Samvær: Vurdering av samværsordning ved omsorgsovertakelse – kunnskapsbasert retningslinje

Skriv ut veileder

Om retningslinjen – formål og bruksområde

Fastsettelse av samvær skal gjøres ut fra en konkret vurdering av det enkelte barns behov. Denne retningslinjen skal bidra til at barnevernstjenestene gjør gode og grundige vurderinger av hva som er en riktig samværsordning ved omsorgsovertakelse. Formålet med retningslinjen er å

bidra til at barnevernstjenesten forbereder saken best mulig, slik at det finnes et godt beslutningsgrunnlag når samvær fastsettes
styrke rettssikkerheten for barn og foreldre når samvær fastsettes

Bruksområde og målgruppe

Retningslinjen gjelder først og fremst når samvær fastsettes ved omsorgsovertakelser, og når barneverns- og helsenemnda skal fastsette samvær mellom barnet og foreldrene og eventuelt andre nærstående. Målet er å gi støtte til arbeidet med å innhente informasjon, vurdere og foreslå en samværsordning. Retningslinjen bør brukes sammen med relevante deler av saksbehandlingsrundskrivet.

Retningslinjen vil også være nyttig ved saker med krav om endring i tidligere fastsatt samvær eller i den jevnlige vurderingen av samværet som barneverns- og helsenemnda eller domstolen har fastsatt.

Målgruppen for retningslinjen er dermed barnevernstjenesten. Retningslinjen kan også være et hjelpemiddel for barneverns- og helsenemndene og domstolene.

Retningslinjen omtaler ikke samværsfastsettelse gjennom samtaleprosess i regi av barneverns- og helsenemnda spesifikt, men behovet for informasjon, dokumentasjon og vurderinger vil være det samme ved denne prosessen, som med ordinært forhandlingsmøte. Retningslinjen kan derfor brukes her også.

I denne retningslinjen bruker vi betegnelsen «samvær» om fysiske møter mellom barn og foreldre, og retten til kontakt via telefon og digitale medier er ikke særskilt omtalt. Barneverns- og helsenemnda kan fastsette begrensninger i annen type kontakt på samme vilkår som for samvær (barnevernsloven § 7-2 fjerde ledd). Retningslinjen vil være nyttig også når barnevernstjenesten ser et behov for å begrense annen kontakt.

Retningslinjen inkluderer også anbefalinger/beskrivelser av krav hvor også selve gjennomføringen av samværet berøres. Bufdir startet våren 2022 et arbeid for å utvikle en tilsvarende retningslinje for gjennomføring av samvær.

Juridiske rammer

Barn og foreldre har som utgangspunkt rett til et familieliv, samvær og kontakt med hverandre. Dette følger av Grunnloven § 102, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 og FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 16. Barns rett til familieliv er også vernet i barnevernsloven § 7-1.

I henhold til Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 har barnet etter atskillelse rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldre regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste. I barnevernsloven kommer dette til uttrykk i § 7-1, som slår fast at barn og foreldre har rett til samvær etter en omsorgsovertakelse med mindre annet er bestemt. Barneverns- og helsenemnda eller domstolen kan bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær.

Barnekonvensjonen artikkel 19 slår fast at barn skal sikres rett til beskyttelse mot alle former for overgrep.

Barnevernsloven § 7-2 annet ledd angir at utgangspunktet for fastsettelse av samvær alltid skal være en konkret vurdering i den enkelte saken. I dette ligger at det ikke skal utmåles samvær etter en normert standard. Det følger videre av bestemmelsen at nemnda blant annet skal vurdere barnets behov for beskyttelse, barnets utvikling, samt barnets og foreldrenes mulighet for å opprettholde og styrke båndene mellom seg når samvær skal fastsettes.
Når samvær skal fastsettes må det tas hensyn til at samvær skal være til barnets beste (barnevernsloven § 1-3). Barnevernstjenesten må videre ivareta barnets rett til medvirkning i spørsmål om samværsordning (barnevernsloven § 1-4).

Barnevernets saksbehandling, tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Dette følger av barnevernsloven § 1-7, og gjelder også i arbeidet med å vurdere og fastsette samværsomfang.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har i en rekke saker lagt til grunn at omsorgsovertakelser i utgangspunktet skal anses som et midlertidig tiltak, og at det er et mål at barn og foreldre kan gjenforenes. Samvær er sentralt i denne sammenhengen, og samværet skal fastsettes slik at målsetningen om en gjenforening ivaretas best mulig (HR-2020-662-S). Samtidig skal samvær ikke utsette barnet for urimelige belastninger, verken på kort eller lang sikt. Samværet kan heller ikke fastsettes slik at det vil skade barnets helse eller utvikling. Den endelige samværsløsningen skal, etter at de ulike hensynene er vurdert og avveid, være i samsvar med barnets beste (HR-2021-474-A). Barnevernsloven § 8-1 første ledd slår fast at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om vedtak om omsorgsovertakelse kan oppheves.

Det følger av forvaltningsloven § 17, jf. barnevernsloven § 12-1 at barnevernstjenesten skal sørge for at en sak er så godt opplyst som mulig før det gjøres vedtak. Det er barnevernstjenesten som har hovedansvaret for å legge frem det nødvendige beslutningsgrunnlaget for barneverns- og helsenemndene og domstolene. Saksbehandlingsrundskrivet kapittel 3 beskriver nærmere hvordan barnevernstjenesten skal skaffe seg et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag. Beslutningsgrunnlaget skal inneholde sakens fakta, det rettslige grunnlaget, analyser og vurderinger. Hvilke krav som stilles avhenger av omstendighetene i hver enkelt sak.

Formål med samvær

Formålet med samvær er å opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene.

Det er et overordnet hensyn at samværsordningen etter omsorgsovertakelse skal være til barnets beste. Barn og foreldres rett til respekt for sitt familieliv er en grunnleggende menneskerett, og det er et klart utgangspunkt at det er best for barn å vokse opp i sin egen familie. Etter en omsorgsovertakelse er det derfor en målsetning at barn og foreldre skal kunne gjenforenes så snart det er til barnets beste.

Alle omsorgsovertakelser skal derfor i utgangspunktet anses som midlertidige. Barnevernstjenesten har plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes og utvikles, slik at gjenforening kan være mulig. Samtidig skal barn ikke ha samvær som vil skade deres helse og utvikling, eller være en urimelig belastning (se mer om forhold som kan tilsi at det ikke skal være samvær). Barnevernstjenesten må gjøre konkrete vurderinger for hvert enkelt barn.

Også i de tilfellene hvor målet om å gjenforene barn og foreldre er oppgitt, må barnevernstjenesten legge til rette for samværsordning som bidrar til å opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldre.

1. Forhold ved barnet

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere alle forhold ved barnet som kan ha betydning når samværsordning skal vurderes.

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere forhold ved barnet som kan ha betydning for samværsordningen. Dette er for eksempel:

barnets mening
alder og utviklingsstatus
helse
funksjonsnedsettelser
relasjon til foreldre
relasjon til søsken, besteforeldre og andre som står barnet nært
barnets hverdagsliv
kulturell, språklig og religiøs bakgrunn
barnets reaksjoner på samvær

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Barnevernstjenesten må sørge for å ha oppdatert informasjon om forholdene ved barnet som kan ha betydning for samværsordningen. Når forhold ved barnet skal kartlegges og dokumenteres, må barnevernstjenesten sørge for at instanser med rett kompetanse bidrar med undersøkelser og vurderinger.

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere barnets ønsker og mening om samvær. Dette er avgjørende for å sikre barnets rett til medvirkning. Barnevernstjenesten må ta utgangspunkt i barnets mening når samværsordningen skal vurderes. Desto eldre barnet er, jo større vekt bør barnevernstjenesten legge på barnets egen mening. Når barnevernstjenesten skal innhente barnets mening er det ulike momenter som er viktige å kartlegge, som for eksempel:

hvordan barnet ønsker å medvirke
barnets mening om konkrete spørsmål i samværsordningen, som
- om barnet ønsker å ha samvær
- omfang av samværet
- tilretteleggingen av samværet
- hvordan det skal tas hensyn til språklig, kulturell og religiøs bakgrunn
- om det skal være tilsyn, og hvem som eventuelt skal føre tilsynet
- hvem andre enn foreldrene barnet skal ha samvær med
- om barnet ønsker andre former for kontakt enn samvær
- når og hvordan samværsordningen skal evalueres

Barneverntjenesten må begrunne og dokumentere særskilt situasjoner der barneverntjenesten ikke tar barnets meninger om samvær til følge. Dette kan for eksempel være hvis

barnet ikke ønsker samvær med foreldrene, og barnevernstjenesten mener at barnet likevel bør ha samvær. I slike tilfeller må barnevernstjenesten vurdere om det kan settes inn tiltak som kan hjelpe barnet til å gjennomføre samvær
barnets motvilje mot samvær er så sterk at det kan være en indikasjon på at samvær vil utsette barnet for en urimelig belastning
barnet ønsker samvær, og barneverntjenesten mener at det ikke er til barnets beste å ha samvær

Barnevernstjenesten må foreta en konkret vurdering av hva barnets alder og utviklingsstatus skal bety for samværsordningen. Barnevernstjenesten må være særlig oppmerksom på de aller minste barnas kapasitet og behov.

Med utgangspunkt i dette, bør barnevernstjenesten vurdere samvær opp mot

barnets egne meninger
plasseringens antatte varighet og eventuell plan for gjenforening
relasjonen og tilknytningen til foreldrene, søsken, andre som står barnet nært
barnets kapasitet til å opprettholde eller utvikle relasjonen til foreldrene, samtidig som barnet skal etablere en relasjon til sine nye omsorgspersoner
barnets behov for kontinuitet i daglige rutiner
hvordan omfanget av samvær kan påvirke barnets utvikling og trivsel
hvordan barnet kan utvikle sin språklige, kulturelle og religiøse tilhørighet
barnets behov for kontinuitet i relasjoner og en sammenhengende livshistorie

Når barnevernstjenesten vurderer barnets utvikling, er det viktig hvordan barnet fremstår her og nå og samtidig ta høyde for barnets utvikling på kort og lang sikt. Barnevernstjenesten må dokumentere sine vurderinger og begrunnelser. Temaer som kan være viktige i en slik kartlegging:

sosio-emosjonell fungering
kognitiv utvikling
fysisk utvikling
språkbeherskelse
identitetsutvikling, som for eksempel kulturell bakgrunn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

Det er viktig at Barnevernstjenesten kartlegger og dokumenterer om barnet har psykiske eller fysiske helseutfordringer som kan ha konsekvenser for omfang av samvær og tilrettelegging av samvær. Barneverntjenesten må samarbeide med helsetjenesten om slik kartlegging og dokumentasjon.

For barn med fysiske, nevropsykologiske og/eller kognitive funksjonsnedsettelser bør barnevernstjenesten vurdere om dette bør ha konsekvenser for samværsordningen, og om det er behov for særskilt tilrettelegging.

Barnevernstjenesten bør undersøke og vurdere om barnets relasjon til en eller begge foreldrene hemmer eller fremmer barnets utvikling og trivsel, og om det bør ha konsekvenser for samværsordningen.

Hvis relasjonen er slik at barnets helse og utvikling blir påvirket i negativ retning, må barnevernstjenesten vurdere om samvær kan medvirke til at barnet blir ytterligere skadelidende eller om det kan settes inn tiltak.

Barnevernstjenesten må også vurdere om det er behov for tilsyn, eller om det det er forhold i relasjonen som tilsier at det ikke skal være samvær.

Barnevernstjenesten må kartlegge barnets relasjoner til søsken, besteforeldre, annen familie, venner og andre som står barnet nært. Barneverntjenesten må vurdere hvem som kan være ressurser for barnet på kort og lang sikt gjennom samvær. Barnevernstjenesten bør legge stor vekt på barnets egne meninger om hvem barnet har en trygg relasjon til. Foreldrene kan også ha synspunkter på hvem som kan være ressurser for barnet.

Barneverntjenesten må vurdere om barnets reaksjoner og utsagn før, under og etter samvær kan ha betydning for samværsordningen. Barnevernstjenesten bør dokumentere sine observasjoner og vurderinger, og drøfte ulike måter å forstå barnets reaksjoner på, fordi:

reaksjonene til barnet kan være sammensatte og motstridende, og dermed vanskelige å tolke
følelsesmessige reaksjoner kan være knyttet til omsorgssvikten barnet har opplevd
følelsesmessige reaksjoner kan ha et kulturelt aspekt slik at uttrykksformene kan mistolkes
de voksne rundt barna kan tolke reaksjonene ulikt

Barneverntjenesten bør innhente synspunkter fra de som har omsorgen for barnet og andre som kjenner barnet godt, og vurdere om det er nødvendig å innhente en sakkyndig vurdering eller annen ekstern kompetanse.

Barnevernstjenesten må vurdere hvordan samvær (med foreldre og andre) kan tilpasses barnets hverdagsliv. Barnevernstjenesten må ta hensyn til barnets kapasitet og egne meninger om dette. Forhold i hverdagslivet som kan være relevante å kartlegge er:

omgang med familie og nettverk
omgang med venner
skolegang eller barnehage
fritidsaktiviteter
livssyns- og kulturaktiviteter
ferier

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere forhold ved barnets språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn som kan ha betydning for samværsordningen (anbefaling 7). Dette kan omfatte:

barnets morsmål og hverdagsspråket mellom barnet og foreldrene
om barnet har behov for tolk under samvær
viktige tradisjoner i familien, som feiringer, næring/håndverk, musikk, mat eller andre typer tradisjoner
barnets livssyn og om barnet deltar på religiøse samlinger, opplæring eller andre typer aktiviteter i regi av et trossamfunn
barnets mening om hvordan språklig, kulturell og religiøs bakgrunn skal tas hensyn til når samvær fastsettes

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis, er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og juridiske føringer.

Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse hvilke forhold ved barnet som bør kartlegges før fastsettelse av samvær. Bufdir har søkt etter relevante retningslinjer og normerende produkter fra Norge og sammenlignbare land, og fant to relevante retningslinjer, noen håndbøker og noe annen relevant litteratur. Se søkestrategi og referanselisten under.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det var mindre relevant å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier. To relevante kunnskapsoppsummeringer og noen enkeltstudier som arbeidsgruppa kjente til ble likevel benyttet i arbeidet. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa har drøftet flere fordeler ved beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Barnevernstjenesten får konkrete råd om hva som kan være relevante forhold ved barnet når samværsordning skal vurderes. Dette kan bidra til en samværsordning som støtter barnets trivsel og utvikling, og at særskilte behov hos barnet blir tatt hensyn til. På sikt kan dette forebygge at barn under barnevernets omsorg utvikler problemer, noe som i et langtidsperspektiv kan begrense både negative individuelle konsekvenser og samfunnsmessige omkostninger. Beskrivelsen kan bidra til at barnevernstjenestene har mer lik praksis og at nemdene og domstolene får et bedre beslutningsgrunnlag.

Ekspertgruppa har også pekt på ulemper. Hvis denne beskrivelsen kun brukes som en sjekkliste, kan det motvirke målet om mer individuelle vurderinger. Hvilke forhold som er viktigst å vurdere nøye vil variere fra barn til barn. Å følge beskrivelsen krever god kompetanse og kanskje større arbeidsinnsats fra barnevernstjenesten i den enkelte sak. Det kan bli nødvendig med flere vurderinger fra sakkyndige. 

Ekspertgruppa vurdering er likevel at fordelene totalt sett oppveier ulempene.

