Utredning - kunnskapsbasert retningslinje for utredning av omsorgssituasjonen for barn mellom 0-6 år

Skriv ut veileder

Om retningslinjen - målgruppe, formål og bruksområde

Målgruppen for retningslinjen er ansatte i barnevernstjenesten og på senter for foreldre og barn, og andre som bistår barnevernstjenesten i utredningsarbeid. Retningslinjen kan anvendes når barnevernstjenesten trenger å avklare omsorgssituasjonen til et barn i alderen 0-6 år og får bistand av senter for foreldre og barn, eller når barnevernstjenesten undersøker forholdene selv.

Formålet med en kunnskapsbasert retningslinje for både utredning og hjelpetiltak for barn 0-6 år i risiko for omsorgssvikt er å øke den faglige kvaliteten i både utrednings- og hjelpetiltaksfasen, minske uønsket variasjon i både kommunalt og statlig barnevern, og med dette øke rettssikkerheten for barn og deres familier. Utredningsdelen av retningslinjen publiseres først, og retningslinjen vil i 2022 også omhandle hjelpetiltak.

Formålet med en undersøkelsessak er å avklare om det er behov for tiltak etter barnevernloven og eventuelt hvilke tiltak som skal iverksettes. Når det er stor usikkerhet knyttet til barnets omsorgssituasjon, kan barnevernstjenesten be om bistand til utredninger fra Bufetat, senter for foreldre og barn. Denne utredningen må avklare barnets omsorgssituasjon og hvilke behov barnet har. Utredning av barnets omsorgssituasjon inngår som en del av barnevernstjenestens undersøkelse. Dette skal resultere i en anbefaling om hvilke tiltak som bør iverksettes overfor barnet eller familien. Det er barnevernstjenesten som beslutter hvordan senterets vurderinger og anbefalinger skal vektlegges i deres konklusjon.

Det bør fremgå tydelig for barn og foreldre hva formålet med utredningen er. Se saksbehandlingsrundskrivet for de rettslige rammer ved barnevernstjenestens undersøkelse.

Det er forventet at senter for foreldre og barn har kompetanse på utredning av omsorgssituasjon for barn i alderen 0-6 år.

Sist faglig oppdatert 01. desember 2021

Identifisere omsorgssvikt

Når det er behov for å avklare omsorgssituasjonen til et barn, vurder ulike forhold som kan gi informasjon om barnet er utsatt for omsorgssvikt

Når det er grunn til å tro at barnet blir utsatt for omsorgssvikt, bør dere vurdere ulike forhold som kan gi informasjon, om barnet er utsatt for omsorgssvikt. Det kan være vesentlig å undersøke forhold ved:

barnets fungering og tilstand
samhandling mellom barn og foreldre
foreldre og/eller familien

Omsorgssvikt kan være sammensatt av ulike forhold. Dette er særlig aktuelt når barnet har spesielle omsorgsbehov, som for eksempel ved utviklingsforstyrrelser. Følelsesmessige eller atferdsmessige tegn hos barnet kan tyde på omsorgssvikt, og bør alltid være en del av utredningen. Beskriv og analyser hvorfor disse funnene kan tyde på omsorgssvikt.

Hvordan kan anbefalingen følges i praksis?

Dere bør lytte og observere

Dere bør se barnet og være i kontakt med barnet direkte.

Dere bør observere barn og foreldre i samhandling.

Dere bør få oversikt over hvem barnet bor med, og spør foreldrene om sårbarhetsfaktorer ved barnet, om ressurser og belastninger i familien og miljøet.

Dere bør søke forklaring

Spør barnet selv. Ta utgangspunkt i barnets alder og utviklingsnivå. Se anbefaling om medvirkning for barn.

Spør foreldrene om deres oppfatning av det som er blitt fortalt eller observert.

Dere skal dokumentere og analysere

Dere skal beskrive og analysere de faktiske funnene i utredningen. Dokumenter vurderingene og hvilke faktiske forhold dere vektlegger i vurderingene. Dere bør redegjøre for alternative tolkninger av det dere observerer, og beskriv hvorfor dere vurderer det slik.

Drøft med kollegaer eller leder, eller anonymisert med samarbeidspartnere som konsultasjonsteam. Søk eventuelt bistand fra ekspertise på det aktuelle feltet.

Spedbarn og barn med særlige omsorgsbehov, for eksempel ved funksjonshemming, er i høyere risiko for å bli utsatt for omsorgssvikt.

Forhold som kan tyde på omsorgssvikt, må alltid ses i sammenheng med den øvrige livssituasjonen og kontekst.

Eksempler på tegn i barnets samhandling med andre kan være:

ukritisk eller søkende kontakt
overdrevent klengete atferd
overdreven føyelig atferd
søker ikke trøst
tar ikke imot trøst
truende, kontrollerende atferd overfor omsorgspersoner
viser overdrevent trøstende atferd når omsorgspersonen er urolig
overdreven og vedvarende bekymring for omsorgspersoner eller søsken
seksualisert atferd

Dere bør vurdere omsorgssvikt ved følgende forhold:

barnet fremstår som ustelt
alvorlig under- eller overvekt
manglende vektoppgang
påkledning som ikke samsvarer med årstid/vær
gjentatt uteblivelse fra helsestasjons-, tannlege- og legekontroller
manglende etterlevelse av anbefalinger fra helsepersonell
- herunder; barnet gis ikke foreskrevne medisiner, mangelfull oppfølgning ved skadedyr (som lus), følger ikke kostholdsråd, eller barnet får ikke anbefalt diett
overhyppige kontakter med helsevesenet og medisinske utredninger av barnet når barnet i det vesentlige er frisk, eller hyppige, gjentatte plager av diffus art
gjentatte kontakter ved legevakten med skader

Alle har en plikt til å søke å avverge alvorlige straffbare handlinger, slik som vold og overgrep. En slik avvergeplikt har også barnevernstjenesten eller de som utfører oppdrag for barnevernstjenesten.

Listen under inneholder eksempler på kroppslige kjennetegn som ses hyppig hos barn med påførte skader eller som er utsatt for omsorgssvikt. Det presiseres at ingen av eksemplene bekrefter at det er påført skade og omsorgssvikt, og kan også ses ved andre sykdomstilstander eller ha oppstått ved uhell. Videre kan påført skade også ses på områder på kroppen der et barn typisk pådrar seg skader i forbindelse med lek eller tilfeldige fall. Funn av skader på barn må alltid vurderes opp mot aktuell historie. Fysiske skader på barn som ikke skyldes fysisk vold kan også være et uttrykk for omsorgssvikt, ved at barnet ikke er godt nok beskyttet for skader i hjemmet.

Dere bør vurdere påført skade (fysisk vold) ved følgende forhold:

Blåmerker:
- generelt mange blodutredelser (blåmerker) på barnet (>10-20 stk)
- store blodutredelser, blodutredelser i grupper (for eksempel symmetrisk på begge overarmer), eller blodutredelser med lik form og størrelse.
- blodutredelser på bløtvevsområder for eksempel på kinn, rygg, mage, rumpe
- blodutredelser på spedbarn og barn som ikke kan forflytte seg selv
skader og blodutredelser i tilknytning til hals, nakke, ører, munnhule og tenner
hudforandringer som kan passe med slag fra gjenstander, for eksempel stikk fra gaffel, strykejern, sigarettmerke, merker etter ledning.
brannskader, derunder
- skåldeskader som indikerer bruk av tvang, for eksempel på rumpe, hele hånden eller foten
- skade på et område som en ikke forventer at vil komme i kontakt med varme gjenstander ved en ulykke (for eksempel baksiden av hender, fotsåler, rumpe eller rygg)
- brannskader hos barn som ikke kan forflytte seg selv
hodeskader hos små barn hvor hendelsen ikke kan bekreftes av utenforstående. Symptomer på hjernerystelse og alvorlige hodeskader som nedsatt bevissthet, oppkast, kramper og irritabilitet må alltid henvises til akutt legeundersøkelse

Ved mistanke om at barnet blir fysisk mishandlet, utsatt for alvorlige overgrep eller alvorlig omsorgssvikt, kan barnevernstjenesten gi pålegg om å få barnet undersøkt på sykehus eller annet sted for medisinsk undersøkelse. Se veileder for samarbeid mellom politi og barnevern ved bekymring for vold og/eller seksuelle overgrep, Politi og barnevern - nasjonale retningslinjer for samhandling.

