Krisesenterveileder - Faglig veileder for innholdet i krisesentertilbudet

Skriv ut veileder

Om

1. Første henvendelse

Første henvendelse

Personer som er utsatt for vold kommer ofte i kontakt med krisesenteret på ulike måter. Ved første kontakt er det viktig at du får god oversikt over personens situasjon, og at du får mulighet til å gi informasjon om hvilken hjelp vedkommende kan få.

Inviter personen til en samtale.
Få oversikt over personens situasjon og risiko (innledende kartlegging).
Gi nødvendig informasjon.
Vurder hvilken hjelp personen trenger.
Registrer vedkommende.

Den første kontakten med krisesenteret kan foregå på flere måter: på telefon, ved direkte oppmøte eller ved at vedkommende blir brakt til senteret av ansatte i andre tjenester eller politiet.

Når den utsatte henvender seg på telefon, kan du invitere til en samtale på senteret. Det gir deg bedre mulighet til å få oversikt over hvilken situasjon vedkommende befinner seg i, og til å gi informasjon.

Dersom den voldsutsatte ikke behersker norsk tilstrekkelig til å fortelle om sin situasjon, er det nødvendig å bruke tolk. Det kan ofte gå raskere å få telefontolk enn tolk som møter opp.

Krisesenteret bør ha en oversikt over tolketjenester, både når det gjelder tolk som møter opp (lokale tolketjenester) og telefon- /skjermtolk. På Tolkeportalen finner du et nasjonalt tolkeregister med oversikt over tolker og deres kvalifikasjoner.

Når du skal bestille tolk, er det flere hensyn å vurdere. Tolkens rolle er krevende, og som ansatt har du et ansvar for å legge til rette for god kvalitet i samtalene. Brukeren kan oppleve at det både er ubehagelig og utrygt å inkludere en tredje person i rommet eller på skjerm, i en sårbar situasjon. Derfor er det viktig at du prøver å få oversikt over brukerens preferanser og det kan være nyttig å involvere brukeren i vurderingen før tolk bestilles.

Fremmøtetolk

Hvis du skal bruke fremmøtetolk, er det viktig at du tar denne beslutningen i samråd med brukeren. Før samtalen kan du gi brukeren navnet på tolken. Dette kan bidra til at brukeren føler seg trygg og ivaretatt, og forhindre at det er noen brukeren kjenner. Fordelen med å benytte en oppmøtetolk er at tolken deltar i situasjonen og får del i nonverbal kommunikasjon.

Telefontolk

Det kan være en fordel å benytte en telefontolk med tanke på tilgjengelighet og økonomi. Å bruke telefontolk har også klare fordeler når det gjelder trygghet og sikkerhet. Tolken behøver ikke å kjenne brukerens identitet eller hvor brukeren befinner seg.

Skjermtolk

Skjermtolking innebærer at brukere og tolken kan se hverandre. Det gir tolken bedre mulighet til å få med seg nonverbal kommunikasjon og hva som skjer i rommet. Skype og andre teknologiske løsninger gjør det relativt enkelt å få til en samtale med skjermtolk.

Tolkens kjønn

Når temaet for samtalen er vold og krenkelser, kan brukeren ønske tolk med samme kjønn som seg selv. Dette kan være særlig viktig når du skal benytte oppmøtetolk.

Gruppetilhørighet

Brukeren kan tilhøre et lite miljø der mange kjenner hverandre. Tolken kan ha relasjoner til den voldsutsatte og/eller familien. Den voldsutsatte kan oppleve å bli stigmatisert fordi vedkommende søker hjelp på krisesenteret.

I enkelte flyktninggrupper kan det være politiske skillelinjer som kan ha betydning for brukerens tillit til tolken. Det kan være en fordel å bruke en tolk som snakker samme språk som brukeren, men som ikke har bakgrunn fra samme land.

Dialekter

Flere språk har dialekter som kan være ganske ulike. Derfor må du forsikre deg om at tolken behersker dialekten brukeren har. Dette gjelder for eksempel arabisk og kurdisk.

På imdi.no finner du flere nyttige tips når du skal bestille tolk

Start med åpne spørsmål - innledende kartlegging

Personer som henvender seg tenker ofte ikke på det de opplever som vold. I den første samtalen kan du stille åpne, utforskende spørsmål om hva som har skjedd og hvorfor personen tok kontakt med krisesenteret:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva opplever du som frustrerende eller vanskelig?
Hva skjer/skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Hvordan reagerer du/hva gjør du i slike situasjoner?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

"Jeg tenkte: Hvis jeg ikke gjør noe nå, så går det galt. Da dør jeg."

Spør om vold og trusler

Med utgangspunkt i det hun eller han forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler og om utøver underveis i samtalen, for å få bedre oversikt over situasjonen.

Mange tenker ikke om det de opplever som vold, eller skammer seg over å være utsatt og finner det vanskelig å snakke om. Du kan derfor be personen som henvender seg om å fortelle om konkrete hendelser og hvem som er involvert, uten å bruke begreper som «vold», «utøver», «overgriper» etc.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Det er flere forhold som bidrar til dette, og det er viktig å være klar over disse i møte med utsatte.

Akutt krise

Når voldsutsatte søker hjelp ved krisesenteret, er det ofte som et resultat av en dramatisk situasjon. Den utsatte befinner seg gjerne i akutt krise. For noen kan det være vanskelig å gjøre konkret rede for situasjonen som har brakt dem til krisesenteret, hva de har opplevd og hvilken risiko de opplever at foreligger.

Å være i akutt krise påvirker også hvordan man opplever risiko. De fleste har i en slik fase større frykt for ny vold enn realitetene i trusselbildet indikerer. Noen klarer i midlertid ikke å forholde seg til eller gjøre rede for trusler de er stilt overfor, og kan underkommunisere risikoen for ny vold. I slike tilfeller er det viktig å gi vedkommende god beskyttelse inntil situasjonen framstår som mer avklart.

Hva er vold?

Personer som henvender seg til krisesenteret tenker kanskje ikke at det de har opplevd er vold. De forteller kanskje om «konflikter med ektefellen min», «problemer hjemme» eller at de er «kastet ut hjemme». De kan tenke at «vold» først og fremst er fysisk og svært alvorlig vold og forstår i liten grad psykiske, økonomiske og seksuelle krenkelser som vold.

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

Å leve med alvorlig vold over tid, kan føre til at situasjonen normaliseres og ikke lenger oppleves som risikofylt. Noen er vokst opp med vold og krenkelser, andre har levd i lengre samliv med vold. I et mishandlingsforhold inngår ofte trusler om hva som skal hvis den utsatte bryter ut, noe som kan medvirke til både frykt og dårlig samvittighet.

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

Den utsatte strekker seg stadig lengre i å ta ansvar for partner og relasjonen, og aksepterer kanskje stadig mer alvorlige krenkelser, som oppleves som normalt. Noen kan oppleve det som så krevende å forholde seg til voldserfaringene, at følelsen av frykt «skrus av» og at vedkommende preges av nummenhet.

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

I samfunnet er det en utbredt oppfatning at man ikke skal finne seg i vold. For voldsutsatte kan dette bidra til at det blir vanskelig å ta inn over seg situasjonen man lever i: «Hvis det er alvorlig vold, så må jeg gå». Å fornekte at det dreier seg om alvorlig vold, kan dermed bli en nødvendig strategi for å bli værende i voldsforholdet. Den utsatte og utøver(-e) har dermed felles interesse av å bagatellisere volden som foregår.

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Tradisjonelle kjønnsroller kan bidra til å bagatellisere vold, kanskje i særlig grad for menn. At menn utsettes for vold fra kvinnelig partner, framstilles i noen sammenhenger som noe komisk eller usannsynlig. Menn kan også føle forventninger, både fra seg selv og andre, at dette ikke er så alvorlig og at de burde klare å ordne opp på egenhånd. Utsatte kvinner kan anklages for å være psykisk ustabile («hysteriske kvinnfolk»).

Utsatte for vold kan rette hovedoppmerksomheten mot at det er utøver som trenger hjelp, at vedkommende har psykiske problemer eller sosiale utfordringer som fører til voldsutøvelsen. Å søke hjelp for volden kan oppleves som å mislykkes: Jeg klarte ikke å hjelpe den som har utsatt meg for vold. Dette kan også være en form for bagatellisering, ved at det er vanskelig å ta inn over seg at man selv lever med alvorlig vold og trenger hjelp og beskyttelse.

Ikke motivert til å søke hjelp

Noen bringes til krisesenteret av politiet eller andre tjenester, uten at det foreligger en personlig motivasjon til å søke hjelp. Dette kan medvirke til at volden bagatelliseres, fordi de ikke ønsker å være på krisesenteret.

Skam/tabu i samfunnet

Vold i nære relasjoner er skambelagt og tabubelagt. Det hersker oppfatninger i samfunnet av at det først og fremst er kvinner som rammes, eller ressurssvake og særskilte minoritetsgrupper. Dette kan gjøre det vanskelig å tilkjennegi overfor andre at man selv er utsatt.

Oppfatninger i samfunnet av hvem som rammes av vold kan gjøre det spesielt vanskelig for voldsutsatte å snakke om hva de har opplevd. Det kan oppleves spesielt skamfullt å være utsatt for vold fra kvinnelig partner/kvinner i familien, siden de som mann som oftest er fysisk overlegne.

Det kan være særlige tabuer knyttet til å fortelle om seksuell vold, noe som ofte utgjør en integrert del av et mishandlingsforhold. Det kan være press og/eller tvang til uønsket seksuell aktivitet, ydmykelser av seksuell karakter, latterliggjøring knyttet til sex eller nedverdigende karakteristika av kropp. Voldsutsatte kan benytte sex for å prøve å unngå (og dermed beskytte seg mot) ny vold, noe som i etterkant kan føre til selvfordømmelse og selvforakt. Mange tenker at seksuell vold kun rammer kvinner, noe som kan gjøre det særlig skamfullt for menn å snakke om slike krenkelser. Seksuell vold ser i særlig grad ut til å inngå i voldsbildet der menn har brutt ut av forhold til en annen mann.

Kan utløse sterke følelser

Å snakke om volden kan være en stor følelsesmessig påkjenning og derfor noe den utsatte prøver å unngå. Det dreier seg i mange tilfeller de verste opplevelsene i hans/ hennes liv, preget av skamfølelse. Den utsatte kan oppleve seg som (eller bli anklaget for å være) medskyldig i volden, fordi han/hun ikke har brutt ut tidligere. Samtalen kan utløse sterke minner og gjenopplevelser, sammen med overveldende følelser av sorg, sinne, frykt, maktesløshet, og skam. I mange tilfeller kan det imidlertid også oppleves som en lettelse å fortelle noen om hva som har skjedd.

Ulike måter å vise frykt på

I vurderinger av risiko for ny vold, er den utsattes opplevelse av frykt viktig. Samtidig er det viktig å være klar over at hvordan man viser frykt kan variere avhengig av for eksempel kulturbakgrunn og kjønn. Tradisjonelle kjønnsroller kan medvirke til at det er mer akseptabelt for kvinner å gi direkte uttrykk for frykt og redsel enn for menn. Erfaring tyder på at utsatte menn i større grad underkommuniserer frykt og i stedet gir uttrykk for fortvilelse. Dette kan forlede deg til å tro at volden egentlig ikke var så alvorlig og medvirke til at risikoen for ny vold undervurderes.

Redd for å ikke bli trodd

Voldsutsatte kan frykte at hvis de forteller om volden, vil de ikke bli trodd. De kan oppleve at utøver har større troverdighet, for eksempel ved å framstå som mer veltalende og overbevisende. Kvinner kan oppleve at mannlig partner har høyere status når det gjelder jobb/økonomi og dermed blir mer lyttet til. Noen har allerede opplevd å ikke bli trodd i møte med andre tjenester. Utsatte kan derfor tenke at det ikke nytter å fortelle om hvordan de har det, fordi de uansett ikke vil bli trodd.

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Det er over tid etablert en større forståelse i samfunnet av at kvinner utsettes for vold, mens det fremdeles er mindre kunnskap om at også menn rammes av vold i nære relasjoner. Dette kan gjøre det særlig vanskelig for menn å fortelle om vold. Menn har også høyere terskel for å søke hjelp, både i helsetjenester og ellers.

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

«Reversering» av voldsforholdet innebærer at den som søker hjelp for vold anklages for å være utøvende part. Frykt for dette kan stoppe utsatte fra å søke hjelp. Det kan spille på tradisjonelle kjønnsroller. Oppfatninger i samfunnet av menn som utøvere og kvinner som ofre, kan gjøre det særlig vanskelig for utsatte menn å bli trodd når de anklages for å egentlig være den som utøver volden.

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Å snakke om krenkende opplevelser utgjør også en belastning for deg som ansatt. Det er brukerens behov og ønsker som skal ligge til grunn for innholdet i samtalene. Samtidig er det viktig at du tar høyde for hvilke belastninger det medfører for deg, for eksempel gjennom god kompetanse, regelmessig veiledning og variasjon i arbeidsoppgavene. Les mer om ivaretakelse av ansatte.

I løpet av samtalen er det viktig at du får oversikt over:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet voldsutøver at den utsatte søker hjelp på krisesenteret?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter den utsatte at i verste fall kan skje?
Har den utsatte vært redd for ditt eget liv?
Er det barn hos voldsutøver nå?
Opplever personen at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet vedkommende om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

Dersom brukeren forteller om nylig voldtekt, er det viktig at du vurdere om du skal henvise han eller henne til overgrepsmottaket for sporsikring.

Dersom det er flere voldsutøvere, og volden støttes av flere i familien, kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette kan spille inn på hvilken risiko vedkommende er stilt overfor.

Omtrent én av ti av brukerne oppgir at de har opplevd æresrelatert vold eller tvangsekteskap, både blant kvinner og menn. For utsatte som hovedsakelig oppgir mishandling fra partner, kan imidlertid volden også ha en transnasjonal dimensjon og omfatte æresrelatert vold.

Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.

Æresrelatert vold har som formål å opprettholde eller gjenfinne (stor-)familiens ære. Det rammer både kvinner og menn, unge og voksne. Æresrelatert vold har sin bakgrunn fra samfunn med sterke hierarkier basert på alder og kjønn, noe som plasserer unge kvinner i en særlig utsatt posisjon. Dette gjelder ikke minst fordi familiens ære er knyttet til kontroll av kvinners seksualitet. Familier med høy sosial status innad i gruppa, kan oppleve større forventninger om å håndtere trusler mot familiens ære og dermed med større risiko for denne type vold.

Æresrelatert vold kan omfatte psykisk vold (press, tvang, trusler, kontroll), fysisk vold, seksuell vold og andre typer krenkelser. Det omfatter ofte sterk negativ sosial kontroll og psykisk vold som nedverdigelser (for eksempel å bli kalt «hore» eller andre negative karakteristikker), utstøtelse av familien eller trusler om dette. Barn og unge kan utsettes for omfattende press og tvang når det gjelder klær, fritidsaktiviteter, samvær med venner, valg av utdanning, ektefelle, etc.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er:

at formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
som oftest flere utøvere i (stor-)familien
at flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst én av partene:

ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Når et ekteskap inngått under tvang blir fullbyrdet, innebærer det som regel at ektefellene har seksuell omgang. For mange innebærer dermed tvangsekteskapet også seksuell omgang uten samtykke. For noen handler det om press og tvang til å forbli i et ekteskap, mot sin vilje.

Når noen blir giftet mot sin vilje, inngår det ofte i en større sammenheng med autoritær oppdragelse, streng negativ kontroll og ulike former for vold. Tvangsekteskap betegnes som en form for æresrelatert vold, fordi motivasjonen kan være å bevare familiens ære. Tvangsekteskap kan imidlertid også være økonomisk motivert eller være en migrasjonsstrategi for å få slektninger til Norge gjennom familieinnvandring.

I kartlegging av tvangsekteskap og æresrelatert vold, vil mange av de generelle utfordringene knyttet til kartlegging melde seg. Det er derfor viktig at du også ser på innholdet om utfordringer i kartlegging av vold og trusler.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Det er flere forhold som bidrar til dette, og det er viktig å være klar over disse i møte med utsatte.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Tenker ikke på det som vold

Mange utsatte tenker ikke at det de opplever er vold, men kan likevel være utsatt for det som viser seg å være alvorlige krenkelser. De kan si at de «er kastet ut hjemmefra», har «konflikter med familien», er presset til å gifte seg, «ufrivillig gift» eller lignende, «problemer med oppholdstillatelsen», «problemer med ektefellen», etc. Unge kan fortelle at de er forlovet, som kanskje er et religiøst inngått ekteskap, og dermed regnes som gyldig og forpliktende på lik linje med offisielle vigsler. Det kan være utsatte som er kastet ut hjemmefra, fordi de ikke aksepterer familiens planer om ekteskap, og som underkommuniserer både vold og trusler og at de ikke har noe sted å bo. Personer som har kommet til Norge ved familieinnvandring, kan utsettes for mishandling fra flere og nektes skilsmisse. Du kan be den utsatte konkretisere hva problemene består i, hva som oppleves vanskelig og hvilken risiko de opplever.

Særlig risiko

Æresrelatert vold og tvangsekteskap kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er som oftest flere utøvere, ved at flere i familien utøver og støtter volden, og dermed større risiko for den utsatte. Det kan være risiko for å bli tatt med ut av landet, mot sin vilje, og der utsettes for ytterligere vold som tvangsekteskap, frihetsberøvelse og i verste fall drap. Det er derfor viktig å få klarlagt om trusselbildet har dimensjoner av æresrelatert vold, når det skal vurderes hvilken oppfølging og sikkerhetstiltak den utsatte har behov for.

Risiko knyttet til å søke hjelp

Å unngå at familien opplever skam og vanære fra andre, er den viktigste motivasjonen i æresrelatert vold. Å avsløre problemer eller vold i familien utad, for eksempel gjennom å søke hjelp i storsamfunnets hjelpetilbud, kan i seg selv regnes som et tap av ære. Dette gjelder særlig det blir kjent at kvinner rømmer fra familien, og oppholder seg for eksempel på krisesenter, enten det er døtre eller svigerdøtre. Det synliggjør at familien ikke har kontroll på kvinnenes ærbarhet. Frykt for at problemer i familien skal bli kjent for andre, kan føre til press, tvang og vold for å unngå ærestap. Familiemedlemmer kan bli giftet eller tatt med ut av landet mot sin vilje, for å redde situasjonen.

I vurderingen av hvorvidt personer som henvender seg trenger beskyttelse i krisesenterets botilbud eller ikke, er det viktig at dere sammen går nøye gjennom hva den utsatte frykter kan skje dersom familien får vite at vedkommende har søkt hjelp, og hvilken risiko dette kan innebære.

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være:

personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
unge som familien mener er «blitt for norske»
personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe vedkommende oppholdstillatelse i Norge
gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi+)
personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

I kartleggingen kan det være særlig viktig å få oversikt over om den utsatte har kjæreste. Rykter om kjæreste kan true kvinners ærbarhet og dermed familiens æres. For gutter kan det forkludre familiens eventuelle planer om ekteskap. At den utsatte har kjæreste, at det går rykter om dette eller at familien tror den unge har kjæreste, kan derfor utløse trusler og andre represalier fra familien. I noen tilfeller fører det til en akuttsituasjon som utgjør den direkte foranledning for at den utsatte søker hjelp ved krisesenter eller i andre instanser. I enkelte tilfeller søker par hjelp sammen.

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

I saker som omhandler æresrelatert vold, er det som oftest flere utøvere. Både menn og kvinner kan ha sentrale roller i utøvelsen av vold. Unge kan oppleve press, tvang og vold fra foreldre, søsken og andre slektninger. Gifte kan utsettes for trusler og mishandling fra både ektefelle, svigerfamilie og egen familie. Utøverne kan være bosatt forskjellige steder, både i Norge og i utlandet (se om transnasjonal dimensjon nedenfor). Unge som søker hjelp, kan utsettes for et massivt press fra flere hold i (stor-)familien, gjennom telefon, SMS og sosiale medier.

Personer som utøver press, trusler og vold, kan selv stå under press fra familiemedlemmer med stor makt. Foreldre kan oppleve press fra andre i familien, bosatt her i landet, i andre land eller i opprinnelseslandet. Familiemedlemmer kan presses til å holde oppsyn med og «sladre», særlig på søstre, kusiner og andre kvinnelige slektninger. Hvis det planlegges alvorlig vold, kan unge gutter utpekes til å gjennomføre det, fordi man håper at ungdommer vil få mildere straff hvis forbrytelsen avsløres.

I kartleggingen er det viktig at du ser nøye på hvem som kan utgjøre en trussel for den utsatte, sammen med hvilken rolle ulike familiemedlemmer har i volden, både hvem som er aktivt utøver vold, hvem som aktivt støtter og hvem som passivt medvirker. Siden skam og ærestap først skjer nå problemet er offentlig, er det også viktig at du prøver å få oversikt over hvem som kjenner til situasjonen (normbruddet/ konflikten/ volden).

Hvem støtter den utsatte?

Å søke hjelp for æresrelatert vold kan resultere i at den utsatte utstøtes eller blir tvunget til å bryte kontakten med egen familie. Dette innebærer store sosiale og følelsesmessige belastninger. Utsatte kan oppleve ganske ambivalente følelser overfor familien, og befinne seg i et følelsesmessig kaos av sorg savn, fortvilelse, skam og skyld for å ha ødelagt familiens ære.

Volden vil imidlertid sjelden støttes av alle i storfamilien. Utsatte kan i en del tilfeller finne støtte hos enkelte familiemedlemmer, noe som kan oppleves svært positivt. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at slike støttepersoner kan settes under et særlig press fra øvrig familie/voldsutøvere, og dermed i enkelte tilfeller kan utgjøre en potensiell trussel ved eventuell kontakt.

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Æresrelatert vold kan også omfatte risiko for å bli tatt med til utlandet, med eller mot sin vilje, og utsatt for (ny) vold der. De fleste tvangsekteskap inngås i utlandet. En del kvinner (noen med barn) reiser selv eller blir tatt med til sitt hjemland, og nektes av ektefelle/ familie å komme tilbake til Norge. Utsatte som befinner seg i utlandet kan bli fratatt telefon, bankkort, pass og utsettes for frihetsberøvelse, tvangsekteskap, mishandling og drap. Noen holdes tilbake i utlandet til oppholdstillatelsen i Norge er utløpt.

Unge i konflikt med sine foreldre, kan etterlates i utlandet mot sin vilje. Det kan være ulike årsaker til at barn og unge tas med til utlandet. Det kan være for å slippe unna hjelpeapparatet i Norge, for få kontroll over adferd som vanærer familien eller for å disiplinere ungdommer. Det kan være et ønske om å gi dem mulighet til å tilegne seg språk-, religion- og kulturkunnskap i foreldrenes opprinnelsesland. Motivet kan også være å hjelpe ungdommer ut av rus eller kriminalitet og et dårlig miljø.

Få oversikt over oppholdsstatus

Det er svært viktig at du får oversikt over oppholdsstatus i Norge. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter den utsatte har, både når det gjelder videre opphold i Norge og hjelp fra andre tjenester.

For noen vil det å bryte ut av et voldsforhold innebære at de risikerer å miste grunnlaget for videre opphold i Norge. Det er derfor viktig at de får god informasjon og bistand til å søke om opphold andre grunnlag.

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om den utsatte skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Risiko for vold under opphold i utlandet innebærer at du i kartleggingen må få rede på eventuelle planer om å reise utenlands. Det er svært begrenset hva norske myndigheter kan gjøre for å hjelpe utsatte som befinner seg i utlandet. Dette har flere årsaker:

Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte vedkommende kun som borgere av det aktuelle landet
I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
risiko for ny vold i utlandet
hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Hvis du opplever at du eller andre ansatte ved krisesenteret ikke har tilstrekkelig kunnskap til å kartlegge æresrelatert vold, vurdere risiko eller håndtere situasjonen, kan du henvende deg til lokalt politi eller til Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Du finner mer informasjon om kompetanseteamets arbeid og kontaktinformasjon her.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

I noen tilfeller får krisesenteret henvendelser om voldsutsatte som oppholder seg i utlandet og ønsker hjelp for å returnere til Norge. I slike saker kan du henvende deg til Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Kompetanseteamet koordinerer arbeidet med å bistå utsatte for æresrelatert vold i å returnere til Norge.

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Hvis du etter kartleggingen vurderer at den utsatte trenger mer omfattende oppfølging enn et kortvarig opphold på krisesenter kan gi, kan du be om at den unge vurderes for nasjonalt bo- og støttetilbud for unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Du kan henvende deg til Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som kartlegger behov og tildeler plass.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Hvis du får kunnskap som gir grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt i miljø, tilsyn og stell, har du plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet (dyrevelferdsloven § 5).

Kartleggingen ved første henvendelse skal først og fremst danne grunnlag for å vurdere hvilken hjelp den som henvender seg trenger, og om hun/han trenger beskyttelse i krisesenterets botilbud eller ikke. Videre kartlegging av volden kan gjøres på et seinere tidspunkt.

Personer som henvender seg til krisesenteret, kan være i en situasjon hvor de vurderer om de skal bryte ut av en situasjon med vold eller ikke. Andre befinner seg i akutt og dramatisk situasjon. Å bli møtt på en god måte, og å få enkel informasjon om hvilken hjelp man kan få, kan spille en avgjørende rolle når den voldsutsatte skal ta en slik beslutning. Du kan gjerne berømme personen for å søke informasjon og hjelp.

"Sønnen min sa: Mamma, du har slutta å smile! Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe."

Informasjon er særlig viktig i møte med personer som har vært utsatt for informasjonskontroll og feilinformasjon som en del av overgrepsbildet. Det kan for eksempel være trusler om at vedkommende vil bli kastet ut av landet eller bli fratatt barna hvis de oppsøker hjelp.

Det er viktig at du sjekker ut hvilken kjennskap den voldsutsatte har til krisesenteret. Noen kan ha lite kunnskap om hva et krisesenter er, eller de er blitt feilinformert.

Fortell at krisesenteret kan tilby:

beskyttelse, trygghet og et sted å bo for en periode
samtaler med råd, veiledning og oppfølging fra ansatte/ kontaktperson med kunnskap om vold i nære relasjoner
hjelp til å komme i kontakt med andre instanser de trenger hjelp fra, som advokat, NAV, politi, etc.
hjelp knyttet til barnas situasjon
hjelp til å finne ny bolig
oppfølging i en reetableringsfase
delta på arrangementer/grupper eller lignende på krisesenteret (hvis det finnes)

Å bryte ut av en situasjon med vold kan innebære store utfordringer når det gjelder sikkerhet, opphold i Norge, bolig, omsorg for barn, økonomi, etc. Informér den voldsutsatte om hvilke rettigheter vedkommende har og om hvilken hjelp andre instanser kan bidra med, som advokat, politi, NAV eller andre.

For voldsutsatte som har opphold i Norge knyttet til samliv med partner/ektefelle, er det viktig at du informerer om muligheten for å søke om opphold i Norge på selvstendig grunnlag.

Å fortelle til andre at man er utsatt for vold, som for eksempel å ta kontakt med krisesenteret, kan øke risikoen for nye krenkelser. Hvis voldsutøver får kjennskap til dette, kan det føre til represalier i form av ny og mer alvorlig vold enn før. Dersom du avdekker at den som henvender seg lever med alvorlige krenkelser, er det viktig at du informerer om denne risikoen. Vurder sammen behovet for beskyttelse i krisesenterets botilbud.

Fortell den voldsutsatte om hvilke plikter du som ansatt har når det gjelder håndtering av informasjonen som blir gitt til deg. Informer om at du har en lovpålagt opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Det kan være nødvendig at du forklarer hva dette innebærer.

I samtalen er det viktig at du får et bilde av hvilke trusler den som henvender seg lever med og hvilken hjelp og oppfølging brukeren trenger. Du må forsikre deg om at du har nok informasjon til å vurdere følgende alternativer:

Beskyttelse på krisesenteret (botilbudet)

Når du vurderer om den som henvender seg skal få tilbud om opphold i krisesenterets botilbud, er det først og fremst behovet for beskyttelse mot ny vold som skal ligge til grunn.

Hvorvidt den som henvender seg har tilhørighet til en kommune som samarbeider om krisesenteret, har gyldig oppholdstillatelse i Norge, er asylsøker eller er utsatt for menneskehandel, skal ikke inngå i en slik vurdering.

Råd og veiledning (samtaletilbud)

Hvis den innledende samtalen tyder på at det foreligger liten risiko for ny vold, kan du gir tilbud om oppfølging gjennom videre samtaler på krisesenteret (dagtilbudet). Samtaletilbudet kan være særlig aktuelt for voldsutsatte som ikke kan dra nytte av opphold på ordinært krisesenter, men som trenger andre typer botilbud. Samtaletilbudet kan også ofte være særlig aktuelt for menn som ikke har behov for beskyttelsen som botilbudet gir.

Det kan være tilstrekkelig for den voldsutsatte å kun komme til samtale hvis vedkommende først og fremst trenger

informasjon
råd, veiledning og støtte
hjelp til å bearbeide voldserfaringer

Les mer om dagtilbudet i kapittel 2.

Tilrettelagt krisesentertilbud

Det hender at voldsutsatte som henvender seg vanskelig kan dra nytte av et opphold på ordinært krisesenter. Det kan være fordi personen har

alvorlige utfordringer knyttet til rusmisbruk eller psykiske lidelser
en atferd som gjør det vanskelig å være på et krisesenter sammen med andre beboere
liten evne til å klare seg selv, slik et opphold på krisesenter forutsetter

Kommunen har plikt til å sørge for et krisesentertilbud eller et tilsvarende tilbud for voldsutsatte med behov for individuell tilrettelegging (krisesenterloven §§ 2 og 3). Det er ulike måter å organisere et tilrettelagt krisesentertilbud på.

Hvis det ikke foreligger et tilrettelagt krisesentertilbud, er det viktig at krisesenteret har et formalisert samarbeid med lavterskeltilbud i kommunen hvor voldsutsatte med slike utfordringer kan henvises. Krisesenteret kan i slike tilfeller bidra med samtaler med den utsatte.

Beskyttelse i annet krisesenter

I enkelte tilfeller kan kartleggingen avdekke at den som henvender seg lever med spesielt høy risiko for å bli utsatt for alvorlig vold. Hvis du etter en innledende kartlegging er usikker på om det er tilstrekkelig trygt for vedkommende å være på dette krisesenteret, kan det vurderes om et annet krisesenter kan benyttes. I slike tilfeller skal politiet involveres (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4).

Les mer om flytting til annet krisesenter i arbeid med sikkerhet kapittel 4.

Mer egnet hjelpetilbud

Personer henvender seg i noen tilfeller til krisesenteret, uten at situasjonen dreier seg om vold i nære relasjoner. De kan imidlertid være i alvorlig krise og ha behov for hjelp. For å kunne vise vedkommende videre til et egnet hjelpetilbud, er det en fordel at krisesenteret har et etablert samarbeid med andre hjelpetilbud i kommunen. Det kan for eksempel være NAV, botilbud for bostedsløse, rusmisbrukere eller personer med alvorlige psykiske lidelser eller andre typer tilbud.

Er du usikker på alvorlighetsgraden i trusselbildet?

Når voldsutsatte søker hjelp på grunn av vold, befinner de seg ofte i akutt krise. Dette kan gjøre det vanskelig å få et godt bilde av alvorlighetsgraden i trusselbildet. Hvis du etter en innledende samtale synes det er vanskelig å få oversikt over hvilken risiko det dreier seg om, bør den som henvender seg få tilbud om opphold på krisesenteret inntil dette er mer avklart.

Uavhengig av hvilken hjelp den som henvender seg ønsker eller får videre, er det viktig at du lager et kort journalnotat fra den første samtalen. Det kan være nyttig dokumentasjon for andre ansatte som eventuelt skal følge personen opp videre, eller ved senere henvendelser til krisesenteret.

Det er særlig viktig at du dokumenterer det som den voldsutsatte forteller om vold og krenkelser. Dette er opplysninger som kan ha sentral betydning i ettertid, for eksempel ved eventuell vurdering av sikkerhetstiltak, søknad om opphold i Norge, straffesak eller erstatningssak.

Les mer om journalføring/dokumentasjon senere i veilederen.

Noen kan insistere på å dra hjem igjen til voldsutøver, selv om du vurderer at det er risiko for ny vold og du anbefaler at brukeren blir på krisesenteret. I slike situasjoner er det flere ting du kan gjøre:

informer om at det å fortelle andre om volden, i seg selv kan øke risikoen for ny og mer alvorlig vold
spør om hva den som henvender seg frykter kan skje hvis utøver(-ne) får vite at vedkommende har oppsøkt krisesenteret og fortalt om volden
vurder om avvergeplikten inntreffer
hvis du vurderer at avvergeplikten inntreffer, kan du forklare hva dette innebærer for deg, for å bevisstgjøre den utsatte på alvoret i truslene
hvis den som henvender seg likevel velger å dra hjem, kan dere sammen legge planer for å komme tilbake til krisesenteret eller å dra et annet trygt sted dersom det oppstår en farlig situasjon

Etter den første innledende samtalen, og når det er avklart hva som skal skje videre, kan du foreta registrering av brukeren til statistikk.

Sist faglig oppdatert 14. november 2023

2. Samtaletilbudet (dagtilbudet)

Samtaletilbudet (dagtilbudet)

Samtaler for voldsutsatte (dagtilbudet) utgjør en selvstendig og lovpålagt del av krisesentrenes tilbud (krisesenterloven § 2). Brukere fremhever ofte nettopp det å kunne snakke med noen som umiddelbart vet hva vold er, hvordan det oppleves og som tror på det som blir fortalt som særlig positivt ved krisesenteret.

Samtaletilbudet omfatter flere deler:

Den første samtalen med personer som tar kontakt med krisesenteret
Samtaler med utsatte som kun benytter dagtilbudet
Samtaler som del av tilrettelagt krisesentertilbud
Samtaler som oppfølging etter opphold på krisesenter

Når personer henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du gjennomfører en samtale hvor du kan:

få oversikt over situasjonen, inkludert vold og trusler
gi nødvendig informasjon
vurdere hvilken hjelp personen trenger

En del som henvender seg til krisesenteret, har ikke behov for beskyttelse i botilbudet. Samtaletilbudet kan være særlig aktuelt for menn, som i en del tilfeller ikke har behov for beskyttelsen som botilbudet gir.

Å kun komme til samtale som dagbruker kan være tilstrekkelig hvis den voldsutsatte først og fremst trenger

informasjon
råd, veiledning og støtte
hjelp til å bearbeide voldserfaringer.

Brukerstatistikken viser enkelte særtrekk ved brukere som kun kommer til samtale ved krisesenteret. En større andel dagbrukere (enn beboere) oppgir tidligere partner/ektefelle som voldsutøver, noe som tyder på at flere søker informasjon, råd og veiledning i etterkant av et samlivsbrudd. Rundt halvparten er i arbeid, en vesentlig større andel enn for beboerne. Dette indikerer at flere har økonomisk sett muligheter til å etablere seg på egenhånd. Den største andelen er uten innvandrerbakgrunn.

Særtrekkene ved brukere som kun benytter samtaletilbudet har betydning for hvilke områder de har behov for oppfølging på, og dermed for hva som kanskje er de mest sentrale temaene i samtalene. Studier tyder også på at denne brukergruppen i større grad søker hjelp for å:

få informasjon om muligheter og rettigheter til å få hjelp knyttet til et brudd
snakke om sine voldserfaringer
få råd om juridiske problemstillinger knyttet til skilsmisse og omsorg for/ samvær med barn

Uavhengig av hva den som henvender seg ønsker hjelp til, kan det være nødvendig å rette oppmerksomheten mot hans eller hennes sikkerhet. Å søke hjelp og dermed avsløre for utenforstående at det forekommer eller har forekommet vold, kan i seg selv øke risikoen for ny vold. Voldsutsatte, og i særlig grad utsatte som har barn sammen med utøver, opplever i en del tilfeller at volden fortsetter også etter å ha flyttet fra vedkommende.

Det er derfor viktig at du, på eget initiativ, kartlegger om den som henvender seg er utsatt for vold og trusler. Hvis du avdekker at den utsatte fortsatt lever med risiko for vold, må sikkerhetsarbeid inngå som tema i samtalene.

Som ansatt på krisesenter skal du kartlegge hvilke trusler brukeren er stilt overfor. Dette gjør det nødvendig å få oversikt over vold og krenkelser vedkommende har opplevd, gjennom en systematisk kartlegging.

Formålet med dette er å få fram tilstrekkelig informasjon for å vurdere:

hvilken oppfølging den utsatte trenger
hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige

Å få et godt bilde av volden brukeren har opplevd kan være vanskelig. Den utsatte skal fortelle om kanskje sine verste opplevelser i livet, om krenkende erfaringer som er tabubelagt. Du må bruke tid på å etablere tillit og ta tiden til hjelp, gjennom gjentatte samtaler, før du har noenlunde oversikt.

Vurdere om den utsatte trenger beskyttelse

Et viktig formål med å kartlegge vold og trusler er få tilstrekkelig informasjon til å vurdere om og hvilke sikkerhetstiltak som vil være nødvendige (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). Det skal derfor gjennomføres kartlegging av trusler både for barn og voksne på krisesenter (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a). Beskyttelse kan være både sikkerhetstiltak brukeren selv kan iverksette og sikkerhetstiltak i regi av politi/domstol.

Les mer om arbeid med sikkerhet i kapittel 3.

Bevisstgjøre om å ivareta egen sikkerhet

Å gjennomgå konkret hva den utsatte har opplevd, kan synliggjøre alvorlighetsgraden i volden. Dette kan i neste omgang bevisstgjøre brukeren om nødvendigheten av å beskytte seg selv mot ny vold og motivere til å iverksette og følge opp nødvendige sikkerhetstiltak.

Gi kunnskap om hvordan vold kan arte seg

Mange tenker at vold først og fremst er fysisk vold. Du kan formidle hvordan vold kan arte seg på ganske ulike måter: økonomisk vold, kontroll og isolasjon, materiell vold, seksuelle overgrep/voldtekt og psykisk vold. Det kan ha særlig verdi for brukeren å få hjelp til å forstå at erfaringer som latterliggjøring, degradering, trusler, ydmykelser og manipulering er former for psykisk vold.

"Da jeg reiste tilbake, hadde jeg lært hva det er å bli manipulert. Da kjente jeg det igjen og kunne ta kontrollen selv".

En del beboere drar tilbake for å gi utøver(-e) en ny sjanse. Kunnskapen de har fått med seg om hvordan vold kan arte seg, kan sette dem bedre i stand til å gjenkjenne vold og forstå alvoret i situasjonen. Dette kan være avgjørende i en beslutning om endelig brudd.

Gi kunnskap om typiske reaksjoner

Kartlegging av vold og trusler gir deg mulighet til å formidle kunnskap om typiske reaksjoner etter å ha opplevd vold. Det er viktig å formidle at alle typer vold (fysisk, psykisk, seksuell, materiell, økonomisk og så videre) kan føre til alvorlige reaksjoner. Å få kunnskap om at det handler om normale reaksjoner kan ha en viktig avdramatiserende effekt for den utsatte.

Gi støtte

Samtaler om hva man har opplevd gir brukeren mulighet til å snakke om vanskelige erfaringer i livet. Du kan vise interesse for hva brukeren har opplevd og omsorg for den vanskelige situasjonen vedkommende befinner seg i. Du kan gi støtte på det dreier seg om urettmessige krenkelser; ingen har rett til å utøve vold mot andre. Dette kan øke tilliten i relasjonen til brukeren. Det kan også motivere den utsatte til å holde fast på en beslutning om å bryte ut av voldsforholdet.

Bearbeide vanskelige opplevelser

Å kartlegge vold og trusler gir den utsatte mulighet til å dele vanskelige erfaringer med deg, noe som samtidig også kan ha en bearbeidende effekt.

Les mer om bearbeidende samtaler i kapittel 3.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Det er flere forhold som bidrar til dette, og det er viktig å være klar over disse i møte med utsatte.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Etabler tillit

Å kunne snakke om ydmykende og tabuiserte krenkelser er lettere når den utsatte har tillit til deg. Det er flere ting du kan gjøre, som å vise praktisk og følelsesmessig omsorg og å gi støtte på at volden er urettmessige krenkelser.

Avgrens kartleggingen etter formålet

Når du skal kartlegge vold og trusler, er det viktig at du har klart for deg hvorfor du gjør det. Du trenger ingen total oversikt over hva brukeren har opplevd. Du skal ikke foreta etterforskning eller vurdere behov for behandling. Du kan avgrense kartleggingen til:

det du trenger å vite for å vurdere hvilken oppfølging brukeren trenger
det du trenger å vite for å vurdere hvordan brukeren kan være mest mulig trygg
det du trenger å vite for å vurdere om politiet skal involveres
det brukeren selv ønsker å snakke om

Foreta en systematisk kartlegging

For å kunne vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige, trenger du et oversiktsbilde av vold og trusler brukeren har opplevd. Du skal derfor, sammen med brukeren, foreta en kartlegging (jf. forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a og b). Kartleggingen bør gi oversikt over hvem som er utøver(-e), typer av vold, alvorlighetsgrad og varighet.

Her finner du temaer i kartlegging av vold og trusler:

Vis at du tør å snakke om vold

Vold og overgrep er tabuisert og skambelagt, noe mange opplever det vanskelig å forholde seg til. Vis at du har mot til å snakke om vold og at du tåler å høre på det den utsatte forteller. For å få et godt bilde av volden, må du stille konkrete og til tider vanskelige spørsmål.

"De vet med en gang hva du har slitt med. De kan forklare deg på en veldig forståelsesfull måte hva du har opplevd, at du er flink som har klart det og at du er flink som er kommet her. (...) De skjønner at en mann kan utnytte deg seksuelt, de har hørt det før. At en pappa kan slå sine barn, de har hørt det før."

Vis at du har kunnskap om vold

Nettopp det å snakke med noen med kunnskap om vold – «som har hørt litt av hvert» – framheves av brukere som positivt ved krisesentertilbudet, kanskje i større grad enn ansatte er seg bevisst. Vis at du vet hvordan vold kan arte seg på ulike måter (økonomisk vold, kontroll og isolasjon, materiell vold, seksuelle overgrep/voldtekt, psykisk vold/trusler, etc.). Vis at du kjenner til psykisk vold som latterliggjøring, degradering og manipulering (se om psykisk vold nedenfor). Det kan være stor trøst og støtte å vite at man ikke er alene om å oppleve ydmykende krenkelser.

Spør om psykisk vold

Psykisk vold og trusler er det flest brukere oppgir å være utsatt for. Psykiske krenkelser utgjør som oftest en vesentlig del av voldsbildet, både for kvinner og menn. For menn utsatt for vold av kvinner/familien, kan denne volden i særlig grad være den mest vesentlige. For å få oversikt over alvorlighetsgraden i hva brukeren har opplevd, må du også gjøre en systematisk kartlegging av den psykiske volden.

For den utsatte kan det være vanskelig å identifisere og sette ord på den psykiske volden. I samtalene kan du ta opp hvordan det kan arte seg på ulike måter, gjennom konkete eksempler som press, trusler, latterliggjøring, sjikanering, degradering, manipulering, kontroll og isolasjon og andre typer ydmykelser. Enkelthendelser, som isolert sett framstår som bagatellmessige, kan til sammen være svært destruktivt når det inngår i et mønster. Brukeren kan være fortvilet, ha nedbrutt selvtillit, være forvirret og i tvil om egen dømmekraft og virkelighetsoppfatning: Holder jeg på å bli gal? Psykisk vold oppleves ofte som den verste formen for vold, og vanskelig å beskytte seg mot.

Det kan være vanskelig å se når destruktive mønstre går over til å være psykisk vold. I kartleggingen kan du prøve å få oversikt over mønstre, som ofte avspeiler en maktubalanse. Det kan være lett å gjenkjenne maktforskjeller man er vant til å se: at barn og ungdom utsettes for vold av foreldre/familie og at kvinner utsettes for vold fra menn. Det kan være vanskeligere å se at kvinner utsettes for vold fra andre kvinner i svigerfamilien (svigermor/svigerinner), at unge menn utsettes for press/tvang fra familie/ slekt og at menn utsettes for vold fra kvinnelig partner. Maktforskjellene tar ikke nødvendigvis utgangspunkt i kjønn, økonomi eller sosial status, men kan også handle om opplevelse av psykologisk underlegenhet.

For å få oversikt over mønstre og maktforskjeller, kan du utforske dynamikken i relasjonen. Du kan spørre: Hvem bestemte hvilke regler som gjaldt? Hvem tilpasset seg reglene? Hva skjedde under konfliktene, helt konkret? Hva gjorde du for å unngå konflikter og vold (tilpasning)? Dette kan synliggjøre systematikken og alvorlighetsgraden i volden.

Psykisk vold omfatter ofte trusler, for eksempel om hva som skal skje hvis den utsatte bryter ut. Utøver(e) kan for eksempel true med å skade den utsatte eller seg selv/ ta sitt eget liv, eller true med at den utsatte vil miste oppholdstillatelse i Norge eller samvær med/omsorg for felles barn. Slike trusler kan ha særlig virkning for utsatte med lite kunnskap om det norske samfunnet. Tradisjonelle kjønnsroller i samfunnet, om at mor er barnets nærmeste omsorgsperson, kan bidra til at trusler om å miste samvær med/omsorg for egne barn, kan ha enda mer alvorlige konsekvenser for menn.

Spør om digital vold

Å leve i et mishandlingsforhold kan omfatte digital kontroll. Det kan være kontroll av digital kommunikasjon (telefon, epost, sosiale medier) eller sporing og overvåking. Digitale kommunikasjonsmidler kan stå sentralt i kontroll og isolasjon av den utsatte.

Spør om vold mot dyr

I noen tilfeller omfatter mishandlingen vold mot eller vanskjøtsel av kjæledyr, tjenestedyr eller husdyr. Det kan være vold mot eller trusler om vold mot dyr den utsatte er knyttet til eller å bli tvunget til å skade dyr som straff. Det kan også handle om vanskjøtsel og/eller vold mot husdyr. I noen tilfeller har den som søker hjelp et stort ansvar for daglig ivaretagelse av dyr.

Kartlegg gjennom gjentatte samtaler – dynamisk trusselbilde

Kartlegging av vold og trusler bør skje gjennom gjentatte samtaler. Det kan ta tid for brukeren å etablere tillit for å klare å snakke om vanskelige erfaringer. Du må i den enkelte samtale vurdere hvilken følelsesmessig påkjenning det innebærer, og når det er nødvendig å ta pause eller fortsette i neste samtale.

Trusselbildet kan endre seg raskt. Nye hendelser eller trusler kan ha stor betydning for brukernes sikkerhet, både i positiv og negativ retning. Du må derfor ha et kontinuerlig fokus på dette i samtalene.

Kartlegging av æresrelatert vold og menneskehandel

Hvis den utsatte oppgir at det er flere i (stor-)familien som utøver vold, og/eller at familiemedlemmer støtter voldsutøvelsen, kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette kan innebære en særlig risiko, slik at det er viktig at du får oversikt over om trusselbildet har slike dimensjoner.

Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er:

at formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
som oftest flere utøvere i (stor-)familien
at flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst én av partene:

ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Det er flere forhold som bidrar til dette, og det er viktig å være klar over disse i møte med utsatte.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Tenker ikke på det som vold

Særlig risiko

Risiko knyttet til å søke hjelp

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være:

personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
unge som familien mener er «blitt for norske»
personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe vedkommende oppholdstillatelse i Norge
gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi+)
personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

Hvem støtter den utsatte?

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Få oversikt over oppholdsstatus

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om den utsatte skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte vedkommende kun som borgere av det aktuelle landet
I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
risiko for ny vold i utlandet
hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Du finner mer informasjon om kompetanseteamets arbeid og kontaktinformasjon her.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Noen beboere er utsatt for menneskehandel og kan ha særlige behov for oppfølging og beskyttelse.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Les om arbeid med sikkerhet i kapittel 3.

Noen som kun benytter seg av samtaletilbudet, kan være stilt overfor omfattende utfordringer på flere livsområder. Dette kan i særlig grad gjelde menn, som kan ha behov for oppfølging fra flere tjenester, men som ikke trenger beskyttelsen som botilbudet gir. Dette kan også gjelde andre personer som av ulike grunner ikke kan eller vil bruke botilbudet. I slike tilfeller er det viktig at du foretar en generell kartlegging og at samtalene også handler om å ta kontakt med og koordinere oppfølgingen fra andre instanser, som advokat, NAV, barneverntjenesten, helsetjenester, etc.

Les mer om systematisk kartlegging i kapittel 3.

Samtaletilbudet kan være særlig aktuelt for voldsutsatte som ikke kan dra nytte av et opphold på ordinært krisesenter. Dette kan for eksempel gjelde utsatte med særlige utfordringer knyttet til funksjonsnedsettelser, rusmisbruk eller alvorlige psykiske lidelser.

Tilretteleggingen av krisesentertilbudet kan foregå gjennom en kombinasjon av andre typer botilbud og samtaler med ansatte på krisesenteret. Samtalene kan finne sted i botilbudet hvor han/hun oppholder seg, eller på krisesenteret.

Samtaletilbudet er en viktig del av krisesenterets oppfølging av beboere etter et opphold. Omtrent halvparten av dagbrukerne er tidligere beboere. Oppfølging i reetableringsfasen inngår i lovens krav til tilbudet (krisesenterloven § 2).

Les mer om oppfølging etter oppholdet i kapittel 5.

Samtale er det viktigste arbeidsredskapet du har som ansatt på krisesenter. Samtaler med voldsutsatte og om vold og krenkelser er et område hvor ansatte på krisesenter har unik erfaring og kompetanse, sammenlignet med andre hjelpetiltak.

