Etter et vedtak om omsorgsovertakelse har barn og foreldre, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre. Hvis andre, i foreldrenes sted, har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet forut for omsorgsovertakelsen, kan de kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet og i hvilket omfang, jf. barnevernloven § 4-19 annet ledd. Barnets slektninger eller andre som barnet har en nær tilknytning til kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet, dersom den ene eller begge foreldrene er døde, eller den ene eller begge foreldrene gis en rett til samvær som er svært begrenset, jf. barnevernloven § 4-19 tredje ledd.
Fylkesnemnda har anledning til stille vilkår for samværet, som for eksempel at det skal være tilsyn under samværene, eller at de skal foregå på et nøytralt sted. Det kan også settes som vilkår at foreldrene ikke er ruspåvirket under samvær.
Samværsbegrensinger har vært et tema i flere saker mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Hvilken betydning disse sakene har for norsk praksis ble behandlet av Høyesterett i tre saker som ble avgjort 27. mars 2020. Høyesterett har presisert kravene til barnevernets saksbehandling, særlig når det gjelder vurderinger og begrunnelser i saker om adopsjon, omsorgsovertakelser og samvær.
Høyesterett fremhever at både etter norsk rett og EMK er den overordnede målsettingen å oppnå tilbakeføring – gjenforening – av barn og foreldre. Dette innebærer at alle omsorgsovertakelser i utgangspunktet skal anses som midlertidige. Dette utgangspunktet skal komme klart frem i avgjørelser om omsorgsovertakelse, ved fastsettelse av samvær og i adopsjonssaker. Høyesterett skriver blant annet at staten "har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Dette må innebære at myndighetene kontinuerlig følger utviklingen. Samvær og hjelpetiltak er her viktig." Det avgjørende er at myndighetene gjør det de kan for å oppnå tilbakeføring.
Høyesterett har lagt til grunn at samværenes hyppighet og kvaliteten på samværene har betydning for gjenforeningsmålsettingen ved en omsorgsovertakelse. Samvær skal som utgangspunkt bidra til å fremme målsettingen om gjenforening, i den grad gjenforening er aktuelt. Samværet skal fastsettes slik at båndene mellom foreldre og barn kan styrkes og utvikles.
Omfang og hyppighet av samvær må fastsettes etter konkrete vurderinger i den enkelte saken sett hen til både det beste for barnet og hensynet til målsettingen om gjenforening. Høyesterett tar i uttrykkelig avstand fra en praksis hvor samvær fastsettes ut fra standardiserte kriterier. Omfang og hyppighet må være bestemt ut fra omstendighetene i hvert tilfelle, og samværsomfanget og frekvensen kan endre seg over tid.
Høyesterett peker på disse forbedringspunktene ved beslutninger om samvær (Sitatene er hentet fra HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S):
- Alle beslutninger om samvær, når det gjelder både omfang, hyppighet og på hvilken måte samværene skal skje, må bygge på konkrete vurderinger i hver sak og det overordnede må være å finne ordninger som er til barnets beste.
- Fastsettelse av samvær må forholde seg til at omsorgsovertakelser – også de langvarige – er midlertidige, og målet om gjenforening skal ivaretas best mulig.
- Det kan ikke fastsettes samvær som utsetter barnet for «urimelig belastning». Barnets behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgssituasjonen og foreldrenes manglende samværsevner kan derfor tilsi at samværet begrenses, men dette må bygge på konkrete forhold i saken. Hva som er en «urimelig belastning» må vurderes konkret. Vurderingen må være tilstrekkelig bred og balansert og reflekteres i begrunnelsene og dokumentasjonen.
- Barnevernstjenesten har «så langt det er mulig en plikt til å sørge for at samværene har god kvalitet», og dersom samværene ikke fungerer, «må man prøve ut justeringer eller alternativer».
- «Permanent tilsyn under samvær må være begrunnet konkret … i den enkelte sak». Høyesterett og EMD stiller altså krav til at en beslutning om at samvær skal skje under tilsyn må utredes grundig i forkant, og beslutningen må være begrunnet i konkrete faktiske omstendigheter. Det bør vurderes særskilt om tilsyn er nødvendig og om det kan skje på måter som er mindre omfattende enn permanent tilstedeværelse under samværet. Dersom det vurderes tilsyn under samvær, må en ta i betraktning at formålet med tilsyn er å tilrettelegge for bedre og kanskje flere samvær.
- Selv ved langvarige omsorgsovertakelser, der konkrete vurderinger har gitt grunnlag for å oppgi gjenforeningsmålsettingen, skal samvær være utgangspunktet. Samvær mellom foreldre og barn har en egenverdi som det må «tas betydelig hensyn til ved fastsettelsen». Høyesterett peker her på betydningen av å bevare relasjonen mellom barn og foreldre, selv om forholdene ikke ligger til rette for at barnet flytter tilbake til foreldrene. Både foreldrene og barna har i utgangspunktet krav på et familieliv med hverandre, og det vil i utgangspunktet også være til det beste for barnet å bevare relasjonen med sine foreldre – selv i slike situasjoner.