Dere bør vurdere om det dreier seg om omsorgssvikt hvis forelderen viser noe av det følgende overfor barnet:

manglende interesse eller respons, særlig hvis forelderen forblir følelsesmessig utilgjengelig og viser manglende respons overfor spedbarn
passiv eller tilbaketrukket
invaderende atferd
sinne, irritasjon og fiendtlighet
avvisning, latterliggjøring eller ydmykelse av barnet

Man må også være oppmerksom på følgende:

forventninger til barnet som ikke er i overensstemmelse med barnets alder og utviklingsnivå
tillegge barnet negative egenskaper eller intensjoner
bruk av barnet til å fylle den voksnes behov
manglende støtte til barnets sosiale utvikling (for eksempel mangelfull utviklingsstøtte, isolasjon)
vanskeligheter med å forutse eller beskytte barnet fra skade, manglende tilsyn
vanskeligheter med å følge opp helsemessig behandling, som helsestasjon, tannlege
vanskeligheter med å følge opp barnets ernæringsbehov og regulering av søvn
mangelfullt oppmøte i barnehage

Dere bør gjenkjenne følgende forhold ved foreldrene som kan øke risiko for omsorgssvikt:

skadelig rusmiddelbruk
konflikter i familien, som høykonflikt i parforhold eller etter brudd
psykisk vold i familien, som trusler, trakassering og manipulasjon
kognitive vansker
sosialt utenforskap eller begrenset sosial støtte i nettverk
økonomiske vansker eller problemer med styring av økonomi
følelsesmessig ustabilitet eller sinneproblematikk
psykisk lidelse i en grad som tydelig påvirker omsorgsutøvelsen
hyppige flyttinger
vanskeligheter med å følge opp avtaler
foreldre som lever med kronisk stressbelastning
foreldre som selv har opplevd vold eller omsorgssvikt
foreldres egne oppveksterfaringer med vold og andre traumatiske opplevelser

Ha en åpen tilnærming og still spørsmål hvordan disse forholdene påvirker omsorgen. Vurderer om det er andre belastninger som kan ha innvirkning på barnets omsorgssituasjon.

Anbefalingen er basert på forskning og konsensus i ekspertgruppen. Det er søkt etter retningslinjer fra Norge og andre sammenlignbare land, hvor relevante publikasjoner er brukt som kunnskapsgrunnlag for anbefalingen.

Det er spesielt to kunnskapsbaserte retningslinjer som er vurdert til høy metodisk kvalitet med sjekkliste, som ligger til grunn for anbefalingen.

Disse to retningslinjene er:

Child abuse and neglect (National Institute for Health and Care Excellence, 2017)

Child maltreatment: when to suspect maltreatment in under 18s (National Institute for Health and Care Excellence, 2009)

Fordi vi vurderer den metodiske kvaliteten som høy, brukes disse retningslinjene som kunnskapsgrunnlag for å utarbeide anbefalingen. Andre kilder i referanselisten er brukt som informasjon.

Anbefalingen er diskutert i ekspertgruppen og tilpasset norsk kontekst og populasjon. Anbefalingene knyttet til påførte skader er i tillegg drøftet med en mindre gruppe av ekspertgruppen.

Da det ble funnet to relevante kunnskapsbaserte retningslinjer som kunne benyttes som kunnskapsgrunnlag, ble det vurdert som ikke aktuelt å søke etter systematiske oversikter eller primærstudier av ressurshensyn.

Systematiske oversikter og metaanalyser av empiriske studier er nært knyttet til de ulike kjennetegn, spesielt fysiske tegn, på omsorgssvikt i retningslinjen til NICE om Child Maltreatment. I den utvidede versjonen av retningslinjen beskrives kunnskapsgrunnlag og vurderingen for hver tematisk gruppe av anbefalinger. Først beskrives tematikken og oversikt over empiriske studier som er funnet. Der hvor det kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt, beskrives utfallet av konsensusprosessen (Delphi-prosess) i ekspertpanelet. NICE retningslinje Child abuse and neglect (appendiks «Full guideline») redegjør likeledes i tabeller der den enkelte anbefaling kobles til kunnskapsgrunnlaget, uttalelser fra brukergrupper og konsensus i ekspertpanelet.

Forskningen oppsummeres kortfattet, da kunnskapsgrunnlaget er grundig gjennomgått i de to NICE retningslinjene. I hovedsak er forskningen oppsummert ved tegn som kan identifisere omsorgssvikt:

forhold ved barnet (følelsesmessige, atferdsmessige og sosiale tegn)
fysiske skader og andre kliniske kjennetegn ved barnet
forhold ved samhandling mellom foreldre og barn

I tillegg er forskningen oppsummert ved forhold som kan øke risikoen for omsorgssvikt, som:

faktorer ved foreldrene
faktorer ved familien

Spesifikt vurderes forskningen om sammenhengen mellom omsorgssvikt og tilknytning som svak, og vi kan i liten grad stole på forskningsgrunnlaget for å kunne peke på sammenheng mellom tilknytning og omsorgssvikt. På samme måte vurderes forskningen om sammenhengen mellom omsorgssvikt og kognitive ferdigheter og forsinket språkutvikling hos småbarn som svak, og vi kan i liten grad stole på forskningsgrunnlaget. Det kan hende at det er, eller ikke er en sammenheng, men forskningen har ikke klart å dokumentere det.

Både fordeler og ulemper ved anbefalingen ble vurdert i ekspertgruppa.

Fordeler ved anbefalingen: Anbefalingen kan bidra til å identifisere barn og familier som trenger tiltak, og for å få relevant informasjon om hvilke faktorer som bør vurderes for å avdekke omsorgssvikt. Et viktig formål er også å få mindre uønsket variasjon og en mer kunnskapsbasert tilnærming til hvilke faktorer som bør vurderes for å avdekke omsorgssvikt. Dette vil være med på å styrke rettssikkerheten for familiene, og sikre at barn og deres familier får treffsikre tiltak.

Ulemper ved anbefalingen: Det tar tid og ressurser å innhente relevant informasjon, særlig der man er avhengig av andre instanser for å få relevant informasjon. Det er også en fare å samle inn mer informasjon enn nødvendig for noen barn, noe som strider mot minste inngreps prinsipp. En anbefaling som lister opp hva som bør samles inn og vurderes, kan muligens også medføre mindre skjønnsmessige vurderinger. En vurdering av hvordan de ulike faktorene skal veies opp mot hverandre krever god kompetanse og erfaring.

Totalt: Fordelene ved å vurdere alle de forholdene som anbefales anses som langt større enn ulempene. Det vurderes som gjennomførbart, men det kreves god kompetanse og erfaring for å vurdere de ulike faktorene opp mot hverandre i en helhetlig analyse. Det ble faglig vurdert at det ikke er mulig å gi anbefalinger om hvilke faktorer som kunne identifiseres som alvorlige mangler ved barnets omsorgssituasjon, da dette alltid vil være avhenge av en helhetlig vurdering av barnets omsorgssituasjon.

Ministeriet for familjrätt och foräldraskapsstöd (2018). Riskbedömning i utredningar om vårdnad , boende och umgänge Ett stöd för familjerättens handläggning.

Helsedirektoratet. (2020). Helsestasjon 0-5 år. Nasjonal faglig retningslinje (Issue september).

NICE National Institute for Health and Care Excellence. (2009). Child maltreatment : when to suspect maltreatment in under 18s (Issue July 2009).