Råd og veiledning er et av hovedformålene med krisesentertilbudet (krisesenterloven § 2). Å kunne komme til krisesenteret kun for en samtale, utgjør etter loven en selvstendig del av tilbudet (§ 2). Krisesenteret må derfor ha rom som er egnet for samtaler om sensitive temaer. Dette forutsetter at krisesenteret har samtalerom

hvor det ikke er mulig å overhøre for andre hva det snakkes om (jf. taushetsplikten, krisesenterloven § 5)
som er fysisk atskilt fra botilbudet, for å kunne ivareta anonymiteten både til beboerne og personer som kommer til samtale (dagbrukere)
som er tilrettelagt både for barn og for voksne (krisesenterloven § 3)
som er tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser
som er lett tilgjengelige med offentlig kommunikasjon

Les mer om krisesenterets lokaler senere i veilederen.

Sist faglig oppdatert 14. november 2023

3. Under oppholdet (botilbudet)

Ankomst - ivaretakelse av voksen beboer

Når det er klart at en voldsutsatt trenger krisesenterets botilbud, er det viktig at vedkommende blir godt mottatt og får god informasjon. Dette gjelder også barn som er med til krisesenteret. Dette innebærer å:

ha en ankomstsamtale
gi praktisk omsorg og bistand
snakke med, ivareta og trygge barnet

Å være i krise kan gjøre det vanskelig å ta til seg, å forstå og å huske informasjon. I den første samtalen er det viktig at du gir kun helt nødvendig og enkel informasjon. Du må formidle det på en mest mulig enkel måte og kanskje gjenta flere ganger. Viktig informasjon som du gir ved ankomst, kan du gjerne også gjenta på et senere tidspunkt.

"Den første uka var jeg helt ødelagt. Jeg kan faktisk ikke gjøre rede for den. Det var så mye som skulle synke inn, samtidig som jeg var redd for at han skulle komme og ta meg".

Ankomstsamtale kan gjerne være kort og omfatte kun det helt nødvendige:

Notér helt nødvendig personlig informasjon: navn, adresse, telefonnummer, pårørende
Informér om hvordan huset er innrettet: toaletter/bad, kjøkken, oppholdsrom, etc.
Informér kort om hva som vil skje de første dagene
Gi støtte for at den voldsutsatte har tatt en viktig avgjørelse ved å søke hjelp på krisesenteret
Forsikre beboeren om at krisesenteret er trygt. Om nødvendig kan du vise de viktigste sikkerhetstiltakene (låste dører, kameraer, taushetsplikt, samarbeid med politiet, etc.).
Gjør en kort kartlegging av årsaken til at brukeren søker hjelp på krisesenteret, hvis det ikke allerede er gjort en innledende kartlegging
Sjekk om beboerens telefon/nettbrett/PC har «stedtjenester» som gjør det mulig å lokalisere hvor han eller hun befinner seg. Dette må skrus av. Les mer om digital sikkerhet i kapittel 4.
Få oversikt over om det er barn etterlatt hos utøver. Hvis det er tilfelle, må du vurdere om forholdene utløser opplysningsplikt til barnevernstjenesten eller avvergeplikten.
Gi beboeren en velkomstbrosjyre med kort informasjon om krisesenteret.

Spør om beboeren har synlige tegn på vold. Hvis det er tilfelle, bør du anbefale og eventuelt bistå ved besøk hos lege, overgrepsmottak eller politi så snart som mulig. Dette er viktig for å få behandlet og dokumentert eventuelle skader og for sporsikring. Det er særlig viktig hvis det nylig har skjedd seksuelle overgrep og/ eller voldtekt.

"Det var en flukt fra alt jeg kjente, uten noe som helst. Da vi flyktet var jeg veldig forslått og kunne nesten ikke se eller høre".

Hvis det ikke er mulig å oppsøke andre instanser, beskriv skadene i journalen og ta bilder. God dokumentasjon kan ha avgjørende betydning senere, for straffesak, erstatning, eller oppholdstillatelse.

Situasjonen rundt ankomst til krisesenteret innebærer ofte at beboere trenger praktisk hjelp når det gjelder mat, klær, tilgang til penger, eller lignende. Å få hjelp til praktiske utfordringer er viktig for at brukeren skal bli rolig og trygg. Det bidrar også til å skape tillit til ansatte og krisesenteret generelt.

"Jeg hadde med to bleier og et klesskift til barnet mitt. Ingen bilder, ingen penger, ikke mobilen min, ikke engang en barnevogn. Alt jeg hadde med fikk plass i en svart plastpose".

Eksempler på praktisk omsorg:

Spør hva beboertrenger mest hjelp til akkurat nå
Tilby mat og drikke, gjerne et måltid i fellesskap med deg som tar i mot
Legg til rette for søvn og hvile ved å tildele et rom som er oppvarmet og innbydende
Hvis beboerhar med barn, sjekk om barna har det de trenger de første dagene
Sjekk om beboeren har nødvendige toalettsaker
Sjekk om beboeren har penger til å kjøpe mat

Mange som kommer til krisesenteret har levd i en vanskelig situasjon over lengre tid, og ha opplevd dramatiske hendelser før ankomst. Mange kan etter ankomst til krisesenteret oppleve sterke følelser av sjokk og sorg over situasjonen eller utmattelse.

Beboeren har derfor ofte et stort behov for ro og hvile i starten av oppholdet. Det er viktig å legge til rette både for at beboeren får snakke med noen og være for seg selv.

Informasjon, praktisk omsorg og hvile kan hjelpe beboeren ut av den akutte krisen. Det er nødvendig før beboeren blir klar for å planlegge det videre oppholdet på krisesenteret og hva som skal skje etterpå. Det kan variere hvor lenge den enkelte opplever situasjonen som dramatisk og akutt.

Når beboeren er i akutt krise, er stabiliseringsarbeid sentralt. Det gjelder ofte ved ankomst, men hendelser som skjer under oppholdet, som ny informasjon eller nye trusler, kan også utløse en ny krise.

Les mer om stabiliseringsarbeid i kapittel 3

Se innhold og veiledning og hvordan du ivaretar barnet ved ankomst i kapittel 4.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Arbeid med sikkerhet

En sentral del av samarbeidet med brukeren er å veilede i spørsmål om sikkerhet. Med utgangspunkt i en systematisk kartlegging av vold og trusler skal du og brukeren i fellesskap vurdere hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b).

At voldsutsatte skal få beskyttelse mot ny vold er en svært viktig del av krisesentrenes arbeid. Du skal kartlegge hvilke trusler den enkelte bruker er stilt overfor, før dere sammen kan vurdere hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4). I sikkerhetsarbeidet er politiet er en viktig samarbeidspartner.

Sikkerhetsarbeid på krisesenteret har mange elementer:

kartlegg brukerens trusselbilde
utarbeid i fellesskap en individuell sikkerhetsplan:

bevisstgjør brukeren om hvilke egne tiltak som kan gi beskyttelse
forbered brukeren på hva han/hun kan gjøre for å være forberedt i truende situasjoner
informer om og vurder i fellesskap om det er behov for å involvere politiet for at brukeren skal være trygg, for eksempel sikkerhetstiltak som politi/domstol kan gi

ta hensyn til trygghet og sikkerhet i planlegging av (ny) bolig og tilværelsen etter oppholdet

Dersom beboeren har barn, les mer om arbeid med barn og sikkerhet

For å få oversikt over hvilke trusler brukeren er stilt overfor, skal dere i fellesskap gjøre en systematisk kartlegging (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a). På bakgrunn av hva kartleggingen viser, skal dere vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige.

Les mer om systematisk kartlegging av vold og trusler i kapittel 3.

Utarbeid i fellesskap en plan for hvilke sikkerhetstiltak brukeren trenger (individuell sikkerhetsplan). Planen bør inneholde konkrete og realistiske sikkerhetstiltak. Sikkerhetsplanen kan utformes som svar på spørsmål som du og brukeren diskuterer sammen:

Hvilke egne beskyttelsestiltak kan jeg selv iverksette? Hvordan håndterer jeg telefon, PC, digital kommunikasjon og sosiale medier? Hva kan jeg gjøre selv for å forebygge truende situasjoner og ny vold? Ta gjerne utgangspunkt i konkrete scenarier den utsatte frykter kan oppstå. Hva skal jeg gjøre hvis truende situasjoner oppstår?
Er det behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet/domstolene? Hvilke?
Hva skal til for at jeg kan være trygg etter oppholdet på krisesenter (i ny bolig)?

Valg av sikkerhetstiltak

Mange av beboerne på krisesenter befinner seg i en bruddfase. Dette innebærer økt risiko for ny og mer alvorlig vold. Å søke hjelp ved krisesenteret, kan i seg selv påvirke trusselbildet. Å fortelle om volden til utenforstående, kan øke risikoen for represalier. Når utøver opplever å miste kontrollen over den utsatte, kan det utløse mer alvorlige krenkelser enn før. At utøver får kjennskap til at andre vet om volden, kan imidlertid ofte også føre til at truslene opphører.

Sikkerhetstiltak kan legge store begrensninger på den enkeltes livsutfoldelse og deltakelse i samfunnet. Tiltakene bør derfor ikke være mer omfattende enn de konkrete truslene tilsier. Brukeren kan oppleve strenge og generelle regler for sikkerhet som en fortsettelse av kontrollen som hun eller han har levd med. Dette bidrar i liten grad til å ta ansvar for egen sikkerhet.

Sikkerhetstiltakene skal være individuelt tilpasset de truslene brukeren er stilt overfor. Tiltakene skal stå i et direkte forhold til den enkelte brukers trusselbilde (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4).

Som ansatt skal du informere, bevisstgjøre og veilede brukeren om aktuelle sikkerhetstiltak (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). Det er mange typer sikkerhetstiltak som den utsatte kan iverksette selv. Det gjelder for eksempel:

Digital kommunikasjon kan være en stor risiko. Ved ankomst til krisesenteret bør du alltid informere beboeren om risiko knyttet til:

at voldsutøver kan ta kontakt via telefon, tekstmeldinger, epost, sosiale medier, etc.
at den utsatte kan spores gjennom telefon, sosiale medier/internett, GPS, VISA-kort, i offentlige registre eller andre datasystemer.

Sikkerhetssjekk av telefon, nettbrett og datamaskin

Gjør en sikkerhetssjekk i fellesskap av telefon, nettbrett og datamaskin så raskt som mulig etter ankomst.

Informere om mulighetene for at brukeren spores eller avlyttes gjennom GPS-funksjoner, tvillingkort eller andre tekniske hjelpemidler knyttet til telefon, nettbrett, datamaskin eller bil.
Slå av eventuelle sporings- og avlyttingsfunksjoner.
Få oversikt over brukerens tekniske kunnskap og evne til å beskytte seg mot digital kontroll og sporing.
Få oversikt over utøvers kompetanse og kapasitet til digital kontroll og sporing. Kan utøver (eller andre som kan hjelpe utøver) ha tilgang til offentlige registre eller andre datasystemer?
Anbefale at bruker er svært forsiktig ved bruk av Facebook eller andre sosiale medier: ikke legge ut bilder, statusoppdateringer, «innsjekkinger» eller andre spor av hvor de befinner seg
Hvis bruker har bil, skru av eventuelle GPS-funksjoner.
Vurder om det er behov for ny telefon (med kontantkort) og telefonnummer.

I samtalene kan dere gjennomgå hva brukeren selv kan gjøre for å være trygg. Dette gjelder både kommunikasjon med familie og nettverk og å bevege seg i det offentlige rom.

Relevante spørsmål:

Er det trygt for meg å bevege meg utenfor senteret?
Hvor bør jeg i tilfelle ikke bevege meg?
Er det trygt for meg å fortsette på jobb eller skole?
Kan jeg benytte ulike reiseruter/kommunikasjonsmidler til jobb eller skole?
Er det trygt for meg å ha kontakt med familiemedlemmer/nettverk? I tilfelle hvem?
Er det trygt å bruke digital kommunikasjon? Hvilke forholdsregler er nødvendige?
Vil det øke sikkerheten å informere og evt. involvere andre instanser, som NAV, arbeidsgiver, barnehage, skole eller barnevern?
Vet jeg hvor jeg skal ringe hvis noe skjer? (politiets nødnummer/krisesenteret)

Det vil alltid være en risiko for at trusselutøver prøver å oppsøke den utsatte. Det er en fordel at dere i fellesskap har tenkt gjennom og er forberedt hva som kan gjøres hvis dette skjer. Å være mentalt forberedt på en truende situasjon, kan øke opplevelsen av trygghet og handlekraft. Forbered realistiske scenarier og mest mulig konkret hva den utsatte skal gjøre.

Relevante spørsmål:

Hva skal jeg gjøre hvis voldsutøver tar kontakt, per telefon, internett, på gata eller gjennom familie og/eller bekjente?
Hva skal jeg gjøre hvis jeg møter voldsutøver?
Hva skal jeg gjøre hvis det skjer ny vold?
Hvem kan jeg kontakte for å få hjelp hvis noe skjer?
Er det trygt for meg å reise utenlands? Hvor er det trygt/ikke trygt?

Å bytte navn kan øke den utsattes sikkerhet. Det er mulig å endre navn hvert tiende år, og oftere dersom det foreligger særlige grunner (navneloven § 10).

Gå til melding om navneendring på regjeringens sider her.

Melding om navneendring kan skrives ut, fylles ut og sendes til skattekontoret i kommunen der den utsatte er bosatt. Navnendring kan også gjøres elektronisk på samme nettsted.

Hvis den usatte har sperret adresse med kode 6, er det ikke mulig å endre navn elektronisk. Navnemeldingen sendes til politiet (for personer over 18 år) eller til barnevernet (personer under 18 år)
Vær oppmerksom på at bekreftelse av navneendringen vil bli sendt til adressen registrert i Folkeregisteret.

Å anmelde vold og trusler kan bidra til å dempe trusselbildet. Dersom voldsutøver får kjennskap til at politiet er involvert i saken, kan dette føre til at vedkommende trekker seg tilbake.

En del av krisesentrenes brukere, både dagbrukere og beboere, vil ha behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet/domstolene. I slike tilfeller skal politiet kontaktes (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). Politiet og domstolene har en rekke tiltak som kan øke sikkerheten for voldsutsatte. Det er politiet som tar beslutninger om hvilke tiltak den enkelte får tilbud om.

Tiltak i regi av politi og domstol forutsetter ikke at forholdene anmeldes. Det er likevel viktig at du gjør den kjent med at politiet kan sette i gang etterforskning og ta ut påtale på eget initiativ. Aktuelle tiltak kan være:

Besøksforbud innebærer at utøver ikke kan oppsøke eller kontakte den voldsutsatte, hverken med SMS, epost, telefon, chat, Facebook, brev eller beskjeder via andre personer (straffeprosessloven § 222 a).

Det kan også innebære et forbud mot å oppholde seg på bestemte steder (f.eks. geografisk avgrensing). Et besøksforbud er tidsavgrenset og gjelder for opptil ett år, men kan forlenges.

Den utsatte kan be om besøksforbud, men det er påtalemyndigheten som ilegger besøksforbud. Den som forbudet retter seg mot, kan samtykke eller kreve forbudet prøvet av retten. Brudd på besøksforbud er straffbart og kan gi grunnlag for varetektsfengsling (straffeloven §342).

Kontaktforbud benyttes i saker der trusselbildet tilsier at besøksforbud ikke gir nok beskyttelse. Kontaktforbud kan idømmes som reaksjon på straffbare handlinger og innebærer at voldsutøver forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte den voldsutsatte.

Domstolen kan treffe en beslutning om kontaktforbud i forbindelse med en straffesak (straffeloven § 33). Kontaktforbud kan ilegges inntil fem år, eventuelt på ubestemt tid når særlige grunner tilsier det. Vedtaket kan prøves av tingretten etter tre år.

Dersom voldsutøver får et besøksforbud i eget hjem, kan det være mulig for den voldsutsatte og eventuelle barn å flytte tilbake til hjemmet. Voldsutøver kan ilegges forbud mot å oppholde seg i eget hjem, men i høyst tre måneder av gangen (straffeprosessloven § 222 a).

Forutsetningen for at utsatte kan flytte tilbake til tidligere bolig er at det vurderes som trygt nok at utøver kjenner til hvor vedkommende bor. Det er påtalemyndigheten som ilegger besøksforbud i eget hjem. Siden et besøksforbud i eget hjem regnes som en alvorlig inngripen, må politiet innen fem dager oversende begjæringen om dette til tingretten.

Voldsalarm er en mobil alarm som varsler politiet direkte når den blir utløst. Det er politiet som vurderer og tildeler voldsalarm, men informasjon fra brukeren og krisesenterets anbefalinger inngår i vurderingen. Det er flere fordeler ved en slik alarm.

Alarmen kan virke forebyggende i seg selv hvis voldsutøver er klar over at personen bærer voldsalarm
Voldsalarm er et tiltak som i mindre grad begrenser den utsattes livsutfoldelse.

Husk at alarmen ikke fungerer under alle forhold, og at det kan ta tid før politiet er på plass når den blir utløst. Utsatte som har voldsalarm kan derfor ha behov for hjelp til å tenke gjennom konkrete scenarier for hva som vedkommende skal gjøre hvis voldsutøver dukker opp på skolen, jobb, ute og andre steder.

Omvendt voldsalarm innebærer at volds-/trusselutøver ikke har adgang til et bestemt geografisk område. Trusselutøver blir utstyrt med en elektronisk fotlenke som varsler politiet, hvis vedkommende beveger seg inn i det forbudte området. Politiet vil da kunne varsle den utsatte, følge den domfeltes bevegelser, og gå til pågripelse før vedkommende når fram til den volds-/trusselutsatte. Omvendt voldsalarm kan idømmes av retten (straffeloven § 33). I tillegg vil den utsatte beholde eller bli utstyrt med en mobil voldsalarm.

Personer med behov for beskyttelse kan få sperret adresse. Du kan hjelpe den utsatte med å ta kontakt med politiet, som vil gjennomføre en konkret trusselvurdering. Vurderingen vil omfatte hvilke tiltak politiet ser som aktuelle, for eksempel adressesperre.

Det er to graderinger av sperret adresse:

Kode 7 er fortrolig adresse. Adressen sperres for privatpersoner, mens offentlige instanser som har tilgang til Folkeregisteret har tilgang til adressen.
Kode 6 er strengt fortrolig adresse. Det er kun et lite antall personer i Skatteetaten som har tilgang til adressen.

Sperret adresse på kode 6 stiller krav til den utsatte - blant annet begrensninger i sosial deltakelse og digital kommunikasjon. Dette kan innebære store belastninger for den utsatte, noe som hører med i vurderingen av om tiltaket er egnet og skal brukes.

Les mer om Beskyttelsestiltakene kode 6 og kode 7.

Når andre beskyttelsestiltakene er vurdert som utilstrekkelige. Vedkommende vil stå registret i Folkeregisteret med fiktive opplysninger.

For at fiktiv identitet skal ha tilsiktet effekt, er det imidlertid påkrevet at den voldsutsatte bryter all kontakt med familie og omgangskrets. I enkelte tilfeller vil det være nødvendig at vedkommende forlater landet. Dette er et tiltak som innskrenker normal livsutfoldelse og har store psykososiale konsekvenser.

Er krisesenteret trygt nok?

Hvis trusselvurderingene tyder på at den utsatte ikke kan være tilstrekkelig trygg, skal brukeren få tilbud om å flytte til et annet krisesenter. I slike tilfeller skal politiet involveres (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 c). Brukeren, du og politiet må i fellesskap vurdere hvilket annet krisesenter som kan være aktuelt. Gjør disse vurderingene med utgangspunkt i brukerens individuelle sikkerhetsbehov.

Flytting kun når det er nødvendig

Beboeren bør kun flytte til et annet krisesenter i de tilfeller der det vurderes som både sikkerhetsmessig nødvendig og hensiktsmessig. Gjør en grundig, individuell vurdering av om stedet brukeren flytter til kan være trygt. Dette forutsetter at lokalt politi tilknyttet det nye krisesenteret blir involvert før flytting.

Hvis det gjøres utilstrekkelige sikkerhetsvurderinger før beboeren flytter til nytt krisesenter, kan dette føre til at brukeren må flytte enda en gang. En ny flytting kan være en stor belastning for både brukeren og hjelpere, og i særlig grad for eventuelle barn.

Deling av informasjon om brukeren

Ved flytting til nytt krisesenter bør kartleggingen av brukers situasjon og trusselbilde følge med. Dette forutsetter at brukeren samtykker til dette. Informer grundig om fordelene med at det nye krisesenteret får god informasjon allerede ved ankomst.

Hvis brukeren ikke samtykker, men flyttingen skjer i samråd med politiet, kan du be lokalt politi informere politiet i nytt politidistrikt om forhold som er viktige å kjenne til for å ivareta brukerens sikkerhet.

Utfordringer for barn

Å bli tatt med til nytt krisesenter kan være en stor belastning for barn. Oppholdet på krisesenter har kanskje allerede gjort det vanskelig å holde kontakt med venner, klassekamerater og støttende familie. Barnet har kanskje fått nye venner på senteret og begynt på ny skole.

Når barnet flytter til et nytt krisesenter, medfører dette brudd i viktige relasjoner og barnet må knytte kontakter på nytt. Flere flyttinger kan ha negative konsekvenser for barnets skolegang og skoleprestasjoner.

Det er viktig å involvere barna i spørsmål om flytting. Gi barnet mulighet til å bli hørt og være godt forberedt. Barna opplever det ofte som vanskelig at de ikke har fått tatt farvel og ikke får hjelp til å opprettholde kontakten med nye venner.

Krisesenter som lavterskeltilbud – et sikkerhetstiltak

For å kunne benytte flytting til nytt senter som et sikkerhetstiltak, er det viktig at alle krisesentre tar i mot brukere uavhengig av kommunetilhørighet, oppholdsstatus og hva slags vold de er utsatt for (også menneskehandel). Hvis beboeren ikke har mulighet for å flytte til en nytt krisesenter, kan dette innebære at han eller hun må oppholde seg innendørs over lengre tid.

Flytting og digital sikkerhet

Når en beboer skal flytte til et annet krisesenter, er det viktig at dere i fellesskap gjennomgår risiko knyttet til digital sikkerhet. I noen tilfeller kan omfattende innsats fra mange instanser for å flytte den utsatte til et trygt sted, avsløres på grunn av uforsiktig bruk av digitale kommunikasjonsmidler.

Digital kommunikasjon kan være en stor risiko. Ved ankomst til krisesenteret bør du alltid informere beboeren om risiko knyttet til:

at voldsutøver kan ta kontakt via telefon, tekstmeldinger, epost, sosiale medier, etc.
at den utsatte kan spores gjennom telefon, sosiale medier/internett, GPS, VISA-kort, i offentlige registre eller andre datasystemer.

Sikkerhetssjekk av telefon, nettbrett og datamaskin

Gjør en sikkerhetssjekk i fellesskap av telefon, nettbrett og datamaskin så raskt som mulig etter ankomst.

Informere om mulighetene for at brukeren spores eller avlyttes gjennom GPS-funksjoner, tvillingkort eller andre tekniske hjelpemidler knyttet til telefon, nettbrett, datamaskin eller bil.
Slå av eventuelle sporings- og avlyttingsfunksjoner.
Få oversikt over brukerens tekniske kunnskap og evne til å beskytte seg mot digital kontroll og sporing.
Få oversikt over utøvers kompetanse og kapasitet til digital kontroll og sporing. Kan utøver (eller andre som kan hjelpe utøver) ha tilgang til offentlige registre eller andre datasystemer?
Anbefale at bruker er svært forsiktig ved bruk av Facebook eller andre sosiale medier: ikke legge ut bilder, statusoppdateringer, «innsjekkinger» eller andre spor av hvor de befinner seg
Hvis bruker har bil, skru av eventuelle GPS-funksjoner.
Vurder om det er behov for ny telefon (med kontantkort) og telefonnummer.

Hvis brukeren er utsatt for æresrelatert vold, kan det nasjonale bo- og støttetilbudet for unge over 18 år utsatt for tvangsekteskap, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll vurderes.

Les mer om Nasjonalt bo- og støttetilbud for utsatte for æresrelatert vold

Personer som er utsatt for menneskehandel kan ha særlige behov for beskyttelse og tilrettelegging av botilbud. Ta kontakt med ROSA hvis du har spørsmål eller trenger veiledning.

Dersom kartleggingen avdekker risiko for ny alvorlig vold, kan du anbefale brukeren å involvere politiet. Politiet skal også sikre at utsattes rettigheter ivaretas som fornærmet i straffesaker.

Før du som ansatt kan kontakte politiet, må du ha brukerens samtykke (jf. taushetsplikten, krisesenterloven § 5). Samtykket bør være skriftlig. Du bør informere den voldsutsatte om at politiet kan ta ut offentlig påtale for straffbare forhold de blir kjent med.

En vurdering av om hvorvidt politiet skal involveres, må gjøres i samarbeid mellom deg som ansatt og bruker. Vurder følgende momenter:

Informasjonen du har tyder på at den utsatte befinner seg i stor fare som politiet bør være kjent med og vurdere beskyttende tiltak.
Du er usikker på om du har tilstrekkelig kunnskap til å få et godt bilde av truslene, og ser behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet og påtalemyndigheten.
Det er behov for å flytte vedkommende til et annet krisesenter pga. sikkerhet.
Bruker ønsker å anmelde volden.
Brukeren samtykker til kontakt med politiet.
Brukeren er informert om offentlig påtale.
Du vurderer at forhold du kjenner til utløser avvergeplikten (krever ikke samtykke).

Hvis du vurderer at den voldsutsatte ikke befinner seg i alvorlig risiko, og at du ikke trenger å involvere politiet, er det likevel viktig å huske på at nye trusler kan forekomme slik at sikkerhet må vurderes kontinuerlig. At utøver får vite at politiet er involvert, kan i noen tilfeller utløse risiko for represalier og ny vold. I andre tilfeller kan det føre til at truslene opphører.

Når du og brukeren sammen vurderer at det er behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet eller domstolen, skal dere kontakte politiet (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 b). I mange tilfeller vil det være behov for at politiet vurderer situasjonen før du vet om slike tiltak er å anbefale.

Politiet har kompetanse i bruk av SARA, et kartleggingsverktøy for vold i parforhold
Politiet har tilgang til informasjon i straffesakssystemet, utlendingsregisteret (DUF) og andre registre, i tillegg til kunnskap om kriminelle miljøer lokalt.
Selv om politiet ikke kan videreformidle taushetsbelagte opplysninger, kan politiet på grunnlag av taushetsbelagte opplysninger anbefale og iverksette sikkerhetstiltak.

Vurderinger av hvorvidt politiet skal involveres eller ikke, kan innebære dilemmaer for deg som ansatt. Det kan hende at du ser nødvendigheten av å vurdere sikkerhetstiltak i regi av politiet eller å anmelde volden, mens den utsatte ikke ønsker det. Brukeren kan oppleve det som både overveldende og utrygt at politiet involveres og kan oppleve å miste kontroll over hva som skal skje fremover. For å motivere den utsatte til å samtykke til kontakt med politiet, kan du informere om hvilken hjelp politiet kan gi og om konkrete sikkerhetstiltak. Du bør formidle informasjon og gi råd på en måte som viser at du har tillit til politiets arbeid

I de tilfellene der dere vurderer at det aktuelle krisesenteret ikke er trygt nok for brukeren, skal dere involvere politiet i forbindelse med flytting til nytt krisesenter (relokalisering, jf. forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4c).

Før du kontakter politiet, må du informere brukeren om politiets mulighet til offentlig påtale. Det betyr at politiet kan etterforske og ta ut påtale på eget initiativ når de får kunnskap om straffbare handlinger (straffeprosessloven § 62 a). Ved forhold med strafferamme på to år eller lavere, skal det legges vekt på den utsattes ønske. Hvis vedkommende ikke ønsker å medvirke, vil det være vanskelig for politiet å gjennomføre etterforskning.

Det kan også innebære et forbud mot å oppholde seg på bestemte steder (f.eks. geografisk avgrensing). Et besøksforbud er tidsavgrenset og gjelder for opptil ett år, men kan forlenges.

Alarmen kan virke forebyggende i seg selv hvis voldsutøver er klar over at personen bærer voldsalarm
Voldsalarm er et tiltak som i mindre grad begrenser den utsattes livsutfoldelse.

Det er to graderinger av sperret adresse:

Kode 7 er fortrolig adresse. Adressen sperres for privatpersoner, mens offentlige instanser som har tilgang til Folkeregisteret har tilgang til adressen.
Kode 6 er strengt fortrolig adresse. Det er kun et lite antall personer i Skatteetaten som har tilgang til adressen.

Les mer om Beskyttelsestiltakene kode 6 og kode 7.

Når andre beskyttelsestiltakene er vurdert som utilstrekkelige. Vedkommende vil stå registret i Folkeregisteret med fiktive opplysninger.

I arbeidet med å finne ny bolig, må du ivareta hensynet til sikkerhet. Dette omfatter både den utsattes opplevelse av trygghet og hensynet til fysisk sikkerhet. Noen vil for eksempel oppleve det som mest trygt at boligen ligger avsides til, med få mennesker rundt. Andre finner større trygghet i at boligen ligger i et tett befolket område. Du kan sammen med beboeren vurdere hva som skal til for at hun eller han kan være trygg i (ny) bolig etter oppholdet.

I planleggingen av sikkerhet i ny bolig, må også barnas synspunkter komme fram og telle med i vurderingene. Det er derfor viktig at du samarbeider med barnas kontaktperson i forberedelsene for tilværelsen etter oppholdet.

Viktige spørsmål kan være:

Hva kan den utsatte selv gjøre for å være mest mulig trygg?
I hvilke områder kan brukeren være mest trygg (beliggenhet, nabolag, innsyn fra uteområder)?
Hvor ligger boligen i forhold til jobb?
Hvilke ønsker har evt. barn? Hvordan kan barna føle seg mest mulig trygge?
Hvor ligger boligen i forhold til barnehage, skole, fritidsaktiviteter og barnas venner?
Er det nærhet til offentlig kommunikasjon?
Hvilke former for fysisk sikring av boenhet/leilighet kan øke sikkerheten (etasje, ikke på bakkeplan? sikkerhetslenke? kikkehull i døra? ringeklokke med kamera som viser hvem som ringer på?)
Vil det være behov for sikkerhetstiltak i regi av politi/påtalemyndighet?

Se innhold og veiledning om hvordan du kan jobbe med barn og sikkerhet på krisesenter i kapittel 4.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Forbered tilværelsen etter oppholdet

Beboere på krisesenter skal få tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (krisesenterloven § 2), en bestemmelse som også gjelder barn. Oppfølging etter oppholdet kan være både videre hjelp fra krisesenteret og hjelp fra andre tjeneste og tiltak.

Når beboere skal flytte videre fra krisesenteret, kan du som ansatt oppleve det som et viktig skritt i retning av å avslutte innsatsen og kontakten. Beboeren kan oppleve det ganske annerledes. Å starte på noe nytt, og å klare seg på egenhånd, kan oppleves både skremmende og utrygt.

Beboere på krisesenter har ofte behov for hjelp over lengre tid, også etter at oppholdet er over. Oppfølging i reetableringsfasen inngår i kommunens forpliktelser, både for voksne og barn (krisesenterloven § 2).

"Selv om jeg får meg leilighet, så forsvinner ikke mine problemer. Den hjelpen jeg får her på krisesenteret trenger jeg også etter at jeg har flytta ut."

Oppfølging etter oppholdet kan være både videre hjelp fra krisesenteret og hjelp fra andre tjeneste og tiltak (krisesenterlove §§ 2 og 4).

Når du og beboeren planlegger flytting fra krisesenteret, er det viktig å kartlegge hvilken støtte og oppfølging hun eller han ønsker og trenger videre. En plan for hva som skal skje etter oppholdet, kan skape forutsigbarhet og bidra til større opplevelse av mestring og trygghet for den utsatte.

Planen bør inneholde svar på følgende spørsmål:

Hvordan kan brukeren være trygg etter oppholdet? Oppdater sikkerhetsplanen. Les mer om sikkerhet etter oppholdet i kapittel 5.
Ønsker/trenger beboeren fortsatt hjelp fra krisesenteret? Hvilken hjelp har beboeren behov for (individuell, samtaler, annen type støtte)?
Trenger beboeren hjelp fra andre instanser, offentlige tjenester og/eller tiltak i regi av frivillige aktører?
Hvilken tjeneste skal ha hovedansvaret for å koordinere og samordne hjelpen etter oppholdet? Det er viktig at dette er avklart.
Vil beboeren ha nytte av oppfølging med utgangspunkt i individuell plan?

Se veiledning for hvordan du kan forberede barnet på hverdagen etter oppholdet på krisesenter i kapittel 4.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Når beboeren vil dra tilbake til voldsutøver

Beboere kan velge å tilbake til voldsutøver etter opphold på krisesenter. Det er flere ting krisesenteret kan gjøre for å forebygge dette. Det kan være enklere for beboeren å ikke dra tilbake hvis beboeren har tillit til at krisesenteret og andre instanser vil gi støtte og hjelp, både under og etter oppholdet.

Tidlig i oppholdet bør du involvere de instansene som brukeren/ familien vil trenge hjelp fra videre. Gjør det klart overfor NAV at det å sikre familien en varig og trygg bolig og forutsigbar økonomi, har stor betydning for å unngå at den utsatte velger å dra tilbake til utøver. Informer barnehagen og skolen om erfaringene og behovene som barnet har, slik at han eller hun får tilpasset opplæring og oppfølging i skolen.

Les mer om oppfølging av skole og barnehage i kapittel 4.

Når beboeren vurderer å dra tilbake, er det flere temaer du kan ta opp i samtalene:

Informer om voldens syklus, at det er høy sannsynlighet for ny vold.
Informer om hvilken støtte krisesenteret og andre tjenester kan gi, også etter oppholdet
Gjør det klart for forelder og barn at du har tro på at de kan klare seg videre, også etter oppholdet.
Informer forelder om hvilke negative konsekvenser det kan ha for barn å oppleve vold
Ansvarliggjør foreldre om at de har plikt til å beskytte barn mot vold (barneloven § 30).
Informer om at krisesenteret har plikt til å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten når barn blir tatt med tilbake til voldsutøver.

Situasjoner der beboer velger å dra tilbake til voldsutøver kan innebære vanskelige dilemmaer for deg som ansatt. Du kan fraråde at beboeren drar tilbake, men det er den utsatte selv som må ta beslutningen.

Tilby fortsatt kontakt

Tilby brukeren å komme til fortsatte samtaler og aktiviteter på krisesenteret etter oppholdet. Forsikre den utsatte om at det er mulig å ta kontakt på telefon eller komme tilbake til krisesenteret når som helst. Foreslå en jevnlig rutine for kontakt mellom krisesenter og bruker, per telefon eller ved oppmøte.

Les om hvorda du kan følge opp beboeren etter oppholdet i kapittel 5.

Sikkerhetsplan

Foreslå at dere i fellesskap utarbeider en sikkerhetsplan. Planen kan ta utgangspunkt i konkrete scenarier som beboeren ser for seg kan skje, og angi hva vedkommende kan gjøre. Hva skal bruker gjøre hvis det skjer ny vold? Hvem kan kontaktes? Aktuelle instanser som kan kontaktes er krisesenter eller politi. Det kan være nyttig å ha en plan om å dra et annet trygt sted.

Beredskap

Anbefal den voldsutsatte om å ha nødvendige telefonnumre tilgjengelige (politi, krisesenter, familie eller venner), hvis det skulle oppstå en truende situasjon.

Kontakt med andre tjenester

Bistå bruker i å opprette kontakt med andre tjenester som kan følge opp (politi, NAV, etc.) eller frivillige organisasjoner lokalt som har aktuelle tilbud/aktiviteter. Du kan anbefale brukeren å informere voldsutøver om at det er opprettet kontakt med hjelpeapparat (krisesenter og politi). Vurder i hvert enkelttilfelle om det er størst sannsynlighet for at dette vil øke eller redusere risikoen for nye overgrep.

Opplysningsplikt og avvergeplikt

Hvis beboeren tar barn med tilbake til voldsutøver(e), utløses opplysningsplikten til barnevernstjenesten (krisesenterloven § 6).

Hvis du regner det som sannsynlig at ny, alvorlig vold vil inntreffe, kan avvergeplikten utløses. Les mer om avvergeplikteen på dinutvei.no.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Regelmessige samtaler

Samtaler med den utsatte er det viktigste arbeidsredskapet du har som ansatt på krisesenter. Gjennom samtaler kan du få oversikt over den utsattes situasjon og gi informasjon, støtte og veiledning.

Hvis brukeren ikke behersker norsk tilstrekkelig til å kunne snakke om vanskelige temaer, er det nødvendig med tolk.

Samtaler med voldsutsatte om vold og krenkelser er et område hvor ansatte på krisesenter har unik erfaring og kompetanse, sammenlignet med andre hjelpetiltak.

Samtaler med ansatte oppleves som svært viktig av krisesentrenes brukere, kanskje mer viktig enn ansatte er klar over. Samtalene kan ha flere formål, og du må planlegge den enkelte samtale etter hva den skal inneholde.

Få oversikt over beboerens livssituasjon gjennom kartlegging.
Gi god og enkel informasjon om muligheter og rettigheter til hjelp.
Reflekter sammen med den utsatte rundt hvilke beslutninger vedkommende skal ta.
Støtt brukeren til å ta tilbake kontrollen og beslutninger for eget liv.
Motiver og støtt brukeren til å ta gode valg for seg selv.
Reflekter sammen med brukeren om hva som har skjedd, for eksempel for å se alvorlighetsgraden i volden.
Gi informasjon om hvilke reaksjoner å være utsatt for vold kan gi (psykisk og fysisk) og snakk om hvilke konkrete reaksjoner brukeren opplever.
Gi hjelp brukeren i at ingen har rett til å utsette andre for trusler og vold.
Legg en plan for oppholdet i fellesskap og følg opp og oppdater planen jevnlig i videre samtaler.

Krisesentrene inngår i en tradisjon hvor det legges vekt på "hjelp til selvhjelp", ved at den utsatte selv skal ha hovedansvaret for det som skjer. Utgangspunktet for samtalene kan være: Hva trenger du at jeg hjelper deg med nå?

Hva beboeren opplever som mest aktuelt, vil forandre seg gjennom oppholdet. Det er viktig at du over tid og gjennom gjentatte samtaler får god oversikt over situasjonen gjennom en systematisk kartlegging.

Å være utsatt for vold over tid kan skade tilliten til egen dømmekraft og evnen til å ta beslutninger. Noen har levd med vold og undertrykking gjennom store deler av sitt liv og trenger hjelp til å ta rollen som sjef i eget liv. Samtaler med voldsutsatte kan derfor være en krevende balanse mellom å gi råd og veiledning på den ene siden, og oppmuntre brukeren til å ta egne beslutninger på en annen side.

Sett av tid til regelmessige samtaler med beboeren. Dette er nødvendig for å vite hvordan den utsatte opplever situasjonen nå og for å sikre nødvendig framgang i saken. Regelmessige samtaler kan også gi brukeren trygghet på at ting blir fulgt opp.

Som kontaktperson kan du også jevnlig, utenom oppsatte samtaler, ta initiativ til en mer uformell prat eller å gjøre noe hyggelig sammen. Da får brukeren anledning til å fortelle om hvordan han eller hun har det akkurat nå.

Det kan gjerne være en avsatt tid for samtalen, for eksempel en time. Samtalen bør ikke vare lengre enn at den utsatte klarer å være konsentrert om temaet. Samtaler med tolk vil ta lengre tid. I noen samtaler kan det være behov for mer tid, men da bør du vurdere om dere skal ta en pause eller fortsette på et annet tidspunkt. Det er viktig at du vurderer hvilke psykiske belastninger samtalens tema og varighet medfører for den voldsutsatte, og om det er påkrevet å avslutte.

Hvis samtalen har omhandlet temaer som kan åpne for følelsesmessige reaksjoner i etterkant, bør du (eller en annen ansatt hvis du går fra jobb) se til hvordan brukeren har det.

Sist faglig oppdatert 16. november 2023

Bearbeidende samtaler

Mange som søker hjelp ved senteret har vært utsatt for alvorlige krenkelser. Å snakke med noen som umiddelbart forstår hva man har opplevd, framheves ofte som svært positivt. Som ansatt kan du hjelpe utsatte til å leve bedre med erfaringer og minner om vold.

Brukere trekker ofte fram det å snakke med ansatte ved senteret, med god kunnskap om vold og overgrep, som positivt. Noen gir uttrykk for at de kunne ønsket å snakke mer om hva de har opplevd og ikke minst hva deres opplevelser har gjort med dem. De ønsker hjelp til å håndtere vanskelige og ofte motsetningsfylte følelser som nedbrutt selvtillit og selvbilde, skam og skyld, opplevelse av mislykkethet i familielivet, sammen med savn og sorg over hva de har mistet ved å bryte ut.

I bearbeidende samtaler kan du bidra til den utsattes helingsprosess på flere måter:

gjøre ferske minner om til hendelser i fortid
anerkjenne og gyldiggjøre minner («det har skjedd»), slik at de kan blekne
hjelpe den utsatte til å få en sammenhengende fortelling om sin historie
hjelpe den utsatte til å forstå at vedkommende er trygg her og nå
hjelpe den utsatte til å forstå reaksjonene etter å ha vært utsatt for vold og seksuelle overgrep (normalisere)
gi den utsatte nye perspektiver på seg selv, det som har skjedd og framtid.

Følelsesmessig berg- og dalbane – en modell på basis av erfaringer for brukere på krisesenter (illustrasjon)

Boka mi – bok for personlige notater gjennom en bruddprosess for voldsutsatte. Laget ved og kan kjøpes fra Indre Østfold Krisesenter (postmaster@ioks.no)

Stø kurs (helsekompetanse.no): E-læringskurs i traumeforståelse, for behandlere og miljøpersonell

Veiviser Selvskading og selvmordsatferd

Bearbeidende samtaler vil omfatte sensitive erfaringer og forutsetter tillit og en god relasjon mellom deg og brukeren. At du viser den voldsutsatte at du har god kunnskap om hva vold og seksuelle overgrep er og hva det gjør med den som utsettes, vil ofte bidra positivt til tillit.

Det er også nødvendig at den utsatte selv ser behovet for å bearbeide sine erfaringer, som en del av sin helingsprosess. Du kan støtte den utsattes behov for å sette ord på sine vonde erfaringer og hva det har ført til i hennes/hans liv (reaksjoner).

Din rolle er først og fremst å være en samtalepartner. Det kan beskrives på ulike måter: å være den utsattes vitne, en fødselshjelper, et fyrtårn i vanskelig farvann eller en brønn i ørkenen. Du skal være tilstede og følge den utsatte i vedkommendes egen prosess mot heling.

Du kan trygge brukeren med at samtalene kan gi hjelp til å leve bedre med minner og vonde følelser. Samtidig kan det å snakke om det man har blitt utsatt for sammenlignes med uunngåelig ubehag, som for eksempel når man må rive plasteret av et sår, å få ut gift man har fått i seg eller å la trollet sprekke i sola.

Bearbeidende samtaler krever eksistensielt mot fra deg som vitne til det som fortelles. Vær mentalt til stede og unngå å skifte fokus når smerten ved erfaringene tematiseres. Du trenger ofte ikke si så mye, men først og fremst være aktivt lyttende. Ditt nærvær og at du lytter, gyldiggjør den utsattes erfaringer. Det bekrefter at det virkelig har skjedd, noe som kan ha stor betydning for den voldsutsatte. Det kreves i større grad evne og mot til å være tilstede, mer enn at du skal komme med gode råd og løsninger på situasjonen.

Du trenger ikke være redd ved sterke reaksjoner hos den utsatte, som åpenlys gråt og fortvilelse, så lenge du fortsatt har god oppmerksom kontakt. Vis gjerne at det du hører gjør deg trist, og det gjør ingenting om du feller en tåre. Vis at du tåler å høre på, gjennom å være aktivt tilstede. Ikke vis din opplevelse av avsky og gru for det som fortelles. Hvis det utløser vanskelige følelser hos deg, bør du bearbeide dette sammen med andre, og ikke med den utsatte.

Før du går inn i bearbeidende samtaler, er det viktig at du vurderer om den utsatte har kapasitet til å forholde seg til vanskelige erfaringer og følelser:

Klarer den utsatte å være tilstede her og nå, å være i oppmerksom kontakt med deg, mens dere snakker om vonde minner?
Har den utsatte tilstrekkelig evne til å regulere stress og til å ta vare på seg selv, under og etter samtalene?

Hvis du vurderer at disse forutsetningene ikke er til stede, bør samtalene fokusere på stabiliseringsøvelser.

Den første bearbeidende samtalen kan gjerne være relativt kort. Det gir deg mulighet til å vurdere om den utsatte har tilstrekkelig kapasitet til å håndtere fortellingen som skal bearbeides også etter at samtalen er avsluttet.

Hvis den utsatte har rusproblemer, holder på med selvskading eller har sterke selvmordstanker, bør du anbefale behandling i spesialisthelsetjenesten. I slike situasjoner kan du tilby stabiliserende samtaler og stabiliseringsøvelser, heller enn inngående samtaler om traumatiske hendelser.

For å legge best mulig til rette for gode samtaler, er det flere ting du kan gjøre:

sett av tilstrekkelig med tid, 1 – 2 timer
pass på at du er opplagt til å gå inn i den utsattes vanskelige erfaringer og følelser
forberede brukeren: avtal på forhånd at det er dette samtalen skal dreie seg om

Under samtalene er det viktig å unngå at den utsatte overveldes av og blir værende i vonde minner. Dere kan for eksempel avtale på forhånd

et stoppsignal som den utsatte kan gi når minnene oppleves overveldende
et positivt eller nøytralt tema som dere kan snakke om når den utsatte blir overveldet

Samtalen bør aldri kun handle om vanskelige erfaringer og følelser. En bearbeidende samtale kan gjerne ha tre deler, med nokså lik størrelse:

å etablere kontakt
å bearbeide vonde minner
å orientere seg tilbake til her og nå

Utsatte kan oppleve en rekke følelsesmessige og fysiske reaksjoner. I samtalene kan dere i fellesskap kartlegge dette. Informasjon om hva som er normale reaksjoner kan ha en både avdramatiserende og bearbeidende effekt for den utsatte.

Traumatiske erfaringer kan oppleves som fragmentariske og tidløse hendelser, sammen med følelser av frykt, selvbebreidelser og selvforakt. Noen utsatte klarer selv å gi sin historie en struktur. Du trenger mest bare å være et vitne til det de forteller. Andre trenger hjelp til å plassere erfaringene inn i en struktur og en tidsramme.

En enkel strukturering kan bidra til bedre oversikt for den utsatte. Du kan spørre om den første, den verste, den siste og den mest vanlige krenkelse/overgrep.

Du kan også bruke voldssyklusen til å strukturere samtalen.

Volden har ofte et bestemt, typisk mønster, som det kan være viktig for den utsatte å kjenne til. Brukere av krisesenter forteller at slik kunnskap er særlig viktig hvis de velger å dra tilbake til utøver: det hjelper dem å gjenkjenne volden og kan støtte opp under en beslutning om at det er nødvendig å bryte ut.

Reparasjonsfasen

Etter at vold har funnet sted, kan utøver vise tegn til å være lei seg, angre, og å ville prøve å reparere forholdet. Skam, skyld og anger kan bli fremtredende. Det kan være bønn om tilgivelse, med påfølgende forsoning (honeymoon-fase). Både barna og den utsatte kan oppleve å få gaver og løfter fra utøver om at volden aldri skal gjenta seg. Utsatte kan i denne fasen bagatellisere volden de opplever.

"Man håper at alt skal gå bra når den du bor sammen med lover på tro og ære, og sier at han skal begynne i behandling og alt som er for at det skal bli bra. Men det skjedde jo ikke".

Spennings-/oppbyggingsfasen

Etter en tid kan reparasjonsfasen går over. Det kan komme anklager: «Jeg mente ikke å skjelle deg ut, men jeg blir så irritert når....». Den utsatte får skylda for volden som har skjedd: «Hadde du bare ...., så hadde jeg ikke ...».

"Han tok kontakt og trygla og angra. Så jeg bestemte meg for å dra tilbake og prøve. Det var fint første uka, så begynte det å snu".

Eskaleringsfasen

Gradvis går det over i en trykkende stemning, som når som helst kan eksplodere. Utsatte vet at volden kommer, før eller siden, og kan provosere det fram for å få det overstått. Det kan gi en følelse av kontroll over når det skjer.

"Sønnen min sa: Mamma, du har slutta å smile! Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe".

I de første samtalene kan dere i fellesskap plassere de mest fremtredende minnene på en tidslinje. Hovedtemaet bør være hendelser, mer enn følelser. Tegn gjerne hendelsene inn på en kalender: Når skjedde det? Hvor ofte pleide det å skje? Når den utsatte står fast i fortellingen, kan du spørre: Hva skjedde så?

En tidslinje viser at tiden ikke stopper, men går videre. Å plassere konkrete krenkelser på en tidslinje kan hjelpe den utsatte til å forstå at faren er over, at volden nå er slutt. Pass på å bruke fortidsform gjennom samtalen: Vi har snakket om hvordan du levde før med vold, du har vært i livsfare, etc.

Kartleggingsskjemaene er primært laget for ansatte ved krisesentre.

1. Innledende kartlegging

I den første kontakt med personer som henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du får oversikt over situasjonen. Du kan for eksempel spørre:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Har du dyr (kjæledyr/husdyr)?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

Hvis den som henvender seg forteller om voldserfaringer, kan du gjøre en overordnet kartlegging.