- Barneverntjenesten «må – uavhengig av den antatte lengden på omsorgsovertakelsen – med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere hvilken betydning det eventuelt kan få for samværsspørsmålet». Høyesterett understreker plikten til aktivt å følge opp den enkelte sak for å vurdere om det er grunnlag for å endre syn på tiltakene som er beslutte. Dette gjelder også for samværstiltak og samværsordninger.
- Samværsomfanget som er fastsatt av fylkesnemnda eller domstolen er hva foreldrene har rett til som et minimum. Høyesterett understreker at barneverntjenesten kan utvide samværet dersom det er forsvarlig.
- Det «bør … utvises forsiktighet med å trekke konklusjoner om foreldrenes omsorgsevne og samværskompetanse ut fra begrenset eller utilfredsstillende samvær alene». Høyesterett oppfordrer dermed til å se på alle sider av saken og ikke i for stor grad gå inn for tiltak som er basert på erfaringer og observasjoner fra samvær – eller med den begrunnelsen at det har vært begrenset med samvær. Dette henger sammen med at samvær kan være krevende for både foreldrene og barna. Foreldrenes egenskaper bør ikke vurderes bare ut fra hvordan de oppfører seg under samvær. Erfaringer når det gjelder samvær kan selvsagt være en del av beslutningsgrunnlaget, men en bør være forsiktig med å la dette være det eneste eller viktigste grunnlaget hvis andre opplysninger kan komplettere bildet.
- Barn kan få reaksjoner i forbindelse med samvær. Det kan være ulike grunner til reaksjonene. Høyesterett uttaler i den forbindelse at myndighetene «bør etter omstendighetene være forsiktige med å bygge på opplysninger kun fra fosterforeldrene». Det betyr ikke at slik opplysninger ikke kan vektlegges, men barnevernstjenesten bør tilstrebe så langt som mulig å få bekreftet opplysninger også fra andre hold.
Det må legges stor vekt på hva barnet selv mener i vurderingen av om samværet skal utvides. Hvis hensynet til barnet ikke taler imot det, skal det legges til rette for samvær med søsken, jf. barnevernloven § 4-16. Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barneverntjenesten skal dokumentere sine vurderinger dersom det ikke anses å være til barnets beste å ha samvær med søsken. Dersom barnet ønsker å se søsken oftere enn ved ordinære samvær med foreldrene, eller ønske en annen type samvær, bør det legges en plan for dette, i tillegg til den planen som skal legges for samvær med foreldrene. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt faglige anbefalinger som blant annet skal bidra til at kontakten mellom søsken opprettholdes.
Dersom barneverntjenesten mener at det er nødvendig å redusere det samværet som er fastsatt av fylkesnemnda, må det fremmes sak om dette. Endring i samværsomfang kan være aktuelt dersom barneverntjenesten vurderer at det er nødvendig å stanse, begrense eller sette inn tilsyn under samværet. Også i denne vurderingen må det legges betydelig vekt på hva barnet mener. Barneverntjenesten må avvente fylkesnemndas vedtak før rammene for samværet kan endres. Dersom barneverntjenesten finner det nødvendig av hensyn til barnet å begrense eller stoppe foreldrenes samvær før det er behandlet av fylkesnemnda, må det gjøres under henvisning av nødrettsbetraktninger, jf. straffeloven § 17. Barneverntjenesten må da umiddelbart fremme en sak for fylkesnemnda, slik at fylkesnemnda raskt kan ta stilling til om det er riktig å begrense eller stoppe samvær mellom barn og foreldre.
Fylkesnemnda kan bestemme at foreldrene ikke skal få vite hvor barnet bor, jf. barnevernloven § 4-19 annet ledd annet punktum. Dersom fylkesnemnda eller domstolene ikke har vedtatt begrensninger i foreldrenes adgang til telefon eller annen form for digital kontakt med barnet, har foreldrene i utgangspunktet ubegrenset rett til slik kontakt. Fosterforeldrene må imidlertid kunne sette visse begrensninger ut fra praktiske og økonomiske hensyn, på linje med andre foreldre. Fosterforeldrene kan imidlertid ikke vesentlig begrense eller avskjære slik kontakt. Vesentlig begrensning eller avskjæring av kontakt må vedtas av fylkesnemnda.
Barneverntjenesten skal utarbeide en samværsavtale som angir hyppighet, tid og sted og eventuelt andre kriterier for samværet. Barneverntjenesten skal sørge for at barnet og fosterforeldrene deltar i planleggingen, og tilby foreldrene hjelp og veiledning med hensyn til gjennomføringen av samværene. Barneverntjenesten må legge til rette for at samværene kan gjennomføres, noe som i enkelte tilfeller kan innebære at den må dekke utgifter som er nødvendige for at foreldrene kan gjennomføre samværet. Dette må bero på en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak, ut fra hva som anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon. Hvis foreldrene har liten eller ingen egen inntekt, kan det være rimelig at selv små utgifter dekkes av barnevernet. (Barne- og likestillingsdepartementet, brev av 28.09.1995).