NICE National Institute for Health and Care Excellence. (2017). Child abuse and neglect. In Child Abuse and Neglect – NICE guideline.

NKVTS. (2020). Hvordan snakke med foreldre om vold? - Veileder om vold i nære relasjoner.

Safeguarding and promoting the welfare of children Position Paper (Vol. 2014, Issue May). (2014).

Socialstyrelsen. (2018a). Grundbok i BBIC.

Socialstyrelsen. (2018b). Kvalitet i sagsbehandlingen - en håndbog i anvendelse af ICS og udredningsverktøjet.

Sist faglig oppdatert 01. desember 2021

Utrede omsorgssituasjonen

Når barnets omsorgssituasjon utredes, bør dere undersøke og vurdere forhold ved barnet, foreldrenes omsorg, forhold ved foreldrene, familien og miljø

Dere bør vurdere i hver enkelt sak hva som utredes rundt barnets omsorgssituasjon.

Dere bør vurdere relevant informasjon knyttet til:

Forhold ved barnet:

helse og utvikling
følelser og uttrykk
sosial fungering og relasjoner
belastende livshendelser

Foreldrenes omsorg

grunnleggende omsorgskapasitet
følelsesmessig tilgjengelighet
stimulering og veiledning
beskyttelse

Forhold ved foreldrene

foreldres psykiske-, fysiske helse og kognitiv fungering
rusmiddelbruk
belastende livshendelser, som egne oppveksterfaringer

Familien og miljøet rundt barnet

den aktuelle familiesituasjonen, som bosituasjon, økonomi og arbeid
støtte og nettverk
språk, kultur og identitet

Formålet med en utredning er å undersøke barnets omsorgssituasjon gitt bekymringstemaet, for å avklare om barnet og familien har behov for tiltak etter barnevernloven. En utredning innebærer kartlegging, vurdering og konklusjon, og bør bestå av en helhetlig vurdering av barnets behov basert på punktene over.

Hvordan følge anbefalingen i praksis?

Dere bør utrede barnet ved å

ha direkte kontakt med barnet gjennom samhandling eller samtale hvis barnet kan snakke
observere barnet i samhandling med foreldrene eller andre omsorgspersoner. Gjennomfør flere observasjoner der det lar seg gjøre, i ulike kontekster. Dere som utreder bør se barnet våkent ved flere anledninger og i overgangssituasjoner. For aldersgruppen 0-3 år anbefaler vi observasjon av stellesituasjon og måltid.
snakke med foreldrene eller andre omsorgspersoner om barnets fungering og utviklingshistorie

Dere bør vurdere formålet og innhente relevant informasjon knyttet til barnets

fungering
følelser, temperament og følelsesregulering
relasjoner til foreldre, søsken og andre relevante personer nær barnet, og kvaliteten på relasjonene
belastende livshendelser
sosiale fungering
helse
vekst og ernæring
døgnrytme
psykomotorisk utvikling
ruseksponering under svangerskapet
tegn på blåmerker eller skader

Vi viser til anbefalingen om barnets medvirkning.

Dere bør utrede foreldrenes omsorg gjennom

samtaler med foreldre, hver for seg og sammen
observasjoner av foreldrene i samhandling med barnet. Gjennomfør flere observasjoner i ulike kontekster, og gjennomfør utforskende samtale med foreldrene i etterkant, der det lar seg gjøre.

Dere bør vurdere om det foreldrene formidler samsvarer med det dere observerer. Dere bør drøfte hva dere har vurdert med foreldrene. Du bør være oppmerksom på at det å bli observert og vurdert kan ha innvirkning på foreldres fungering og kontakt med barnet, og at konteksten for utredningen ikke er nøytral. Vær oppmerksom på hvordan din tilstedeværelse og forforståelse kan ha innvirkning på observasjoner.

Dere bør være oppmerksomme på og utforske eventuelle kulturspesifikke normer og forventninger. Vurder kulturtolk ved behov. Ta høyde for kulturell kontekst i forståelsen av foreldrenes omsorg. Dette kan for eksempel være kulturelle dimensjoner knyttet til sykdomsoppfatninger, forventninger til hjelpeapparatet, eller forhold mellom barnets integritet og foreldrene.

For foreldre som ikke har norsk som morsmål vurder bruk av tolk i samråd med foreldrene. Se nasjonalt tolkeregister.

Se anbefaling om medvirkning foreldre for råd til praksis.

Disse spørsmålene er ment til inspirasjon i arbeidet med utredningen, og er ikke uttømmende:

Spørsmål om grunnleggende omsorg

Hvordan sikrer foreldrene barnet? Hvordan holdes barnet? Sikring i hjemmet? Hvordan er barnets utstyr med tanke på barnets behov?
Hva er foreldrenes rutiner? Hvordan ivaretas det praktiske ved hverdagen med måltid, stell og hygiene? Under- eller overmating?

Spørsmål om følelsesmessig tilgjengelighet

Hvilke erfaringer har foreldrene med seg fra egen oppvekst? Hvordan påvirker erfaringene foreldrenes omsorg?
Hvordan forstår og imøtekommer forelderen barnet?
Hvordan vurderes affekten mellom forelder og barn (åpen og tilgjengelig, lite engasjert/ distansert, irritabel)?
Når det oppstår brudd eller misforståelser i kontakt og samhandling (som det ofte gjør), hvordan reparerer foreldrene dette?
Hvordan ivaretar foreldrene sammenheng og forutsigbarhet for barnet?

Spørsmål om stimulering og veiledning

Hva er foreldrenes forståelse av barnet sitt og barnets behov?
Hva tenker forelderen om egen foreldrerolle?
Hva tenker forelderen er sine viktigste oppgaver og funksjoner i barnets liv?
Hva tenker forelderen barnet selv kan få bestemme og utforske, og når trenger barnet foreldres veiledning og/eller stimulering?

Spørsmål om beskyttelse

Hvordan og i hvilken grad blir barnet beskyttet fra: rusmiddelbruk og psykiske problemer i hjemmet?

vold og overgrep, psykisk og fysisk?
vold eller høykonflikt i nære relasjoner? Hvordan håndteres konflikter?
seksuelle overgrep? Beskyttes barnet mot utnyttelse, for eksempel på nett?

Utredningen kan ikke rutinemessig omfatte alle områder som kan påvirke barnets livssituasjon. Det må i hver sak vurderes konkret hva som er nødvendig å utrede på bakgrunn av bekymringsmeldingen. Dere bør vurdere relevant informasjon knyttet til foreldrene som kan påvirke deres omsorgsutøvelse. Sjekk ut med foreldrene hvordan de tenker at dette kan påvirke. Det kan for eksempel være risiko eller beskyttelse ved forhold som:

psykisk og fysisk helse
tidligere og/eller nåværende livshendelser og migrasjon
rusmiddelbruk
skole/arbeidserfaringer og læringserfaringer
kognitive funksjoner

Vær åpen og nysgjerrig på hvordan familieforholdene er, og etterspør foreldrenes oppfatning av familieforholdene.

Vurder konkret i hvert tilfelle hva som er nødvendig å utrede og som vil kunne påvirke barnets omsorgssituasjon, eksempler her er:

Den aktuelle familiesituasjonen
Bosituasjon, økonomi og arbeid
Språk, kultur og identitet
Støtte og nettverk

Hvis dere avdekker umiddelbare behov for foreldrestøtte, bør dette gis og inngå som en del av utredningen. Slik foreldrestøtte skal hindre at barnet lider unødig overlast. Dere bør kommunisere tydelig til foreldrene at det er foreldrestøtte dere gir, og begrunne hvorfor når foreldrestøtte gis i en utredningsfase.