2. Overordnet kartlegging av vold og trusler

Med utgangspunkt i det den utsatte forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler for å få bedre oversikt over situasjonen:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet vedkommende at du søker hjelp på krisesenteret?
Hva har skjedd?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?
Har du vært rett for ditt eget liv?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Vet du om voldsutøver(-ne) er tidligere anmeldt eller dømt for vold eller annen kriminalitet?
Vet du om voldsutøver har brutt besøksforbud eller lignende?
Hvis den utsatte har barn (som er med til krisesenteret eller ikke):
- Er det barn hos voldsutøver nå?
- Hva har barna opplevd (mot dem selv/mor/far)?
Har voldsutøver ansvar for kjæledyr/husdyr nå?
Opplever du at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet du om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

I noen tilfeller kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette gjelder særlig hvis det i kartleggingen kommer fram at

det er flere voldsutøvere
volden støttes av flere i familien
volden skjer fordi familien oppdager at ei kvinne har kjæreste
volden skjer på grunn av den utsattes seksuelle orientering
personen har blitt utsatt for sterk negativ sosial kontroll, (trusler om/press til) ekteskap, trusler om utstøtelse fra familien, trusler om å bli sendt til utlandet mot sin vilje

Les mer om utfordringer i kartlegging av æresrelatert vold og temaer i kartlegging av æresrelatert vold.

3. Systematisk kartlegging av vold og trusler

For å få en viss oversikt over volden brukeren har opplevd, kan du be den utsatte om å fortelle om

den første voldsepisoden
den verste
den siste voldsepisoden

Etter dette kan du gjøre en mer systematisk kartlegging.

a) Om typer av vold

Spørsmålene nedenfor er ikke uttømmende.

Psykisk vold/trusler:

Opplever du å få negative karakteristikker av deg som person?
Opplever du latterliggjøring?
Blir du tvunget til å gjøre ting du ikke liker?
Prøver partner å isolere deg fra familien din? Venner? Skole/jobb?
Truet med fysisk vold?
Truet med kniv eller andre våpen?
Skremmende oppførsel?
Manipulering?
Trusler om
- at utøvere(-e) skal skade barn/seg selv/ta sitt eget liv?
- å bli utstøtt av familien?
- å miste oppholdstillatelse/bli kastet ut av Norge?
- å miste kontakt med/omsorgen for barn?
- vold mot kjæledyr?
- å legge ut privat informasjon eller private bilder på nett?
Tilpasser du deg utøver for å unngå konflikter/represalier?
Drapstrusler?

Fysisk vold:

Blitt kløpet, dyttet, holdt
Blitt fiket til/slått
Blitt sparket
Tatt kvelertak
Brukt kniv
Slått med gjenstander
Blåmerker eller andre skader etter vold
Skader som krevde legebehandling/ hindret i å søke lege

Materiell vold:

Har utøver ødelagt ting? Dine ting? Ting vedkommende visste har særlig verdi for deg?
Holdt tilbake/ ødelagt viktige eiendeler som pass, vitnemål, førerkort, fødselsattest el l

Seksuell vold:

Har du opplevd press/trusler eller tvang til seksuelle handlinger du ikke ønsket å gjøre?
Har du opplevd press/trusler for å få sex?
Har du opplevd tvang til sex/voldtekt?

Hvis den brukeren forteller om nylige seksuelle overgrep/ voldtekt, er det viktig å vurdere om brukeren skal henvises til overgrepsmottak for sporsikring.

Økonomisk vold:

Ikke disponere egne midler/ bankkonto (lønn, stønad)?
Kontroll over kodebrikke for bank
Hvis du ikke har egen lønn/midler: Får du tilstrekkelig med penger til det du trenger?
Er det tatt opp lån i ditt navn, som ikke var til deg?
Er du blitt tvunget til å ta opp lån i ditt navn/ være kausjonist?

Digital vold:

Har du opplevd:

kontroll av telefon, epost, bruk av sosiale medier
misbruk av kontoer på sosiale medier
publisering av private bilder/filmer
avlytting/overvåking av telefon (for eksempel gjennom tvillingkort), nettbrett, PC
sporing/overvåking gjennom digitale kommunikasjonsmidler/GPS-funksjoner
identitetstyveri
har andre kjennskap til dine passord?

Vold mot dyr:

Har utøver(-ne) skadet kjæledyr eller husdyr?
På hvilken måte?

b) Om alvorlighetsgrad av volden

For å få en god forståelse av alvorlighetsgraden i volden, er det nyttig å vite om hva som har skjedd, hvordan den utsatte opplevde det og hva det har ført til for den utsatte.

Når skjer volden? Hvor ofte?
Har volden ført til at du har tilpasset deg/endret ditt liv?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hvilken voldsepisode opplevde du som den verste?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?

c) Om varighet av volden

Når skjedde den første voldsepisoden?
Når skjedde det sist?

1. Innledende kartlegging

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret?
Har det skjedd noe spesielt akkurat nå, som gjorde at du tar kontakt? (rømt hjemmefra? kastet ut hjemme?)
Er du redd for noen? Hvem? Hva gjør at du er redd nå?
Hvem utøver press, trusler, kontroll, vold? En eller flere?
Støttes volden av flere i familien?
Bor du alene eller sammen med noen?
Kjenner du til planer i familien om utenlandsreiser?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå? Hvem frykter du?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Vet andre i familien at du oppsøker krisesenteret?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

2. Systematisk kartlegging

Volden

Hvilke typer vold blir du utsatt for? (gi konkrete eksempler på fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk, kontroll og isolasjon, digitale vold/ kontroll ved hjelp av digital kommunikasjon, se Temaer i kartlegging av vold).
I hvilke situasjoner skjer volden? Hvorfor skjer volden?
Når skjer volden? Hvor ofte?
Er du utsatt for sterk kontroll hjemme?
- Hva tenker familien din er et godt liv for deg?
- Er det strenge regler for hva du kan gjøre og ikke?
- Hva kan du bestemme selv?
  - Kan du bestemme hva du skal gjøre på fritiden?
  - Hvem du vil være sammen med?
  - Får du ha venner? Velge venner selv?
  - Hvilken utdanning du skal ta?
- Har du kontroll over egen telefon og PC?
- Kontroll over egen økonomi?
- Får du gå ute uten følge av andre?
- Er det noen som følger med på hva du gjør på skolen?
- Får du lov til å ha kjæreste?
- Tilpasser du deg familien din for å unngå konflikter og vold?
- Hva skjer hvis du ikke følger reglene i familien? (represalier/straff?)
- Har kontrollen blitt strengere i det siste?
Er det planlagt at du skal gifte deg? Frykter du at du skal bli presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
- Når? Hvor? Hvem? (familie?)
- Har du sagt fra om at du ikke vil gifte deg?
Er det laget avtale om ekteskap?
- Er du forlovet?
- Hvem har bestemt at du skal gifte deg?
- Er du religiøst gift?
Hvis personen er gift:
- Har du blitt presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
  - Når? – Hvor? – Med hvem (slekt?)
  - Hvor bor han/hun du er gift med?
  - Hvem bestemte at du skulle gifte deg?
  - Ga du uttrykk for at du ikke ville gifte deg?
- Får du lov til å skille deg?
- Er ekteskapet registrert i Norge eller utlandet?
- Har han/hun du er gift med søkt om familieinnvandring til Norge?
Hva kan skje hvis du bryter reglene i familien?
- Truet med å bli utstøtt av familien?
- Isolert hjemme?
- Bli tatt med til utlandet mot din vilje?
- Bli gift mot din vilje?
Hva tenker du er det mest alvorlige som har skjedd?
Har du vært redd for ditt eget liv?

Utøvere

Hvem støtter at det utøves press, trusler, kontroll, vold? (spør konkret om ulike familiemedlemmers rolle)
Hvor bor voldsutøverne?
Er det noen i familien som ikke støtter volden? Hva slags forhold har du til dem (evt. støttepersoner/ressurspersoner?)

Oppvekst/tidligere vold

Har du vært utsatt for vold i oppveksten? Spør konkret om ulike typer (psykisk vold, fysisk vold, streng negativ sosial kontroll, trusler, press tvang til tvangsekteskap, etc.)
Hva var årsaken til at volden skjedde? Når skjedde det? Hvor ofte?
Hvem utførte /trusler/kontroll/vold?
Har du tidligere oppholdt deg i utlandet mot din vilje?
Har noen tidligere utøvd vold mot andre i familien?
Er det noen i familien din som er tvangsgiftet? Tatt med til utlandet mot sin vilje?
Er det andre i familiemedlemmer som har hatt konflikter med/har brutt kontakten med familien (og for eksempel søkt hjelp på krisesenter)?

Familie/slekt

Migrasjonshistorikk:
- Hvor vokste foreldrene dine opp?
- Botid i Norge
Familiesituasjon:
- Hvem består familien av?
- Andre slektninger som bor i Norge? Andre land?
- Slekt i opprinnelseslandet? Hvem? Har familien hyppig kontakt?
- Hvem bestemmer over hvem i familien i Norge og i utlandet?
- Hvilken posisjon har familien i miljøet? Har familien stort nettverk?
Har du søsken som bor hjemme (kjønn, alder)?
- Hvordan er situasjonen for dem?
- Risiko for å bli tatt med til utlandet?
Er familien din opptatt av ære?
- Blir jentene og guttene i familien behandlet forskjellig?
- Hvem kjenner til konflikten med familien?
- Kjent for familiens nettverk/miljø?
- Kjent for storfamilie i opprinnelsesland?
- Blir noen i familien din utsatt for press eller trusler fra andre slektninger og/eller miljø på grunn av det som har skjedd?
Har du kontakt med noen i familien nå?
Ønsker du kontakt med noen i familien? Nå eller på sikt?

Oppholdsstatus (hvor?)

Oppholdstillatelse i Norge?
Statsborgerskap

Utenlandsreiser

Er det planer om at du eller familien din skal reise til utlandet?
Frykter du at du vil bli tatt med til utlandet mot din vilje? Hvis ja:
- Hvor?
- Når?
Hva frykter du kan skje med deg i utlandet? (ny vold? bli giftet bort? holdt tilbake? bli fratatt pass/penger, etc.)

Nettverk

Har du kjæreste? Hvis ja:
- Hvem? Bakgrunn?
- Vet noen i familien om dette? Aksepterer familien kjæresten?
- Går det rykter om at du har kjæreste?
- Er han/hun en støtte for deg? Konflikter? Hvor lenge har forholdet vart? Fremtidsplan? Kjenner han/hun situasjonen din hjemme?
Har du noen gode venner du stoler på?
- Kjenner de familien din?
- Kjenner de situasjonen din hjemme?
Er det noe i familien som støtter deg?
Andre ressurspersoner?

Seksuell orientering

Innled gjerne om at utfordringer knyttet til seksuell orientering kan føre til konflikter i forholdet til familien, og at det er lov å elske den man vil.

Tror eller vet du at du er homofil/ lesbisk/ bifil eller har en annen seksuell orientering?
I tilfelle, vet familien din om dette?
Hvis ikke, hva frykter du kan skje hvis de får vite det?

Kontakt med hjelpeapparatet

Kontakt med hjelpeapparatet nå? (evt. kontaktpersoner)
Vet du om politiet, barneverntjenesten, helsetjenester eller andre r har vært involvert tidligere?

Å fortelle om og dermed erkjenne at man har opplevd alvorlige krenkelser, kan føre til dyp sorg. Det handler om tapt liv og tapte drømmer: Var dette mittliv? Var det virkelig så ille? Den utsatte kan oppleve seg mislykket: selv etter å ha investert mye i samlivet, så oppløses familien, barna får ikke vokse opp med to foreldre sammen og den utsatte klarte ikke å hjelpe utøver. Erkjennelsen av hva som har skjedd kan føre til at den utsatte fungerer dårligere i en periode, før vedkommende finner fotfeste igjen. Det er viktig at du gir rom for denne type sorgarbeid. Det kan også bidra til at den utsatte kan forsone seg med hva som har skjedd, for så å gå videre i livet.

"Jeg savner mannen min. Jeg trenger hjelp til å bearbeide sorgen over å gå fram mannen jeg elsker. Alt minner om livet vårt sammen. Jeg savner ham".

"Krisesenteret er veldig flinke til å skryte av meg, for man er jo ikke så flink til å skryte av seg selv".

Et viktig formål med samtalene er å hjelpe den utsatte til å skape en ny og mer kompleks fortelling om sitt liv. Alle historier kan fortelles på ulike måter. Du kan hjelpe den utsatte med å få et nytt og mer positivt perspektiv på seg selv, på det som har skjedd og på framtida. I samtalene kan du:

Gi anerkjennelse

Anerkjenn at brukeren ble utsatt for urettmessige krenkelser, vær tydelig på at vold og overgrep er uakseptabelt

Trekke fram og dvele ved erfaringer som viser den utsatte som handlende subjekt

Hva gjorde du for å protestere?
Hva klarte du å holde fast ved av dine preferanser og verdier, selv om du var i en vanskelig situasjon?
Hvordan viste du mot og protest?
Hvordan kunne du lure han/henne/dem?
Hva gjorde du for å beskytte deg selv? Evt. barn?
Hvordan prøvde du å bryte ut? Hva gjorde du da du klarte det?
Når skjønte du at du var i trygghet

Anerkjenne at den utsatte har holdt ut mye, under fare og risiko

Hva var du mest redd for skulle skje?
Var du redd for ditt eget liv (kvelertak kan være livstruende)?
Hvordan fant du styrke til å holde ut?
Var det noen som forsto hvilken risiko du levde med?
Hvem/hva inspirerte deg til å ta nye steg?

Utforske opplevelsen av forvirring

Forklar hvordan det å leve over tid i alvorlig fare, frykt og redsel, psykisk vold (nedgradering, latterliggjøring, trakassering) og søvnløshet kan føre til forvirring og at man mister sitt eget perspektiv

Spør om øyeblikk av klarhet:

Når forsto du at du var i alvorlig fare?
Når forsto du at det var noe grunnleggende galt?
Hva førte til at forvirringen tok grep på nytt?

Hjelpe den utsatte til å være tydelig for seg selv/finne tilbake til sitt eget perspektiv:

Hva får deg til å føle at du mestrer noe/ er flink?
Hvem var du før du møte overgriper/ne?
Hva kan være godt for deg nå?

Utforske fysiske reaksjoner

Hvordan kjennes det i kroppen din når du nå forteller om volden (for eksempel kvalme, hodepine, trøtthet og anspenthet)?
Hva tror du kroppen forsøker å si til deg?

Det kan ha stor betydning for den utsatte at du forklarer hvordan både sterke og motsetningsfylte følelser er helt normalt i denne fasen. Det kan fortone seg som en følelsesmessig berg- og dalbane.

Du kan bruke denne illustrasjonen, som er laget på basis av det brukere på krisesenter forteller om hvordan det oppleves: Følelsesmessig berg- og dalbane – en modell på basis av erfaringer for brukere på krisesenter.

Du kan også aktivt bruke erfaringene dine som ansatt på senteret, kanskje over lang tid. Trygg brukeren på at dine erfaringer tilsier at det ikke vil være sånn for alltid, du har sett at for de fleste blir det bedre etter hvert.

Anerkjenn den utsattes ofte motsetningsfylte følelser. Sammen med glede og lettelse over tryggheten senteret gir, kan følelsene av sorg og savn av det brukeren har forlatt være sterk. Forklar hvordan et brudd også innebærer tap, og at det dermed er normalt å kjenne på sorg og savn. Du kan for eksempel spørre:

Hva savner du, ved utøver(-ne) og det livet du hadde?
Hva var det du likte ved utøver(-ne)?
Hva var han/hun/de god(-e) til?
Hva har du mistet ved å bryte ut? (hjem, familie, nettverk)

"Jeg kommer alltid til å ha et savn etter han. Jeg kommer aldri til å oppleve en så sterk kjærlighet noen gang".

Noen utsatte med høy risiko for ny vold eller nye overgrep trenger å bevisstgjøres på at det fremdeles foreligger en alvorlig sikkerhetsrisiko, slik at de kan ta nødvendige forholdsregler for å beskytte seg selv. Du kan spørre etter hendelser som er knyttet til opplevelse av stor fare. Dette kan fremkalle en følelse av dødsangst, som kan bidra til at brukeren på nytt blir bevisst behovet for forsiktighet og konkrete sikkerhetstiltak. Du kan for eksempel spørre om:

Hva skjedde konkret? Hva gjorde deg mest redd?
Var du redd for ditt eget liv?
Har du skader/arr?
Hva kan minne deg om faren og hjelpe deg til å holde fast ved tiltakene for å beskytte deg selv?

Å snakke om vonde erfaringer er følelsesmessig krevende, og det kan være nødvendig med pauser underveis. Det er viktig at du respekterer den utsattes ønsker om å fortsette, ta pause eller å avslutte. Du kan for eksempel:

ta små pauser sammen for å hente krefter, dere kan for eksempel:
- gå sammen for å hente noe å drikke
- lufte rommet – se på det som skjer ut i verden eller se på bilder på mobilen
- skifte over til et positivt tema, noe den utsatte mestrer og/eller liker
- gjøre fysiske stabiliseringsøvelser sammen. Børste av seg, tøye ut, kjenne at føttene er plantet i bakken.
fortsett når den utsatte er mentalt tilstede her og nå

Hvis brukeren under samtalen er følelsesmessig mest i minnene, og har vanskelig for å være mentalt tilstede her og nå, er det nødvendig å gjøre stabiliseringsøvelser og eventuelt avslutte.

Det er viktig at du setter av tid til en god avslutning av samtalen. Det er flere ting du kan gjøre:

Støtt den utsatte til å kjenne at den utsatte er tilstede i seg selv her og nå, ved å snakke om dagligdagse ting, for eksempel om det som skal skje umiddelbart etter samtalen
Bruk om nødvendig blikkontakt eller berøring for å hjelpe den utsatte til å være mentalt tilstede her og nå, understrek: «Nå er vi her, sammen».
Forbered den utsatte på at minner kan komme tilbake og at den utsatte kan kjenne seg urolig etter samtalen, og kanskje sove dårligere de nærmeste dagene
Avtal oppfølgingssamtale innen relativt kort tid, helst innen en uke
Utforsk positive ting den utsatte kan gjøre for seg selv, for å skape andre fortellinger om sitt liv: være sammen med venner, dele et godt måltid, pynte seg, trene eller andre ting som gir glede
Dokumenter i journalen sentrale hendelser og temaer fra samtalen, sammen med den utsattes reaksjoner. Dette kan være viktig informasjon seinere (straffesak, spørsmål om samvær/omsorg for barn, erstatningssak, etc.). Dokumentasjon, hvor det framkommer sammenfallende informasjon fra forskjellige instanser, kan styrke den utsattes troverdighet og bekrefte vesentlige aspekter ved det som har skjedd. Det kan også gjøre det tydelig for den utsatte at utviklingen går i positiv retning, noe som kan styrke opplevelsen av håp for framtida.

Gjennom samtalene må du vurdere om brukeren har behov for behandling i psykisk helsevern. Det kan være tilfelle hvis den utsatte har:

vanskelig tilgang til minnene og lite naturlig flyt i fortellingene
store hukommelsesvansker i hverdagen (tidstap)
gjenopplevelser som kommer raskt og er vanskelige å avslutte
omfattende relasjonsvansker
ustabil fungering
rusmisbruk
selvskading
sterke og vedvarende selvmordstanker/dødslengsel

Siden brukeren i mange tilfeller har tillit til deg som ansatt på senteret, har du en svært sentral rolle når det gjelder å anbefale og å bistå den utsatte med å komme i behandling. Det kan være hensiktsmessig å undersøke hvilke tilnærminger behandlere bruker i møte med vold. Det er viktig med en god balanse mellom stabiliseringsarbeid og minnearbeid. Den utsatte kan be fastlegen vurdere behovet for behandling i psykisk helsevern og å henvise.

Ikke alle opplever å ha nytte av behandling. Ved oppstart kan du råde den utsatte til å prøve minst fem ganger. Etter det kan det vurderes om det er behov for å be om å få bytte terapeut eller om brukeren vil avslutte.

Gjennom samtalene blir du selv vitne til det den utsatte har erfart. Fortellingene kan inneholde alvorlige krenkelser, i mange tilfeller også rettet mot barn. På samme måte som det er normalt at den utsatte kan utvikle psykiske og fysiske reaksjoner, er det også normalt at du som hjelper reagerer på det du blir fortalt.

For å tåle belastningene knyttet til bearbeidende samtaler over tid, er det viktig at du har rutiner for å ta godt vare på deg selv:

lag muligheter for umiddelbar debriefing sammen med kollegaer etter krevende samtaler
identifiser det som hjelper deg å komme tilbake til ditt liv, her og nå, etter krevende samtaler

Sist faglig oppdatert 17. november 2023

Når den utsatte trenger tolk

Hvis personer som henvender seg til krisesenteret ikke behersker norsk språk tilstrekkelig til å forklare sin situasjon og forstå nødvendig informasjon, er det nødvendig med tolk.

Krisesenterloven § 3 pålegger kommunen å sørge for at brukerne får tilgang til kvalifisert tolk, når det er nødvendig for at de skal få et fullgodt krisesentertilbud. Kommunen skal sørge for at de har rutiner for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolketjenester.

En forutsetning for et likeverdig tilbud er at den som henvender seg til krisesenteret kan formidle og fortelle om sin situasjon og forstår den informasjonen du gir. Språklige misforståelser kan få uheldige konsekvenser for brukeren.

Som ansatt må du vurdere om personen du skal snakke med har behov for en tolk. Mange behersker norsk eller engelsk tilstrekkelig for å gjennomføre samtaler. Personer som snakker dagligdags norsk, kan likevel ha behov for tolk i samtaler med sensitive og følelsesmessig vanskelige temaer. Det kan være vanskelig for brukeren å uttrykke seg på andre språk enn morsmålet sitt når brukeren er i krise.

Kravet om bruk av tolk i samtaler gjelder også urfolk og nasjonale minoriteter. Bestemmelsen gjelder også barn.

Når barn ikke forstår eller snakker norsk tilstrekkelig til å få utbytte av en samtale om sensitive temaer, er det nødvendig med tolk. Barnet skal kunne forstå informasjonen som gis, kunne formidle seg og bli forstått.

Krisesenterloven § 3 pålegger kommunen å sikre brukerne tilgang til kvalifisert tolk dersom dette er nødvendig for at de skal få et fullgodt tilbud. Kommunen skal også sørge for rutiner for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolketjenester. Denne bestemmelsen gjelder også for barn.

Før tolkesamtalen

Ta en kort samtale med tolken på forhånd, for å avklare tolkens rolle, at barnet befinner seg på krisesenter og i en vanskelig livssituasjon, i tillegg til hva du ønsker med samtalen (formål). Understrek tolkeregler som:

Tolken skal kun gjengi det barnet og den voksne sier ord for ord.
Tolken skal ikke stille egne spørsmål til barnet.
Hvis barnet på eget initiativ snakker med tolken, skal det videreformidles til deg som ansatt.

Under samtalen

Plasser stolene slik at du har god øyekontakt med barnet.

Plasser gjerne tolken mellom deg og barnet i en trekant, for å nøytralisere asymmetrien i at det er overvekt voksne sammenlignet med barnet.

De fleste barn har ikke erfaring med samtaler med tolk. Det kan være en fordel i starten av samtalen at du går gjennom:

tolkens rolle
hvordan en samtale med tolk fungerer

Øv med barnet for å hjelpe det til å forstå tolkens rolle. Snakk om et enkelt tema, som for eksempel noe du vet barnet liker, et TV-program eller lignende

Ha øyekontakt med barnet både når du snakker og når tolken formidler.
Ha pauser i samtalen hvis det varer over tid.

Etter samtalen

Etter samtalen kan du vurdere:

Hadde tolken tilstrekkelig personlig egnethet og kvalifikasjoner til samtaler med barn?
Fungerte samtalen bra?
Vil det være en fordel med samme tolk i neste samtale?
Ser det ut til å være best for barnet med tolk tilstede eller med telefontolk?

Du bør alltid benytte profesjonell tolk i samtaler der brukeren har behov for tolk. Hvis informasjonen du trenger å formidle ikke er sensitiv, og tolk ikke er tilgjengelig, kan andre brukere hjelpe til med å oversette. Du skal ikke under noen omstendigheter bruke barn til å oversette informasjon til foreldre eller andre voksne på krisesenteret.

Fremmøtetolk

Telefontolk

Skjermtolk

Tolkens kjønn

Når temaet for samtalen er vold og krenkelser, kan brukeren ønske tolk med samme kjønn som seg selv. Dette kan være særlig viktig når du skal benytte oppmøtetolk.

Gruppetilhørighet

Dialekter

Flere språk har dialekter som kan være ganske ulike. Derfor må du forsikre deg om at tolken behersker dialekten brukeren har. Dette gjelder for eksempel arabisk og kurdisk.

På imdi.no finner du flere nyttige tips når du skal bestille tolk

Det kan være utfordrende både for deg som ansatt og for brukeren å ha en samtale med en tolk. Da er det viktig at du er best mulig forberedt. Du bør informere tolken om retningslinjer for god tolkeskikk, som klargjør tolkens forpliktelser.

Før samtalen:

Forbered samtalen med tanke på tema og ordvalg
Samtaler med tolk tar vanligvis mer tid enn samtale uten. Sett av mer tid enn vanlig
Tydeliggjør tolkereglene og tolkens rolle i starten av samtalen. Understrek taushetsplikten.
Tolken er der kun for å tolke. Som ansatt er det din oppgave å avgrense tolkens arbeidsoppgave til nettopp dette

Under samtalen:

Snakk direkte til brukeren og ikke til tolken.
Bruk et enkelt og klart språk med korte setninger.
Unngå metaforer og språklige bilder, de kan være vanskelig å oversette
Aldri spør om tolkens mening om saken det snakkes om. Tolken skal være en nøytral part.
Husk at samtalen ofte handler om krevende temaer. Både brukeren, tolken og du kan ha behov for pause om samtalen varer lenger enn en time.
Pass på tiden og overhold avtalt tid. Tolken kan ha nye avtaler, men unngå hastverk under samtalen.

Etter samtalen

Ikke la tolken være alene med brukeren, hverken før eller etter samtalen.
Samtaler med voldutsatte kan inneholde emosjonelt belastende temaer. Det kan være nødvendig med en kort debrifing om tolkens belastninger og reaksjoner.
Hvis tolken ikke oppfører seg profesjonelt, bør du rapportere tilbake der tolken er bestilt.

Tolkene registrert i Tolkeportalen er forpliktet til å følge retningslinjer for god tolkeskikk. Taushetsplikt inngår i disse retningslinjene. Krisesenteret kan be tolken om å signere en egen taushetserklæring.

Døve, hørselshemmede og døvblinde kan også ha behov for tolk. Tolketjenesten er organisert i NAV-hjelpemiddelsentral i alle fylker. Oversikt og kontaktinformasjon finner du på nav.no.

Det er en viktig kompetanse i seg selv å kunne gjennomføre samtaler med tolk. Det er fordelaktig at den utsatte får mulighet til å uttrykke seg selv på eget morsmål når tematikken er vanskelig.

Sist faglig oppdatert 17. november 2023

Legg en plan for oppholdet

Når den utsatte er over den mest akutte fasen, bør dere i fellesskap starte planleggingen for oppholdet på krisesenteret og tiden etterpå. Det kan ta tid å få på plass evt. ny bolig og andre instanser som beboeren kan trenge hjelp fra. Arbeidet med planen bør derfor starte så tidlig som mulig i oppholdet.

Lag en enkel og realistisk plan i samarbeid med brukeren. Planen må ta utgangspunkt i kartleggingen som gjøres gradvis gjennom oppholdet. Dette betyr at du må tilpasse planen til den enkelte bruker ut fra hvilken livssituasjon brukeren befinner seg i og hvilke ønsker og planer brukeren har for livet videre. Å vite hva som skal skje videre gir forutsigbarhet og kan bidra til større trygghet.

Hvis brukeren har barn på krisesenteret, er det viktig at du samarbeider med barnets kontaktperson og at du involverer barnet i planleggingen av veien videre.

Formålet med planen er å legge til rette for et godt opphold på krisesenteret og å forberede for tilværelsen etterpå. Planen bør omfatte konkrete mål og gjøre tydelig hvilke muligheter som finnes for beboeren. Å vite hvilke muligheter som finnes, kan gjøre det lettere for den voldsutsatte å ikke dra tilbake til voldsutøver. Det kan øke den utsattes trygghet å ha forutsigbarhet når det gjelder hva som skal skje videre.

Sentrale temaer

Innholdet i planen må ta utgangspunkt i det kartleggingen viser. Erfaringsvis er det flere temaer som står sentralt for mange brukere. I mange tilfeller vil det være nødvendig å starte opp arbeidet med disse utfordringene så raskt som mulig etter ankomst:

Sentrale temaer

Behov for oppfølging etter oppholdet

En stor del av beboerne vil ha behov for støtte og oppfølging også etter et opphold på krisesenter. Å forberede den utsatte på tilværelsen etter oppholdet er ett viktig formål med planen. Hva som skal skje etter tiden på krisesenteret bør også inngå eksplisitt i planen.

Forebered beboeren for tilværelsen etter oppholdet

Oppfølging av brukere etter opphold på krisesenteret

Nettverk og aktiviteter

Ensomhet kan være en stor utfordring både under og etter et opphold på krisesenteret. Det er flere ting du kan gjøre for å styrke den utsattes nettverk:

Få oversikt over hvilke støttepersoner brukeren har å spille på og som det kan være trygt å ha kontakt med.
Informer om og anbefal beboeren aktuelle nettverkstiltak ved krisesenteret eller i nærmiljøet som hun eller han, og eventuelle barn kan delta på.
Bistå med å formidle kontakt med aktivitetstilbud i nærmiljøet. Følg eventuelt beboeren de første gangene.
For menn, som i en del tilfeller oppholder seg aleine i botilbudet, er det viktig å legge opp til hyppige samtaler og muligheter for sosiale aktiviteter under opp-holdet. Dette gjelder også barn som kommer sammen med menn.

Kontakt med andre tjenester

En stor del av brukerne har allerede før oppholdet kontakt med andre tjenester. For andre er det nødvendig at slik kontakt etableres under oppholdet. Det er viktig at du kan gi den utsatte god informasjon om hvilken hjelp andre tjenester kan gi.

Som ansatt skal du også hjelpe brukeren med å komme i kontakt med andre tjenester (krisesenterloven § 2). Dette forutsetter samtykke fra brukeren (krisesenterloven § 5 om taushetsplikt).

Foreldreferdigheter

Omtrent halvparten av beboerne har med barn til krisesenteret. Å være utsatt for vold over tid kan påvirke negativt foreldres muligheter til å være gode omsorgspersoner. Å være i krise kan sette foreldre ut av spill som omsorgsgivere.

For omtrent halvparten av barna på krisesenter er barnevernstjenesten involvert i familien før oppholdet. Du kan samarbeide med barnets kontaktperson og vurdere:

Bør dere anbefale for forelder å involvere barnevernstjenesten?
Vurderer krisesenteret at opplysningsplikten til barnevernstjenesten utløses?

Som ansatt på krisesenter kan du på flere måter støtte foreldre som omsorgs- og autoritetspersoner overfor sine barn.

Bolig

Allerede tidlig i oppholdet er det viktig å få avklart om beboeren vil trenge ny bolig eller ikke. Kan det være mulig og trygt nok at hun eller han flytter tilbake til tidligere bolig (uten voldsutøver)? Vil det være nødvendig med ny bolig?

Opphold i Norge

Flere forhold kan medvirke til at brukeren trenger å fornye oppholdstillatelsen. For personer med oppholdskort, framgår varigheten av tillatelsen på kortet. Det er viktig at brukere med behov for juridisk veiledning knyttet til oppholdsstatus, blir satt i kontakt med advokat med kompetanse på dette rettsområdet.

Har brukeren oppholdstillatelse i familieinnvandring (utlendingsloven §§ 40 eller 41)? I tilfelle må hun eller han søke om oppholdstillatelse på nytt grunnlag (for eksempel selvstendig grunnlag etter § 53)
Har brukeren oppholdsrett i Norge etter utlendingsloven § 114?

I tilfelle bør brukeren kontakte sitt lokale politidistrikt for veiledning om videre oppholdsgrunnlag.

Hvis den utsatte er uten opphold og utsatt for menneskehandel, kontakt ROSA. Informasjon og kontaktinformasjon til ROSA finner du her.

Hvis den utsatte ikke har er norsk statsborger, ikke har permanent opphold i Norge og ikke har oppholdskort, ta kontakt med UDI. Kontaktinfomasjon til UDI finner du her.

Les mer om utlendingsrett og vold i nære relasjoner på kun.no

Økonomisk basis

Hvis kartleggingen viser at beboeren ikke har egne midler til rådighet, er det nødvendig å kontakte NAV så snart som mulig etter ankomst til krisesenteret. Det kan også være nødvendig med råd og veiledning fra NAV knyttet til inkasso- og gjeldstematikk og kvalifisering/arbeid.

Trygghet og sikkerhet

Som en del av kartleggingen må du også kartlegge vold og trusler. Resultatene fra kartleggingen danner basis for en sikkerhetsplan.

Planen bør tas fram, evalueres og oppdateres jevnlig i planlagte og gjentatte samtaler under oppholdet. Regelmessig gjennomgang av planen er avgjørende for å sikre systematikk og framdrift i oppfølgingsforløpet.

Hva har vi lykkes med? Å se konkret framgang kan støtte følelsen av mestring og håp.
Hva er ikke gått etter planen? Hva skal skje nå? Å vite hva som skjer kan stryke opplevelsen av trygghet.

Krisesenteret skal være et midlertidig botilbud (krisesenterloven § 2). Det er mange utfordringer med å være på krisesenter over tid, både for voksne og barn. Sett konkrete milepæler i planen for oppholdet. Dette gjelder også når de ulike elementene brukeren trenger for å flytte videre bør være på plass.

Om krisesenteret som midlertidig tilbud

Krisesenteret skal være et midlertidig botilbud (krisesenterloven § 2). Oppholdet skal ikke vare lenger enn nødvendig, men sikkerhet og hjelpebehov skal alltid være det avgjørende for hvor lenge en bruker trenger å bo på et krisesenter.

Å bryte ut av et voldsforhold og å etablere seg på egenhånd, er ofte krevende. Beboere kan trenge tid til å reorientere seg og til å være forberedt på tilværelsen etterpå, både mentalt og praktisk.

Den utsatte kan oppleve nye, midlertidige boløsninger som utrygge. Det kan føre til nye overganger og brudd for barn. Å flytte inn i en midlertidig bolig, før nødvendig oppfølging fra andre tjenester er på plass, kan øke risikoen for at den utsatte velger å dra tilbake til voldsutøver. Et opphold på krisesenteret bør derfor ha en varighet som gjør det mulig å få på plass varige løsninger når det gjelder bolig og nødvendig hjelp fra andre tjenester.

Den ideelle tiden for et opphold vil variere fra bruker til bruker. Sentrale hensyn i vurderingen av botid er:

Unngå en ny, midlertidig boligløsning.
Beboeren skal være best mulig forberedt på tilværelsen etter oppholdet, både mentalt og praktisk.
Nødvendig oppfølging fra andre tjenester for å mestre en ny og krevende situasjon.
Oppholdet skal ikke være lenger enn nødvendig.

Helt fra starten er det viktig å forberede beboeren for tilværelsen etter oppholdet. Det er også viktig at du informerer om mulighetene til å få hjelp og oppfølging videre. Oppfølging etter oppholdet kan være både videre hjelp fra krisesenteret og hjelp fra andre tjeneste og tiltak (krisesenterloven §§ 2 og 4).

Sist faglig oppdatert 17. november 2023

Gjennomfør systematisk kartlegging

For å kunne vurdere hvilken hjelp beboeren trenger, enten på krisesenteret eller fra andre instanser, trenger du god kunnskap om situasjonen hun eller han befinner seg i. Dette forutsetter at du gjør en systematisk kartlegging gradvis gjennom oppfølgingssamtalene utover i oppholdet.

For å få et godt bilde av hvilken hjelp den enkelte beboer har behov for, kan du gjøre en gradvis og systematisk kartlegging gjennom oppfølgingssamtalene utover i oppholdet.

I kartleggingen er det viktig at du har formålet klart. Du trenger ingen total oversikt over brukerens liv og hva brukeren har opplevd. Du trenger nødvendig informasjon for at du skal kunne følge opp brukeren på en god måte. Kartleggingen gir også den utsatte mulighet til å snakke om det som oppleves som viktig. Du får samtidig anledning til å vise brukeren interesse, omsorg og støtte.

Avgrens kartleggingen til

det du trenger å vite for vurdere hvordan brukeren kan være mest mulig trygg
det du trenger å vite for å vurdere hvilke andre instanser som bør involveres
det du trenger å vite for å gi en systematisk oppfølging
det brukeren selv ønsker og har behov for å snakke om
Gjennomfør kartleggingen gradvis gjennom gjentatte samtaler.

Kartleggingsskjemaet som følger skal ikke brukes som mal for samtaler. I samtaler med brukeren er det viktigste spørsmålet: Hva trenger du at jeg hjelper deg med?

Dette spørsmålet bestemmer hva som skal stå sentralt videre i samtalene. Gradvis, og gjennom gjentatte samtaler over tid, kan du danne deg oversikt over de områdene du trenger informasjon om. Skjemaet bidrar på denne måten til en systematisk kartlegging. På grunnlag av informasjonen som kommer fram, kan dere kan i fellesskap starte arbeidet med en plan for oppholdet.

1. Personopplysninger

Navn, adresse, telefonnummer, epostadresse, fødselsdato
Sivilstatus
Nærmeste pårørende den utsatte har tillit til
Hovedbeskjeftigelse (jobb, skole, etc.)
Kommune/bydel
Har brukeren med seg barn? Hvem er barnets/barnas kontaktperson?
Er det barn som er hos voldsutøver nå?
Morsmål
Tidligere opphold på dette eller annet krisesenter?
- Hvilken oppfølging fikk brukeren ved tidligere opphold?
- Erfaringer med tidligere opphold? Hva var bra/ikke bra?
- Evt. kontaktperson
- Behov for særlig tilrettelegging under oppholdet?
  - Tolk i samtaler
  - Universell utforming
  - Omsorg for dyr (tjenestedyr/kjæledyr)
  - Annet?

2. Oppholdsstatus

Oppholdstatus i Norge
- Norsk statsborger
- Permanent opphold i Norge
- Midlertidig opphold
- Uten oppholdstillatelse

Det er ulike typer midlertidig opphold, hjemlet i ulike deler av utlendingsloven:

Beskyttelse (asyl) (§ 28)
Sterke menneskelige hensyn (§ 38)
Familieinnvandring (§§ 40 til 52, § 9-6, § 9-7)
Arbeidstillatelse (§ 6-1)
Student (§ 6-19)
EØS (§§ 112, 113, 114)

Trenger brukeren juridisk veiledning fra advokat når det gjelder videre opphold i Norge?

3. Vold og trusler

1. Innledende kartlegging

I den første kontakt med personer som henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du får oversikt over situasjonen. Du kan for eksempel spørre:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Har du dyr (kjæledyr/husdyr)?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

Hvis den som henvender seg forteller om voldserfaringer, kan du gjøre en overordnet kartlegging.

2. Overordnet kartlegging av vold og trusler

Med utgangspunkt i det den utsatte forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler for å få bedre oversikt over situasjonen:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet vedkommende at du søker hjelp på krisesenteret?
Hva har skjedd?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?
Har du vært rett for ditt eget liv?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Vet du om voldsutøver(-ne) er tidligere anmeldt eller dømt for vold eller annen kriminalitet?
Vet du om voldsutøver har brutt besøksforbud eller lignende?
Hvis den utsatte har barn (som er med til krisesenteret eller ikke):
- Er det barn hos voldsutøver nå?
- Hva har barna opplevd (mot dem selv/mor/far)?
Har voldsutøver ansvar for kjæledyr/husdyr nå?
Opplever du at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet du om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

I noen tilfeller kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette gjelder særlig hvis det i kartleggingen kommer fram at

det er flere voldsutøvere
volden støttes av flere i familien
volden skjer fordi familien oppdager at ei kvinne har kjæreste
volden skjer på grunn av den utsattes seksuelle orientering
personen har blitt utsatt for sterk negativ sosial kontroll, (trusler om/press til) ekteskap, trusler om utstøtelse fra familien, trusler om å bli sendt til utlandet mot sin vilje

Les mer om utfordringer i kartlegging av æresrelatert vold og temaer i kartlegging av æresrelatert vold.

3. Systematisk kartlegging av vold og trusler

For å få en viss oversikt over volden brukeren har opplevd, kan du be den utsatte om å fortelle om

den første voldsepisoden
den verste
den siste voldsepisoden

Etter dette kan du gjøre en mer systematisk kartlegging.

a) Om typer av vold

Spørsmålene nedenfor er ikke uttømmende.

Psykisk vold/trusler:

Opplever du å få negative karakteristikker av deg som person?
Opplever du latterliggjøring?
Blir du tvunget til å gjøre ting du ikke liker?
Prøver partner å isolere deg fra familien din? Venner? Skole/jobb?
Truet med fysisk vold?
Truet med kniv eller andre våpen?
Skremmende oppførsel?
Manipulering?
Trusler om
- at utøvere(-e) skal skade barn/seg selv/ta sitt eget liv?
- å bli utstøtt av familien?
- å miste oppholdstillatelse/bli kastet ut av Norge?
- å miste kontakt med/omsorgen for barn?
- vold mot kjæledyr?
- å legge ut privat informasjon eller private bilder på nett?
Tilpasser du deg utøver for å unngå konflikter/represalier?
Drapstrusler?

Fysisk vold:

Blitt kløpet, dyttet, holdt
Blitt fiket til/slått
Blitt sparket
Tatt kvelertak
Brukt kniv
Slått med gjenstander
Blåmerker eller andre skader etter vold
Skader som krevde legebehandling/ hindret i å søke lege

Materiell vold:

Har utøver ødelagt ting? Dine ting? Ting vedkommende visste har særlig verdi for deg?
Holdt tilbake/ ødelagt viktige eiendeler som pass, vitnemål, førerkort, fødselsattest el l

Seksuell vold:

Har du opplevd press/trusler eller tvang til seksuelle handlinger du ikke ønsket å gjøre?
Har du opplevd press/trusler for å få sex?
Har du opplevd tvang til sex/voldtekt?

Hvis den brukeren forteller om nylige seksuelle overgrep/ voldtekt, er det viktig å vurdere om brukeren skal henvises til overgrepsmottak for sporsikring.

Økonomisk vold:

Ikke disponere egne midler/ bankkonto (lønn, stønad)?
Kontroll over kodebrikke for bank
Hvis du ikke har egen lønn/midler: Får du tilstrekkelig med penger til det du trenger?
Er det tatt opp lån i ditt navn, som ikke var til deg?
Er du blitt tvunget til å ta opp lån i ditt navn/ være kausjonist?

Digital vold:

Har du opplevd:

kontroll av telefon, epost, bruk av sosiale medier
misbruk av kontoer på sosiale medier
publisering av private bilder/filmer
avlytting/overvåking av telefon (for eksempel gjennom tvillingkort), nettbrett, PC
sporing/overvåking gjennom digitale kommunikasjonsmidler/GPS-funksjoner
identitetstyveri
har andre kjennskap til dine passord?

Vold mot dyr:

Har utøver(-ne) skadet kjæledyr eller husdyr?
På hvilken måte?

b) Om alvorlighetsgrad av volden

For å få en god forståelse av alvorlighetsgraden i volden, er det nyttig å vite om hva som har skjedd, hvordan den utsatte opplevde det og hva det har ført til for den utsatte.

Når skjer volden? Hvor ofte?
Har volden ført til at du har tilpasset deg/endret ditt liv?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hvilken voldsepisode opplevde du som den verste?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?

c) Om varighet av volden

Når skjedde den første voldsepisoden?
Når skjedde det sist?

4. Økonomisk basis og gjeld

Har brukeren selvstendige økonomiske midler (lønn/stønad) eller økonomisk avhengig av voldsutøver?
Kontroll over egen økonomi/midler?
Egen bankkonto? Har andre tilgang til bankkonto/nettbank/kodebrikke?
Brukere med barn: til hvilken bankkonto går barnetrygden?
Har barn(a) egne bankkonti?
Gjeld/inkassokrav?
Kommer det kontoutskrifter hjem i posten?
Trenger brukeren hjelp fra NAV til:

økonomisk nødhjelp
økonomisk støtte/ etablering?
råd og veiledning knyttet til gjeld?
råd og veiledning om hjelp til kvalifisering/arbeid?

5. Helse

Helsemessige utfordringer/ kroniske sykdommer?
Medisiner/pågående behandling?
Behov for helsemessig oppfølging raskt?
Fastlege
- Er fastlegen kjent med at brukeren er utsatt for vold?
- Nødvendig å bytte fastlege? (f eks hvis utøver(e) har samme lege)
Hvordan opplever brukeren sin helsesituasjon når det gjelder søvn, appetitt, konsentrasjon, etc.? Endringer i det siste?
Reaksjoner på volden (du kan ta utgangspunkt i oversikten på dinutvei.no)
Bruk av alkohol eller andre rusmidler, nå eller tidligere
Kontakt med psykolog/spesialisthelsetjeneste
Endrer reaksjonene seg over tid?
Symptomer på dissosiasjon, psykose eller selvmordstanker

Det er nødvendig at krisesenteret har personopplysninger om den enkelte bruker

Personopplysninger: navn, adresse, telefonnummer, epostadresse, fødselsdato, sivilstatus
Har brukeren med seg barn? Hvem er barnets kontaktperson?
Er det barn igjen hos voldsutøver?
Nærmeste pårørende som brukeren har tillit til
Morsmål
Trenger brukeren tolk?
Oppholdsstatus i Norge

Tidligere opphold på krisesenter

Noen beboere har hatt opphold på samme eller andre krisesentre av ulike årsaker:

beboeren kan ha dratt tilbake til utøver
beboeren er i et nytt krenkende forhold
beboeren var ikke tilstrekkelig trygg på tidligere krisesenter
det kan være helt andre årsaker.

Det er viktig at du får oversikt over eventuelle tidligere opphold, årsaker til dette og brukerens erfaringer fra tidligere opphold. Dette er viktig informasjon for deg i den videre oppfølgingen av beboeren.

Oppholdsstatus i Norge

Det er svært viktig at du tidlig får oversikt over beboerens oppholdsstatus i Norge. Oppholdsstatus er avgjørende for hvilke rettigheter han eller hun har, både når det gjelder videre opphold i Norge og hjelp fra andre tjenester.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om brukeren skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Behov for tilrettelegging

Tolk: Personer som søker hjelp på krisesenteret kan ha særlige behov for tilrettelegging. En stor del av krisesentrenes brukere har ikke norsk som morsmål. Hvis den utsatte ikke behersker norsk språk tilstrekkelig til å forklare sin situasjon og forstå nødvendig informasjon, er det nødvendig med tolk.

Personer som snakker dagligdags norsk, kan likevel ha behov for tolk i samtaler med sensitive og følelsesmessig vanskelige temaer. Å være i krise kan gjøre det vanskelig å uttrykke seg på andre språk enn morsmålet. Kommunen skal sørge for at brukerne får tilgang til kvalifisert tolk, når det er nødvendig for at de skal få et fullgodt krisesentertilbud (krisesenterloven § 3).

Tilrettelagte lokaler: Utsatte med funksjonsnedsettelser kan ha behov for døvetolk eller universelt utformede lokaler. Les mer om lokaler tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser

Tilrettelegging for kjæledyr: Når det utøves vold i nære relasjoner, omfatter det i noen tilfeller også vold mot kjæledyr, tjenestedyr eller husdyr. Voldsutsatte kan finne det vanskelig å forlate kjæledyr. De er ofte sterkt knyttet til dyret, og kan frykte at det vil bli mishandlet. Les mer om tilrettelegging for kjæledyr

Personer som henvender seg til krisesenteret er stilt overfor ulike typer trusler og med forskjellig alvorlighetsgrad, i verste fall risiko for drap. For å kunne vurdere hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige for å forhindre ny vold, trenger du informasjon om vold og trusler.

Krisesenteret skal gi voldsutsatte beskyttelse og råd og veiledning knyttet til sikkerhet (krisesenterloven § 2). Som ansatt på krisesenteret skal du kartlegge brukerens trusselbilde (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a).

Kartleggingen av vold har flere formål. Du trenger imidlertid ikke en detaljert oversikt hva den utsatte har opplevd. Formålet er avgrenset til at:

du får nødvendig informasjon for å vurdere og gi råd om hvilke sikkerhetstiltak brukeren trenger
du får nødvendig informasjon til å gi råd om hvorvidt politiet bør involveres
den utsatte får anledning til å snakke om og bearbeide vanskelige erfaringer
du kan støtte den utsatte i at ingen skal oppleve krenkelser
du kan informere om typiske reaksjoner etter å ha vært utsatt for vold over tid

Kartleggingen bør omfatte:

hvilke typer for vold brukeren har vært utsatt for
alvorlighetsgrad
varighet
utøver

1. Innledende kartlegging

I den første kontakt med personer som henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du får oversikt over situasjonen. Du kan for eksempel spørre:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Har du dyr (kjæledyr/husdyr)?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

Hvis den som henvender seg forteller om voldserfaringer, kan du gjøre en overordnet kartlegging.

2. Overordnet kartlegging av vold og trusler

Med utgangspunkt i det den utsatte forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler for å få bedre oversikt over situasjonen:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet vedkommende at du søker hjelp på krisesenteret?
Hva har skjedd?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?
Har du vært rett for ditt eget liv?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Vet du om voldsutøver(-ne) er tidligere anmeldt eller dømt for vold eller annen kriminalitet?
Vet du om voldsutøver har brutt besøksforbud eller lignende?
Hvis den utsatte har barn (som er med til krisesenteret eller ikke):
- Er det barn hos voldsutøver nå?
- Hva har barna opplevd (mot dem selv/mor/far)?
Har voldsutøver ansvar for kjæledyr/husdyr nå?
Opplever du at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet du om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

I noen tilfeller kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette gjelder særlig hvis det i kartleggingen kommer fram at

det er flere voldsutøvere
volden støttes av flere i familien
volden skjer fordi familien oppdager at ei kvinne har kjæreste
volden skjer på grunn av den utsattes seksuelle orientering
personen har blitt utsatt for sterk negativ sosial kontroll, (trusler om/press til) ekteskap, trusler om utstøtelse fra familien, trusler om å bli sendt til utlandet mot sin vilje

Les mer om utfordringer i kartlegging av æresrelatert vold og temaer i kartlegging av æresrelatert vold.

