I kartleggingen er det viktig at du har formålet klart. Du trenger ingen total oversikt over brukerens liv og hva brukeren har opplevd. Du trenger nødvendig informasjon for at du skal kunne følge opp brukeren på en god måte. Kartleggingen gir også den utsatte mulighet til å snakke om det som oppleves som viktig. Du får samtidig anledning til å vise brukeren interesse, omsorg og støtte.

Avgrens kartleggingen til

• det du trenger å vite for vurdere hvordan brukeren kan være mest mulig trygg
• det du trenger å vite for å vurdere hvilke andre instanser som bør involveres
• det du trenger å vite for å gi en systematisk oppfølging
• det brukeren selv ønsker og har behov for å snakke om
• Gjennomfør kartleggingen gradvis gjennom gjentatte samtaler.

Det er nødvendig at krisesenteret har personopplysninger om den enkelte bruker

• Personopplysninger: navn, adresse, telefonnummer, epostadresse, fødselsdato, sivilstatus
• Har brukeren med seg barn? Hvem er barnets kontaktperson?
• Er det barn igjen hos voldsutøver?
• Nærmeste pårørende som brukeren har tillit til
• Morsmål
• Trenger brukeren tolk?
• Oppholdsstatus i Norge

Tidligere opphold på krisesenter

Noen beboere har hatt opphold på samme eller andre krisesentre av ulike årsaker:

• beboeren kan ha dratt tilbake til utøver
• beboeren er i et nytt krenkende forhold
• beboeren var ikke tilstrekkelig trygg på tidligere krisesenter
• det kan være helt andre årsaker.

Det er viktig at du får oversikt over eventuelle tidligere opphold, årsaker til dette og brukerens erfaringer fra tidligere opphold. Dette er viktig informasjon for deg i den videre oppfølgingen av beboeren.

Oppholdsstatus i Norge

Det er svært viktig at du tidlig får oversikt over beboerens oppholdsstatus i Norge. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter han eller hun har, både når det gjelder videre opphold i Norge og hjelp fra andre tjenester.

For noen vil det å bryte ut av et voldsforhold innebære at de risikerer å miste grunnlaget for videre opphold i Norge. Det er derfor viktig at de får god informasjon og bistand til å søke om opphold andre grunnlag.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om brukeren skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Behov for tilrettelegging

Tolk: Personer som søker hjelp på krisesenteret kan ha særlige behov for tilrettelegging. En stor del av krisesentrenes brukere har ikke norsk som morsmål. Hvis den utsatte ikke behersker norsk språk tilstrekkelig til å forklare sin situasjon og forstå nødvendig informasjon, er det nødvendig med tolk.

Personer som snakker dagligdags norsk, kan likevel ha behov for tolk i samtaler med sensitive og følelsesmessig vanskelige temaer. Å være i krise kan gjøre det vanskelig å uttrykke seg på andre språk enn morsmålet. Kommunen skal sørge for at brukerne får tilgang til kvalifisert tolk, når det er nødvendig for at de skal få et fullgodt krisesentertilbud (krisesenterloven § 3).

Tilrettelagte lokaler: Utsatte med funksjonsnedsettelser kan ha behov for døvetolk eller universelt utformede lokaler. Les mer om lokaler tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser

Tilrettelegging for kjæledyr: Når det utøves vold i nære relasjoner, omfatter det i noen tilfeller også vold mot kjæledyr, tjenestedyr eller husdyr. Voldsutsatte kan finne det vanskelig å forlate kjæledyr. De er ofte sterkt knyttet til dyret, og kan frykte at det vil bli mishandlet. Les mer om tilrettelegging for kjæledyr

Personer som henvender seg til krisesenteret er stilt overfor ulike typer trusler og med forskjellig alvorlighetsgrad, i verste fall risiko for drap. For å kunne vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige for å forhindre ny vold, trenger du informasjon om vold og trusler.

Krisesenteret skal gi voldsutsatte beskyttelse og råd og veiledning knyttet til sikkerhet (krisesenterloven § 2). Som ansatt på krisesenteret skal du kartlegge brukerens trusselbilde (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a).

Kartleggingen av vold har flere formål. Du trenger imidlertid ikke en detaljert oversikt hva den utsatte har opplevd. Formålet er avgrenset til at:

• du får nødvendig informasjon for å vurdere og gi råd om hvilke sikkerhetstiltak brukeren trenger
• du får nødvendig informasjon til å gi råd om hvorvidt politiet bør involveres
• den utsatte får anledning til å snakke om og bearbeide vanskelige erfaringer
• du kan støtte den utsatte i at ingen skal oppleve krenkelser
• du kan informere om typiske reaksjoner etter å ha vært utsatt for vold over tid

Kartleggingen bør omfatte:

• hvilke typer for vold brukeren har vært utsatt for
• alvorlighetsgrad
• varighet
• utøver

En stor del av senterets beboere står utenfor arbeidslivet og er økonomisk avhengige av partner, familie eller av offentlige ytelser. En del har vært utsatt for økonomisk vold, som manglende kontroll over egen økonomi eller at det er tatt opp lån i den utsattes navn, med eller uten den utsattes samtykke.

Det er viktig at du får oversikt om den utsatte har tilgang til midler til mat og andre livsnødvendigheter framover eller trenger å ta kontakt med NAV. Det er også viktig å spørre om han eller hun har gjeldsforpliktelser, blant annet for å stoppet eventuelle pågående gjelds- og inkassokrav.