Veiledning og praktisk opplæring knyttet til grunnleggende omsorg og sikring av barnet kan være relevant under utredningsperioden. Eksempler kan være:

sikre nødvendig støtte av hode/nakke for spedbarnet
nødvendig sikring av hjemmet for å forhindre ulykker
trygt stell for barnet
trygg søvn for barnet
trygge måltider for barnet
sikring i vogn og bil

Barnevernstjenesten kan innhente opplysninger fra andre offentlige myndigheter ved samtykke fra den det gjelder. Hvis andre enn barnevernstjenesten bistår i utredningen, bør de som utreder være i dialog med barnevernstjenesten om innhenting av eventuelle opplysninger fra andre offentlige myndigheter.

Hvis den saken gjelder ikke samtykker, kan opplysninger fra andre offentlige etater innhentes på visse vilkår, jf. barnevernloven § 6-4 andre ledd. Les om barnevernstjenestens adgang til å innhente opplysninger fra andre offentlige myndigheter i saksbehandlingsrundskrivet 5.4.

På bakgrunn av innhentet informasjon og de som utreder sine observasjoner og undersøkelser, kan de som utreder gjøre barnevernfaglige vurderinger av innhentede opplysninger.

Gjennom utredningen kan det komme frem opplysninger som kan tyde på at barnet har behov for oppfølging av andre tjenester. Barnevernstjenesten kan bistå med å henvise til rette instans.

Følg saksbehandlingsrundskrivet.

Dere bør bruke et språk som foreldre og barn forstår, og unngå bruk av fagbegreper. Dersom dere likevel anvender et fagbegrep, forklar det.

Dokumentasjon

Innhenting av opplysninger gjennom utredningen dokumenteres gjennom saksforløpet. Vurderinger av faktaopplysninger skal også dokumenteres.

Dokumenter hvem eller hva som er kilden til informasjonen. Dokumenter det som er observert og hørt, fra hvem og når. Det skal tydelig fremgå hva som er faktiske opplysninger, hva som er analyse av opplysninger, og hva som er vurderinger.

Barn og foreldre bør gis forløpende mulighet til å uttale seg og bli hørt (kontradiksjon) om det som dokumenteres. Dette forutsetter barn og foreldres rett til innsyn, se saksbehandlingsrundskrivet.

Analyser og vurder

Å analysere handler om å systematisere og fortolke informasjonen vi har. Analysen tar utgangspunkt i problemstillingene i utredningen og den informasjonen som foreligger. Analysen innebærer en gjennomgang av informasjonen der ulike innfallsvinkler og perspektiver drøftes opp mot hverandre. Et tverrfaglig perspektiv bør sikres i dette arbeidet. Både beskyttende og risikofaktorer bør fremgå, og betydningen disse kan ha for barnet og familien. Redegjør for usikkerhet, forbehold eller mangler ved utredningen.

Analysen skal munne ut i en balansert vurdering som viser både hva som taler for og imot konklusjonen. Dere må beskrive hvorfor du vurderer det slik.

Drøft analysen og de ulike perspektivene med en annen fagperson eller i tverrfaglig team.

Anbefalingen er utarbeidet på bakgrunn av konsensus (etter diskusjon) i ekspertgruppen.

Det er søkt etter retningslinjer fra Norge og andre sammenlignbare land. Som informasjon brukte ekspertgruppen anbefalinger fra internasjonale retningslinjer. Disse anbefalingene var også basert på konsensus. Tekster fra forskningsartikler, andre publikasjoner og håndbøker som ekspertgruppen kjente til og vurderte som relevante ble også brukt til informasjon.

Relevante retningslinjer som inneholder anbefalinger som støtter opp under foreliggende anbefaling er:

Child abuse and neglect – NICE guideline (NICE, 2017)

Grundbok i BBIC (Socialstyrelsen, 2018a)

Kvalitet i sagsbehandlingen – en håndbog i anvendelse af ICS og udredningsverktøjet (Socialstyrelsen, 2018b)

Retningslinjer for udarbejdelse og anvendelse av forældrekompetenceundersøgelser (Socialstyrelsen, 2021)

Tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge. Nasjonal faglig retningslinje (Helsedirektoratet, 2019)

Helsestasjon 0-5 år. Nasjonal faglig retningslinje (Helsedirektoratet, 2020a)

Psykiske lidelser - barn og unge. Pakkeforløp. (Helsedirektoratet, 2020b)

Det er ikke søkt etter systematiske oversikter, da temaet best besvares ved konsensus og ikke en oppsummering av forskning på et spisset forskningsspørsmål.

Både fordeler og ulemper ved anbefalingen ble vurdert i ekspertgruppen.

Fordeler ved anbefalingen:

Å vurdere relevant informasjon for å vurdere omsorgssituasjonen er viktig for å treffe en god beslutning om videre tiltak. At informasjonen og vurderingene beskrives og beslutningen begrunnes er også viktig for å ivareta rettsikkerheten til både barnet og foreldrene.

Ulemper ved anbefalingen:

Det tar tid og ressurser å samle inn relevant informasjon, spesielt der man er avhengig av andre instanser. Det er også en fare å samle inn mer informasjon enn nødvendig for noen barn, noe som strider mot minste inngreps prinsipp. En anbefaling som lister opp hva som bør samles inn og vurderes, kan muligens også medføre mindre skjønnsmessige vurderinger.

Totalt:

Ekspertgruppen vurderte fordelene ved denne anbefalingen som langt større enn ulempene. En god utredning er viktig for barnet i et livsløpsperspektiv, hvis det medfører mer målrettede tiltak.

Det ble faglig vurdert at det ikke er mulig å gi anbefalinger om hva utredningen alltid bør inneholde når barnets omsorgssituasjon skal avklares, da dette alltid vil være avhenge av en konkret vurdering i den enkelte sak, jamfør minste inngreps prinsipp. NICE sin retningslinje Child abuse and neglect har foretatt søk etter litteratur om kartleggingsverktøy for å identifisere omsorgssvikt. Kunnskapsgrunnlaget har ikke gitt grunn til å anbefale spesifikt og konkret verktøy som er egnet til å identifisere terskelen for alvorlig omsorgssvikt (ingen klar cut-off), da denne alltid må basere seg på profesjonelt skjønn. Arbeidsgruppa har lagt dette til grunn i kunnskapsgrunnlaget, og vurdert at det ikke er mulig å anbefale konkrete verktøy for å vurdere omsorgssvikt.

Ressurshensyn: Det forventes at den ekstra tid og ressurser det tar å samle inn og vurdere relevant informasjon vil føre til mer målrettede tiltak. Det ble derfor vurdert at gevinsten (mer målrettede tiltak) ved å følge anbefalingen vil være større enn eventuelle ekstra kostnader.

Christiansen, Ø., Havnen, K. J. S., Iversen, A. C., Fylkesnes, M. K., Lauritzen, C., Nygård, R. H., Jarlby, F., & Vis, S. A. (2019). Barnevernets undersøkelsesarbeid- fra bekymring til beslutning. Delrapport 4: Når barnevernet undersøker.

Granqvist, P., Sroufe, L. A., Dozier, M., Hesse, E., Steele, M., van IJzendoorn, M., Solomon, J., Schuengel, C., Fearon, P., Bakermans-Kranenburg, M., Steele, H., Cassidy, J., Carlson, E., Madigan, S., Jacobvitz, D., Foster, S., Behrens, K., Rifkin- Graboi, A., Gribneau, N., … Duschinsky, R. (2017). Disorganized attachment in infancy:a review of the phenomenon and its implications for clinicians and policy-makers. Attachment and Human Development, 19(6), 534–558.

Helsedirektoratet. (2019). Tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge. Nasjonal faglig retningslinje. Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet. (2020a). Helsestasjon 0-5 år. Nasjonal faglig retningslinje (Issue september).

Helsedirektoratet. (2020b). Psykiske lidelser - barn og unge. Pakkeforløp.

NICE National Institute for Health and Care Excellence. (2017). Child abuse and neglect. In Child Abuse and Neglect – NICE guideline.

Socialstyrelsen. (2018a). Grundbok i BBIC.

