Gå til hovedinnhold Gå til hovedmeny

- Det kan gå kjempebra!

Publisert

Det er en blid og entusiastisk ung mann som ønsker velkommen inn til en prat om livet sitt. Dan Robin er 24 år gammel, men fastholder at han er fosterbarn. – Det kommer jeg alltid til å være – selv om jeg er 80 år, sier han lattermildt.

Dan Robin, 24 år

Så moro har det slett ikke alltid vært. Han vokste opp i et urolig hjem. Har sett og hørt ting ingen barn noen gang skulle sett. Da han var fem år gammel endret livet seg dramatisk.

Den lille lysluggen og hans to eldre søsken var på besøk hos tanta si. Dan Robin sto klar til trening i taekwondo drakten sin da det ringte på døra. Tanta åpnet, og femåringen skimtet uniformer utenfor. Han hadde sett politi før. De hadde vært hjemme hos dem da det hadde vært bråkete der.

Redd og lettbent løp Dan Robin opp trappa og gjemte seg under senga. Der skulle ingen finne ham! Han tok feil. Han minnes at politiet lokket ham fram, og geleidet ham ut til søsknene sine i en av de to ventende politibilene utenfor. Han minnes også at storebror la på rømmen da han selv kom inn i bilen. – Det opplevdes dramatisk, forteller Dan Robin som tror aldri han kommer til å glemme det.

Sliten av flytting

De tre søsknene ble fraktet til et beredskapshjem. Da de flyttet videre derfra ble søskenflokken splittet. – Det burde aldri vært gjort på den måten, sier han bestemt, og tror at barnevernstjenesten i dag ville tatt andre valg. De neste to årene var han innom tre ulike hjem før han kom til familien i Sande i Vestfold. Han trengte desperat å få ro. Få slå seg ned og høre til et sted. Det ble hos Tor Martin og Wenche. – Jeg var så sliten av den flyttinga, sier Dan Robin tankefullt.

Det var en usikker sjuåring som sto i døra til Wenche og Tor Martin en junidag i 2006. Liten av vekst, umoden for alderen, og med mer enn klær i ryggsekken. – De ga meg tid, sier Dan Robin om fosterfamilien sin.

Han fikk bruke tid på å bli kjent med de fire barna som bodde der fra før av. Tre biologiske barn og et fosterbarn. Han fikk tid til å bli kjent med fosterforeldrene. I sitt eget tempo flyttet han inn i familien med hele seg.

– Tor Martin og Wenche var så interesserte i meg. De brukte tid med meg, og var tydelige på at jeg også hørte til hos dem, og var ønsket. På lik linje med de andre barna. Dan Robin begynte i andre klasse i Sande. Det var egentlig hans første skoleår. Første klasse hadde han knapt vært innom på grunn av flyttinger og tilpasninger i selve livet. – Jeg lå langt bak både faglig og sosialt. Var liten og litt utenfor. Dan Robin dveler litt ved egen historie, før han lyser opp og forteller om to venner han fikk i klassen. – Det var to andre fosterbarn i klassen min, og vi tre ble gode venner. Det var godt å ha dem.

Hjemme i Sande ble en lillebror til bestevenn også. Kanskje det var fordi Dan Robin var litt umoden for alderen at han fant tonen så godt med den to år yngre fosterlillebroren sin? Han husker godt at han tenkte på de som hadde fortalt at han nok ikke kom til å få en fosterfamilie med barn på hans egen alder. – Hah, de skulle sett meg da!, sier han smilende.

Dan Robin

ENTUSIAST: Dan Robin i sitt rette element på Intility Arena for å heie fram favorittlaget Vålerenga.

Fotballfamilie

Dan Robin sin fosterfamilie var av den aktive typen. Han fikk prøvd seg på både håndball, ski, friidrett og fotball. – Det siste der var umulig å komme seg unna, sier han og ser lurt på fosterfar som har stukket innom for å hilse på. – Fotball er liksom livet for denne familien, det. Tor Martin slenger seg med i samtalen, og viser bilder av fostersønnen i «sitt rette element» på fotballbanen.

