Gå til hovedinnhold Gå til hovedmeny

Rita og Hans Petter er fosterhjem: – Det handler om å sette barnets behov først

Publisert

– For det handler vel om å lose et barn inn på riktig vei inn i fremtiden så de får et godt liv, gjør det ikke? Det sier Rita og Hans Petter, som er fosterforeldre og har vært det i mange år. – Vi spurte fostersønnen vår hva vi skulle si, og da var han veldig tydelig: fosterforeldre må være litt rause folk, og de må kunne si nei!

Rita og Hans Petter er fosterhjem

De to er fosterhjem for et barn i nettverket sitt, og har vært det i 10 år. For fostersønnen er de momo og bestefar, og det kunne ikke gått bedre. Paret bor i Indre Østfold, rett ved gården som datteren nå har overtatt.

– Vi pusset opp dette huset da datteren vår tok over hovedgården, fortelle de. Det er to blide og imøtekommende personer som åpner døra for oss, det dufter stekte vafler og kaffe og vi ønskes velkommen inn i et fargerikt hjem.

– Det kommer ingenting i en lukka hånd, det er først når du åpner den at du har en sjanse til å føre et barn inn i fremtiden. Til syvende og sist så er barn i denne kommunen alles barn. Det skal en hel landsby til å oppdra et barn, og da betyr fellesskapet mye, sier Rita.

Resirkulert fosterhjem

– Vi er sånn resirkulert fosterhjem vi, sier Rita lattermildt.

Med det mener hun at de har vært fosterhjem flere ganger. Reisen mot å bli fosterhjem startet allerede for 38 år siden.

– Vi startet som avlastningshjem. Senere bestemte vi oss for å bli fosterhjem, fordi vi hadde kapasitet og kjærlighet nok til en til, sier Rita. – Da meldte vi oss på informasjonsmøte og kurs, og var på et barnehjem på innkjøring der, som det var på den tiden, forteller de.

Veien inn til neste fosterhjemsoppdrag har derimot vært litt annerledes, da de ble spurt om å være fosterhjem for et barn i nettverket. Det var vanskelig å si nei, og ifølge de to så er det en kjempefordel å kjenne barnet fra før.

– Vi var jo kjent for han, og det å si nei til han da det var fryktelig vanskelig. Hvordan skulle det gå med han om han kom på et vilt fremmed sted? Sier Hans Petter. – Så da sa vi ja, legger Rita til.

– Jeg tror at det beste som kan skje hvis du først ikke kan bo med mammaen og pappaen din, er det å være i nettverket sitt. Når det er bursdager så kommer de samme folka, når det er julaften så feirer du med de samme folka, alle helligdager. Ja, du drar på ferie med de samme folka og det blir mye mindre støy. Det er lettere å tilpasse seg tilværelsen for den er veldig lik den du hadde, sier Rita.

– Hvis det er noen i familien som kan bidra så kan det være veldig bra, sier Hans Petter. Det viktigste er at det er stabilt, også må man peile seg ut noe som man makter å gjøre og som barnet liker å holde på med, legger han til.

Rita og Hans Petter ønsker velkommen

Roser barneverntjenesten

Rita og Hans Petter forteller at de i alle år har hatt veldig god støtte i barneverntjenesten i Indre Østfold kommune, og at dette var en av årsakene til at det var lett å si ja når de ble spurt om å være fosterhjem for et barn i nettverket sitt.

– Den tryggheten man har i barneverntjenesten er veldig viktig, etter en del år blir man også godt kjent og det blir enklere, fortelle de.

Hun sier også at man ikke skal være redd for å bli stående alene. – Barneverntjenesten er fantastiske til å backe deg på det du spør om, og det er aldri tvil om at vi hadde fått støtte om vi hadde trengt det, legger Rita til.

Hans Petter forteller også at han har vært på COS-kurs (circle of security), og et kurs om ungdom i regi av barneverntjenesten, noe som har vært nyttig å ha med seg i sekken.