3. Systematisk kartlegging av vold og trusler

For å få en viss oversikt over volden brukeren har opplevd, kan du be den utsatte om å fortelle om

den første voldsepisoden
den verste
den siste voldsepisoden

Etter dette kan du gjøre en mer systematisk kartlegging.

a) Om typer av vold

Spørsmålene nedenfor er ikke uttømmende.

Psykisk vold/trusler:

Opplever du å få negative karakteristikker av deg som person?
Opplever du latterliggjøring?
Blir du tvunget til å gjøre ting du ikke liker?
Prøver partner å isolere deg fra familien din? Venner? Skole/jobb?
Truet med fysisk vold?
Truet med kniv eller andre våpen?
Skremmende oppførsel?
Manipulering?
Trusler om
- at utøvere(-e) skal skade barn/seg selv/ta sitt eget liv?
- å bli utstøtt av familien?
- å miste oppholdstillatelse/bli kastet ut av Norge?
- å miste kontakt med/omsorgen for barn?
- vold mot kjæledyr?
- å legge ut privat informasjon eller private bilder på nett?
Tilpasser du deg utøver for å unngå konflikter/represalier?
Drapstrusler?

Fysisk vold:

Blitt kløpet, dyttet, holdt
Blitt fiket til/slått
Blitt sparket
Tatt kvelertak
Brukt kniv
Slått med gjenstander
Blåmerker eller andre skader etter vold
Skader som krevde legebehandling/ hindret i å søke lege

Materiell vold:

Har utøver ødelagt ting? Dine ting? Ting vedkommende visste har særlig verdi for deg?
Holdt tilbake/ ødelagt viktige eiendeler som pass, vitnemål, førerkort, fødselsattest el l

Seksuell vold:

Har du opplevd press/trusler eller tvang til seksuelle handlinger du ikke ønsket å gjøre?
Har du opplevd press/trusler for å få sex?
Har du opplevd tvang til sex/voldtekt?

Hvis den brukeren forteller om nylige seksuelle overgrep/ voldtekt, er det viktig å vurdere om brukeren skal henvises til overgrepsmottak for sporsikring.

Økonomisk vold:

Ikke disponere egne midler/ bankkonto (lønn, stønad)?
Kontroll over kodebrikke for bank
Hvis du ikke har egen lønn/midler: Får du tilstrekkelig med penger til det du trenger?
Er det tatt opp lån i ditt navn, som ikke var til deg?
Er du blitt tvunget til å ta opp lån i ditt navn/ være kausjonist?

Digital vold:

Har du opplevd:

kontroll av telefon, epost, bruk av sosiale medier
misbruk av kontoer på sosiale medier
publisering av private bilder/filmer
avlytting/overvåking av telefon (for eksempel gjennom tvillingkort), nettbrett, PC
sporing/overvåking gjennom digitale kommunikasjonsmidler/GPS-funksjoner
identitetstyveri
har andre kjennskap til dine passord?

Vold mot dyr:

Har utøver(-ne) skadet kjæledyr eller husdyr?
På hvilken måte?

b) Om alvorlighetsgrad av volden

For å få en god forståelse av alvorlighetsgraden i volden, er det nyttig å vite om hva som har skjedd, hvordan den utsatte opplevde det og hva det har ført til for den utsatte.

Når skjer volden? Hvor ofte?
Har volden ført til at du har tilpasset deg/endret ditt liv?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hvilken voldsepisode opplevde du som den verste?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?

c) Om varighet av volden

Når skjedde den første voldsepisoden?
Når skjedde det sist?

1. Innledende kartlegging

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret?
Har det skjedd noe spesielt akkurat nå, som gjorde at du tar kontakt? (rømt hjemmefra? kastet ut hjemme?)
Er du redd for noen? Hvem? Hva gjør at du er redd nå?
Hvem utøver press, trusler, kontroll, vold? En eller flere?
Støttes volden av flere i familien?
Bor du alene eller sammen med noen?
Kjenner du til planer i familien om utenlandsreiser?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå? Hvem frykter du?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Vet andre i familien at du oppsøker krisesenteret?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

2. Systematisk kartlegging

Volden

Hvilke typer vold blir du utsatt for? (gi konkrete eksempler på fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk, kontroll og isolasjon, digitale vold/ kontroll ved hjelp av digital kommunikasjon, se Temaer i kartlegging av vold).
I hvilke situasjoner skjer volden? Hvorfor skjer volden?
Når skjer volden? Hvor ofte?
Er du utsatt for sterk kontroll hjemme?
- Hva tenker familien din er et godt liv for deg?
- Er det strenge regler for hva du kan gjøre og ikke?
- Hva kan du bestemme selv?
  - Kan du bestemme hva du skal gjøre på fritiden?
  - Hvem du vil være sammen med?
  - Får du ha venner? Velge venner selv?
  - Hvilken utdanning du skal ta?
- Har du kontroll over egen telefon og PC?
- Kontroll over egen økonomi?
- Får du gå ute uten følge av andre?
- Er det noen som følger med på hva du gjør på skolen?
- Får du lov til å ha kjæreste?
- Tilpasser du deg familien din for å unngå konflikter og vold?
- Hva skjer hvis du ikke følger reglene i familien? (represalier/straff?)
- Har kontrollen blitt strengere i det siste?
Er det planlagt at du skal gifte deg? Frykter du at du skal bli presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
- Når? Hvor? Hvem? (familie?)
- Har du sagt fra om at du ikke vil gifte deg?
Er det laget avtale om ekteskap?
- Er du forlovet?
- Hvem har bestemt at du skal gifte deg?
- Er du religiøst gift?
Hvis personen er gift:
- Har du blitt presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
  - Når? – Hvor? – Med hvem (slekt?)
  - Hvor bor han/hun du er gift med?
  - Hvem bestemte at du skulle gifte deg?
  - Ga du uttrykk for at du ikke ville gifte deg?
- Får du lov til å skille deg?
- Er ekteskapet registrert i Norge eller utlandet?
- Har han/hun du er gift med søkt om familieinnvandring til Norge?
Hva kan skje hvis du bryter reglene i familien?
- Truet med å bli utstøtt av familien?
- Isolert hjemme?
- Bli tatt med til utlandet mot din vilje?
- Bli gift mot din vilje?
Hva tenker du er det mest alvorlige som har skjedd?
Har du vært redd for ditt eget liv?

Utøvere

Hvem støtter at det utøves press, trusler, kontroll, vold? (spør konkret om ulike familiemedlemmers rolle)
Hvor bor voldsutøverne?
Er det noen i familien som ikke støtter volden? Hva slags forhold har du til dem (evt. støttepersoner/ressurspersoner?)

Oppvekst/tidligere vold

Har du vært utsatt for vold i oppveksten? Spør konkret om ulike typer (psykisk vold, fysisk vold, streng negativ sosial kontroll, trusler, press tvang til tvangsekteskap, etc.)
Hva var årsaken til at volden skjedde? Når skjedde det? Hvor ofte?
Hvem utførte /trusler/kontroll/vold?
Har du tidligere oppholdt deg i utlandet mot din vilje?
Har noen tidligere utøvd vold mot andre i familien?
Er det noen i familien din som er tvangsgiftet? Tatt med til utlandet mot sin vilje?
Er det andre i familiemedlemmer som har hatt konflikter med/har brutt kontakten med familien (og for eksempel søkt hjelp på krisesenter)?

Familie/slekt

Migrasjonshistorikk:
- Hvor vokste foreldrene dine opp?
- Botid i Norge
Familiesituasjon:
- Hvem består familien av?
- Andre slektninger som bor i Norge? Andre land?
- Slekt i opprinnelseslandet? Hvem? Har familien hyppig kontakt?
- Hvem bestemmer over hvem i familien i Norge og i utlandet?
- Hvilken posisjon har familien i miljøet? Har familien stort nettverk?
Har du søsken som bor hjemme (kjønn, alder)?
- Hvordan er situasjonen for dem?
- Risiko for å bli tatt med til utlandet?
Er familien din opptatt av ære?
- Blir jentene og guttene i familien behandlet forskjellig?
- Hvem kjenner til konflikten med familien?
- Kjent for familiens nettverk/miljø?
- Kjent for storfamilie i opprinnelsesland?
- Blir noen i familien din utsatt for press eller trusler fra andre slektninger og/eller miljø på grunn av det som har skjedd?
Har du kontakt med noen i familien nå?
Ønsker du kontakt med noen i familien? Nå eller på sikt?

Oppholdsstatus (hvor?)

Oppholdstillatelse i Norge?
Statsborgerskap

Utenlandsreiser

Er det planer om at du eller familien din skal reise til utlandet?
Frykter du at du vil bli tatt med til utlandet mot din vilje? Hvis ja:
- Hvor?
- Når?
Hva frykter du kan skje med deg i utlandet? (ny vold? bli giftet bort? holdt tilbake? bli fratatt pass/penger, etc.)

Nettverk

Har du kjæreste? Hvis ja:
- Hvem? Bakgrunn?
- Vet noen i familien om dette? Aksepterer familien kjæresten?
- Går det rykter om at du har kjæreste?
- Er han/hun en støtte for deg? Konflikter? Hvor lenge har forholdet vart? Fremtidsplan? Kjenner han/hun situasjonen din hjemme?
Har du noen gode venner du stoler på?
- Kjenner de familien din?
- Kjenner de situasjonen din hjemme?
Er det noe i familien som støtter deg?
Andre ressurspersoner?

Seksuell orientering

Innled gjerne om at utfordringer knyttet til seksuell orientering kan føre til konflikter i forholdet til familien, og at det er lov å elske den man vil.

Tror eller vet du at du er homofil/ lesbisk/ bifil eller har en annen seksuell orientering?
I tilfelle, vet familien din om dette?
Hvis ikke, hva frykter du kan skje hvis de får vite det?

Kontakt med hjelpeapparatet

Kontakt med hjelpeapparatet nå? (evt. kontaktpersoner)
Vet du om politiet, barneverntjenesten, helsetjenester eller andre r har vært involvert tidligere?

En stor del av senterets beboere står utenfor arbeidslivet og er økonomisk avhengige av partner, familie eller av offentlige ytelser. En del har vært utsatt for økonomisk vold, som manglende kontroll over egen økonomi eller at det er tatt opp lån i den utsattes navn, med eller uten den utsattes samtykke.

Det er viktig at du får oversikt om den utsatte har tilgang til midler til mat og andre livsnødvendigheter framover eller trenger å ta kontakt med NAV. Det er også viktig å spørre om han eller hun har gjeldsforpliktelser, blant annet for å stoppet eventuelle pågående gjelds- og inkassokrav.

Brukeren kan ha helsemessige utfordringer som det er viktig å få oversikt over i kartleggingen. Noen har kroniske sykdommer som krever medisiner og/eller oppfølging av eventuell annen behandling.

Fastlege

Fastlegen har ansvar for oppfølging av brukerens helse. Anbefal gjerne å gjennomføre en generell helsesjekk etter ankomst til krisesenteret. Fastlegen kjenner kanskje ikke til at vedkommende er voldsutsatt og befinner seg på krisesenter.

For beboere som er i jobb eller på skole, kan det være nødvendig med en sykemelding og/eller tilrettelegging på arbeid.

Beboere som ikke har fastlege, eller som på grunn av sikkerhet eller andre hensyn trenger å bytte fastlege, kan søke om dette på helsenorge.no

Reaksjoner på vold

Å være utsatt for vold over tid kan ha negative konsekvenser for både psykisk og fysisk helse. Å kartlegge typiske reaksjoner kan hjelpe den utsatte til å gjenkjenne og forstå sine egne reaksjoner, noe som kan ha en avdramatiserende og bearbeidende effekt. Dere kan i fellesskap se på informasjonen om typiske reaksjoner på din utvei.no Oversikt over typiske reaksjoner finner du på dinutvei.no her.

Brukere gir uttrykk for at de ønsker å snakke mer om hvilke negative konsekvenser volden har for dem, som for eksempel nedbrutt selvbilde og selvtillit. Følelsesmessige reaksjoner på volden bør derfor være et sentralt tema i samtalene.

Symptomer på dissosiasjon, psykose og selvmordstanker

Enkelte beboere kan i perioder vise symptomer på dissosiasjon eller psykose. I slike tilfeller bør du kontakte legevakten eller ambulant team ved DPS for å vurdere om det er behov for innleggelse.

Å være utsatt for vold over tid kan føre til selvmordstanker. Derfor er det viktig at du kan gjenkjenne symptomer på selvmordstanker og at dere kan snakke sammen om temaet. Hvis du er bekymret beboeren, kan du kontakte legevakten eller ambulant team ved DPS for å få en vurdering av fagfolk.

Helsedirektoratet har utviklet en veiviser for hva du kan gjøre i møte med personer som skader seg selv og/eller har selvmordsatferd der helsetjenester ikke allerde er involvert. Veiviseren finner du her.

Vivat omfatter ulike kurs i hvordan man kan lære å bli mer oppmerksom, fange opp faresignaler og yte førstehjelp til mennesker i selvmordsfare. Målgruppa er ansatte som møter selvmordsnære mennesker i sitt arbeid, uavhengig av profesjon og faglig bakgrunn. Her finner du også informasjon om hvor det arrangeres kurs. Lenke til vivat sine sider finner du her.

Følg med over tid

For de fleste vil reaksjonene bedre seg med tiden. Det kan ha stor betydning at du trekker fram dine erfaringer som ansatt: at reaksjoner pleier å dempe seg ettersom tiden går. Du kan tematisere dette i gjentatte samtaler, hvor dere kan gjøre opp status. Å se positive endringer kan understøtte håpet om bedring over tid. Hvis plagene vedvarer og ikke ser ut til å dempe seg, bør du anbefale den utsatte å søke profesjonell hjelp. Fastlegen kan henvise han eller henne til psykolog.

Å være utsatt for vold/ overgrep over tid kan påvirke den utsattes evne til å gi omsorg til barna sine. Å være i akutt krise, slik mange er i den første tiden på senteret, kan gjøre det spesielt vanskelig å ivareta omsorgen for barn og å være oppmerksom på barns behov og hvilke utfordringer de er stilt overfor. Det kan være den akutte situasjonen som gjør dette vanskelig, eller mer varige utfordringer.

Har familien kontakt med barnevernstjenesten?

I mange tilfeller har beboere med barn kontakt med barnevernet allerede før oppholdet. Du bør derfor så snart som mulig etter ankomst få oversikt over om barnevernstjenesten allerede er involvert og kontaktperson. Du kan ikke gå ut fra at barnevernet kjenner til at det forekommer vold og at barna befinner seg på senteret. Vurder, sammen med kontaktperson for barnet, om du skal anbefale forelder å samarbeide med barnevernstjenesten og om opplysningsplikten utløses.

Samarbeid med barnets kontaktperson/primærkontakt ved senteret. Det er ikke sikkert at foreldre og barn har samme erfaringer og samme oppfatning av situasjonen.

Samspill forelder og barn

Foreldreveiledningsprogrammet ICDP består av åtte temaer for godt samspill mellom foreldre og barn. Du kan benytte disse i kartleggingen av samspillet mellom mor/far og barn. Kartleggingen bør ikke skje i den første akutte fasen, men når forholdene er mer stabilisert og normalisert

Det er utviklet en egen variant av foreldreveiledning/ICDP som er særlig tilpasset foreldre på krisesenter. Her vektlegges særlig temaer som:

Hva gjør det med barn å erfare vold i familien?
Hva gjør det med meg som forelder å være utsatt for vold?
Hva gjør volden med relasjonen mellom foreldre og barn?

Representanter fra en rekke sentre har deltatt i opplæring for å drive veiledningsgrupper. I slike grupper får foreldre mulighet til å sette volden barna har erfart på dagsorden, sammen med andre foreldre i samme situasjon. Å snakke om dette i trygge omgivelser kan gi støtte og følelsen av å ikke være alene. Det kan også hjelpe foreldrene til å starte en dialog med barnet om barnets egne erfaringer med volden.

Innhold i programmet

Programmet tar opp enkle hverdagslige temaer som blir påvirket av volden hjemme slik at det kan være vanskelig for den utsatte forelder. Eksempler kan være:

Å vise at man er glad i barnet
Å være sensitiv for barnets opplevelser
En åpen dialog mellom foreldre og barn, også om volden
Å gi barnet ros
Foreldrerollen, autoritet overfor barna
Skyldfølelse som forelder fordi man ikke har klart å beskytte barnet
Å sette grenser på en positiv måte

Positive erfaringer med ICDP-grupper på krisesenter

Erfaringer tyder på at det kan være hensiktsmessig med tilbud om foreldreveiledningsgrupper for beboere på krisesenter. Når voldsutsatte foreldre bor sammen over tid, opplever de fellesskap i erfaringer og kan støtte hverandre. De er kjent med hverandres historier og kan oppleve trygghet og tillit til hverandre. Erfaringene viser at deltakerne oppnår:

Økt bevissthet om hvordan vold påvirker barn og relasjonen mellom foreldre og barn
Økt bevissthet om barns behov og reaksjoner
Økt tillit i rollen som foreldre
Redusert skyldfølelse
Økt bevissthet om samspillet mellom forelder og barn
Forberedelser til reetablering og foreldreskap etter oppholdet

Utfordringer ved bruk av foreldreveiledning/ICDP for foreldre på krisesenter

Erfaringene peker på flere utfordringer ved gjennomføring av foreldreveiledningsgrupper for beboere på krisesenter. Det gjelder blant annet:

Vanskelig livsfase: i starten av oppholdet er brukerne ofte i akutt krise og i en vanskelig situasjon. Brukeren kan ha sterke reaksjoner på volden de har vært utsatt for og kan oppleve stor usikkerhet med tanke på fremtiden. Dette gjør det krevende å motivert og konsentrert til å jobbe med temaene som tas opp i gruppa.
Manglende hverdagsrutiner: Hverdagen for både voksne og barn kan være kaotisk. Trusselsituasjonen er kanskje ikke avklart, barn er ikke kommet i gang med barnehage/skole, det er mange avtaler med ansatte på krisesenter og representanter fra andre tjenester. Det kan gjøre det vanskelig å finne tid for møter som passer for alle, innenfor gruppeledernes arbeidstid.
Krisesenteret oppleves som et kunstig hjem: Det kan være mange beboere som må dele kjøkken, oppholdsrom og bad, noe som kan være en belastning i seg selv. Det gir få muligheter for privatliv. Beboere med barn kan oppleve at de observeres av andre beboere og/eller ansatte i hvordan de utøver sitt foreldreskap.

Hvordan kan ansatte få opplæring i ICDP?

Det avholdes regelmessig opplæring i å drive foreldreveiledningsgrupper/ICDP, også spesielt tilrettelagt for ansatte på krisesenter. Se oversikt over planlagt opplæring i ICDP.

Foreldreveiledning/ICDP i kommunene

Brukere av krisesenter kan også anbefales å melde seg på ordinære foreldreveiledningsgrupper lokalt i sine kommuner. Se oversikt over kommuner (med kontaktpersoner) hvor det er tilbud om ICDP.

Informasjon om hvordan du kan jobbe med å styrke foreldre som omsorgsgivere

Tidlig i oppholdet er det viktig at du får oversikt over om beboeren trenger ny bolig. Det kan ta tid å få på plass ny bolig. Utfordringer knyttet til å finne ny bolig, fører i mange tilfeller til lengre opphold på krisesenter enn nødvendig. Arbeid for å finne ny bolig bør derfor starte så tidlig som mulig etter ankomst.

Vurder først om det er trygt å flytte tilbake til tidligere bolig uten voldsutøver. Fordelene ved en slik løsning, er å fortsatt kunne bo i lokalmiljøet. Eventuelle barn kan fortsette på samme skole og fritidsaktiviteter og ha kontakt med sine venner. Å flytte tilbake til tidligere bolig forutsetter det at det er trygt at utøver kjenner til hvor brukeren bor, eventuelt med besøksforbud i eget hjem, kontaktforbud eller omvendt voldsalarm

Les mer om arbeid med sikkerhet i denne veilederen.

Ensomhet kan være en stor utfordring for brukerne. Senteret bør forberede tilværelsen etter oppholdet og ha oversikt over hvilke aktivitetstilbud som finnes i nærmiljøet og der beboerne bor. Få oversikt over hvilke støttepersoner brukeren har å spille på og som det kan være trygt å ha kontakt med, og informer om aktuelle nettverkstiltak i nærmiljøet som brukere, og eventuelle barn kan delta på.

Kartlegg om den voldsutsatte har behov for juridisk veiledning. Voldsutsatte har i en rekke tilfeller rett til juridisk veiledning/bistandsadvokat.

Les mer om rett til bistandsadvokat (Din utvei) her

Brukeren kan ha behov for juridisk veiledning knyttet til ulike problemstillinger:

anmeldelse av volden/straffesak
voldsoffererstatning
utlendingsrett (oppholdstillatelse)
barnevernrett
familierett (skilsmisse, annullering av ekteskap inngått under tvang, samvær med og omsorg for barn)

Senteret bør ha liste med kontaktinformasjon til advokater med spesialkompetanse og erfaring innenfor disse rettsområdene, som du kan bistå brukerne i å opprette kontakt med.

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernstjenesten, inntrer opplysningsplikten

Hvis du får informasjon som omfattes av avvergeplikten, har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Ansatte ved krisesentrene har samtidig en lovpålagt opplysningsplikt til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6). Opplysningsplikten gjelder:

å gi opplysninger til barneverntjenesten på eget initiativ (meldeplikt)
å gi informasjon ved forespørsel fra barneverntjenesten
uavhengig av om barnet eller familien allerede er i kontakt med barneverntjenesten
uavhengig av forelders samtykke
uten hensyn til taushetsplikten

Når inntrer opplysningsplikten?

Opplysningsplikten etter krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2 inntrer når du har grunn til å tro at:

barnet blir mishandlet i hjemmet
det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt
barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker
det er fare for at barnet kan bli utsatt for menneskehandel
barn blir tatt med tilbake til voldsutøver, og det er risiko for ny vold mot barnet eller mellom de voksne

Opplysningsplikten inntrer når det er grunn til å tro at disse forholdene foreligger. Omsorgssvikt handler om at barnets omsorgspersoner mangler kunnskap, krefter eller vilje til å dekke barnets grunnleggende behov. Dette kan handle om fysiske, emosjonelle, psykiske eller medisinske behov, eller at barnet blir utsatt for opplevelser av uro, smerte, frykt eller skam. Dette kan svekke barnets helse og utvikling. Det kreves ikke faktisk viten om at det foreligger en alvorlig situasjon for barnet, men det må være mer enn en vag mistanke. Plikten gjelder også i situasjoner hvor barneverntjenesten allerede har kontakt med familien.

Midlertidige eller permanente utfordringer med omsorg?

Det kan være vanskelig som forelder å yte god omsorg for barn når man har blitt utsatt for vold over tid og befinner seg i en krisesituasjon, slik den første tiden under oppholdet på krisesenter ofte er. Foreldre kan oppleve det krevende at ansatte ved krisesenteret eller i barneverntjenesten foretar vurderinger av deres omsorgsevne i denne situasjonen. Barneverntjenesten kan imidlertid bidra med støttende og kompenserende tiltak, også i en tidlig fase av oppholdet på krisesenter.

For mange foreldre er utfordringene knyttet til å gi god omsorg avgrenset til akuttfasen. For noen dreier det seg om mer permanente problemer, hvor det er nødvendig med støtte fra barneverntjenesten kanskje over lengre tid.

Informasjon til forelder og barn

Opplysningsplikten gjør at du ikke kan velge om du skal gi opplysninger eller ikke. Hvis du vurderer at du plikter å sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten, kan du snakke med forelder om hvorfor du tenker det er nødvendig. Det er viktig at brukeren får mulighet til å beskrive sin opplevelse av situasjonen.

Barn kan frykte å bli tatt ut av familien og bort fra sine foreldre. Det er derfor viktig at du også snakker med barnet om din bekymring. Dette må tilpasses til barnets alder og modenhet.

I samtalene med forelder bør du ta opp konkret hva som gir grunn til bekymring, og forklare at krisesenteret vil kontakte barneverntjenesten. Foreldre som opplever at barnevernets undersøkelse fører til omsorgsovertakelse, vil ofte ha et stort behov for hjelp og støtte.

Drøft med fagpersoner eller barneverntjenesten ved usikkerhet

Hvis du er i tvil om situasjoner er så alvorlig at opplysningsplikten inntreffer, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere med andre fagpersoner eller barneverntjenesten. I en del kommuner er det konsultasjonsteam som kan bistå i slike vurderinger.

Hvem skal melde?

Det er en fordel om ansatte som jobber med barn på krisesenteret også har ansvar for å utarbeide bekymringsmeldinger. Andre ansatte kan imidlertid ha nyttig informasjon når det gjelder selve innholdet i meldingen. Bekymringsmeldingen sendes barneverntjenesten i den kommunen barnet for tiden bor.

Du har et selvstendig ansvar

Opplysningsplikten er personlig og er pålagt den enkelte ansatte på krisesenteret. Det kan være hensiktsmessig å ha rutiner som sier at det er nærmeste leder eller andre som skal formidle bekymringen til barneverntjenesten. Den enkelte ansatte fritas likevel ikke for ansvaret ved å melde fra om sin bekymring internt til egen ledelse. Du har en personlig og selvstendig plikt til å melde fra til barneverntjenesten.

Hvordan kan jeg melde fra til barnevernstjenesten?

Veiledning for hvordan du kan gi opplysninger til barnevernet i kapittel 4.

Tilbakemelding fra barnevernstjenesten

Barnevernstjenesten har taushetsplikt overfor den som melder bekymring for et barn. Det skal likevel innen tre uker gis tilbakemelding om at meldingen er mottatt. Når meldingen kommer fra offentlig myndighet med opplysningsplikt, skal det opplyses om hvorvidt det er åpnet undersøkelsessak.

Hvis barnevernstjenesten oppretter en undersøkelse, skal den offentlige instansen få en ny tilbakemelding når undersøkelsen er avsluttet. Meldingen skal opplyse om saken er henlagt eller om barnevernet følger opp saken videre.

Barnevernstjenesten skal i utgangspunktet ikke opplyses om hvilken type tiltak som er satt inn. Hvis barnevernstjenesten vurderer det som viktig at krisesenteret har kjennskap til tiltaket, av hensyn til helhetlig oppfølging av barnet og familien, kan det likevel opplyses om tiltaket.

Kartleggingen har ikke noe formål i seg selv, men skal gi deg som ansatt den informasjonen du trenger for å gi en systematisk oppfølging. Informasjonen du får danner grunnlag for en plan for oppholdet. Helt fra du starter den systematiske kartleggingen, er det viktig at du og brukeren i fellesskap starter opp med å utarbeide en plan for oppholdet.

Formålet med dette er å få fram tilstrekkelig informasjon for å vurdere:

hvilken oppfølging den utsatte trenger
hvilke sikkerhetstiltak som kan være nødvendige

Vurdere om den utsatte trenger beskyttelse

Les mer om arbeid med sikkerhet i kapittel 3.

Bevisstgjøre om å ivareta egen sikkerhet

Gi kunnskap om hvordan vold kan arte seg

"Da jeg reiste tilbake, hadde jeg lært hva det er å bli manipulert. Da kjente jeg det igjen og kunne ta kontrollen selv".

Gi kunnskap om typiske reaksjoner

Gi støtte

Bearbeide vanskelige opplevelser

Å kartlegge vold og trusler gir den utsatte mulighet til å dele vanskelige erfaringer med deg, noe som samtidig også kan ha en bearbeidende effekt.

Les mer om bearbeidende samtaler i kapittel 3.

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Det er flere forhold som bidrar til dette, og det er viktig å være klar over disse i møte med utsatte.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Etabler tillit

Avgrens kartleggingen etter formålet

det du trenger å vite for å vurdere hvilken oppfølging brukeren trenger
det du trenger å vite for å vurdere hvordan brukeren kan være mest mulig trygg
det du trenger å vite for å vurdere om politiet skal involveres
det brukeren selv ønsker å snakke om

Foreta en systematisk kartlegging

Her finner du temaer i kartlegging av vold og trusler:

Vis at du tør å snakke om vold

"De vet med en gang hva du har slitt med. De kan forklare deg på en veldig forståelsesfull måte hva du har opplevd, at du er flink som har klart det og at du er flink som er kommet her. (...) De skjønner at en mann kan utnytte deg seksuelt, de har hørt det før. At en pappa kan slå sine barn, de har hørt det før."

Vis at du har kunnskap om vold

Spør om psykisk vold

Spør om digital vold

Spør om vold mot dyr

Kartlegg gjennom gjentatte samtaler – dynamisk trusselbilde

Kartlegging av æresrelatert vold og menneskehandel

Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er:

at formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
som oftest flere utøvere i (stor-)familien
at flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst én av partene:

ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Det er flere forhold som bidrar til dette, og det er viktig å være klar over disse i møte med utsatte.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Tenker ikke på det som vold

Særlig risiko

Risiko knyttet til å søke hjelp

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være:

personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
unge som familien mener er «blitt for norske»
personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe vedkommende oppholdstillatelse i Norge
gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi+)
personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

Hvem støtter den utsatte?

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Få oversikt over oppholdsstatus

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om den utsatte skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte vedkommende kun som borgere av det aktuelle landet
I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
risiko for ny vold i utlandet
hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Du finner mer informasjon om kompetanseteamets arbeid og kontaktinformasjon her.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Noen beboere er utsatt for menneskehandel og kan ha særlige behov for oppfølging og beskyttelse.

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Æesrelatert vold kan innebære en særlig sikkerhetsrisiko. Det er derfor viktig å fange opp dette i kartleggingen, slik at oppfølging og sikkerhetstiltak kan tilpasses den enkelte.

Særlige kjennetegn ved æresrelatert vold er:

at formålet med volden er å unngå at familien mister ære eller å gjenopprette tapt ære
som oftest flere utøvere i (stor-)familien
at flere i familien som støtter voldsutøvelsen (ikke nødvendigvis alle)

Tvangsekteskap gjelder situasjoner der minst én av partene:

ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier
ikke har en reell mulighet til å velge en annen partner uten å bli utsatt for represalier
har samtykket til ekteskap etter sterkt press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold

Det kan være vanskelig å få god oversikt over vold og trusler brukeren har opplevd. Det er flere forhold som bidrar til dette, og det er viktig å være klar over disse i møte med utsatte.

Akutt krise

Hva er vold?

"Det viktigste de gjorde for meg var vel egentlig at jeg begynte å innse hvilket liv jeg hadde levd. Det tok lang tid før jeg ville innrømme at det hadde vært noe som kalles vold fra hennes side."

Den utsatte kan ha en diffus opplevelse av å bli behandlet dårlig, og det kan i noen tilfeller være snakk om handlinger som viser seg å være alvorlig vold med høy risiko for nye krenkelser.

Normalisering av vold

"Jeg hadde en klump i magen. Jeg hadde det bra, men jeg fikk ikke gå ut, ikke engang møte venninner. Jeg var på jobb, handla mat og var hjemme. Det var det jeg gjorde i syv år nesten. Man blir vant til det, jeg så det ikke".

"Man orker ikke helt å ta inn over seg at det er så ille, at ungene har det sånn. For hvis det er det, da må jeg gjøre noe med situasjonen, og det er det ikke sikkert at jeg orker."

Bagatellisering av vold

"Uansett hva man får høre, så tanker man: Nei, jeg har det jo ikke så ille".

Ikke motivert til å søke hjelp

Skam/tabu i samfunnet

Kan utløse sterke følelser

Ulike måter å vise frykt på

Redd for å ikke bli trodd

"Jeg tror de hører mer på han fordi han er flinkere til å snakke. Det er lett for han å lure meg, fordi han kan mer".

Redd for å bli mistenkt for å være utøver (reversering)

"Jeg har prøvd å rømme fra han før. Da kom hele etaten og sa: Hva er det du holder på med? Du har jo den snille mannen! Da var det jeg som var gal, jeg som var sjuk".

Krevende for deg som ansatt

Tenker ikke på det som vold

Særlig risiko

Risiko knyttet til å søke hjelp

Hvem utsettes?

Risiko for æresrelatert vold vil være knyttet til hva som vurderes som alvorlige normbrudd i familien.

Personer og situasjoner med særlig risiko kan for eksempel være:

personer som er kommet til Norge for å leve med ektefelle bosatt og som opplever vold og mishandling fra ektefelle, evt. svigerfamilie og/eller egen familie, og i særlig grad hvis de vil skilles
unge som familien mener er «blitt for norske»
personer (særlig jenter/kvinner) som har kjærester før ekteskap
personer (særlig jenter/kvinner) som har seksuell omgang før/utenfor ekteskapet
personer som motsetter seg familiens planer for ekteskap
personer som familien ønsker giftet med en slektning i foreldrenes hjemland, for å skaffe vedkommende oppholdstillatelse i Norge
gutter/menn involvert i kriminalitet og/eller alvorlig rusmisbruk
personer med en annen seksuell orientering enn heteroseksualitet (LHBTi+)
personer som ønsker å skille seg/er skilt

Har den utsatte kjæreste?

En kjæreste kan være en viktig støtte for den unge, ofte i en vanskelig situasjon. I enkelte tilfeller kan imidlertid kjæresten også utøve kontroll og vold mot den utsatte.

Hvem er utøvere?

Hvem støtter den utsatte?

Transnasjonal dimensjon

Æresrelatert vold har ofte en transnasjonal dimensjon. Trusselutøvere og beslutningstakere i familien kan bo eller oppholde seg i Norge, i familiens opprinnelsesland eller andre deler av verden.

Få oversikt over oppholdsstatus

Les mer om oppholdsstatus i Norge.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om den utsatte skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Fraråd utenlandsreiser

Norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
Sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet (Det er ofte områder hvor Utenriksdepartementet har utstedt reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise dit. Sikkerhetssituasjonen medfører også begrenset diplomatisk tilstedeværelse.)
Hvis den utsatte har dobbelt statsborgerskap, kan lokale myndigheter betrakte vedkommende kun som borgere av det aktuelle landet
I saker som angår barn, er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo
Utsatte i utlandet kan ikke forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
Manglende oppholdsgrunnlag i Norge, hvis permanent oppholdstillatelse ikke lenger er gyldig fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de har ikke fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

Hvis noen planlegger å reise ut av Norge, bør du på denne bakgrunnen fraråde dette. Det er viktig at du informerer om

risikoen for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje
risiko for ny vold i utlandet
hvilke begrensninger det er for å få hjelp fra lokale eller norske myndigheter
mulighetene for hjelp i Norge

Ønsker du veiledning?

Du finner mer informasjon om kompetanseteamets arbeid og kontaktinformasjon her.

Utsatte som oppholder seg i utlandet

Nasjonalt bo- og støttetilbud

Taushetsplikt, opplysningsplikt, avvergeplikt og varsleplikt

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Hvis kartleggingen avdekker forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet, inntrer opplysningsplikten til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6 og barnevernloven § 13-2).

Hvis du får kunnskap om alvorlige straffbare forhold som skal skje, kan det som omfattes av avvergeplikten (straffeloven § 196). I slike tilfeller har du plikt å søke å avverge at det skjer.

Sist faglig oppdatert 17. november 2023

Styrk foreldre som omsorgsgivere

Halvparten av voksne beboere har med seg barn. Årlig bor omtrent 1500 barn på krisesenter. Å være utsatt for vold over tid kan påvirke negativt foreldres muligheter til å være gode omsorgspersoner.

Å være i krise, slik mange er den første perioden på krisesenteret, kan sette foreldre ut av spill som omsorgsgivere og som autoritetspersoner overfor sine barn. Det kan være vanskelig å være tilstrekkelig oppmerksom på barns behov og hvilke utfordringer barna er stilt overfor.

Det er forelder som har omsorgsansvaret for barn, også under opphold på krisesenter. Samtidig er hensynet til barnets beste og barnets egne meninger sentralt.

Les mer om forelders ansvar for barn under oppholdet i kapittel 4

Den første tiden på krisesenter kan oppleves krevende som forelder. De har kanskje levd i lengre tid i en svært vanskelig situasjon, i noen tilfeller med alvorlig vold. De kan for første gang, på lengre tid, oppleve at de er fysisk trygge. Dette kan utløse kaotiske følelser av sjokk, sorg og utmattelse.

"Jeg trengte tid for meg selv. Om dagen var jeg sammen med barna hele tiden, og jeg ville ikke vise dem at jeg var «nede». Når de hadde lagt seg om kvelden, så låste jeg meg inn på badet og gråt."

Brukere med barn trekker fram behovet for å få hvile og være litt for seg selv som særlig viktig i denne perioden. Å legge til rette for praktisk hjelp og aktiviteter for barn, som gir foreldre muligheter til dette, kan ha stor betydning og hjelpe dem ut av den akutte krisen.

Foreldreveiledningsprogrammet ICDP angir åtte sentrale temaområder for godt samspill mellom foreldre og barn. Du kan benytte disse elementene i kartleggingen av samspillet mellom mor/far og barn. Du kan også bruke disse i samtalene med mor/far, som hjelp til å reflektere rundt sin oppmerksomhet mot barnet. Du er flere ting du kan gjøre:

samarbeid med barnets kontaktperson, blant annet for å hjelpe forelder og barn til å snakke sammen
hjelp forelder til å se barnets opplevelser og perspektiv
bruk elementene for godt samspill mellom foreldre og barn i veiledningen for å styrke foreldre i sin rolle overfor barna

På nettsiden foreldrehverdag.no kan foreldre få hjelp i forholdet til barna sine. Innholdet tar utgangspunkt i prinsipper fra foreldreveiledning/ICDP. Formålet er å skape bevissthet og refleksjon hos foreldre, og gi dem større mestringsfølelse. Sentrale temaer er:

å forstå barnets følelser
å hjelpe barnet til å forstå verden rundt seg
å sette grenser for barnet
å mestre hverdagslivet
forholdet mellom foreldre og barn

Du kan gjøre foreldre oppmerksom på nettsiden. Dere kan også i fellesskap gå gjennom og se om det kan være relevante temaer å reflektere over.

En del krisesentre har tilbud om foreldreveiledningsgrupper, ofte i samarbeid med kommunen. Det er utviklet egne varianter av ICDP, både rettet mot minoritetsforeldre og foreldre på krisesenter. Materiellet knyttet til ICDP er oversatt til en rekke språk. I varianten rettet mot foreldre på krisesenter, vektlegges særlig temaer som er relevante for foreldre utsatt for vold.

Det er utviklet en egen variant av foreldreveiledning/ICDP som er særlig tilpasset foreldre på krisesenter. Her vektlegges særlig temaer som:

Hva gjør det med barn å erfare vold i familien?
Hva gjør det med meg som forelder å være utsatt for vold?
Hva gjør volden med relasjonen mellom foreldre og barn?

Innhold i programmet

Programmet tar opp enkle hverdagslige temaer som blir påvirket av volden hjemme slik at det kan være vanskelig for den utsatte forelder. Eksempler kan være:

Å vise at man er glad i barnet
Å være sensitiv for barnets opplevelser
En åpen dialog mellom foreldre og barn, også om volden
Å gi barnet ros
Foreldrerollen, autoritet overfor barna
Skyldfølelse som forelder fordi man ikke har klart å beskytte barnet
Å sette grenser på en positiv måte

Positive erfaringer med ICDP-grupper på krisesenter

Økt bevissthet om hvordan vold påvirker barn og relasjonen mellom foreldre og barn
Økt bevissthet om barns behov og reaksjoner
Økt tillit i rollen som foreldre
Redusert skyldfølelse
Økt bevissthet om samspillet mellom forelder og barn
Forberedelser til reetablering og foreldreskap etter oppholdet

Utfordringer ved bruk av foreldreveiledning/ICDP for foreldre på krisesenter

Erfaringene peker på flere utfordringer ved gjennomføring av foreldreveiledningsgrupper for beboere på krisesenter. Det gjelder blant annet:

Vanskelig livsfase: i starten av oppholdet er brukerne ofte i akutt krise og i en vanskelig situasjon. Brukeren kan ha sterke reaksjoner på volden de har vært utsatt for og kan oppleve stor usikkerhet med tanke på fremtiden. Dette gjør det krevende å motivert og konsentrert til å jobbe med temaene som tas opp i gruppa.
Manglende hverdagsrutiner: Hverdagen for både voksne og barn kan være kaotisk. Trusselsituasjonen er kanskje ikke avklart, barn er ikke kommet i gang med barnehage/skole, det er mange avtaler med ansatte på krisesenter og representanter fra andre tjenester. Det kan gjøre det vanskelig å finne tid for møter som passer for alle, innenfor gruppeledernes arbeidstid.
Krisesenteret oppleves som et kunstig hjem: Det kan være mange beboere som må dele kjøkken, oppholdsrom og bad, noe som kan være en belastning i seg selv. Det gir få muligheter for privatliv. Beboere med barn kan oppleve at de observeres av andre beboere og/eller ansatte i hvordan de utøver sitt foreldreskap.

Hvordan kan ansatte få opplæring i ICDP?

Det avholdes regelmessig opplæring i å drive foreldreveiledningsgrupper/ICDP, også spesielt tilrettelagt for ansatte på krisesenter. Se oversikt over planlagt opplæring i ICDP.

Foreldreveiledning/ICDP i kommunene

Brukere av krisesenter kan også anbefales å melde seg på ordinære foreldreveiledningsgrupper lokalt i sine kommuner. Se oversikt over kommuner (med kontaktpersoner) hvor det er tilbud om ICDP.

Du kan også anbefale foreldre å melde seg på foreldreveiledningsgrupper i kommunen der de bor. Se informasjon om kommuner (med kontaktpersoner) hvor det er foreldreveiledning/ICDP.

Det kan være vanskelig å yte god omsorg den første tiden på krisesenter. Foreldre kan også oppleve det krevende at ansatte ved krisesenteret eller fra barneverntjenesten legger observasjoner fra denne fasen til grunn for vurderinger av deres omsorgsevne. Vurder om utfordringer ved omsorgsevnen er noe som først og fremst viser seg i akuttfasen, og se an om det vedvarer og viser seg å være mer permanente problemer.

Noen familier kan ha nytte av hjelp som barneverntjenesten kan gi. Det er viktig at du vurderer om det er utfordringer som vil endre seg til det bedre etter en kort periode med hvile og ro, eller om det er forhold som ser ut til å vedvare over tid.

I noen tilfeller vil du som ansatt bli klar over forhold som utløser opplysningsplikten til barneverntjenesten.

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Ansatte ved krisesentrene har samtidig en lovpålagt opplysningsplikt til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6). Opplysningsplikten gjelder:

å gi opplysninger til barneverntjenesten på eget initiativ (meldeplikt)
å gi informasjon ved forespørsel fra barneverntjenesten
uavhengig av om barnet eller familien allerede er i kontakt med barneverntjenesten
uavhengig av forelders samtykke
uten hensyn til taushetsplikten

Når inntrer opplysningsplikten?

Opplysningsplikten etter krisesenterloven § 6 inntrer når du har grunn til å tro at:

barnet blir mishandlet i hjemmet
det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt
barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker
det er fare for at barnet kan bli utsatt for menneskehandel
barn blir tatt med tilbake til voldsutøver, og det er risiko for ny vold mot barnet eller mellom de voksne

Midlertidige eller permanente utfordringer med omsorg?

Informasjon til forelder og barn

Opplysningsplikten gjør at du ikke kan velge om du skal gi opplysninger eller ikke. Hvis du vurderer at du plikter å sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten, kan du snakke med forelderen om hvorfor du tenker det er nødvendig. Det er viktig at forelderen får mulighet til å beskrive sin opplevelse av situasjonen.

Barn kan frykte å bli tatt ut av familien og bort fra sine foreldre. Det er derfor viktig at du også snakker med barnet om din bekymring. Dette må tilpasses til barnets alder og modenhet.

Drøft med fagpersoner eller barneverntjenesten ved usikkerhet

Hvem skal melde?

Du har et selvstendig ansvar

Hvordan kan jeg melde fra til barnevernstjenesten?

Lenke til informasjonsside om barnevernet og informasjon om hvordan du kan melde fra om bekymring, finner du her.

Tilbakemelding fra barnevernstjenesten

Bolig etter oppholdet

Få oversikt over beboerens situasjon når det gjelder bolig så raskt som mulig etter ankomst til krisesenteret. Vil det være mulig å flytte tilbake til tidligere bolig? Er det behov for ny bolig? Manglede muligheter til å etablere seg i ny bolig på egenhånd, er ofte en viktig medvirkende faktor når voldsutsatte søker hjelp på krisesenteret.

Å få på plass ny bolig kan ta tid. Utfordringer når det gjelder bolig, fører derfor i mange tilfeller til lengre opphold på krisesenter enn nødvendig. Det er derfor viktig at du starter opp arbeidet med ny bolig så raskt som mulig etter ankomst.

"Det tok tid å finne et sted å bo. Derfor fikk jeg ikke flytta ut straks jeg var klar for det."

Krisesenteret er et midlertidig botilbud. Det er likevel viktig at oppholdet kan ha en varighet som sikret at nye, midlertidige løsninger unngås. Trygghet og forutsigbarhet når det gjelder bosituasjonen, kan hjelpe den voksne å holde fast på en beslutning om å bryte ut av volden og dermed forebygge at den utsatte velger å dra tilbake til utøver. Flere flyttinger kan være særlig uheldig for barn, fordi de kan miste kontakt med venner og må skifte barnehage eller skole.

Vurder først om det kan være trygt å flytte tilbake til tidligere bolig, uten voldsutøver(-ne). Det er flere fordeler med en slik løsning:

det er ikke nødvendig å finne ny bolig
beboeren kan fortsette å bo i samme lokalmiljø
barn kan fortsette i samme barnehage eller skole
barn kan fortsette i samme fritidsaktiviteter
barn kan fortsatt ha kontakt med venner

Å flytte tilbake til tidligere bolig forutsetter det at det er trygt at utøver kjenner til hvor den voldsutsatte og eventuelle barn bor. Du kan også, sammen med beboeren, vurdere om det er behov for å be politiet vurdere om det er behov for sikkerhetstiltak som besøksforbud i eget hjem, kontaktforbud, voldsalarm eller omvendt voldsalarm.

Det kan også innebære et forbud mot å oppholde seg på bestemte steder (f.eks. geografisk avgrensing). Et besøksforbud er tidsavgrenset og gjelder for opptil ett år, men kan forlenges.

Alarmen kan virke forebyggende i seg selv hvis voldsutøver er klar over at personen bærer voldsalarm
Voldsalarm er et tiltak som i mindre grad begrenser den utsattes livsutfoldelse.

Det er to graderinger av sperret adresse:

Kode 7 er fortrolig adresse. Adressen sperres for privatpersoner, mens offentlige instanser som har tilgang til Folkeregisteret har tilgang til adressen.
Kode 6 er strengt fortrolig adresse. Det er kun et lite antall personer i Skatteetaten som har tilgang til adressen.

Les mer om Beskyttelsestiltakene kode 6 og kode 7.

Når andre beskyttelsestiltakene er vurdert som utilstrekkelige. Vedkommende vil stå registret i Folkeregisteret med fiktive opplysninger.

Kommunen skal medvirke til å skaffe bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet (sosialtjenesteloven § 15). Så snart det er avklart at beboeren trenger ny bolig, bør du formidle dette til NAV og evt. ansvarlig enhet for bolig i den aktuelle kommunen/bydelen.

I arbeidet med å finne ny bolig, må du ivareta hensynet til sikkerhet.

Viktige spørsmål kan være:

Hva kan den utsatte selv gjøre for å være mest mulig trygg?
I hvilke områder kan brukeren være mest trygg (beliggenhet, nabolag, innsyn fra uteområder)?
Hvor ligger boligen i forhold til jobb?
Hvilke ønsker har evt. barn? Hvordan kan barna føle seg mest mulig trygge?
Hvor ligger boligen i forhold til barnehage, skole, fritidsaktiviteter og barnas venner?
Er det nærhet til offentlig kommunikasjon?
Hvilke former for fysisk sikring av boenhet/leilighet kan øke sikkerheten (etasje, ikke på bakkeplan? sikkerhetslenke? kikkehull i døra? ringeklokke med kamera som viser hvem som ringer på?)
Vil det være behov for sikkerhetstiltak i regi av politi/påtalemyndighet?

I arbeidet med å finne ny bolig og å forberede flytting fra krisesenteret, er det nødvendig å involvere eventuelle barn og deres kontaktperson ved krisesenteret. Det er viktig å høre deres synpunkter og å gi informasjon om hva som skal skje videre, slik at flyttingen kan oppleves som mest mulig planlagt og trygg for barna.

spør barna om deres ønsker når det gjelder bosted og bolig videre
informer barna om hva som gjøres når det gjelder bosted/bolig
informer barna mest mulig konkret om hva som skal skje før, under og etter flytting

Beboere på krisesenter vil ofte være en vanskeligstilt gruppe når det gjelder bolig. Nettopp manglede muligheter til å etablere seg i ny bolig på egenhånd, er ofte en viktig medvirkende faktor når voldsutsatte søker hjelp på krisesenteret.

Kommunen kan prioritere voldsutsatte ved tildeling av kommunale boliger. Du bør informere ansvarlig instans for bolig til vanskeligstilte i kommunen, så snart det er klart at beboeren trenger ny bolig. Du kan også hjelpe beboeren å søke om kommunal bolig.

I noen tilfeller vil det være nødvendig at beboeren søker etter bolig på det private leiemarkedet. Du kan hjelpe beborene med å:

se på boligannonser
bistå med å ringe/sende e-post på annonser
følge på visninger

Det bør være en avklart ansvarsfordeling mellom NAV, kommunens boligkontor og krisesenteret i arbeidet med å hjelpe brukere på det private leiemarkedet.

