Gå til hovedinnhold Gå til hovedmeny

Politi og barnevern - nasjonale retningslinjer for samhandling

I saker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn er det å snakke med barnet en sentral oppgave både for barnevernstjenesten og politiet.

For politiet er barnet en viktig kilde til informasjon for å avklare om det er skjedd en straffbar handling. For barnevernstjenesten kan informasjonen fra barnet være avgjørende for å kartlegge omsorgssituasjonen.

Barnevernet kan alltid snakke med barnet
Hvordan bør barnevernet snakke med barnet?
Dokumentasjon av samtalen
Samtaler med barn uten foreldrenes samtykke
Politiets adgang til å snakke med barn
Sakene kan utfylle hverandre

Barns medvirkning og innflytelse i barneverntjenestens undersøkelser er av avgjørende betydning for å sikre gode vurderinger av hva som vil være til barnets beste.

Barnet har en rett, men ikke en plikt til å medvirke.

Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til å medvirke i alle forhold som har betydning for barnet etter barnevernloven. (Barnevernsloven § 1 - 6). Retten til å medvirke gjelder gjennom hele beslutningsprosessen.

Barns rett til medvirkning og innflytelse i barnevernssaker er utdypet i forskrift om medvirkning og tillitsperson

Mer i saksbehandlingsrundskrivet om

Barnets rett til å uttale seg
Trygge rammer når barnet skal fortelle
Vurderingen av barnets beste
Dokumentasjon av barnets medvirkning

Når barn er fornærmet i saker om vold og seksuelle overgrep skal barnets rettigheter (medvirkning) ivaretas i tråd med straffeprosessloven og internasjonale konvensjoner.

Fornærmede i straffesaker har spesielle rettigheter.

Straffeprosessloven kap 8a

Bistandsadvokat og verge ivaretar barnets rettigheter (medvirkning)
Barnets rettigheter ved gjennomføring av tilrettelagt avhør
Barnet skal informeres

Dersom barnevernet vurderer at det er nødvendig for å hjelpe og beskytte barnet, skal de varsle/anmelde saken til politiet.

Varsel om mulig straffbart forhold = anmeldelse
Når skal barnevernstjenesten varsle (anmelde) en sak?
Terskel for å varsle (anmelde)
Skal barnevernstjenesten varsle all vold?

I saker som ikke omfattes av avvergingsplikten, har barnevernstjenesten et handlingsrom når de vurderer å varsle en sak til politiet. Vurderingen skal omfatte både barns generelle rettsvern og konkrete forhold ved det aktuelle barnet.

Momenter i vurderingen kan blant annet være:

Konkrete forhold rundt det aktuelle barnet
Det konkrete barnets rettsvern
Beskyttelse av barn – generelt rettsvern
Ikke drøft varsel (anmeldelse) med foreldrene

 

Dersom barnevernet er usikre på om et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep, eller hvordan de bør gå frem for å avklare bekymringen, kan de diskutere saken med politiet. 

Hensikten med drøftingen er å belyse saken gjennom generelle politifaglige råd som kan gi retning for barneverntjenestens videre undersøkelse og ivaretakelse av barnet. Det vil også kunne bidra til en bedre samordning av de barnevernrettslige og strafferettslige hensynene som kan dukke opp. 

Det skal være en lav terskel for barneverntjenesten å drøfte saker med bekymring om vold og seksuelle overgrep mot barn med politiet.

Hva kan politiet bidra med?
Lag en lokal samhandlingsavtale

Akutte situasjoner krever rask og effektiv samhandling mellom etatene for å ivareta både barn og foreldre som er i krise.

Hva er en akutt situasjon?
Skånsomhet i akutte situasjoner
Informasjonsdeling i akutte situasjoner
Avklare roller og behovet for bistand
Når barnevernstjenesten krever bistand fra politiet
Politibistand til barnevernstjenestens akuttberedskap
Lag en konkret samhandlingsplan før arbeidet avsluttes

Når barnevernstjenesten har varslet politiet om et mulig straffbart forhold, vil den videre samhandlingen være ulik, avhengig av hvordan politiet vurderer varselet.

