En viktig del av undersøkelsen til barneverntjenesten kan være innhenting av opplysninger fra offentlige instanser som kjenner barnet og familien. Dersom det ikke gis samtykke, kan barneverntjenesten likevel innhente opplysninger når vilkårene i barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd er oppfylt. Som et utgangspunkt kan barneverntjenesten innhente opplysninger som gjelder barnet, barnets foreldre og andre primære omsorgspersoner. Dersom andre i vesentlig grad deltar i utøvelsen av omsorgen for barnet, kan barneverntjenesten også innhente opplysninger om disse.
Offentlige myndigheter og organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, har på visse vilkår plikt til å gi ellers taushetsbelagte opplysninger til barneverntjenesten. Plikten til å avgi opplysninger kan utløses både dersom ansatte eller yrkesutøvere i forbindelse med sitt arbeid blir kjent med opplysninger som gir grunn til alvorlig bekymring, og etter pålegg fra barneverntjenesten. Når det gjelder plikten til å gi opplysninger av eget tiltak, vises det til punkt 4.1. Det vises videre til Barne- og likestillingsdepartementets veileder om taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten.
Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder, jf. barnevernloven § 6-4 femte ledd. Sakens parter skal informeres om at det innhentes opplysninger ved pålegg til andre instanser og hva dette innebærer, med mindre dette kan hindre eller vanskeligjøre at barnet får tilstrekkelig hjelp. Foreldrene bør som en hovedregel bli spurt om de samtykker til at det innhentes opplysninger, og normalt skal de ha informasjon om hvilke tjenester og instanser barneverntjenesten vil kontakte. De skal også, så langt som mulig, vite hvilken informasjon barneverntjenesten kommer til å be om. Foreldrene skal normalt ha informasjon om og gis innsyn i de opplysninger barneverntjenesten mottar fra andre instanser. I enkelte tilfeller vil det imidlertid ikke være mulig. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet ved innhenting av opplysninger i undersøkelsesfasen i mer alvorlige saker, for eksempel der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller alvorlige overgrep i hjemmet. I slike saker kan det være behov for å innhente opplysninger om barnet og foreldrene uten at foreldrene gjøres kjent med det.
Barneverntjenesten kan etter barnevernloven § 6-4 annet ledd gi offentlige myndigheter pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering av eller forberedelse og behandling av saker etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-8, 4-9, 4-10, 4-11, 4-12, 4-19, 4-20, 4-21, 4-24, 4-25, 4-29 og 4-4 tredje ledd. Også andre organer som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernloven kan gi slike pålegg. Barneverntjenestens mulighet til å gi pålegg i en undersøkelse inntrer når det vurderes at saken er så alvorlig at det fremstår som en mulighet at en sak vil bli fremmet for fylkesnemnda.
Pålegg om å gi opplysninger kan gis på ulike stadier i en barnevernssak. Det kan være aktuelt i en undersøkelsessak der barneverntjenesten vurderer om det kan være behov for å fatte akuttvedtak, eller for å reise sak for fylkesnemnda med forslag om tvangsvedtak som nevnt i bestemmelsen og i forbindelse med forberedelse og behandling av saken. Opplysningsplikten ved pålegg omfatter videre opplysninger i forbindelse med fylkesnemndas behandling av endringssaker etter barnevernloven §§ 4- 19, 4-20 og 4-21. Dette innebærer at barneverntjenesten og fylkesnemnda kan gi pålegg i forbindelse med behandling av saker om endringer i fastsatt samvær, og i saker om tilbakeføring av omsorg eller foreldreansvar til foreldrene. Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om en flytting tilbake til foreldrene, eller samvær med dem, vil kunne føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §§ 4-10, 4-11 eller 4-12. Pålegg kan bli gitt både i forbindelse med barneverntjenestens forberedelse av saken, og av barneverntjenesten eller av fylkesnemnda under fylkesnemndas behandling av saken.
Også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og friskolelova plikter å gi opplysninger etter pålegg. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.
Barneverntjenesten skal i sitt pålegg så langt det er mulig konkretisere hvilke opplysninger de har behov for å motta. Hjemmelen for pålegget skal angis. Den som pålegges å utlevere opplysninger har rett til å klage over pålegget dersom vedkommende mener at det ikke foreligger plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene, jf. forvaltningsloven § 14. Dersom barneverntjenesten har et umiddelbart behov for opplysningene, kan vedkommende pålegges å gi opplysningene før klagen er behandlet ferdig.
Også «andre organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven» kan gi pålegg om å utlevere opplysninger. Fylkesnemnda er et slikt «annet organ», og nemnda kan kreve å få opplysninger i forbindelse med saker etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21 (samvær, fratakelse av foreldreansvar/adopsjon, tilbakeføring).
Barneverntjenesten kan, i tillegg til å hente inn opplysninger fra offentlige myndigheter, ha behov for å hente inn opplysninger fra privatpersoner. Disse vil da få kjennskap til at barneverntjenesten undersøker barnets omsorgssituasjon. Barneverntjenesten skal i en slik situasjon først forsøke å innhente samtykke fra foreldrene til å innhente informasjon fra privatpersoner. Dersom foreldrene ikke samtykker til dette, kan barneverntjenesten gi opplysninger til privatpersoner som et ledd i arbeidet med undersøkelsen hvis dette er nødvendig, jf. forvaltningsloven § 13 b, nr. 2. Barneverntjenesten skal ikke gi mer informasjon enn strengt nødvendig i en slik situasjon.