Å velge barnet

– Hvis du skal bli fosterhjem må du være raus og aldri tenke at du er en ny mamma eller pappa. Det tror jeg er veldig viktig. I perioder er man et offentlig hjem og det blir litt forandring, det bør man være klar over, sier Rita. – Men, samtidig så bør det være mest mulig naturlig, legger Hans Petter til.

De begge er enige: du må være veldig klar over at du har gjort et valg. Du har valgt barnet, og ikke foreldrene, og da kan det være mange følelser som du må stå i. Som oftest går det seg til, men det er ikke gjort over natta ifølge de to.

– Det var helt naturlig. Jeg tok et valg for at han skulle komme lettest mulig ut på den andre siden av aksen, sier Hans Petter. Det kan likevel være tøft å stå i retten og si sin mening, men man tenker på barnet, legger han til.

– Du får jo mer enn du gir, og det må være grunnplanken. Selv om det er litt annerledes og familien forandrer seg, så får du mye mer tilbake enn det du gir. Og kanskje, så gir du et barn en sjanse til å møte framtiden på en god måte og klare seg bra her i livet, sier Rita.

Lesekrok

Lesekroken er populær og brukes flittig av alle. Et av maleriene nederst er malt av fostersønnen.

Snakk om følelser

– Alle fosterbarn har noe inni seg, et tap, sier Rita. Det å lære seg å sette ord på det er veldig bra, derfor har vi trent på det ved å fortelle hver dag hva som har vært bra eller dårlig, forteller hun.

Hun viser til at de ved spisebordet tar runden hvor alle kan dele smått og stort fra dagen sin.

De tror at det å snakke om følelser gir robuste barn, og oppfordrer også andre fosterforeldre å ta det på alvor. – For det ligger et tap der, når du må flytte fra mammaen og pappaen din, uansett hvordan det har vært, sier Rita.

– Det er et barn i en kropp som er i ferd med å bli voksen, og når du ikke er flau over å vise følelser og fortsatt vil ha den natta- og hadeklemmen, så føler jeg at vi har lykkes, sier Rita.

– Rutiner har også vært viktig, vi gjør de samme tingene på morgenen, jeg vekker han, han spiser frokost mens jeg drikker kaffe, vi gir hadeklem og ønsker en god dag, forteller Hans Petter. Stabilitet er viktig, og det å hjelpe barnet til å lære seg å sortere hva som er bra og dårlig selv, for eksempel venner, legger han til.

Broderi

Broderikunsten til fostersønnen har fått en tydelig plass i bokhylla i stua.

Trenger ikke være fancy

Det er Hans Petter som har vært den som har dratt på aktiviteter og skoleturer. Han har til og med snekret et lekehus på skolen. Erfaringen fra tidligere barn gjør også at de har fulgt opp tettere på skolen, og det har gått kjempebra.

– Det viktigste er ikke at du er på Tusenfryd, det er trygghet og forutsigbarhet, evnen til å sette ord på følelser og vise de også, forteller Rita. Å vite hva som skal skje, er nok noe som sitter igjen hos alle fosterbarn, legger hun til.

Hans Petter og fostersønnen har likevel én fast uke i året hvor de drar på tur sammen med bobil, da er det fostersønnen som bestemmer hvor de skal dra. De to deler interesse for historie og har reist landet rundt og blant annet besøk flere kultur- og minnesmerker.

– Det at vi er over 60 og har en ungdom i hus går veldig bra, konkluderer de. Selv om man ikke kan delta på alle aktiviteter, trenger det ikke være så fancy, sier Rita.

– Nå har vi gått igjen borte på barneskolen her, for vi har hatt så mye unger. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har stått i den kiosken, de blir aldri kvitt oss ler Rita. Men, nå er de kvitt oss. – Nei, nå er det bra, avslutter Hans Petter lattermildt.