Juridiske rammer

Saksbehandlingsrundskrivet kapittel 30 viser til Høyesteretts gjennomgang av praksis, og beskriver momenter ved barnet som bør vurderes når samvær skal fastsettes. Disse inkluderer

barnets sårbarhet og hvordan det påvirkes av kontakt med foreldrene. Dette kan inkludere en vurdering av barnets behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgssituasjonen
barnets behov mer generelt og hvordan barnet klarer seg etter omsorgsovertakelsen
styrken i barnets tilknytning til sine biologiske foreldre
hensynet til at barnet får en trygg og god relasjon til fosterhjemmet, og at samlet belastning for fosterfamilien kan bli så stor at fosterhjemmet ikke klarer omsorgsoppgaven overfor barnet

Som et generelt utgangspunkt vil kravene til dokumentasjon og begrunnelse øke i takt med hvor inngripende tiltak det er snakk om.

Referanseliste

Boyle, C. (2015). What is the impact of birth family contact in adoption and long-term foster care? A systematic review. Child and Family Social Work, Volume 22, s. 22 – 33.
https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/cfs.12236

Iyer, P., Boddy, J., Hammelsbeck, R., og Lynch-Huggins, S. (2020). Contact following placement in care, adoption, or special guardianship: implications for children and young people’s well-being. Evidence review. Nuffield Family Justice Observatory. https://www.nuffieldfjo.org.uk/wp-content/uploads/2021/05/nfjo_contact_well-being_report.pdf

Lehmann S, Havik O.E, Havik T, Heiervang E.R. (2013). Mental disorders in foster children: a study of prevalence, comorbidity and risk factors. Child Adolesc Psychiatry Ment Health, 2013 Nov 21;7(1):39. doi: 10.1186/1753-2000-7-39

Lindqvist, A. (2018). Barns erfarenheter av kontakt med ursprungsfamiljen efter placering i familjehem. [Examensarbete, Yrkeshögskolan Arcada]. Theseus. https://www.theseus.fi/bitstream/handle/10024/154713/Lindqvist_Alva.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Myndigheten for familjerett og foreldreskapsstød (2018). Riskbedömning i utredningar om vårdnad, boende och umgänge. Ett stöd för familjerättens handläggning. https://www.mfof.se/download/18.7a15f94516e8e25421b16003/1574867561918/riskbedomning-i-utredningar-om-vardnad-boende-umgande.pdf

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2015). Children’s attachment: attachment in children and young people who are adopted from care, in care or at high risk of going into care. NICE guideline [NG26]. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng26

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2021). Looked-after children and young people. NICE guideline nr. 205. https://www.nice.org.uk/guidance/ng205

Proba (2017). Barn med minoritetsbakgrunn i fosterhjem. (Proba-rapport nr. 2017 – 03). Proba Samfunnsanalyse. https://proba.no/wp-content/uploads/barn_med_minoritetsbakgrunn_i_fosterhjem.pdf

Schofield, G. og Simmonds, J. (2008). The Child Placement Handbook - Research, Policy and Practice. London: British Association for Adoption and Fostering (BAAF).

Socialstyrelsen (2012). Håndbog om forældresamarbejde. Forældresamarbejde og - støtte ved anbringelser af børn og unge. Socialstyrelsen. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00001785

Socialstyrelsen (2019). Håndbog for det gode anbringelsesforløb i familiepleje. (2.utg.). https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005003

Socialstyrelsen (2020). Barn i familjehem – umgänge med föräldrar och andra närstående. Kunskapsstöd för socialtjänstens bedömningar. Socialstyrelsen. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00004861

Socialstyrelsen (2020). Placerade barn och unga – handbok för socialtjänsten. https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/handbocker/2020-3-6640.pdf

Stang, E. Gording og Baugerud, G. (2018). Samvær etter omsorgsovertakelse – en barnefaglig og juridisk utredning. (OsloMet rapport 10/2018). OsloMet. https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/612/133

Rettskilder

Bufdir (2022). Saksbehandlingsrundskrivet – Retningslinjer for barnevernstjenestens saksbehandling. (08/2022) https://ny.bufdir.no/contentassets/ed7a489b2fbf4c808e4637c037e51450/saksbehandlingsrundskrivet.pdf

Prop. 133 L (2020–2021). Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven. Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/f325e4de00fb472f85a7a2b94124f531/no/pdfs/prp202020210133000dddpdfs.pdf

2. Forhold ved foreldrene

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere forhold ved foreldrene som kan ha betydning for samværsordningen.

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere forhold ved foreldrene som kan ha betydning for samværsordningen, som for eksempel:

deres ønsker og mening om samvær
deres relasjon til barnet
deres ressurser og utfordringer
deres livssituasjon
deres språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn

Barnevernstjenesten bør innhente begge foreldres synspunkter, også når de ikke bor sammen. Dette gjelder også hvis en forelder oppholder seg i et annet land.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere forhold ved foreldrene som kan ha betydning for vurderingen av samværsordning. Vurderingene må ta utgangspunkt i oppdatert informasjon. Barnevernstjenesten må sørge for at instanser og personer som har relevant informasjon og/eller kompetanse, bidrar med opplysninger og vurderinger.

Barnevernstjenesten må legge til rette for å involvere foreldrene når samværsordningen vurderes (anbefaling 3). Barnevernstjenesten bør så langt råd er kartlegge og dokumentere foreldrenes mening om for eksempel:

hvis de har flere barn, om det skal være samvær samlet eller hver for seg
egne ressurser og utfordringer for å gjennomføre gode samvær
omfang av samvær (anbefaling 4)
om foreldrene ønsker hjelp og veiledning i forbindelse med samvær (anbefaling 5)
sted og tilrettelegging av samvær (anbefaling 6)
feiringer, høytider eller andre begivenheter foreldrene i særlig grad ønsker at barnet skal kunne delta i (anbefaling 7)
hvordan det kan tas hensyn til språklig, kulturell og religiøs bakgrunn (anbefaling 7)
om det skal være tilsyn og evt. tilsynspersonens mandat (anbefaling 8)
andre nærstående som foreldrene mener at barnet bør ha samvær med (anbefaling 10)
hvordan og hvor ofte samværsordningen skal evalueres (anbefaling 11)

Barnevernstjenesten må innhente begge foreldres synspunkter, uavhengig av om de bor sammen. For foreldre som ikke har foreldreansvar, vil den faktiske tilknytningen mellom barnet og forelderen være avgjørende for om det skal være samvær. Barnevernstjenesten må derfor også kartlegge deres ønsker og meninger.

Barnevernstjenesten må foreta en konkret vurdering av hvordan foreldrenes relasjon til barnet kan ha betydning for samværsordningen.
Forhold som kan ha særlig betydning for relasjonen er:

barnets alder
kvaliteten på relasjonen
relasjonenes varighet
hvordan foreldrene selv beskriver sin relasjon til barnet

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere foreldrenes ressurser og utfordringer som kan ha betydning for samværsordningen. I undersøkelsen kan barnevernstjenesten innhente informasjon om dette hos relevante instanser og personer. Barnevernstjenesten bør også be foreldrene foreslå hvem som kan opplyse saken. Sentrale temaer i kartleggingen:

foreldrenes styrker og ressurser knyttet til samvær
årsaken til omsorgsovertakelsen. Vil de samme utfordringene være til stede under samvær?
om det har vært satt inn tiltak for å hjelpe og veilede foreldrene før omsorgsovertakelsen, og hvilke resultater tiltakene har hatt
foreldrenes forståelse av hva samvær er, og hva som kan være gode samvær for barnet
foreldrenes behov for hjelp og veiledning

Barnevernstjenesten bør kartlegge og dokumentere hvilke ressurser som finnes i foreldrenes nettverk og som kan bidra til gode samvær. Dette inkluderer hvem foreldrene mener kan bidra positivt i samværet og på hvilken måte foreldrene mener de kan bidra. Barnevernstjenesten må også være oppmerksomme på at personer i foreldrenes nettverk kan utgjøre en risiko for barnet, for eksempel hvis barnet er utsatt for trusler og represalier.

For barn som har tilknytning til flere land, kan det vesentligste nettverket være i andre land. Dersom barneverntjenesten trenger bistand til å innhente informasjon fra utenlandske myndigheter om nettverket, kan
Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 kontaktes.

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere om foreldrenes fysiske og psykiske helse kan ha betydning for samværet. Denne kartleggingen omfatter også foreldrenes vurdering av egen helse. Det må tas hensyn til at foreldrene kan ha forbigående krisereaksjoner på grunn av omsorgsovertakelsen eller andre forhold.

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere forhold ved foreldrenes (familiens) språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn som kan ha betydning for samværsordningen (anbefaling 7). Forhold som kan ha betydning er:

mors/fars morsmål og hverdagsspråket mellom foreldrene og barnet
om foreldrene har behov for tolk under samvær
viktige tradisjoner i familien, som feiringer, næring/håndverk, musikk, mat eller andre typer tradisjoner
familiens livssyn og hvordan dette eventuelt kommer til uttrykk i religiøse høytider, i hverdagslivet eller i arrangementer/aktiviteter i regi av et trossamfunn eller en organisasjon
foreldrenes ønsker om/mening om hvordan språklig, kulturell og religiøs bakgrunn skal tas hensyn til i samværsordningen

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere om det er særlige forhold ved foreldrenes livssituasjon som kan ha betydning for samværsordningen. Aktuelle forhold kan være at foreldrene

oppholder seg på i institusjon/på sykehus/i fengsel
er uten fast bosted
har uavklart oppholdstillatelse i landet
oppholder seg i et annet land

Hvis en eller begge foreldre har vanlig bosted i et annet land, og det er behov for informasjon med betydning for samværsordningen fra myndighetene i vedkommende land, må barnevernstjenesten ta kontakt med Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996.

Kunnskapsgrunnlag 

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og juridiske føringer.

Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse hvilke forhold ved foreldrene som bør kartlegges før fastsettelse av samvær. Bufdir har søkt etter relevante retningslinjer og normerende produkter fra Norge og sammenlignbare land, og fant to relevante retningslinjer, noen håndbøker og noe annen relevant litteratur. Se søkestrategi og referanselisten under.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det var mindre relevant å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier. Noen enkeltstudier og annen relevant litteratur som arbeidsgruppa kjente til ble likevel benyttet i arbeidet. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa har drøftet flere fordeler ved beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Barnevernstjenesten får konkrete råd om hva som kan være relevante forhold hos foreldrene når samværsordningen skal tilrettelegges og evalueres. Beskrivelsen kan bidra til at barneverntjenestene har mer lik praksis og at nemdene og domstolene får et bedre beslutningsgrunnlag. Ekspertgruppen vurderer det også som vesentlig at dette kan føre til bedre ivaretakelse av retten til familieliv.

Ekspertgruppa har også pekt på ulemper. Hvis denne beskrivelsen kun brukes som en sjekkliste, kan det motvirke målet om mer individuelle vurderinger. Hvilke forhold som er viktigst å vurdere nøye vil variere fra sak til sak. Å følge det som står beskrevet krever god kompetanse og kan kreve større arbeidsinnsats fra barnevernstjenesten i den enkelte sak. Det er likevel sannsynlig at tiden og ressursene det kan ta å samle inn informasjonen barnevernstjenesten ikke allerede har om foreldrene er nyttig for å oppnå best mulig samvær for barn og foreldre.

Ekspertgruppa vurdering er at fordelene totalt sett oppveier ulempene.  

Juridiske rammer

Saksbehandlingsrundskrivet kapittel 30 viser til Høyesteretts gjennomgang av praksis, og beskriver momenter ved foreldrene som bør vurderes når samvær fastsettes. Disse inkluderer:

foreldrenes funksjon, inkludert eventuell begrenset samværskompetanse
bakgrunnen for omsorgsovertakelsen og foreldrenes utvikling i ettertid
kvaliteten på samværene og muligheten for å veilede foreldrene
om det er sterk konflikt mellom biologiske foreldre og barnevernet/fosterforeldrene, og om barna utsettes for lojalitetspress
om fosterforeldrene har et annet språk eller en annen kulturell bakgrunn enn de biologiske foreldrene

Referanseliste

Alvik, I. F. (2021). Samvær etter omsorgsovertakelse - en undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter. (Skriftserie 2021 nr 4). OsloMet. https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/753/630

Boyle, C. (2015). What is the impact of birth family contact in adoption and long-term foster care? A systematic review. Child and Family Social Work, 22, 22 – 33. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/cfs.12236

Cafass Cymru (2019). Children's Resistance or Refusal to spend time with a parent: practice Guidance. Cafass Cymru practice guidance. https://gov.wales/sites/default/files/publications/2019-08/cafcass-cymru-childrens-resistance-or-refusal-to-spending-time-with-a-parent-practice-guidance.pdf

Falch-Eriksen, A. (2016). Foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn, familievernets rolle for foreldre i krise, mestring og endring. (NOVA rapport nr 9/2016). Oslo Metropolitan University-OsloMet: NOVA. https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/3463/NOVA-R9-16-Foreldre-som-er-fratatt-omsorgen-for-sine-barn.pdf?sequence=1

Gerdts-Andresen, T. (2020). Fastsettelse av samvær ved omsorgsovertakelse: En analyse av hvordan fylkesnemnda begrunner sin utmåling. Kritisk juss, 46(2), 125-153. https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.2387-4546-2020-02-05

Helsedirektoratet (2011). Nasjonal retningslinje for gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og oppfølging av familiene frem til barnet når skolealder. Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/gravide-i-lar/nasjonal-faglig-retningslinje-for-gravide-i-lar-og-oppfolging-av-familiene-frem-til-barnet-nar-skolealder-2011

Hess, P. (2003). Visiting between children in care and their families: A look at current policy. National Resource Center for Foster Care & Permanency Planning. Hunter College School of Social Work. https://www.hunter.cuny.edu/socwork/nrcfcpp/downloads/visiting_report-10-29-03.pdf

Schofield, G. og Simmonds, J. (2008). The Child Placement Handbook - Research, Policy and Practice. London: British Association for Adoption and Fostering (BAAF).

Socialstyrelsen (2012). Håndbog om forældresamarbejde. Forældresamarbejde og - støtte ved anbringelser af børn og unge. Socialstyrelsen. https://socialstyrelsen.dk/udgivelser/handbog-om-foraeldresamarbejde-foraeldresamarbejde-og-stotte-ved-anbringelser-af-born-og-unge/@@download/publication

Socialstyrelsen (2019). Håndbog for det gode anbringelsesforløb i familiepleje. (2.utg.). https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005003

Tøssebro, J., Midjo, T., Paulsen, V. og Berg, B. (2014). Foreldre med kognitive vansker i møte med barnevernet. (Rapport 2014). NTNU Samfunnsforskning. https://samforsk.no/uploads/files/Publikasjoner/Foreldre-med-kognitive-vansker-WEB.pdf

Øverli, I. T. (2020). På utrygg grunn. Barnevernstjenestens arbeid med sikkerhet ved plassering. (OsloMet/NOVA rapport nr 10/2020). Oslo Metropolitan University-OsloMet: NOVA. https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/3101/NOVA-Rapport-10-2020.pdf?sequence=1

Rettskilder

3: Barnets og foreldrenes medvirkning og involvering

Barnevernstjenesten må aktivt involvere barnet og foreldrene når samværsordning vurderes. Barnets mening om samvær skal være utgangspunktet for vurderingen.

Barnevernstjenesten skal ta utgangspunkt i barnets mening når samværsordning vurderes. Barn som er i stand til å danne seg egne meninger, skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og ha mulighet til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Barnets mening skal tillegges vekt ut fra alder og modenhet, og ses opp mot barnets totale livssituasjon.

