandling kan bare gis når minst ett av forholdene som nevnt i tvisteloven § 36-10 (3) bokstav a-d foreligger. For det første kan anken slippes fram når saken reiser overordnede prinsipielle spørsmål eller rettstilstanden er uavklart. For det andre når det har framkommet nye opplysninger som kan ha betydning for avgjørelsen. For det tredje vil en anke kunne behandles dersom det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling. For det fjerde kan en anke slippes gjennom dersom dommen går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda. Dette siste alternativet er aktuelt dersom tingretten har fattet vedtak om tvang som ikke er besluttet av fylkesnemnda.

Ved anke over avslag på samtykke til lagmannsrettbehandling kan Høyesterett bare prøve saksbehandlingen. Dette innebærer en full overprøving av om vilkårene i tvistemålsloven § 36-10 tredje ledd er til stede. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.

Ved anke over rettskraftig dom i lagmannsretten er Høyesterett ankeinstans, jf. tvisteloven § 30-1. Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke av ankeutvalget i Høyesterett, og samtykke kan bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett, jf. tvisteloven 30-4. Samtykket kan begrenses til enkelte krav og enkelte ankegrunner, herunder konkrete påberopte feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller det faktiske avgjørelsesgrunnlaget.

Enkeltpersoner kan reise sak for Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) mot staten der de bor dersom de mener at staten har brutt rettighetene som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Dette omfatter også barnevernssaker som er behandlet i det norske rettssystemet. For å få en klage behandlet i EMD, er det imidlertid en forutsetning at den private parten har benyttet seg av alle nasjonale klage- og ankemuligheter. Klagen til EMD må sendes innen seks måneder etter endelig avgjørelse.

EMD ble opprettet i 1959 og er en del av Europarådet. Domstolen behandler tvister om forståelsen og bruken av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) av 4. november 1950. Finner domstolen at det er handlet i strid med konvensjonen skal den konstatere at brudd har skjedd, videre har EMD kompetanse til å tilkjenne den krenkede en rimelig økonomisk kompensasjon, eller erstatning. Siden etableringen i 1959 har domstolen per 1. januar 2017 avsagt i alt 42 dommer i saker mot Norge. I 28 av disse ble det konstatert brudd på EMK. Norge er med dette av de medlemslandene i Europarådet som har hatt færrest dommer mot seg.

• Se fullstending oversikt over Bufdirs veiledere, retningslinjer, faglige anbefalinger, rundskriv og samhandlingsforløp

• Lov om straff (straffeloven).
• Barnekonvensjon (1989). FNs konvensjon om barnets rettigheter. Barnekonvensjonen med tilleggsprotokoller.
• Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. (2013).
• Forskrift om medvirkning og tillitsperson. (2014).
• Forskrift om tilsyn med barn i barneverninstitusjoner for omsorg og behandling. (2003).
• Forskrift om utfyllende tekniske og arkivfaglige bestemmelser om behandling av offentlige arkiver. (1999).
• Haagkonvensjon (1996). Lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn.
• Helsetilsynet. (2012). Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2011 med kommunalt barnevern – undersøkelse og evaluering. (Rapport 2/2012).
• Komitéen for barns rettigheter. (2013). Generell kommentar nr. 14, 2013.
• Lov om arkiv (arkivlova). (1992).
• Lov om barneverntjenester (barnevernloven). (1992).
• Lov om barn og foreldre (barneloven). (1981). 
• Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). (2000).
• Lov om behandlingsmåter i forvaltningssaker(forvaltningsloven). (1967).
• Prop 106 L (2012-2013). (2012). Endringer i barnevernloven. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
• Prop. 102 LS (2014-2015). (2014). Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, og endringer i enkelte andre lover, og samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