Brukeren kan ha helsemessige utfordringer som det er viktig å få oversikt over i kartleggingen. Noen har kroniske sykdommer som krever medisiner og/eller oppfølging av eventuell annen behandling.

Fastlege

Fastlegen har ansvar for oppfølging av brukerens helse. Anbefal gjerne å gjennomføre en generell helsesjekk etter ankomst til krisesenteret. Fastlegen kjenner kanskje ikke til at vedkommende er voldsutsatt og befinner seg på krisesenter.

For beboere som er i jobb eller på skole, kan det være nødvendig med en sykemelding og/eller tilrettelegging på arbeid.

Beboere som ikke har fastlege, eller som på grunn av sikkerhet eller andre hensyn trenger å bytte fastlege, kan søke om dette på helsenorge.no

Reaksjoner på vold

Å være utsatt for vold over tid kan ha negative konsekvenser for både psykisk og fysisk helse. Å kartlegge typiske reaksjoner kan hjelpe den utsatte til å gjenkjenne og forstå sine egne reaksjoner, noe som kan ha en avdramatiserende og bearbeidende effekt. Dere kan i fellesskap se på informasjonen om typiske reaksjoner på din utvei.no Oversikt over typiske reaksjoner finner du på dinutvei.no her.

Brukere gir uttrykk for at de ønsker å snakke mer om hvilke negative konsekvenser volden har for dem, som for eksempel nedbrutt selvbilde og selvtillit. Følelsesmessige reaksjoner på volden bør derfor være et sentralt tema i samtalene.

Symptomer på dissosiasjon, psykose og selvmordstanker

Enkelte beboere kan i perioder vise symptomer på dissosiasjon eller psykose. I slike tilfeller bør du kontakte legevakten eller ambulant team ved DPS for å vurdere om det er behov for innleggelse.

Å være utsatt for vold over tid kan føre til selvmordstanker. Derfor er det viktig at du kan gjenkjenne symptomer på selvmordstanker og at dere kan snakke sammen om temaet. Hvis du er bekymret beboeren, kan du kontakte legevakten eller ambulant team ved DPS for å få en vurdering av fagfolk.

Helsedirektoratet har utviklet en veiviser for hva du kan gjøre i møte med personer som skader seg selv og/eller har selvmordsatferd der helsetjenester ikke allerde er involvert. Veiviseren finner du her.

Vivat omfatter ulike kurs i hvordan man kan lære å bli mer oppmerksom, fange opp faresignaler og yte førstehjelp til mennesker i selvmordsfare. Målgruppa er ansatte som møter selvmordsnære mennesker i sitt arbeid, uavhengig av profesjon og faglig bakgrunn. Her finner du også informasjon om hvor det arrangeres kurs. Lenke til vivat sine sider finner du her.

Følg med over tid

For de fleste vil reaksjonene bedre seg med tiden. Det kan ha stor betydning at du trekker fram dine erfaringer som ansatt: at reaksjoner pleier å dempe seg ettersom tiden går. Du kan tematisere dette i gjentatte samtaler, hvor dere kan gjøre opp status. Å se positive endringer kan understøtte håpet om bedring over tid. Hvis plagene vedvarer og ikke ser ut til å dempe seg, bør du anbefale den utsatte å søke profesjonell hjelp. Fastlegen kan henvise han eller henne til psykolog.

Å være utsatt for vold/ overgrep over tid kan påvirke den utsattes evne til å gi omsorg til barna sine. Å være i akutt krise, slik mange er i den første tiden på senteret, kan gjøre det spesielt vanskelig å ivareta omsorgen for barn og å være oppmerksom på barns behov og hvilke utfordringer de er stilt overfor. Det kan være den akutte situasjonen som gjør dette vanskelig, eller mer varige utfordringer.

Har familien kontakt med barnevernstjenesten?

I mange tilfeller har beboere med barn kontakt med barnevernet allerede før oppholdet. Du bør derfor så snart som mulig etter ankomst få oversikt over om barnevernstjenesten allerede er involvert og kontaktperson. Du kan ikke gå ut fra at barnevernet kjenner til at det forekommer vold og at barna befinner seg på senteret. Vurder, sammen med kontaktperson for barnet, om du skal anbefale forelder å samarbeide med barnevernstjenesten og om opplysningsplikten utløses.

Samarbeid med barnets kontaktperson/primærkontakt ved senteret. Det er ikke sikkert at foreldre og barn har samme erfaringer og samme oppfatning av situasjonen.

Samspill forelder og barn

Foreldreveiledningsprogrammet ICDP består av åtte temaer for godt samspill mellom foreldre og barn. Du kan benytte disse i kartleggingen av samspillet mellom mor/far og barn. Kartleggingen bør ikke skje i den første akutte fasen, men når forholdene er mer stabilisert og normalisert

Informasjon om hvordan du kan jobbe med å styrke foreldre som omsorgsgivere

Tidlig i oppholdet er det viktig at du får oversikt over om beboeren trenger ny bolig. Det kan ta tid å få på plass ny bolig. Utfordringer knyttet til å finne ny bolig, fører i mange tilfeller til lengre opphold på krisesenter enn nødvendig. Arbeid for å finne ny bolig bør derfor starte så tidlig som mulig etter ankomst.