Barnevernstjenesten skal involvere foreldrene og invitere til dialog om samværsordningen.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Barnevernstjenesten må gi barnet informasjon om hva samvær er, og hvilke rettigheter barnet har. Konkret og tilpasset informasjon er avgjørende for at barnet skal kunne ta stilling til spørsmål om samværsordningen. Avhengig av alder og modenhet må barnet få informasjon om for eksempel:

sin egen rett til å medvirke og retten til å ikke si sin mening
retten til tillitsperson i kontakt med barnevernet
retten til en talsperson eller å snakke direkte til nemnda
muligheten for å delta i samtaleprosess
hvordan barnets mening vil inngå i beslutningsgrunnlaget for samvær
hvem som får vite hva barnet mener og når de får vite det
hvordan saksgangen ser ut og når beslutningen om samvær kommer

Når saken sendes til barneverns- og helsenemnda, skal det komme frem at barnet har fått informasjon om saken og om retten til å medvirke, og om barnet ønsker å ha samtale med nemnda (utenfor nemndsmøtet) eller være representert ved talsperson.
Barnets rett til medvirkning gjelder uavhengig av alder. Barnevernstjenesten må ha kompetanse på barnets medvirkning og legge til rette for at barnet kan medvirke på en måte som er tilpasset barnets alder og utvikling. Barnet har rett til å ikke gi uttrykk for noe synspunkt dersom det ikke ønsker det. Å gi uttrykk for sin mening kan i noen situasjoner oppleves som belastende for barnet. Barnevernstjenesten må også undersøke om det er forhold som gjør det vanskelig for barnet å si sin mening.
Barnevernstjenesten må vurdere om det er behov for særlig tilrettelegging for at barnet skal kunne uttrykke sin mening. Det kan i enkelte tilfeller være nødvendig å vurdere behovet for spisskompetanse som tjenesten selv ikke har, for å tolke barnets språk og uttrykk.

Dette kan gjelde

barn som ikke har norsk som morsmål. Er det behov for tolk?
sped- og småbarn
barn med lærevansker eller andre funksjonsnedsettelse

Når samværsordning vurderes, skal barnevernstjenesten dokumentere hvordan barnet har medvirket. Dette omfatter

barnets ønsker om hvordan og når det vil medvirke, eller at det ikke ønsker å uttale seg
barnets mening om konkrete spørsmål i samværsordningen
hvordan det er lagt til rette for at barnet fritt og trygt kunne gi utrykk for sin mening
hvilken vekt barnets mening er tillagt
hvordan barnets beste er vurdert

Når barnevernstjenesten vurderer hva som kan være en god samværsordning, skal barnets mening om samvær være utgangspunktet for vurderingen. Barnets mening skal tillegges vekt ut fra alder og modenhet. Hvis barnets ønsker om samvær ikke kan innfris, skal barnevernstjenesten forklare og dokumentere hvorfor det ikke er til barnets beste å følge barnets mening.

Når beslutningen om samvær er tatt, må barnevernstjenesten gi barnet tilpasset informasjon om hva som er bestemt og om hvordan barnets mening har blitt vektlagt. Barnet skal også løpende ha mulighet for å uttrykke sin mening om samværsordningen.

Barnevernstjenesten skal legge til rette for å involvere foreldrene og invitere til dialog før samvær skal fastsettes, også om foreldrene ikke bor sammen. Å involvere og å ha en dialog i denne fasen kan være svært krevende, i og med at foreldrene er motparter i barneverns- og helsenemndas behandling av omsorgsovertakelsen. Involvering og samarbeid med foreldrene kan forsøkes ivaretatt ved at foreldrene:

får tilstrekkelig og tilpasset informasjon om hva samvær er, og hvilke rettigheter de har
får mulighet til å gi uttrykk for sin mening og sine ønsker om samværsordningen før nemndsbehandlingen (anbefaling 2)
får orientering om hvilken informasjon som er gitt og til hvem
får tolk ved behov

Barnevernstjenesten må undersøke om det er forhold som gjør det vanskelig for foreldrene å si sin mening og om det er behov for særlig tilrettelegging for at foreldrene skal kunne gi uttrykk for sin mening.

Barneverntjenesten kan foreslå for barneverns- og helsenemnda at samværsordningen fastsettes gjennom samtaleprosess. Samtaleprosesser kan bidra til en mer gjensidig forståelse og at partene enes om løsninger.

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis er utarbeidet på bakgrunn av forskning, konsensus i ekspertgruppa og relevante juridiske føringer.

På oppdrag fra Bufdir har FHI søkt etter relevante retningslinjer fra Norge og andre sammenlignbare land, som omhandler medvirkning i barnevernet. FHI identifiserte seks relevante retningslinjer om medvirkning i barnevernet. FHI vurdering var at alle disse retningslinjene hadde høy kvalitet. Arbeidsgruppen i Bufdir vurdering var at fire av disse retningslinjene var relevante for barns medvirkning og involvering av foreldrene ved vurdering av samværsordningen. Se referanselisten under for retningslinjene og notat fra FHI om søkestrategi og kvalitetsvurdering av retningslinjene. Se FHIs notat for mer informasjon om søket og kvalitetsvurderingen av retningslinjene.

I tillegg har har FHI søkt etter systematiske oversikter om medvirkning i barnevernet, på oppdrag fra Bufdir. FHI har identifiserte én relevant oversikt om barns medvirkning og én relevant om involvering av foreldre. FHI vurdering var at den metodiske kvaliteten til de to systematiske oversiktene var høy. Se mer om vurderingene i FHIs notat om søkestrategi for systematiske oversikter og kvalitetsvurdering (PDF). Begge disse systematiske oversiktene ble vurdert som relevante, men det er spesielt den systematiske oversikten som omhandler barnets medvirkning (Kennan et al. 2018) som inneholder relevant forskning. Se mer om de systematiske oversiktene under neste overskrift, "Kort oppsummering av forskningen".

Bufdir har i tillegg søkt etter relevante retningslinjer og normerende produkter fra Norge og sammenlignbare land som omhandler samvær, og fant noen håndbøker og noe annen relevant litteratur. Se søkestrategi og referanselisten under.

Noen relevante enkeltstudier og annen relevant litteratur som arbeidsgruppa kjente til ble i tillegg benyttet i arbeidet. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Kort oppsummering av forskningen

Bufdir fant én systematisk kunnskapsoversikt om barns medvirkning. Kennan et al. 2018 ser på hvordan medvirkningsprosessene i barnevernet fungerer, med utgangspunkt i 20 enkeltstudier, og identifiserer fire tilnærminger: bruk av tillitspersoner («advocacy»), barns deltakelse på møter, «familievelferdskonferanser» og registrering av barns synspunkter. Forfatterne konkluderer med at barnets relasjon til saksbehandler har stor betydning, og at det er noe evidens for at å delta på møter styrker barnets medvirkning. De finner at «advocacy» har positiv effekt for barnets medbestemmelse. Det kan gi barn mot til å delta i en voksendominert beslutningsprosess, det kan redusere maktubalansen, det støtter barn til å delta i beslutningen, det kan ha særlig betydning for barn med funksjonsnedsettelser og det legger til rette for tilbakemelding til barnet.

Det ble identifisert en systematisk kunnskapsoversikt om involvering av foreldre, Isokuortti et al. 2020. Den fremhever særlig betydning av samarbeid og partnerskap med familien underveis i saken.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa har drøftet fordeler ved beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Å følge det som står beskrevet kan bidra til at barns mening står sentralt i beslutningsprosesser. Hvis barnevernstjenestens vurderinger avviker fra barnets mening, må dette begrunnes særskilt, noe som kan gi bedre rettssikkerhet for barnet.

Ekspertgruppa har også pekt på ulemper. Det kan være krevende å oppnå tillit hos barnet, å få barn til å gi utrykk for sin mening, og barn kan oppleve det som vanskelig å gi uttrykk for sin mening, hvis de opplever en lojalitetskonflikt. Barn kan også oppleve det som plagsomt å bli spurt om sin mening gjentatte ganger gjennom en sak.

Ekspertgruppa fremhever at involvering av foreldre er viktig også før samvær fastsettes, både fordi de har rett til å bli involvert i saken og fordi de normalt vil kjenne barnet godt. Ekspertgruppa pekte også på utfordringer knyttet til å involvere foreldre i denne prosessen. Det kan være krevende å etablere en god dialog med foreldrene, i en fase der de er motparter i saken om omsorgsovertakelse.

Ekspertgruppas vurdering er at fordelene totalt sett oppveier ulempene.

Juridiske rammer

Barns rett til medvirkning følger av Grunnloven § 104, FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 12, jf. FNs barnekomités generelle kommentar nr. 12 (2009) barnevernsloven § 1-4 og forskrift om medvirkning.

Ifølge barnevernsloven har et barn som er i stand til å danne seg egne meninger rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

I forskriften om medvirkning utdypes det blant annet hva som er formålet med medvirkningen og hva som skal til for er denne retten er oppfylt. I forskriften om medvirkning utdypes det blant annet hva som er formålet med medvirkningen og hva som skal til for er denne retten er oppfylt. Barn kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillitt til, slik at barnet lettere kan gi utrykk for sine synspunkter i egen sak. Dette gjelder i alle faser av barnevernssaken.

Etter barnevernsloven § 14-13 kan barneverns- og helsenemnda oppnevne en talsperson for barnet i saker som skal behandles for barneverns- og helsenemnda, for å sikre at barnet blir hørt. Barnets ønske om å få oppnevnt en talsperson skal tillegges stor vekt. Barneverntjenesten skal så tidlig som mulig under forberedelsen av saken informere barnet om muligheten til å få oppnevnt en egen talsperson. Det skal komme frem av saksdokumentene som blir sendt til barneverns- og helsenemnda om barnet ønsker talsperson.

I barnevernsloven § 1-9 heter det at barnevernet skal så langt som mulig samarbeide med både barn og foreldre og skal behandle dem med respekt og legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres. Dette gjelder for alle stadier av en barnevernssak. Barnevernet må tilstrebe samarbeid i alle saker på en måte som er til barnets beste.

Når det gjelder involvering av foreldre følger det av Grunnloven og av internasjonale konvensjoner Norge er tilsluttet at barn og foreldre har en grunnleggende rett til familieliv. Barn og foreldre har som utgangspunkt rett til et familieliv, samvær og kontakt med hverandre. Dette følger av Grunnloven § 102, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 og FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 16. Barns rett til familieliv er også vernet i barnevernsloven § 7-1.

Etter en omsorgsovertakelse ivaretas denne retten gjennom samvær, og det må legges til rette for at foreldrene i så stor grad som mulig kan medvirke ved planlegging og gjennomføring av samvær. Etter praksis i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er det innfortolket i artikkel 8 krav til prosessuelle rettigheter, blant annet et krav til at foreldrene i tilstrekkelig grad involveres i beslutningsprosesser.

Etter forvaltningsloven (§ 2 bokstav e) er part i saken den «en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». Barnets foreldre er part i sak om fastsettelse av samvær. Barn med partsrettigheter etter barnevernsloven § 12-3, vil også være parter i samværssaken. Et barn med partsrettigheter vil ha flere prosessuelle rettigheter enn barn uten, som rett på egen advokat i nemnda, tilgang til sakens dokumenter og møterett under nemndsbehandlingen.

Barnevernstjenesten skal bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste (tolkeloven § 6). I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten tolk og på sakens alvorlighet og karakter. Når barnevernstjenesten har plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk (tolkeloven § 7). Det kan være fremmøtetolking eller fjerntolking (tolkeloven § 8).

Referanseliste

Forandringsfabrikken (2021). Det handler om oss. 100 barn i alderen 7-18 år om samvær i barnevernet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005245

Havnen, K., Christiansen, Ø., Ljones, E.H., Lauritzen, C., Paulsen, V., Jarlby, F. & Vis, S. A. (2020). Å medvirke når barnevernet undersøker. Delrapport 5. Barnevernets undersøkelsesarbeid fra bekymring til beslutning. RKBU Nord, UiT Norges Arktiske Universitet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005143

Hestevik, C. Hillestad, Kirkehei, I., Evensen, L. Holtet (2021). Kunnskapsgrunnlaget for barn, unge og foreldres medvirkning i barnevernet: Vurdering av relevante systematiske oversikter. (2021). (FHI Notat). Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2021/kunnskapsgrunnlaget-for-barn-unge-og-foreldres-medvirkning-i-barnevernet-rapport-2021.pdf

Isokuortti, N., Aaltio, E., Laajasalo, T. & Barlow, J. (2020). Effectiveness of child protection practice models: a systematic review. Child Abuse & Neglect, 108 (2020), 104632. https://doi.org/10.1016/j.chiabu.2020.104632

Kennan, D., Brady, B. og Forkan, C. (2018). Supporting Children’s Participation in Decision Making: A Systematic Literature Review Exploring the Effectiveness of Participatory Processes. The British Journal of Social Work, 2018; 48(7), 1985-2002.  https://doi.org/10.1093/bjsw/bcx142

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2012). Social and emotional wellbeing: early years. Public health guideline [PH40]. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ph40

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2016). Transition from children’s to adults’ services. NICE Quality standard [QS140]. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/qs140

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2016). Transition from children’s to adults’ services for young people using health or social care services. NICE guideline [NG43]. National Institute for Health and Care Excellence . https://www.nice.org.uk/guidance/ng43

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2017). Child abuse and neglect. NICE guideline [NG76]. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng76

Norsk Fosterhjemsforening (2020). Samværsguide. Norsk Fosterhjemsforening. https://www.fosterhjemsforening.no/wp-content/uploads/2020/08/Samv%C3%A6rsguiden.pdf

Organisasjon for barnevernsforeldre (OBF) (2016). Håndbok for barnevernsforeldre. https://barnevernsforeldrene.no/wp-content/uploads/2017/08/handbok2016.pdf

Petersen, Krogh S. (2018). Parents' experiences of child protection practice in Denmark. Child & Family Social Work, 23(4), 609 – 616. https://doi.org/10.1111/cfs.12451

Socialstyrelsen (2019). Håndbog for det gode anbringelsesforløb i familiepleje. (2.utg.). https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005003

Rettskilder

FNs Barnekomité (2009). Generell kommentar nr. 12 Retten til å bli hørt, CRC/C/GC/12.. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/barnets-rettigheter/generell-kommentar-12.pdf

Prop. 133 L (2020–2021).  Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven. Barne- og familiedepartementet.. Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/f325e4de00fb472f85a7a2b94124f531/no/pdfs/prp202020210133000dddpdfs.pdf

4: Omfang av samvær

Barnevernstjenesten må foreslå et omfang av samvær som ivaretar barnets beste og støtter opp under formålet om å opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene.

Omfanget av samvær skal støtte opp under formålet om å opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene. Det totale omfanget av samvær må fastsettes konkret og på grunnlag av en helhetsvurdering i hver enkelt sak. Barnets egen mening om samvær skal ha stor vekt, og må vurderes ut fra barnets alder og modenhet. Samværet skal alltid være tilpasset det enkelte barns behov, og det er et vilkår at samværet som fastsettes er til barnets beste. Så lenge målsettingen om gjenforening ikke er forlatt, må det legges opp til så mye samvær som mulig, uten at hensynet til barnets beste settes til side. Samvær skal ikke under noen omstendighet skade barnets helse og utvikling. Hensynet til barnets beste kan også gjøre at samværet må begrenses ut fra situasjonen her og nå, selv om den langsiktige målsettingen er tilbakeføring.

Omfanget må evalueres og justeres i takt med barnets utvikling, kapasitet og ønsker, og foreldrene og andre som skal ha samvær sin livssituasjon og kapasitet.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Når barnevernstjenesten skal foreslå omfang av samvær, må det tas hensyn til:

forhold ved barnet
forhold ved foreldrene

Barnevernstjenesten må også undersøke og vurdere forhold som:

barnets og foreldrenes mening
plasseringens antatte varighet
om foreldrene ønsker hjelp og veiledning
tilrettelegging av samvær
at barnet kan utvikle sin språklige, kulturelle og religiøse identitet/bakgrunn
om det er behov for tilsyn
hvem andre barnet skal/bør ha samvær med
om samværet er med foreldrene sammen eller hver for seg
om samværet med søsken skal være samlet eller hver for seg
at omfanget av det totale samvær er tilpasset barnets hverdagsliv
at barnet kan få en trygg og god relasjon til fosterhjemmet
om foreldre eller andre som skal/bør ha samvær med barnet oppholder seg i utlandet

Barnevernstjenesten må begrunne og dokumentere hvordan de ulike interessene er veid opp mot hverandre, inkludert hensynet til barnets beste og barnets og foreldrenes rett til familieliv.