Socialstyrelsen. (2018b). Kvalitet i sagsbehandlingen – en håndbog i anvendelse af ICS og udredningsværktøjet. Socialstyrelsen.

Socialstyrelsen. (2021). Retningslinjer for udarbejdelse og anvendelse af forældrekompetence undersøgelser. Socialstyrelsen.

Sist faglig oppdatert 01. desember 2021

Medvirkning

Dere må sørge for at barnet får god informasjon, slik at barnet selv kan medvirke

Barnet må gis tilstrekkelig og tilpasset informasjon om forhold som vedrører dem knyttet til barnevernstjenestens oppgaver.

Barnets synspunkter må innhentes på en måte som er tilpasset deres forutsetninger og utvikling.

Legg vekt på barnets synspunkter i samsvar med barnets alder, modenhet og barnets totale livssituasjon.

Hvordan kan anbefalingen gjennomføres i praksis?

Legg til rette for at barn kan oppleve det trygt å gi uttrykk for sin mening. Barnet kan uttrykke seg både verbalt og ikke verbalt, og har rett til å bli involvert og hørt, men har ingen plikt til å uttale seg. Dere kan forklare til barnet uten å spørre om barnets mening. Dere bør ha møtt barnet for å kunne ivareta og støtte oppunder barnets medvirkning. Gi barnet mulighet for å medvirke gjennom flere møter hvor dere er sammen med barnet. Eksempler på treffpunkter kan være i lek, i kontakt med spedbarnet, eller gjennom samtaler.

Tilpass kommunikasjonen med barnet med tanke på barnets alder, utviklingsnivå, språk, følelsesmessig tilstand, og eventuell funksjonshemming. Eksempler kan være ved bruk av tegninger, bøker eller aktiviteter. Ta stilling til hva barnet trenger av informasjon, og hvilke møter det er viktig at barnet deltar på. Barnet skal få tilpasset informasjon om beslutninger som er tatt og hvordan barnevernstjenesten forholder seg til det barnet har fortalt, og hva som vil skje videre. Ta hensyn til barnets religiøse, kulturelle og språklige identitet.

Forbered barnet ved å legge til rette for trygghet og forutsigbarhet. I møte med barnet bør dere tilstrebe å imøtekomme barnets behov for oversikt og rammer. Barnet kan trygges for eksempel ved at en person som barnet er trygg på eller kjent med deltar sammen med barnet. Hjemmebesøk i forkant av møte med barnet kan også være en god start. Ved å involvere foreldrene i forkant vil dette gi mulighet for opplevd trygghet for både barn og foreldre.

Avhengig av barnets behov kan barnet få påvirke hvor dere skal ha møte og hvem som skal være til stede. Barnet bør få mulighet for flere møter. Det er viktig å oppsummere med barnet hva barnet har formidlet, og informere hva som vil bli sagt videre til foreldrene. Vær oppmerksom i videreformidlingen til foreldrene at barnet kan streve med eller komme i konflikt på grunn av det som er sagt. Ta høyde for at barnet kan oppleve situasjonen som vanskelig og kan oppleve sterkt lojalitet til foreldrene, og kan ha ambivalente følelser og ønsker i medvirkningen. Det er viktig at dere er bevisst på hvilken måte, og av hvem, barnet er forberedt på møter med dere.

Selv om foreldre med partsstatus i utgangspunktet har rett til innsyn i det barnet forteller, kan denne innsynsretten i noen tilfeller begrenses hvis barnet motsetter seg at foreldrene skal få innsyn. Les mer om barnevernstjenestens adgang til å begrense foreldrenes innsynsrett i saksbehandlingsrundskrivet. Les mer om kravene til barns medvirkning i saksbehandlingsrundskrivet. Barns medvirkning og eventuelt mangel på denne skal dokumenteres og begrunnes.

I møte med barnet anbefales det at du

er følsom og empatisk
er transparent, og tar ansvar for møtet
lytter aktivt og bruker åpne spørsmål
finner ut deres synspunkter og ønsker
sjekker din forståelse av hva barnet har formidlet
juster tempoet til barnets behov, som ved å gi mulighet til å stoppe kontakten eller forlate rommet
bruker vanlig språk og forklarer begreper når nødvendig

Det er viktig at de som foretar vurderinger møter barnet, og får et inntrykk av barnet. For de minste barna og barn med begrenset verbalt språk vil det i større grad være behov for en fortolking av barnet. Denne fortolkningen av barnets omsorgsbehov inngår som en del av utredningen og hjelpetiltaket. Ved å legge til rette for og trygge barnet vil barnets ikke-verbale signaler komme til uttrykk. Det muliggjør en fortolkning av barnets omsorgsbehov. Den reelle medvirkning vil være mindre for sped- og småbarn. Anbefalingen skal allikevel ikke være til hinder der medvirkning kan være mulig og bør etterstrebes.

Man kan legge til rette for at sped- og småbarn skal oppleve trygghet i møtene ved at barnet forberedes på det som skal skje. Forutsigbarhet kan tilstrebes gjennom bruk av tid, rammer, hyppighet og innhold i møtepunktene. Barnet kan trygges for eksempel ved at en person som barnet er trygg på eller kjent med deltar sammen med barnet.

Anbefalingen er basert på lov, forskning og konsensus i ekspertgruppen. Det er søkt etter retningslinjer fra Norge og andre sammenlignbare land. Litteratursøket identifiserte 71 aktuelle retningslinjer hvorav seks ble vurdert til å være relevante faglige retningslinjer med synlig kunnskapsgrunnlag. De seks relevante retningslinjene var utarbeidet av NICE og publisert mellom 2010 og 2017. Da metodisk kvalitet er vurdert som høy, brukes disse retningslinjene som kunnskapsgrunnlag for utarbeidelse av anbefalingen.

Anbefalinger fra internasjonale retningslinjer, samt håndbøker og andre relevante kilder er anvendt som kunnskapsgrunnlag.

Anbefalingen er diskutert i ekspertgruppen og tilpasset norsk kontekst, og vår populasjon.

Det er i tillegg gjort systematisk litteratursøk etter systematiske oversikter om barn, unge og foreldres medvirkning i barnevernet, se vedlegg 2 og 4. Det ble funnet en systematisk oversikt; Kennan et al. 2018.

Kennan et al. 2018 ble vurdert som relevant for populasjonen, og i ekspertgruppemøtet ble det holdt en grundig gjennomgang av kunnskapsgrunnlaget. Det kom forslag om å anbefale bruk av tillitsperson (advocacy) i undersøkelses- og hjelpetiltaksfasen for å fremme barnets medvirkning. Ekspertgruppens syn på en slik anbefaling var sprikende, at det ble konkludert å ikke ta med en slik anbefaling.

Det ble innledningsvis søkt etter litteratur spesielt om medvirkning for barn 0-3 år. Søket ga ingen funn som omhandlet medvirkning, utover kartleggingsverktøy og lignende som del av utredningen.

NICE sin kunnskapsbaserte retningslinje Child Abuse and Neglect inneholdt systematiske oversikter på kvalitative studier på området, selv om søket av avgrenset geografisk til Storbritannia. Dette utgjorde kunnskapsgrunnlaget for ekspertpanel og brukergrupper (konsensus).

Etter søk gjort ved FHI ble det identifisert en systematisk kunnskapsoversikt om barns medvirkning. Kennan et al. 2018 ser på hvordan medvirkningsprosessene i barnevernet fungerer, med utgangspunkt i 20 enkeltstudier. Fire tilnærminger identifiseres: bruk av talspersoner («advocacy»), barns deltakelse på møter, familieråd og registrering av barns synspunkter. Forfatterne konkluderer med at barnets relasjon til saksbehandler har stor betydning, og at det er noe evidens for at det å delta på møter styrker barnets medvirkning. De finner at «advocacy» har positiv effekt for barnets medbestemmelse. Det kan gi barn mot til å delta i en voksendominert beslutningsprosess, det kan redusere maktubalansen, det støtter barn til å delta i beslutningen, det kan ha særlig betydning for barn med funksjonsnedsettelser og det legger til rette for tilbakemelding til barnet.