Vurder først om det er trygt å flytte tilbake til tidligere bolig uten voldsutøver. Fordelene ved en slik løsning, er å fortsatt kunne bo i lokalmiljøet. Eventuelle barn kan fortsette på samme skole og fritidsaktiviteter og ha kontakt med sine venner. Å flytte tilbake til tidligere bolig forutsetter det at det er trygt at utøver kjenner til hvor brukeren bor, eventuelt med besøksforbud i eget hjem, kontaktforbud eller omvendt voldsalarm

Les mer om arbeid med sikkerhet i denne veilederen.

Ensomhet kan være en stor utfordring for brukerne. Senteret bør forberede tilværelsen etter oppholdet og ha oversikt over hvilke aktivitetstilbud som finnes i nærmiljøet og der beboerne bor. Få oversikt over hvilke støttepersoner brukeren har å spille på og som det kan være trygt å ha kontakt med, og informer om aktuelle nettverkstiltak i nærmiljøet som brukere, og eventuelle barn kan delta på.

Kartlegg om den voldsutsatte har behov for juridisk veiledning. Voldsutsatte har i en rekke tilfeller rett til juridisk veiledning/bistandsadvokat.

Les mer om rett til bistandsadvokat (Din utvei) her

Brukeren kan ha behov for juridisk veiledning knyttet til ulike problemstillinger:

• anmeldelse av volden/straffesak
• voldsoffererstatning
• utlendingsrett (oppholdstillatelse)
• barnevernrett
• familierett (skilsmisse, annullering av ekteskap inngått under tvang, samvær med og omsorg for barn)

Senteret bør ha liste med kontaktinformasjon til advokater med spesialkompetanse og erfaring innenfor disse rettsområdene, som du kan bistå brukerne i å opprette kontakt med.

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernstjenesten, inntrer opplysningsplikten

Hvis du får informasjon som omfattes av avvergeplikten, har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Kartleggingen har ikke noe formål i seg selv, men skal gi deg som ansatt den informasjonen du trenger for å gi en systematisk oppfølging. Informasjonen du får danner grunnlag for en plan for oppholdet. Helt fra du starter den systematiske kartleggingen, er det viktig at du og brukeren i fellesskap starter opp med å utarbeide en plan for oppholdet.

Vurdere om den utsatte trenger beskyttelse

Et viktig formål med å kartlegge vold og trusler er få tilstrekkelig informasjon til å vurdere om og hvilke sikkerhetstiltak som vil være nødvendige (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). Det skal derfor gjennomføres kartlegging av trusler både for barn og voksne på krisesenter (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a). Beskyttelse kan være både sikkerhetstiltak brukeren selv kan iverksette og sikkerhetstiltak i regi av politi/domstol.

Les mer om arbeid med sikkerhet i kapittel 3.

Bevisstgjøre om å ivareta egen sikkerhet

Å gjennomgå konkret hva den utsatte har opplevd, kan synliggjøre alvorlighetsgraden i volden. Dette kan i neste omgang bevisstgjøre brukeren om nødvendigheten av å beskytte seg selv mot ny vold og motivere til å iverksette og følge opp nødvendige sikkerhetstiltak.

Gi kunnskap om hvordan vold kan arte seg

Mange tenker at vold først og fremst er fysisk vold. Du kan formidle hvordan vold kan arte seg på ganske ulike måter: økonomisk vold, kontroll og isolasjon, materiell vold, seksuelle overgrep/voldtekt og psykisk vold. Det kan ha særlig verdi for brukeren å få hjelp til å forstå at erfaringer som latterliggjøring, degradering, trusler, ydmykelser og manipulering er former for psykisk vold.

"Da jeg reiste tilbake, hadde jeg lært hva det er å bli manipulert. Da kjente jeg det igjen og kunne ta kontrollen selv".

En del beboere drar tilbake for å gi utøver(-e) en ny sjanse. Kunnskapen de har fått med seg om hvordan vold kan arte seg, kan sette dem bedre i stand til å gjenkjenne vold og forstå alvoret i situasjonen. Dette kan være avgjørende i en beslutning om endelig brudd.

Gi kunnskap om typiske reaksjoner

Kartlegging av vold og trusler gir deg mulighet til å formidle kunnskap om typiske reaksjoner etter å ha opplevd vold. Det er viktig å formidle at alle typer vold (fysisk, psykisk, seksuell, materiell, økonomisk og så videre) kan føre til alvorlige reaksjoner. Å få kunnskap om at det handler om normale reaksjoner kan ha en viktig avdramatiserende effekt for den utsatte.

Gi støtte

Samtaler om hva man har opplevd gir brukeren mulighet til å snakke om vanskelige erfaringer i livet. Du kan vise interesse for hva brukeren har opplevd og omsorg for den vanskelige situasjonen vedkommende befinner seg i. Du kan gi støtte på det dreier seg om urettmessige krenkelser; ingen har rett til å utøve vold mot andre. Dette kan øke tilliten i relasjonen til brukeren. Det kan også motivere den utsatte til å holde fast på en beslutning om å bryte ut av voldsforholdet.

Bearbeide vanskelige opplevelser

Å kartlegge vold og trusler gir den utsatte mulighet til å dele vanskelige erfaringer med deg, noe som samtidig også kan ha en bearbeidende effekt.

Les mer om bearbeidende samtaler i kapittel 3.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Det er flere forhold som bidrar til dette, og det er viktig å være klar over disse i møte med utsatte.