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og relevante juridiske føringer.

Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse problemstillinger rundt omfang av samvær. Bufdir har søkt etter relevante retningslinjer og andre normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, og fant én relevant retningslinje, noen håndbøker og noe annen litteratur. Se søkestrategi og referanselisten under.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det var mindre relevant å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier. En relevant systematisk oversikt og noen enkeltstudier som arbeidsgruppa kjente til ble likevel benyttet som informasjon. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa har drøftet flere fordeler ved beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Barnevernstjenesten får konkrete råd om hvordan de kan kartlegge og vurdere forhold som bør ligge til grunn for samværets omfang, hvilke hensyn som bør ivaretas og hvilke momenter som bør inngå i samværsplanen. Ekspertgruppa fremhever at et samværsomfang som er individuelt tilpasset og basert på en helhetsvurdering blir mer dynamisk og tilpasset barnets og foreldrenes aktuelle situasjon og behov. Dette kan i et langtidsperspektiv begrense negative individuelle konsekvenser og samfunnsmessige omkostninger. 

Ekspertgruppa har også pekt på ulemper. Det kan være utfordrende å anbefale et omfang som er tilpasset det enkelte barn og deres foreldre, og som ivaretar hensynet til barnets beste og gjenforeningsmålsettingen. Ekspertgruppa trekker fram risikoen ved at det kan bli for mye, men også for lite samvær. Beskrivelsen av kravet og hvordan det kan gjennomføres i praksis, gir ikke et standardisert omfang for samvær, siden ekspertgruppa vurderte at det kan gå på bekostning av den individuelle vurderingen.

Ekspertgruppa vurdering er at fordelene totalt sett oppveier ulempene.  

Juridiske føringer 

Barnevernsloven § 7-1 gir ingen anvisning på hvor mye samvær det bør være mellom barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse, men slår fast at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre, hvis ikke annet er bestemt.

Ifølge barnevernsloven § 7-2 skal omfanget av samvær fastsettes etter en konkret vurdering. Det som det blant annet skal tas hensyn til er barnets behov for beskyttelse, barnets utvikling og barnets og foreldrenes mulighet til å opprettholde og styrke båndene mellom seg. Barnevernslovens § 1-3 understreker også at samvær skal være til barnets beste.

Så lenge målsettingen om gjenforening ikke er oppgitt, må det fastsettes så mye samvær som det er mulig å gi, uten å tilsidesette hensynet til barnets beste.

Barnevernsloven § 7-6 beskriver at det ikke er automatikk i at målet om gjenforening bortfaller, selv om samværene begrenses sterkt eller faller bort. Barnevernstjenesten må med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere hvilken betydning dette i så fall skal få for samværet.

Referanseliste 

BFD (2020). Informasjonsskriv om behandlingen av barnevernssaker - nye avgjørelser fra Høyesterett. Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/f29d37d4e9e04d8891693415c19e411c/informasjonsskriv-om-barnevernssaker---nye-retningslinjer-fra-hoyesteretts-om-saksbehandling.pdf

Boyle, C. (2015). What is the impact of birth family contact in adoption and long-term foster care? A systematic review. Child and Family Social Work, 22, 22 – 33. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/cfs.12236

Forandringsfabrikken (2021). Det handler om oss. 100 barn i alderen 7-18 år om samvær i barnevernet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005245

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2021). Looked-after children and young people. NICE guideline [NG205]. National Institute of Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng205

Norges institusjon for menneskerettigheter (2020). Hvorfor dømmes Norge i EMD? https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2020/12/Rapport-hvorfor-dommes-norge-i-emd-web.pdf

Norsk Fosterhjemsforening (2020). Samværsguide. Norsk Fosterhjemsforening. https://www.fosterhjemsforening.no/wp-content/uploads/2020/08/Samv%C3%A6rsguiden.pdf

Socialstyrelsen (2019). Håndbog for det gode anbringelsesforløb i familiepleje. (2.utg.). https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005003

Socialstyrelsen (2020). Placerade barn och unga – handbok för socialtjänsten. https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/handbocker/2020-3-6640.pdf

Sundt, H. (2016). Fosterhjemshåndboka (7. utg.). Kommuneforlaget.

Sørensen, C. B. (2016). Barnevern og menneskerettighetene. Utredning til barnevernslovutvalget, 23. desember 2015, rev 20. juni 2016, NOU 2016:16 vedlegg 4
https://www.regjeringen.no/contentassets/53164b1e70954231b2a09d3fdec1888b/no/pdfs/nou201620160016000dddpdfs.pdf

Sørensen, C. B. (2020). Langvarige fosterhjemsplasseringer og forholdsmessighetskravet i EMK art. 8. Lov og rett, 59(2), 103-122. https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-3061-2020-02-04

Rettskilder

5: Hjelp og veiledning til foreldre

Barnevernstjenesten skal tilby foreldrene hjelp og veiledning, slik at samvær bidrar til å opprettholde og styrke  relasjonen mellom barn og foreldrene.

Barnevernstjenesten må informere foreldre om at de kan få hjelp og veiledning til å forberede og gjennomføre samvær, og at slik hjelp er frivillig. Hjelpen og veiledningen bør basere seg på hva foreldrene selv mener de har behov for. Formålet kan være:

å legge til rette for en gjenforening
at samvær er tilpasset barnets kapasitet og behov
at relasjonen mellom barnet og foreldrene opprettholdes og utvikles
at foreldrene og barnet kan oppleve at de er betydningsfulle for hverandre

Barnevernstjenestens tilbud om hjelp og veiledning knyttet til samvær, skal være kontinuerlig og basert på fortløpende vurdering og dialog med foreldrene.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Foreldrene må få informasjon om hvilken hjelp og veiledning de kan få i forbindelse med samvær. Slik hjelp kan være:

praktisk og økonomisk hjelp til å gjennomføre samvær
veiledning til å gjennomføre gode samvær
hjelp til samarbeid med fosterforeldrene/barnevernsinstitusjon
hjelp til å bearbeide reaksjoner og følelser

Barnevernstjenesten, familievernet, BUP og andre kan bidra med hjelp og veiledning.

Når barnevernstjenesten skal undersøke hva slags hjelp og veiledning foreldrene trenger for å gjennomføre samvær, kan følgende forhold ha betydning:

årsak til omsorgsovertakelsen
foreldrenes reaksjoner på omsorgsovertakelsen
om foreldrene ønsker hjelp og veiledning
effekt av tidligere hjelpetiltak
konflikter mellom foreldrene
volds/aggresjons problemer
rusrelaterte vansker
psykiske vansker
kognitive vansker
psykososiale vansker
livssituasjon

Barnevernstjenesten bør snakke med foreldrene om oppfølging og hjelp når samværsordningen vurderes. Temaer i samtalen kan være:

formålet med hjelp og veiledning
avklare forventninger til hjelp og veiledning
foreldrenes mening om hva de har behov for relatert til samvær på kort og lang sikt
barnevernstjenestens mening om hva foreldrene har behov på kort og lang sikt
mulige konsekvenser av ikke å ta imot hjelp og veiledning

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og juridiske føringer.

Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse problemstillinger rundt hjelp og veiledning til foreldre om samvær. Bufdir har søkt systematisk etter relevante retningslinjer og andre normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, og fant to retningslinjer, to håndbøker og noe annen litteratur som belyser temaet. Se søkestrategi og referanselisten under.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det var mindre relevant å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier. Det ble likevel benyttet en kunnskapsoppsummeringer og noen enkeltstudier som arbeidsgruppa i Bufdir kjente til og vurderte som relevante. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa har drøftet flere fordeler ved beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Barnevernstjenesten får konkrete råd, slik at de kan vurdere hvordan foreldrene skal få tilbud om hjelp og veiledning i forbindelse med samvær, og om hjelp og veiledning til foreldrene har betydning for vurderingen av samværsordningen. Foreldrene kan dermed få bedre oppfylt sine rettigheter.  Dette kan bidra til at barn under barnevernets omsorg og deres foreldre opplever gode samvær og at formålet med samvær oppfylles. I et langtidsperspektiv kan dette begrense negative individuelle konsekvenser og samfunnsmessige omkostninger. 

Det ble også pekt på ulemper. Å følge det som står beskrevet krever kanskje større arbeidsinnsats fra barnevernstjenesten i den enkelte sak.

Ekspertgruppas vurdering er at fordelene totalt sett oppveier ulempene. 

Juridiske rammer  

Etter barnevernsloven § 8-3 andre ledd skal barnevernstjenesten følge opp foreldrene etter at vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt. Barnevernstjenesten skal videre følge med på foreldrenes situasjon og utvikling, og kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene og gi dem tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser

Ifølge barnevernsloven § 8-3 fjerde ledd skal barnevernstjenesten så snart som mulig etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om omsorgsovertakelse utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene. Planen skal blant annet beskrive barnets behov og eventuell oppfølging som kan bidra til at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har fastslått at myndighetene har en positiv plikt til å sette inn tiltak slik at gjenforening kan skje så snart som mulig, blant annet i Strand Lobben-saken (EMDN-2013-37283-2). Denne plikten inkluderer å tilrettelegge for at samvær har god kvalitet. Fungerer ikke samværene, må justeringer eller alternativer prøves, jf. Høyesteretts dom med referanse HR-2020-662-S. I samme dom understreker Høyesterett plikten til aktivt å følge opp den enkelte sak for å vurdere om det er grunnlag for å endre syn på tiltakene som er besluttet, inkludert samværstiltak og samværsordninger.

Forutsatt at det ikke er i strid med barnets beste, må barnevernstjenesten legge til rette for samvær selv om foreldre kan streve med å ta til seg hjelp og veiledning, jf. Høyesteretts dom med referanse HR-2021-474-A. Barnevernstjenesten har plikt til å utarbeide en plan for gjennomføring av samvær og kontakt (barnevernsloven § 7-6).

Referanseliste 

Boyle, C. (2015). What is the impact of birth family contact in adoption and long-term foster care? A systematic review. Child and Family Social Work, 22, 22 – 33. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/cfs.12236

Forandringsfabrikken (2021). Det handler om oss. 100 barn i alderen 7-18 år om samvær i barnevernet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005245

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2015). Children’s attachment: attachment in children and young people who are adopted from care, in care or at high risk of going into care. NICE guideline. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng26

Norges institusjon for menneskerettigheter (2020). Hvorfor dømmes Norge i EMD? https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2020/12/Rapport-hvorfor-dommes-norge-i-emd-web.pdf

Socialstyrelsen (2020). Placerade barn och unga – handbok för socialtjänsten. https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/handbocker/2020-3-6640.pdf

Sundt, H. (2016). Fosterhjemshåndboka (7. utg.). Kommuneforlaget.

Rettskilder

6: Tilrettelegging av samvær

Barnevernstjenesten skal tilrettelegge for samvær som ivaretar barnets beste og støtter opp under formålet om å opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene.

Barneverntjenesten skal undersøke hvordan samværet kan tilrettelegges for at samværene har god kvalitet. Tilrettelegging av samværet må ivareta barnets kapasitet og behov, slik at barnet opplever samvær som trygt og forutsigbart.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Basert på barneverns- og helsenemndas vedtak eller dom i retten, skal barnevernstjenesten samarbeide om tilretteleggingen med barnet, foreldrene, andre som skal ha samvær og barnets omsorgspersoner. Barnets mening om hvordan samværet kan tilrettelegges skal veie tungt. Hvis samværene ikke har god kvalitet, må barnevernstjenesten prøve ut justeringer eller alternativer.

Barnevernstjenesten bør undersøke og vurdere hvordan samværet kan tilrettelegges med utgangspunkt i

forhold ved barnet
forhold ved foreldrene
om foreldre og andre nærstående oppholder seg på sykehus/i institusjon/i fengsel
om foreldre og andre nærstående oppholder seg i utlandet
samværets samlede omfang
kulturelle, språklige og religiøse hensyn
om det skal være tilsyn og hvilket mandat tilsynspersonen skal ha
hvem barnet skal ha samvær med

Barnevernstjenesten bør vurdere konkret hvordan samværet kan tilrettelegges, slik at det kan oppleves mest mulig naturlig. Dette bør skje med utgangspunkt i barnets, foreldrenes og omsorgspersonenes mening, sammen med andre forhold som kan ha betydning (se forhold som kan ha betydning for tilretteleggingen ovenfor).

Barneverntjenesten skal utarbeide en plan for samværet. Planen bør også beskrive om det eventuelt skal være samvær med andre enn foreldrene.

Planen kan blant annet beskrive

hvor samværet skal foregå, inkludert vurderinger av om det er mulig med samvær i foreldrenes hjem
tidspunkt
hvem som skal være til stede
om det skal være tolk
forslag til innhold i samværet
hvordan samværet skal forberedes, avsluttes og evalueres
reisetid
hvem som skal følge barnet
økonomisk og praktisk bistand til foreldre for å gjennomføre samvær
tilpasning til barnets, foreldrenes og fosterforeldrenes hverdags- og familieliv
tilpasning til fritid, helger og høytider
digital kontakt
perioden planen skal gjelde før den evalueres

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og juridiske føringer.

Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse hvordan barnevernet kan tilrettelegge for samvær. Bufdir har søkt systematisk etter relevante retningslinjer og andre normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, og fant én retningslinje, noen håndbøker og noe annen litteratur som belyser temaet. Se søkestrategi og referanselisten under.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det var mindre relevant å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier. Noen relevante oversiktsartikler og enkeltstudier som arbeidsgruppa kjente til ble likevel benyttet i arbeidet. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa har drøftet flere fordeler ved beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Barnevernstjenesten får konkrete råd om hvordan samvær kan tilrettelegges, hvilke hensyn som bør ivaretas og hvilke momenter som bør inngå i samværsplanen. Dette kan bidra til at samværene har god kvalitet og på sikt bidra til å utvikle og styrke relasjonen mellom barn og foreldre. Barn og foreldre kan dermed få bedre oppfylt sine rettigheter. Dette kan i et langtidsperspektiv begrense negative individuelle konsekvenser og samfunnsmessige omkostninger. 

Ekspertgruppa har også pekt på ulemper. Å følge det som står beskrevet krever kanskje større arbeidsinnsats fra barnevernstjenesten i den enkelte sak.

Ekspertgruppas vurdering er at fordelene totalt sett oppveier ulempene.  

Juridiske rammer 

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har fastslått at myndighetene har en positiv plikt til å sette inn tiltak slik at gjenforening kan skje så snart som mulig, blant annet i Strand Lobben-saken (EMDN-2013-37283-2). Denne plikten omfatter også å legge til rette for at samvær har god kvalitet, og å justere eller finne alternativer om samværene ikke fungerer jf. Høyesteretts dom med referanse HR-2020-662-S. I samme dom understreker Høyesterett plikten til aktivt å følge opp den enkelte sak for å vurdere om det er grunnlag for å endre syn på tiltakene som er besluttet, inkludert samværstiltak og samværsordninger.

Barnevernstjenesten kan ha plikt til å betale for foreldrenes utgifter i forbindelse med samvær, hvis de ikke kan dekke dette av egne midler (barnevernsloven § 15-11).

Ifølge barnevernsloven § 7-6 har barnevernstjenesten en plikt til å utarbeide en plan for gjennomføring av samvær og kontakt.

Referanseliste 

Boyle, C. (2015). What is the impact of birth family contact in adoption and long-term foster care? A systematic review. Child and Family Social Work, 22, 22 – 33. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/cfs.12236

Forandringsfabrikken (2021). Det handler om oss. 100 barn i alderen 7-18 år om samvær i barnevernet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005245

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2021). Looked-after children and young people. NICE guideline [NG205]. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng205

Socialstyrelsen (2019). Håndbog for det gode anbringelsesforløb i familiepleje. (2.utg.). https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005003

Socialstyrelsen (2020). Placerade barn och unga – handbok för socialtjänsten. https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/handbocker/2020-3-6640.pdf

Sundt, H. (2016). Fosterhjemshåndboka (7. utg.). Kommuneforlaget.