Husbanken bistår kommunene i å legge til rette for at leietakere kan kjøpe bolig ved hjelp av startlån. Dette er et viktig virkemiddel for kommunene for å bidra til en stabil bosituasjon for vanskeligstilte på boligmarkedet, noe som også kan gjelde beboere på krisesenter. I dette arbeidet skal barn og unge prioriteres. Se barnekonvensjons artikkel 27 her, som omhandler barns rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barns utvikling, hvor nettopp bolig nevnes eksplisitt. Ta gjerne kontakt med brukerens kommune, for å få informasjon om mulighetene til å benytte startlån for å sikre familien en framtidig varig bolig. Lenke til Husbankens boligsosiale arbeid finner du her.

Personer utsatt for æresrelatert vold

Erfaring viser at unge utsatt for tvangsekteskap eller annen æresrelatert kan ha behov for støtte og oppfølging utover det et opphold på krisesenter kan gi.

Les mer om bo- og støttetilbudet her.

Personer utsatt for menneskehandel

Personer utsatt for menneskehandel kan få et botilbud på krisesenter gjennom ROSA.

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

Oppholdsstatus i Norge

En del av krisesentrenes brukere har ikke norsk statsborgerskap eller permanent opphold i Norge. Noen har oppholdstillatelse knyttet til samliv med voldsutøver. Andre kan være uten lovlig opphold i landet.

Oppholdsstatus i Norge er avgjørende for hvilke rettigheter den voldsutsatte har, både når det gjelder muligheten for å bli i landet og til ulike typer hjelp. Det er derfor viktig at du tidlig i kontakten med nye brukere får oversikt over brukerens oppholdsstatus. Utfordringer knyttet til oppholdsstatus kan i slike saker være et sentralt tema i både kartlegging og oppfølging.

Hvorvidt den voldsutsatte har lovlig opphold i Norge, skal ikke inngå i vurderingene av om han eller hun skal få plass på krisesenteret (krisesenterlovens forarbeider).

Det foreligger en egen brosjyre om utlendingsrett og vold i nære relasjoner, rettet mot blant annet krisesentrene.

Brosjyre: utlendingsrett og vold i nære relasjoner (kun.no) finner du her.

Kontakt KUN for å bestille brosjyren i papirutgave her.

Brosjyren er utarbeidet av KUN (Senter for kunnskap og likestilling), Utlendingsdirektoratet (UDI) og advokat Gunhild Vehusheia. Brosjyren retter seg også mot andre førstelinjetjenester, slik at du kan tipse andre samarbeidsinstanser om brosjyren ved behov.

På UDIs nettsider finner du også god informasjon om å søke oppholdstillatelse for personer som har blitt mishandlet.

Les mer om å søke oppholdstillatelse etter mishandling på udi.no

Det anbefales at krisesenteret har oversikt over bistandsadvokater med særlig kompetanse innen utlendingsrett, som kan bistå brukere som trenger det.

Sist faglig oppdatert 06. desember 2023

Stabiliseringsarbeid

Stabiliserings- og reguleringsarbeid skal hjelpe en voldsutsatt ut av en følelsmessig akutt krise etter ankomsten til krisesenteret.

Regulering handler om å hjelpe den utsatte inn i en tilstand der vedkommende befinner seg innenfor «toleransevinduet», det vil si er mentalt og følelsesmessig tilgjengelig.

Se film som enkelt forklarer toleransevinduet (av RVTS Vest) her.

Når en utsatt oppsøker hjelp, er det i mange tilfeller et resultat av en dramatisk situasjon. Brukeren kan i starten befinne seg følelsesmessig i akutt krise. Å være utsatt for vold og overgrep kan også påvirke den som rammes i lang tid etter hendelsene. Opplevelser i hverdagen kan minne om vonde erfaringer (triggere), noe som kan utløse sterke og skremmende følelsesmessige reaksjoner.

Stabiliserings- og reguleringsarbeid omfatter derfor

å hjelpe brukeren ut av den akutte krisen
å legge til rette for at brukeren kan utvikle mestringsstrategier i situasjoner hvor vonde følelser trigges

Personer som har opplevd vold og overgrep, kan finne det vanskelig å få livet til å bli som før. Når noe minner oss om skremmende og krenkende hendelser vi har opplevd, kan det utløse negative følelser knyttet til erfaringene. Reaksjonene kan være sterke, som om det skjer igjen her og nå (gjenopplevelser, «flash backs»).

Gjenopplevelser skjer fordi mennesket utvikler mestringsstrategier for å overleve fare. Skremmende og krenkende hendelser lagres i oss på en annen måte enn andre typer hendelser. Når noe minner oss om slike hendelser, trigges også følelsene knyttet til det. Dette skjer fordi vi skal være best mulig forberedt på at nå kan det komme til å skje noe farlig, slik at vi kan beskytte oss.

Når barn vokser opp i et miljø hvor de utsettes for overgrep og krenkelser, kan de bære med seg noen strategier og utviklingstrekk som kan hindre dem på ulike områder også inn i voksenlivet. Å regulere følelser, og tema som for eksempel nærhet og avstand til andre, lek og hvile og opplevelsen av seg selv og sin egen kropp, kan være viktige tema å undersøke i samtalene. Det kan være viktig å få hjelp til å bevisst sette fokus på det gode i livet som lek, følelser, kropp og relasjoner til andre.

Gjenta adferdsmønster

Når gjenopplevelser vekker vonde følelser, kan den utsatte automatisk gjenta et atferdsmønster fra den farlige situasjonen. Det kan være å stikke av, å underkaste seg, å slåss eller å utøve vold. Det kan sette oss tilbake i en opplevelse av skam, skyld (for noe man ikke har skyld i), frykt og redsel (selv om man nå er trygg) eller en følelse av passiv nummenhet (når det fremdeles er fare på ferde).

Det som var kanskje gode mestringsstrategier i situasjonen den utsatte levde i, for å beskytte seg mot fare, er imidlertid sjelden hensiktsmessig når den utsatte befinner seg i relativt trygge omgivelser. Den utsatte kan være stresset og utilgjengelig, over- eller underaktivert.

Styrken i de følelsesmessige reaksjonene kan gjøre at dagliglivets oppgaver og rutiner oppleves som uoverkommelige, som for eksempel å handle inn, lage mat, holde orden i huset, være sammen med andre, gå på skole/jobb. Det kan også være vanskelig å sove og å holde normal døgnrytme. For noen før det til dissosiasjon.

Dissosiasjon er en mestrings- og overlevelsesstrategi for å kunne håndtere sterke, negative erfaringer, som vold og overgrep. Traumatiske opplevelser blir lagret som splittede deler i bevisstheten, for å unngå at hjernens kapasitet blir sprengt.

Dissosiasjon kan være en helt nødvendig strategi for å mestre hverdagen etter alvorlige traumer, samtidig som det kan ha store ulemper. Dissosiasjon hjelper den utsatte til å ha distanse til egne erfaringer og å unngå og forsvare seg mot sterke, påtrengende følelser og gjenopplevelser. Den utsatte kan «skru av» følelsene og bli apatisk.

Hvordan virker dissosiasjon?

Dissosiasjon innebærer at erfaringer, både følelser, tanker, sanseerfaringer, spaltes fra bevisstheten. Det betyr å splitte opp, at de traumatiske opplevelsene blir lagret som splittede deler i bevisstheten. Enkelte hendelser og følelser lagres fragmentert, hver for seg i hukommelsen. Dette beskytter hjernen mot å bli overveldet, det vil si at sterke følelsesmessige opplevelser sprenger kapasiteten for å håndtere det på en sammenhengende måte. Dissosiasjon kan inntre når man opplever noe overveldende og ikke til å holde ut, hvor det ikke er mulig å komme seg unna, å kjempe imot eller å få hjelp og trøst, for eksempel ved alvorlig vold og overgrep.

Ulemper ved dissosiasjon

Dissosiasjon har en rekke ulemper, når det utsatte er i trygghet. Evnen til å reflektere over eller sortere erfaringer og følelser er ofte redusert, og den utsatte er prisgitt automatiserte reaksjoner på ytre og indre triggere eller faresignaler. Risiko oppleves som overhengende her og nå, selv om de farlige hendelsene skjedde i fortiden. Et sentralt kjennetegn er derfor en forstyrret opplevelse av tid, sted og risiko. Dissosiasjon skjer automatisk, ofte med ubevisste og raske skiftninger mellom bevissthetstilstander.

Det finnes to former for eller grader av dissosiasjon: Dissosiative symptomer og dissosiativ lidelse. Dissosiativ lidelse gjelder oftere personer som har vært utsatt for vold og overgrep også som barn eller ungdom. Det kan for eksempel være en «barnedel» som ikke klarer å forholde seg til her og nå, og en «voksendel» som ikke klarer å forholde seg til fortiden. «Voksendelen» kan styre dagliglivet som forelder, partner og arbeidstaker. Når noe trigger de vonde erfaringene fra tidligere, kan «barnedelen» overta styringen, med reaksjoner og handlinger som var hensiktsmessig den gangen den utsatte levde i fare, men som kanskje ikke er like hensiktsmessige nå.

Hvordan kan du vite om brukeren dissosierer?

Det er flere tegn på at brukeren kan dissosiere. Dette kan for eksempel være at brukeren:

blir fjern og fraværende, sliter med å være til stede her og nå
opplever og/eller viser nummenhet, apati
har en forvirret opplevelse av tid og sted
skifter væremåte uten at du forstår hvorfor
har liten evne til å regulere følelser, til å etablere en trygg identitet, til å stole på andre

Hva kan du gjøre?

Hvis det handler om dissosiative symptomer, kan du bruke regulerende teknikker for å hjelpe brukeren tilbake til her og nå. Les mer om Stabiliseringsarbeid: Hvordan kan jeg hjelpe den utsatte til å regulere følelser? Sammen med brukeren, kan dere prøve ut og komme fram til hvilke teknikker som kan fungere for henne/han.
Hvis det handler om en dissosiativ lidelse, kan det være nødvendig at brukeren vurderes av helsepersonell. Det kan også være nødvendig å vurdere spørsmål som:

Er brukeren i stand til å nyttiggjøre seg et opphold på ordinært krisesenter?
Trenger brukeren et tilrettelagt krisesentertilbud?
Trenger brukerne en annen type hjelpetilbud enn krisesenteret?

Formålet med stabiliseringsarbeid er å støtte den utsatte til komme tilbake til et så normalt liv som mulig, praktisk, følelsesmessig og sosialt.

Triggere er alle typer sanseinntrykk som minner oss om tidligere negative erfaringer og som derfor utløser sterke reaksjoner. Det kan være ting vi ser, personer vi møter, noe vi hører, en lukt vi gjenkjenner eller andre erfaringer. Triggere kan også være indre opplevelser, som tanker, følelser, smerte, etc.

Vi kan dele triggere i flere kategorier.

Hendelsestriggere: Når man ikke lykkes i det man prøver på, har gjort noe utøver mente var galt eller når ting ikke er gjort perfekt, etc.
Stedstriggere: Et bestemt sted, et rom, eller steder som ligner på der hvor overgrep/vold skjedde.
Tidstriggere: En tid på døgnet eller en tid på året som minner om overgrep/vold.
Relasjonelle triggere: Når man er blitt krenket av andre mennesker, kan sosiale situasjoner og relasjoner i seg selv være triggende. Det kan være høye stemmer, brå bevegelser, å ikke bli hørt, å bli oversett, å ikke bli tatt hensyn til, uenigheter, relasjoner til andre, emosjonell og/eller fysisk nærhet, sex, etc.

Den utsattes reaksjoner ved triggere kan over tid bli et negativt mønster og utvikle seg til symptomer. Det kan for eksempel være søvnvansker, lav selvfølelse, angst, depresjon, selvskading, voldsutøvelse, spiseforstyrrelser, unngåelse av alt som kan være triggende, etc.

Skap struktur – lag en plan: For noen framstår dagliglivets rutiner som uoverkommelige. Utsatte for alvorlige hendelser kan også utvikle et forstyrret forhold til tid. Man kan oppleve at tiden alltid er knapp eller at alt haster like mye, noe som kan føre til handlingslammelse.

Du kan hjelpe brukeren til å få oversikt over og å prioritere mellom rutiner, aktiviteter, plikter og ting å gjøre som gir glede. Dette kan støtte brukeren til å få tilbake en god struktur i hverdagen. Bedre struktur på hverdagen kan være regulerende og legende når det gjelder generell forvirring og forstyrret tidsopplevelse.

Dere kan i fellesskap lage en konkret plan, for eksempel for ukens dager. Skriv planen ned. Planen kan ta utgangspunkt i:

Hva er det nødvendig for deg å gjøre nå?
Hva er viktig? Hva er mindre viktig?
Hva kan du gjøre som kan gi deg glede og positive opplevelser (samvær med andre, mat, gå tur, etc.)?

Kartlegg hvilke ressurser brukeren innehar. Det kan være kreative evner, samvær med andre, samvær med dyr, kulturelle opplevelser eller andre ting. Du kan spørre:

Hva liker du best å gjøre?
Hva gir deg glede?
Hva gjør deg stolt?
Hva gjør deg rolig?

Søvn

Søvn er avgjørende for å kunne håndtere hverdagen og det som oppleves vanskelig. For lite søvn bidrar til at man tåler mindre belastninger, det gir et smalere toleransevindu.

Konkrete råd kan for eksempel være:

Ikke drikk te eller kaffe seint på ettermiddagen/kvelden, men gjerne varm melk
Ikke ha samtaler om alvorlige temaer på kvelden
Unngå å se på TV og å bruke PC/nettbrett/telefon seint på kvelden
Forbered natten med å roe ned gjennom (gjerne faste) og kun rolige aktiviteter
Hvis den utsatte har opplevd vold/overgrep på soverommet, kan det være viktig at soverommet er annerledes enn der hvor det skjedde
Den utsatte kan ha konkrete gjenstander som «ankrer» brukeren til nåtiden og at det er trygt nå, noe å lukte på, kjenne på, se på
Hvis brukeren våkner opp og er redd, kan det hjelpe å roe seg ned ved å følge pusten opp og ned i brystet eller å puste inn med nesen og ut med munnen

Mareritt

Mareritt kan gjøre oss urolige i etterkant. Mareritt kan forstås som fantasi. En teknikk for å minske marerittets påvirkning, er å ta fantasien i bruk for å skape en god slutt. Den utsatte kan i fantasien forestille seg å komme ut av den vonde situasjonen, for eksempel gjennom å få vinger og fly bort, få superkrefter (bli superwoman/superman) eller å dikte opp en annen god slutt, preget av mestring. Dette kan ta den utsatte ut av vonde følelser som marerittet fremkaller.

Unngåelse

Unngåelse er ett av hovedsymptomene i posttraumatisk stressyndrom (PTSD). For å ha det best mulig, prøver den utsatte å unngå alt som kan minne om det farlige, som selve hendelsene, steder det skjedde, personer som var involvert, etc. Det er en viktig mestringsstrategi etter en traumatiserende hendelse. Det kan imidlertid utvikle seg til negative mønstre og symptomer (opplevelse av skyld og skam, spiseforstyrrelser, selvskading, angst, tvangslidelser, etc.). Angstens vesen er slik at hvis man unngår det man frykter, vil man etterhvert også frykte det som ligner på det man er redd for. Unngåelsen kan slik stadig utvikle seg og forstørres, noe som gjør det nødvendig å ta opp dette i samtalene.

Bearbeidende samtaler

Å utforske konkrete minner og triggere, i samtaler med brukeren, kan også ha en god regulerende effekt.

For å hjelpe brukeren til å regulere følelser og være trygg, kan dere sammen utføre spesifikke teknikker. Bruk rolig stemme og demonstrer øvelsen, før dere gjør det sammen.

Tid: Spør om tid og sted. Hvor er vi nå? Hvilken dato og årstall er det?

Bruke kroppen for å roe ned: Prøv å krøll tærne, for deretter å strekke dem ut. Prøv å press fotsålene ned mot gulvet. Hvordan føltes det?

Puste: Forestill deg at du puster inn og drar pusten helt ned i føttene. Prøv å pust raskt inn gjennom nesen og langsomt ut gjennom munnen. Prøv flere ganger. Hvordan føltes det? Vi prøver noen ganger. Hvordan føltes det? Har du noen gang kjent etter hvordan det er å sukke? Vi prøver sammen. Hvordan føltes det?

Telle: Tenkehjernen er glad i tall. Kan du telle baklengs fra 20 og ned inni deg?

Grunne: Har du noen gang kjent etter hvordan underlaget bærer deg? Sett bena litt bestemt i bakken, stå med litt mellomrom mellom føttene, og svai litt med overkroppen. Vi kan merke hvordan tyngden flytter seg fra den ene foten til den andre, og at vi har kontakt med bakken. Har du lagt merke til hvordan det føles å holde fast i stolen? Hvis vi prøver det, hvordan kjennes det ut?  Kan prøve å hvile ryggen mot en vegg? Hvordan føltes det?

Fokusere: Noen ganger kan man helt eller delvis miste kontakten med det som skjer her og nå. Da kan det være lurt å minne tenkehjernen på hvor den er, ved å se seg rundt på en bevisst, planmessig måte. For eksempel kan vi se etter rundinger, firkanter, det styggeste rundt oss eller det fineste rundt oss. Vi kan kommentere inni oss hva vi ser, eller vi kan telle dem. Prøv i fellesskap.

Sanse: En annen måte å kople på tenkehjernen, er å bevisst sanse noe. Man kan kjenne på en penn, en pigget ball, en bløt ting, en tung ting, man kan smake på en pastill eller lukte på kaffe. Prøv ut ting forskjellige ting i fellesskap.

Forestille seg et trygt sted/trygg person: Be brukeren om å tenke på et sted ute eller inne, forestilt eller ekte, som det er kun knyttet gode minner til. Be brukeren om å se for seg fargene på stedet, lytte til lydene, kjenne på luktene og så videre. Du kan også be den utsatte om å se for seg en trygg person som er glad i den utsatte. Be vedkommende om å se for seg denne personen og de gode øyeblikkene de har hatt eller kan ha sammen.

Selvinstruksjon: Brukeren kan trøste og roe seg selv ned. Etter en over- eller underaktivering kan brukeren si til seg selv: «nå er det over», «dette kommer til å ordne seg», «nå er jeg utenfor fare» eller «nå kan jeg gjøre ting annerledes». Å snakke slik til seg selv, inni seg eller høyt, kan kreve litt trening. Du kan prøve sammen med brukeren: Hvordan føles det hvis du sier inni deg at «nå er det over»?

På helsekompetanse.no kan du lære om stabiliseringsøvelser.

Hvis reaksjonene vedvarer i styrke over tid, kan det være nødvendig å vurdere om brukeren har behov for behandling i psykisk helsevern. Dette gjelder for eksempel hvis brukeren over tid har store hukommelsesvansker, sterke gjenopplevelser, omfattende relasjonsvansker, rusmisbruk, dissosiasjon, selvskading og vedvarende selvmordstanker/dødslengsel.

Siden brukeren i mange tilfeller har tillit til deg som ansatt, har du en svært sentral rolle når det gjelder å anbefale og å bistå den utsatte med å komme i behandling. Den utsatte kan be fastlegen om å vurdere behovet for behandling i psykisk helsevern og henvise dit.

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

Samlivsbrudd og foreldresamarbeid

Brukerne på et krisesenter har ofte behov for juridisk veiledning og bistand i forbindelse med ekteskap, separasjon, skilsmisse, foreldresamarbeid og samvær for barna. I mange tilfeller er den andre forelderen voldsutøver.

Brukerne kan ha behov for juridisk bistand for eksempel når det gjelder samarbeidsavtale og samvær med felles barn.

Personer med liten inntekt kan få fri rettshjelp (rettshjelpsloven).

Ordningen omfatter familiesaker, og fri rettshjelp gjelder både

fritt rettsråd: veiledning og hjelp i juridiske spørsmål uten at det er rettergang
fri sakførsel: rettshjelp i saker som går for domstolene

Krisesenteret bør ha ei liste med advokater som har nødvendig kunnskap om og erfaring med problemstillinger knyttet til barnerett og ekteskapsrett, som brukere kan settes i kontakt med.

På statsforvalterens sider finnes ytterligere informasjon om fri rettshjelp, herunder informasjon om inntekts- og formuegrensene. Lenke til statsforvalterens sider finner du her.

Statsforvalteren og domstolene kan i visse tilfeller gjøre unntak fra bestemmelsene om inntekts- og formuesgrensene.

Alle foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling i forbindelser med samlivsbrudd eller separasjon. Målet med meklingen er å få til en samarbeidsavtale om barna.Lenke til samarbeidsavtale finner du her. Barnas egne synspunkter og hensynet til barnets beste skal inngå i vurderingene rundt avtalen.

Etter den obligatoriske meklingen, får foreldrene en meklingsattest som er gyldig i seks måneder. Attesten er nødvendig for

ektefeller som skal søke om separasjon
samboere som flytter fra hverandre og skal søke om utvidet barnetrygd
foreldre som ønsker å bringe en sak om foreldreansvar, fast bosted eller samvær inn for retten

Se informasjon om mekling og samlivsbrudd her.

Bufdir har en oversikt over alle familievernkontorer dersom du skal bistå en bruker i å bestille time for mekling.

Foreldrene møter vanligvis sammen til mekling. Det er imidlertid mulig å søke om separat mekling der foreldrene møter hver for seg. Dette gjelder for eksempel ved søknad om skilsmisse på grunn av overgrep (drapsforsøk eller alvorlig mishandling) eller tvangsekteskap.

Hvis brukeren ønsker separat mekling, må man informere om dette når man bestiller time. Det er mekleren som tar stilling til om søknaden om separat mekling blir innvilget.

Før henvendelsen til familievernkontoret, kan du og brukeren forberede hvilken informasjon det er viktig å gi til mekleren for å understøtte ønsket om separat mekling.

Meklerne skal hjelpe foreldrene med å lage en foreldresamarbeidsavtale. Dette er en privatrettslig avtale mellom foreldrene. Vesentlige elementer i en samarbeidsavtale er foreldreansvaret for barnet, barnets faste bosted og eventuelt samvær med den forelderen barnet ikke har fast bosted hos.

Du og brukeren kan sammen gå gjennom hvilke forhold brukeren opplever som viktige i en samarbeidsavtale.

I noen tilfeller kan det være nødvendig å formulere forhold som vil eller kan føre til at avtalen opphører. Det kan for eksempel gjelde trusler, vold og rusmisbruk.

Noen ganger kan det være hensiktsmessig å utarbeide en midlertidig avtale. Dette kan være aktuelt hvis det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene, hvis barna er små eller det er tvil om samværsforelderens muligheter til å ivareta barnet.

I en midlertidig avtale bør det framgå om avtalen skal evalueres i ny mekling på familievernkontoret, med bistand fra advokat eller om det kan gjøres privat.

Les mer om foreldresamarbeidsavtalen her.

Er det risiko for vold?

Avtalen kan inneholde vilkår for samvær, for eksempel at en voldsutøver tar imot behandling ved Alternativ til vold, familieverntjenesten, psykisk helsevern eller andre.

Er det risiko for rusmisbruk?

Hvis det er bekymring for rusmisbruk under samvær, kan avtalen også inneholde betingelser rundt dette, for eksempel at forelderen skal avlegge blod- og/eller urinprøver. Avtalen bør omfatte hvilke konsekvenser positive prøver vil ha.

Er det risiko knyttet til psykisk helse?

Hvis det er bekymring knyttet til alvorlige psykiske lidelser hos samværsforelderen, kan det inngå som vilkår i avtalen at forelderen deltar i behandling og følger opp eventuell medisinering.

Et vesentlig element i en samarbeidsavtale er barnets samvær med foreldrene. Hvis barnet har fast bosted hos en forelder, skal det normalt være samvær med den andre forelderen.

Ved uenighet om samværet, kan hver av foreldrene reise sak for retten (barneloven §§ 56–61). Dette forutsetter en meklingsattest som ikke er eldre enn seks måneder. Det kan ta tid før en endelig avgjørelse fra retten foreligger. Retten kan derfor ta en foreløpig avgjørelse som gjelder fram til den endelige avgjørelsen er klar.

Hvis barnet skal ha samvær, bør dette beskrives nøye i samarbeidsavtalen. Vesentlige elementer er for eksempel:

hvem som skal hente og bringe barnet?
hvor ofte og hvor lenge skal det være samvær?
hvor skal samværet foregå?
samvær ved sykdom
hvem som skal være til stede under samværet
alene eller med tilsyn?
i tilfelle tilsyn: Hvem skal være tilsynsfører, og hvilken rolle skal tilsynsføreren ha?
noen som ikke skal være til stede ved samværet?

Les mer om bosted, samvær og tidsfordeling her.

Hvis barnet ikke ønsker samvær

Avtalen bør legge vekt på hva barnet selv ønsker for samværet, avhengig av alder og modenhet. Det bør komme klart fram i avtalen at samvær ikke skal gjennomføres hvis barnet motsetter seg dette.

Barn har rett til å si sin mening om situasjonen de er i og til å bli hørt av foreldrene sine. For å bidra til at barnet blir hørt, kan du oppmuntre forelderen til å snakke med barnet om situasjonen. Det er også viktig at du samarbeider med barnets kontaktperson på krisesenteret.

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

4. Oppfølging av barn på krisesenter

Ivareta barnet ved ankomst

Ved ankomst kan du hjelpe barnet til å forstå situasjonen familien befinner seg i. Barn trenger riktig og ærlig informasjon, tilpasset alder, modenhet, erfaringer, trygghetsbehov og hvordan de kom til krisesenteret. Barnekonvensjonen gir barn rett til å motta informasjon og å bli hørt i saker som vedgår dem (artikkel 12 og 13).

Yngre barn trenger mest mulig konkret informasjon, gjerne formulert kortere enn for de eldre barna. Hvis ikke barn får tilstrekkelig og tilpasset informasjon, kan de danne seg oppfatninger som er mer truende og skremmende enn virkeligheten er.

Barn er ofte i krise ved ankomst, noe som gjør det vanskelig å oppfatte og forstå det som blir fortalt. Gjenta viktig informasjon flere ganger. Dette kan bidra til å dempe følelser av forvirring, kaos, usikkerhet og utrygghet og hjelpe barnet ut av krisen.

For små barn bør informasjonen gis sammen med forelder (opp til 5 – 6 år). For større barn kan de selv være med å avgjøre hvorvidt du skal gi informasjonen med barnet alene eller sammen med evt. søsken og/eller forelder.

Barn trygges på ulike måter, og trygghet kan ha forskjellig innhold for det enkelte barn. Viktige prinsipper for å skape trygghet, er å legge til rette for at barnet kan få

god forståelse av situasjonen her og nå
best mulig forutsigbarhet når det gjelder hva som skal skje videre

Hvis barnet trenger tolk til en ankomstsamtale, er det viktig at du så raskt som mulig skaffer tilgang til tolk.

Før tolkesamtalen

Tolken skal kun gjengi det barnet og den voksne sier ord for ord.
Tolken skal ikke stille egne spørsmål til barnet.
Hvis barnet på eget initiativ snakker med tolken, skal det videreformidles til deg som ansatt.

Under samtalen

Plasser stolene slik at du har god øyekontakt med barnet.

Plasser gjerne tolken mellom deg og barnet i en trekant, for å nøytralisere asymmetrien i at det er overvekt voksne sammenlignet med barnet.

De fleste barn har ikke erfaring med samtaler med tolk. Det kan være en fordel i starten av samtalen at du går gjennom:

tolkens rolle
hvordan en samtale med tolk fungerer

Øv med barnet for å hjelpe det til å forstå tolkens rolle. Snakk om et enkelt tema, som for eksempel noe du vet barnet liker, et TV-program eller lignende

Ha øyekontakt med barnet både når du snakker og når tolken formidler.
Ha pauser i samtalen hvis det varer over tid.

Etter samtalen

Etter samtalen kan du vurdere:

Hadde tolken tilstrekkelig personlig egnethet og kvalifikasjoner til samtaler med barn?
Fungerte samtalen bra?
Vil det være en fordel med samme tolk i neste samtale?
Ser det ut til å være best for barnet med tolk tilstede eller med telefontolk?

Hva er et krisesenter

Vis barnet rundt på krisesenteret. Du kan gjerne vise:

hvor barnet skal bo
leker og lekerom
fellesrom som kjøkken, stue og oppholdsrom
lekserom

Fortell barnet hvor det befinner seg og hva et krisesenter er. Å vite hva barnet selv og forelder vil få hjelp til, kan gi trygghet og gjøre det lettere å slippe ansvaret for situasjonen. Du kan for eksempel:

forklar hvorfor det er krisesenter
forklar hva krisesenteret kan hjelpe med
fortell at en voksen vil få særlig ansvar for å følge opp barnet (kontaktperson)
forklar hva kontaktpersonen kan hjelpe med, og mulig hvem det vil være

Hvorfor er barnet på krisesenter

Forklar barnet hvorfor det er tatt med til krisesenteret. Noen barn har fått feilaktig informasjon om hvor de skal og hvor de befinner seg, og kan ha ulik forståelse av årsakene til at de er kommet til krisesenteret. Barn helt ned til treårsalderen kan forstå en tilpasset forklaring på hvorfor de befinner seg på krisesenteret. Hvis du ikke kjenner familiens situasjon, kan du gi en standardforklaring for hvorfor personer oppsøker krisesenteret.

Et trygt sted

Tryggheten krisesenteret gir, er noe barn trekker fram som positivt. Du kan:

forklar barnet at krisesenteret er trygt
vis og forklar sikkerhetstiltakene som sikre dører, overvåkningskameraer, låser og hvordan de virker
minn om nødvendig barnet på at ingen utenfra (voldsutøver) kan komme inn på krisesenteret

Hva skal skje videre

Gi barnet en oversikt over hva som vil skje den første tiden. Kjennskap til dette kan styrke barnets opplevelse av kontroll og forutsigbarhet. Det kan være:

hva som skjer regelmessig på senteret, som felles måltider, leggetid, faste aktiviteter for barn, andre ting som skjer
hva som skal skje med barnet og familien videre, som samtaler, involvering av andre tjenester, andre ting som skal skje

Video: Det trygge huset

Video: Fuglekassa

Gjør en innledende kartlegging. Det gir deg nødvendig informasjon om barnet. Samtidig viser det interesse og omsorg for barnets vanskelige situasjon. Forklar barnet hvorfor du trenger å snakke om disse temaene. Hvordan du legger opp samtalen, må tilpasses barnets alder.

De mest sentrale temaene i den innledende kartleggingen er:

personlige opplysninger: navn, alder
familie: søsken, andre viktige personer
tidligere opphold på krisesenter
her- og nåsituasjonen: Hva brakte barnet/familien til krisesenter? Hvilke forklaringer barnet har fått?
hva/hvem bekymrer barnet seg for?
barnehage/skole

Få oversikt over hvilken forklaring barnet har fått underveis til krisesenteret. Barn som har kommet til krisesenteret sammen med politiet, har ofte behov for å vite hva som skjer med voldsutøver som er blitt hjemme. Er vedkommende i fengsel? Barn som kommer sammen med barnevernet, kan frykte at noen skal ta han eller henne bort fra foreldrene. Få oversikt over barnets situasjon når det gjelder barnehage/ skole. Dette er viktig for å se på hvilke muligheter barnet har til kortest mulig avbrudd.

I samtalen er det viktig at du gir barnet rom for å snakke om hvordan hun/han opplever situasjonen. Du kan spørre:

Hvordan er det med deg nå?
Er det noe eller noen som du bekymrer deg spesielt for?

Sentrale temaer i en ankomstsamtale er å få et bilde av:

barnets frykt/redsel
barnets reaksjoner: appetitt, søvn, konsentrasjon på skolen
barnets sorg/savn/ønsker om kontakt med venner/familie/andre

Sjekk om barnet har telefon/nettbrett/PC med "stedtjenester" som må skrus av. Snakk med både barnet og forelder om digital sikkerhet, hva som kan sette dem i fare under oppholdet på krisesenteret. Ansvarliggjør forelder om å snakke med barnet og ha oversikt over hva barnet gjør på internett og sosiale medier.

Digital kommunikasjon kan være en stor risiko. Ved ankomst til krisesenteret bør du alltid informere beboeren om risiko knyttet til:

at voldsutøver kan ta kontakt via telefon, tekstmeldinger, epost, sosiale medier, etc.
at den utsatte kan spores gjennom telefon, sosiale medier/internett, GPS, VISA-kort, i offentlige registre eller andre datasystemer.

Sikkerhetssjekk av telefon, nettbrett og datamaskin

Gjør en sikkerhetssjekk i fellesskap av telefon, nettbrett og datamaskin så raskt som mulig etter ankomst.

Informere om mulighetene for at brukeren spores eller avlyttes gjennom GPS-funksjoner, tvillingkort eller andre tekniske hjelpemidler knyttet til telefon, nettbrett, datamaskin eller bil.
Slå av eventuelle sporings- og avlyttingsfunksjoner.
Få oversikt over brukerens tekniske kunnskap og evne til å beskytte seg mot digital kontroll og sporing.
Få oversikt over utøvers kompetanse og kapasitet til digital kontroll og sporing. Kan utøver (eller andre som kan hjelpe utøver) ha tilgang til offentlige registre eller andre datasystemer?
Anbefale at bruker er svært forsiktig ved bruk av Facebook eller andre sosiale medier: ikke legge ut bilder, statusoppdateringer, «innsjekkinger» eller andre spor av hvor de befinner seg
Hvis bruker har bil, skru av eventuelle GPS-funksjoner.
Vurder om det er behov for ny telefon (med kontantkort) og telefonnummer.

Hvis barnet har skader og/eller synlige tegn på vold, er det viktig å anbefale forelder å oppsøke lege eller overgrepsmottak så snart som mulig for medisinsk behandling. Det kan være aktuelt å bistå forelderen i denne kontakten. Dette er også viktig for å dokumentere skadene. Slik dokumentasjon kan ha avgjørende betydning senere. Dersom det ikke er mulig å oppsøke legeovergrepsmottak, beskriv de synlige skadene i barnets journal og ta bilder.

I noen tilfeller blir barn tatt med til krisesenteret uten at forelder kan forberede det. Barna har kanskje ikke klær de trenger, skolesaker eller annet nødvendig utstyr. Sjekk hva barnet trenger umiddelbart. Krisesenteret kan gjerne ha et lager med klær i ulike størrelser til barn i ankomstfasen.

Helt fra ankomst er det viktig å se på hvordan barnet, rasket mulig, kan komme i gang med en noe som ligner en vanlig hverdag. I starten trenger kanskje barnet å hvile og ro, sammen med gode muligheter for å leke. Aktiviteter på krisesenteret kan også spille en viktig rolle, sammen med det å kunne snakke om situasjonen med en voksen. Særlig viktig er det å kunne komme i gang med barnehage/skole og evt. muligheter for å treffe venner.

Det er forelder som har ansvaret for omsorgen for barnet under oppholdet på krisesenter. At mot/ far får god hjelp på krisesenteret, kan hjelpe barnet til å gi slipp på ansvarsfølelse og kjenne seg tryggere.

Barnet kan ha spørsmål som du ikke kan svare på i starten, som for eksempel: Hvor lenge skal vi være på krisesenteret? og: Hva skal skje etterpå? Vær ærlig og si at det vet ingen akkurat nå. Spør hva barnet tenker om disse temaene. Det kan gi viktig informasjon om både hva barnet bekymrer seg for og om hva barnet ønsker videre. Gjør det klart for barnet at de voksne på krisesenteret jobber med det. Så snart du vet mer om situasjonen, bør barnet få tilpasset informasjon.

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

Systematisk kartlegging av barn

Gjennom en systematisk kartlegging kan du danne deg en god oversikt over barnets situasjon. Dette er helt nødvendig for at hjelp og oppfølging skal bli tilpasset det enkelte barn.

Å snakke om situasjonen, sammen med en trygg voksen, gir barnet mulighet til å formidle og bearbeide sin egen opplevelse. Dette kan ha en positiv effekt for barnet. Når du som voksen stiller spørsmål, viser det at du er interessert i hva barnet har opplevd, at du tar barnets erfaringer på alvor, og at du har kunnskap om vold. Dette kan hjelpe barnet til å sette ord på og reflektere over sitt liv og de vanskelige opplevelsene. Systematisk kartlegging er nødvendig for at du skal få oversikt over barnets situasjon, slik at oppfølgingen kan tilpasses det enkelte barn. Det er kun barnet selv som fullt og helt kan formidle sine egne erfaringer og oppfatninger.

Før du starter opp kartleggingen av barnet, kan du gjerne ha en samtale med forelder på krisesenteret. Det kan gi deg et bilde av hva (forelder tror) barnet har opplevd og hvordan mor eller far opplever at barnet reagerer på situasjonen. Samtidig kan barnet ha sin helt egen opplevelse av situasjonen, som kun barnet selv kan formidle deg.

Før du snakker med barnet alene, er det viktig at du informerer forelder godt. Det er foresatte som har omsorgsansvar for barnet, også under opphold på krisesenter. Oppfølging av barnet må foregå i dialog og samråd med foresatte.

Gjennomfør kartleggingen gradvis, hvor temaene er knyttet til

hva du til enhver tid trenger informasjon om i oppfølgingen av barnet
hva barnet ønsker å snakke om
hvor godt du kjenner barnet

Start med åpne spørsmål og fortsett med oppfølgingsspørsmål som tar utgangspunkt i det barnet forteller:

Jeg kjenner deg ikke, og derfor lurer jeg på ...
Fortell meg slik at jeg kan forstå hva som skjedde ...
Jeg vil gjerne høre mer om ...
Forklar hvordan ...
Bruk prinsipper for gode samtaler med barn.

Kartlegg på en alderstilpasset måte.

Vær systematisk, slik at du over tid har god oversikt (se temaer i forslag til kartleggingsskjema).

Forklar for barnet hvorfor du spør:

Jeg trenger å vite ..., og derfor skal jeg stille deg noen spørsmål. Hvis du lurer på noe, må du gjerne spørre meg..

Det er flere ulike kartleggingsskjemaer du kan bruke for å få oversikt over barnets situasjon.

Oversikt over temaer i kartlegging - barn
Kartlegging av hva barnet har opplevd
Kartlegging av barnets reaksjoner

Kartlegging, sammen med en trygg voksen, gir barnet mulighet til å formidle og bearbeide sin egen opplevelse av situasjonen. Dette kan ha en positiv effekt for barnet. Når du som voksen stiller spørsmål, viser det at du er interessert i hva barnet har opplevd, at du tar barnets erfaringer på alvor, og at du har kunnskap om vold. Dette kan hjelpe barnet til å sette ord på og reflektere over sitt liv og de vanskelige opplevelsene. Det barnet forteller om seg selv, om livet sitt og hva hun eller han har opplevd, kan være et utgangspunkt for nye samtaler.

Snakk med barnet om

personlig informasjon (alder, søsken, evt. tidligere opphold)
barnehage/skole
hva barnet har opplevd (omfang og alvorlighetsgrad av volden)
hvilke reaksjoner barnet har på volden/situasjonen
sikkerhet
hvilken oppfølging og hjelp barnet ønsker og trenger fra krisesenteret
trivsel på krisesenteret
har barnet allerede kontakt med eller behov for hjelp fra andre tjenester (barnevern, BUP, etc.)?
nettverk og aktiviteter
barnets ønsker og behov for oppfølging etter oppholdet

For å få et godt bilde av barns situasjon og hvilke reaksjoner de har utviklet knyttet til volden de har levd med, er det nødvendig å observere barnet. Dette kan særlig viktig for små barn som det kan være vanskelig å kartlegge gjennom samtaler. Du kan observere

barnets egen lek
samspill med søsken
samspill med andre barn
samspill med voldsutsatt forelder
samspill med andre voksne

Foreldreveiledningsprogrammet International Child Development Program (ICDP) omfatter åtte elementer i samspill mellom barn og foreldre. Du kan benytte beskrivelsen av disse elementene som utgangspunkt for observasjon av barnet og samspillet mellom forelder og barn.

Noen barn kan ha vanskelig for å snakke om vanskelige erfaringer. Du kan be barnet om å tegne hendelser eller viktige ting hun eller han har opplevd. Du kan også bruke lek hvor barnet viser sine tanker og opplevelser.

I møte med små barn, kan det være vanskelig å bruke hovedsakelig samtaler i kartleggingen. Du må utfylle med for eksempel:

Vær så mye som mulig sammen med barnet og mor/far
Lek med barnet
Observer barnets samspill med andre (forelder/søsken/andre barn og voksne)

En hjelper bør være

rolig, imøtekommende, omsorgsfull, ærlig, snill, tålmodig, interessert, oppmundtrende, forståelsesfull og fortrolig
vær til stede, både fysisk og mentalt
det er viktig for barnet å bli sett
bry deg, vær opptatt av hvordan barnet har det
vis at du vil hjelpe
vær hyggelig og imøtekommende
trygghet er viktig, barnet må kunne stole på deg
du må være modig, tåle det du hører, stå i det
ikke vær en du ikke er, barn vet når du er ekte
hold løftene dine

Fra «Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes» - Erfaringer fra barn og unge utsatt for vold og overgrep, Barneombudet 2018

Sist faglig oppdatert 20. november 2023

Samtaler med barn

En stor del av barna har kanskje aldri snakket med noen om volden før de kom til krisesenteret. Samtaler med en voksen kan ha en terapeutisk effekt på ulike måter.

Når barnet kommer til krisesenteret, er det nødvendig at barnet får tilbud om å snakke med en voksen om sentrale temaer som:

Hva et krisesenter er
Situasjonen familien befinner seg i
Hva barnet har opplevd
Barnets reaksjoner (frykt, konsentrasjonssvikt, søvnforstyrrelser, depresjon)
Hva som skal skje videre

Gjøre tilværelsen begripelig

Å bli tatt med til senter oppleves ofte dramatisk og vanskelig for barn. Samtaler med en voksen kan sette barnet i stand til å forstå hva som skjer og hvorfor det befinner seg der. Det kan gjøre situasjonen begripelig for barnet. Å få gode forklaringer på situasjonen gir mulighet til å bearbeide opplevelsene og å redusere følelsesmessige spenninger.

Utvikle språk for følelser

Når du snakker med barnet om hva som har skjedd, kan du hjelpe han eller henne til å sette ord på opplevelsene og å finne forklaringer på disse. Dette kan sette barnet bedre i stand til å utvikle et språk for å utrykke sine følelser, reaksjoner og behov. Det kan gjøre det enklere for barnet å fortelle om og reflektere over vanskelige opplevelser.

Forstå volden og egne reaksjoner

Gjennom samtaler kan du hjelpe barnet med å forstå den "uforståelige volden". Barnet kan oppleve større grad av sammenheng og mening i livet, noe som er en grunnleggende forutsetning for god psykisk helse, både for barn og voksne.

Hvis barnet klarer å forstå sine egne reaksjoner, kan de settes i sammenheng med hva de har opplevd. Dette kan bidra til økt selvinnsikt og selvutvikling. Det kan også redusere stressreaksjoner knyttet til negative opplevelser og minner.

Forutsigbarhet

Gjennom samtalene med deg kan barnet få bedre oversikt over situasjonen. Gi informasjon og forklaringer på hva som har skjedd og hva som kommer til å skje videre, under og etter oppholdet på krisesenteret. Dette kan gjøre tilværelsen mer forutsigbar for barnet.

Bearbeide opplevelser og redusere skyldfølelse

Gjennom samtalene kan barnet bearbeide opplevelsene og utvikle mer hensiktsmessige strategier for å håndtere (og dermed redusere) negative følelser. Du kan oppklare misforståelser og hjelpe barnet til å forstå at det ikke har skyld i det som har skjedd. Å få snakke med andre om volden, for eksempel med søsken, utsatt forelder og andre voksne, kan redusere følelsen av skam og skyld. Bedre håndtering av negative følelser kan gjøre barnet mer mottakelig for hjelp til å mestre utfordringer i hverdagen, som for eksempel skole, forholdet til venner og lignende.

De fleste barn på opplever samtaler om sin situasjon og om volden de har opplevd som positivt, men samtidig også krevende. Forberedelser til samtaler, god gjennomføring og oppfølging etter samtalen er derfor viktig.

Etabler god kontakt med barnet

Før du kan forvente at barnet er motivert til å snakke om vanskelige opplevelser og følelser, må du jobbe med å bygge tillit og etablere en god relasjon til barnet over tid. Dette kan du gjøre gjennom at dere leker sammen, tegner, maler eller gjør praktiske ting, drar på tur eller gjør andre ting sammen.

Snakk med forelderen først

Før du har samtaler med barnet, kan du gjerne ha en samtale med forelderen som er på senteret. Dette kan gi deg oversikt over barnets situasjon. Samtidig kan barnet ha sin helt egen opplevelse, som kun barnet selv kan formidle til deg.

I planlegging av og oppfølging etter samtaler med barnet, er det viktig at du samarbeider med barnets forelder og forelders kontaktperson. Det er forelder som har omsorgsansvaret for barnet, også under oppholdet på senteret. Hvis forelder er i tvil om nytten av samtaler, kan du informere om hvorfor det er viktig for barnet å kunne snakke med en voksen, hvordan samtalene gjennomføres og hva de pleier å handle om. Gjennom samarbeidet med barnet kan du også få nyttige innspill til hva som er viktig i oppfølgingen av den voksne i sin utøvelse av foreldrerollen.

Trenger barnet tolk?

Avklar om barnet trenger tolk. Hvis barnet ikke behersker norsk språk tilstrekkelig til å snakke om vanskelige temaer, må dere bruke tolk i samtalene.

Barna har ulik alder og modenhet, noe du må ta hensyn til i når du planlegger og gjennomfører samtaler.

Planlegg tidspunkt for samtalen

Når barna har startet opp i barnehage eller skole, må samtalene foregå om ettermiddagen. Avtalene bør ikke kollidere med aktiviteter på senteret eller fritidsaktiviteter som barnet deltar i. Ikke legg samtaler om vanskelige temaer tett opp mot leggetid.

Finn egnet rom

Reserver rom til samtalen. Rommet bør være et sted hvor dere ikke blir forstyrret og som er tilrettelagt for samtaler med barn.

Forbered innholdet i samtalen

Tenk gjennom på forhånd hva som er formålet med samtalen: Hva trenger du å snakke med barnet om akkurat nå? Hvorfor? Hvis du skal ta opp vanskelige temaer, som barnets mest vanskelige erfaringer i livet, er det viktig å være godt forberedt på hvordan du konkret vil gjøre det. Trenger du hjelpemidler til samtalen?

Forbered barnet

Snakk med barnet om hva en samtale er, at det ganske enkelt er «snakketid» med en voksen, der:

barnet kan spørre og fortelle
den voksne hører på, forsøker å forklare og stiller spørsmål

Avtal tid for samtale med barnet og sett av god tid. Gi barnet oversikt over hva som skal skje underveis. Forbered barnet på hvor lang tid samtalen etter planen skal vare.

La barnet styre

La barnet styre mye av samtalen, mens du bekrefter og følger barnets initiativ. Gi rom for å snakke om temaer som barnet er opptatt av, selv om det ikke inngår i din plan for samtalen. Ta gjerne opp først det barnet ønsker å snakke om. Det kan gjøre barnet mer mottakelig for å snakke om temaer som du har planlagt etterpå.

Forklar formålet med samtalen/temaet du tar opp

Forklar barnet formålet med samtalen og temaet du tar opp. Hvorfor er det nødvendig å snakke om dette? Du kan for eksempel si: "Jeg trenger å vite hvordan du har det nå, og derfor skal jeg stille deg noen spørsmål. Så må du spørre meg hvis det er noe du lurer på". Det kan fungere oppklarende for barnet og bidrar til at samtalen henger sammen.

Bruk åpnende kommunikasjon

Hvordan du kommuniserer med barnet vil påvirke hvordan samtalen utvikler seg og hvilken informasjon du får. For å legge til rette for god kommunikasjon, kan du

etablere god kontakt før du introduserer vanskelige temaer
gjerne innlede med:
Jeg kjenner deg ikke, og derfor lurer jeg på ...
Fortell meg slik at jeg kan forstå hva som skjedde ...
Jeg vil gjerne høre mer om ...
Forklar hvordan ...
stille åpne spørsmål, start med: Hvem, hva, hvor eller hvordan?
ta utgangspunkt i det barnet forteller, still oppfølgingsspørsmål hvis nødvendig
unngå ja- og nei-spørsmål for å bekrefte eller avkrefte dine eller andres antagelser
lytte mer enn å spørre
være aktivt lyttende: gi nonverbale signaler og korte verbale bekreftelser på at du er oppmerksom på hva barnet forteller deg
tåle stillhet
la være å presse barnet til å svare på dine spørsmål

SNAKKE er en kunnskaps- og øvingsportal for å snakke om barn om vanskelige temaer. Portalen er først og fremst rettet mot ansatte i barnehage, skole, skolehelsetjenesten og andre som møter barn, men det kan også være nyttige tips for ansatte. Lenke til SNAKKEmedbarn.no finner du her.

Gi barnet støtte

Gjennom bruk av åpnende kommunikasjon, kan du under samtalen gi barnet støtte og anerkjennelse på flere måter:

avklar hvilke temaer barnet er opptatt av
ta utgangspunkt i barnet spørsmål og forklar enklest mulig
oppklar misforståelser som barnet har
anerkjenn barnets følelser og reaksjoner
identifiser hva som kan hindre en god samtale for barnet

Etabler en gjensidig dialog med barnet

Utgangspunktet for samtalene er at både du og barnet trenger både å gi og å motta informasjon. Barnet trenger å snakke om hva som har hendt og hva det har ført til, å spørre om alt det lurer på og ikke forstår, i tillegg til å formidle hva det ønsker videre. Du trenger å formidle viktig informasjon til barnet, samtidig som du trenger å vite hva som konkret har ført barnet til krisesenteret, hvordan barnet opplever situasjonen og hva barnet ønsker videre. Legg derfor opp til at samtalene kan bli en prosess preget av mest mulig gjensidig dialog.

Bruk av materiell

Ha nødvendig materiale tilgjengelig i samtalerommet, som bøker, billedmateriell, filmer, samtalekort eller bruk rollelek. Barnet kan gjerne få en bok hvor det samler fortellinger og tegninger som lages gjennom samtalene. Når barnet opplever at vanskelige erfaringer gjennom samtalene «arkiveres» mellom to permer, kan det dempe det følelsesmessige trykket.