Akutt krise

Når voldsutsatte søker hjelp ved krisesenteret, er det ofte som et resultat av en dramatisk situasjon. Den utsatte befinner seg gjerne i akutt krise. For noen kan det være vanskelig å gjøre konkret rede for situasjonen som har brakt dem til krisesenteret, hva de har opplevd og hvilken risiko de opplever at foreligger.

Å være i akutt krise påvirker også hvordan man opplever risiko. De fleste har i en slik fase større frykt for ny vold enn realitetene i trusselbildet indikerer. Noen klarer i midlertid ikke å forholde seg til eller gjøre rede for trusler de er stilt overfor, og kan underkommunisere risikoen for ny vold. I slike tilfeller er det viktig å gi vedkommende god beskyttelse inntil situasjonen framstår som mer avklart.

Hva er vold?

Personer som henvender seg til krisesenteret tenker kanskje ikke at det de har opplevd er vold. De forteller kanskje om «konflikter med ektefellen min», «problemer hjemme» eller at de er «kastet ut hjemme». De kan tenke at «vold» først og fremst er fysisk og svært alvorlig vold og forstår i liten grad psykiske, økonomiske og seksuelle krenkelser som vold.

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

Å leve med alvorlig vold over tid, kan føre til at situasjonen normaliseres og ikke lenger oppleves som risikofylt. Noen er vokst opp med vold og krenkelser, andre har levd i lengre samliv med vold. I et mishandlingsforhold inngår ofte trusler om hva som skal hvis den utsatte bryter ut, noe som kan medvirke til både frykt og dårlig samvittighet.

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

Den utsatte strekker seg stadig lengre i å ta ansvar for partner og relasjonen, og aksepterer kanskje stadig mer alvorlige krenkelser, som oppleves som normalt. Noen kan oppleve det som så krevende å forholde seg til voldserfaringene, at følelsen av frykt «skrus av» og at vedkommende preges av nummenhet.

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

I samfunnet er det en utbredt oppfatning at man ikke skal finne seg i vold. For voldsutsatte kan dette bidra til at det blir vanskelig å ta inn over seg situasjonen man lever i: «Hvis det er alvorlig vold, så må jeg gå». Å fornekte at det dreier seg om alvorlig vold, kan dermed bli en nødvendig strategi for å bli værende i voldsforholdet. Den utsatte og utøver(-e) har dermed felles interesse av å bagatellisere volden som foregår.

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Tradisjonelle kjønnsroller kan bidra til å bagatellisere vold, kanskje i særlig grad for menn. At menn utsettes for vold fra kvinnelig partner, framstilles i noen sammenhenger som noe komisk eller usannsynlig. Menn kan også føle forventninger, både fra seg selv og andre, at dette ikke er så alvorlig og at de burde klare å ordne opp på egenhånd. Utsatte kvinner kan anklages for å være psykisk ustabile («hysteriske kvinnfolk»).

Utsatte for vold kan rette hovedoppmerksomheten mot at det er utøver som trenger hjelp, at vedkommende har psykiske problemer eller sosiale utfordringer som fører til voldsutøvelsen. Å søke hjelp for volden kan oppleves som å mislykkes: Jeg klarte ikke å hjelpe den som har utsatt meg for vold. Dette kan også være en form for bagatellisering, ved at det er vanskelig å ta inn over seg at man selv lever med alvorlig vold og trenger hjelp og beskyttelse.

Ikke motivert til å søke hjelp

Noen bringes til krisesenteret av politiet eller andre tjenester, uten at det foreligger en personlig motivasjon til å søke hjelp. Dette kan medvirke til at volden bagatelliseres, fordi de ikke ønsker å være på krisesenteret.

Skam/tabu i samfunnet

Vold i nære relasjoner er skambelagt og tabubelagt. Det hersker oppfatninger i samfunnet av at det først og fremst er kvinner som rammes, eller ressurssvake og særskilte minoritetsgrupper. Dette kan gjøre det vanskelig å tilkjennegi overfor andre at man selv er utsatt.

Oppfatninger i samfunnet av hvem som rammes av vold kan gjøre det spesielt vanskelig for voldsutsatte å snakke om hva de har opplevd. Det kan oppleves spesielt skamfullt å være utsatt for vold fra kvinnelig partner/kvinner i familien, siden de som mann som oftest er fysisk overlegne.

Det kan være særlige tabuer knyttet til å fortelle om seksuell vold, noe som ofte utgjør en integrert del av et mishandlingsforhold. Det kan være press og/eller tvang til uønsket seksuell aktivitet, ydmykelser av seksuell karakter, latterliggjøring knyttet til sex eller nedverdigende karakteristika av kropp. Voldsutsatte kan benytte sex for å prøve å unngå (og dermed beskytte seg mot) ny vold, noe som i etterkant kan føre til selvfordømmelse og selvforakt. Mange tenker at seksuell vold kun rammer kvinner, noe som kan gjøre det særlig skamfullt for menn å snakke om slike krenkelser. Seksuell vold ser i særlig grad ut til å inngå i voldsbildet der menn har brutt ut av forhold til en annen mann.

Kan utløse sterke følelser

Å snakke om volden kan være en stor følelsesmessig påkjenning og derfor noe den utsatte prøver å unngå. Det dreier seg i mange tilfeller de verste opplevelsene i hans/ hennes liv, preget av skamfølelse. Den utsatte kan oppleve seg som (eller bli anklaget for å være) medskyldig i volden, fordi han/hun ikke har brutt ut tidligere. Samtalen kan utløse sterke minner og gjenopplevelser, sammen med overveldende følelser av sorg, sinne, frykt, maktesløshet, og skam. I mange tilfeller kan det imidlertid også oppleves som en lettelse å fortelle noen om hva som har skjedd.