Rettskilder

Dommer

HR-2020-662-S

7: Språklig, kulturell og religiøs bakgrunn

Når samværsordning vurderes, må barnevernstjenesten ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Barnevernstjenesten skal ta hensyn til barnets språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn i alle faser av en sak, også når samværsordning vurderes, slik at barnet får utviklet og levd ut sin språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn. Barnevernstjenesten må derfor vurdere om og hvordan samvær og kontakt kan bidra til å opprettholde barnets språklige, kulturelle og religiøse tilhørighet.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

For å ivareta hensynet til barnets bakgrunn når samværsordning vurderes, må barnevernstjenesten kartlegge og dokumentere

barnets språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn
barnets mening og hvordan dette skal tas hensyn til i samværsordningen
familiens språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn
foreldrenes mening og hvordan dette skal tas hensyn til i samværsordningen
om barnet eller foreldrene har behov for tolk under samvær

Når samværsordning vurderes, må barnevernstjenesten vurdere og dokumentere hvordan det skal tas hensyn til barnets kulturelle og språklige bakgrunn. Barnets rettigheter på dette området (se juridiske føringer) gjelder uavhengig av om barnet skal tilbakeføres til familien. Samiske barn har som urfolk særlige rettigheter, til å kunne bevare og videreutvikle kultur og språk og samtidig kunne delta på likefot i storsamfunnet. Barnets rettigheter gjelder så langt det er i samsvar med barnets beste og ikke kommer i konflikt med barnets rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse.

Barnevernstjenestene bør vurdere hvordan samvær og kontakt kan tilrettelegges (anbefaling 6) for å

støtte opp under barnets utvikling av språklig og kulturell bakgrunn. Dette gjelder særlig hvis barnet skal ha lite eller ikke samvær med sine foreldre (anbefaling 10)
gi samiske barn anledning til å delta i og erverve seg nødvendig kunnskap og ferdigheter fra familiens næringsdrift (jordbruk, fiske, reindrift, håndverk) (anbefaling 6)

Når samværsordning skal vurderes, må barnevernstjenesten vurdere og dokumentere hvordan det skal tas hensyn til barnets religiøse bakgrunn. Barn har rett til trosfrihet, samtidig som foreldre har rett og plikt til å veilede på en måte som er i samsvar med barnets utvikling. Barn over 15 år kan selv bestemme om de vil være medlem i et trossamfunn eller ikke. Barnevernstjenestene må vurdere hvordan samvær og kontakt kan tilrettelegges (anbefaling 6), slik at det for eksempel kan gi barnet mulighet til å delta i arrangementer og aktiviteter i regi av organisasjoner eller trossamfunn. Hensynet til religiøs bakgrunn gjelder så langt det er i samsvar med barnets beste, og ikke kommer i konflikt med barnets rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse.

Hvis barnet ikke ønsker å ivareta sin kulturelle, språklige eller religiøse bakgrunn, må barnevernstjenesten undersøke nærmere og dokumentere hva som kan være årsaken. Barnevernstjenestens vurderinger må ta utgangspunkt i barnets mening om dette. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet. Barnets ønsker kan endre seg over tid. Barnevernstjenesten må ha et langsiktig perspektiv, og vurdere hva som vil være i barnets interesse på lengre sikt. Hvis barnevernstjenestens anbefalinger er i strid med barnets ønsker, må dette begrunnes særskilt.

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis, er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og juridiske føringer.

Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse problemstillinger rundt språklig, kulturell og religiøs bakgrunn, ved vurdering av samværsordning. Bufdir har søkt etter relevante retningslinjer og normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, og fant tre relevante retningslinjer, noen håndbøker og noe annen relevant litteratur. Se søkestrategi og referanselisten under.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det ville vært for tid- og ressurskrevende å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier. En relevant systematisk oversikt og noen enkeltstudier som arbeidsgruppa i Bufdir kjente til ble likevel benyttet i arbeidet. All litteratur som er benyttet, er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa har drøftet flere fordeler ved beskrivelsen av kravet. Barnevernstjenesten får konkrete råd, slik at hensynet til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn kan være en del av vurderingene av samværsordningen og når samværene skal tilrettelegges konkret. Barn kan dermed få bedre oppfylt sine rettigheter. På sikt mener ekspertgruppa at dette kan forebygge at barn som vokser opp under barnevernets omsorg utvikler identitetsproblemer, noe som i et langtidsperspektiv kan begrense negative individuelle konsekvenser og samfunnsmessige omkostninger.

Ekspertgruppa pekte også på ulemper. Det som er beskrevet krever god kompetanse, på et område hvor tjenesten selv etterspør mer kompetanse. Det kan bli nødvendig med flere vurderinger fra sakkyndige.

Ekspertgruppas vurdering er at fordelene totalt sett oppveier ulempene.

Juridiske rammer

Etter FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) har barn med minoritetsbakgrunn og urfolk rett til å bevare sin identitet og sin etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, også etter plassering utenfor hjemmet (artikkel 8, 14, 20 og 30, se også FNs barnekomités generelle kommentar nr. 11 (2009).

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (art. 5, del 1) omhandler tilsvarende rettigheter for nasjonale minoriteter (kvener/norskfinner, jøder, rom, romanifolket/taterne og skogfinner). Samer har som urfolk særlige rettigheter til å bevare og videreutvikle kultur og språk, og rett til å kunne delta på likefot i storsamfunnet (ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, art. 28 og 29) og Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (Sameloven) kap. 3.

I tillegg angir Grunnloven § 108 statens forpliktelse til å legge til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Ved valg av plasseringssted skal det blant annet legges vekt på at det er ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Dette følger av barnevernsloven § 5-3 tredje ledd.

Slike hensyn er også omtalt i to dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), ref. EMDN-2016-2822 Jansen mot Norge, og EMDN-2016-15379-G Abdi Ibrahim mot Norge og i en dom fra Høyesterett med referanse HR-2021-475 (se særlig avsnitt 46 og 71) I Abdi Ibrahim mot Norge understreker domstolen at det er viktig at barnet kan opprettholde bånd til sin kulturelle og religiøse opprinnelse, også hvis hensynet til barnets religiøse bakgrunn ikke kan ivaretas gjennom plassering. Her kan samvær spille en viktig rolle.

FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) understreker barns rett til religionsfrihet, samtidig som foreldre har rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av disse rettighetene, på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling (artikkel 14). For barn under 15 år bestemmer foreldrene om barnet skal være medlem i et trossamfunn eller ikke. Barn over 15 år kan avgjøre dette selv, mens yngre barns mening må tillegges vekt etter deres alder og modenhet (se anbefaling 3). Foreldrene bestemmelsesrett i spørsmål om religion for barnet gjelder også etter plassering. Se trossamfunnsloven § 2.

Referanseliste

Boyle, C. (2015). What is the impact of birth family contact in adoption and long-term foster care? A systematic review. Child and Family Social Work, 22, 22 – 33. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/cfs.12236

Bufdir (2018). Kartlegging av kompetansebehov i det kommunale barnevernet. Deloppdrag D i tillegg to til tildelingsbrev 2016. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00004452

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2015). Children’s attachment: attachment in children and young people who are adopted from care, in care or at high risk of going into care. NICE guideline. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng26

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2021). Looked-after children and young people. NICE guideline. National Institute for Health and Care Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/ng205

Proba (2017). Barn med minoritetsbakgrunn i fosterhjem. (Proba-rapport 2017/3). Proba samfunnsanalyse. https://proba.no/wp-content/uploads/barn_med_minoritetsbakgrunn_i_fosterhjem.pdf

Schofield, G. og Simmonds, J. (2008). The Child Placement Handbook - Research, Policy and Practice. London: British Association for Adoption and Fostering (BAAF).

Socialstyrelsen (2020). Placerade barn och unga – handbok för socialtjänsten. https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/handbocker/2020-3-6640.pdf

Weele, J. V. D., & Fiecko, E. M. (2020). Kulturelle fallgruver i utredning av minoritetsbarn: Veiledning for rettens aktører, barnevern og sakkyndige. Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 18(3-04), 255-280. https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.0809-9553-2020-03-04-04

Aarset, M. F., & Bredal, A. (2018). Omsorgsovertakelser og etniske minoriteter. En gjennomgang av saker i fylkesnemnda. (NOVA-rapport 5/18). https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/5130/Web-utgave-Omsorgsovertakelser-og-etniske-minoriteter-NOVA-Rapport-5-18-Bookmarks.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Rettskilder

FNs barnekomite (2009). Generell kommentar nr. 11, Urbefolkningsbarn og deres rettigheter etter konvensjonen, CRC/C/GC/11, https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/barnets-rettigheter/generell-kommentar-11.pdf

8: Tilsyn

Hvis det er forhold som tilsier at det kan være nødvendig å beskytte barnet under samvær, må barnevernstjenesten vurdere om det bør anbefales tilsyn.

Barn skal ikke utsettes for en urimelig belastning under samvær, eller ha samvær som kan skade barnets helse og utvikling. Hvis det er grunn til å tro at samvær kan ha slike konsekvenser, må barnevernstjenesten vurdere

om samvær kan gjennomføres
om det bør anbefales tilsyn, eller
om andre og mindre inngripende tiltak kan gi barnet nødvendig beskyttelse

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Formålet med tilsyn er å beskytte barnet, slik at det kan oppleves trygt for barnet å møte sine foreldre eller andre barnet skal ha samvær med. Tilsyn kan redusere risikoen for at barnet utsettes for en urimelig belastning og at samværet skader barnets helse og utvikling.

Barnevernstjenesten må gi en grundig og konkret begrunnelse for hvorfor det er nødvendig med tilsyn. Begrunnelsen kan ikke baseres på generelle betraktninger, men må være knyttet til konkrete forhold eller opplysninger i saken. Barnet og foreldrene må få si hva de mener om behovet for tilsyn, og hvordan tilsynet kan tilrettelegges (anbefaling 6). Begrunnelser for tilsyn kan være:

foreldrene har utsatt barnet for vold eller seksuelle overgrep
at foreldrene ikke kan gi barnet nødvendig omsorg og trygghet under samværet
fare for at foreldrene vil krenke, skade, skremme eller true barnet under samvær
særlige forhold ved barnet som tilsier at tilsyn er nødvendig
foreldrene har aktive rusproblemer eller psykiske lidelser som kan gjøre det vanskelig å gjennomføre samvær
fare for at foreldrene bortfører barnet under samvær

Tilsyn skal ikke være mer inngripende eller opprettholdes lenger enn nødvendig. Hvilken form tilsynet skal ha og hvor omfattende det skal være, må stå i forhold til den risikoen som skal avverges. Barnevernstjenesten må gi en begrunnelse for hvorfor mindre inngripende tiltak ikke er tilstrekkelig.

Barnevernstjenesten bør utarbeide et mandat for hvordan tilsynet skal gjennomføres. Hvis det i vedtak fra barneverns- og helsenemnda eller i dom er beskrevet hvordan tilsyn skal gjennomføres, må mandatet utformes i samsvar med dette. Mandatet skal ellers beskrive:

hvilken rolle/posisjon tilsynspersonen skal ha under samværet
om tilsynspersonen må være til stede under hele samværet, eller om det for eksempel er tilstrekkelig å kontrollere om foreldrene er ruspåvirket eller i psykisk ubalanse før samværet
om det er særlig kompetanse tilsynspersonen bør ha
i hvilke situasjoner, og på hvilken måte, tilsynspersonen kan gripe inn for å beskytte barnetog når tilsynspersonen skal stanse samværet

Barnevernstjenesten bør så langt det er mulig samarbeide med foreldrene og barnet om innholdet i dette mandatet. Mandatet må evalueres fortløpende, for å tilpasses endringer i samværssituasjonen.

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis, er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og juridiske føringer.

Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse ulike aspekt rundt tilsyn ved samvær. Bufdir har søkt etter relevante retningslinjer og normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, og fant tre relevante retningslinjer, noen håndbøker og noe annen relevant litteratur. Se søkestrategi og referanselisten under.

Av ressurshensyn har ikke Bufdir søkt etter systematiske oversikter eller enkeltstudier som kan belyse temaet. Det ble likevel benyttet noen relevante enkeltstudier og annen litteratur som arbeidsgruppa i Bufdir kjente til. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa mener det er flere fordeler ved beskrivelsen av kravet. Det vil medvirke til at det gjøres grundige vurderinger av om barnet har behov for beskyttelse under samvær, og i så fall hva slags tilsyn som bør iverksettes. Når det fattes vedtak om tilsyn, kan anbefalingen bidra til at tilsynet ikke er mer inngripende enn nødvendig, slik at det i minst mulig grad forstyrrer møtene mellom barn og foreldre. Beskrivelsen vil kunne føre til høyere bevissthet om at et krav om tilsyn er et inngrep i retten til familieliv, som må være begrunnet i barnets behov for beskyttelse.

Ekspertgruppa vurdering er at fordelene oppveier for eventuelle ulemper.

Juridiske rammer

Det følger av barnevernsloven § 7-2 at barneverns- og helsenemnda/domstol i forbindelse med fastsetting av samværet, også kan vedta at samværet skal skje under tilsyn, og eventuelt fastsette rammene for tilsynet.

På bakgrunn av praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), har Høyesterett uttalt at «permanent tilsyn under samvær må være begrunnet konkret («justified on special grounds») i den enkelte sak, siden formålet med samvær er å styrke familiebåndene mellom barn og foreldre» (HR-2020-661-S).

Dersom det vurderes tilsyn under samvær, må det tas i betraktning at formålet med tilsyn er å tilrettelegge for bedre og kanskje flere samvær. Barnevernstjenesten må med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere hvilken betydning dette i tilfelle skal få for samværet (barnevernsloven § 7-6 andre ledd).

Referanseliste

BFD (2020). Informasjonsskriv om behandlingen av barnevernssaker - nye avgjørelser fra Høyesterett. Barne- og familiedepartementet.
https://www.regjeringen.no/contentassets/f29d37d4e9e04d8891693415c19e411c/informasjonsskriv-om-barnevernssaker---nye-retningslinjer-fra-hoyesteretts-om-saksbehandling.pdf

Forandringsfabrikken (2021). Det handler om oss. 100 barn i alderen 7-18 år om samvær i barnevernet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005245

Rettskilder

9: Forhold som tilsier at det ikke skal være samvær

Hvis barnets helse og utvikling vil ta skade av å møte foreldrene, skal det ikke være samvær.

Barn skal ikke ha samvær som kan skade deres helse og utvikling eller som utsetter barnet for en urimelig belastning. Hvis foreldrene har utsatt barnet for trusler, alvorlig vold, seksuelle overgrep og andre former for alvorlig omsorgssvikt, må barnevernstjenesten ta stilling til om samvær med foreldrene vil være skadelig for barnet.

Fare for bortføring, vold eller annet som kan skade barnet under samværet kan også begrunne at det ikke skal være samvær. Hvis det er risiko for dette, må barnevernstjenesten alltid undersøke om det kan settes inn tiltak som kan fjerne risikoen.

Å frata barn og foreldre retten til samvær er svært inngripende, og det vil bidra til at båndene mellom dem svekkes. Hvis det ikke skal være samvær må det derfor være sterke og spesielle grunner til det. Over tid vil mangel på samvær redusere muligheten for gjenforening, men en beslutning om at det ikke skal være samvær behøver ikke i seg selv være en grunn til å gi opp målsetningen om gjenforening. Selv om det er til barnets beste å ikke ha samvær på nåværende tidspunkt, kan likevel en gjenforening være til barnets beste på lang sikt. En beslutning om at det ikke skal være samvær kan bare opprettholdes så lenge det er strengt nødvendig.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Å frata foreldrene retten til samvær er svært inngripende og kan redusere muligheten for gjenforening. Det må derfor være sterke og spesielle grunner for dette, som for eksempel:

samværet vil innebære psykiske og fysiske krenkelser som kan skade barnets helse og utvikling.
barnet har sterk motvilje mot samvær
barnet har vært utsatt for alvorlige trusler
barnet har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep
påkjenninger for barnet av å møte voldsutøvere/overgripere
barnet har sterke reaksjoner før, under eller etter samvær
en reell og aktuell fare for bortføring som ikke kan forhindres ved tilsyn

Når barnevernstjenesten fremmer forslag til barneverns- og helsenemnda eller domstol om at det ikke skal være samvær, kreves en grundig begrunnelse. Barnevernstjenesten må dokumentere at samvær med foreldrene vil utsette barnet for en urimelig belastning, med risiko for at barnets helse og utvikling vil bli skadet.