• Barne- og likestillingsdepartementet. (2006). Internkontroll i barneverntjenesten i kommunene. (Veileder Q-1105 B).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2014). Veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker for barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolen.(Veiledende retningslinjer Q-1158 B).
• Barne- og likestillingsdepartementet. (2009). Oppfølging av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem eller på institusjon. (Veileder Q-1157).
• Barne- og familiedepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet. (2005). Veileder Norske familier som flytter med barn til utlandet.
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2013). Forholdet mellom barnevernloven og barneloven. (Veileder Q-1211B).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2014). Veileder om samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a. (Veileder Q-1220B).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2014). Bruk av egenerklæring ved engasjering eller oppnevning av sakkyndige i barnevernssaker. (Veiledende retningslinjer 03.07.2014).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2010). Barneverntjenestens ansvar for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige personer i mottak, omsorgssentre og kommuner. (Rundskriv Q-06/2010).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2011). Rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år. (Rundskriv Q-13/2011).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2013). Rundskriv om barnets talsperson – kommentarer til forskrift 18. februar 2013 nr. 203 om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. (Rundskriv Q-11/2013).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2000). Retningslinjer om midlertidige og foreløpige vedtak i akuttsituasjoner. (Rundskriv Q-0973).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2010). Oppbevaring av henlagte bekymringsmeldinger- nye rutiner. (Brev ref. 200801265/JFA).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2015). Utenriksstasjoners rolle i barnevernssaker – konsulær bistand, 03.07.2015.
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2008). Anbefaling om nye rutiner for saksbehandlingen dersom foreldre nekter å motta hjelpetiltak etter § 4-4.
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2006). Rutinehåndbok for barneverntjenesten i kommunene. (Rutinehåndbok Q-1101).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2006). Tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten – en veileder.(Veileder Q-1104 B).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2005). Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten. (Rundskriv Q-24/2005).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2000). Retningslinjer for tiltaksplaner ved vedtak etter barnevernlovens §§ 4-24 og 4-26. (Rundskriv av 01.02.2000).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2014). Merknader til forskrift om fosterhjem §§ 8 og 9. (Rundskriv Q-1/2014).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2012). Rundskriv om retningslinjer til rettighetsforskriften. (Rundskriv Q-19/2012).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2007). Oppgave- og ansvarsfordeling mellom kommuner og statlige barnevernmyndigheter –herunder om betalingsordninger i barnevernet. (Rundskriv Q-06/2007).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2002). Retningslinjer for håndtering av etterlatte barn i utlandet. (Rundskriv Q-1038 B).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2010). Barneverntjenestens ansvar for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige personer i mottak, omsorgssentre og kommuner. (Rundskriv Q-6/2010).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2011). Arbeid med enslig mindreårige asylsøkere og flyktninger: en håndbok for kommunene (Q-1185B).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2015). Statlig refusjon av utgifter til kommunale barneverntiltak for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger m.fl. (Q-05/2015).
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet & Kriminalomsorgsdirektoratet. (2015). Rutiner og regler for informasjonsutveksling mellom kriminalomsorgen og barneverntjenesten. (Rundskriv 22/2015).
• Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2016). Retningslinjer om hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4.
• Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2013). Forebyggende innsats for barn og unge. (Rundskriv Q-16/2013).
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet & Helsedirektoratet. (2015) Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste. (Rundskriv 21/2015).
• Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. (2010). Kvalitetssikringsmanual for saksbehandlingen i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
• Helsetilsynet. (2012). Veileder for Fylkesmannens samtaler med barn og unge i barneverninstitusjoner.
• Interkommunalt arkiv. (2014). Veileder til bevarings– og kassasjonsbestemmelser for fylkeskommunale og kommunale arkiv skapt etter 1950.
• Justis- og beredskapsdepartement. (2005).Rundskriv om fri rettshjelp. (RundskrivG-12/05).
• Justis- og beredskapsdepartement. (1995). Om endringer i forvaltningsloven mv. (Rundskriv G-37/95).