Ulike måter å vise frykt på

I vurderinger av risiko for ny vold, er den utsattes opplevelse av frykt viktig. Samtidig er det viktig å være klar over at hvordan man viser frykt kan variere avhengig av for eksempel kulturbakgrunn og kjønn. Tradisjonelle kjønnsroller kan medvirke til at det er mer akseptabelt for kvinner å gi direkte uttrykk for frykt og redsel enn for menn. Erfaring tyder på at utsatte menn i større grad underkommuniserer frykt og i stedet gir uttrykk for fortvilelse. Dette kan forlede deg til å tro at volden egentlig ikke var så alvorlig og medvirke til at risikoen for ny vold undervurderes.

Redd for å ikke bli trodd

Voldsutsatte kan frykte at hvis de forteller om volden, vil de ikke bli trodd. De kan oppleve at utøver har større troverdighet, for eksempel ved å framstå som mer veltalende og overbevisende. Kvinner kan oppleve at mannlig partner har høyere status når det gjelder jobb/økonomi og dermed blir mer lyttet til. Noen har allerede opplevd å ikke bli trodd i møte med andre tjenester. Utsatte kan derfor tenke at det ikke nytter å fortelle om hvordan de har det, fordi de uansett ikke vil bli trodd.

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Det er over tid etablert en større forståelse i samfunnet av at kvinner utsettes for vold, mens det fremdeles er mindre kunnskap om at også menn rammes av vold i nære relasjoner. Dette kan gjøre det særlig vanskelig for menn å fortelle om vold. Menn har også høyere terskel for å søke hjelp, både i helsetjenester og ellers.

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

«Reversering» av voldsforholdet innebærer at den som søker hjelp for vold anklages for å være utøvende part. Frykt for dette kan stoppe utsatte fra å søke hjelp. Det kan spille på tradisjonelle kjønnsroller. Oppfatninger i samfunnet av menn som utøvere og kvinner som ofre, kan gjøre det særlig vanskelig for utsatte menn å bli trodd når de anklages for å egentlig være den som utøver volden.

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Å snakke om krenkende opplevelser utgjør også en belastning for deg som ansatt. Det er brukerens behov og ønsker som skal ligge til grunn for innholdet i samtalene. Samtidig er det viktig at du tar høyde for hvilke belastninger det medfører for deg, for eksempel gjennom god kompetanse, regelmessig veiledning og variasjon i arbeidsoppgavene. Les mer om ivaretakelse av ansatte.

Etabler tillit

Å kunne snakke om ydmykende og tabuiserte krenkelser er lettere når den utsatte har tillit til deg. Det er flere ting du kan gjøre, som å vise praktisk og følelsesmessig omsorg og å gi støtte på at volden er urettmessige krenkelser.

Avgrens kartleggingen etter formålet

Når du skal kartlegge vold og trusler, er det viktig at du har klart for deg hvorfor du gjør det. Du trenger ingen total oversikt over hva brukeren har opplevd. Du skal ikke foreta etterforskning eller vurdere behov for behandling. Du kan avgrense kartleggingen til:

• det du trenger å vite for å vurdere hvilken oppfølging brukeren trenger
• det du trenger å vite for å vurdere hvordan brukeren kan være mest mulig trygg
• det du trenger å vite for å vurdere om politiet skal involveres
• det brukeren selv ønsker å snakke om

Foreta en systematisk kartlegging

For å kunne vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige, trenger du et oversiktsbilde av vold og trusler brukeren har opplevd. Du skal derfor, sammen med brukeren, foreta en kartlegging (jf. forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a og b). Kartleggingen bør gi oversikt over hvem som er utøver(-e), typer av vold, alvorlighetsgrad og varighet.

Her finner du temaer i kartlegging av vold og trusler:

Vis at du tør å snakke om vold

Vold og overgrep er tabuisert og skambelagt, noe mange opplever det vanskelig å forholde seg til. Vis at du har mot til å snakke om vold og at du tåler å høre på det den utsatte forteller. For å få et godt bilde av volden, må du stille konkrete og til tider vanskelige spørsmål.

"De vet med en gang hva du har slitt med. De kan forklare deg på en veldig forståelsesfull måte hva du har opplevd, at du er flink som har klart det og at du er flink som er kommet her. (...) De skjønner at en mann kan utnytte deg seksuelt, de har hørt det før. At en pappa kan slå sine barn, de har hørt det før."

Vis at du har kunnskap om vold

Nettopp det å snakke med noen med kunnskap om vold – «som har hørt litt av hvert» – framheves av brukere som positivt ved krisesentertilbudet, kanskje i større grad enn ansatte er seg bevisst. Vis at du vet hvordan vold kan arte seg på ulike måter (økonomisk vold, kontroll og isolasjon, materiell vold, seksuelle overgrep/voldtekt, psykisk vold/trusler, etc.). Vis at du kjenner til psykisk vold som latterliggjøring, degradering og manipulering (se om psykisk vold nedenfor). Det kan være stor trøst og støtte å vite at man ikke er alene om å oppleve ydmykende krenkelser.