I begrunnelsen fra barnevernstjenesten må det komme fram hvordan barnevernstjenesten har vurdert:

hvordan hensynet til barnets beste og hensynet til foreldrenes rett til familieliv er vurdert
hvordan samvær på nåværende tidspunkt ikke kan gjennomføres på grunn av barnets behov for beskyttelse
hvilken betydning det kan ha for muligheten for en gjenforening
hvorfor mindre inngripende tiltak som veiledning av foreldrene eller tilsyn ikke er nok til å skape nødvendig trygghet for barnet

Hvis barnet bor på skjult og/eller sperret adresse, må barnevernstjenesten:

i samråd med politiet vurdere om samvær kan sette barnet i fare
vurdere om tilsyn er tilstrekkelig for å minimere risikoen
sørge for at barnet fritt og trygt kan uttale seg
gjøre en grundig vurdering av om samvær med andre nærstående kan være en risiko for barnet

Når barnevernstjenesten foreslår at det ikke skal være samvær, vil det i de fleste tilfeller være nødvendig med en oppdatert sakkyndig uttalelse som tilsier at barnet kan ta skade av å treffe foreldrene. Unntaket kan være hvis det finnes oppdaterte vurderinger og/eller oppdatert dokumentasjon fra fagpersoner som beskriver skadepotensialet ved samvær.

Å nekte samvær mellom foreldre og barn over tid et svært inngripende. Det vil med tiden føre til en svekkelse av båndene mellom dem, og muligheten for en gjenforening vil bli sterkt redusert. Tiltaket kan bare opprettholdes så lenge det er strengt nødvendig. Barnevernstjenesten må derfor med jevne mellomrom vurdere om samværet kan gjenopptas (se anbefaling 11), ved å

undersøke og dokumentere om omstendighetene har endret seg
vurdere hvilken betydning endrede omstendigheter kan få med hensyn til om samvær kan gjenopptas

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis, er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og juridiske føringer.
Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse ulike aspekt rundt når det ikke bør være samvær. Bufdir har søkt etter relevante retningslinjer og normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, og fant tre retningslinjer, noen håndbøker og noe annen relevant litteratur. Se søkestrategi og referanselisten under.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det var mindre relevant å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier. Noen relevante enkeltstudier og noe annen relevant litteratur som arbeidsgruppa kjente til ble likevel benyttet i arbeidet. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet med anbefalingen og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa har drøftet flere fordeler ved beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Ekspertgruppa mener at beskrivelsen gir gode råd til barnevernstjenesten om hva som kan begrunne at det ikke skal være samvær, og hvordan dette må veies opp mot retten til familieliv. Dette kan bidra til at barn ikke må ha samvær som utsetter barnet for en urimelig belastning som skader barnets helse og utvikling. Beskrivelsen kan også medvirke til at barnevernstjenestene gjør grundige vurderinger av om det foreligger en så stor risiko for skade at det er nødvendig å frata barn og foreldre retten til samvær med hverandre. Dette kan både sikre barns rett til beskyttelse, og bidra til at det ikke gjøres større inngrep i retten til familieliv enn det som er nødvendig. Anbefalingen vil medvirke til at slike saker blir godt opplyst og dokumentert, og at det blir mer likhet med hensyn til hvordan sakene behandles.

Ekspertgruppa pekte også på ulemper ved beskrivelsen, for eksempel hvis den brukes som en sjekkliste. Dette kan innebære at det i mindre grad benyttes skjønn, og at det ikke gjøres konkrete, individuelle vurderinger. Å følge det som står beskrevet vil også kunne føre til mer ressursbruk. Ekspertgruppa antar at dette i noen grad kan veies opp ved at bedre dokumentasjon og begrunnelser kan medvirke til at det blir færre tvister om samvær, og at ulempene dermed er moderate.

Ekspertgruppas vurdering er at fordelene totalt sett oppveier ulempene.

Juridiske rammer

Barnevernsloven § 7-1 slår fast at barn og foreldre har rett til samvær etter en omsorgsovertakelse, med mindre annet er bestemt. Bare når det foreligger sterke og spesielle grunner, kan nemnda bestemme at samværet skal begrenses sterkt eller falle helt bort (barnevernsloven § 7-2 tredje ledd).

Samvær skal ifølge Høyesterett ikke fastsettes slik at barnet utsettes for urimelige belastninger, verken på kort eller lang sikt. Samværet kan heller ikke fastsettes slik at det vil skade barnets helse eller utvikling. Den endelige samværsløsningen skal, etter at de ulike hensynene er vurdert og avveid, være i samsvar med barnets beste (HR-2021-474-A, avsnitt 45).

Å avskjære kontakt kan bare rettferdiggjøres hvis det er motivert av dominerende hensyn til barnets beste (HR-2017-2015-A, avsnitt 48).

Hvis samværsnekt skal begrunnes i kidnappingsfare, må det foreligge en reell og aktuell risiko for bortføring dersom samvær gjennomføres, og det må foreligge konkrete forhold som underbygger frykten. Det samme gjelder hvis det er risiko for vold eller andre alvorlige overgrep under samværet. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt (HR-2014-2068-A).

Referanseliste

Forandringsfabrikken (2021). Det handler om oss. 100 barn i alderen 7-18 år om samvær i barnevernet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005245

Norges institusjon for menneskerettigheter (2020). Hvorfor dømmes Norge i EMD? https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2020/12/Rapport-hvorfor-dommes-norge-i-emd-web.pdf

Sørensen, C. B. (2016). Barnevern og menneskerettighetene. Utredning til barnevernslovutvalget, 23. desember 2015, rev 20. juni 2016, NOU 2016:16 vedlegg 4.
https://www.regjeringen.no/contentassets/53164b1e70954231b2a09d3fdec1888b/no/pdfs/nou201620160016000dddpdfs.pdf

Rettskilder

10: Samvær med andre enn foreldrene

Barnevernstjenesten må sørge for at barnet får hjelp til å opprettholde bånd til søsken, besteforeldre og andre nærstående etter omsorgsovertakelse, hvis det er til barnets beste.

Barnevernstjenesten må kartlegge hvem i familien og andre nærstående barnet har en trygg relasjon til, og som barnet bør ha kontakt med etter omsorgsovertakelse. Særlig aktuelle er søsken, besteforeldre og andre nærstående som barnet har nære personlige bånd til. Barnevernstjenesten må legge vekt på barnets egen mening om hvem det ønsker kontakt med.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Når barnevernstjenesten vurderer hvem andre enn foreldrene barnet skal ha kontakt med, må det tas hensyn til følgende forhold:

barnets mening
foreldrenes mening
hvem som kan ha rett til samvær

Barnevernstjenesten må kartlegge hvem barnet har en trygg relasjon til, og som barnet bør ha kontakt med etter omsorgsovertakelse. Dette kan for eksempel gjelde:

søsken
besteforeldre og annen familie
familie eller andre som har deltatt i den daglige omsorgen for barnet
andre nærstående
familie eller andre nærstående som befinner seg i utlandet
tidligere fosterhjem, beredskapshjem
venner og andre i nettverk og lokalmiljø
andre som har betydning for barnets tilhørighet til språk, kultur og religion

Når barnevernstjenesten vurderer hvem andre enn foreldrene barnet bør ha kontakt med, er det nødvendig med et langsiktig perspektiv på barnets behov. Barnevernstjenesten må også vurdere det totale omfanget av kontakt og samvær opp mot barnets kapasitet og behov. Dette gjelder særlig nyfødte og spedbarn. Alle samvær, også med andre enn foreldrene, skal inngå i planen for barnets samvær.

Hvis det av hensyn til barnet eller av andre årsaker ikke er aktuelt med fysisk samvær, bør barnevernstjenesten vurdere om kontakten kan opprettholdes på andre måter, som for eksempel med digital kommunikasjon.

Hvis barnevernstjenesten vurderer det slik at det ikke er til barnets beste å ha samvær eller kontakt med noen i familie og/eller andre nærstående, må dette begrunnes og dokumenteres. Dette gjelder særlig når barnevernstjenestens vurderinger ikke samsvarer med barnets eller foreldrenes ønsker og mening.

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis, er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og juridiske føringer.
Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse aspekt rundt hvem andre enn foreldrene barnet bør ha samvær med. Bufdir har søkt systematisk etter relevante retningslinjer og normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land, og fant to relevante retningslinjer, noen håndbøker og noe annen relevant litteratur. Se søkestrategi og referanselisten under.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det var mindre relevant å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier. Noen relevante systematiske oversikter, oversiktsartikler og enkeltstudier som arbeidsgruppa kjente til ble likevel benyttet i arbeidet. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet med anbefalingen og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurderinger 

Ekspertgruppa har drøftet at det er flere fordeler ved beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Barnevernstjenesten får konkrete råd, for å vurdere hvem andre barnet bør ha kontakt og samvær med enn foreldrene, og hvem andre enn foreldrene som har rett til samvær med barnet. Hensynet til barnets relasjon og bånd til andre enn foreldrene kan innlemmes i vurderingene av samværsordningen og når samværene konkret skal tilrettelegges. Barn kan dermed få bedre oppfylt sine rettigheter. Anbefalingen kan bidra til at barn under barnevernets omsorg utvikler og opprettholder viktige familiebånd som kan styrke deres opplevelse av slektstilhørighet og gjøre en eventuell gjenforening med foreldre enklere. I et langtidsperspektiv kan dette begrense negative individuelle konsekvenser og samfunnsmessige omkostninger. 

Det ble også pekt på ulemper. Å følge det som står beskrevet krever kanskje større arbeidsinnsats fra barnevernstjenesten i den enkelte sak.

Ekspertgruppa vurderte at fordelene totalt sett oppveier ulempen.  

Juridiske rammer 

I henhold til barnevernsloven § 7-5 skal barnevernstjenesten sørge for at barnet gjennom samvær og kontakt kan opprettholde og styrke bånd til søsken og andre som har etablert et familieliv og nære personlige bånd til barnet. «Andre» kan eksempelvis være besteforeldre, tanter, onkler, eller andre familiemedlemmer og personer i nettverket som barnet ønsker å opprettholde kontakt med. Barnevernstjenesten har en plikt til å legge til rette for samvær for de som har levd i et etablert familieliv med barnet.

Etter Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) tolkning av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 er ikke søsken gitt en ubetinget rett til samvær. For å oppfylle kravet om et «etablert familieliv», kreves det at søsknene har bodd sammen en viss periode. Retten til samvær etter artikkel 8 gjelder også hvis det har eksistert et faktisk familieliv over en viss tid og det foreligger nære personlige bånd, selv om det ikke er biologiske relasjoner. Ifølge FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) har barn rett til å bevare sin identitet, inkludert statsborgerskap, navn og familieforhold (artikkel 8, 20 og 30). EMD har i konkrete saker slått fast at dette også gjelder søsken og besteforeldre som har et etablert familieliv med barnet.

Referanseliste 

Boyle, C. (2015). What is the impact of birth family contact in adoption and long-term foster care? A systematic review. Child and Family Social Work, 22, 22 – 33. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/cfs.12236

Bufdir (2021, 3. mai). Fosterhjem. Faglige anbefalinger om søsken i fosterhjem. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. https://ny.bufdir.no/fagstotte/produkter/sosken_i_fosterhjem___faglige_anbefalinger/

Bufdir (2021, 3.mai). Fosterhjem - samhandlingsforløp for barn som flytter i fosterhjem. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. https://ny.bufdir.no/fagstotte/produkter/barn_som_flytter_i_fosterhjem___samhandlingsforlop/

Proba (2017). Barn med minoritetsbakgrunn i fosterhjem. (Proba-rapport 2017/3). Proba samfunnsanalyse. https://proba.no/wp-content/uploads/barn_med_minoritetsbakgrunn_i_fosterhjem.pdf

Scott, D., O’Neill, C. og Minge, A. (2005). Contact between children in out-of-home care and their birth families. Litterature review. Centre for Parenting & Research Research, Funding and Business Analysis NSW Department of Community Services. https://www.facs.nsw.gov.au/__data/assets/pdf_file/0019/321724/oohc_research.pdf

Socialstyrelsen (2019). Håndbog for det gode anbringelsesforløb i familiepleje. (2.utg.). https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005003

Sundt, H. (2016). Fosterhjemshåndboka (7. utg.). Kommuneforlaget.

Rettskilder

11: Evaluering av samværsordningen

Barnevernstjenesten må jevnlig, og i dialog med de berørte, evaluere og dokumentere om samværet bidrar til å utvikle, opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene.

Barnevernstjenesten må i dialog med de involverte jevnlig evaluere og dokumentere om samværsordningen fungerer i samsvar med formålet med samvær, eller om det er behov for endringer. Jevnlig evaluering vil gi en mer fleksibel samværsordning, som kan tilpasses at forholdene rundt barn, foreldre og andre som har samvær med barnet kan endre seg. Hvis forhold ved barnet, foreldrene eller andre barnet har samvær med er endret må barnevernstjenesten vurdere om samværsordningen skal justeres.

Hvordan kan anbefalingen gjennomføres i praksis?

Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for samvær og kontakt med foreldre og andre som skal ha samvær. I planen bør det framgå at samværsordningen skal evalueres jevnlig. Som hovedregel bør dette gjøres minst to ganger i året, men det bør vurderes konkret i hver enkelt sak. I evalueringen er det viktig å ta i betraktning:

hvordan samværene er blitt gjennomført, sett opp mot samværsplanen
barnets reaksjoner, erfaringer og meninger
foreldrenes erfaringer og meninger
fosterforeldrenes/barneverninstitusjonens erfaringer og meninger
eventuelt relevant informasjon fra tilsynsførere, skole/barnehage, BUP og/eller sakkyndige som kjenner saken

Formålet med evalueringen er å undersøke om samværet bidrar til å utvikle og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene, og om samværet er til barnets beste. Evalueringen danner grunnlag for justeringer av omfang og tilrettelegging av samværet. Evalueringen må ta utgangspunkt i oppdaterte opplysninger. Konkrete forhold kan være:

kvaliteten på samværene
hjelp og veiledning til foreldrene
tilrettelegging
tilsyn ved samvær
om det er forhold som tilsier at samværet bør midlertidig endres eller stanses
hvem andre barnet har samvær med

I planen for samvær bør det framgå hvor ofte og når samværsordningen skal evalueres. Forhold som kan ha betydning er for eksempel:

barnets og foreldrenes ønsker om endringer
endringer i situasjonen til barnet, foreldrene og andre som har samvær med barnet
omfang av samvær

Hvis barnevernstjenesten mottar informasjon av betydning for samværsordningen må barneverntjenesten vurdere om omfang av samvær kan øke, eller om det er behov for ny behandling i barneverns- og helsenemnda.

Kunnskapsgrunnlag

Beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis, er utarbeidet hovedsakelig på bakgrunn av konsensus i ekspertgruppa og juridiske føringer.

Noe forskning og annen litteratur er likevel benyttet for å belyse ulike aspekt rundt evaluering av samværsordningen. Bufdir har søkt etter relevante retningslinjer og normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land og fant to relevante retningslinje, noen håndbøker og noe annen relevant litteratur. Se søkestrategi og referanselisten under.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det var mindre relevant å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier. Noen relevante oversiktsartikler, og enkeltstudier som arbeidsgruppa kjente til ble likevel benyttet i arbeidet. All litteratur som er benyttet er oppgitt i referanselisten under.