Av fordeler med anbefalingen trakk ekspertgruppen frem at anbefalingen kunne få frem hva som var viktig for å kunne legge til rette for at små kan uttrykke seg. Ekspertgruppen fant det vanskelig å anvende medvirkningsbegrepet for sped- og småbarn, og anbefalingen ville kunne tydeliggjøre hvordan barnet kan trygges og forberedes så det kan uttrykke seg. Viktig avgrensning som kom frem i diskusjonen var at tolkningen av barnets uttrykk er en del av utredningen, ikke medvirkning, og at dette krever særskilt kompetanse.

Av ulemper trekker ekspertgruppen frem utfordringene med tilstrekkelig kompetanse på hva barnet forsøker å uttrykke. Ulempene er også knyttet til konkretisering av medvirkningsbegrepet for sped- og småbarn og andre barn uten språk. Ekspertgruppen vurderte at fordelene ved anbefalingen totalt sett veier opp for ulempene.

Det følger av FNs barnekonvensjon artikkel 12, Grunnloven § 104 og av barnevernloven § 6-3. Les mer om kravene til barns medvirkning i saksbehandlingsrundskrivet.

Kennan D, Brady B, Forkan C. Supporting Children’s Participation in Decision Making: A Systematic Literature Review Exploring the Effectiveness of Participatory Processes. The British Journal of Social Work 2018;48(7):1985-2002.

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Children’s attachment: attachment in children and young people who are adopted from care, in care or at high risk of going into care. London: National Institute of Health and Care Excellence; 2015. NICE guideline [NG26].

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Social and emotional wellbeing: early years. London: National Institute of Health and Care Excellence; 2012. Public health guideline [PH40].

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Looked-after children and young people. London: National Institute of Health and Care Excellence 2010. Public health guideline [PH28].

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Transition from children’s to adults’ services for young people using health or social care services. London: National Institute of Health and Care Excellence; 2016. NICE guideline [NG43].

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Child abuse and neglect. London: National Institute of Health and Care Excellence; 2017. NICE guideline [NG76].

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Child maltreatment: when to suspect maltreatment in under 18s. London

Sist faglig oppdatert 01. desember 2021

Dere må sørge for at foreldrene får god informasjon og mulighet til å medvirke i forhold som omhandler dem og deres barn

Dere bør legge til rette for at foreldre får mulighet til å delta aktivt i forhold som omhandler dem selv og deres barn.

For å kunne gis anledning til å medvirke, må foreldrene få god og tilpasset informasjon om hva som skjer og hvorfor.

Ved involvering av foreldrene skal det tas hensyn til deres språklige, religiøse eller kulturelle identitet.

Dere bør arbeide for at foreldrene skal få dele sine synspunkter, behov og bekymringer.

Det kan opplyses om foreldrenes mulighet til å ha med støtteperson.

Hvordan kan anbefalingen gjennomføres i praksis?

Dere bør legge til rette for at foreldre skal kunne medvirke ved å forberede dem til møter, og vise forståelse og ivaretakelse for det de er opptatt av. Dere bør fortelle og forklare hva som skal skje. Sørg for at foreldrene er informert om formålet med aktivitetene i de ulike fasene av saken. Ta høyde for at foreldrene kan oppleve situasjonen som vanskelig.

I møte med foreldre anbefales det at du:

er pålitelig og tilgjengelig
lytter aktivt til foreldrenes behov og følelsesmessige bekymringer
finner ut deres synspunkter og ønsker
spør aktivt inn til det foreldrene formidler for å sikre at informasjonen er forstått
sjekk med foreldrene at de har forstått hva du har formidlet
er åpen og ærlig under hele prosessen, både i undersøkelsesfasen og tiltaksfasen
er åpen om alle vurderinger og hva de baserer seg på, både muntlig og skriftlig slik at foreldrene kan forholde seg til dette under alle ledd i barnevernssaken
informerer om og går igjennom hvilken informasjon som er innhentet og hvilken informasjon som er gitt til andre
bruker vanlig språk og forklarer eventuelle tekniske begreper

For foreldre som ikke har norsk som morsmål vurder bruk av tolk. Vurder behov for tolk i samråd med foreldrene. Se nasjonalt tolkeregister.

Les mer om kravene til foreldres medvirkning i saksbehandlingsrundskrivet. Foreldres medvirkning skal dokumenteres.

Anbefalingen er basert på lov og konsensus i ekspertgruppen. Det er søkt etter retningslinjer fra Norge og andre sammenlignbare land. Litteratursøket identifiserte 71 aktuelle retningslinjer hvorav 6 ble vurdert til å være relevante faglige retningslinjer med synlig kunnskapsgrunnlag. De 6 retningslinjene var utarbeidet av NICE, publisert mellom 2010 og 2017. Da metodisk kvalitet er vurdert som høy, brukes disse retningslinjene som kunnskapsgrunnlag for utarbeidelse av anbefalingen.

Anbefalinger fra internasjonale retningslinjer, samt håndbøker og andre relevante kilder er anvendt som kunnskapsgrunnlag.

Anbefalingen er diskutert i ekspertgruppen og tilpasset norsk kontekst, og vår populasjon.

Det er i tillegg gjort systematisk litteratursøk etter systematiske oversikter om barn, unge og foreldres medvirkning i barnevernet, se vedlegg 2. Det ble funnet to systematiske oversikter som ble vurdert som relevant for populasjonen, men ingen av de systematiske oversiktene ble vurdert som relevante for denne anbefalingen om foreldres medvirkning.

FHI sitt søk identifiserte en systematisk kunnskapsoversikt om involvering av foreldre, Isokuortti et al 2020 fremhever særlig betydning av samarbeid og partnerskap med familien underveis i barnevernssaken.

Ekspertgruppen vurderte en rekke fordeler ved anbefalingen. Det ble vurdert som særlig positivt at en slik anbefaling vil kunne sikre den løpende informasjonen og muligheten for kontradiksjon underveis i saken, ved at ansatte i barnevernet er åpne om sine vurderinger. Det ble også trukket fram fordelen ved at barnevernet blir tydeligere på formålet med aktivitetene som skjer, noe som kan trygge foreldrene i vanskelige følelser knyttet til kontakten med barnevernet.

Av ulemper ble det trukket fram utfordringer knyttet til maktubalansen mellom foreldre og barnevernet, som kan vanskeliggjøre kommunikasjonen og informasjonen. Muligheten for støtteperson kan ikke alltid ivaretas grunnet ivaretakelsen av taushetsplikt og partsstatus.

Ekspertgruppen vurderte at fordelene ved anbefalingen totalt sett veier opp for ulempene.

Barnevernet skal utøve sin virksomhet med respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barnets foreldre, jf. barnevernloven § 1-7.

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Social and emotional wellbeing: early years. London: National Institute of Health and Care Excellence; 2012. Public health guideline [PH40].

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Looked-after children and young people. London: National Institute of Health and Care Excellence 2010. Public health guideline [PH28].

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Child abuse and neglect. London: National Institute of Health and Care Excellence; 2017. NICE guideline [NG76].

National Institute of Health and Care Excellence (NICE). Child maltreatment: when to suspect maltreatment in under 18s. London

Sist faglig oppdatert 01. desember 2021

Metodekapittel

Metode og prosess

Bakgrunnen for arbeidet er et oppdrag Bufdir har fått fra Barne- og familiedepartementet om å utarbeide faglige retningslinjer for utredning og hjelpetiltak i det spesialiserte tilbudet for sped- og småbarn som trer i kraft med barnevernsreformen.

Målgruppen for retningslinjen er ansatte i kommunalt og statlig barnevern. Retningslinjen kan anvendes når barnevernstjenesten trenger å avklare omsorgssituasjonen til et barn i alderen 0-6 år.

