Det er gått et års tid siden 22 år gamle Christiane flyttet fra Dokka til Lillehammer for å studere. Hun skal bli barnevernspedagog. Det har hun visst siden hun var ganske liten.
- Jeg håper at den kunnskapen jeg sitter med, kan være til nytte senere. Da kan jeg bruke mine erfaringer til noe positivt, sier Christiane.
Hun har bodd i fosterhjem siden hun var seks år gammel. Da det skar seg med fosterfamilien hun hadde bodd hos hele barndommen, ble venninnen, Tuva Viveka, løsningen. Familien på Dokka har vært Christianes familie siden jentene var 16 år.
- Å flytte hjem til Tuva Viveka var lettere enn hvis jeg skulle flyttet til noen jeg ikke visste hvem var. Da måtte jeg gått gjennom prosessen med å bli kjent, sier Christiane.
De to jentene ble kjent da de begge begynte på dans. Etter det hang de mye sammen, og da Christiane trengte et nytt sted å bo, var det en lærer som tenkte på Tuva Vivekas familie. De hadde flere ganger tatt Christiane med på turer og konserter, og hun var ofte på besøk i hjemmet deres på Dokka.
Tuva Viveka hadde til og med nevnt for familien at Christiane trengte et nytt sted å bo.
- Da flytter hun hit, svarte foreldrene, Nina og Arne. Intetanende om telefonen som skulle komme to måneder senere.
Barn og ungdom som trenger et nytt sted å bo, foretrekker ofte å flytte til noen de kjenner fra før. Her kan du lese mer om fosterhjem i familie og nettverk.
Godt å kunne gjøre noe
Nina var på jobb da telefonen ringte for rundt seks år siden. Hun tok den ikke, men undersøkte hvor oppringningen kom fra. Barnevernet på Gausdal.
- Jeg ringte til mannen min og sa «har du noe du ikke har fortalt meg? Noen unger et sted, som søker opp far sin?».
Nina og Arne gapskratter.
Det var Christianes saksbehandler, Kjersti, som hadde ringt. Hun ønsket å finne et fosterhjem blant 16-åringens nærkontakter. Tre dager senere kom representanter fra barnevernet på besøk for å sjekke boforholdene og intervjue familien.
- Det gikk fort, ja, minnes ekteparet.
Tuva var selvsagt med på å bestemme.
- Jeg visste jo om situasjonen til Christiane. Jeg fikk vite at det enten ville bli hos oss, eller et hjem på Raufoss. Christiane skulle ikke til Raufoss! Det var ikke aktuelt, sier Tuva Viveka.
- Jeg tenkte jo selvsagt på hvordan det ville være å gå fra venninner til at hun skulle flytte inn her, men det var ikke et vanskelig valg. Selvsagt skulle hun få komme hit. Det var jo en grunn til at vi ble spurt.
Tuva Viveka har en storebror, som allerede hadde flyttet ut da Christiane flyttet inn.
- Jeg var blitt vant til å være her alene og få det som jeg ville. Men det var fint at Christiane flyttet inn. Det var godt å kunne gjøre noe for andre.
Lurer du på om det å være fosterhjem kan være noe for deg? Her kan du lese mer om krav for å bli fosterforeldre.
Fortsatt venninner
Jentene lurte på om venninneforholdet kom til å endre seg når de plutselig skulle bli søstre.
- Det er mye som før. Redningen har nok vært at vi har hatt hver vår krets, i tillegg til noen felles venner. Vi har ikke hengt oppå hverandre hele tiden, er Tuva Viveka og Christiane enige om.
Ett års tid etter at Christiane flyttet inn, dro Tuva Viveka på utveksling til USA. Det ga Nina, Arne og Christiane en sjanse til å bli enda bedre kjent. Nina var glad det ennå var ungdom i huset.
- Jeg er jo en sånn som ikke vil at barna skal flytte ut, sier fostermoren og ler.
- Gudskjelov at vi hadde Christiane igjen i huset. Vi ble bedre kjent det året. I starten gikk hun ofte gjennom Tuva Viveka i stedet for rett til meg. Men det året måtte vi ha direkte kontakt. Det gjorde mye med forholdet vårt. Vi kom tettere!
Anbefaler nettverkshjem
Nina og Arne har aldri tidligere snakket om å bli fosterhjem. Likevel var det lett å bestemme seg da spørsmålet kom fra barnevernet.
- Vi har aldri tidligere pratet om å bli fosterforeldre. Men da vi ble spurt om å ta imot Christiane, var det lett å si «ja, det vil vi». Vi kjente jo Christiane og historien hennes.
Arne er glad for at 16-åringen fikk beholde nærmiljøet sitt.
- For ungenes del er det veldig viktig å bruke lokale folk. De må få fortsette på skolen sin, bli i miljøet og fortsette på fritidsaktivitetene sine.
Christiane er også glad for at hun fikk bli på Dokka, og svært glad for at hun slapp å begynne «fra start» i et fremmed hjem.
- Jeg tror det hadde vært vanskeligere, spesielt når du er 16 år. Hos Nina, Arne og Tuva Viveka kunne jeg fortsette hverdagen på en litt mykere måte enn hvis jeg måtte bli kjent med noe nytt, sier hun.
Nå trenger vi flere fosterhjem. Har du rom for en til? Kontakt oss gjerne for en uforpliktende prat!