Ulike fora har også vært involvert i arbeidet med anbefalingen og har kommet med innspill underveis. Se metodekapittelet for mer informasjon om disse foraene.

Ekspertgruppas vurdering

Ekspertgruppa har drøftet flere fordeler ved beskrivelsen av kravet og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Beskrivelsen viser at barnevernstjenesten er forpliktet til å ha jevnlige evalueringer. Ekspertgruppa fremhever at samværsordningen må være dynamisk, noe som krever fortløpende evalueringer og eventuelt justeringer basert på ny og oppdatert informasjon. Faste evalueringspunkt kan tydeliggjøre forventningen om at samværsordningen ikke skal være statisk, og bevisstgjøre om at samværet kan både oppjusteres og reduseres.

Ekspertgruppa peker også på ulemper ved slike evalueringer. Evalueringer er ressurskrevende. Ekspertgruppa stilte også spørsmål om hvorvidt slike evalueringer heller burde foretas av en nøytral instans, og hvordan best ivareta barnet ved deltakelse i slike evalueringer. Ekspertgruppa vurderte det som en fordel at barnet slipper å si sin mening til flere aktører og at den barnet snakker med har god kompetanse på samtale med barn.

Ekspertgruppas vurdering er at fordelene ved denne beskrivelsen totalt sett oppveier ulempene. 

Juridiske rammer 

Barneverntjenesten skal etter barnevernsloven § 7-6 lage en plan for gjennomføring av samvær og kontakt. Etter bestemmelsens andre ledd skal barnevernstjenesten med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere om det er behov for å endre samværet.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har fastslått at myndighetene har en positiv plikt til å sette inn tiltak slik at gjenforening kan skje så snart som mulig, blant annet i Strand Lobben-dommen (EMDN-2013-37283-2). Høyesterett peker på at denne plikten også omfatter det å tilrettelegge for at samvær har god kvalitet. Fungerer ikke samværene, må justeringer eller alternativer prøves, som for eksempel samvær et annet sted, eller med veiledning. (HR-2020-662-S). Høyesterett understreker også plikten til aktivt å følge opp den enkelte sak for å vurdere om det er grunnlag for å endre syn på tiltakene som er besluttet. Dette gjelder også for samværstiltak og samværsordninger.

Referanseliste 

Boyle, C. (2015). What is the impact of birth family contact in adoption and long-term foster care? A systematic review. Child and Family Social Work, 22, 22 – 33. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/cfs.12236

Forandringsfabrikken (2021). Det handler om oss. 100 barn i alderen 7-18 år om samvær i barnevernet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005245

Hess, P. (2003). Visiting Between Children in Care and Their families: A look at Current Policy. For The National Resource Center for Foster Care & Permanency Planning, Hunter College Scholl og Social Work, A service og Childres`s Bureau. https://www.hunter.cuny.edu/socwork/nrcfcpp/downloads/visiting_report-10-29-03.pdf

Norges institusjon for menneskerettigheter (2020). Hvorfor dømmes Norge i EMD? https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2020/12/Rapport-hvorfor-dommes-norge-i-emd-web.pdf

Norsk Fosterhjemsforening (2020). Samværsguide. Norsk Fosterhjemsforening. https://www.fosterhjemsforening.no/wp-content/uploads/2020/08/Samv%C3%A6rsguiden.pdf

Schofield, G. og Simmonds, J. (2008). The Child Placement Handbook - Research, Policy and Practice. London: British Association for Adoption and Fostering (BAAF).

Socialstyrelsen (2019). Håndbog for det gode anbringelsesforløb i familiepleje. (2.utg.). https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005003

Socialstyrelsen (2020). Placerade barn och unga – handbok för socialtjänsten. https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/handbocker/2020-3-6640.pdf

Sundt, H. (2016). Fosterhjemshåndboka (7. utg.). Kommuneforlaget.

Sørensen, C. B. (2020). Langvarige fosterhjemsplasseringer og forholdsmessighetskravet i EMK art. 8. Lov og rett, 59(2), 103-122. https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-3061-2020-02-04

Rettskilder

Metode og arbeidsprosess

Bakgrunn formål og målgruppe

Bufdir fikk i 2020 i oppdrag fra Barne- og familiedepartementet (BFD) å utarbeide en retningslinje for fastsettelse av samvær etter omsorgsovertakelse. Bakgrunnen er blant annet dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), hvor Norge kritiseres for at det ikke fastsettes tilstrekkelig samvær, slik at gjenforeningsmålet kan opprettholdes etter en omsorgsovertakelse.

En kunnskapsbasert retningslinje skal gi normerende anbefalinger til praksisfeltet. Bufdir utgir, i retningslinjer, anbefalinger eller beskrivelser av krav og hvordan de kan gjennomføres i praksis, basert på beste tilgjengelig kunnskap. Dette for at hver enkelt barneverntjeneste skal slippe å søke etter og tolke forskning, samt vurdere hvordan forskning og annet kunnskapsgrunnlag kan benyttes i norsk kontekst og lovgivning. De som følger retningslinjen, kan derfor føle seg trygg på at de utfører arbeidet basert på beste tilgjengelige kunnskap tilpasset norsk kontekst og lovgivning. Formålet er å øke kvaliteten i tjenesten og å minske uønsket variasjon.

En kunnskapsbasert retningslinje kan utvikles på områder hvor

det er behov for økt kvalitet og/eller minske uønsket variasjon
forskning er viktig for å kunne gi gode anbefalinger eller beskrivelser av hvordan et krav kan følges i praksis
det er satt av tilstrekkelig tid og ressurser til å følge en omfattende arbeidsprosess

En retningslinje har ikke som mål å omhandle alt som er viktig på et område, men retter seg mot områdene med identifiserte utfordringer. Retningslinjen er ikke en lærebok, og skal ikke inneholde fagkunnskap vi forventer at målgruppen (her kommunal barnevernstjeneste) har fra før. Anbefalinger og beskrivelser skal være basert på den best tilgjengelige kunnskapen.

Grunnlaget for anbefalinger eller beskrivelser av krav og hvordan de kan gjennomføres i praksis skal være tydelig og åpent tilgjengelig.

Anbefalinger i en retningslinje er som hovedregel ikke rettslig bindene, men normerende og retningsgivende for arbeidet. I anbefalinger står det «kan» eller «bør» i teksten. Individuell tilpasning og faglig skjønn må benyttes i hvert enkelt tilfelle. Krav har derimot juridisk forankring i lov eller forskrift, og i slike tilfeller står det «må» eller «skal» i teksten, som viser at dette er et krav. Foreliggende retningslinje består av beskrivelser av krav. I beskrivelsen av hvordan et krav kan gjennomføres i praksis, er dette basert på best tilgjengelig kunnskap, og individuell tilpasning og faglig skjønn må også her benyttes i hvert enkelt tilfelle. Det må vurderes hvilke tilnærminger som er best i hver enkelt situasjon.

Kunnskapsbaserte retningslinjer utarbeides i tråd med prinsipper fra kunnskapsbasert praksis (se mer hos helsebiblioteket.no). I utvikling av retningslinjer er relevant erfaringsbasert kunnskap, brukerkunnskap og forskningsbasert kunnskap vurdert samlet i utarbeidelsen av den enkelte anbefaling eller ved beskrivelsen av et krav og hvordan dette kan gjennomføres i praksis.

Bufdir har utarbeidet en egen arbeidsprosess for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer. De viktigste stegene i arbeidsprosessen er:

Begrunne hvorfor det er behov for en retningslinje. Vurderingen gjøres på bakgrunn av om det foreligger uønsket variasjon og/eller lav kvalitet på tjenestene. Det bør også søkes etter eksisterende normerende produkter fra Norge og sammenlignbare land.
Opprette en intern arbeidsgruppe med relevant kompetanse om retningslinjens tema, sammen med metode og prosjektledelse. Arbeidet er prosjektorganisert og ledes av en prosjektleder.
Opprette en bredt sammensatt ekstern rådgivende ekspertgruppe, som skal dekke:
- Brukerperspektivet
- Målgruppen for retningslinjen/representanter fra praksisfeltet
- Fageksperter og forskere innen relevante fagfelt
Utforme spørsmål som retningslinjen skal besvare, med utgangspunkt i kunnskap om utfordringer på feltet, og det ekspertgruppa identifiserer som de viktigste utfordringene.
Innhente relevant kunnskapsgrunnlag for hvert enkelt spørsmål, samt de juridiske rammene. Der oppsummert forskning er relevant skal det gjøres søk etter metoden i kunnskapsbasert praksis. Annet kunnskapsgrunnlag enn forskning, som relevante prosedyrer eller norske rapporter blir også innhentet der det er relevant.
Utarbeide anbefalinger eller beskrivelser av krav, og hvordan de kan gjennomføres i praksis, i samarbeid med ekstern ekspertgruppe, basert på relevant kunnskapsgrunnlag og juridiske rammer.
Sende et utkast av retningslinjen på intern høring i Bufdir og bearbeide utkastet på bakgrunn av innspillene.
Sende et utkast av retningslinjen på ekstern høring og bearbeide utkastet på bakgrunn av innspillene. Ferdigstille og publisere retningslinjen.

Ferdige retningslinjer blir publisert på bufdir.no. Denne retningslinjen har vært en av de første kunnskapsbaserte retningslinjene Bufdir har utviklet med denne metodikken («pilot»), og formen og oppbygningen kan derfor avvike noe fra kunnskapsbaserte retningslinjer som blir utviklet senere. På grunn av koronapandemien har så å si alt av samarbeid og møtevirksomhet, både internt og eksternt, foregått digitalt, noe som ikke har vært ideelt.

Arbeidsgruppe og ressurspersoner i Bufdir

Arbeidet har vært ledet av en intern arbeidsgruppe i Bufdir. Gruppa har kompetanse innen barnevern (Cecilie Degland, Unni Nygaard), barnevernsrett (Jan Faller, Hanne S. Børing), retningslinjemetodikk (Kari Aanjesen Dahle) og prosjektledelse (Elin Skogøy). I tillegg har ressurspersoner innen digital innholdsutvikling og formidling, klarspråk, barns medvirkning, minoriteter i barnevernet og kommunikasjon deltatt etter behov. Arbeidet har vært prosjektorganisert, med avdelingsdirektør i Avdeling for kunnskapsstyring (Eirunn Lysø) som prosjekteier og Elin Skogøy som prosjektleder. Cecilie Degland overtok som prosjektleder i avslutningsfasen.

Ekstern rådgivende ekspertgruppe

En ekstern rådgivende ekspertgruppe har deltatt i arbeidet. Ekspertgruppa ble rekruttert for å dekke følgende kunnskapsfelt:

Brukerperspektiv/brukerorganisasjoner: Barn/unge i barnevernet, barnevernsforeldre og fosterforeldre
Erfaring fra praksisfeltet: representanter for kommunale barnevernstjenester (i kommuner med ulik karakter) med erfaring fra arbeid med samvær for barn etter omsorgsovertakelse
Fageksperter innen fagfelt vurdert som nødvendige for arbeidet, det vil si barnevern, samvær, barnevernsrett, utviklingspsykologi, traumepsykologi og minoritets- og urfolksperspektiv

Flere instanser ble invitert til å komme med forslag til medlemmer i ekspertgruppa: Kompetansesentrene på barneverns-, volds- og rusfeltet, Bufetat og Sentralenheten for barneverns- og helsenemndene.

Disse har deltatt i ekspertgruppa:

Jannicke Rosseland/Paul Andrè Blestrud, Landsforeningen for barnevernsbarn
Merethe Løland, leder, Organisasjonen for barnevernsforeldre
Marianne Oftedahl, faglig leder og Tone Granaas, generalsekretær, Norsk Fosterhjemsforening
Lita H. Erstad, Teamleder/fagutvikler for avdeling omsorg, Øygarden barneverntjeneste
Tone Risvoll Kvernes, leder, barnevernstjenesten, Kongsberg kommune
Liban Alas, barnevernkonsulent, barnevernstjenesten, Alna Bydel/Oslo kommune
Merete Akerø-Kasongo, jurist, nemndleder barneverns- og helsenemnda
Ove Veum, jurist, nemndleder barneverns- og helsenemnda
Thea Totland, jurist, advokat selvstendig
Christian Børre Sørensen, jurist/rettsvitenskap, førsteamanuensis, Universitetet i Stavanger
Kristin Skjørten, kriminolog, professor, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)
Monica Sarfi, psykologspesialist, forsker, SERAF (Senter for Rus- og Avhengighetsforskning), Universitetet i Oslo
Espen Walstad, psykologspesialist, selvstendig
Stine Lehmann, psykologspesialist, førsteamanuensis, Institutt for klinisk psykologi, Universitet i Bergen
Dag Nordanger, psykologspesialist, Regionalt Ressurssenter Vold og Traumatisk Stress RVTS Vest, professor OsloMet
Gunn Astrid Baugerud, psykolog, førsteamanuensis, Oslo Met
Tor Slettebø, sosionom, professor, VID vitenskapelige høgskole
Renee Thørnblad, sosiolog, professor, RKBU-Nord, Universitetet i Tromsø
Hege Helliesen Hadland, leder, Spisskompetansemiljø for foreldreoppfølging etter omsorgsovertakelse i Bufetat
Bjørnar Henrik Bakker, Virksomhetsleder for Myrsnipa Samværssted og Innsattes Barn, Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo. 
Lina Baltrukoniene‬, familieveileder selvstendig; styreleder, Voksne for barns nettverk for litauiske familier
Khansa Ali, prosjektleder, Mirasenteret
Anja Bredal, sosiolog, forsker II, NOVA, OsloMet
Judith van der Weele, psykologspesialist, sakkyndig, selvstendig
Lena H. Anti, familieterapeut/konst. leder, Regionalt samisk kompetansesenter i Bufetat Nord (RESAK)

Ved oppstart ble mulige interessekonflikter kartlagt, og ingen av deltakerne ble vurdert som inhabile.

Referansegrupper for berørte unge og foreldre

Spørsmålet om samvær etter omsorgsovertakelse griper dypt inn i de berørtes privatliv og mest fundamentale relasjoner. For å forsøke å ivareta dette perspektivet har ekspertgruppa hatt representanter for berørte barn/unge og foreldre. I tillegg har Bufdir hatt to referansegrupper som har gitt innspill til arbeidet:

Referansegruppe for berørte foreldre ble drevet av Spisskompetansekontoret for foreldreoppfølging etter omsorgsovertakelse, forankret i Bufetat, region vest. Gruppa besto av åtte deltakere (en mann, resten kvinner), rekruttert via Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF) og fra veiledningsgrupper for foreldre som har mistet omsorgen for barn. Møtene ble avholdt delvis fysisk, delvis digitalt. Innspillene fra gruppa ble gjennomgått både i arbeidsgruppa og ekspertgruppa. Gruppa har også fått anledning til å gi sine innspill på utkastet som var på offentlig høring i et møte.

Referansegruppa for berørte ungdommer ble driftet av Bufdir og besto av ni ungdommer (to gutter, resten jenter) i alderen 17-19 år. Ungdommene ble rekruttert gjennom barnevernstjenesten, Fosterhjemsforeningen og Forandringsfabrikken. Gruppa hadde åtte møter. Gruppas innspill ble systematisert og presentert både i arbeidsgruppa og i ekspertgruppa. Gruppa for berørt ungdom har også fått anledning til å gi sine innspill på utkastet som var på offentlig høring.

Etablerte fora i Bufdir

Bufdirs brukerråd for barnevernet er invitert til å gi innspill ved tre anledninger, i tillegg til at alle deltakende organisasjoner i rådet ble oppfordret til å gi høringssvar.
Arbeidet har blitt diskutert tre ganger i Bufdirs kompetansegruppe for dialog og mangfoldssensitivitet på barnevernsfeltet, og gruppa har i fellesskap gitt et høringssvar.
Bufdir har også besøkt Ressursenter for norske rom (Romano Kher), for å få innspill til arbeidet og på høringsutkastet.