Når politiet mottar et varsel om en mulig straffbar handling kan saken få to utfall:

1. Politiet avslutter saken uten etterforskning
2. Politiet starter etterforskning

 

Plan for samhandling etter varsel

For å ivareta samhandlingen mellom etatene er det nødvendig å informere og involvere hverandre underveis. Slik samhandling kan fremme både barnevernssaken og straffesaken.

Både politiet og barnevernstjenesten må ha en metodisk tilnærming til sitt arbeid, for å unngå negative virkninger for den andre etatens oppgaver.

Planlagte aktiviteter for barnevernstjenesten er blant annet:
Planlagte aktiviteter for politiet er blant annet:
Rammer for politiets mulighet for samhandling

Politiet og barnevernstjenesten har tilgang på ulike virkemidler for å ivareta barnets sikkerhet. Ved at politiet og barnevernstjenesten samhandler i den enkelte sak vil dette gi et helhetlig kunnskapsgrunnlag for å kunne vurdere den mest optimale beskyttelsen av barnet.

Barneverntjenesten bør kontakte lokalt politi når de blir kjent med situasjoner som krever beskyttelsestiltak.

Utveksle informasjon om sikkerhet- og beskyttelsestiltak

Barneverntjenesten og politiet bør involvere hverandre når de vurderer spørsmålet om iverksettelse av sikkerhets- og beskyttelsestiltak.

Når politiet har gjort nødvendige undersøkelser, bør de informere barnevernstjenesten om hvilke sikkerhetstiltak og beskyttelsestiltak de vurderer å iverksette for barnet.

Tiltakene politiet iverksetter kan påvirke hvordan barnevernstjenesten vurderer barnets omsorgssituasjon, og hvilke barnevernstiltak som er nødvendige.

På samme måte kan tiltakene barneverntjenesten iverksetter ha betydning for politiets vurdering av om vilkårene for beskyttelsestiltak er oppfylt. Barnevernstjenesten bør derfor også informere politiet om hvilke beskyttelsestiltak de iverksetter.

Eksempler på beskyttelsestiltak barnevernet kan iverksette
Eksempler på beskyttelsestiltak politiet kan iverksette tidlig i etterforskningen
Andre beskyttelsestiltak politiet kan iverksette senere i saken
Når samhandlingen opphører (henleggelse)
Etatene skal gjøre selvstendige vurderinger og beslutninger

Når politiet etterforsker vold og seksuelle overgrep mot barn, foretar de tilrettelagte avhør av barnet på barnehuset.

Tilrettelagte avhør gjennomføres normalt ved Statens barnehus​, som er en del av politiet. For at et tilrettelagt avhør skal kunne gjennomføres må barnevernstjenesten ha varslet om en sak, og politiet ha anmeldt forholdet og startet etterforskning.

Det er politijuristen som beslutter om og når barnet skal avhøres ved et tilrettelagt avhør.

Det er ulike frister for gjennomføring av tilrettelagte avhør. ​(Straffeprosessloven § 239 e).

Frist snarest mulig og innen en uke
Frist snarest mulig og innen to uker
Frist snarest mulig og innen tre uker

Samrådsmøtet er en viktig arena for samhandling mellom barnevernstjenesten og politiet (Forskrift om tilrettelagt avhør § 7), og avholdes i forkant av avhørsdagen. Her planlegges den praktiske gjennomføringen av et tilrettelagt avhør, som for eksempel avklaring av

Følgende aktører gis anledning til å delta i samrådsmøtet:

  • Avhørsleder
  • Barnehuset
  • Avhører
  • Barnets verge
  • Barnets bistandsadvokat
  • Barnevernstjenesten
Hvem skal følge barnet til og fra avhør på barnehuset (følgeperson)?
Samhandling og praktisk informasjon om følging av barn til avhør

På selve avhørsdagen gjennomføres det først et formøte før selve avhøret av barnet. 

Dersom avhørslederen bestemmer det, kan barnevernstjenesten være til stede på formøtet og under gjennomføringen av det tilrettelagte avhøret i tilstøtende rom. Hovedregelen er at barnevernstjenesten deltar.

Hvem deltar i avhøret?


Formøte på barnehuset

Avhørsleder avholder et formøte like i forkant av avhøret. (Forskrift om tilrettelagt avhør § 8). ​ I formøtet avklares blant annet straffeprosessuelle spørsmål  ​og spørsmål aktørene ønsker å stille til barnet.

Avhører har i forkant av avhøret laget en plan for gjennomføringen med blant annet spørsmål til barnet. Planen blir presentert i formøtet. Avhørsleder kan gi barnevernstjenesten og barnehuset anledning til å delta i formøtet. Vanligvis deltar begge.

Barnehusets rolle er definert i egen forskrift. Barnehuset skal blant annet bidra med å gi avhørsleder barnefaglige råd.

Ettermøte

Avhørsleder avholder et ettermøte like etter avhøret. (Forskrift om tilrettelagt avhør § 12)

I ettermøtet drøftes det og tas stilling til for eksempel

  • om det er behov for at barnet følges opp og ivaretas videre
  • samhandling om videre oppfølging av barnet – barnevernstjenesten og politiet bør for eksempel legge en plan for iverksettelse av tiltak for å ivareta barnet etter avhøret
  • hvem som evt. skal ha ansvaret for oppfølgingen (barnehuset og/eller barnevernstjenesten)
  • hvilken informasjon barnevernstjenesten kan gi til barnet, foreldrene og eventuelt andre om saken

 Avhørsleder skal normalt gi barneverntjenesten anledning til å delta i ettermøtet.

Ivaretakelse av barnet etter avhøret
Medisinsk undersøkelse på barnehuset

Som ledd i den helhetlige ivaretakelsen av barnet er det en av barnehusets oppgaver å sørge for oppfølging av barnet i etterkant av det tilrettelagte avhøret. For å sikre en helhetlig oppfølging til barnets beste, koordinerer barnehuset tverrfaglig og tverretatlig samhandling.

Oppfølging og behandling
Koordinering av tverrfaglig og tverretatlig samhandling
Supplerende avhør

For at barnet skal bli best mulig ivaretatt er det viktig at barnevernet og politiet har gode rutiner for samhandling.

Etabler arenaer for diskusjon og samhandling

Politiet og barnevernstjenesten bør ha lokale samhandlingsavtaler som gir klare føringer og ansvarsfordeling for etatenes samhandling i saker vedrørende vold og seksuelle overgrep mot barn.

Samhandlingsavtalen bør

  • forplikte etatene til å avholde jevnlige samhandlingsmøter
  • avklare etatenes roller og ansvar
  • koordinere og strukturere etatenes samlede kompetanse og virkemidler

Statens barnehus må involveres i utarbeidingen av rutiner knyttet til tilrettelagt avhør. Barnevernstjenestens akuttberedskap, for eksempel barnevernvakt, må involveres i utarbeiding av rutiner knyttet til akuttberedskap.

Hva bør avtalen inneholde?
Har barnevernstjenesten og politiet plikt til å samhandle?

Det kan fort oppleves å være motstridende interesser mellom en etterforskning og en barnevernssak.

Det er for eksempel forskjell på

  • å undersøke en barnevernssak og å etterforske en straffesak
  • å dokumentere omsorgssvikt og å bevise en kriminell handling
  • å ivareta barns omsorgsbehov og å tilfredsstille samfunnets straffebehov

Hvis det er uenighet mellom politiet og barnevernstjenesten, skal etatene forholde seg til retningslinjene for samhandling mellom politi og barnevern, som gir nasjonale føringer for hvordan myndighetene ønsker at samhandlingen skal skje lokalt.

Hva kan samhandling innebære?

Når barnevernet og politiet samhandler i saker om vold og seksuelle overgrep mot barn er det en forutsetning at de forstår hvordan den andre etaten jobber.

Det enkelte politidistrikt har ansvar for å drive etterretning, forebygging og etterforskning av vold og seksuelle overgrep i sitt geografiske område.

Politiets saksgang kan deles inn i ulike faser:

Politiet kan kontaktes for drøfting
Varsel
Etterforskning
Samhandling mellom politiet og barnevernstjenesten i etterforskningsfasen
Påtale
Høyere påtale
Rettssak
Trussel- og sikkerhetsvurdering
Prinsipper for politiets tjenesteutøvelse

Når politiet og barnevernet samhandler i saker om vold og seksuelle overgrep mot barn er det en forutsetning at de forstår hvordan den andre etaten jobber.

Kravet til forsvarlige tjenester i barnevernloven innebærer blant annet at barn i krise skal få hjelp så tidlig som mulig. Derfor må kommunene ha tilstrekkelig beredskap og riktig kompetanse tilgjengelig, også utenfor vanlig kontortid.

Barnevernvakter og andre former for akuttberedskap
Alarmtelefonen for barn og unge

En barnevernssak kan deles inn i fire faser.

Bekymringsmelding
Undersøkelse

Når barnevernet samarbeider med politiet gir reglene om taushetsplikt rammer for hvilke opplysninger de kan dele.

Ansatte i barnevernstjenesten har taushetsplikt om opplysninger han eller hun får vite om i forbindelse med tjenesten eller i sitt arbeid. (Barnevernloven § 6-7)  

Taushetsplikten gjelder uavhengig av om opplysningene gis muntlig eller skriftlig

Hvem har taushetsplikt?
Barnevernstjenesten og politiet må dele opplysninger
Dele opplysninger i saker om vold og seksuelle overgrep mot barn
Kan politiet kreve opplysninger fra barnevernstjenesten?
Barnevernstjenestens taushetsplikt i straffesaker
Kan politiet pålegge barneverntjenesten taushetsplikt?
Taushetsplikt om opplysninger fra tilrettelagt avhør

Både politiet og barnevernet har en lovpålagt plikt til å avverge vold og seksuelle overgrep mot barn, og bør samhandle for å best mulig ivareta barnet.

Både offentlige ansatte og private har en plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger​. (Straffeloven § 196) Denne avvergingsplikten kan ivaretas ved å melde fra til enten politiet eller barnevernstjenesten. Begge etater har selvstendig myndighet til å iverksette tiltak for å avverge handlingen.

Har barnevernet plikt til å varsle politiet?
Har politiet plikt til å varsle barnevernet?
Politiets virkemidler for å avverge
Barnevernets virkemidler for å avverge
Avvergeplikten går foran taushetsplikten

I saker som omhandler vold eller seksuelle overgrep mot barn kan det være nødvendig å begrense eller nekte foreldrene partsinnsyn. Dette for å ivareta barnets beste, barnevernets oppgaver og politiets etterforskning.

Foreldrene har rett til innsyn i barnevernssaken
Adgang til å begrense innsyn ved mistanke om vold eller seksuelle overgrep

Å utsette innsynsrett er en inngripende beslutning. Det bør derfor være en konkret mistanke av en viss styrke mot vedkommende forelder, før innsyn nektes. I tillegg skal minst ett av følgene hensyn ligge til grunn for vurderingen:

Holde tilbake opplysninger av hensyn til barnet
Holde tilbake opplysninger av hensyn til politiets etterforskning
Holde tilbake dokumenter av hensyn til barnevernets undersøkelse
Holde tilbake opplysninger av særlige grunner
Barnets beste ved vurdering av foreldrenes innsyn
Vurder hvilke opplysninger som skal deles og når
Barnevernet kan avvente med å informere om iverksettelse av undersøkelse

Når et barn står i fare for å bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet kan barnevernstjenesten fatte midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. Vedtaket må begrunne hvorfor det har vært nødvendig å plassere barnet utenfor hjemmet. (Barnevernloven § 4-6 annet ledd).

Foreldrene har rett til informasjon i akuttsaker
Akuttvedtaket kan ikke begrunnes med taushetsbelagte opplysninger
Fylkesnemnda må ha tilgang til de relevante opplysningene
Foreldrene har rett til informasjon ved klage på akuttvedtak

Når politiet skal dele opplysninger med barnevernet, må de forholde seg til reglene om opplysningsrett, meldeplikt, opplysningsplikt og underretningsplikt.

I saker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn, har både barnevernstjenesten og politiet ansvar for å ivareta barnets ulike interesser. Politiets opplysninger kan gi barnevernstjenesten nødvendig grunnlag til å kartlegge barnets omsorgssituasjon, og eventuelt iverksette nødvendige tiltak.

Politiet kan gi opplysninger til barnevernstjenesten
Politiets opplysningsrett

Politiets meldeplikt (Barnevernloven § 6-4 første ledd) innebærer at politiet skal gi opplysninger til barnevernstjenesten etter eget initiativ. Meldeplikten inntrer for eksempel når det er grunn til å tro at et barn

  • blir eller vil bli mishandlet
  • blir utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt

Meldeplikten gjelder informasjon ansatte blir kjent med i egenskap av å være ansatt, og er et selvstendig og personlig ansvar. Det betyr at det er den enkelte ansattes ansvar å formidle informasjonen han eller hun har blitt kjent med til barnevernstjenesten. Denne plikten gjelder selv om politiet setter inn egne tiltak for å avhjelpe situasjonen.

Meldeplikten går foran politiets taushetsplikt.

Ikke krav om sannsynlighetsovervekt for å melde
Melding ved fortsatt eller ny bekymring
Politiets opplysningsplikt

Når politiet samarbeider med barnevernet, gir reglene om taushetsplikt begrensninger for hvilke opplysninger de kan dele.

Ansatte i politiet har taushetsplikt om opplysninger han eller hun får vite om i forbindelse med tjenesten eller i sitt arbeid. (Politiregisterloven §§ 23- 35 og forvaltningsloven §§ 13 – 13f.) Denne taushetsplikten gjelder også personer som utfører tjeneste eller arbeid for politiet. 

Taushetsplikten gjelder fortsatt etter avsluttet tjeneste eller arbeid, og gjelder også overfor andre i politiet og påtalemyndigheten.

Politiets taushetsplikt setter grenser for politiets adgang til å dele opplysninger med barnevernstjenesten.

Hvilke opplysninger er taushetsbelagt?
Unntak fra taushetsplikten

Dersom politiet er bekymret for et barns omsorgssituasjon krever underretningsplikten at de sender en bekymringsmelding til barnevernet.

Når politiet får kjennskap til eller mistanke om at et barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep av foreldre, foresatte eller andre som barnet bor sammen med, skal de straks underrette barnevernstjenesten. (Politiregisterforskriften § 10-3)

Politiet skal skrive egen bekymringsmelding
Opplysninger som ikke skal med i bekymringsmeldingen
Vurdere innsyn
Foreta nye vurderinger fortløpende

Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding fra politiet, kontakter de politiet for utfyllende opplysninger. Barnevernstjenesten ser meldingen i sammenheng med eventuelle tidligere bekymringsmeldinger og opplysninger i saken.

Tilbakemelding om vurdering av melding
Tilbakemelding om resultat av undersøkelsen

Retningslinjene om samhandling mellom politi og barnevern gir nasjonale anbefalinger for hvordan etatene skal samarbeide ved bekymring om at barn utsettes for vold eller seksuelle overgrep av omsorgspersonene sine.

Tekstene er skrevet med fokus på samhandling. De er ikke uttømmende retningslinjer for den enkelte etats arbeidsprosesser.

Hvorfor lage retningslinjer for samhandling?
Hvem er retningslinjene for?
Hva skal retningslinjene hjelpe til med?
Er retningslinjene bindende?
Betingelser for samhandling i volds- og overgrepssaker
Hvorfor beskrives ikke vurderingskriterier for varsel mer inngående?
Hvorfor endre fra "anmeldelse" til "varsel"?
Hvorfor er det så få eksempler i retningslinjene?
Medvirkningsprosesser
Revisjon