Informasjon som er relevant for en straffesak?

I samtalene kan det komme opp informasjon som kan være relevant for en eventuell straffesak, og barnet skal kanskje til avhør på barnehus. At informasjonen du får håndteres riktig, kan være avgjørende for at barnets fortelling kan brukes som bevis i retten. I slike tilfeller bør du skrive en mest mulig detaljert journal fra samtalen, hvor det kommer klart fram foranledningen for at barnet fortalte.

Hvilken informasjon fikk barnet før/ved oppstart av samtalen?
Hva spurte du om?
Hvordan spurte du?
Hva fortalte barnet?
Barnets uttrykksmåte og reaksjoner

Snakk også om positive ting i barnets liv

I samtalene bør også positive ting i barnets liv settes på dagsorden. Det kan for eksempel være ved skolen, venner, familielivet, forholdet til utøver, etc. Når det er fint i familien din, hvordan er det da? Når du har det fint sammen med x (utøver), hva gjør dere da? Hvordan er x da? Dette kan styrke barnets opplevelse av verdi og mestringsfølelse, og være utgangspunkt for å finne mulige løsninger på utfordringene barnet er stilt overfor.

Sørg for en positiv avslutning

Det er viktig å gi barnet en avslutning på samtalen og hjelpe barnet tilbake til her og nå. Avslutt med en en kort oppsummering. Dere kan i fellesskap lese fortellinger som er kommet fram/skrevet eller snakke om tegninger barnet har laget under samtalen.Planlegg neste samtale sammen med barnet. Led barnets oppmerksomhet ut av samtalens tema og inn i det mer dagligdagse som kommer etterpå.

Følg opp barnet etter samtalen

Hvis dere har snakket om krevende temaer, kan du forberede barnet på mulige reaksjoner i etterkant av samtalen. Du kan anbefale barnet å si fra til deg, andre ansatte eller forelder, hvis reaksjonene er sterke. Du kan oppsøke barnet og se an og spørre hvordan det går etter litt tid. Hvis du går fra krisesenteret, kan du be kollegaer ta kontakt med barnet.

Flere momenter legger til rette for en god samtale. Sentrale forutsetninger er for eksempel:

Skap forutsigbarhet ved å forberede barnet på samtalen.
Etabler god kontakt med barnet i starten på samtalen, hver gang.
Tilpass form og innhold til barnet det gjelder og samtalenes tema.
Still åpne og konkrete spørsmål.
Velg en metode for å snakke med barnet som er tilpasset barnets alder og temaene for samtalen.
Ta hensyn til at barnet kan være i krise. Barnet kan trenge tid og at du gjentar viktig informasjon.
Gi konkret informasjon som kan hjelpe barnet til å rydde i tankene, skape oversikt og forståelse av situasjonen.
Vis anerkjennelse og empati når barnet forteller som sine opplevelser.
Gi rom for barnets negative følelser som frykt, sorg, savn og fortvilelse. Gjør det tydelig at du ikke er redd og tåler barnets frykt.
Vær sikker på at barnet forstår spørsmålet eller temaet dere snakker om. Gjør en kort oppsummering eller spør barnet underveis om du har forstått riktig/om barnet har forstått deg.
Pass på at du har barnets oppmerksomhet gjennom samtalen. Vær oppmerksom på barnets kroppsspråk. Gå over til en annen aktivitet eller innled samtalens sluttfase hvis barnet sliter med konsentrasjonen, for eksempel blir urolig eller veldig stille.
Ta hensyn til at barnet kan ha ambivalente følelser overfor voldsutøveren: sint på og redd for vedkommende og lettet over å befinne seg på et trygt sted, men er samtidig glad i og savner ham eller henne.

Temaene for samtalene må først og fremst avspeile det barnet ønsker å snakke om og hva det strengt tatt er nødvendig at du har kunnskap om. I samtalene kan du for eksempel avgrense temaene til:

det du trenger for å vurdere om det kan være trygt for barnet å begynne i barnehage/skole
det du trenger å vite for å følge opp barnet
det barnet selv ønsker å snakke om

Eksempler på temaer i samtalene

Hvordan barnet kom til senteret
Hva er et krisesenter. Gi barnet tilpasset informasjon.
Barnets erfaringer fra eventuelt tidligere opphold på krisesenter
Barnets erfaringer med og reaksjoner på vold
Barnets strategier i en vanskelig familiesituasjon
Barnehage eller skole
Positive elementer i barnets liv (mestringsstrategier, venner, hobbyer, positive elementer i familielivet/ forholdet til utøver og lignende)
Hva er barnet redd for (trusler), sikkerhet.
Barnets forhold til voldsutøvende forelder (lojalitet, frykt, samvær)
Trivsel på krisesenteret, gode og dårlige opplevelser siden forrige samtale
Barnets nettverk: venner, familie og andre
Hva kan andre instanser hjelpe barnet med
Hva ønsker barnet for tiden etter oppholdet på krisesenter. Forbered barnet på for hverdagen etter oppholdet

Mange av temaene inngår i forslag til systematisk kartlegging av barn.

Minst en gang i uken

For å sikre kontinuitet i samarbeidet med barnet, bør du sette opp samtaler minst en gang i uken. Dess yngre barnet er, dess oftere bør samtalene være og dess kortere varighet bør den enkelte samtale ha. Samtalene kan ha ulike temaer, og det kan være ulike typer samtaler. Spontane hverdagslige samtaler og aktiviteter og planlagte samtaler på tomannshånd, kan være en god kombinasjon.

Bygger tillitt

Regelmessige samtaler kan være nødvendig for å bygge opp tillit hos barnet. Det kan gi barnet en følelse av å bli sett og verdsatt, at deres opplevelse av volden og familiens vanskelige situasjon blir tatt på alvor. Du viser barnet konkret at du oppriktig ønsker å hjelpe. Dette kan øke barnets opplevelse av trygghet. Det gir deg også gode muligheter til å observere barnet og dets utvikling over tid.

Motiver forelderen til å delta

At du som ansatt har tett kontakt med barnet under oppholdet, kan ha særlig stor betydning i en periode som både barnet og forelder ofte opplever som vanskelig. Å være utsatt for vold kan gjøre det vanskelig for foreldre å følge opp barna, for kortere eller lengre tid. Forelderen klarer ikke alltid å imøtekomme barnets fysiske og følelsesmessige behov. Når du gjennomfører regelmessige samtaler, kan du motivere forelder og eventuelle søsken til å delta i noen av samtalene, avhengig av temaene som står på dagsorden. Samtidig er det viktig at barnet får anledning til å snakke med noen, uten andre fra familien tilstede.

Under oppholdet kan du variere mellom flere typer samtaler med barn, alt etter hva du vurderer barnet har behov for, barnets alder, situasjonen her og nå og hva barnet ønsker.

Rollelek

Rollelek er en naturlig uttrykksform for barn opp til seks år. Du kan bruke rollelek for å hjelpe barnet til å synliggjøre sine opplevelser. Du kan invitere barnet til å dele vanskelige opplevelser, noe som kan hjelpe barnet til å håndtere utfordringer som vold, overgrep, savn av forelder, og så videre.

Velg tema for rolleleken basert på din kjennskap til barnets erfaringer (for eksempel hvordan barnet kom til krisesenteret eller voldserfaringer) og behov du ser hos barnet/ familien.

Gruppesamtale med barn

Å dele erfaringer med andre barn i samme situasjon kan gi barnet en følelse av at han/hun ikke står alene. Det kan frigjøre barnet fra det tabubelagte ved opplevelse og dermed dempe smerten. Gruppesamtaler gir også mulighet til å snakke om andre felles utfordringer knyttet til for eksempel reaksjoner på for eksempel

vold
skilsmisse
flytting
sikkerhet
ny skole og barnehage
samvær med voldsutøver
skoleprestasjoner
avhør

Søskensamtale

Søsken kan ha ganske forskjellig opplevelse av volden i familien. Alder, modenhet, kjønn og plassering i søskenflokken spiller inn. Som ansatt kan du formidle at selv om søsken har ulike oppfatninger av situasjonen, er alle opplevelsene like viktige og riktige. En felles samtale kan gi søsknene bedre forståelse av hverandres opplevelser og bidra til å avklare misforståelser. Dette kan skape en mer felles forståelse av volden, noe som kan styrke forholdet også mellom søsknene.

Samtale med barn og voldsutsatt forelder

Mange barn som kommer til et krisesenter har ikke snakket om volden med den voldsutsatte forelderen før. I en felles samtale kan forelderen vise barnet at det er lov å snakke om volden og å bryte tabuer og taushet som ofte preger familien. For barnet kan det for eksempel være viktig å få bekreftet at volden virkelig har skjedd og at det ikke er barnets skyld.

Felles samtaler med barn og forelder kan bidra positivt på mange måter. Felles samtaler kan

gi foreldre og barn mulighet til å bli kjent med hverandres opplevelser og følelser knyttet til det som har skjedd
gi foreldre og barn mulighet til å oppklare misforståelser
hjelpe forelder og barn til å utvikle en god allianse seg imellom, noe som kan ha stor betydning i en vanskelig fase
gi forelder viktige tips til hvordan vedkommende kan snakke med barnet, både om volden og om andre temaer

Samtale med barn alene

Når barnet får ha en samtale alene, gir dette barnet en unik mulighet til å snakke fritt om opplevelser, tanker og følelser – uten å måtte ta hensyn til voldutsatte foreldre eller søsken. Barnet kan for eksempel være sint på forelderen, redd for å snakke om volden foran forelderen eller avstå fra å dele viktig informasjon av lojalitet til familiemedlemmer. I enesamtaler kan barna sette ord på volden og få hjelp til å forstå hva som har skjedd og hvorfor - helt uavhengig av andres oppfatninger.

I planlegging av og oppfølging etter samtaler med barnet, er det viktig at du samarbeider med barnets forelder og forelders kontaktperson. Gjennom samarbeidet med barnet vil du få mange innspill til hva som er viktig i oppfølgingen av den voksne i sin utøvelse av foreldrerollen.

Når politiet etterforsker volden og skal foreta tilrettelagt avhør av barn, foregår dette vanligvis på statens barnehus.

Formålet med avhøret er å fremskaffe så nøyaktig og fullstendig informasjon fra barnet som mulig. Tilrettelagte avhør skal gjennomføres på en måte som ivaretar barnets sårbarhet.

Statens barnehus er opprettet for at barn som kan være utsatt for vold eller overgrep skal få tilrettelagte avhør og god og koordinert oppfølging.

Slik kan du forberede barnet

Tilrettelagte avhør skal skje innen gitte frister (straffeprosessloven § 239 e). Å bli innkalt til avhør kan oppleves som en stor belastning for barnet, både i tiden før og under avhøret. Barnet skal snakke om vanskelige opplevelser med en ukjent person. Dette kan påvirke både hukommelsen og evnen til å konsentrere seg.

Ved å gi barnet god informasjon på forhånd, kan du hjelpe barnet med å være best mulig forberedt. Det kan øke opplevelsen av trygghet og mestring under avhøret. Informasjonen må tilpasses barnets alder og modenhet.

Før avhøret er det flere ting du kan gjøre:

Informer barnet grundig om hvorfor det skal til avhør, om plikten til å vitne i en straffesak (straffeprosessloven § 108).

Fritak fra vitneplikten kan gjelde ved for eksempel lang reisevei (straffeprosessloven § 109). Fritak fra vitneplikten, når den siktede er nærstående familie, gjelder fra og med fylte 12 år (straffeprosessloven § 122).
Informer barnet grundig om hvordan avhøret vil bli gjennomført. Fortell hvordan barnehuset ser ut. Vis gjerne bilder og/eller dra på besøk slik at barnet kan hilse på de som jobber der, hvis det er mulig.
Informer barnet om rettigheter som vitne (se neste avsnitt).
La barnet komme til orde om hvilke bekymringer det bærer på knyttet til avhøret.
Forbered barnet på hvilke reaksjoner og gjenopplevelser som kan komme under og etter avhøret, når det forteller om vanskelige opplevelser og følelser.

Barns rettigheter som vitne

Barn under 16 år og voksne med utviklingshemming har anledning til å ha med seg en støtteperson til avhøret (påtaleinstruksen § 8-12). Hvis barnet ønsker det, kan du som barnets kontaktperson delta som støtteperson.

Barnet kan også ha rett til bistandsadvokat (straffeprosessloven § 107 a), som oppnevnes av retten. Retten til bistandsadvokat gjelder uavhengig av alder, og er knyttet til hvilke straffbare forhold barnet har vært utsatt for.

Les om vilkårene for å få bistandsdvokat på dinutvei.no her.

Derfor er det viktig at barnet vitner

Barns vitnemål kan gi viktig informasjon for å belyse en straffesak best mulig. At barnet selv kan vitne, er også i tråd med bestemmelser i barnevernkonvensjonen og barneloven om barns rett til å uttale seg og si sin mening om temaer som berører dem og til å bli beskyttet mot vold og overgrep. (Barnekonvensjonens artikler 12, 13 og 19). Det er også viktig med tanke på deres rett til erstatning.

Ikke påvirk barnets fortellinger

I samtalene med barnet er det viktig at du benytter samtalemetoder som i minst mulig grad påvirker barnets fortellinger. Dette gjøres blant annet ved å stille åpne spørsmål, følge barnets initiativer og å være opptatt av barnets opplevelser. Du kan avgrense temaene til det du trenger å vite av hensyn til barnets sikkerhet og det barnet selv ønsker å snakke om.

Det er viktig at ikke alle instanser (barnevern, politi, krisesenter, BUP, etc.) spør barnet om hva det har opplevd. Barnet skal slippe å fortelle flere ganger. Å bli spurt, om og om igjen, kan føre til at barnet opplever seg «ferdigsnakket» før avhør og ikke ønsker å fortelle om hva det har opplevd.

Før tolkesamtalen

Tolken skal kun gjengi det barnet og den voksne sier ord for ord.
Tolken skal ikke stille egne spørsmål til barnet.
Hvis barnet på eget initiativ snakker med tolken, skal det videreformidles til deg som ansatt.

Under samtalen

Plasser stolene slik at du har god øyekontakt med barnet.

Plasser gjerne tolken mellom deg og barnet i en trekant, for å nøytralisere asymmetrien i at det er overvekt voksne sammenlignet med barnet.

De fleste barn har ikke erfaring med samtaler med tolk. Det kan være en fordel i starten av samtalen at du går gjennom:

tolkens rolle
hvordan en samtale med tolk fungerer

Øv med barnet for å hjelpe det til å forstå tolkens rolle. Snakk om et enkelt tema, som for eksempel noe du vet barnet liker, et TV-program eller lignende

Ha øyekontakt med barnet både når du snakker og når tolken formidler.
Ha pauser i samtalen hvis det varer over tid.

Etter samtalen

Etter samtalen kan du vurdere:

Hadde tolken tilstrekkelig personlig egnethet og kvalifikasjoner til samtaler med barn?
Fungerte samtalen bra?
Vil det være en fordel med samme tolk i neste samtale?
Ser det ut til å være best for barnet med tolk tilstede eller med telefontolk?

Alder spiller en avgjørende rolle for hvordan barn opplever, forstår og reagerer på ulike situasjoner i livet. For at barnet skal kunne formidle hva som har skjedd og hvordan det opplever situasjonen, må samtalene tilpasses barnets alder og mentale utvikling.

Samtaler med spedbarn og småbarn kan være utfordrende, fordi barna har begrensede muligheter til å dele sin livserfaring med andre. For å få oversikt over situasjonen er du mer avhengig av andre tilnærminger, som for eksempel:

Vær sammen med barnet og forelder
Lek med barnet
Observer barnet i lek, samspill med andre og rutinesituasjoner som måltider, påkledning og legging
Skaff deg informasjon om barnet fra andre, som forelder, andre ansatte, etc.

Barn helt ned i 2-3 årsalder kan imidlertid fortelle om traumatiske hendelser. For å tilrettelegge samtaler med små barn, kan du

bruke korte setninger
benytte mest mulig konkrete og presise formuleringer

gi barnet støtte som

mer tid under samtalen
nødvendige forklaringer av situasjonen
bruk av tegning
kommunikasjon gjennom lek (hånddukker, dukkehus el.)
bruk av billedmateriell som kan hjelpe barnet til å forklare

Barn i skolealder har større mentale ressurser og kunnskap til å forstå, og kan som oftest fortelle om hva de har opplevd og hvordan de reagerer på det.

Språket utvikles gradvis til å bli mer og mer likt voksnes språk, også når det gjelder begrepsforståelse. Samtidig har barna mindre erfaringsgrunnlag å fylle begrepene med enn voksne. De kan også ha problemer med å forstå komplekse sammenhenger og årsaksforklaringer. Du bør derfor foreta avsjekk underveis i samtalen, om barnet forstår informasjonen du gir. La barnet stille oppklarende spørsmål eller oppsummere hva det har fått med seg.

Barn i denne alderen har som oftest utviklet en forståelse av at det de sier kan ha konsekvenser. De kan derfor være mindre spontane når det gjelder å fortelle om vanskelige opplevelser, som for eksempel voldserfaringer. De kan frykte for hvilke konsekvenser det kan ha at de forteller, både for dem selv og andre. Det kan derfor være viktig å utforske hva barnet tenker at kan skje hvis det forteller om sine opplevelser.

Barn fra 12-årsalderen har som oftest klare tanker og meninger situasjonen de befinner seg i, om volden de har opplevd hjemme, om foreldrene og om mulige løsninger på situasjonen.

Slik kan du gå frem i samtalene:

snakk på en sensitiv og støttende måte, slik at barnet/den unge kan etablere tillit til deg som ansatt
gi den unge tid til å forstå sin egen situasjon og reflektere over sine erfaringer og om fremtiden
snakk om voldserfaringer med vanlige ord og begreper, gi den unge hjelp til å reflektere over hvordan vold kan arte seg, både vold mot barn/unge og vold mellom foreldre
anerkjenn og ta på alvor det du hører om den unges opplevelse av situasjonen
gi den unge mulighet til å uttrykke tanker og følelser (både positive, negative og ambivalente), uten at de opplever å bli rettet på eller vurdert negativt for sine meninger
gi den unge støtte i sine valg

Du kan lese mer om barns utvikling og samtalekompetanse på noknorge sine sider her.

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

Hvordan jobbe traumesensitivt med barn

Mange av barna på krisesenteret har levd store deler av sitt liv med omsorgssvikt, vold og/eller overgrep. Det er tre sentrale elementer i traumesensitivt arbeid for barn på krisesenter.

De tre sentrale elementene er:

at barn kan oppleve krisesenteret som et trygt sted
at de får hjelp til å regulere egne følelser
at de får hjelp til å etablere relasjoner til andre

Nyere forskning viser at hjernens utvikling påvirkes negativt av belastninger vi opplever. For eksempel vil barn som lever i utrygghet, utvikle stor kapasitet til å oppfatte fare og ta forholdsregler for å tilpasse seg og overleve i situasjonen. Dette skjer på bekostning av å utvikle andre evner, for eksempel utforskning, analyse og tilknytning til andre.

Samtidig har hjernen stort potensiale til utvikling og forandring gjennom nye, positive erfaringer. Å skape nye og positive opplevelser, er derfor sentralt i traumebevisst arbeid for barn på krisesenter. Arbeidet innebærer å:

legge til rette for at barnet opplever trygghet
gi barnet og forelderen kunnskap om konsekvensene volden har for barn og hva man kan gjøre for å få det bedre (psykoedukasjon)
være oppmerksom på egne følelser og reaksjoner i møte med traumatiserte barn og å bevisstgjøre forelderen om dette

Å styrke barnets opplevelse av trygghet vil dempe stress og gjøre barnet bedre i stand til å tilegne seg ny kunnskap, å skape mening og å etablere tillit i relasjoner til andre.

Senteret bør være være et miljø som støtter opp under barnets opplevelse av fysisk, emosjonell og relasjonell trygghet. Dette gjelder botilbudet, samtaletilbudet, aktiviteter for barnet og den individuelle oppfølgingen av både barn og foreldre

Når barnet ankommer senteret, kan du forklare hva et senteret er og hva som skal skje videre. Det er også viktig å få oversikt over barnets situasjon og hva barnet er urolig for. For barn som ikke behersker norsk språk, er det nødvendig med tolk, slik at de kan få nødvendig informasjon og mulighet til å formidle sin opplevelse av situasjonen.

Fremmøtetolk

Telefontolk

Skjermtolk

Tolkens kjønn

Når temaet for samtalen er vold og krenkelser, kan brukeren ønske tolk med samme kjønn som seg selv. Dette kan være særlig viktig når du skal benytte oppmøtetolk.

Gruppetilhørighet

Dialekter

Flere språk har dialekter som kan være ganske ulike. Derfor må du forsikre deg om at tolken behersker dialekten brukeren har. Dette gjelder for eksempel arabisk og kurdisk.

På imdi.no finner du flere nyttige tips når du skal bestille tolk

Som ansatt blir du ofte godt kjent med barnet og vet hva som støtter eller truer opplevelsen av trygghet.

Hva barnet opplever som truende eller tryggende, er også viktig informasjon for andre som barnet skal ha kontakt med, og som kanskje skal ta avgjørelser med stor betydning for barnets videre liv og utvikling. Det er viktig kunnskap som du kan bringe videre til for eksempel barnets bistandsadvokat, politiet, barneverntjenesten eller andre.

Kunnskap om hva som er typiske reaksjoner etter å ha levd med vold, kan hjelpe den utsatte å håndtere situasjonen og mestre hverdagen. Dette gjelder både for barn og voksne. Du kan gi både barnet og forelderen kunnskap gjennom begreper og modeller som illustrerer traumeteori, som er lett forståelige og som kan tas i bruk i situasjoner som oppstår i hverdagen (psykoedukasjon).

Det er også viktig at du støtter forelderen i å snakke med barnet om barnets egne erfaringer. I mange tilfeller har forelderen og barnet ikke snakket sammen om hva som har skjedd og hvordan barnet opplevde det.

Formidling av kunnskap kan foregå i uformelle samtaler i dagliglivet på krisesenteret, i planlagte samtaler og i grupper. Det kan være barnegrupper, mødregrupper og foreldregrupper.

Barn gjør som oftest så godt de kan. De kan oppføre seg uforståelig fordi de bærer på vonde opplevelser og reaksjoner som de kanskje ikke selv forstår eller har kontroll over. Når du viser at du tåler barnet og reaksjonene dets, kan barnet bli i stand til å tåle seg selv og gradvis bygge opp en forståelse av seg selv som anerkjent og elsket.

Din oppgave som ansatt er å hjelpe barnet til å identifisere følelsen bak atferden: Hva er det som gjør så vondt at du må gjøre sånn? Du kan hjelpe barnet til å regulere følelsene for eksempel ved å «lirke» og lede det inn i en tilstand av større ro og trygghet. Dette er helt nødvendig for at barnet skal kunne slappe av og konsentrere seg. Hva som gir opplevelsen av trygghet, vil variere fra barn til barn.

Muligheten for positiv endring og utvikling ligger i balansepunktet mellom på den ene siden tilstrekkelig trygghet og på den annen side å utfordre seg selv. Med din kunnskap om barnet vil du ofte se hvilken kapasitet det har til å mestre nye situasjoner og utfordringer. Dette forutsetter at du er tett på barnet, slik at du kan vite når det opplever tilstrekkelig fysisk, følelsesmessig og sosial trygghet til å ta noen skritt ut i det nye og ukjente.

Barn som har opplevd gjentatte skuffelser, svik og krenkelser, kan reagere med å avvise dine forsøk på kontakt. I slike situasjoner er det viktig at du er bevisst at dette er en typisk reaksjon, og at du ikke reagerer med negative følelser overfor barnet. Forvirrende reaksjoner fra barnet kan også være et forsøk på kontakt. Det er viktig at du bevisstgjør forelderen/ barnets omsorgspersoner om slike reaksjoner.

Det er utviklet en rekke modeller og ressurser som kan brukes i traumesensitivt arbeid med barn. En stor del av dette kan brukes ved senteret og er tilgjengelig på nett.

Det finnes mange ressurser på nett som du kan bruke for å lære både barn og foreldre om typiske reaksjoner på vold og overgrep.

Den tredelte hjernen

Den tredelte hjernen er en nyttig modell for å beskrive barns tilsynelatende uforståelige reaksjoner, følelser og handlinger. Hjernen ses på som bestående av tre deler: «sansehjernen», «følelseshjernen» og «tenkehjernen». Delene har forskjellige funksjoner og forskjellige måter å reagere på belastninger på. For at hjernen skal fungere godt, trengs det godt samarbeid mellom disse delene.

Ressurser på nett:

Toleransevinduet

Toleransevinduet er lettfattelig og intuitiv metafor både for deg som ansatt og for brukere. Det framstiller den optimale følelsesmessige aktiveringen for å kunne nå inn til vedkommende – ikke for høyt og ikke for lavt. Barn som har levd med vold har ofte et smalt toleransevindu. Når barnet går ut av sitt toleransevindu, kan det endre utviklingsnivået og fremstå som langt yngre enn det alderen tilsier. Å regulere den følelsesmessige tilstanden kan være et nødvendig steg på veien til å regulere atferd.

Dag Nordanger, RVTS Vest, forklarer toleransevinduet

Samregulering

Samregulering handler om hvordan du som ansatt eller omsorgsgiver/forelder kan «hente inn» et overaktivert eller underaktivert barn i sitt toleransevindu, ved å være trygg og aktiv til stede. Dette kan for eksempel foregå ved at du retter oppmerksomheten mot barnet ved å se, høre, snakke med og fysisk berøre barnet. Du kan hjelpe barnet til ro på ulike måter, som for eksempel gjennom:

Oppmerksomhet på sansene
Pusteøvelser
Avspenningsøvelser
Aktiviteter tilpasset barnets alder og hva det opplever som lystbetont:
Musikk, dans
Ridning/kontakt med andre dyr
Ulike typer fysisk aktivitet

Det er viktig at barnets forelder får kunnskap om hvordan en kan integrere aktiviteter som bidrar til å regulere barnet i hverdagslivet. I tillegg til aktiviteter som er nevnt ovenfor, kan det være å vugge barnet i hengekøye, å gi fotbad eller håndmassasje eller å pakke barnet forsiktig inn i et teppe når det skal sove. Når barnet er i stand til å regulere følelsene vil toleransevinduet utvides, og barnet får større kapasitet til å dra nytte av kognitive erfaringer og nye relasjoner.

Kunnskap om triggere

Triggere handler om sanseinntrykk her og nå som minner om sanseinntrykk fra en truende situasjon, på en måte som setter hjernens alarmsystem i gang, som om den truende situasjonen skjer igjen. Slike opplevelser kan være skremmende, smertefulle og retraumatiserende. Ved å identifisere og gjenkjenne triggere, forstå reaksjonen og forberede seg på dette, kan man forebygge og dempe reaksjonene i situasjonene triggerne forekommer.

Psykologisk oppfølging og selvhjelp

RVTS Sør har utarbeidet en perm om traumebevisst arbeid. Den kan du se på og eventuelt bestille her.
RVTS Øst har utviklet et opplegg for traumesensitivt arbeid med barn og unge, som man kan følge gjennom kurs. Se undervisningsressursen her.
Følelsesskolen – del av livsmestringsprogrammet LINK Lenke til følelsesskolen finner du her.
Filmen Innsiden ut er en Disneyfilm om følsesreaksjoner hos barn og foreldre. Mer informasjon om filmen Innsiden ut finner du her.

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

Barn og sikkerhet

I samarbeid med barnet og forelder kan du utarbeide en sikkerhetsplan for barnet. Planen bør omfatte hvordan barnet kan bevege seg utenfor krisesenteret og barnets bruk av internett og sosiale medier.

Det er flere ulike kartleggingsskjemaer du kan bruke for å få oversikt over barnets situasjon.

Oversikt over temaer i kartlegging - barn
Kartlegging av hva barnet har opplevd
Kartlegging av barnets reaksjoner

Som ansatt skal du kartlegge hvilke trusler barnet er stilt overfor (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4a). Forskriften sier eksplisitt at dette også gjelder barn. Denne kunnskapen må ligge til grunn for å utarbeide barnets sikkerhetsplan.

Samarbeid med barnet

Gjennomfør kartleggingen i samarbeid med barnet. Dette er nødvendig for å få best mulig informasjon fra barnet selv. Dette bidrar samtidig til å bevisstgjøre barnet om sin situasjon når det gjelder sikkerhet. Barnets forelder og mors eller fars kontaktperson bør involveres. Det er også mulig at skolen eller barneverntjenesten har informasjon som er nødvendig for å vurdere barnets sikkerhet.

Få god oversikt

For å få oversikt over hvilke trusler barnet er stilt overfor, vil det være nødvendig med en overordnet kartlegging av hva barnet har opplevd av vold. I tillegg trenger du oversikt over hva barnet og forelder frykter kan skje. Det kan for eksempel være:

Er det risiko for at utøver tar kontakt?
Er det risiko for ny utøvelse av vold?
Er det risiko for kidnapping av barnet?
I tilfelle ja, hvor? Pr. telefon, elektronisk eller fysisk?

Større barn har ofte egen telefon, Ipad eller PC og kommuniserer på egen hånd med venner, familie og andre. Dette kan være relasjoner som det betyr mye for barnet å opprettholde. Elektroniske kommunikasjonsmidler kan imidlertid også lett benyttes av voldsutøver for å komme i kontakt med barnet, uavhengig av hvor barnet befinner seg.

Det er viktig at du som kontaktperson får oversikt over barnets nettbruk og snakker med både barnet og forelder om risikoen ved dette. I tillegg bør forelder oppmuntres til å ha en dialog med barnet sitt om nettbruk og følge med på hva barnet foretar seg på nett.

Digital kommunikasjon kan være en stor risiko. Ved ankomst til krisesenteret bør du alltid informere beboeren om risiko knyttet til:

at voldsutøver kan ta kontakt via telefon, tekstmeldinger, epost, sosiale medier, etc.
at den utsatte kan spores gjennom telefon, sosiale medier/internett, GPS, VISA-kort, i offentlige registre eller andre datasystemer.

Sikkerhetssjekk av telefon, nettbrett og datamaskin

Gjør en sikkerhetssjekk i fellesskap av telefon, nettbrett og datamaskin så raskt som mulig etter ankomst.

Informere om mulighetene for at han eller hun spores eller avlyttes gjennom GPS-funksjoner, tvillingkort eller andre tekniske hjelpemidler knyttet til telefon, nettbrett, datamaskin eller bil.
Slå av eventuelle sporings- og avlyttingsfunksjoner.
Få oversikt over brukerens tekniske kunnskap og evne til å beskytte seg mot digital kontroll og sporing.
Få oversikt over utøvers kompetanse og kapasitet til digital kontroll og sporing. Kan vedkommende (eller noen som kan hjelpe han eller hun) ha tilgang til offentlige registre eller andre datasystemer?
Anbefale at bruker er svært forsiktig ved bruk av Facebook eller andre sosiale medier: ikke legge ut bilder, statusoppdateringer, «innsjekkinger» eller andre spor av hvor de befinner seg
Hvis bruker har bil, skru av eventuelle GPS-funksjoner.
Vurder om det er behov for ny telefon (med kontantkort) og telefonnummer.

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

Samarbeid med andre instanser

Barn på krisesenter har rett til hjelp fra andre instanser og tjenester, på samme måte som barn flest. Krisesenterloven § 3 understreker at barn skal få oppfylt sine rettigheter etter annet lovverk under et opphold på krisesenter. Kravet om samordning av hjelpen fra krisesenteret og fra andre instanser gjelder også for barn (krisesenterloven § 4).

Å bistå brukere i å opprette kontakt med andre tjenester hører med i hjelpen krisesenteret skal gi (krisesenterloven § 2). Krisesenteret bør ha en tilgjengelig oversikt over tjenester og hjelpetilbud i kommunene og hvordan barna kan få tilgang til hjelp de trenger og har krav på.

For mange av barna er andre instanser involvert i familien allerede før de kommer til krisesenteret. Tidlig i oppholdet er det viktig at du får en oversikt over både hvem som allerede er involvert og om barnet behov for og rett til hjelp og støtte fra andre instanser. Du kan for eksempel:

kartlegg hvilke tjenester barnet og/eller familien allerede er i kontakt med
vurder kontinuerlig under oppholdet om barnet har behov for eller rett til hjelp fra andre tjenester
informer og oppmuntre forelder til å kontakte aktuelle tjenester som barnet trenger
bistå evt. foreldrene med å opprette kontakt, etter samtykke
koordinerer kontakten med andre instanser i starten av oppholdet
klargjør hvem som skal ha koordineringsansvaret etter oppholdet på krisesenteret

For at barnet skal få nødvendig og god hjelp, er det viktig at alle involverte instanser samarbeider på en best mulig måte.

Aktuelle instanser du kan involvere er for eksempel:

barnehage/skole
barneverntjenesten
politiet
- barnehuset
- bistandsadvokat
- fastlege (som kan henvise til Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk, BUP)
- helsestasjon/skolehelsetjenesten
- familievernkontoret

Hvis barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep, har enkelte sentre mot incest og seksuelle overgrep et tilbud til barn.

Etter ankomst til krisesenteret er det viktig at barnet kan komme raskt i gang med barnehage og skole. Dette bidrar til å opprettholde daglige rutiner og viktige relasjoner.

Å opprettholde daglige rutiner og relasjoner kan ha en stabiliserende effekt for barn i en vanskelig livssituasjon. Barna skal derfor ikke være borte fra barnehage eller skolen lengre enn strengt tatt nødvendig.

Barn på krisesenter har rett til skolegang, på lik linje med andre barn (opplæringslova § 2-1). Barn har rett på et trygt skolemiljø og opplæring tilpasset deres behov.

Stabilitet

Å starte opp igjen i barnehage eller skole etter ankomst til krisesenteret, kan ha flere positive virkninger for barnet. Det kan gi barnet opplevelsen av å ta tilbake en rutinemessig hverdag. Det kan også styrke barnets opplevelse av forutsigbarhet og kontroll.

Er det trygt?

Noen barn opplever imidlertid barnehagen eller skolen som et utrygt sted, fordi de er redde for å bli oppsøkt av voldsutøver. Før barnet begynner i barnehage eller skole etter ankomst, må derfor sikkerheten være avklart.

Et pusterom

Å kunne begynne i barnehage eller på skolen så raskt som mulig etter ankomst til krisesenteret, kan gi barnet et viktig «pusterom» og et sted hvor de kan koble ut og «glemme» opplevelsene sine.

Kontakt med andre - kontinuitet i viktige relasjoner

Barnehage og skole er en viktige arenaer hvor barn kan leke med jevnaldrende og ha kontakt med andre voksne enn sine foreldre. Barnehagepersonell og lærere kan være viktige støttespillere, blant annet gjennom samtaler om situasjonen.

Unngå lange avbrudd

Avbrudd fra barnehagen og skolen ved ankomst til krisesenteret reduserer barnets muligheter til å få hjelp og støtte fra voksne de stoler på og som kjenner dem godt.

Barnehagealderen er en viktig fase for kognitiv, følelsesmessig og sosial utvikling for barn, blant annet gjennom lek og samvær med andre barn. Gjentatte avbrudd i barnehagen kan påvirke barnets utvikling negativt, noe som seinere kan ha konsekvenser for barnets prestasjoner i skolen. Hyppige skift av barnehage kan være krevende for barnet og bidra til å utvikle en opplevelse av usikkerhet og utrygghet.

For barn med gjentatte opphold på krisesenter, og dermed stadige avbrudd i skolegangen, kan dette i verste fall øke risikoen for skolefrafall. Ungdom som har falt ut av videregående skole, mener i en del tilfeller at det skyldes ustabile hjemmeforhold.

Avbrudd i barnehage/skolegang, og særlig når det skjer flere ganger, kan ha negative konsekvenser på flere områder:

brudd i viktige relasjoner, til venner og andre voksne
forstyrrelser i utvikling av sosiale ferdigheter og engasjemen
manglende identifikasjon med barnehage/skole
kunnskapshull for skolebarn

For enkelte barn er det ikke første gangen de befinner seg på krisesenter. Det kan skyldes at forelder har tatt barnet med tilbake til voldsutøver, og i ettertid kommer tilbake til krisesenteret. Det kan også skyldes at alvorlige trusler har gjort det nødvendig å flytte til nytt krisesenter. Å måtte flykte fra trusler og vold gjentatte ganger, kan ha alvorlige konsekvenser for barnet.

Konsekvenser av flere opphold

En del av barna på krisesenteret opplever at de stadig er på flukt mellom hjem og krisesenter. Dette har flere negative konsekvenser for dem.

Langvarig og gjentatt eksponering for vold: Barna utsettes for gjentatt og varig eksponering for vold. Dette øker risikoen for å utvikle alvorlige reaksjoner på volden, atferdsvansker og psykososiale problemer.

Nye avbrudd i barnehage og skole: Gjentatte opphold på ett eller flere krisesentre, vil ofte medføre flere avbrudd av ulik varighet i barnehage og skole. Barnet går glipp av undervisning og risikerer kunnskapshull, noe som kan øke risikoen for skolefrafall senere.

Gjentatte brudd i viktige relasjoner: Når barn opplever vold mot seg selv eller i sine nærmeste relasjoner, kan dette skade utviklingen av grunnleggende trygghet og tillit mellom barnet og dets omsorgspersoner.

Flere opphold på krisesenter fører ofte til at barnet mister kontakt med klassekamerater og lærere, som er sentrale relasjoner for barnet. Det kan være smertefullt for barnet å forlate krisesenteret og barnehage/skole der hun eller han befinner seg. Barnet kan i tillegg oppleve at det er krevende å etablere nye relasjoner ved ankomst til nytt krisesenter og ny barnehage/skole.

Gjentatte brudd i relasjoner til familie, venner, klassekamerater og barnehagepersonell/lærere kan bidra til at barnet vokser opp i et uforutsigbart og utrygt miljø, noe som kan skade evnen til å inngå i gode relasjoner. Det kan medvirke til at:

barnet hemmes i sin naturlige utvikling
barnet kan utvikle et bilde av seg selv som ikke verd kjærlighet, tillit og anerkjennelse. Dette kan ha negativ påvirkning på barnets evne til å inngå i relasjoner
barnet har høyere risiko for å utvikle emosjonelle problemer, både som barn og senere som voksne
barnet kan beskytte seg mot nye brudd ved å distansere seg og framstå som uinteressert i å etablere nye relasjoner på nytt krisesenter og ny barnehage/skole eller utvikle med utagerende atferdsproblemer

Hvordan unngå nye opphold

Å flykte fra trusler og vold og bli tatt med til krisesenter, oppleves ofte som dramatisk og som en stor påkjenning for barnet. Når du møter barnet, er det viktig at du spør eksplisitt om det er første gang hun eller han er på et krisesenter.

Kartlegg følgende:

Har barnet vært på krisesenter tidligere?
I tilfelle, hvordan opplevde barnet oppholdet?
Er det noe barnet ønsker skal være likt eller forskjellig nå?

I møte med barn med tidligere opphold, er det særlig viktig at du helt fra starten samarbeider tett med forelder og forelders kontaktperson. Å jobbe konkret med hvordan nye opphold kan unngås, må stå sentralt i samarbeidet. Viktige spørsmål å avklare kan for eksempel være:

Hvorfor har familien flere opphold på krisesenter?
Hvordan kan det forebygges at det skal skje igjen?
Hva kan gjøres annerledes denne gangen?
Trenger familien hjelp fra andre instanser etter oppholdet?

Slik kan du forebygge at beboer velger å dra tilbake til utøver

Det er flere ulike kartleggingsskjemaer du kan bruke for å få oversikt over barnets situasjon.

Oversikt over temaer i kartlegging - barn
Kartlegging av hva barnet har opplevd
Kartlegging av barnets reaksjoner

Barn på senteret har ofte behov for og rett til hjelp fra flere tjenester. Barneverntjenesten er den viktigste hjelpeinstansen når barn og unge lever under skadelige oppvekstsvilkår (barnevernloven § 1-1). Barnevernet er dermed den mest sentrale samarbeidspartneren i oppfølgingen av barnet.

Omtrent halvparten av barna som blir tatt med til krisesenter har kontakt med barnevernet allerede før oppholdet. Dette tyder på at barna lever med flere typer risiko og belastninger, som har ført til at familien mottar barnevernstiltak. Det kan også bety at barna har levd med vold over lengre tid. Det er derfor viktig at du så raskt som mulig etter ankomst får oversikt over om familien har kontakt med barnevernet.

I tilfeller der barnevernet allerede er involvert, bør du ta kontakt med tjenesten. Det er ikke sikkert barnevernet kjenner til at det forekommer vold i familien, omfanget av volden eller at barnet befinner seg på krisesenter. I slike saker vil barnevernet være en sentral samarbeidspartner både i forberedelsene av hva som skal skje videre og i oppfølgingen etter oppholdet på krisesenteret. Før du kan ta kontakt med barneverntjenesten, må du ha samtykke til dette fra barnets forelder.

Krisesenterloven § 6 pålegger alle ansatte på krisesenter å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten.

Hvis du vurderer at barnet og familien kan ha nytte av hjelpetiltak fra barnevernet, kan du anbefale at dere tar kontakt. Du må ha samtykke fra forelder dersom det ikke foreligger forhold som utløser opplysningsplikten.

Å være utsatt for vold som forelder, kan skade evnen til å utvikle nær tilknytning og godt samspill med barnet. Foreldre på krisesenter kan ha behov for hjelp til å yte god omsorg. Barnevernet kan ha slike hjelpetiltak. Hvis barnevernstjenesten blir kontaktet frivillig og etter samtykke fra forelder, kan dette ha en positiv effekt på forelders samarbeid med både barnevernet og med deg som ansatt på krisesenteret.

Som ansatt på krisesenteret kan du ha en viktig rolle som brobygger mellom barnet, den voldsutsatte forelder og barneverntjenesten. Dette forutsetter at det foreligger rutiner for samarbeid mellom barnevernet og krisesenteret i oppfølgingen av det enkelte barn. Rutinene bør angi hva ditt ansvar som kontaktperson/hovedkontakt for barn innebærer når det gjelder samarbeid med barneverntjenesten.

Som barnets kontaktperson bør du rutinemessig:

Få oversikt over om barnet og familien allerede har tiltak fra barneverntjenesten raskest mulig etter ankomst
Vurder om det er behov for å involvere barneverntjenesten i arbeidet med å få barnet i gang i barnehage eller skole.
Informer barnet/omsorgspersonen om muligheten for råd, veiledning eller annen hjelp fra barnevernet, og vurder i fellesskap nytten av slik hjelp.
Vurder om det er behov for å involvere barneverntjenesten i forberedelser av tilværelsen etter oppholdet på krisesenteret.
Vurder om barnets omsorgssituasjon utløser opplysningsplikten til barneverntjenesten, evt. utarbeid bekymringsmelding.
Delta på samarbeidsmøter med barnevernet.
Vurder om det i situasjonen etter oppholdet vil være fordelaktig for barnet/familien med oppfølging fra barnevernet, i tilfelle involver tjenesten (etter samtykke eller bruk av opplysningsplikten).
Skriv en bekymringsmelding i tilfeller der barnet blir tatt med tilbake til voldsutøver, og det er risiko for ny vold mot barnet eller mellom de voksne.

Fosterhjem og barnvernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak

Hjelpetiltak fra barnevernet skal som hovedregel gis i hjemmet. Først når barnets behov for hjelp ikke kan løses med tiltak i hjemmet, kan barneverntjensten tilby fosterhjem eller institusjon som hjelpetiltak (barnevernloven § 3-2). Dette er ikke ment som et varig tiltak, og barneverntjenesten må vurdere hvorvidt det er nødvendig å reise sak om omsorgsovertakelse.

Akuttsituasjoner

Foreldre på krisesenter er selv ansvarlige for omsorgen for barna de har med seg. I enkelte tilfeller kan foreldrene være ute av stand til dette. Å oppleve alvorlig vold eller å være i akutt krise, kan sette forelderen ut av spill som omsorgsperson i en periode. Skader av vold eller sykdom kan føre til innleggelse på sykehus. Manglende evne til å ha omsorg for barn kan også skyldes rusmisbruk eller alvorlige psykiske lidelser.

Hvis forelderen ikke er i stand til å yte omsorg for barnet, må du kontakte barneverntjenesten (evt. barnevernsvakta utenom kontortid) øyeblikkelig for å sikre ivaretakelse av barnet. Barneverntjenesten eller barnevernvakta vil vurdere om det er nødvendig at barnet midlertidig må bo et annet sted enn i hjemmet, barnevernloven § 4-2 (akuttvedtak om omsorgsovertakelse). Barnet kan ved disse tilfellene flyttes til et fosterhjem eller en institusjon.

I vurderingen av hvor barnet skal bo midlertidig skal det legges vekt på barnets mening, barnets identitet, behov for omsorg i et stabil miljø og behoveet for kontinuitet i barnets oppdragelse og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal legges til rette for at barnet får opprettholde kontakt med foreldre, søsken og andre det har tilknytning til. Barneverntjenesten skal også vurdere om noen i barnets familie eller nettverk kan velges som fosterhjem.

Vedtak om omsorgsovertakelse

I noen tilfeller kan utfallet av barnevernets undersøkelse være at barneverntjenesten fremmer sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse, (Jf. barnvernloven § 5-1). Her kan det bli aktuelt med et samarbeid med barneverntjenesten for videre oppfølging av barnets situasjon.

Det kan bli aktuelt å:

Sjekke om barnet/forelder ønsker at du skal delta i samtaler med barnevernstjenesten hvor det informeres om vedtaket.
Gi barnet rom for å stille spørsmål om hva som skal skje og hvorfor.
Informer om familievernets tilbud for foreldre som har mistet omsorgen for barn. Hjelp eventuelt forelderen med å ta kontakt.

Tilbud om råd og veiledning til foreldre

Etter en omsorgsovertakelse skal foreldrene få tilbud om veiledning og oppfølging, enten direkte fra barneverntjenesten eller ved at barneverntjenesten formidler kontakt med andre hjelpeinstanser (barnevernloven § 8-3).

Familievernet gir støtte og oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse, og kan tilby veiledning i forbindelse med samvær.

Les mer om familievernets tilbud her.

Som ansatt på krisesenter har du i utgangspunktet taushetsplikt om hvem som befinner seg på senteret og om deres forhold (krisesenterloven § 5).

Ansatte ved krisesentrene har samtidig en lovpålagt opplysningsplikt til barneverntjenesten (krisesenterloven § 6). Opplysningsplikten gjelder:

å gi opplysninger til barneverntjenesten på eget initiativ (meldeplikt)
å gi informasjon ved forespørsel fra barneverntjenesten
uavhengig av om barnet eller familien allerede er i kontakt med barneverntjenesten
uavhengig av forelders samtykke
uten hensyn til taushetsplikten

Når inntrer opplysningsplikten?

Opplysningsplikten etter krisesenterloven § 6 inntrer når du har grunn til å tro at:

barnet blir mishandlet i hjemmet
det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt
barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker
det er fare for at barnet kan bli utsatt for menneskehandel
barn blir tatt med tilbake til voldsutøver, og det er risiko for ny vold mot barnet eller mellom de voksne

Midlertidige eller permanente utfordringer med omsorg?

Informasjon til forelder og barn

Opplysningsplikten gjør at du ikke kan velge om du skal gi opplysninger eller ikke. Hvis du vurderer at du plikter å sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten, kan du snakke med forelderen om hvorfor du tenker det er nødvendig. Det er viktig at forelderen får mulighet til å beskrive sin opplevelse av situasjonen.

Barn kan frykte å bli tatt ut av familien og bort fra sine foreldre. Det er derfor viktig at du også snakker med barnet om din bekymring. Dette må tilpasses til barnets alder og modenhet.

Drøft med fagpersoner eller barneverntjenesten ved usikkerhet

Hvem skal melde?

Du har et selvstendig ansvar

Hvordan kan jeg melde fra til barnevernstjenesten?

Lenke til informasjonsside om barnevernet og informasjon om hvordan du kan melde fra om bekymring, finner du her.

Tilbakemelding fra barnevernstjenesten

Barnevernet kan bistå med en rekke ulike hjelpetiltak for barn og familier i en vanskelig situasjon, både under et opphold på krisesenter og i hjemmet. Tiltakene som benyttes bør ta utgangspunkt i de konkrete utfordringene barnet og familien er stilt overfor. Tiltakene kan ha ulike formål, som for eksempel:

tiltak for å styrke foreldreferdigheter
tiltak for å styrke barnets utvikling
nettverksarbeid
samarbeid med andre tjenester
sikre familien bosted

De mest brukte tiltakene er råd/veiledning og økonomisk støtte. Mange barn og familier mottar flere tiltak parallelt, som råd og veiledning sammen med kompenserende og støttende tiltak.

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

Oppfølging av barnet etter oppholdet

Barnet kan oppleve det å forlate krisesenteret som en stor overgang. Kommunen skal gi tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (krisesenterloven § 2), et krav som også gjelder for barn.

Informasjon om mulighetene for kontakt også etter oppholdet, kan gjøre overgangen tryggere for barnet. Som ansatt er du ofte en svært viktig person for barnet under oppholdet. Å kunne fortsatt ha kontakt med krisesenteret, kan ha stor betydning for barnet.

For at barnet skal mestre den nye hverdagen best mulig, kan gode forberedelser spille en viktig rolle. Det er derfor viktig at du starter allerede tidlig i oppholdet med å ta opp hva barnet ønsker og bekymrer seg for når det gjelder hverdagen etterpå, samtidig som du informerer om mulighetene for at barnet kan ha fortsatt kontakt med krisesenteret og/eller andre instanser.

Forbered barnet på hverdagen etter oppholdet, se kapittel 4.

Aktuelle tiltak for oppfølging av barn etter oppholdet kan være:

mulighet for å komme på besøk til senteret
fortsatte samtaler med kontaktperson
telefonkontakt, evt. samtaler på digitale plattformer (Facetime eller lignende)
invitasjon til aktiviteter, nettverksmøter eller fester
hjemmebesøk
skole/barnehage-besøk
hjelp til å finne fritidsaktiviteter, etc.

