Det er så mye vi gjerne vil at barna våre skal få til. De skal være høflige, tålmodige, vennlige og trygge på seg selv og omgivelsene. Og vi har lett for å bruke mange ord på å fortelle dem hva de skal gjøre. Men barna lærer ofte mer av det vi gjør enn av det vi sier – og de følger godt med.
Det betyr at vi «oppdrar» barna også når vi ikke tenker over det. Hvordan vi håndterer både de små hverdagslige situasjonene og de større og mer dramatiske opplevelsene er med å forme barna våre. Antakelig er handlingene våre mer avgjørende for barnas utvikling enn alt vi sier til dem.
Barna lærer av å herme
Små barn lærer ved å etterlikne foreldre, søsken, lekekamerater eller andre rollemodeller. Tenk bare på hvordan de lærer å snakke ved å herme etter oss.
Dessverre er det ikke bare de beste sidene våre som blir kopiert av barna. Barnet etterlikner også oppførselen din når du er sint, utålmodig eller fordomsfull. Derfor er det kanskje like viktig hvem du er som menneske, som hva du sier og gjør som «oppdrager».
Det er ikke tilfeldig at en stadig tilbakevendende lek for småbarn er å «leke familie». Her øver de å gjøre det de oppfatter at voksne rollemodeller driver med i det daglige: Går på jobb, lager mat, kjører bil eller drar i butikken.
Følg dine egne regler
Barn lærer raskere og enklere av å kopiere handlinger enn av å få noe forklart med ord. Det tar noen år før barnehjernen er klar for å tolke abstrakte, muntlige beskjeder.
Det er vanskeligere å tolke og omgjøre en muntlig beskjed til handling. Og spesielt hvis den som gir beskjeden gjør det motsatte av det han selv sier.
- Har du for eksempel blitt sint på barnet ditt fordi han er så sint?
- Eller har du tittet opp fra mobilskjermen et kort øyeblikk for å fortelle barna at «nå får det være nok skjermtid for i dag»?
- Kanskje du lærer barna at de ikke skal snakke stygt om andre? Og i neste øyeblikk sitter de i baksetet mens du banner og kjefter deg gjennom trafikken.
Om du kjenner deg igjen i noen av punktene over, er du ikke alene. Vi har så høye ønsker og forventninger på vegne av barna våre, at det er lett å kreve mer av dem enn av oss selv.
Men kan vi egentlig forvente at barnet gjør som vi sier om vi ikke klarer det selv?
Start med deg selv
De aller fleste av oss foreldre ønsker selvsagt at barna våre blir rause, tolerante, trygge og lykkelige.
Det er kanskje ikke like opplagt og enkelt å tenke på at vi må starte med oss selv. Siden barna lærer av hva vi gjør, bør vi være oppmerksomme på hvordan vi:
- takler problemer
- uttrykker sterke følelser
- håndterer opp- og nedturer, seire og tap
- behandler hverandre
- snakker om andre – familie, venner, naboer, kjendiser
- snakker om oss selv
Foreldre trenger ikke være perfekte
Selv om vi foreldre er rollemodeller for barna, er vi fortsatt bare mennesker, og ingen av oss er feilfrie. Vi gjør dumme ting av og til, og det er også nyttig for barna våre å lære at også voksne gjør feil. Spesielt dersom vi håndterer egne feil på en grei måte. Det kan være bra for barn å lære at det går an å feile, men at verden og livet likevel går videre.
Dersom du har gjort feil som direkte eller indirekte påvirker barna, vil det å si unnskyld til dem være viktig for forholdet mellom dere. Du viser barna at du vil være sammen med dem og «reparere» eventuelle brister i tilknytningen.
Det er også lærerikt for barnet, som ser at det går an å be om unnskyldning og gjøre ting bedre selv om man har gjort noe man ikke burde. Kanskje blir det også lettere for barna å komme til deg og be om hjelp eller unnskyldning dersom de selv gjør noe de angrer på.
Tenk gjennom dette
Hvordan reagerer du selv når du har gjort en feil:
- Innrømmer du feil?
- Klarer du å si unnskyld?
- Forsøker du å unngå å gjøre samme feil igjen?
Når livet er ekstra tøft
Når alt går på skinner, er det også lett å være et godt forbilde. Men når vi som voksne møter motgang, er slitne, lei oss eller sinte får vi virkelig testet oss.
Dersom situasjonen din gjør at det er vanskelig å være den rollemodellen du gjerne vil være, er det ikke noe nederlag å be om avlastning eller hjelp. Tvert imot viser det at du klarer å sette barnas beste først – selv om du har egne ting å stri med.
Ved å få hjelp til å se situasjonen og seg selv utenfra, kan du få noen nye perspektiver. Det kan være krevende, men kanskje er det likevel nødvendig av hensyn til barnet.
Arv eller miljø – født sånn eller blitt sånn?
I denne artikkelen drøfter vi først og fremst på hvilken måte vi som foreldre best kan bidra til en positiv utvikling av ferdigheter og handlingsmønstre hos barna våre.
Samtidig er det en stadig diskusjon i fag- og forskningsmiljøer om hvor stor andel av personligheten og særtrekkene våre vi arver gjennom genene – og hvor mye som skyldes påvirkningen fra omgivelsene. Det er vanskelig å si noe sikkert om dette. Men den samlede kunnskapen man har i dag, tyder på at foreldrene har stor betydning for barnets utvikling.
- Artikkelen er utviklet i samarbeid med RVTS Sør