Spør om psykisk vold

Psykisk vold og trusler er det flest brukere oppgir å være utsatt for. Psykiske krenkelser utgjør som oftest en vesentlig del av voldsbildet, både for kvinner og menn. For menn utsatt for vold av kvinner/familien, kan denne volden i særlig grad være den mest vesentlige. For å få oversikt over alvorlighetsgraden i hva brukeren har opplevd, må du også gjøre en systematisk kartlegging av den psykiske volden.

For den utsatte kan det være vanskelig å identifisere og sette ord på den psykiske volden. I samtalene kan du ta opp hvordan det kan arte seg på ulike måter, gjennom konkete eksempler som press, trusler, latterliggjøring, sjikanering, degradering, manipulering, kontroll og isolasjon og andre typer ydmykelser. Enkelthendelser, som isolert sett framstår som bagatellmessige, kan til sammen være svært destruktivt når det inngår i et mønster. Brukeren kan være fortvilet, ha nedbrutt selvtillit, være forvirret og i tvil om egen dømmekraft og virkelighetsoppfatning: Holder jeg på å bli gal? Psykisk vold oppleves ofte som den verste formen for vold, og vanskelig å beskytte seg mot.

Det kan være vanskelig å se når destruktive mønstre går over til å være psykisk vold. I kartleggingen kan du prøve å få oversikt over mønstre, som ofte avspeiler en maktubalanse. Det kan være lett å gjenkjenne maktforskjeller man er vant til å se: at barn og ungdom utsettes for vold av foreldre/familie og at kvinner utsettes for vold fra menn. Det kan være vanskeligere å se at kvinner utsettes for vold fra andre kvinner i svigerfamilien (svigermor/svigerinner), at unge menn utsettes for press/tvang fra familie/ slekt og at menn utsettes for vold fra kvinnelig partner. Maktforskjellene tar ikke nødvendigvis utgangspunkt i kjønn, økonomi eller sosial status, men kan også handle om opplevelse av psykologisk underlegenhet.

For å få oversikt over mønstre og maktforskjeller, kan du utforske dynamikken i relasjonen. Du kan spørre: Hvem bestemte hvilke regler som gjaldt? Hvem tilpasset seg reglene? Hva skjedde under konfliktene, helt konkret? Hva gjorde du for å unngå konflikter og vold (tilpasning)? Dette kan synliggjøre systematikken og alvorlighetsgraden i volden.

Psykisk vold omfatter ofte trusler, for eksempel om hva som skal skje hvis den utsatte bryter ut. Utøver(e) kan for eksempel true med å skade den utsatte eller seg selv/ ta sitt eget liv, eller true med at den utsatte vil miste oppholdstillatelse i Norge eller samvær med/omsorg for felles barn. Slike trusler kan ha særlig virkning for utsatte med lite kunnskap om det norske samfunnet. Tradisjonelle kjønnsroller i samfunnet, om at mor er barnets nærmeste omsorgsperson, kan bidra til at trusler om å miste samvær med/omsorg for egne barn, kan ha enda mer alvorlige konsekvenser for menn.

Spør om digital vold

Å leve i et mishandlingsforhold kan omfatte digital kontroll. Det kan være kontroll av digital kommunikasjon (telefon, epost, sosiale medier) eller sporing og overvåking. Digitale kommunikasjonsmidler kan stå sentralt i kontroll og isolasjon av den utsatte.

Spør om vold mot dyr

I noen tilfeller omfatter mishandlingen vold mot eller vanskjøtsel av kjæledyr, tjenestedyr eller husdyr. Det kan være vold mot eller trusler om vold mot dyr den utsatte er knyttet til eller å bli tvunget til å skade dyr som straff. Det kan også handle om vanskjøtsel og/eller vold mot husdyr. I noen tilfeller har den som søker hjelp et stort ansvar for daglig ivaretagelse av dyr.

Kartlegg gjennom gjentatte samtaler – dynamisk trusselbilde

Kartlegging av vold og trusler bør skje gjennom gjentatte samtaler. Det kan ta tid for brukeren å etablere tillit for å klare å snakke om vanskelige erfaringer. Du må i den enkelte samtale vurdere hvilken følelsesmessig påkjenning det innebærer, og når det er nødvendig å ta pause eller fortsette i neste samtale.

Trusselbildet kan endre seg raskt. Nye hendelser eller trusler kan ha stor betydning for brukernes sikkerhet, både i positiv og negativ retning. Du må derfor ha et kontinuerlig fokus på dette i samtalene.

Kartlegging av æresrelatert vold og menneskehandel

Hvis den utsatte oppgir at det er flere i (stor-)familien som utøver vold, og/eller at familiemedlemmer støtter voldsutøvelsen, kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette kan innebære en særlig risiko, slik at det er viktig at du får oversikt over om trusselbildet har slike dimensjoner.

Noen beboere er utsatt for menneskehandel og kan ha særlige behov for oppfølging og beskyttelse.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Hvis du får kunnskap som gir grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt i miljø, tilsyn og stell, har du plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet (dyrevelferdsloven § 5). Les mer om plikt til å varsle.

Æresrelatert vold har som formål å opprettholde eller gjenfinne (stor-)familiens ære. Det rammer både kvinner og menn, unge og voksne. Æresrelatert vold har sin bakgrunn fra samfunn med sterke hierarkier basert på alder og kjønn, noe som plasserer unge kvinner i en særlig utsatt posisjon. Dette gjelder ikke minst fordi familiens ære er knyttet til kontroll av kvinners seksualitet. Familier med høy sosial status innad i gruppa, kan oppleve større forventninger om å håndtere trusler mot familiens ære og dermed med større risiko for denne type vold.