Krisesenteret kan også arrangere kurs for eldre barn, om temaer som for eksempel: Voldens virkninger/reaksjoner, problemer på skolen, sikkerhet, samspill foreldre – barn, samvær med voldsutøver, barns rettigheter.

Når du har kontakt med barnet etter oppholdet, er det viktig at du spør konkret om hvordan barnet opplever situasjonen. Dere kan sammen diskutere hvilken støtte barnet ønsker og trenger videre. Aktuelle temaer i samtalene etter opphold, kan for eksempel være:

Barnet kan oppleve det som ensomt å bo med familien alene etter fellesskapet med andre på krisesenter, fordi barnet/familien har lite nettverk.
Barnet opplever savn og sorg på grunn av brudd i relasjoner til venner, familie, krisesenteret og de andre barna der.
Familien har en ustabil, midlertidig bosituasjon.
Barnet opplever situasjonen som utrygg på grunn av frykt for ny vold.
Barnet opplever utfordringer knyttet til samvær med voldsutøver.
Barnet frykter at voldsutsatt forelder skal velge å dra tilbake til voldsutøveren, men kan også savne vedkommende.
Barnet og den voldsutsatte forelderen har flyttet tilbake til voldsutøveren
Lang avstand til krisesenteret, som gjør det vanskelig med samtaler eller å delta på aktiviteter.
Barnet flytter med forelder til nytt sted. Du kan eventuelt hjelpe familien med å komme i kontakt med det lokale krisesenteret, hvis det er ønskelig.

Barn på krisesenter opplever ofte gjentatte brudd i viktige relasjoner, som familie, venner, skole og fritidsaktiviteter. For å dempe opplevelsen av brudd, kan det være en fordel at barnets kontaktperson under oppholdet også er den som følger opp i ettertid.

Som kontaktperson er du sannsynligvis en viktig person i barnets liv i denne perioden. At nettopp du har kontakt med barnet i etterkant av oppholdet, kan styrke opplevelsen av sammenheng, kontinuitet og nærhet. Støtte fra noen man kjenner godt og stoler på, er spesielt viktig for barn som opplever store omveltninger og relasjonsbrudd.

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

Foreldresamvær for barn på krisesenter

Omtrent en tredel av barna på krisesenter har samvær med forelderen som ikke er på krisesenteret. I mange tilfeller vil dette være voldsutøveren. Barn har rett til å si sin mening og bli hørt når det gjelder spørsmål om samvær.

Samvær kan innebære en risiko for barnet, og hensynet til barnets beste skal stå sentralt i vurderingen av samværet.

Hvorvidt barnet skal ha samvær med forelder som ikke er på krisesenteret, kan være et vanskelig tema. Det er i utgangspunktet foreldrene som skal lage foreldresamarbeidsavtalen om samvær (barneloven § 43).

Foreldre som går fra hverandre skal møte til mekling hos familievernkontoret hvor samvær og samarbeid er tema. Hvis foreldre av ulike grunner strever med å kommet til enighet kan familivernkontoret bistå foreldrene med å komme til enighet. Det er også mulig at foreldrene møter til separate timer hos familievernkontoret hvis det er vanskelig for en eller begge å oppholde seg i samme rom. Dersom foreldrene ikke kommer til enighet er det retten som avgjør spørsmål om samvær, se mer om Uenighet om samvær nedenfor.

Hvis barnet bor fast hos en forelder, skal det normalt være samvær med den andre forelderen. Barneloven sier samtidig at det er hensynet til barnets beste som skal veie tyngst. Viktige hensyn i vurderingen av samvær skal etter loven være

barnets alder
barnets egne ønsker
barnets tilknytning til foreldrene
at barnet får god kontakt med begge foreldrene
barnets tilknytning til nærmiljøet
reiseavstanden mellom foreldrene
hensynet til barnet for øvrig

Les mer om fast bosted og samvær på Bufdir.no

Foreldre er pliktige til å høre hva barnet har å si, før de tar beslutninger om personlige forhold for barnet (barneloven § 31, barnekonvensjonen art. 12). Dette gjelder særlig forhold knyttet til foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Retten til å si sin mening gjelder fra barnet er sju år, men det er ingen nedre aldersgrense. Det betyr at også yngre barn som er i stand til å danne seg egne meninger om det saken gjelder, skal høres. Barnets synspunkter skal tillegges vekt, avhengig av barnets alder og modenhet. Når barnet har fylt tolv år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

At barnet skal bli hørt, betyr ikke at barnet skal bestemme, men at barnets mening skal tas i betraktning. Barnet har samtidig ingen plikt til å uttale seg og må også få informasjon om retten til å la være. Hvis barnet ikke ønsker å uttale seg, er det viktig at dette blir respektert.

Som barnets kontaktperson på krisesenteret kan du spille du en viktig rolle i å legge til rette for at barnets egne synspunkter om samvær kommer fram. Barnets behov og ønsker kan være annerledes enn hva foreldre og hjelpere tror.

Barnet kan ha ambivalente følelser overfor forelderen det gjelder. I mange tilfeller har barnet levd med vold i store deler av sitt liv. Barnet kan oppleve flere av følgende:

være redd forelderen på grunn av trusler og vold mot den andre forelderen og/eller seg selv
være glad i forelderen
savne forelderen
oppleve ansvar for forelderen som er igjen hjemme uten resten av familien
oppleve en lojalitetskonflikt overfor foreldrene

I samtalene kan du, på en alderstilpasset måte og hvis det er aktuelt, ta opp hvordan barnet opplever forholdet til forelderen hjemme og hvorvidt det ønsker samvær.

En del barn på krisesenter gir klart utrykk for at de ikke ønsker å treffe den andre forelderen. Forarbeidene til barneloven legger vekt på at barn ikke skal tvinges til samvær. Hvis barnet ikke ønsker samvær, skal retten utrede saken grundig. Eventuelt samvær bør ikke fastsettes før retten har sikret at årsakene til at barnet vegrer seg er tilstrekkelig utredet. Barnets subjektive opplevelse bør være viktig når rettens vurderer hva som er barnets beste.

Hvis barnet i samtalene på krisesenteret gir uttrykk for at det ikke ønsker samvær og eventuelt hvorfor, er det viktig at du som barnets kontaktperson på krisesenteret journalfører dette, hvis barnet/forelderen ønsker det og slik at informasjonen kan inngå i rettens saksgrunnlag ved behov.

Før samværet kan finne sted, er det viktig at du, barnet, forelderen på krisesenteret og kontaktpersonen til denne forelderen i felleskap vurderer hvilken risiko dette kan innebære. Sentrale spørsmål å ta opp i vurderingen er:

Kan barnet bli presset for informasjon om forelderen på krisesenter?
Kan barnet utsettes for press og trusler?
Kan barnet utsettes for overgrep og vold?
Kan barnet bortføres?

Retten kan i særlige tilfeller beslutte at det skal være samvær med tilsyn (barneloven § 43, forskrift med samvær med tilsyn etter barnelova). Omtrent en tredel av barna på krisesentrene har samvær med tilsyn.

Det er to typer tilsyn:

Støttet tilsyn: Støttet tilsyn kan benyttes der samvær er til barnets beste, men barnet samtidig trenger støtte ved samværet, eller samværsforelderen har behov for støtte og veiledning ved samværet. Denne formen for tilsyn skal ikke benyttes hvis barnet har behov for beskyttelse. Støttet samvær kan fastsettes med inntil 32 timer per år, og det er regionkontorene i Bufetat som er ansvarlige for å oppnevne tilsynsfører.

Beskyttet tilsyn: Beskyttet tilsyn skal benyttes når avgrenset samvær er til barnets beste, men hvor hensynet til barnet tilsier at forelderen og barnet skal ha tilsyn under hele samværet. Beskyttet tilsyn er begrenset til 16 timer samvær per år, og det er barnevernstjenestene som er ansvarlige for å oppnevne tilsynsperson.

Forelder som barnet skal ha samvær med, kan oppleve det vanskelig å legge til rette for at samværet kan bli en god opplevelse for barnet og for vedkommende selv. Barneverntjenesten eller familieverntjenesten kan kobles inn for å veilede forelder i slike situasjoner.

Dersom foreldrene er uenige om samværet, kan hver av dem ta saken til retten (barneloven §§ 56–61). Et vilkår for å bringe saken inn for retten, er at foreldrene kan legge fram en gyldig meklingsattest. Les mer om mekling, foreldresamarbeid og samvær her.

Retten skal vurdere hva som er til barnets beste med samvær

ved risiko for vold og overgrep mot barnet
ved risiko for omsorgssvikt, neglisjering og psykisk vold
i tilfeller hvor barnet har opplevd vold mellom foreldrene og utviklet frykt for forelderen som ønsker samvær
ved fare for retraumatisering

Retten skal ta hensyn til barnets mening og barnets rett til beskyttelse mot vold og overgrep.

Det kan ta tid før endelig avgjørelse fra retten. Retten kan imidlertid ta en foreløpig avgjørelse som gjelder fram til den endelige avgjørelsen er klar dersom en av partene krever det, og dersom særlige forhold taler for det (barneloven § 60).

Det kan oppleves som krevende for foreldrene å ta en slik uenighet til retten. For voldsutsatte kan det være særlig krevende å måtte fortsette å ha konfliktfylt kontakt med voldsutøver.

Før planlagt samvær, er det viktig at krisesenteret tar opp dette i samtalene med barnet for å forberede ham/henne best mulig. Du kan for eksempel spørre om:

Hvordan tror du det blir?
Hva tror du kan skje?
Er det noe spesielt som du gleder deg til?
Er det noe spesielt du er redd for skal skje?

I etterkant av samværet kan du ta opp hvordan det opplevdes. Du kan spørre om:

Hvordan opplevde du samværet?
Hvordan følte du deg etterpå?
Hva ønsker du videre?

Barnets erfaringer med samvær, både positive og negative, kan være viktig informasjon i beslutninger om videre samvær. Det er derfor viktig at du journalfører det barnet forteller og barnets tilstand og reaksjoner før og etter samværet.

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

Foreldres ansvar under oppholdet

Barn er eksplisitt nevnt i krisesenterloven som målgruppe for krisesentertilbudet (krisesenterloven §1). Dette avspeiler at barn regnes som rettssubjekter med egne behov og rettigheter og som selvstendige brukere. Samtidig er det forelder som har omsorgsansvaret for barnet, også under et opphold på krisesenter.

Forelders omsorgsansvar for sine barn ligger fast, også mens de befinner seg på krisesenteret. Som ansatt skal du ikke overta foresattes ansvar for barnet, og heller ikke overta oppgavene til barnefaglige instanser som barnevernet eller BUP. Samtidig innebærer det å komme til krisesenteret ofte en alvorlig krise, noe som kan gjøre det vanskelig som foresatt å rette oppmerksomheten mot barnets behov og ønsker. En sentral del av krisesenterets oppfølging er derfor å styrke forelder i sin rolle som ansvarlig omsorgsperson.

Forelders omsorgsansvar innebærer at oppfølgingen av barn må foregå i dialog og samråd med foresatte. Du kan

informer om hva krisesenteret tilbyr barn, både når det gjelder aktiviteter, tilbud om samtaler og om oppfølgingstiltak
informer om hvorfor det er viktig at barn får mulighet til å snakke med voksne og med andre barn om sin situasjon
informer om hva som pleier å være konkrete temaer og aktiviteter i samtaler eller grupper for barn
samarbeid med forelders kontaktperson på krisesenteret

Hvis forelder er i tvil om de ønsker at barnet skal delta i slike tiltak, som for eksempel samtaler uten forelder til stede eller barnegrupper, kan du fortelle om hvorfor krisesenteret gir denne type oppfølging.

Hensynet til barnet beste (barnekonvensjonens art. 3 og barnelovens §§ 31 – 33) vil være sentralt når det gjelder hvilken oppfølging barnet skal få. Du kan forklare forelder hvilken vanskelig situasjon barnet befinner seg i, sammen med hvilke positive erfaringer krisesenterets tiltak kan være for barna.

Barnets egne ønsker spiller også en viktig rolle når det gjelder oppfølging under oppholdet. Barn har etter barnekonvensjonen en selvstendig rett til å bli hørt og til å få informasjon (art. 12 og 13). Dette gjelder helt fra det tidspunktet barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter. Barnets mening skal vektlegges etter alder og modenhet. Fra barnet er 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Barn har økt selvbestemmelse i takt med alder og modenhet (barneloven § 33). I den grad barnet er i stand til å selv ivareta sine interesser på en forsvarlig måte, er det ikke lenger påkrevd å involvere forelder. Barn får for eksempel fra 15 år selv rett til å inngå arbeidsavtaler, råde over egne midler, til å melde seg inn og ut av foreninger og er strafferettslig ansvarlig. Fra 16 år kan barn selv oppsøke helsetjenester.

Barns rett til gradvis økt selvbestemmelse innebærer etter all sannsynlighet at barn fra 15- årsalderen selv kan bestemme hvilken oppfølging de ønsker fra krisesenteret. Fra 16 år kan barnet helt klart fritt bestemme dette. Når krisesenterlovens forarbeider sterkt understreker foreldreansvaret, kan det likevel være på sin plass å involvere forelder i oppfølgingen av eldre barn, men forutsatt at barnet selv ønsker dette.

Sist faglig oppdatert 22. oktober 2019

Forbered barnet på hverdagen etter oppholdet

Å forlate krisesenteret kan oppleves som en stor og skremmende overgang for barnet, og kan forårsake mange bekymringer på forhånd. Gode forberedelser kan ha bidra til å gjøre situasjonen enklere å håndtere.

Hva skal voksne ikke gjøre?

Ikke overse signaler jeg sender ut om at noe er galt.
Ikke slutt å spørre meg selv om jeg ikke forteller noe første, andre eller tredje gang du spør.
Ikke fortell det jeg har fortalt deg videre til de som utøver volden. Det kan gjøre det farlig for meg, og hvis jeg i det hele tatt forteller om det igjen, kommer det til å gå lang tid.
Ikke lov noe du ikke kan holde.
Ikke snakk bare til de voksne. Det er meg det dreier seg om.
Ikke gjør ting uten at jeg vet om det. Da blir det vanskelig for meg å stole på deg.
Ikke gå for fort frem, ikke press, da lukker jeg meg.
Ikke si hvor forferdelig du syns det er, det er ikke du som har opplevd det.
Ikke stakkarsliggjør meg, det gjør meg liten.
Vi trenger støtte og forståelse, ikke medlidenhet.
Ikke fokuser på atferden min, se MEG.

Fra «Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes» - Erfaringer fra barn og unge utsatt for vold og overgrep, Barneombudet 2018

For å forberede barnet best mulig på hverdagen etter oppholdet, bør arbeidet starte allerede tidlig i oppholdet. Involver forelder, forelders kontaktperson og aktuelle representanter fra andre tjenester som følger opp barnet.

I forberedelsene kan du:

kartlegge hvilken hjelp barnet og familien trenger og ønsker etter oppholdet
kartlegge hva barnet konkret bekymrer seg for
informerere barnet om hvilken oppfølging krisesenteret og andre instanser kan gi etter oppholdet
hjelper barnet med konkrete strategier for vanskelige situasjoner

Beboere på krisesenter skal få tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (krisesenterloven § 2), en bestemmelse som også gjelder for barn.

For noen barn er det tilstrekkelig med begrenset hjelp i en overgangsfase. Andre lever i familier med sammensatte utfordringer. De kan ha behov for videre oppfølging også etter oppholdet, både fra krisesenteret og fra andre tjenester. Ved behov for omfattende hjelp over lengre tid, kan oppfølgingen gjøres på grunnlag av en individuell plan.

I god tid før familien forlater krisesentret, er det viktig at du innleder et samarbeid med forelders kontaktperson for å forberede flyttingen best mulig for barnet. Det bør avklares hvilke instanser som skal følge opp barnet og familien etter oppholdet, og hva de ulike instansene skal bidra med. Det er særlig viktig at det blir klart hvem som skal ha ansvaret for å koordinere hjelpen etter oppholdet. Krisesenteret bør ikke ha et koordineringsansvar etter oppholdet, men kan delta i samarbeidet i en overgangsfase.

I samtalene med barnet er det viktig at du kartlegger:

Hva tenker barnet må være på plass før det å forlate krisesenteret kan føles trygt?
Hvilke andre instanser vil barnet ha behov for hjelp fra etter oppholdet?
Ønsker barnet fortsatt oppfølging fra krisesenteret etter oppholdet? I tilfelle, hvilke typer oppfølging? Hvilken oppfølging kan krisesenteret gi?
Hva skal andre instanser bidra med?
Hvem skal koordinere hjelpen etter oppholdet?

Det er flere ulike kartleggingsskjemaer du kan bruke for å få oversikt over barnets situasjon.

Oversikt over temaer i kartlegging - barn
Kartlegging av hva barnet har opplevd
Kartlegging av barnets reaksjoner

Et sentralt spørsmål er å få avklart, før barnet forlater krisesenteret, er hvem som skal koordinere oppfølgingen hvis barnet ønsker dette etter oppholdet. Hvis barnet skal ha videre støtte kun fra krisesenteret, er det naturlig at du som barnets kontaktperson har hovedansvaret.

Hvis barnet skal ha hjelp fra flere instanser, bør dette koordineres. Du kan gjerne delta i arbeidet i en overgangsfase, men krisesenteret bør ikke ha et koordineringsansvar når oppholdet er over. Krisesenteret er et midlertidig hjelpetiltak (krisesenterloven § 2). Det er derfor viktig at det avklares hvem av instansene som er involvert som skal ha det koordinerende ansvaret.

For de fleste barna er krisesenteret et trygt sted, og det kan være skremmende for barnet å tenke på at oppholdet nærmer seg slutten. Mange gleder seg likevel til å komme tilbake til et mer normalt liv.

Helt fra starten bør du, som barnets kontaktperson, fortelle at et opphold på krisesenter er midlertidig, men at det er mulig å få hjelp fra krisesenteret også etterpå. Tilbudet om fortsatt kontakt med krisesenteret kan gjøre det tryggere for barnet.

Barn kan ha mange spørsmål og bekymringer knyttet til hverdagen etter oppholdet. Få oversikt over hvilke temaer barnet bekymrer seg for. Det kan for eksempel være:

Hvor skal vi bo? Barnet bør involveres i beslutninger om eventuell ny bolig. Vil det være en et trygt sted å bo for meg?
Vil det være trygt for meg å gå i barnehage/skole, delta i fritidsaktiviteter og å være sammen med venner?
Vil vi klare oss økonomisk? Vil vi ha råd til fritidsaktiviteter/idrett?
Kan jeg fortsatt ha kontakt med dem jeg er blitt kjent med på krisesenteret?
Hvordan blir det for meg å komme på et nytt sted, med ny barnehage/skole og venner?
Hva skjer hvis jeg møter far/mor/andre voldsutøver(e) tilfeldig ute?
Skal jeg ha samvær med far/mor/andre (voldsutøver)? Hva skjer hvis jeg ikke ønsker det?
Hva skal jeg gjøre hvis det skjer ny vold, eller forelder (utsatt) velger å flytte tilbake til voldsutøver(ne)?

Hvis familien trenger ny bolig, er det viktig at barnet blir involvert og hørt. Dette forutsetter tett samarbeid mellom barnets og den voksnes kontaktperson. Spør barnet om ønsker og tanker når det gjelder bosted og bolig videre. Hold barnet godt informert om hva som skjer i dette arbeidet.

I forberedelsene til at oppholdet på krisesenteret nærmer seg slutt, er det flere ting du kan gjøre for å trygge barnet:

Informer barnet mest mulig konkret om hva som skal skje før, under og etter flytting.
Informer barnet om hvilken oppfølging og støtte som er mulig å få fra krisesenteret etter oppholdet
Lag en oversikt for barnet over hvilke instanser som eventuelt vil følge opp barnet og familien etter oppholdet.
Lag en oversikt for barnet over hva som skal skje i den første tiden etter oppholdet, for eksempel oppsatte avtaler med krisesenteret, barnevernet, BUP, helsesøster eller andre.

Oppdater, sammen med barnet, forelder og forelders kontaktperson barnets sikkerhetsplan. Tilpass planen mest mulig hva barnet konkret frykter kan skje. Hvis det fortsatt foreligger alvorlige trusler mot familien, må du vurdere hvorvidt politiet og barneverntjenesten skal involveres i planleggingen.

Dersom kartleggingen avdekker risiko for ny alvorlig vold, kan du anbefale brukeren å involvere politiet. Politiet skal også sikre at utsattes rettigheter ivaretas som fornærmet i straffesaker.

En vurdering av om hvorvidt politiet skal involveres, må gjøres i samarbeid mellom deg som ansatt og bruker. Vurder følgende momenter:

Informasjonen du har tyder på at den utsatte befinner seg i stor fare som politiet bør være kjent med og vurdere beskyttende tiltak.
Du er usikker på om du har tilstrekkelig kunnskap til å få et godt bilde av truslene, og ser behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for informasjon som kun politiet har tilgang til.
Det er behov for sikkerhetstiltak i regi av politiet og påtalemyndigheten.
Det er behov for å flytte vedkommende til et annet krisesenter pga. sikkerhet.
Bruker ønsker å anmelde volden.
Brukeren samtykker til kontakt med politiet.
Brukeren er informert om offentlig påtale.
Du vurderer at forhold du kjenner til utløser avvergeplikten (krever ikke samtykke).

Politiet har kompetanse i bruk av SARA, et kartleggingsverktøy for vold i parforhold
Politiet har tilgang til informasjon i straffesakssystemet, utlendingsregisteret (DUF) og andre registre, i tillegg til kunnskap om kriminelle miljøer lokalt.
Selv om politiet ikke kan videreformidle taushetsbelagte opplysninger, kan politiet på grunnlag av taushetsbelagte opplysninger anbefale og iverksette sikkerhetstiltak.

Å snakke om hva barnet selv konkret kan gjøre i tilfelle det oppstår vanskelige situasjoner, kan gjøre barnet tryggere. Dette gjelder for eksempel hvis barnet blir kontaktet eller oppsøkt av voldsutøver eller det er andre utfordringer.

informer barnet om hvor det kan søke hjelp hvis det skjer ny vold: lærer, helsesøster, barnevernet, politi, krisesenteret, etc.
gi barnet telefonnummeret til krisesenteret og gjør det klart at barnet kan ringe til senteret og til deg på egenhånd
gi barnet telefonnummeret til alarmtelefonen for barn og unge,lokal barneverntjeneste og politiet. Kontaktinformasjon til Alarmtelefonen for barn og unge finner du her.
oppmuntre barnet til å ta kontakt med disse instansene ringe ved behov

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

Fagartikler om barn på krisesenter

Det finnes mange ressurser på nett som du kan bruke for å lære både barn og foreldre om typiske reaksjoner på vold og overgrep.

Den tredelte hjernen

Ressurser på nett:

Toleransevinduet

Dag Nordanger, RVTS Vest, forklarer toleransevinduet

Samregulering

Oppmerksomhet på sansene
Pusteøvelser
Avspenningsøvelser
Aktiviteter tilpasset barnets alder og hva det opplever som lystbetont:
Musikk, dans
Ridning/kontakt med andre dyr
Ulike typer fysisk aktivitet

Kunnskap om triggere

Psykologisk oppfølging og selvhjelp

RVTS Sør har utarbeidet en perm om traumebevisst arbeid. Den kan du se på og eventuelt bestille her.
RVTS Øst har utviklet et opplegg for traumesensitivt arbeid med barn og unge, som man kan følge gjennom kurs. Se undervisningsressursen her.
Følelsesskolen – del av livsmestringsprogrammet LINK Lenke til følelsesskolen finner du her.
Filmen Innsiden ut er en Disneyfilm om følsesreaksjoner hos barn og foreldre. Mer informasjon om filmen Innsiden ut finner du her.

Konsekvenser av flere opphold

En del av barna på krisesenteret opplever at de stadig er på flukt mellom hjem og krisesenter. Dette har flere negative konsekvenser for dem.

barnet hemmes i sin naturlige utvikling
barnet kan utvikle et bilde av seg selv som ikke verd kjærlighet, tillit og anerkjennelse. Dette kan ha negativ påvirkning på barnets evne til å inngå i relasjoner
barnet har høyere risiko for å utvikle emosjonelle problemer, både som barn og senere som voksne
barnet kan beskytte seg mot nye brudd ved å distansere seg og framstå som uinteressert i å etablere nye relasjoner på nytt krisesenter og ny barnehage/skole eller utvikle med utagerende atferdsproblemer

Hvordan unngå nye opphold

Kartlegg følgende:

Har barnet vært på krisesenter tidligere?
I tilfelle, hvordan opplevde barnet oppholdet?
Er det noe barnet ønsker skal være likt eller forskjellig nå?

Hvorfor har familien flere opphold på krisesenter?
Hvordan kan det forebygges at det skal skje igjen?
Hva kan gjøres annerledes denne gangen?
Trenger familien hjelp fra andre instanser etter oppholdet?

Slik kan du forebygge at beboer velger å dra tilbake til utøver

Det er flere ulike kartleggingsskjemaer du kan bruke for å få oversikt over barnets situasjon.

Oversikt over temaer i kartlegging - barn
Kartlegging av hva barnet har opplevd
Kartlegging av barnets reaksjoner

Lek og lekenhet spiller en avgjørende rolle i barns utvikling og kan ha en særlig betydning for å styrke en god utvikling for barn som har levd med vold. Derfor må krisesenteret legge til rette for at barn kan leke.

Barns rett til hvile, fritid og lek er nedfelt i barnekonvensjonen artikkel 31. Å legge til rette for lek er derfor sentralt i et krisesentertilbud tilpasset barns særskilte behov (krisesenterloven § 3).

Hva er lek?

Lek kjennetegnes av glede, tilstedeværelse, engasjement, velvære, tilhørighet, konsentrasjon og lyst til å gjøre nye eller uventede ting. Lek er oppslukende og demper bevisstheten av seg selv og av tid. Lek styrker positive følelser, reduserer stress og stimulerer til mer lek. Det gir rom for utforskning og læring når det gjelder sosiale relasjoner, regler og sammenhenger. Når vi leker, skrur vi av den delen av hjernen som evaluerer oss selv og andre, som for eksempel: «nå ser du dum ut», «dette er da helt meningsløst», eller «at det går an å være så teit!». Lekens motsats er depresjon.

Hvorfor er lek viktig?

Lek er viktig for utvikling og endring, både for barn og voksne. Hvis vi har gjentatte erfaringer av at andre er svikefulle eller krenkende, kan vi utvikle negative mønstre som hindrer oss fra å etablere gode relasjoner. Øyeblikk av delte, positive følelser spiller en avgjørende rolle i utvikling og endring. Det hjelper oss til å forandre negative mønstre av tanker, følelser og handlinger. Lek kan bidra til positiv utvikling og gjør det mulig å bygge om vårt verdensbilde og å utvide handlingsrepertoaret.

Hvordan barn har lekt og blitt lekt med de første årene av sitt liv, legger et viktig grunnlag for hvordan de oppfatter verden. Dette vil også avspeiles i lek. Barn kan ifølge forskeren Gwen Gordon tilnærme seg verden gjennom lek på ulike måter:

Som en lekearena. Barna ser på verden som et vennlig sted, og er klare for utforskning. Verden oppleves som en trygg plass å være og oppfatter det ukjente og usikre som spennende og stimulerende. De utforsker verden med nysgjerrighet og glede: fremmede er potensielle lekekamerater, nye steder er potensielle lekeplasser.

Som en testarena. Barna opplever at de må jobbe for å gjøre seg fortjent til å bli lekt med. De må teste ut om andre er til å stole på, før de kan bli en lekekamerat. Fremmede er konkurrenter man må vinne over, slik at barna hele tiden søker bekreftelse og anerkjennelse.

Som en kamparena. Barna opplever verden som et utrygt sted hvor de er uvelkomne og utrygge, og som de kanskje prøver å unngå og som fører til stress. De har behov for kontroll, er tilbakeholdne og deler i liten grad sine følelser med andre. De kan trekke seg tilbake i små grupper, hvor de kan oppleve å beherske situasjonen. Barna beskytter seg mot å bli skuffet av andre.

Som et fengsel. Barna er redde for verden, og kan ofte reagere med kamp-, flukt-, frys- eller overgivelsesrespons. Verden kan takles gjennom å unngå og å koble seg fra den, eller med aggresjon og vold. Fremmede oppleves som en trussel og setter i gang stressreaksjoner. Barna holder seg helst unna andre barn.

Hvordan kan krisesenteret legge til rette for lek?

Barn som har levd med vold kan slutte å leke, fordi de har brukt alle sine krefter på frykt og på å overleve. Dette går ikke automatisk over, selv om barnet befinner seg på krisesenter og er fysisk sett trygt. Et krisesentertilbud tilrettelagt for barns særskilte behov (krisesenterloven § 3), må derfor på ulike måter oppmuntre til barns lek.

Er krisenterlokalene tilrettelagt for lek? Krisesenterets lokaler må legge til rette for at barn kan gå inn i en tilstand av lek og lekenhet, tilpasset ulike aldergrupper (inkludert ungdommer). Barn må ha muligheter for å utfolde seg og bevege seg. Krisesenteret bør ha leker lett tilgjengelig, tilpasset barnas ulike alder og interesser.

Er det trygge utearealer å leke på? Krisesenteret skal ha uteområder tilrettelagt for at barn kan leke og bevege seg ute. Slike områder skal være sikret mot inntrenging (jf. forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3). Les mer om fysisk sikkerhet.

Lek sammen: Krisesenteret kan legge til rette for lek og lekenhet gjennom positive og støttende omgangsformer og konkrete aktiviteter. Dette gjelder både ansattes omgang med hverandre og med brukerne. Samværsformer preget av lekenhet, og som samtidig kan romme alvor og smerte, kan gi trygghet for brukere. Å kunne leke sammen kan også bidra til at det vonde og vanskelige blir lettere å bære.

Lek med barna: Lek kan være en viktig samværsform i oppfølgingen av barn. Noen barn finner det vanskelig å snakke, men kan gi uttrykk for erfaringer og følelser gjennom lek. Boltrelek kan for eksempel gi et viktig bidrag til barns utvikling av empati og sosiale ferdigheter, og dermed til evnen til å etablere og opprettholde vennskap. Lekeslåssing kan øke barns kompetanse til å regulere egne følelser og til å tolke andres følelser. De blir bedre i stand til å tyde ansiktsuttrykk og lese andre sosiale signaler. Gjennom lek kan du og barnet ha felles positive opplevelser, og du kan få informasjon som utfyller det barnet og forelder forteller.

Lek kan være særlig viktig i samarbeidet med yngre barn, med begrensede muligheter til verbal formidling. Lek gir gode mulighet for observasjon, noe som står sentralt i kartlegging av små barn.

Lek i grupper: Noen krisesentre har egne grupper for barn. Å leke sammen i en slik gruppe kan bidra til barnas utvikling, opplevelse av samhørighet, regulering av stress og negative følelser og evne til nyskaping.

Fortell foreldre hvor viktig lek er: Foreldre som lever med vold, kan oppleve det vanskelig å opprettholde et godt og lekent samspill med barna. Du kan i samtalene med forelder ta opp hvor viktig leken er, både for barnet selv og for barnets utvikling av gode relasjoner til andre barn, til forelder og til andre mennesker. Foreldre kan trenge hjelp til å starte opp igjen med å leke med barnet. Du kan stimulere til aktiviteter hvor foreldre og barn gjøre ting sammen som de opplever lystbetont, som for eksempel:

Lage mat
Gå tur
Lese bøker sammen
Spille spill
Hva som helst som gir glede.
Du kan støtte en forelder slik at lek blir en del av hverdagen igjen.

Sist faglig oppdatert 22. november 2023

5. Etter oppholdet

Oppfølging etter oppholdet

Beboere på krisesenter har ofte behov for hjelp over lengre tid, også etter at oppholdet er over. Oppfølging i reetableringsfasen inngår i kommunens forpliktelser og gjelder både voksne og barn (krisesenterloven §2).

Når beboeren flytter videre fra krisesenteret, kan dette for deg være et viktig skritt i retning av å avslutte kontakten. Beboeren kan oppleve dette ganske annerledes. Det kan være skremmende å flytte fra krisesenteret, å starte på noe nytt og klare seg på egenhånd.

Kartlegg hvilken støtte og oppfølging brukeren trenger
Tiltak i regi av krisesenteret
Fortsatte samtaler
Fortsatt hjelp fra andre tjenester
Koordinering etter oppholdet
Sikkerhet etter oppholdet
Når skal du avslutte kontakten?

Når du og beboeren planlegger flytting fra krisesenteret, er det viktig å kartlegge hvilken støtte og oppfølging beboeren vil trenge etter oppholdet (krisesenterloven §§ 2 og 4). Oppfølging i reetableringsfasen kan omfatte:

fortsatt hjelp fra krisesenteret
hjelp fra andre offentlige tjenester
deltakelse i tiltak/aktiviteter i regi av frivillige aktører (individuelle samtaler, annen oppfølging fra krisesenteret, deltakelse på aktiviteter på krisesenteret)

Primærkontakt kan delta i en ansvarsgruppe i en overgangsfase
Aktivitetskvelder for tidligere beboere/brukere
Nettverksgrupper
Mødre-, fedre- og barnegrupper
Foreldreveiledning (ICDP)
Kafé for tidligere beboere/brukere
Telefontilbud til brukere som bor langt unna
Anbefale tilbud og bistå med kontakt med tilbud i regi av frivillige organisasjoner

"Jeg bruker krisesenteret fortsatt. Jeg trenger en påminnelse noen ganger. Det er fort gjort å falle tilbake til dumme tanker, om hvor snill han er … Og jeg har brukt dem som støtteapparat når det er noe med barna. Jeg føler jeg må ha dem i livet, for de var der da det skjedde så mye."

Den voldsutsatte kan oppleve reetableringsfasen som krevende og risikabel. Muligheten for å komme til krisesenteret til fortsatte samtaler, kan være en viktig del av oppfølgingen etter et opphold i botilbudet (krisesenterloven §2). Omtrent halvparten av dagbrukerne er tidligere beboere.

Muligheten til å kunne komme tilbake for fortsatte samtaler, kan gi en opplevelse av trygghet. Dette kan medvirke til at beboeren tør å flytte fra krisesenteret.

Å kunne få støtte og veiledning fra noen man kjenner og har tillit til, og som kjenner godt til situasjonen man befinner seg i, oppleves ofte som positivt. Dette kan være særlig viktig hvis det oppstår nye trusler og akutte situasjoner. Fortsatt støtte fra krisesenteret kan hjelpe den utsatte til å opprettholde en beslutning om å ikke dra tilbake voldsutøver.

"Jeg vil ha behov for krisesenteret i lang tid. Det kommer nye overraskelser hver dag."

Hvis beboeren ønsker fortsatte samtaler, sett gjerne opp tid for dette før eller når vedkommende flytter. I samtaler med beboere som vurderer at de ikke vil trenge slike samtaler, kan du informere om at tilbudet om å komme til samtaler alltid vil være åpent.

Les mer om samtaletilbudet (dagtilbudet) i kapittel 2.

Det er de ordinære tjenestene i kommunen som skal ha hovedansvaret for oppfølgingen av den voldsutsatte etter oppholdet på krisesenteret. Mange vil ha behov for hjelp fra for eksempel NAV, politi, helsetjenester, etc. Det er viktig at tjenestene er involvert før utflytting, og at ansvarsforholdene mellom krisesenteret og tjenestene er avklart.

Vurder sammen med brukeren om kommunen har forebyggende tiltak eller hjelpetilbud som vedkommende kan ha utbytte av å delta i. Krisesenteret har kanskje oversikt over forebyggende tiltak som aktuelle kommuner har. Det kan også være tiltak i regi av frivillige organisasjoner som kan være aktuelle. Hvis ikke, foreta en kartlegging knyttet til enkelte brukere. Det kan for eksempel være:

Foreldreveiledning
Skilsmissegrupper for barn
Andre tiltak i regi av kommunen
Tiltak eller aktiviteter i regi av frivillige organisasjoner

Kommunen er ansvarlig for oppfølging av brukeren etter oppholdet på krisesenter, uavhengig av om det er krisesenteret eller andre tjenester som i praksis står for hjelpen (krisesenterloven § 4). Det er viktig at ansvarsfordelingen mellom de ulike instansene er avklart før beboeren forlater krisesenteret.

Hvis beboeren fortsatt har behov for hjelp fra flere tjenester etter oppholdet, bør en av tjenestene ha ansvar for å koordinere innsatsen og være brukerens kontaktperson. Krisesenteret er et midlertidig hjelpetiltak og skal ikke inneha koordineringsansvar etter oppholdet.

Hvis beboeren har behov for langvarige og koordinerte tjenester, bør oppfølgingen forega med utgangspunkt i individuell plan. Det er ikke hensiktsmessig at krisesenteret har den koordinerende rolle i en slik plan.

Selv om den utsatte flytter fra krisesenteret, kan sikkerhet være en utfordring. Mot slutten av oppholdet har dere som oftest bedre oversikt over hvilke trusler som i realiteten foreligger. Kunnskap om trusler må ligge til grunn for forberedelsene til å flytte og arbeidet med å finne ny bolig.

Oppdater sikkerhetsplanen

Før utflytting er det viktig at du og bruker i fellesskap gjennomgår og oppdaterer sikkerhetsplanen, slik at den tilpasses en ny situasjon.

Dere kan i fellesskap gå gjennom på nytt, konkret og detaljert, hvordan brukeren kan forebygge og hva han eller han kan gjøre i truende situasjoner. Dette kan ha stor betydning både for opplevelsen av trygget og for hvordan brukeren reagerer hvis slike situasjoner skulle oppstå.

Hvis det fortsatt er høy risiko for ny vold, bør dere involvere politiet. I samarbeid med beboeren må det vurderes hvilke sikkerhetstiltak i regi av bruker selv eller i regi av politiet/domstolene som vil være nødvendige videre, som voldsalarm, besøks-/kontaktforbud eller lignende.

Se også innhold om oppfølging av barn etter opphold på krisesenteret i kapittel 4.

Sist faglig oppdatert 29. mai 2018

6. Skjemaer, maler og brosjyrer

Skjemaer, maler og brosjyrer

Kartleggingsskjemaet som følger skal ikke brukes som mal for samtaler. I samtaler med brukeren er det viktigste spørsmålet: Hva trenger du at jeg hjelper deg med?

1. Personopplysninger

Navn, adresse, telefonnummer, epostadresse, fødselsdato
Sivilstatus
Nærmeste pårørende den utsatte har tillit til
Hovedbeskjeftigelse (jobb, skole, etc.)
Kommune/bydel
Har brukeren med seg barn? Hvem er barnets/barnas kontaktperson?
Er det barn som er hos voldsutøver nå?
Morsmål
Tidligere opphold på dette eller annet krisesenter?
- Hvilken oppfølging fikk brukeren ved tidligere opphold?
- Erfaringer med tidligere opphold? Hva var bra/ikke bra?
- Evt. kontaktperson
- Behov for særlig tilrettelegging under oppholdet?
  - Tolk i samtaler
  - Universell utforming
  - Omsorg for dyr (tjenestedyr/kjæledyr)
  - Annet?

2. Oppholdsstatus

Oppholdstatus i Norge
- Norsk statsborger
- Permanent opphold i Norge
- Midlertidig opphold
- Uten oppholdstillatelse

Det er ulike typer midlertidig opphold, hjemlet i ulike deler av utlendingsloven:

Beskyttelse (asyl) (§ 28)
Sterke menneskelige hensyn (§ 38)
Familieinnvandring (§§ 40 til 52, § 9-6, § 9-7)
Arbeidstillatelse (§ 6-1)
Student (§ 6-19)
EØS (§§ 112, 113, 114)

Trenger brukeren juridisk veiledning fra advokat når det gjelder videre opphold i Norge?

3. Vold og trusler

1. Innledende kartlegging

I den første kontakt med personer som henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du får oversikt over situasjonen. Du kan for eksempel spørre:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Har du dyr (kjæledyr/husdyr)?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

Hvis den som henvender seg forteller om voldserfaringer, kan du gjøre en overordnet kartlegging.

2. Overordnet kartlegging av vold og trusler

Med utgangspunkt i det den utsatte forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler for å få bedre oversikt over situasjonen:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet vedkommende at du søker hjelp på krisesenteret?
Hva har skjedd?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?
Har du vært rett for ditt eget liv?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Vet du om voldsutøver(-ne) er tidligere anmeldt eller dømt for vold eller annen kriminalitet?
Vet du om voldsutøver har brutt besøksforbud eller lignende?
Hvis den utsatte har barn (som er med til krisesenteret eller ikke):
- Er det barn hos voldsutøver nå?
- Hva har barna opplevd (mot dem selv/mor/far)?
Har voldsutøver ansvar for kjæledyr/husdyr nå?
Opplever du at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet du om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

I noen tilfeller kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette gjelder særlig hvis det i kartleggingen kommer fram at

det er flere voldsutøvere
volden støttes av flere i familien
volden skjer fordi familien oppdager at ei kvinne har kjæreste
volden skjer på grunn av den utsattes seksuelle orientering
personen har blitt utsatt for sterk negativ sosial kontroll, (trusler om/press til) ekteskap, trusler om utstøtelse fra familien, trusler om å bli sendt til utlandet mot sin vilje

Les mer om utfordringer i kartlegging av æresrelatert vold og temaer i kartlegging av æresrelatert vold.

3. Systematisk kartlegging av vold og trusler

For å få en viss oversikt over volden brukeren har opplevd, kan du be den utsatte om å fortelle om

den første voldsepisoden
den verste
den siste voldsepisoden

Etter dette kan du gjøre en mer systematisk kartlegging.

a) Om typer av vold

Spørsmålene nedenfor er ikke uttømmende.

Psykisk vold/trusler:

Opplever du å få negative karakteristikker av deg som person?
Opplever du latterliggjøring?
Blir du tvunget til å gjøre ting du ikke liker?
Prøver partner å isolere deg fra familien din? Venner? Skole/jobb?
Truet med fysisk vold?
Truet med kniv eller andre våpen?
Skremmende oppførsel?
Manipulering?
Trusler om
- at utøvere(-e) skal skade barn/seg selv/ta sitt eget liv?
- å bli utstøtt av familien?
- å miste oppholdstillatelse/bli kastet ut av Norge?
- å miste kontakt med/omsorgen for barn?
- vold mot kjæledyr?
- å legge ut privat informasjon eller private bilder på nett?
Tilpasser du deg utøver for å unngå konflikter/represalier?
Drapstrusler?

Fysisk vold:

Blitt kløpet, dyttet, holdt
Blitt fiket til/slått
Blitt sparket
Tatt kvelertak
Brukt kniv
Slått med gjenstander
Blåmerker eller andre skader etter vold
Skader som krevde legebehandling/ hindret i å søke lege

Materiell vold:

Har utøver ødelagt ting? Dine ting? Ting vedkommende visste har særlig verdi for deg?
Holdt tilbake/ ødelagt viktige eiendeler som pass, vitnemål, førerkort, fødselsattest el l

Seksuell vold:

Har du opplevd press/trusler eller tvang til seksuelle handlinger du ikke ønsket å gjøre?
Har du opplevd press/trusler for å få sex?
Har du opplevd tvang til sex/voldtekt?

Hvis den brukeren forteller om nylige seksuelle overgrep/ voldtekt, er det viktig å vurdere om brukeren skal henvises til overgrepsmottak for sporsikring.

Økonomisk vold:

Ikke disponere egne midler/ bankkonto (lønn, stønad)?
Kontroll over kodebrikke for bank
Hvis du ikke har egen lønn/midler: Får du tilstrekkelig med penger til det du trenger?
Er det tatt opp lån i ditt navn, som ikke var til deg?
Er du blitt tvunget til å ta opp lån i ditt navn/ være kausjonist?

Digital vold:

Har du opplevd:

kontroll av telefon, epost, bruk av sosiale medier
misbruk av kontoer på sosiale medier
publisering av private bilder/filmer
avlytting/overvåking av telefon (for eksempel gjennom tvillingkort), nettbrett, PC
sporing/overvåking gjennom digitale kommunikasjonsmidler/GPS-funksjoner
identitetstyveri
har andre kjennskap til dine passord?

Vold mot dyr:

Har utøver(-ne) skadet kjæledyr eller husdyr?
På hvilken måte?

b) Om alvorlighetsgrad av volden

For å få en god forståelse av alvorlighetsgraden i volden, er det nyttig å vite om hva som har skjedd, hvordan den utsatte opplevde det og hva det har ført til for den utsatte.

Når skjer volden? Hvor ofte?
Har volden ført til at du har tilpasset deg/endret ditt liv?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hvilken voldsepisode opplevde du som den verste?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?

c) Om varighet av volden

Når skjedde den første voldsepisoden?
Når skjedde det sist?

4. Økonomisk basis og gjeld

Har brukeren selvstendige økonomiske midler (lønn/stønad) eller økonomisk avhengig av voldsutøver?
Kontroll over egen økonomi/midler?
Egen bankkonto? Har andre tilgang til bankkonto/nettbank/kodebrikke?
Brukere med barn: til hvilken bankkonto går barnetrygden?
Har barn(a) egne bankkonti?
Gjeld/inkassokrav?
Kommer det kontoutskrifter hjem i posten?
Trenger brukeren hjelp fra NAV til:

økonomisk nødhjelp
økonomisk støtte/ etablering?
råd og veiledning knyttet til gjeld?
råd og veiledning om hjelp til kvalifisering/arbeid?

5. Helse

Helsemessige utfordringer/ kroniske sykdommer?
Medisiner/pågående behandling?
Behov for helsemessig oppfølging raskt?
Fastlege
- Er fastlegen kjent med at brukeren er utsatt for vold?
- Nødvendig å bytte fastlege? (f eks hvis utøver(e) har samme lege)
Hvordan opplever brukeren sin helsesituasjon når det gjelder søvn, appetitt, konsentrasjon, etc.? Endringer i det siste?
Reaksjoner på volden (du kan ta utgangspunkt i oversikten på dinutvei.no)
Bruk av alkohol eller andre rusmidler, nå eller tidligere
Kontakt med psykolog/spesialisthelsetjeneste
Endrer reaksjonene seg over tid?
Symptomer på dissosiasjon, psykose eller selvmordstanker

1. Innledende kartlegging

I den første kontakt med personer som henvender seg til krisesenteret, er det viktig at du får oversikt over situasjonen. Du kan for eksempel spørre:

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret akkurat nå?
Hva skjedde, helt konkret?
Hvem er du redd for?
Hvorfor er du redd?
Bor du sammen med noen eller alene?
Har du barn? Hvor er barna nå?
Har du dyr (kjæledyr/husdyr)?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

Hvis den som henvender seg forteller om voldserfaringer, kan du gjøre en overordnet kartlegging.

2. Overordnet kartlegging av vold og trusler

Med utgangspunkt i det den utsatte forteller, kan du følge opp med mer konkrete spørsmål om vold og trusler for å få bedre oversikt over situasjonen:

Hvem er voldsutøver? Er det en eller flere utøvere?
Vet vedkommende at du søker hjelp på krisesenteret?
Hva har skjedd?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?
Har du vært rett for ditt eget liv?
Har politiet vært involvert før eller nå? Kjenner politiet til volden?
Vet du om voldsutøver(-ne) er tidligere anmeldt eller dømt for vold eller annen kriminalitet?
Vet du om voldsutøver har brutt besøksforbud eller lignende?
Hvis den utsatte har barn (som er med til krisesenteret eller ikke):
- Er det barn hos voldsutøver nå?
- Hva har barna opplevd (mot dem selv/mor/far)?
Har voldsutøver ansvar for kjæledyr/husdyr nå?
Opplever du at voldsutøver har psykiske problemer?
Vet du om voldsutøver har tilgang til våpen?
Er voldsutøver ruset under volden?
Er det flere i familien som støtter bruken av vold?

I noen tilfeller kan det dreie seg om æresrelatert vold. Dette gjelder særlig hvis det i kartleggingen kommer fram at

det er flere voldsutøvere
volden støttes av flere i familien
volden skjer fordi familien oppdager at ei kvinne har kjæreste
volden skjer på grunn av den utsattes seksuelle orientering
personen har blitt utsatt for sterk negativ sosial kontroll, (trusler om/press til) ekteskap, trusler om utstøtelse fra familien, trusler om å bli sendt til utlandet mot sin vilje

Les mer om utfordringer i kartlegging av æresrelatert vold og temaer i kartlegging av æresrelatert vold.

3. Systematisk kartlegging av vold og trusler

For å få en viss oversikt over volden brukeren har opplevd, kan du be den utsatte om å fortelle om

den første voldsepisoden
den verste
den siste voldsepisoden

Etter dette kan du gjøre en mer systematisk kartlegging.

a) Om typer av vold

Spørsmålene nedenfor er ikke uttømmende.

Psykisk vold/trusler:

Opplever du å få negative karakteristikker av deg som person?
Opplever du latterliggjøring?
Blir du tvunget til å gjøre ting du ikke liker?
Prøver partner å isolere deg fra familien din? Venner? Skole/jobb?
Truet med fysisk vold?
Truet med kniv eller andre våpen?
Skremmende oppførsel?
Manipulering?
Trusler om
- at utøvere(-e) skal skade barn/seg selv/ta sitt eget liv?
- å bli utstøtt av familien?
- å miste oppholdstillatelse/bli kastet ut av Norge?
- å miste kontakt med/omsorgen for barn?
- vold mot kjæledyr?
- å legge ut privat informasjon eller private bilder på nett?
Tilpasser du deg utøver for å unngå konflikter/represalier?
Drapstrusler?