Dan Robin er både spiller og trener i dag. Og blodfan av Vålerenga. – Den eneste tida jeg trives alene er på fotballkamper, sier entusiasten. Han reiser alene til kamper, men er alene sammen med mange på tribuna. Da er han i flytsona, og har laserfokus på det som skjer på banen. – Fotball er terapi for meg slår han fast.

Det er ikke ofte Dan Robin liker seg alene. Han har det best når han er i farta. Han tror det kommer av den tunge starten han hadde i livet, og mye tanker. Han liker ikke å kjenne på alt det som ligger der. Foreløpig er en del av det «godt pakket inn», og han er fornøyd med det enn så lenge. Han er ikke fan av å rote i gamle minner. Har ikke lest mappa si hos barnevernstjenesten heller. Han er redd det vil opprøre ham. Redd han kan føle seg mer sviktet og skuffet. Etter noen turbulente år i relasjon til foreldrene sine, har han nå landet i en form for fred.

– Mamma har jeg god kontakt med. Vi har snakka litt ferdig om barndommen min, og hun har tatt eierskap til sine feil, så vi er «good» nå. Pappa har jeg ingen kontakt med, sier Dan Robin alvorlig. Han fastholder at hans biologiske foreldre er mamma og pappa. Fosterforeldrene er Tor Martin og Wenche. Han er opptatt av dette med ord og deres betydning.

– Mamma og pappa er liksom nærmest. Fosterforeldrene mine er mor- og farsfigurer og rollemodeller, men jeg kaller dem ved navn. Søsknene mine, både de biologiske og fostersøsknene er søsken for meg. De har jeg seks av, tenk det du!

Inkludert

Dan Robin har klart seg veldig godt. Han mener han forteller en solskinnshistorie, og ønsker å spre håp til både barn som må flytte i fosterhjem, og foreldre som vurderer å bli fosterforeldre: – Det kan gå kjempebra!

I familien min ble jeg møtt som en av dem fra første stund. Både familien og den utvida familien tok imot meg på best mulig måte. Jeg følte meg ikke annenrangs på noe vis. Tor Martin og Wenche klarte også balansegangen bra. Den som kan være litt vanskelig; Å gi nok oppmerksomhet. Ikke for mye, og ikke for lite. Man kan jo føle seg annerledes også om man får for mye oppmerksomhet vet du.

Historien hans har gjort Dan Robin til en ung mann som er opptatt av mennesker.
Han takler ikke når folk dømmer andre. At man ser på noens klær eller oppførsel og automatisk setter dem i bås. – Gi folk en sjanse, sier han. Bli kjent med dem. Finn ut hvem de er, hvorfor de er som de er, og hva som har formet dem.

Dan Robert

Vokste i militæret

Dan Robin kom seg gjennom skolen med greie karakterer. Følte han lå bak faglig til han begynte på videregående og tømrerlinja. Da fikk han virkelig skinne. Han er nemlig en uttalt praktiker, så tømreryrket er perfekt for ham. Han fikk fagbrev etter hvert og jobber nå fullt som tømrer.

Dan Robin har vært i militæret også. – Det var fantastisk, oppsummerer han og forteller om verdien av fellesskapet, om et sted hvor alle er like uansett bakgrunn og historie. – Å bo på rom sammen med en gjeng fremmede man får lov til å bli kjent med, det er spennende. Vi har jo de samme vilkårene i forsvaret, og både behandles likt og ser like ut. Der er ingen forskjell på folk. Det liker jeg! Han var i sjøforsvaret, og tok med seg opplevelser for livet og førerkort på minibuss derfra.

Han er kanskje klar for familie selv om noen år? Dan Robin tenker seg om, og lyser opp: – Da skal jeg bli verdens beste pappa i alle fall!

Jeg har jo opplevd familieliv slik det ikke skal være, og heldigvis også hvordan det skal være, så jeg tror jeg vil få det til fint. Ofte går jo dårlige barndommer i arv, men jeg skal knekke av den generasjonsgreia der. Det garanterer jeg.

VIL DU VITE MER?

For å få mer informasjon om fosterhjem, beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem kan du melde deg på et uforpliktende informasjonsmøte her.

Hvis du har lyst til å starte på opplæringsprogram for nye fosterforeldre kan du sende e-post til ft.ost.kurs@bufetat.no.

Fosterhjemstjenesten region øst.

Telefon: 466 16 800