Æresrelatert vold kan omfatte psykisk vold (press, tvang, trusler, kontroll), fysisk vold, seksuell vold og andre typer krenkelser. Det omfatter ofte sterk negativ sosial kontroll og psykisk vold som nedverdigelser (for eksempel å bli kalt «hore» eller andre negative karakteristikker), utstøtelse av familien eller trusler om dette. Barn og unge kan utsettes for omfattende press og tvang når det gjelder klær, fritidsaktiviteter, samvær med venner, valg av utdanning, ektefelle, etc.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er:

• at formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
• som oftest flere utøvere i (stor-)familien
• at flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst én av partene:

• ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
• ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
• har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Når et ekteskap inngått under tvang blir fullbyrdet, innebærer det som regel at ektefellene har seksuell omgang. For mange innebærer dermed tvangsekteskapet også seksuell omgang uten samtykke. For noen handler det om press og tvang til å forbli i et ekteskap, mot sin vilje.

Når noen blir giftet mot sin vilje, inngår det ofte i en større sammenheng med autoritær oppdragelse, streng negativ kontroll og ulike former for vold. Tvangsekteskap betegnes som en form for æresrelatert vold, fordi motivasjonen kan være å bevare familiens ære. Tvangsekteskap kan imidlertid også være økonomisk motivert eller være en migrasjonsstrategi for å få slektninger til Norge gjennom familieinnvandring.

I kartlegging av tvangsekteskap og æresrelatert vold, vil mange av de generelle utfordringene knyttet til kartlegging melde seg. Det er derfor viktig at du også ser på innholdet om utfordringer i kartlegging av vold og trusler.

Tenker ikke på det som vold

Mange utsatte tenker ikke at det de opplever er vold, men kan likevel være utsatt for det som viser seg å være alvorlige krenkelser. De kan si at de «er kastet ut hjemmefra», har «konflikter med familien», er presset til å gifte seg, «ufrivillig gift» eller lignende, «problemer med oppholdstillatelsen», «problemer med ektefellen», etc. Unge kan fortelle at de er forlovet, som kanskje er et religiøst inngått ekteskap, og dermed regnes som gyldig og forpliktende på lik linje med offisielle vigsler. Det kan være utsatte som er kastet ut hjemmefra, fordi de ikke aksepterer familiens planer om ekteskap, og som underkommuniserer både vold og trusler og at de ikke har noe sted å bo. Personer som har kommet til Norge ved familieinnvandring, kan utsettes for mishandling fra flere og nektes skilsmisse. Du kan be den utsatte konkretisere hva problemene består i, hva som oppleves vanskelig og hvilken risiko de opplever.

Særlig risiko

Æresrelatert vold og tvangsekteskap kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er som oftest flere utøvere, ved at flere i familien utøver og støtter volden, og dermed større risiko for den utsatte. Det kan være risiko for å bli tatt med ut av landet, mot sin vilje, og der utsettes for ytterligere vold som tvangsekteskap, frihetsberøvelse og i verste fall drap. Det er derfor viktig å få klarlagt om trusselbildet har dimensjoner av æresrelatert vold, når det skal vurderes hvilken oppfølging og sikkerhetstiltak den utsatte har behov for.

Risiko knyttet til å søke hjelp

Å unngå at familien opplever skam og vanære fra andre, er den viktigste motivasjonen i æresrelatert vold. Å avsløre problemer eller vold i familien utad, for eksempel gjennom å søke hjelp i storsamfunnets hjelpetilbud, kan i seg selv regnes som et tap av ære. Dette gjelder særlig det blir kjent at kvinner rømmer fra familien, og oppholder seg for eksempel på krisesenter, enten det er døtre eller svigerdøtre. Det synliggjør at familien ikke har kontroll på kvinnenes ærbarhet. Frykt for at problemer i familien skal bli kjent for andre, kan føre til press, tvang og vold for å unngå ærestap. Familiemedlemmer kan bli giftet eller tatt med ut av landet mot sin vilje, for å redde situasjonen.

I vurderingen av hvorvidt personer som henvender seg trenger beskyttelse i krisesenterets botilbud eller ikke, er det viktig at dere sammen går nøye gjennom hva den utsatte frykter kan skje dersom familien får vite at vedkommende har søkt hjelp, og hvilken risiko dette kan innebære.

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være:

• personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
• unge som familien mener er «blitt for norske»
• personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
• personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
• personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
• personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe vedkommende oppholdstillatelse i Norge
• gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
• personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi+)
• personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

I kartleggingen kan det være særlig viktig å få oversikt over om den utsatte har kjæreste. Rykter om kjæreste kan true kvinners ærbarhet og dermed familiens æres. For gutter kan det forkludre familiens eventuelle planer om ekteskap. At den utsatte har kjæreste, at det går rykter om dette eller at familien tror den unge har kjæreste, kan derfor utløse trusler og andre represalier fra familien. I noen tilfeller fører det til en akuttsituasjon som utgjør den direkte foranledning for at den utsatte søker hjelp ved krisesenter eller i andre instanser. I enkelte tilfeller søker par hjelp sammen.