Arbeidet startet med at den eksterne rådgivende ekspertgruppa hjalp til med å identifisere spørsmål som retningslinjen bør besvare, ut fra hva som oppleves som de største utfordringene i praksis. Arbeidsgruppa forsøkte deretter å sortere temaene, og å formulere de mest sentrale spørsmålene. Spørsmålene er et arbeidsverktøy for å

identifisere hvilke tema retningslinjen bør omhandle
vurdere hva slags kunnskapsgrunnlag det bør søkes etter
utføre gode søk etter oppsummert forskning
få en systematisk tilnærming til utforming av anbefalingene

Ekspertgruppa ble involvert i flere runder for å prioritere spørsmålene. De ble bedt om å prioritere ut fra hva som i størst grad vil

sikre god kvalitet i beslutninger om samvær
øke rettsikkerheten for barn og foreldre

Til slutt sto disse spørsmålene igjen:

Hvilke forhold ved barnet må vurderes når samvær skal fastsettes? 
Hvilke forhold ved foreldrene må vurderes når samvær skal fastsettes? 
Er det forhold (ved foreldrene) som tilsier at det ikke skal være samvær? 
Hva skal formålet med samværet med foreldrene være? 
Skal det være samvær med tilsyn eller ikke? 
Hvem andre skal barnet ha samvær med? 
Hvordan kan det tas hensyn til barnets språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn når samvær skal fastsettes? 
Hvordan kan både barnet og foreldrene delta i utformingen av innholdet og omfanget av samværet?
Hvilken form skal samværet ha (praktisk tilrettelegging)?
Hvilket omfang skal samværet ha?
Trenger foreldrene hjelp/veiledning for å gjennomføre gode samvær?
Når og hvordan skal samværsordningen evalueres?

Spørsmålene ble presentert og drøftet i Brukerrådet for barnevernet og Kompetansegruppe for mangfoldssensitivitet på barnevernsfeltet. Innspillene bekreftet at de mest sentrale temaene var med. Dokumentasjon og analyse kom opp som et sentralt tema, og vi vurderte det slik at dette at kunne belyses under de allerede nevnte spørsmålene.

Underveis i arbeidet med de enkelte spørsmålene ble det klart at formålet med samvær (spørsmål 4) utgjør et overordna premiss, som har betydning for alle forhold når samvær skal fastsettes. Formålet med samvær er derfor beskrevet innledningsvis i denne retningslinjen.

Arbeidsgruppas vurdering er at de fleste spørsmålene besvares best gjennom konsensusen i den rådgivende ekspertgruppa, i tillegg til relevante juridiske føringer. Kunnskap fra ekspertgruppas brukere, ansatte, forskere og fageksperter har derfor stått sentralt ved beskrivelsene av kravene og hvordan de kan gjennomføres i praksis. Relevante retningslinjer, forskning og håndbøker som belyser de aktuelle spørsmålene er også brukt, i tillegg til juridiske rammer.

Bufdir har søkt systematisk etter relevante retningslinjer og andre normerende produkter fra andre land som omhandler samvær i barnevernet. Retningslinjene vi har funnet og anbefalingene eller forskning i dem har vært brukt som informasjon i arbeidet.

For spørsmålet som omhandler barns og foreldres medvirkning (spørsmål 8), har vi valgt å søke systematisk etter både retningslinjer og systematiske oversikter. Folkehelseinstituttet har gjennomført begge disse søkene på oppdrag fra Bufdir. Se notatene fra FHI i referanselisten for mer informasjon om søk og vurderinger.

På bakgrunn av bredden i temaet var arbeidsgruppas vurdering at det var mindre relevant å søke etter systematiske oversikter eller enkeltstudier for de fleste spørsmålene. Noen relevante oversiktsartikler, og enkeltstudier som arbeidsgruppa kjente til, for eksempel forskningsoppdrag bestilt av Bufdir, ble likevel benyttet i arbeidet. All litteratur som er benyttet i retningslinjen er oppgitt for hvert kapittel, og samlet til slutt.

Kunnskapsgrunnlaget for retningslinjen samlet sett er dermed:

fagkunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap fra ekspertgruppa
relevante retningslinjer og andre normerende produkter fra Norge og andre sammenlignbare land
juridiske føringer
relevante enkeltstudier og systematiske oversikter
innspill fra andre grupper involvert i arbeidet (se avsnitt om organisering av arbeidet)
annen relevant litteratur, som for eksempel materiale utarbeidet av aktører på feltet

Kunnskapsgrunnlaget er mer detaljert beskrevet under «Begrunnelse» i hver enkelt kravsbeskrivelse.

Arbeidsgruppa har gjennomgått kunnskapsgrunnlaget nøye, knyttet til hvert enkelt spørsmål som retningslinjen skulle besvare. Hovedinnholdet i det konkrete kunnskapsgrunnlaget for hvert spørsmål, sammen med forslag til beskrivelse av et krav eller en anbefaling, ble presentert for rådgivende ekspertgruppe. Forslagene ble diskutert både i plenum og i mindre grupper. Hovedhensikten med diskusjonene i ekspertgruppa var

å vurdere om beskrivelsene er basert på kunnskapen som ligger til grunn
å vurdere om det er noe som mangler ved beskrivelsen
å vurdere om beskrivelsene er klart og tydelig formulert
å identifisere fordeler og ulemper med beskrivelsen av et krav og hvordan det kan gjennomføres i praksis
å vurdere om det er støtte i ekspertgruppa for beskrivelsen
å konkretisere hvordan et krav kan gjennomføres i praksis

Arbeidsgruppa har revidert forslagene, med utgangspunkt i diskusjonene i ekspertgruppa, og konkretisert det som skal stå under: «Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?». Arbeidsgruppa har utarbeidet begrunnelser for beskrivelsene, med en kort beskrivelse av kunnskapsgrunnlaget, ekspertgruppas vurdering og juridiske rammer.

Ekspertgruppa har fått anledning til å gi innspill på utkastet i to omganger underveis i arbeidet og på revidert utkast etter offentlig høring.

Et utkast til retningslinje var på intern høring i Bufdir, og ble sendt til barne- og familiedepartementet (BFD) for innspill.

Etter innspillene fra den interne høringen og BFD ble retningslinjen revidert og gjennomgått i sin helhet i den rådgivende ekspertgruppen.

Etter dette ble retningslinjen lagt ut på offentlig høring. I den offentlige høringen kom det 39 høringssvar: 18 fra kommuner, fem fra statsforvaltere, to fra Bufetat, tre fra offentlige organer (Barneombudet, Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda for barnevern og sosiale saker, Folkehelseinstituttet), tre fra brukerorganisasjoner (Forandringsfabrikken, Fosterhjemsforeningen, erfaringsformidlere i barnevernstjenesten/Stavanger), fem fra andre organisasjoner (Advokatforeningen, Fellesorganisasjonen, Fokus på barnevernet, SOS barnebyer, Stine Sofies stiftelse), to fra forsknings- og utdanningsinstitusjoner (Stiftelsen Pilar og VID vitenskapelige høyskole) og en privatperson. Alle høringsinnspillene ble grundig gjennomgått av arbeidsgruppa, og viste at en svært stor andel av høringsinstansene syns retningslinjen var både nyttig og brukervennlig. Det ble ikke gjort noen substansielle endringer på bakgrunn av høringsinnspillene.

Bufdir har hatt tett kontakt med BFD både før og etter den eksterne høringen, blant annet for å sikre at retningslinjen stemmer med barnevernsloven som gjelder fra 1.1.2023.

I tillegg til å finnes på Bufdirs nettsider vil retningslinjen bli en del av Barnevernsfaglig kvalitetssystem (BFK), som er et rammeverk for barnevernsfaglig og juridisk støtte i den kommunale barnevernstjenesten. Dette utvikles av Bufdir i samarbeid med Kommunesektorens organisasjon (KS). Barnevernsfaglig kvalitetssystem kan vises i andre fagsystemer, og dermed bli en integrert del av det kommunale barnevernets arbeidsverktøy.

Bufdir vil gjøre et systematisk arbeid for å gjøre retningslinjen kjent i kommunene, blant annet gjennom statsforvalterne. Informasjon om retningslinjen vil også være en del av kompetansehevingstiltakene Bufdir har rettet mot barnevernstjenestene i etterkant av dommene i EMD og Høyesterett.

Bufdir vil regelmessig vurdere behovet for oppdatering av retningslinjen og når det foreligger ny, relevant kunnskap eller nye juridiske føringer på området. Bufdir startet våren 2022 å utvikle en retningslinje om gjennomføring av samvær. Det kan bli nødvendig å tilpasse denne retningslinjen til den nye retningslinjen, siden temaene berører hverandre i så stor grad. Retningslinjen er i tråd med ny barnevernslov som trer i kraft 1. januar 2023.

Fullstendig referanseliste

BFD (2020). Informasjonsskriv om behandlingen av barnevernssaker - nye avgjørelser fra Høyesterett. Barne- og familiedepartementet.
https://www.regjeringen.no/contentassets/f29d37d4e9e04d8891693415c19e411c/informasjonsskriv-om-barnevernssaker---nye-retningslinjer-fra-hoyesteretts-om-saksbehandling.pdf

Boyle, C. (2015). What is the impact of birth family contact in adoption and long-term foster care? A systematic review. Child and Family Social Work, 22, 22 – 33. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/epdf/10.1111/cfs.12236

Bufdir. (2021, 3. mai). Fosterhjem. Faglige anbefalinger om søsken i fosterhjem. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. https://ny.bufdir.no/fagstotte/produkter/sosken_i_fosterhjem___faglige_anbefalinger/

Bufdir. (2021, 3.mai). Fosterhjem - samhandlingsforløp for barn som flytter i fosterhjem. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. https://ny.bufdir.no/fagstotte/produkter/barn_som_flytter_i_fosterhjem___samhandlingsforlop/

Cafass Cymru (2019). Children`s Resistance or Refusal to spend time with a parent: practice Guidance. Cafass Cymru practice guidance. https://gov.wales/sites/default/files/publications/2019-08/cafcass-cymru-childrens-resistance-or-refusal-to-spending-time-with-a-parent-practice-guidance.pdf

Forandringsfabrikken (2021). Det handler om oss. 100 barn i alderen 7-18 år om samvær i barnevernet. https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005245

Norges institusjon for menneskerettigheter (2020). Hvorfor dømmes Norge i EMD? https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2020/12/Rapport-hvorfor-dommes-norge-i-emd-web.pdf

Norsk Fosterhjemsforening (2020). Samværsguide. Norsk Fosterhjemsforening. https://www.fosterhjemsforening.no/wp-content/uploads/2020/08/Samv%C3%A6rsguiden.pdf

Organisasjon for barnevernsforeldre (OBF) (2016). Håndbok for barnevernsforeldre. Organisasjon for barnevernsforeldre. https://barnevernsforeldrene.no/wp-content/uploads/2017/08/handbok2016.pdf

Petersen, Krogh S. (2018). Parents' experiences of child protection practice in Denmark. Child & Family Social Work, 23(4), 609 – 616. https://doi.org/10.1111/cfs.12451

Proba (2017). Barn med minoritetsbakgrunn i fosterhjem. (Proba-rapport 2017/3). Proba samfunnsanalyse. https://proba.no/wp-content/uploads/barn_med_minoritetsbakgrunn_i_fosterhjem.pdf

Schofield, G. og Simmonds, J. (2008). The Child Placement Handbook - Research, Policy and Practice. London: British Association for Adoption and Fostering (BAAF).

Socialstyrelsen (2019). Håndbog for det gode anbringelsesforløb i familiepleje. (2.utg.). https://bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005003

Socialstyrelsen (2020). Placerade barn och unga – handbok för socialtjänsten. https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/handbocker/2020-3-6640.pdf

Sundt, H. (2016). Fosterhjemshåndboka (7. utg.). Kommuneforlaget.

Sørensen, C. B. (2020). Langvarige fosterhjemsplasseringer og forholdsmessighetskravet i EMK art. 8. Lov og rett, 59(2), 103-122. https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-3061-2020-02-04

Rettskilder

FNs barnekomite (2009). Generell kommentar nr. 11, Urbefolkningsbarn og deres rettigheter etter konvensjonen, CRC/C/GC/11. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/barnets-rettigheter/generell-kommentar-11.pdf

FNs Barnekomité (2009). Generell kommentar nr. 12 Retten til å bli hørt, CRC/C/GC/12. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/barnets-rettigheter/generell-kommentar-12.pdf

Dommer

Norsk rettspraksis

HR-2020-662-S

Samvær: Vurdering av samværsordning ved omsorgsovertakelse – kunnskapsbasert retningslinje

Om retningslinjen – formål og bruksområde

Bruksområde og målgruppe

Juridiske rammer

Formål med samvær

Formålet med samvær er å opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene.

1. Forhold ved barnet

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere alle forhold ved barnet som kan ha betydning når samværsordning skal vurderes.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Kunnskapsgrunnlag

Ekspertgruppas vurdering

Juridiske rammer

Referanseliste

Rettskilder

2. Forhold ved foreldrene

Barnevernstjenesten må kartlegge og dokumentere forhold ved foreldrene som kan ha betydning for samværsordningen.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Kunnskapsgrunnlag

Ekspertgruppas vurdering

Juridiske rammer

Referanseliste

Rettskilder

3: Barnets og foreldrenes medvirkning og involvering

Barnevernstjenesten må aktivt involvere barnet og foreldrene når samværsordning vurderes. Barnets mening om samvær skal være utgangspunktet for vurderingen.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Kunnskapsgrunnlag

Kort oppsummering av forskningen

Ekspertgruppas vurdering

Referanseliste

Rettskilder

4: Omfang av samvær

Barnevernstjenesten må foreslå et omfang av samvær som ivaretar barnets beste og støtter opp under formålet om å opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Kunnskapsgrunnlag

Ekspertgruppas vurdering

Juridiske føringer

Referanseliste

Rettskilder

5: Hjelp og veiledning til foreldre

Barnevernstjenesten skal tilby foreldrene hjelp og veiledning, slik at samvær bidrar til å opprettholde og styrke relasjonen mellom barn og foreldrene.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Kunnskapsgrunnlag

Ekspertgruppas vurdering

Juridiske rammer

Referanseliste

Rettskilder

6: Tilrettelegging av samvær

Barnevernstjenesten skal tilrettelegge for samvær som ivaretar barnets beste og støtter opp under formålet om å opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

7: Språklig, kulturell og religiøs bakgrunn

Når samværsordning vurderes, må barnevernstjenesten ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Kunnskapsgrunnlag

Ekspertgruppas vurdering

Juridiske rammer

Referanseliste

Rettskilder

8: Tilsyn

Hvis det er forhold som tilsier at det kan være nødvendig å beskytte barnet under samvær, må barnevernstjenesten vurdere om det bør anbefales tilsyn.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Kunnskapsgrunnlag

Ekspertgruppas vurdering

Juridiske rammer

Referanseliste

Rettskilder

9: Forhold som tilsier at det ikke skal være samvær

Hvis barnets helse og utvikling vil ta skade av å møte foreldrene, skal det ikke være samvær.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Kunnskapsgrunnlag

Ekspertgruppas vurdering

Juridiske rammer

Referanseliste

Rettskilder

10: Samvær med andre enn foreldrene

Barnevernstjenesten må sørge for at barnet får hjelp til å opprettholde bånd til søsken, besteforeldre og andre nærstående etter omsorgsovertakelse, hvis det er til barnets beste.

Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Kunnskapsgrunnlag

Ekspertgruppas vurderinger

Juridiske rammer

Referanseliste

Kunnskapsgrunnlag 

Juridiske føringer 

Referanseliste 

Barnevernstjenesten skal tilby foreldrene hjelp og veiledning, slik at samvær bidrar til å opprettholde og styrke  relasjonen mellom barn og foreldrene.

Juridiske rammer  

Referanseliste 

Ekspertgruppas vurderinger 

Juridiske rammer 

Referanseliste 

Juridiske rammer 

Referanseliste 