Formålet er å øke den faglige kvaliteten i utrednings- og hjelpetiltaksfasen, minske uønsket variasjon i både kommunalt og statlig barnevern, og å øke rettssikkerheten for barn og deres familier.

En kunnskapsbasert retningslinje skal gi normerende råd og anbefalinger til praksisfeltet. Formålet er å øke kvaliteten i tjenesten og å minske uønsket variasjon. En kunnskapsbasert retningslinje utvikles på områder hvor

det er behov for økt kvalitet og/eller å minske uønsket variasjon
oppsummert forskning kan være relevant for å gi gode anbefalinger eller råd
det er satt av tilstrekkelig tid og ressurser til å benytte metodikk for utvikling av retningslinjer

Kunnskapsbaserte retningslinjer skal være til praktisk hjelp i det daglige arbeidet, og bestå av korte handlingsrettede anbefalinger og råd. Viktige prinsipper i arbeidet er transparens, etterprøvbarhet og god referanseskikk, slik at grunnlaget for anbefalingene og rådene er tydelig og åpent tilgjengelig for alle.

Første steg i arbeidet er å identifisere de viktige utfordringene på feltet, og anbefalingene retter seg inn mot disse områdene. En retningslinje har ikke som mål å omhandle alt som er viktig på et område, men å gi korte anbefalinger rettet mot områder med identifiserte utfordringer. Retningslinjen er ikke en lærebok, og omfatter ikke fagkunnskap som vi forventer at målgruppen har fra før. Anbefalingene og rådene skal være basert på best tilgjengelige kunnskap.

Anbefalingene og rådene i en retningslinje er som hovedregel ikke rettslig bindende, men normerende, det vil si en anerkjent rettesnor som er retningsgivende for praksisfeltet. Individuell tilpasning og faglig skjønn må benyttes i hvert enkelt tilfelle. Noen av anbefalingene eller rådene har derimot juridisk forankring (i lov, forskrift), og da er «må» og «skal» benyttet i anbefalingsteksten.

De enkelte anbefalingene har en felles struktur:

Anbefalingstekst (kort og lang)
Hvordan kan anbefalingen følges i praksis?

Begrunnelse for anbefalingen
(kort beskrivelse av de vurderingene som er gjort, samt hvilket kunnskapsgrunnlag og evt. juridiske føringer anbefalingen bygger på)

Utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer følger internasjonal retningslinjemetodikk (se Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer, Helsedirektoratet, 2012). Kunnskapsbaserte retningslinjer utarbeides i tråd med prinsipper fra kunnskapsbasert praksis (se kunnskapsblomsten i figur 1 og www.helsebiblioteket.no. I utvikling av retningslinjer er erfaringsbasert kunnskap, brukerkunnskap og forskningsbasert kunnskap, der det er relevant, vurdert samlet i utarbeidelsen av den enkelte anbefaling.

Figur 1. Kunnskapsblomsten i kunnskapsbasert praksis

Andre typer kunnskap kan også være relevant som f.eks. relevante normerende produkter fra andre land, samt rutinebeskrivelser utviklet i en norsk kontekst.

Bufdir har utarbeidet en egen arbeidsprosess for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer, se figur 2.

Figur 2. De viktigste stegene i Bufdirs arbeidsprosess for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer.

De viktigste stegene i arbeidsprosessen er:

Begrunne hvorfor det er behov for en retningslinje:

Foreligger det uønsket variasjon
Foreligger det lav kvalitet på tjenestene
Finnes det andre normerende produkter, her søkes det etter eksisterende normerende produkter fra Norge og sammenlignbare land.

Opprette en intern arbeidsgruppe med relevant kompetanse om det aktuelle temaet, metode og prosjektledelse. Arbeidet er prosjektorganisert og ledes av en prosjektleder.
Opprette en bredt sammensatt ekstern rådgivende ekspertgruppe, som skal dekke:

brukerperspektivet
målgruppen for retningslinjen/representanter fra praksisfeltet
fageksperter innen relevante fagfelt

Utforme spørsmål som retningslinjen skal besvare, med utgangspunkt i det ekspertgruppen identifiserer som de viktigste utfordringene på feltet.
Innhente relevant kunnskapsgrunnlag for hvert enkelt spørsmål. Der oppsummert forskning er relevant, skal det gjøres søk etter metoden i kunnskapsbasert praksis.
Utarbeide anbefalinger i samarbeid med ekstern ekspertgruppe, basert på relevant kunnskapsgrunnlag.
Sende et utkast av retningslinjen på intern høring i Bufdir og bearbeide utkastet på bakgrunn av innspillene.
Sende et utkast av retningslinjen på ekstern høring og bearbeide utkastet på bakgrunn av innspillene. Ferdigstill og publiser retningslinjen.

Arbeidet skal resultere i en retningslinje som er tilgjengelig på Bufdir.no. Arbeidet med denne retningslinjen er å anse som et pilotarbeid for arbeidsprosessen for kunnskapsbaserte retningslinjer. På grunn av covid-19-pandemien har så å si alt av samarbeid og møtevirksomhet, både internt og eksternt, måttet foregå digitalt, noe som ikke har vært ideelt.

Arbeidsgruppen i Bufdir har ledet arbeidet internt, og har vært felles for utredning (prosjektleder Marthe Finstadsveen) og hjelpetiltak (prosjektleder Mirna Gacanica). Arbeidsgruppen har hatt ressurser fra avdeling for tjenesteutvikling (Janne Hauge Lund), barnerett (Line Orderud Øian) og kunnskapsstyring (Kari Aanjesen Dahle), i tillegg til utlånte ressurser fra Bufetats spisskompetansemiljø for sped- og små (Hege Korsviken Økland, Line Birkeland og Bjørn Ove Langlo). I tillegg har ressurspersoner innen digital innholdsutvikling og formidling (Kristin Kinck Rannem, Marie Charlotte Wong Ostnes), klarspråk (Claus A. Hagen) og kommunikasjon deltatt etter behov. Arbeidet har vært prosjektorganisert, med fagdirektør i Avdeling for tjenesteutvikling (Synne Engh-Hellesvik) som prosjekteier.

En ekstern rådgivende ekspertgruppe har deltatt i arbeidet. Gruppen har hatt sju heldagsmøter. Rådgivende ekspertgruppe er sammensatt med utgangspunkt i hvilken kunnskap arbeidet skal bygge på (jf. om kunnskapsbasert tilnærming ovenfor), og representerer disse kompetansefeltene:

Hovedgrupper	Ønsket kompetanse
Barn og foreldre med erfaringer fra barnevern	Foreldreperspektiv/erfaringer fra barnevernet, barneperspektiv i erfaringer med barnevernet
Målgruppen for retningslinjen (ansatte i kommunal barnevernstjeneste og senter for foreldre og barn)	Kommune: Kompetanse på barnevernfaglig undersøkelser i kommunal barnevernstjeneste, særskilt sped- og småbarn undersøkelsesteam, tiltaksarbeid Senter for foreldre og barn: Erfaring og kompetanse på utredning og endringsarbeid på senter for foreldre og barn
Relevante fageksperter og forskere	Barnevern: Barnevernets undersøkelser, endringsarbeid, medvirkning, barns deltakelse, beslutningsprosesser Sped- og småbarn: Sped- og småbarns psykiske helse, kartleggingsverktøy og samspillsmetodikk barnet utsatt for vold og overgrep, omsorgssvikt Somatisk helse: Barns somatiske helse (vold og overgrep) Voksen Utviklingshemming, psykisk helse og rus

Disse har deltatt i ekspertgruppen:

Elisabeth Askeland, psykologspesialist, NUBU

Else-Marie Augusti, forsker II, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)