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

I saker som omhandler æresrelatert vold, er det som oftest flere utøvere. Både menn og kvinner kan ha sentrale roller i utøvelsen av vold. Unge kan oppleve press, tvang og vold fra foreldre, søsken og andre slektninger. Gifte kan utsettes for trusler og mishandling fra både ektefelle, svigerfamilie og egen familie. Utøverne kan være bosatt forskjellige steder, både i Norge og i utlandet (se om transnasjonal dimensjon nedenfor). Unge som søker hjelp, kan utsettes for et massivt press fra flere hold i (stor-)familien, gjennom telefon, SMS og sosiale medier.

Personer som utøver press, trusler og vold, kan selv stå under press fra familiemedlemmer med stor makt. Foreldre kan oppleve press fra andre i familien, bosatt her i landet, i andre land eller i opprinnelseslandet. Familiemedlemmer kan presses til å holde oppsyn med og «sladre», særlig på søstre, kusiner og andre kvinnelige slektninger. Hvis det planlegges alvorlig vold, kan unge gutter utpekes til å gjennomføre det, fordi man håper at ungdommer vil få mildere straff hvis forbrytelsen avsløres.

I kartleggingen er det viktig at du ser nøye på hvem som kan utgjøre en trussel for den utsatte, sammen med hvilken rolle ulike familiemedlemmer har i volden, både hvem som er aktivt utøver vold, hvem som aktivt støtter og hvem som passivt medvirker. Siden skam og ærestap først skjer nå problemet er offentlig, er det også viktig at du prøver å få oversikt over hvem som kjenner til situasjonen (normbruddet/ konflikten/ volden).

Hvem støtter den utsatte?

Å søke hjelp for æresrelatert vold kan resultere i at den utsatte utstøtes eller blir tvunget til å bryte kontakten med egen familie. Dette innebærer store sosiale og følelsesmessige belastninger. Utsatte kan oppleve ganske ambivalente følelser overfor familien, og befinne seg i et følelsesmessig kaos av sorg savn, fortvilelse, skam og skyld for å ha ødelagt familiens ære.

Volden vil imidlertid sjelden støttes av alle i storfamilien. Utsatte kan i en del tilfeller finne støtte hos enkelte familiemedlemmer, noe som kan oppleves svært positivt. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at slike støttepersoner kan settes under et særlig press fra øvrig familie/voldsutøvere, og dermed i enkelte tilfeller kan utgjøre en potensiell trussel ved eventuell kontakt.

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Æresrelatert vold kan også omfatte risiko for å bli tatt med til utlandet, med eller mot sin vilje, og utsatt for (ny) vold der. De fleste tvangsekteskap inngås i utlandet. En del kvinner (noen med barn) reiser selv eller blir tatt med til sitt hjemland, og nektes av ektefelle/ familie å komme tilbake til Norge. Utsatte som befinner seg i utlandet kan bli fratatt telefon, bankkort, pass og utsettes for frihetsberøvelse, tvangsekteskap, mishandling og drap. Noen holdes tilbake i utlandet til oppholdstillatelsen i Norge er utløpt.

Unge i konflikt med sine foreldre, kan etterlates i utlandet mot sin vilje. Det kan være ulike årsaker til at barn og unge tas med til utlandet. Det kan være for å slippe unna hjelpeapparatet i Norge, for få kontroll over adferd som vanærer familien eller for å disiplinere ungdommer. Det kan være et ønske om å gi dem mulighet til å tilegne seg språk-, religion- og kulturkunnskap i foreldrenes opprinnelsesland. Motivet kan også være å hjelpe ungdommer ut av rus eller kriminalitet og et dårlig miljø.

Få oversikt over oppholdsstatus

Det er svært viktig at du får oversikt over oppholdsstatus i Norge. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter den utsatte har, både når det gjelder videre opphold i Norge og hjelp fra andre tjenester.

For noen vil det å bryte ut av et voldsforhold innebære at de risikerer å miste grunnlaget for videre opphold i Norge. Det er derfor viktig at de får god informasjon og bistand til å søke om opphold andre grunnlag.

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om den utsatte skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Risiko for vold under opphold i utlandet innebærer at du i kartleggingen må få rede på eventuelle planer om å reise utenlands. Det er svært begrenset hva norske myndigheter kan gjøre for å hjelpe utsatte som befinner seg i utlandet. Dette har flere årsaker:

• Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
• Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
• Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte vedkommende kun som borgere av det aktuelle landet
• I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
• Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
• Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

• risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
• risiko for ny vold i utlandet
• hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
• mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Hvis du opplever at du eller andre ansatte ved krisesenteret ikke har tilstrekkelig kunnskap til å kartlegge æresrelatert vold, vurdere risiko eller håndtere situasjonen, kan du henvende deg til lokalt politi eller til Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Du finner mer informasjon om kompetanseteamets arbeid og kontaktinformasjon her.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

I noen tilfeller får krisesenteret henvendelser om voldsutsatte som oppholder seg i utlandet og ønsker hjelp for å returnere til Norge. I slike saker kan du henvende deg til Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Kompetanseteamet koordinerer arbeidet med å bistå utsatte for æresrelatert vold i å returnere til Norge.

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Hvis du etter kartleggingen vurderer at den utsatte trenger mer omfattende oppfølging enn et kortvarig opphold på krisesenter kan gi, kan du be om at den unge vurderes for nasjonalt bo- og støttetilbud for unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Du kan henvende deg til Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som kartlegger behov og tildeler plass.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Hvis du får kunnskap som gir grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt i miljø, tilsyn og stell, har du plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet (dyrevelferdsloven § 5).