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2015). Barnevernloven § 4-6 annet ledd – plassering i familie eller nettverk. (Brev av 14.01.2015, ref 64408-2/2014).
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2015). Barnevernlovens § 4-3 - spørsmål om gjenopptakelse av undersøkelsessak. (Brev av 28.04.2015, ref. 2015/51969-2).
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2015). Informasjon til offentlig melder ved henleggelse med bekymring. (Brev av 03.09.2015 ref. 2015/55144-2).
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2015). Barnevernloven § 4-6 annet ledd – plassering i familie eller nettverk. Brev av 14.01.2015.
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2008). Informasjon om hvem som kan inngi stevning og anke på vegne av kommunen i tvangssaker etter barnevernloven. Brev av 18.07.2008, ref 200803026-/ACDS.
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2007).Vedrørende barnevernets organisatoriske plassering. Brev av 27.09.2007, ref. 200602851-/MKS.
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2006). Anmodning om tolkingsuttalelse i forhold til barnevernloven §§ 4-2 og 4-3.
• Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2010). Vedr. spørsmål om grenseoppgang mellom lov om barnevernstjenester og lov om sosiale tjenester vedrørende tiltak for barn med sammensatt problematikk og behov for tjenester fra flere instanser/lovverk. Brev av 24.11.2010, ref. 200803359, («Bergensbrevet»).
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet & Domstolsadministrasjonen. (2014). Samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a - veiledende sjekkliste. Brev av 04.12.2014, ref. 2014/50819. Hentet fra http://93.89.112.77/eInnsyn/RegistryEntry/ShowDocument?registryEntryId=112993&documentId=163360.
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2006). Anmodning om tolkningsuttalelse i forhold til barnevernloven §§ 4-2 og 4-3. (Brev av 18.10.2006 ref. 200600929-/ACDS).
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2015). Barnevernlovens § 6-8 - Bistand fra politiet. (Brev av 27.05.2015, ref. 2015/52438-2).
• Barne- og familiedepartementet. (2005). § 6-4 Politiets plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten. (Brev av 18.07.2005, ref. 2004/02441).
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2015). Barns partstatus og krav til samtykke ved MST-behandling. (Brev av 11.03.2015, ref. 2014/65114-2).
• Barne- og familiedepartementet. (2002). Innholdet i foreldreansvaret ved omsorgsovertakelse etter barnevernloven – herunder barnets økonomiske forhold. (Brev av 27.06.2002, ref. 01/02639).
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2015). Rettslig grunnlag for tiltak om støtte og veiledning i fosterhjem.
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2015). Bruk av akuttvedtak når barn er plassert med hjemmel i barnevernloven.
• Barne- og likestillingsdepartementet. Om endringer i barnevernloven 1. januar 2010.
• Barne- og likestillingsdepartementet. (2008). Tolkningsuttalelse vedrørende regulering av telefonkontakt etter omsorgsovertakelse – barnevernloven § 4-19. (Brev av 18.07.2008, ref. 200703007-/ACDS).
• Norsk Retstidende. (1977, 1333). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (1996, 1597). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (1998, 1835). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (1999, 593). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2001, 835). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2013, 323). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2003, 301). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2004, 2034). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2008, 849). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2009, 261). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2009, 494). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2011, 377). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2013, 59). Høyesterett
• Norsk Retstidende. (2013, 323). Høyesterett
• Sivilombudsmannen (1992, 71). Hentet fra https://www.sivilombudsmannen.no/
• Sivilombudsmannen (2010, 1911).
• Sivilombudsmannen (2012, 2632).

• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2015). Forslag til endringer i barneloven for å fremme likestilt foreldreskap. (Høringsnotat 25.juni 2015).
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2015).Høring - forslag til endringer i barneloven for å fremme likestilt foreldreskap. Høring av 25.06.2015.
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2014). Forslag til å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak med hjemmel i lov om barneverntjenester. (Høringsnotat av 20.10.2014).

• Andre, T., Lindeløv, B., Gustavson, A. (2015). Interkommunalt samarbeid om barnevern i Norge. En kartlegging av erfaringer. (Nordlandsforskning rapport 1/2015).
• Graver, H.P. (2006). I prinsippet prinsipiell - om rettsprinsipper: Tidsskrift for rettsvitenskap. 119(2/3), 189- 221.
• NOU 2012:5 (2012). Bedre beskyttelse av barns utvikling — Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
• NOU 2014:8 (2014). Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
• Ofstad, K. & Skar, R. (2009). Barnevernloven med kommentarer. Gyldendal Norsk Forlag.
• Straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff).