Gå til hovedinnhold Gå til hovedmeny

Mindreårige ofre for menneskehandel - veileder for barnevernet

Hvis du ønsker veiledning i saker, eller er uroer deg for at en mindreårig kan være utsatt for menneskehandel, kan du kontakte Nasjonal veiledningsfunksjon i saker om mindreårige ofre for menneskehandel.

Nasjonal veiledningsfunksjon i saker om mindreårige ofre for menneskehandel har som mål å bidra til å øke kompetansen i tjenestene slik at flere ofre blir identifisert og får bistand og vern.

Veiledningstjenesten kan:

  • gi råd og veiledning i enkeltsaker til tjenesteapparatet, blant annet barneverntjenestene, politi, helse, skole og utlendingsmyndigheter
  • bidra med kompetanseheving gjennom foredrag og opplæring
  • styrke samarbeidet og koordinering mellom relevante tjenester

Film: Viktig å vite om menneskehandel

Sist faglig oppdatert 07. april 2022

Det er straffelovens definisjon av menneskehandel som er bestemmende for hva som skal regnes som menneskehandel etter barnevernloven.

Etter straffeloven § 257 foreligger det menneskehandel når en person ved hjelp av enten vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder noen til:

  • prostitusjon eller andre seksuelle ytelser
  • arbeid eller tjenester, herunder tigging
  • krigstjeneste i fremmed land, eller
  • fjerning av vedkommendes indre organer

Utnytting av mindreårige personer er å anse som menneskehandel, uavhengig av om vold, trusler eller annen utilbørlig atferd er brukt. Å identifisere et barn som mulig offer kan være vanskelig og krever som regel at barnevern, politi og utlendingsmyndighet samarbeider godt sammen.

Sist faglig oppdatert 07. april 2022

Det er vanskelig å kartlegge det nøyaktige omfanget av mindreårige ofre for menneskehandel i Norge. Koordineringsenheten for Ofre for Menneskehandel (KOM) utgir en årlig tilstandsrapport som gir et bilde av omfang og art av menneskehandel i Norge.

Sist faglig oppdatert 07. april 2022

Barn og unge som er identifisert som ofre for menneskehandel, utgjør en sammensatt gruppe både når det gjelder kjønn, alder, opprinnelsesland og utnyttelsesform.

De har hovedsakelig blitt utnyttet til prostitusjon eller annen seksuell utnytting som blant annet direktestrømming av overgrep på internett, til tvangsarbeid eller tvangstjenester. Eksempel på utnyttelse til tvangsarbeid eller tvangstjenester kan være tigging, eller ulike former for kriminalitet som salg av narkotika eller tyveri.

Utnyttelsesaspektet

Utnyttelsesaspekteter sentralt ved menneskehandel. I det å utnytte en person ligger å bruke vedkommende for å oppnå en fordel for seg selv. Menneskehandel kan være organisert, men ofte forekommer menneskehandel uten å være organisert, ved at det er en eller flere enkeltpersoner som står bak utnyttelsen. Ofte har også den eller de som utnytter en relasjon til offeret, for eksempel som forelder, nær familie, ektefelle, kjæreste eller reisefølge.

Menneskehandel kan forekomme innenfor et lands grenser uten at det har skjedd en grensepassering, eller det kan forekomme ved forflytning av barn fra et land til et annet, hvor Norge kan være mottakerland eller transittland

Sist faglig oppdatert 07. april 2022

Situasjoner hvor mindreårige utnyttes i menneskehandel kan være svært komplekse saker. Det finnes flere eksempler hvor man i utgangspunktet ikke har identifisert den mindreårige som utnyttet i menneskehandel, men hvor saken likevel kan ha elementer av utnytting som krever umiddelbar oppfølging og beskyttelse av barnet. Barnevernstjenesten kan ha erfaring med denne type saker, men uten at man nødvendigvis gjenkjenner indikatorene for mulig menneskehandel, eller vurderer at barnet kan være et mulig offer for menneskehandel.

Slike saker kan eksempelvis være saker som omhandler ungdom utnyttet i kriminalitet der de blir identifisert først og fremst som gjerningspersoner og ikke som offer. Saker som i utgangspunktet defineres som tvangsekteskap og negativ sosial kontroll kan også ha elementer av utnyttelse i form av menneskehandel. Det kan også være saker hvor det foreligger uoverensstemmende opplysninger om hvordan barnet kom til Norge. I slike saker kan det være uklart eller ukjent hvem barnets biologiske foreldre er, hvem som har foreldreansvar, og hvilken relasjon barnets omsorgsutøver(e) har til barnet. Det kan også være usikkerhet om barnet er ulovlig tatt fra sine biologiske foreldre og at det dermed foreligger en kidnapping eller ulovlig barnebortføring, eller at barnet kan ha vært utnyttet i menneskehandel før det kom til Norge.

Sist faglig oppdatert 07. april 2022

Handel med barn foregår typisk i tre faser og ofte med overlapping.

  1. En innledende rekrutteringsfase, hvor barnet og eventuelt dets foreldre kontaktes av kriminelle bakmenn. Her loves barnet for eksempel utdannelse eller et godt betalt arbeid og dermed muligheten til å hjelpe sin familie økonomisk.
  2. En transportfase, hvor barnet føres til utnyttelsesstedet - enten i hjemlandet eller i utlandet. Der kan også være snakk om reell kidnapping av barnet.
  3. En utnyttelsesfase, hvor barnet tjener penger til andre, for eksempel ved prostitusjon eller tvungen kriminalitet.
Sist faglig oppdatert 07. april 2022

For barneverntjenestens generelle saksbehandling vises det til Saksbehandlingsrundskrivet.

Sist faglig oppdatert 07. april 2022

Barn og unge som er utsatt for menneskehandel kan være instruert til å oppgi en eldre alder enn det som er reelt. Ved tvil om personen er under 18 år, skal personen behandles som en mindreårige inntil hans eller hennes alder er avklart. Det fremkommer blant annet av Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel artikkel 10 nr. 3. Når offerets alder er uviss, og det er grunn til å tro at offeret er mindreårig, skal han eller hun anses for å være mindreårig og omfattes av særskilte beskyttelsestiltak inntil alderen er verifisert.

Barnevernloven § 4-29 fastslår at dersom det er grunn til å anta at en person er under 18 år, kan det treffes vedtak overfor personen inntil alderen er fastsatt.

I saker der barn og unge kan være utsatt for menneskehandel er det ekstra viktig å handle raskt for å forhindre at barnet forsvinner og/eller blir utsatt for (nye) overgrep. Barn og unge som er ofre for menneskehandel kan være instruert til å rømme, og til å oppsøke bakmenn så raskt som mulig dersom de har kontakt med barnevern eller andre myndigheter. Det kan dessuten hende at barnet kun vil være i Norge i en svært begrenset periode, for eksempel i tilfelle hvor barnet er i transitt på vei mot landet der utnyttelsen skal foregå. Enkelte barn blir også transportert rundt i Norge eller Norden for å redusere risikoen for at menneskehandelen blir oppdaget.

Ved mistanke om menneskehandel bør barneverntjenesten undersøke om barnet har vært i kontakt med andre myndigheter, som vil kunne ha opplysninger av betydning for barnevernets undersøkelsessak.

Utlendingsmyndighetene kan blant annet ha opplysninger om status i utlendingssak og den mindreåriges identitet. Barneverntjenesten bør innhente informasjon fra UDI om status i eventuell utlendingssak og opplysninger som kan belyse barnevernets undersøkelse.

Politiet vil ha en sentral rolle i menneskehandelsaker. Barneverntjenesten bør derfor på et tidlig tidspunkt etablere kontakt og samarbeid med politiet. Politiet kan inneha relevant informasjon og kan foreta nærmere vurderinger av risiko og behov for beskyttelsestiltak. Det er likevel ikke et krav om at det foreligger vurdering fra politiet for å iverksette akuttiltak.

Når et barn kommer til Norge enten alene eller sammen med en voksen som påstår at vedkommende er barnets forelder uten å ha nødvendig dokumentasjon som viser dette, kan det være uklart hvem som er forelderen til et barn.

Når den mindreårige kommer til landet med voksne følgepersoner er det viktig at barneverntjenesten undersøker:

  • barnets identitet (for eksempel navn, alder, statsborgerskap, adresse)
  • følgepersoners identitet og følgepersonens relasjon til barnet
  • hvem som er barnets foreldre
  • hvem som har foreldreansvar/omsorgen for barnet

Som ledd i denne kartleggingen er det viktig å snakke med barnet om deres versjon av situasjonen, f.eks. om de voksne er foreldre eller hva slags relasjon barnet har til følgepersonen(e). Bakgrunnen for denne kartleggingen er at den mindreårige kan være utnyttet i menneskehandel både av følgepersonene og/eller foreldrene.

Barnet kan også være ulovlig tatt fra sine biologiske foreldre i hjemlandet, og at det dermed foreligger en kidnapping eller ulovlig barnebortføring.

Barneverntjenesten bør kreve legitimasjon av både den mindreårige og følgepersonene f.eks. originale pass hvor både bilde, navn og statsborgerskap kommer frem. Kopi av legitimasjon av både den mindreårige og følgepersonene f.eks. reisedokumenter og/eller originale pass hvor både bilde, navn og statsborgerskap kommer frem, bør journalføres og arkiveres i barnets mappe.

Det er ikke tilstrekkelig å undersøke i folkeregisteret for å fastslå hvem som er barnets foreldre og hvem som har foreldreansvar for et barn som har tilknytning til flere land. Barn som nylig har ankommet til Norge er ikke nødvendigvis registrert i folkeregisteret. Norsk lov regulerer heller ikke registrering av foreldreansvar etablert etter utenlandsk rett. I saker med tilknytning til utlandet kan resultatet dermed være at barnet står registrert med ukjent foreldreansvar, selv om personer i eller utenfor Norge har foreldreansvaret for barnet. Barneverntjenesten bør kontakte Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 for bistand til å innhente informasjon fra utenlandske myndigheter, herunder for å kartlegge hvem som har foreldreansvaret for barnet.

Barnevernstjenesten bør i disse sakene også vurdere å kontakte Utlendingsdirektoratet (UDI) for å innhente informasjon om den mindreårige og/eller foreldrene dersom de har en pågående sak om oppholdstillatelse, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd.

Barneverntjenesten må uansett ta en selvstendig vurdering av hvem som har foreldreansvaret på bakgrunn av de opplysninger de har. Det kan også forekomme at det fremlegges falske pass og identitetspapirer. Hvis det er mistanke om det, bør forholdet undersøkes grundig evt. i samarbeid med politiet.

Hovedregelen er at den som har foreldreansvar etter barneloven er verge for barnet.

Dersom den mindreårige er uten fungerende verge, vil den mindreårige få oppnevnt en verge etter vergemålsloven § (vgml) 16.

Dersom foreldrene er mistenkt i en straffesak hvor den mindreårige er fornærmet og under 15 år, vil den mindreårige få oppnevnt en setteverge etter straffeprosessloven § 93 g, vgml § 34 og § 27.

Et mulig offer for menneskehandel som har søkt asyl eller har søkt om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 har rett på å få oppnevnt en representant etter utlendingsloven § 98 a.

En mindreårig som kan være utnyttet i menneskehandel har rett til et møte med en advokat for å vurdere om forholdet skal varsles (anmeldes), jf. lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelpsloven) § 11 første ledd nr. 6. I en slik sak hvor barnets forklaring er helt sentral, vil belastningen ved en straffesak være stor. Det kan da være viktig for den mindreårige å snakke om saken med en advokat som kan vurdere forhold som f.eks. bevissituasjon.

Dersom saken varsles (anmeldes) og politiet oppretter en straffesak har den mindreårige krav på en bistandsadvokat under rettsprosessen, jf. straffeprosessloven § 107a første ledd bokstav a.

Videre kan den mindreårige ha opptil to advokater til i henholdsvis barnevernssaken og utlendingssaken. I en barnevernssak der den mindreårige kan være utnyttet i menneskehandel skal barnet alltid regnes som part, og fylkesnemnda oppnevner advokat til barnet, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd jf. § 7-8. Dersom barnet har kommet til Norge alene og søkt beskyttelse, oppnevnes en advokat som skal bistå under saksbehandlingen hos utlendingsmyndighetene, jf. utlendingsloven § 92 annet ledd.

Å identifisere en mindreårig som et mulig offer for menneskehandel er første skritt i å stoppe eller forbygge utnyttelsen. Formålet med identifiseringen er i tillegg å sikre at den mindreårige skal få informasjon om sine rettigheter til bistand og beskyttelse.

Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) har utarbeidet en veileder for identifisering av mindreårige som kan være mulige ofre for menneskehandel. I indikatorlisten for å identifisere mindreårige som kan være ofre for menneskehandel, nevnes blant annet følgende indikatorer:

  • Barnet er engasjert i arbeid og/eller tjenester som ikke er egnet for barn
  • Barnet er utstyrt med mobiltelefon, SIM-kort eller telefonnumre som han/hun er instruert å ringe ved kontakt med myndighetene
  • Barnet har penger, mobiltelefoner, smykker, lommebøker eller andre verdigjenstander som det ikke kan gjøre rede for
  • Barnet har en «fikser» - en voksenperson som aldri er langt unna, som arrangerer barnets virksomhet og som kan stille opp på kort varsel
  • Barnet oppgir å være voksen, men det er stor avstand mellom oppgitt alder og barnets fremtoning /atferd
  • Barnet har en oppførsel som avviker fra normal oppførsel for barn i samme alder
  • Barnet virker underernært, trett, utmattet, eller bekrefter dette på spørsmål
  • Barnet virker stresset, redd, urolig eller:
    • fysisk/verbalt utagerende,
    • apatisk, unnvikende, taus
  • Barnet deltar ikke i normal skolegang
  • Barnet er registrert av barnevernmyndigheter i flere byer/flere land
  • Barnet oppholder seg i Norge med omsorgspersoner/foreldre uten at barnet er registrert i folkeregisteret

Dersom det er tegn eller indikatorer på at den mindreårige kan være utnyttet i menneskehandel, bør barneverntjenesten undersøke og følge opp saken videre som en mulig menneskehandelsak. Bufdirs nasjonale veiledningsfunksjon bistår barneverntjenester ved spørsmål om saker, herunder om en sak kan være en mulig menneskehandelsak. Ta kontakt med oss for bistand.

Meldeplikt

Offentlige myndigheters plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten innebærer både en plikt til å gi opplysninger av eget tiltak, ofte omtalt som meldeplikt, og en plikt til å gi opplysninger ved pålegg om dette fra barnevernstjenesten.

Å utnytte mindreårige til menneskehandel er en form for alvorlig omsorgssvikt. Opplysnings og -meldeplikten i barnevernloven § 6-4 gjelder også når det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av en mindreårig til menneskehandel. Dette innebærer at alle offentlige myndigheter og en rekke yrkesutøvere har en plikt til å melde fra til den kommunale barnevernstjenesten ved en begrunnet bekymring for at et barn er utsatt for menneskehandel, jf. barnevernloven § 6-4 første ledd bokstav d. Meldingsplikten er et selvstendig og personlig ansvar som påhviler den enkelte.

Dersom det er kjent hvor barnet bor, skal bekymringsmeldingen sendes til barnevernstjenesten i den aktuelle kommunen eller bydelen. Dersom bosted ikke er kjent, eller barnet ikke har noe bosted, er det kommunen eller bydelen der barnet oppholder seg eller ble påtruffet som skal ha bekymringsmeldingen.

Avvergingsplikt

Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt, og innebærer at alle har en plikt til å gripe inn for å avverge alvorlige lovbrudd. Å anmelde til politiet kan være en måte å avverge alvorlige lovbrudd. Unnlatelse av å gripe inn er straffbart med inntil et år i fengsel.

Grov menneskehandel (straffeloven § 258) omfattes av avvergingsplikten, jf. straffeloven § 196. Tegn på grov menneskehandel er at mindreårige blir utnyttet, at det blir brukt grov vold eller tvang, eller at handlingen kan medføre betydelig utbytte. Plikten utløses idet du får kunnskap om at handlingen vil skje, eller tror at det er mest sannsynlig at handlingen vil skje.

Barnevernstjenesten har den samme plikten som alle andre til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige forbrytelser etter straffeloven § 196. Barneverntjenestens primære oppgave er imidlertid nettopp å beskytte barn mot mishandling og overgrep. Plikten til å anmelde til politiet vil derfor først inntre dersom barnevernstjenesten ikke på annen måte, ved å igangsette egne tiltak, kan avverge alvorlige forbrytelser mot barnet. Når barnevernstjenesten har avverget en alvorlig handling, må de likevel vurdere om politiet skal varsles (anmelde forholdet) for å forebygge fremtidige handlinger. Dette gjelder også dersom barnevernstjenesten får informasjon om at en alvorlig handling allerede er gjennomført.

Vurderingen av om politiet skal varsles skal være helhetlig, og ha fokus på ivaretakelse og oppfølging av det konkrete barnet. I de fleste tilfeller hvor avvergingsplikten er vurdert bør politiet varsles.

For mer informasjon om avvergingsplikten se nettsiden plikt.no

For mer informasjon om samhandling mellom politi og barnevern se Politi og barnevern - nasjonale retningslinjer for samhandling

Etter at Norge tiltrådte Haagkonvensjonen 1996, ble barnevernloven § 1-2 endret for å være i samsvar med konvensjonens bestemmelser om jurisdiksjon. Loven gjelder både for barn som oppholder seg i Norge, og delvis for barn som oppholder seg i andre stater dersom de har vanlig bosted i Norge. Loven skiller videre mellom hvilke tiltak som kan fattes for barn som oppholder seg i Norge, ut fra om de har vanlig bosted i Norge eller ikke. Loven gjelder uavhengig av et barns nasjonalitet og rett til opphold etter utlendingslovgivningen.

Barnevernloven § 1-2 slik den nå lyder deler lovens virkeområde inn i fire kategorier:

  • For barn som har vanlig bosted og oppholder seg i riket, gjelder alle barnevernlovens regler.
  • For barn som er flyktninger, internasjonalt fordrevet eller for barn hvor bosted ikke lar seg fastsette, gjelder alle barnevernlovens regler.
  • For barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i en annen stat, kan det kun fattes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 og plassering i institusjon uten samtykke etter § 4-24.
  • For barn som har vanlig bosted i et annet land, men som oppholder seg i Norge, kan barnevernstjenesten bare fatte vedtak i akuttsituasjoner etter §§ 4-6, 4-9, 4-10, 4-25 og 4-29 og fatte vedtak om hjelpetiltak etter §§ 4-4, 4-7, 4-11 og 4-26.

Der et barn har tilknytning til flere land må barnevernstjenesten, før det iverksettes tiltak, ta stilling til hvorvidt barnet har vanlig bosted i Norge. Barnets bosted er som vist avgjørende for hvilke tiltak som kan iverksettes. Både der barnet har vanlig bosted i Norge, men sterk tilknytning til en annen stat, og der vanlig bosted ikke er i Norge, men barnet oppholder seg her, bør barnevernstjenesten vurdere kontakt med den andre staten for dialog om ivaretakelse av barnet og innhenting av informasjon.

Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 er sentralt kontaktpunkt for barneverntjenester i barnevernssaker på tvers av landegrenser. Ta kontakt for bistand.

Barnevernloven § 4-29 åpner for plassering av barn i institusjon dersom det er fare for menneskehandel. Bestemmelsen regulerer både ordinære vedtak og midlertidige akuttvedtak. Å plassere et barn som kan være utnyttet i menneskehandel på institusjon uten samtykke, samtidig som det innføres beskyttelsestiltak som begrenser barnets frihet, er inngripende for barnet. Det skal derfor alltid vurderes om det kan iverksettes andre tiltak som gir nødvendig beskyttelse.

Etter barnevernloven § 1-2 kan vedtak etter § 4-29 fattes for alle barn som oppholder seg i Norge, også de som ikke har vanlig bosted her i landet. Det gjelder både når barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten fatter akuttvedtak etter § 4-29 fjerde ledd, og når fylkesnemnda fatter vedtak etter § 4-29 annet ledd.

I saker som gjelder tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part, jf. barnevernloven § 6-3.

Barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten er gitt kompetanse til å fatte akuttvedtak om plassering av barn i institusjon for inntil to uker, ved fare for utnyttelse til menneskehandel.  I en akuttsituasjon kan det ikke stilles samme krav til grundighet i undersøkelsesfasen som ellers. Kravet til forsvarlig saksbehandling medfører likevel en plikt til å foreta et minimum av undersøkelser for å unngå at det treffes og iverksettes feilaktige vedtak.

Vilkåret for akuttvedtak etter barnevernloven § 4-29 fjerde ledd er at barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten, etter en konkret faglig vurdering finner det sannsynlig at:

  • det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at
  • plassering er nødvendig for å beskytte barnet

Det er ingen krav om at det må foreligge en vurdering fra politiet om fare for utnyttelse og beskyttelsesbehov, for at barneverntjenestens leder skal kunne fatte midlertidig akuttvedtak etter barnevernloven § 4-29 fjerde ledd. Politiets vurdering kan imidlertid gi gode holdepunkter for hvorvidt det er behov for akuttvedtak. Barneverntjenesten bør derfor kontakte politiet for en vurdering i de tilfeller det er praktisk mulig og ikke vil forlenge saksbehandlingstiden på en slik måte at barnet settes i fare.  

Akuttvedtaket skal godkjennes av fylkesnemnda.  Dersom det vurderes at det er behov for mer langvarig plassering, må begjæring om tiltak sendes til fylkesnemnda snarest og senest innen to uker fra akuttvedtaket ble fattet. Dersom begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda innen fristen, opprettholdes akuttvedtaket inntil fylkesnemnda har behandlet saken. Dersom begjæring om tiltak ikke er sendt fylkesnemnda innen fristen, faller derimot akuttvedtaket bort.  

Dersom vilkårene i barnevernloven § 4-29 annet ledd er oppfylt kan fylkesnemnda fatte vedtak om plassering av et barn i institusjon for opptil seks uker. Gjennom nye vedtak kan plasseringstiden forlenges med seks uker om gangen, men samlet plasseringstid kan ikke overstige seks måneder (inkludert varighet av eventuelt akuttvedtak).

Vedtak fra fylkesnemnda etter § 4-29 annet ledd forutsetter at politiet har foretatt en vurdering av faren for utnyttelse til menneskehandel og barnets beskyttelsesbehov. Fylkesnemnda kan fatte vedtak om midlertidig plassering dersom:

  • politiet finner at det er nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet, og
  • fylkesnemnda i tillegg, på bakgrunn av politiets vurdering og de øvrige dokumenter i saken, finner det sannsynlig at det foreligger en slik nærliggende og alvorlig fare at plassering er nødvendig for å beskytte barnet, og at barnet ikke kan oppnå tilstrekkelig beskyttelse gjennom andre tiltak etter barnevernloven, eller på annen måte.  

Selv om forannevnte vilkår er oppfylt, kan fylkesnemnda likevel kun fatte vedtak om midlertidig plassering etter barnevernloven § 4-29 annet ledd, dersom nemnda etter en helhetsvurdering finner at plassering er den beste løsningen for barnet. 

Barneverntjenesten kan unnlate å iverksette fylkesnemndas vedtak, dersom forholdene tilsier det og politiet samtykker til det.  Bakgrunnen er at barneverntjenesten og politiet skal ha mulighet til å revurdere barnets situasjon og beskyttelsesbehov før et slikt inngripende vedtak iverksettes. Barneverntjenesten må varsle fylkesnemnda dersom vedtaket ikke iverksettes. 

Barn og unge som står i fare for menneskehandel befinner seg i en svært sårbar og utsatt situasjon, og beskyttelsesaspektet er ofte mer fremtredende ved plasseringer etter barnevernloven § 4-29, enn ved andre plasseringer etter barnevernloven. Barnevernloven § 4-29 femte ledd gir hjemmel til å iverksette beskyttelsestiltak, for å hindre at barnet får kontakt med personer som kan utnytte det til menneskehandel. Slike beskyttelsestiltak vil oppfattes inngripende for det enkelte barn, og skal ikke være mer omfattende enn nødvendig.

Både fylkesnemnda (ved vedtak etter § 4-29 annet ledd) og barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten (ved akuttvedtak etter § 4-29 fjerde ledd) kan bestemme at det skal iverksettes beskyttelsestiltak. Hvilke beskyttelsestiltak som skal iverksettes må fremgå av plasseringsvedtaket. Barnevernloven § 4-29 femte ledd inneholder en uttømmende liste over hvilke beskyttelsestiltak som kan besluttes iverksatt, og omfatter begrensninger i barnets adgang til:

  • å motta besøk
  • kommunikasjon gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr
  • å bevege seg fritt utenfor institusjonens område, samt
  • begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er

Det kan ikke fastsettes begrensinger i barnets adgang til kontakt med verge, advokat, barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, behandlende helsepersonell, prest, sjelesørger eller lignede.

Institusjonen har plikt til å gjennomføre beskyttelsestiltaket dersom det er fastsatt i vedtak fra fylkesnemnda, eller i akuttvedtak fra leder for barneverntjenesten eller påtalemyndigheten, jf. bvl. § 5-9 femte ledd.

Dersom det fattes vedtak om plassering etter barnevernloven § 4-29, skal barnet plasseres i en institusjon som er faglig og materielt i stand til å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg.  Det er barneverntjenesten som har omsorgen for barnet, mens institusjonen har ansvaret for å utøve den daglige omsorgen på vegne av barneverntjenesten etter at barnet er plassert.

Institusjonen må ha en bemanning og faglig kompetanse som er egnet til å gi barna et godt og forsvarlig omsorgstilbud og beskyttelse mot menneskehandel, samtidig som institusjonen har kompetanse til å kunne gjennomføre eventuelle beskyttelsestiltak som er besluttet.

Barneverntjenesten skal fortløpende følge opp plasseringen, og i samarbeid med politiet under hele plasseringsperioden vurdere om plassering er nødvendig for å beskytte barnet eller om den kan opphøre. For eksempel kan det tenkes at beskyttelse etterhvert kan gis med mindre inngripende tiltak.  Barneverntjenesten har myndighet til ut fra sin faglige vurdering å beslutte at plasseringen skal opphøre. Det er ikke krav om samtykke fra politiet, men barneverntjenesten må alltid informere politiet og gi politiet anledning til å uttale seg før beslutningen om eventuelt opphør foretas. Barneverntjenesten skal legge stor vekt på politiets uttalelse.    

I løpet av den perioden barnet er plassert etter barnevernloven § 4-29, er det en grunnleggende forutsetning at alle ansvarlige myndigheter arbeider aktivt for å klargjøre spørsmålet om menneskehandel og barnets situasjon. Barneverntjenesten må ha kommet frem til en avklaring av barnets videre situasjon med utgangspunkt i barnets beste, når plasseringen opphører.

Barneverntjenesten har ansvar for å følge opp barnet så lenge det oppholder seg i Norge, også etter at plasseringsvedtaket etter barnevernloven § 4-29 er utløpt, og uavhengig av politiets etterforskning og eventuell sak til behandling hos utlendingsmyndighetene. Barneverntjenesten vil måtte vurdere andre tiltak etter barnevernloven, dersom det er behov for det etter at plasseringsvedtaket etter barnevernloven § 4-29 er utløpt.

Darnevernloven § 4-29 skal kun benyttes i tilfeller der det ikke er mulig å oppnå tilfredsstillende beskyttelse og omsorg for barnet på annen måte. Dersom vilkårene i en av barnevernlovens øvrige plasseringsbestemmelser er oppfylt, og de tiltakene som kan iverksettes etter de enkelte bestemmelsene gir et tilstrekkelig vern mot å bli utnyttet til menneskehandel, er det denne bestemmelsen som skal benyttes.

Se saksbehandlingsrundskrivet for mer informasjon om tiltak etter barnevernloven.