Øivin Christiansen, forsker II, RKBU vest, Norce Research

Monica Døli, psykologspesialist, Telemark barne- og familiesenter

Kristin Furuholmen, sjefspsykolog, Oslo kommune, BFE psykolog og ressurstjeneste

Torunn Grande, avdelingsleder, Viktoria barne- og familiesenter

Laila Grønn-Jensen, barnevernsleder, Øygarden kommune

Bente Hage, enhetsleder, Gullhella barne- og familiesenter

Cathrine Monrad Hagen, overlege/seksjonsleder, Sosialpediatrisk seksjon, Oslo universitetssykehus (frem til 09.03.21)

Einar Heiervang, overlege, professor, Universitetet i Oslo

Ulrika Håkansson, førsteamanuensis, Høgskolen i Innlandet

Vibeke Jenssen, teamleder, Tromsø kommune

Liv Karlsen, nemndsleder, Fylkesnemnda Vestland

Merethe Løland, leder, Organisasjonen for barnevernsforeldre

Kyrre Lønnum, spesialrådgiver, NUBU

Siv Merete Myra, førsteamanuensis, VID vitenskapelige høyskole

Gjermund Nysveen, psykologspesialist, privatpraktiserende

Janne Rueness, barnelege, Oslo universitetssykehus (fra 09.03.21)

Vibeke Samsonsen, førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet

Kari Slinning, dr.psychol, seksjonsleder, RBUP øst og sør

Berit Synnøve Tysvær, fagkonsulent, Stiftelsen Crux Solstrand

Bianca Utvær, juridisk rådgiver, Bergen kommune

I tillegg deltok Heidi Hansen, fra organisasjonen RIO, i ett ekspertgruppemøte.

Landsforeningen for barnevernsbarn deltok ved oppstart, men trakk seg underveis da de ikke hadde kapasitet til å delta i arbeidet.

Ved oppstart ble mulige interessekonflikter kartlagt, og ingen av deltakerne oppga interesser som står i strid med arbeidets formål.

Bufdirs brukerråd for barnevernet var invitert til å gi innspill på arbeidet ved oppstart, og innspill er også gitt fra Regionalt samisk kompetansesenter (RESAK). Arbeidet har blitt diskutert to ganger i Bufdirs kompetansegruppe for mangfoldssensitivitet og dialog.

Arbeidet startet med at den eksterne rådgivende ekspertgruppen identifiserte spørsmål som retningslinjen bør besvare, med utgangspunkt i hva som oppleves som de største utfordringene i praksis. Arbeidsgruppen forsøkte deretter å sortere temaene, og å formulere konkrete spørsmål som fremsto som de mest sentrale. Spørsmålene er et arbeidsverktøy for å

identifisere hvilke tema retningslinjen bør omhandle
vurdere hva slags kunnskapsgrunnlag som er relevant for hvert enkelt spørsmål
utføre gode søk etter oppsummert forskning
få en systematisk tilnærming til utforming av anbefalingene

Ekspertgruppen ble involvert i flere runder for å prioritere spørsmålene. Den ble bedt om å prioritere ut fra hva som mest vil:

hindre uønsket variasjon
sikre god kvalitet
styrke barn og foreldres rettsikkerhet

Til slutt sto disse spørsmålene igjen:

Hva kjennetegner barnet eller familien der det er grunn for alvorlig bekymring for barnets omsorgssituasjon?
Hva bør en utredning inneholde når det er usikkerhet om barnets omsorgssituasjon?
Hvordan bør utredningen dokumenteres?
Hvilke hjelpetiltak har best effekt for denne populasjonen?*
Hvordan sikre at familien får treffsikre tiltak?*
Hvordan og når bør effekten av igangsatte tiltak evalueres?*
Hvordan sikre medvirkning for barnet?
Hvordan sikre medvirkning for foreldrene?

*fortsatt under utarbeidelse

I tillegg kom følgende spørsmål opp som viktig, men skal ikke besvares av retningslinjen, da det svares ut av standardisert forløp:

Hvordan skal samarbeidet mellom kommunen og stat organiseres?
Hva bør døgntilbudet bestå av som ikke kan gjøres like godt i andre kontekster?

Spørsmålene er blitt ytterligere spisset og omformulert etter at utfordringene ble identifisert og spørsmål prioritert.

Bufdir har søkt etter relevante retningslinjer fra andre land (se vedlegg 1 for søkestrategi).

Folkehelseinstituttet ble bedt om å søke etter relevante retningslinjer og systematiske kunnskapsoversikter om barns og foreldres medvirkning (se vedlegg 2 for søkestrategi), samt å kvalitetsvurdere to relevante retningslinjer med sjekkliste (beskrevet styrker og svakheter), slik beskrevet i notatet (se vedlegg 3). Kunnskapsgrunnlaget for retningslinjen samlet sett er dermed:

diskusjoner og konsensus i ekspertgruppen
relevante retningslinjer fra andre land
juridiske føringer

Det konkrete kunnskapsgrunnlaget for den enkelte anbefaling er det redegjort for under avsnittene om begrunnelse/kunnskapsgrunnlag i retningslinjen.

Arbeidsgruppen har gjennomgått kunnskapsgrunnlaget nøye, knyttet til hvert enkelt spørsmål som retningslinjen skal besvare. Forslag til hver enkelt anbefaling, sammen med hovedinnholdet i det konkrete kunnskapsgrunnlaget, er presentert for rådgivende ekspertgruppe. Forslagene til anbefalinger er diskutert både i plenum og i mindre grupper. Det ble laget referater fra diskusjonene. Hovedhensikten med diskusjonene i ekspertgruppen var

å vurdere om anbefalingene er basert på kunnskapen som ligger til grunn
å vurdere om anbefalingene er klart og tydelig formulert
å identifisere fordeler og ulemper med anbefalingen, derunder praktisk gjennomføring og ressurshensyn, sammenlignet med dagens praksis
å konkretisere hvordan anbefalingene kan gjennomføres i praksis

Arbeidsgruppen har revidert forslagene til anbefalinger, med utgangspunkt i diskusjonene i ekspertgruppen. Arbeidsgruppen har også utarbeidet forslag til konkretisering av hvordan anbefalingen kan gjennomføres i praksis, med en kort beskrivelse av kunnskapsgrunnlaget for den enkelte anbefaling. Ekspertgruppen har fått anledning til å gi innspill på utkastene underveis. Det har så langt ikke vært større uenigheter i ekspertgruppen. Arbeidsgruppen vurderer at det er gode muligheter for at ekspertgruppen vil stå samlet bak forslaget.

Når det gjelder spørsmålet om analyse og dokumentasjon (spørsmål 3), ble det gjennom arbeidet vurdert som mest hensiktsmessig å integrere dette i anbefalingene hvor konkrete temaer om analyse og dokumentasjon står sentralt, i stedet for en selvstendig anbefaling som ville være for overordnet og generell.

Etter intern høring er utkastet revidert og gjennomgått, før det ble forankret i Bufdirs ledelse. Deretter ble retningslinjen lagt ut for ekstern høring.

Retningslinjen skal gjøres tilgjengelig digitalt på www.bufdir.no. Relevante anbefalinger vil kunne lenkes til Barnevernfaglig kvalitetssystem for kommunene. I tillegg vil retningslinjen være grunnlag for det faglige innholdet i standardisert forløp for familieutredning ved Bufetats senter for foreldre og barn.

Bufdir vil regelmessig vurdere behovet for oppdatering av retningslinjen, etter hvorvidt det foreligger ny, relevant kunnskap eller nye juridiske føringer på området.

Vedlegg 1: Søkestrategi for relevante retningslinjer

Vedlegg 2: Søkestrategi for søk etter retningslinjer og systematiske oversikter om barns og foreldres medvirkning

Vedlegg 3: Vurdering av metodisk kvalitet ved to retningslinjer fra NICE om tegn på barnemishandling (FHI)

Vedlegg 4: Kunnskapsgrunnlaget for barn, unge og foreldres medvirkning i barnevernet (FHI)

Sist faglig oppdatert 01. desember 2021