Fysisk vold:

Blitt kløpet, dyttet, holdt
Blitt fiket til/slått
Blitt sparket
Tatt kvelertak
Brukt kniv
Slått med gjenstander
Blåmerker eller andre skader etter vold
Skader som krevde legebehandling/ hindret i å søke lege

Materiell vold:

Har utøver ødelagt ting? Dine ting? Ting vedkommende visste har særlig verdi for deg?
Holdt tilbake/ ødelagt viktige eiendeler som pass, vitnemål, førerkort, fødselsattest el l

Seksuell vold:

Har du opplevd press/trusler eller tvang til seksuelle handlinger du ikke ønsket å gjøre?
Har du opplevd press/trusler for å få sex?
Har du opplevd tvang til sex/voldtekt?

Hvis den brukeren forteller om nylige seksuelle overgrep/ voldtekt, er det viktig å vurdere om brukeren skal henvises til overgrepsmottak for sporsikring.

Økonomisk vold:

Ikke disponere egne midler/ bankkonto (lønn, stønad)?
Kontroll over kodebrikke for bank
Hvis du ikke har egen lønn/midler: Får du tilstrekkelig med penger til det du trenger?
Er det tatt opp lån i ditt navn, som ikke var til deg?
Er du blitt tvunget til å ta opp lån i ditt navn/ være kausjonist?

Digital vold:

Har du opplevd:

kontroll av telefon, epost, bruk av sosiale medier
misbruk av kontoer på sosiale medier
publisering av private bilder/filmer
avlytting/overvåking av telefon (for eksempel gjennom tvillingkort), nettbrett, PC
sporing/overvåking gjennom digitale kommunikasjonsmidler/GPS-funksjoner
identitetstyveri
har andre kjennskap til dine passord?

Vold mot dyr:

Har utøver(-ne) skadet kjæledyr eller husdyr?
På hvilken måte?

b) Om alvorlighetsgrad av volden

For å få en god forståelse av alvorlighetsgraden i volden, er det nyttig å vite om hva som har skjedd, hvordan den utsatte opplevde det og hva det har ført til for den utsatte.

Når skjer volden? Hvor ofte?
Har volden ført til at du har tilpasset deg/endret ditt liv?
Har volden eskalert den siste tiden?
Hvor skjer volden (kun i private settinger, eller også med andre til stede)?
Hvilken voldsepisode opplevde du som den verste?
Hva frykter du i verste fall kan skje med deg?

c) Om varighet av volden

Når skjedde den første voldsepisoden?
Når skjedde det sist?

1. Innledende kartlegging

Hva gjorde at du tar kontakt med krisesenteret?
Har det skjedd noe spesielt akkurat nå, som gjorde at du tar kontakt? (rømt hjemmefra? kastet ut hjemme?)
Er du redd for noen? Hvem? Hva gjør at du er redd nå?
Hvem utøver press, trusler, kontroll, vold? En eller flere?
Støttes volden av flere i familien?
Bor du alene eller sammen med noen?
Kjenner du til planer i familien om utenlandsreiser?
Hva frykter du kan skje hvis du drar hjem nå? Hvem frykter du?
Har du søkt hjelp på krisesenter tidligere?
Vet andre i familien at du oppsøker krisesenteret?
Hva ønsker du at krisesenteret skal hjelpe deg med?

2. Systematisk kartlegging

Volden

Hvilke typer vold blir du utsatt for? (gi konkrete eksempler på fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk, kontroll og isolasjon, digitale vold/ kontroll ved hjelp av digital kommunikasjon, se Temaer i kartlegging av vold).
I hvilke situasjoner skjer volden? Hvorfor skjer volden?
Når skjer volden? Hvor ofte?
Er du utsatt for sterk kontroll hjemme?
- Hva tenker familien din er et godt liv for deg?
- Er det strenge regler for hva du kan gjøre og ikke?
- Hva kan du bestemme selv?
  - Kan du bestemme hva du skal gjøre på fritiden?
  - Hvem du vil være sammen med?
  - Får du ha venner? Velge venner selv?
  - Hvilken utdanning du skal ta?
- Har du kontroll over egen telefon og PC?
- Kontroll over egen økonomi?
- Får du gå ute uten følge av andre?
- Er det noen som følger med på hva du gjør på skolen?
- Får du lov til å ha kjæreste?
- Tilpasser du deg familien din for å unngå konflikter og vold?
- Hva skjer hvis du ikke følger reglene i familien? (represalier/straff?)
- Har kontrollen blitt strengere i det siste?
Er det planlagt at du skal gifte deg? Frykter du at du skal bli presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
- Når? Hvor? Hvem? (familie?)
- Har du sagt fra om at du ikke vil gifte deg?
Er det laget avtale om ekteskap?
- Er du forlovet?
- Hvem har bestemt at du skal gifte deg?
- Er du religiøst gift?
Hvis personen er gift:
- Har du blitt presset eller tvunget til å gifte deg? Hvis ja:
  - Når? – Hvor? – Med hvem (slekt?)
  - Hvor bor han/hun du er gift med?
  - Hvem bestemte at du skulle gifte deg?
  - Ga du uttrykk for at du ikke ville gifte deg?
- Får du lov til å skille deg?
- Er ekteskapet registrert i Norge eller utlandet?
- Har han/hun du er gift med søkt om familieinnvandring til Norge?
Hva kan skje hvis du bryter reglene i familien?
- Truet med å bli utstøtt av familien?
- Isolert hjemme?
- Bli tatt med til utlandet mot din vilje?
- Bli gift mot din vilje?
Hva tenker du er det mest alvorlige som har skjedd?
Har du vært redd for ditt eget liv?

Utøvere

Hvem støtter at det utøves press, trusler, kontroll, vold? (spør konkret om ulike familiemedlemmers rolle)
Hvor bor voldsutøverne?
Er det noen i familien som ikke støtter volden? Hva slags forhold har du til dem (evt. støttepersoner/ressurspersoner?)

Oppvekst/tidligere vold

Har du vært utsatt for vold i oppveksten? Spør konkret om ulike typer (psykisk vold, fysisk vold, streng negativ sosial kontroll, trusler, press tvang til tvangsekteskap, etc.)
Hva var årsaken til at volden skjedde? Når skjedde det? Hvor ofte?
Hvem utførte /trusler/kontroll/vold?
Har du tidligere oppholdt deg i utlandet mot din vilje?
Har noen tidligere utøvd vold mot andre i familien?
Er det noen i familien din som er tvangsgiftet? Tatt med til utlandet mot sin vilje?
Er det andre i familiemedlemmer som har hatt konflikter med/har brutt kontakten med familien (og for eksempel søkt hjelp på krisesenter)?

Familie/slekt

Migrasjonshistorikk:
- Hvor vokste foreldrene dine opp?
- Botid i Norge
Familiesituasjon:
- Hvem består familien av?
- Andre slektninger som bor i Norge? Andre land?
- Slekt i opprinnelseslandet? Hvem? Har familien hyppig kontakt?
- Hvem bestemmer over hvem i familien i Norge og i utlandet?
- Hvilken posisjon har familien i miljøet? Har familien stort nettverk?
Har du søsken som bor hjemme (kjønn, alder)?
- Hvordan er situasjonen for dem?
- Risiko for å bli tatt med til utlandet?
Er familien din opptatt av ære?
- Blir jentene og guttene i familien behandlet forskjellig?
- Hvem kjenner til konflikten med familien?
- Kjent for familiens nettverk/miljø?
- Kjent for storfamilie i opprinnelsesland?
- Blir noen i familien din utsatt for press eller trusler fra andre slektninger og/eller miljø på grunn av det som har skjedd?
Har du kontakt med noen i familien nå?
Ønsker du kontakt med noen i familien? Nå eller på sikt?

Oppholdsstatus (hvor?)

Oppholdstillatelse i Norge?
Statsborgerskap

Utenlandsreiser

Er det planer om at du eller familien din skal reise til utlandet?
Frykter du at du vil bli tatt med til utlandet mot din vilje? Hvis ja:
- Hvor?
- Når?
Hva frykter du kan skje med deg i utlandet? (ny vold? bli giftet bort? holdt tilbake? bli fratatt pass/penger, etc.)

Nettverk

Har du kjæreste? Hvis ja:
- Hvem? Bakgrunn?
- Vet noen i familien om dette? Aksepterer familien kjæresten?
- Går det rykter om at du har kjæreste?
- Er han/hun en støtte for deg? Konflikter? Hvor lenge har forholdet vart? Fremtidsplan? Kjenner han/hun situasjonen din hjemme?
Har du noen gode venner du stoler på?
- Kjenner de familien din?
- Kjenner de situasjonen din hjemme?
Er det noe i familien som støtter deg?
Andre ressurspersoner?

Seksuell orientering

Innled gjerne om at utfordringer knyttet til seksuell orientering kan føre til konflikter i forholdet til familien, og at det er lov å elske den man vil.

Tror eller vet du at du er homofil/ lesbisk/ bifil eller har en annen seksuell orientering?
I tilfelle, vet familien din om dette?
Hvis ikke, hva frykter du kan skje hvis de får vite det?

Kontakt med hjelpeapparatet

Kontakt med hjelpeapparatet nå? (evt. kontaktpersoner)
Vet du om politiet, barneverntjenesten, helsetjenester eller andre r har vært involvert tidligere?

Det er flere ulike kartleggingsskjemaer du kan bruke for å få oversikt over barnets situasjon.

Oversikt over temaer i kartlegging - barn
Kartlegging av hva barnet har opplevd
Kartlegging av barnets reaksjoner

For å sikre systematisk oppfølging av beboerne, uavhengig av den enkelte ansatte, bør det foreligge en rutinebeskrivelse for hva ansvaret som kontaktperson omfatter. Det kan for eksempel være:

Kartlegging

foreta systematisk kartlegging av
beboerens situasjon
vold/trusler og trusselbilde og hjelpebehov

Hvis beboer har vært på samme eller annet krisesenter tidligere:

se på journal fra tidligere opphold
snakk med ansatte som jobbet med vedkommende
snakk med bruker om hva som var positivt/negativt ved tidligere opphold og hva som kan gjøres annerledes nå for å unngå nye opphold

Regelmessige samtaler

gjennomfør regelmessige samtaler, med utgangspunkt i temaer fra
kartlegging
plan for oppfølging
bestille tolk til samtalene ved behov
informer om krisesenterets rutiner ved kritiske situasjoner (brann, trusler)

Oppfølging/progresjon

Du er hovedansvarlig for:

progresjon i saken under oppholdet
forberedelse til reetablering
oppfølging etter oppholdet

I samarbeid med beboeren, lag en plan med konkrete mål for oppholdet

I samarbeid med brukeren, lag en sikkerhetsplan

Koordiner krisesenterets hjelpetiltak overfor brukeren

Hvis brukeren har barn, samarbeid med kontaktperson for barnet/barna

Kontakt med andre instanser/tjenester

hvis bruker trenger hjelp fra andre tjenester:
informer om hvilken hjelp andre tjenester og instanser kan gi
bistå med å etablere kontakt
innhent nødvendig samtykke til å ta kontakt (samtykkeskjema)
følg bruker til møter med andre instanser ved behov
foreta en avslutningssamtale hvor
samarbeid og hjelp etter oppholdet planlegges
oppholdet evalueres

Journalføring

innhent samtykke til å opprette og oppbevare journal
hold beboerens journal oppdatert
vitne i evt. rettssaker
sørg for at brukeren registreres i brukerstatistikken

Kartlegging

Foreta kartlegging av barnets situasjon: livssituasjon, vold/trusler, reaksjoner, hjelpebehov, ønsker for livet videre/etter oppholdet, etc.
- Hvis barnet har vært på samme eller annet krisesenter tidligere:
  - La barnet fortelle om hva som var bra og ikke bra, hva som bør være annerledes nå
  - se på barnets og forelders journal fra tidligere opphold
  - snakke med ansatte som har jobbet med familien tidligere

Regelmessige samtaler

Gjennomføre regelmessige samtaler med barnet, inkl. å innhente samtykke fra forelder til dette
- Bistå barnet med utfordringer hun/han strever med som følge av volden og det å bli tatt med til krisesenteret
- Forberede barnet hvis det skal ha samvær med voldsutøver, snakke med barnet etterpå, samtale med forelder på krisesenteret om samværet

Oppfølging/ progresjon

Utarbeide plan for oppfølging og sikkerhetsplan under oppholdet, i samarbeid med barnet, forelder og evt. barnevernet
- Legge til rette for en så forutsigbar hverdag som mulig for barnet under oppholdet
- Samarbeide med kontaktperson for forelder
- Være en støtteperson for barnet i møte med andre tjenester, hvis hun/han ønsker det
- Forberede og bistå barnet ved et eventuelt avhør på barnehus, følge opp barnet etter avhør
- Planlegge tilværelsen etter oppholdet, sammen med barnet og forelder
- Sikre at barnets behov og ønsker tas med i planleggingen av familiens liv etter oppholdet (bosted, bolig, etc.)
- Avklare om barnet ønsker fortsatt kontakt med krisesenteret etter oppholdet
- Holde kontakt med/følge opp barnet etter oppholdet

Kontakt med andre tjenester/instanser

Innhente samtykke fra forelder til å ta kontakt med andre tjenester som barnet trenger hjelp fra, inkl. barneverntjenesten, familievernet, helsetjenester, etc.
- Være barnets talerør internt på krisesenteret og overfor eksterne instanser og tjenester
- Legge til rette for at barnet så fort som mulig kommer i gang med barnehage/skole
- Hovedansvarlig for samarbeid med barneverntjenesten om barnet:
  - Få oversikt over om barnet og familien allerede har kontakt med barneverntjenesten Raskest mulig etter ankomst. Hvis ja, be om samtykke til å ta kontakt med saksbehandler, inkludert navn og kontaktinformasjon.
  - Vurder om det er behov for å involvere barneverntjenesten i arbeidet med å få barnet i gang i barnehage eller skole.
  - Informer barnet/omsorgspersonen om muligheten for råd, veiledning eller annen hjelp fra barnevernet, og vurder i fellesskap nytten av slik hjelp.
  - Vurder om det er behov for å involvere barneverntjenesten i forberedelser av tilværelsen etter oppholdet på krisesenteret.
  - Vurder om barnets omsorgssituasjon utløser opplysningsplikten til barnevernstjenesten, evt. utarbeid bekymringsmelding.
  - Delta på samarbeidsmøter med barnevernet.
  - Vurder om det i situasjonen etter oppholdet vil være fordelaktig for barnet/familien med oppfølging fra barnevernet, i tilfelle involvere tjenesten (etter samtykke eller bruk av opplysningsplikten).
  - Lag bekymringsmelding i tilfeller der barnet blir tatt med tilbake til voldsutøver.
- Bistå forelder i kontakt med barnehage, skole, barnevern og Barnehus, hvis hun/han ønsker det

Foreldrestøtte (i samarbeid med forelders kontaktperson)

Gi råd og veiledning til forelder om samspill med barnet
- Ta initiativ til, sammen med forelder, å markere viktige dager for barnet, som bursdag, høytider, andre begivenheter

Journalføring

Vitne hvis det kommer sak i retten (straffesak, sak om samvær eller omsorg for barn)
- Holde barnets journal oppdatert
- Sørge for at barnet registreres i brukerstatistikken

Er informasjonen tilgjengelig?

Er det informasjon om krisesentertilbudet på kommunenes nettsider?
Har krisesenteret egen nettside?
Er det lett å finne fram til kontaktinformasjon for krisesenteret, også i en akuttsituasjon?
Er det synlig informasjon om krisesenteret hos tjenester i kommunen som helsestasjon, legekontorer, NAV, etc.?
Er informasjonen universelt utformet og tilgjengelig for alle, jf. krav i Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger?
Er informasjonen tilgjengelig på de mest relevante språk blant kommunens innbyggere?
Inngår informasjon om krisesenteret i informasjon og opplæring for nyansatte i kommunen (om samtaletilbudet og botilbudet)?
Får ansatte i tjenester som møter potensielt utsatte for vold i nære relasjoner (NAV, habiliteringstjenester, hjemmetjenester, psykisk helsevern, rusomsorgen, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.) informasjon om kommunens krisesentertilbud (samtaletilbudet og botilbudet)?
Er relevante lokale bruker- og interesseorganisasjoner gjort kjent med krisesentertilbudet (samtaletilbudet og botilbudet)?

Tilbudet retter seg mot kvinner, menn og barn

Går det tydelig fram at tilbudet retter seg mot menn?
Går det tydelig fram at menn kan ha med seg barn i botilbudet?
Er det behov for særlige informasjonstiltak for å gjøre tilbudet for menn kjent?
Går det eksplisitt fram at tilbudet retter seg mot

personer med funksjonsnedsettelser (hvis det er muligheter for å ha med tjenestedyr, er det viktig at dette er omtalt)
lhbti-personer
personer i samkjønna samliv
voldsutsatte med utfordringer knyttet til rusmisbruk og/eller psykiske lidelser

Avspeiler overskrifter, tekster og bildebruk at tilbudet retter seg mot voldsutsatte med ulikt kjønn, alder, etnisitet, etc.?

Vold er mer enn fysisk vold

Framgår det tydelig at vold i nære relasjoner kan være langt mer enn alvorlig fysisk vold?
Er ulike typer vold beskrevet på en måte som gjør at utsatte kan kjenne seg igjen?
- Psykisk vold: degradering, latterliggjøring, skremmende atferd, manipulering, etc.
- Trusler: om hva som skal skje hvis…, trusler om å bli kastet ut av landet, om å bli utstøtt fra familien, om å miste samvær/omsorg for barn, etc.
- Økonomisk vold: kontroll av inntekt, ikke tilstrekkelige midler til nødvendige utgifter som mat, klær, etc.
- Seksuell vold: press, trusler og tvang til seksuelle aktiviteter man ikke ønsker
- Kontroll og isolasjon: ikke få lov å treffe familie, venner, gå på norskkurs, ta utdanning, restriksjoner på og kontroll gjennom bruk av digitale kommunikasjonsmidler, etc.
- Fysisk vold: slag, spark, lugging, bruk av våpen, etc.
- Æresrelatert vold/negativ sosial kontroll: press/tvang/represalier når det gjelder valg av venner, utdanning, partner, etc.
- Går det fram av informasjonen at psykisk vold og trusler kan være like alvorlig som fysisk vold?

Hva slags hjelp krisesenteret gir

Går det klart fram hvilken hjelp krisesenteret kan gi?
Et trygt sted å bo (botilbudet)
Et sted man kan snakke med noen (samtaletilbudet)

Hva innholdet i hjelpen er

Informasjon, råd og veiledning
Hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (NAV, advokat, politi, etc.)
Hjelp til reetablering i ny bolig
Videre oppfølging etter et opphold på krisesenteret
Oppfølging av barn (gjerne konkret om hvilke typer oppfølging)
Hvis krisesenteret kan tilby hjelp til plassering av kjæledyr under et opphold i botilbudet, er det viktig at dette er eksplisitt omtalt

Om samtaletilbudet

Går det eksplisitt fram at man kan ringe til eller komme til krisesenteret kun for en samtale?
Går det eksplisitt fram at menn kan komme til en samtale?
Går det eksplisitt fram at barn kan komme til en samtale (særlig aktuelt etter et opphold)?

1. Et helhetlig krisesentertilbud

Omfatter krisesentertilbudet (krisesenterloven § 2):
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig botilbud
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen
Har krisesenteret rutinebeskrivelser/maler for
- mottak/velkomst av barn
- alderstilpasset informasjon til barn om hva krisesenteret er
- kartlegging av brukernes situasjon, voksne og barn
- kartlegging av vold og trusler, voksne og barn
- oppfølgingsplan for beboere, voksne og barn
- sikkerhetsplan, voksne og barn
- ansvar som kontaktperson, voksne og barn
- ansvar som ledende barneansvarlig
Får alle beboerne tildelt egen kontaktperson med hovedansvar for oppfølgingen under oppholdet (utover helt korte opphold) (prosentandel)?
- prosentandel for voksne beboere
- prosentandel for barn
Benyttes malverktøyene i oppfølgingen av beboere som oppholder seg på senteret (utover helt korte opphold) ?
- prosentandel for voksne beboere
- prosentandel for barn
Er frivillige aktører involvert i aktiviteter for brukere av krisesenteret?
- I tilfelle ja:
  - Får frivillige nødvendig opplæring og oppfølging?
  - Stilles det krav om at frivillige skal forevise politiattest?

2. Tilrettelegging for brukere med særskilte behov

Har krisesenteret rutiner som sikrer at brukere som har behov for det får tilgang til kvalifisert tolk (krisesenterloven § 3), når det gjelder
- morsmål
- tegnspråktolk
- døveblindtolk
Har krisesenteret oversikt over tilgjengelige tolker (til fremmøte, pr. telefon)
Har krisesenteret lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven, kapittel 3 om universell utforming), se punkt 8?
Har krisesentertilbudet skjerma boenheter med muligheter for fleksibel bruk (menn/kvinner/par, utsatte med tjenestedyr, utsatte med alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse/ rusmisbruk)?
Er det etablert formalisert samarbeid mellom krisesenteret og kommunenes tjenester rettet mot brukergrupper med særlig risiko for å utsettes for vold (NAV, habiliteringstjenester, psykisk helse- og rustjenester, hjemmetjenester, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.)?

3. Tilrettelegging for barn

Får barna tilbud om regelmessige samtaler, sammen med forelder og alene?
Er det formalisert samarbeid med kommunene for å sikre rask oppstart i barnehage/skole for barna (opplæringsloven §§ 2.1 og 8.1, rundskriv fra Utdanningsdirektoratet 3-2009)
Er det rutiner på krisesenteret/samarbeid med kommunene som sikrer at barn som ikke kan gå på skole får undervisning på krisesenteret?
Har krisesenteret rutiner for å ivareta barns rettigheter etter barnekonvensjonen når det gjelder å si sin mening, bli hørt, få informasjon og muligheter for lek og fritid (art. 12, 13 og 31)?
Inngår forpliktelser og rutiner for samarbeid mellom barneverntjenesten og krisesenteret i kontrakten mellom kommunene om drift av krisesenteret?
- Hvis ikke, er dette formalisert på annen måte?
- Omfatter forpliktelsene konkrete rutiner/ansvarfordeling i samarbeidet, både på generell basis og i enkeltsaker?
Har krisesenteret egne ansatte med ansvar for tilrettelegging av tilbudet til barn (ledende barneansvarlig) og oppfølging av barn (barneansvarlig)? Foreligger det rutinebeskrivelser for disse funksjonene?
Får barn egen kontaktperson (ikke samme som forelder)?
Har krisesenteret rutiner for forberedelse og ivaretakelse av barn som skal til avhør på barnehus?
Er krisesenterets lokaler tilrettelagt for barn og unge (se punkt 8)?
Er det aktiviteter for barn på krisesenteret, tilrettelagt for ulike aldersgrupper?
- For 0 – 6 år?
- 6 – 12 år?
- 12 – 18 år?
- Er frivillige organisasjoner involvert i aktiviteter for barn og unge?
- I tilfelle, stilles det krav om politiattest?
- Får barn samme tilbud og oppfølging, uavhengig som de kommer med mor eller far?
- Inngår informasjon om tilbudet til barn i informasjonen om hvilken hjelp krisesenteret gir (se punkt 9)?

4. Tilrettelegging for menn

Har kommunens krisesentertilbud for menn elementene som et krisesentertilbud skal ha (krisesenterloven § 2):
- et døgntilgjengelig botilbud
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen

5. Samordnet oppfølging

Inneholder avtalen om drift av krisesenteret mellom kommunene:
- definerte forpliktelser for kommunene til å følge opp brukere fra egen kommune
- beskrivelse av samarbeidsrutiner i enkeltsaker mellom:
  - NAV i kommunene og krisesenteret
  - barnevernet i kommunene og krisesenteret
  - boligkontor i kommunene og krisesenteret
  - kommunale helsetjenester og krisesenteret
- konkret hva de ulike tjenestene skal bidra med i ulike faser av oppfølgingen av brukerne (ved ankomst til krisesenteret, under oppholdet, etter oppholdet)?
Er det etablert samarbeid med lovpålagt koordinerende enhet i kommunene om oppfølging av voldsutsatte med rett til individuell plan?
Anbefaler krisesenteret individuell plan for brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester?
- Informerer krisesenteret aktuelle brukere om individuell plan?
- Får brukere bistand til å be om individuell plan?
- Deltar krisesenteret i samarbeid med andre tjenester basert på individuell plan?
- Hvor mange brukere fikk utarbeidet individuell plan forrige år?

6. Bemanning og kompetanse

Har krisesenteret rammebetingelser som gjør det mulig med døgnbemanning (minimum 5 årsverk) med kvalifisert personale (real- eller formalkompetanse)?
Er det foretatt en kartlegging av hvilken kompetanse ansatte ved krisesenteret besitter?
Har krisesenteret samlet sett kompetanse innen områdene:
- Fenomenforståelse – hva er vold i nære relasjoner, voldens ulike former, konsekvenser og reaksjoner på å være utsatt for vold
- Samtale med utsatte for vold i nære relasjoner (kartlegging, veiledning og oppfølging)
- Bearbeidende samtaler (bevisstgjøring om hva vold er, konsekvenser av å være utsatt for vold, hvordan bearbeide voldserfaringer)
- Bruk av tolk i samtaler
- Sikkerhet og beskyttelse (kartlegging av vold/trusler, veiledning om egen sikkerhet og sikkerhetstiltak)
- Rettigheter til hjelp for voldsutsatte, barn og voksne
- Barns rettigheter etter barnekonvensjonen
- Tverretatlig samarbeid, barn og voksne
- Traumestabilisering og miljøterapeutisk arbeid overfor voldsutsatte
- Kunnskap om barn generelt (normalutvikling) og barn utsatt for vold
- Kunnskap om vold som særlig rammer risikoutsatte grupper og individuell tilrettelegging for brukergrupper med særskilte behov:
  - personer med minoritetsbakgrunn
  - personer med funksjonsnedsettelser
  - lhbti-personer
  - personer utsatt for menneskehandel
  - personer med alvorlige psykiske lidelser
  - personer med alvorlig rusproblem
  - personer med svært alvorlige trusler
Har krisesenteret krav til formell kompetanse for ansatte med særlig ansvar for å følge opp barn?
Har krisesenteret oversikt over advokater med god kunnskap innen aktuelle rettsområder for brukere av krisesenteret (strafferett, barnevernloven, skilsmisserett og annullering av ekteskap, barne- og familierett (samvær, omsorg for barn), utlendingsrett (opphold i Norge), voldsoffererstatning, etc.)?
Har krisesenteret rutiner for ekstern veiledning av ansatte ved krisesenteret?

7. Fysisk sikkerhet

Er krisesenterets lokaler sikret i tråd med kravene (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3):
- porttelefon og overvåkningskamera ved dør
- Er det vurdert om krisesenteret har behov for (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3):
  - utvidet inngangsparti eller sluse ved inngang til krisesenteret
  - oversiktlig og skjermet atkomst med lys og bevegelsessensorer tilpasset bygningstype og lokalisering
  - oversiktlig, opplyst og skjermet uteområde. Uteområde tilrettelagt for brukere bør være utformet slik at uønsket inntrenging ikke er mulig
  - hærverkshemmende eller innbruddsikre sikkerhetsglass
  - foreligger det rutiner for å ivareta ansattes sikkerhet som:
- foreligger det rutiner for å ivareta ansattes sikkerhet (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4d), som:
  - rutiner prosedyrer for truende situasjoner
  - rutiner for å følge brukere utenfor krisesenteret
  - rutiner for å hente ut personlige eiendeler fra hjemmet
  - Har krisesenteret HMS-ansvarlig, med særlig fokus på ansattes sikkerhet (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4d)?

sikre dører med sikkerhetslås
sikra vinduer som bare kan åpnes og låses innenfra
innbruddsalarm
skjerma innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområde

8. Lokaler

Er krisesenterets lokaler sikret i tråd med krav til sikkerhet i forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3, jf. punkt 7?
Har lokalene tilstrekkelig kapasitet til:
Har kommunenes krisesentertilbud tilstrekkelig med samtalerom som ivaretar taushetsplikten (krisesenterloven § 5)?
Har kommunens krisesentertilbud lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven , kapittel 3 om universell utforming):
- tilbudet er universelt utformet
- innendørs skilting med blindeskrift
- automatisk døråpnere
- rullestolrampe
- hørselsslynge
- trinnfri adkomst
- trappeheis
- handicaptoaletter
- handicapparkering
- muligheter til å ha med tjenestedyr
- rom for å motta undervisning og gjøre skolearbeid (med nettilgang)
- rom for å gjøre skolearbeid

å gi et botilbud til voldsutsatte som henvender seg og har behov for beskyttelse?
at beboerne kan bli værende på krisesenter inntil varig bolig og nødvendig videre oppfølging fra andre tjenester er på plass og midlertidige løsninger unngås?

Har kommunenes krisesentertilbud rom tilrettelagt for barn og unges behov, dvs.

samtalerom tilrettelagt for barn og unge
lekerom
rom for å treffe venner

trygge utearealer for lek

Er kommunens krisesentertilbud tilrettelagt for voldsutsatte med tjenestedyr eller kjæledyr?

Er det samtalerom hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr?
Er det boenheter hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr eller kjæledyr?
Har krisesenteret muligheter for å henvise til «beredskapshjem» for kjæledyr under et opphold på krisesenter? I tilfelle, inngår dette i informasjonen om tilbudet? (jf. punkt 9)

Tilfredsstiller lokalene kravene til fysisk arbeidsmiljø i arbeidsmiljøloven (kapittel 4)?
Har ansatte i kommunens krisesentertilbud tilgang til egna møterom?

9. Informasjon om tilbudet

Har krisesenteret egen nettside?

Er informasjonen i tråd med sjekkliste for god informasjon om krisesentertilbudet?

Er informasjonen tilgjengelig?

Er det informasjon om krisesentertilbudet på kommunenes nettsider?
Har krisesenteret egen nettside?
Er det lett å finne fram til kontaktinformasjon for krisesenteret, også i en akuttsituasjon?
Er det synlig informasjon om krisesenteret hos tjenester i kommunen som helsestasjon, legekontorer, NAV, etc.?
Er informasjonen universelt utformet og tilgjengelig for alle, jf. krav i Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger?
Er informasjonen tilgjengelig på de mest relevante språk blant kommunens innbyggere?
Inngår informasjon om krisesenteret i informasjon og opplæring for nyansatte i kommunen (om samtaletilbudet og botilbudet)?
Får ansatte i tjenester som møter potensielt utsatte for vold i nære relasjoner (NAV, habiliteringstjenester, hjemmetjenester, psykisk helsevern, rusomsorgen, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.) informasjon om kommunens krisesentertilbud (samtaletilbudet og botilbudet)?
Er relevante lokale bruker- og interesseorganisasjoner gjort kjent med krisesentertilbudet (samtaletilbudet og botilbudet)?

Tilbudet retter seg mot kvinner, menn og barn

Går det tydelig fram at tilbudet retter seg mot menn?
Går det tydelig fram at menn kan ha med seg barn i botilbudet?
Er det behov for særlige informasjonstiltak for å gjøre tilbudet for menn kjent?
Går det eksplisitt fram at tilbudet retter seg mot

personer med funksjonsnedsettelser (hvis det er muligheter for å ha med tjenestedyr, er det viktig at dette er omtalt)
lhbti-personer
personer i samkjønna samliv
voldsutsatte med utfordringer knyttet til rusmisbruk og/eller psykiske lidelser

Avspeiler overskrifter, tekster og bildebruk at tilbudet retter seg mot voldsutsatte med ulikt kjønn, alder, etnisitet, etc.?

Vold er mer enn fysisk vold

Framgår det tydelig at vold i nære relasjoner kan være langt mer enn alvorlig fysisk vold?
Er ulike typer vold beskrevet på en måte som gjør at utsatte kan kjenne seg igjen?
- Psykisk vold: degradering, latterliggjøring, skremmende atferd, manipulering, etc.
- Trusler: om hva som skal skje hvis…, trusler om å bli kastet ut av landet, om å bli utstøtt fra familien, om å miste samvær/omsorg for barn, etc.
- Økonomisk vold: kontroll av inntekt, ikke tilstrekkelige midler til nødvendige utgifter som mat, klær, etc.
- Seksuell vold: press, trusler og tvang til seksuelle aktiviteter man ikke ønsker
- Kontroll og isolasjon: ikke få lov å treffe familie, venner, gå på norskkurs, ta utdanning, restriksjoner på og kontroll gjennom bruk av digitale kommunikasjonsmidler, etc.
- Fysisk vold: slag, spark, lugging, bruk av våpen, etc.
- Æresrelatert vold/negativ sosial kontroll: press/tvang/represalier når det gjelder valg av venner, utdanning, partner, etc.
- Går det fram av informasjonen at psykisk vold og trusler kan være like alvorlig som fysisk vold?

Hva slags hjelp krisesenteret gir

Går det klart fram hvilken hjelp krisesenteret kan gi?
Et trygt sted å bo (botilbudet)
Et sted man kan snakke med noen (samtaletilbudet)

Hva innholdet i hjelpen er

Informasjon, råd og veiledning
Hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (NAV, advokat, politi, etc.)
Hjelp til reetablering i ny bolig
Videre oppfølging etter et opphold på krisesenteret
Oppfølging av barn (gjerne konkret om hvilke typer oppfølging)
Hvis krisesenteret kan tilby hjelp til plassering av kjæledyr under et opphold i botilbudet, er det viktig at dette er eksplisitt omtalt

Om samtaletilbudet

Går det eksplisitt fram at man kan ringe til eller komme til krisesenteret kun for en samtale?
Går det eksplisitt fram at menn kan komme til en samtale?
Går det eksplisitt fram at barn kan komme til en samtale (særlig aktuelt etter et opphold)?

10. Tilrettelegging for tjenestedyr/kjæledyr

Er krisesenteret tilrettelagt for voldsutsatte med tjenestedyr eller kjæledyr?

Er det skjerma boenheter hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr eller kjæledyr?
Har krisesenteret muligheter for å henvise til «beredskapshjem» for kjæledyr under oppholdet?
Inngår dette i informasjonen om krisesentertilbudet (se punkt 9)?

11. Brukermedvirkning

Har krisesenteret et system for å innhente brukernes synspunkter på hjelpen de får?
Har krisesenteret et system for å involvere brukerne i utformingen av tilbudet senteret gir?

For å sikre et helhetlig krisesentertilbud for voldsutsatte, og som kan gi mest mulig forutsigbare rammebetingelser for krisesenterets drift, kan en samarbeidsavtale gjerne omfatte følgende:

1. Formål for samarbeidet

2. Lovhjemler som regulerer samarbeidet mellom kommunene

Avhengig av lovhjemmel for samarbeidet:

formelle krav til styring og drift
om drift, samarbeid og særlige utfordringer
hvordan involverte kommuner skal informeres
overfor egne innbyggere
kommunenes representasjon og innsyn i styring og drift
rutiner for utarbeidelse og godkjenning av budsjett

3. Finansiering av krisesentertilbudet

prinsipp for utredning av kommunenes bidrag
kommunenes forpliktelser til økonomiske bidrag

4. Krisesenterets ansvar for å informere kommunene

hyppighet av informasjon

5. Kommunens forpliktelser til å informere om sitt krisesentertilbud:

overfor ansatte i relevante tjenester i kommunen

6. Forpliktelser med hensyn til samarbeid mellom kommunens tjenester og krisesenteret:

samarbeid på generelt grunnlag, mellom tjenesteledere
hvilke tjenester som skal delta
hvor ofte de skal møtes
samarbeid/forpliktelser i enkeltsaker, for å skaffe tilveie tjenester for enkeltbrukere ved behov (kan gjerne være et eget vedlegg til avtalen):
NAV-tjenester
barnevern
andre kommunale tjenester
for å sikre barn på krisesenter undervisning/skoleskyss

7. Kommunenes forpliktelser til å bidra med å fremskaffe bolig ved behov

når og hvordan krisesenteret skal varsle kommunen om behov for bolig
hva kommunen er forpliktet til for å bidra med å fremskaffe bolig ved behov

8. Undervisning og skoleskyss

hva kommunen er forpliktet til for å sikre barn på krisesenter undervisning og skoleskyss

9. Kompetanse om vold i nære relasjoner

hva krisesenteret og kommunen skal bidra med for å
sikre kompetanse til å avdekke vold i nære relasjoner
gi gode tjenester til voldsutsatte i kommunen (deltakelse i kompetansehevingstiltak og erfaringsutveksling)

10. Krisesentertilbud for utsatte med særlig behov for oppfølging

hva kommunen og krisesenteret skal bidra med for å sikre krisesentertilbud til voldsutsatte som ikke kan nyttiggjøre det det ordinære tilbudet:
trygt og midlertidig botilbud
oppfølging fra relevante tjenester som habiliteringstjenester, rusomsorg og psykisk helsevern
varighet av avtalen

11. Avtalevilkår

hvordan og hvor ofte avtalen og samarbeidsrutinene skal evalueres underveis
vilkår knyttet til oppsigelse av avtalen

1. Forebyggende arbeid mot vold i nære relasjoner

Har kommunen et systematisk forebyggende arbeid mot vold i nære relasjoner, som:
- informasjon til barn, familier om vold i nære relasjoner og hjelpetilbud for utsatte og utøvere?
- kommunal samhandlingsmodell på tvers av tjenester (basistjenester for barn og familier, barneverntjenesten og spesialisthelsetjenesten), som har til hensikt å fange opp utsatte barn og unge, samt deres familier på et tidlig tidspunkt?
- konsultasjons- eller veiledningsteam der ansatte kan drøfte anonym bekymring for barn og familier, og få råd om håndtering?
- felles kompetanseheving av ansatte på tvers av tjenester om forebygging av vold, rus og psykisk helse?
- Samarbeid med regionale ressurssentre innen vold i nære relasjoner (RVTS), rus (Korus) og psykisk helse (RKBU)?

2. Kommunens krisesenter

Innhold i tilbudet

Har kommunen et krisesentertilbud som omfatter (krisesenterloven § 2):
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig botilbud
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen
Hvor stor andel av beboerne får tildelt en egen kontaktperson?
Hvor stor andel av beboerne får tilbud om:
- samtaler
- generell kartlegging
- kartlegging av vold og trusler
- plan for oppfølging under oppholdet
- sikkerhetsplan
foreligger det beskrivelse av ansvaret for kontaktperson for voksne?

Tilrettelegging for barn

Har kommunen et krisesentertilbud tilrettelagt for barn der
- barns rettigheter etter annet lovverk (opplæringsloven, barnevernloven, helselovgivningen, etc.) blir ivaretatt (krisesenterloven § 3)?
- barn får oppfylt sine rettigheter etter barnekonvensjonen når det gjelder å si sin mening, bli hørt, få informasjon og muligheter for lek og fritid (art. 12, 13 og 31)?
- barn får sin egen kontaktperson, og det foreligger en beskrivelse av kontaktpersonens oppgaver?
- det er krav om at krisesentertilbudet skal ha ansatte med barnefaglig kompetanse?
- formalisert samarbeid, inkl. konkrete samarbeidsrutiner, mellom barneverntjenesten i kommunen og krisesentertilbudet?
- opplysningsplikten til barneverntjenesten ivaretas (krisesenterloven § 6)?
- samtaletilbudet (dagtilbud) og tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (krisesenterloven § 2) gjelder også for barn?
- rutiner for å sikre at barn som blir tatt med til krisesenteret kan starte opp i barnehage/skole så fort som mulig (opplæringsloven §§ 2.1 og 8.1)?
- rutiner som sikrer at barn som kan gå på skole raskt får innvilget skoleskyss ved behov (rundskriv fra Utdanningsdirektoratet 3-2009)?
- rutiner som sikrer at barna får undervisning på krisesenteret, når de ikke kan gå på ordinær skole?
- barn får en likeverdig oppfølging, uavhengig av om de kommer med mor eller far?
- med lokaler som er tilpasset barns behov?
- informasjon om tilbudet til barn i kommunens informasjon om hvilken hjelp krisesentertilbudet gir inngår i informasjonen om kommunens krisesentertilbud (se punkt 7)?

Tilrettelegging for voldsutsatte med særskilte behov

Er det rutiner som sikrer at brukere av krisesentertilbudet som har behov for det får tilgang til kvalifisert tolk (krisesenterloven § 3), når det gjelder
- morsmål
- tegnspråktolk
- døveblindtolk
Har kommunens krisesentertilbud lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven , kapittel 3 om universell utforming), se punkt 6?

Tilrettelegging for menn

Har kommunens krisesentertilbud for menn elementene et krisesentertilbud skal ha (krisesenterloven § 2):
- et døgntilgjengelig botilbud
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen
Har kommunen nødvendig kompetanse til faglig oppfølging av sitt krisesentertilbud, dvs. kompetanse om:
- vold i nære relasjoner som fenomen
- krisesenterloven/et helhetlig krisesentertilbud
- kommunens innsats mot vold i nære relasjoner/tverretatlig samarbeid
Har kommunens krisesentertilbud rammebetingelser som gjør det mulig med døgnbemanning (minimum 5 årsverk) med kvalifisert personale (real- eller formalkompetanse)?
Har kommunens krisesentertilbud døgnbemanning med ansatte som har nødvendig kompetanse (real- eller formalkompetanse)?

Fysisk sikkerhet

Er kommunens krisesentertilbud sikret i tråd med kravene (forskrift for fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet § 3), det vil si:
- porttelefon og overvåkningskamera ved dør
- sikre dører med sikkerhetslås
- sikra vinduer som bare kan åpnes og låses innenfra
- innbruddsalarm
- skjerma innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområde
Har kommunen vurdert (forskrift for fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet § 3) om krisesentertilbudet har behov for:
- utvidet inngangsparti eller sluse ved inngang til krisesenteret
- oversiktlig og skjermet atkomst med lys og bevegelsessensorer tilpasset bygningstype og lokalisering
- oversiktlig, opplyst og skjermet uteområde. Uteområde tilrettelagt for brukere bør være utformet slik at uønsket inntrenging ikke er mulig
- hærverkshemmende eller innbruddsikre sikkerhetsglass

Lokaler

Har kommunens krisesentertilbud lokaler som er sikret i tråd med kravene i forskrift for fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet § 3, jf. punkt 6?
Har kommunens krisesentertilbud tilstrekkelig kapasitet til:
Har kommunenes krisesentertilbud tilstrekkelig med samtalerom som ivaretar taushetsplikten (krisesenterloven § 5)?
Har kommunens krisesentertilbud lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven , kapittel 3 om universell utforming):
- tilbudet er universelt utformet
- innendørs skilting med blindeskrift
- automatisk døråpnere
- rullestolrampe
- hørselsslynge
- trinnfri adkomst
- trappeheis
- handicaptoaletter
- handicapparkering
- mulig å ha med tjenestedyr
- rom for å motta undervisning og gjøre skolearbeid (med nettilgang)
- å gi et botilbud til voldsutsatte som henvender seg og har behov for beskyttelse?
- at beboerne kan bli værende på krisesenter inntil varig bolig og nødvendig videre oppfølging fra andre tjenester er på plass og midlertidige løsninger unngås?
Har kommunenes krisesentertilbud rom tilrettelagt for barn og unges behov, dvs.
- samtalerom tilrettelagt for barn og unge
- lekerom
- rom for å treffe venner
- trygge utearealer for lek
Er kommunens krisesentertilbud tilrettelagt for voldsutsatte med tjenestedyr eller kjæledyr?
- Er det samtalerom hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr?
- Er det boenheter hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr eller kjæledyr?
- Har krisesenteret muligheter for å henvise til «beredskapshjem» for kjæledyr under et opphold på krisesenter? I tilfelle, inngår dette i informasjonen om tilbudet? (jf. punkt 8)
Tilfredsstiller lokalene kravene til fysisk arbeidsmiljø i arbeidsmiljøloven (kapittel 4)?
Har ansatte i kommunens krisesentertilbud tilgang til egna møterom?

3. Samordnet oppfølging av voldsutsatte

Inneholder avtalen om drift av krisesenteret mellom kommunene:
- forpliktelser for kommunen til å følge opp brukere fra egen kommune
- beskrivelse av samarbeidsrutiner og i enkeltsaker mellom:
  - NAV-kommune og krisesenteret
  - kommunens barneverntjeneste og krisesenteret
  - kommunens boligkontor og krisesenteret
  - kommunale helsetjenester og krisesenteret
- konkret hva de ulike tjenestene skal bidra med i ulike faser av oppfølgingen av brukerne (ved ankomst til krisesenteret, under oppholdet, etter oppholdet)?

4. Beskyttelse og hjelp til personer med særlig risiko for vold

Er det etablert samarbeid mellom lovpålagt koordinerende enhet i kommunen og kommunens krisesentertilbud om oppfølging av voldsutsatte med rett til individuell plan?
Benytter kommunen individuell plan i oppfølgingen av voldsutsatte?
Er det etablert formaliserte samarbeidsrutiner mellom kommunens tjenester rettet mot brukergrupper med særlig risiko for å utsettes for vold (NAV, habiliteringstjenester, psykisk helse- og rustjenester, hjemmetjenester, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.) og kommunens krisesentertilbud?
Har kommunen et tilrettelagt krisesentertilbud (samtaletilbud og botilbud) til voldsutsatte som ikke kan nyttiggjøre seg kommunens ordinære tilbud (krisesenterloven § 2, om «tilsvarande tilbod»)?

5. Brukermedvirkning

Er voldsutsatte involvert i utarbeidelse eller revidering av kommunal handlingsplan mot vold i nære relasjoner?
Har kommunen brukerråd eller erfaringskonsulenter? Er det voldsutsatte i brukerrådet/som erfaringskonsulenter?

6. Tilbud til utøvere av vold

Har kommunen tilbud for sine innbyggere om:
- Kurs i sinnemestring
- Hjelp og behandling for utøvere av vold?
Har kommunen samarbeid med Alternativ til vold (ATV) om tilbud for voldsutøvere?

7. Informasjon om krisesentertilbudet

Har kommunen informasjon om sitt krisesentertilbud på egne nettsider?
Er kommunens informasjon om krisesentertilbudet i tråd med sjekkliste for god informasjon om krisesentertilbudet?
Har kommunen rutiner for å sikre at alle ansatte i alle brukerretta instanser og tjenester har kunnskap om kommunens krisesentertilbud, slik at de kan informere om og ta kontakt på vegne av aktuelle brukere?

8. Internkontroll av kommunens krisesentertilbud

Omfatter internkontrollen (krisesenterloven § 8) av kommunens krisesentertilbud hvorvidt:

Krisesenterilbudet har de lovpålagte elementene (krisesenterloven § 2):
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig botilbud
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen
krisesentertilbudet omfatter helhetlig oppfølging/samordning av kommunens tjenester for voldsutsatte (krisesenterloven § 4), gjennom samordning av tjenester
- fra krisesenteret
- fra andre tjenester?
barns rettigheter etter annet lovverk (opplæringsloven, barnevernloven, helselovgivningen, etc.) blir ivaretatt under oppholdet (krisesenterloven § 3)?
barn får oppfylt sine rettigheter etter barnekonvensjonen når det gjelder å si sin mening, bli hørt, få informasjon og muligheter for lek og fritid (art. 12, 13 og 31)?
opplysningsplikten til barneverntjenesten ivaretas (krisesenterloven § 6)?
barn får en likeverdig oppfølging, uavhengig av om de kommer med mor eller far?
ansattes sikkerhet er ivaretatt (forskrift for fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet § 4d)
krisesenteret har ansatte med kompetanse innenfor nødvendige områder?
brukeres erfaringer og tilbakemeldinger innhentes på en systematisk måte?
taushetsplikten ivaretas (krisesenterloven § 5?

9. Kommunal koordinator

Har kommunen en kommunal koordinator for å samordne arbeidet mot vold i nære relasjoner?
Har lovpålagt koordinerende enhet ansvar for å koordinere kommunens innsats mot vold i nære relasjoner?

10. Kommunal handlingsplan mot vold i nære relasjoner

Har kommunen en handlingsplan mot vold i nære relasjoner:

som er politisk vedtatt eller revidert siste tre år?
hvor krisesentertilbudet inngår som et viktig tiltak for voldsutsatte som trenger råd/veiledning (samtaletilbud) eller beskyttelse (botilbud)?
som omfatter:
- alle former for vold i nære relasjoner (inkl. æresrelatert vold, seksuelle overgrep)
- grupper med særlig risiko for vold:
  - personer med funksjonsnedsettelser
  - eldre
  - personer med alvorlige utfordringer knyttet til rusmisbruk
  - personer med alvorlige psykiske lidelser
  - utsatte for æresrelatert vold
  - hjelpetiltak rettet mot utsatte og utøver av vold i nære relasjoner
  - hvordan relevante tjenester skal samarbeide (tverretatlig samarbeid og koordinering)
  - hvordan kommunens tilbud skal gjøres kjent (informasjon)?

Barne-, ungdoms- og familiedirektoraret har utarbeidet flere verktøy for kommunene:

Brosjyren Kommunens helhetlige innsats mot vold i nære relasjoner
Utskriftsversjonen av brosjyren Kommunens helhetlige innsats mot vold i nære relasjoner som kan skrives ut og brettes til et lite hefte
Her kan du bestille brosyren i papireksemplarer.
Veileder til krisesenterloven

Kommunens krisesenter - faglige anbefalinger for rammer og innhold i tilbudet

Det er kommunen som etter krisesenterloven er ansvarlig for innholdet i krisesentertilbudet. I denne delen finner du faglige anbefalinger for rammer og innhold i tilbudet. Dette kan være særlig nyttig for kommunen og krisesenterets leder, i utformingen av tilbudet.

Krisesenterloven

Kommunens krisesentertilbud reguleres av krisesenterloven. Loven gir alle kommuner en likelydende plikt til å sørge for et helhetlig krisesentertilbud for kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner (§1). De enkelte bestemmelsene i krisesenterloven omhandler:

Formålet et med krisesenterloven (§1)
Hva krisesentertilbudet skal inneholde (§2)
Individuell tilrettelegging av tilbudet (§3)
Samordning av tjenester (§4)
Taushetsplikt (§5)
Opplysningsplikt til barneverntjenesten (§6)
Krav om politiattest (§7)
Kommunens internkontroll (§8)
Statlig tilsyn (§9)

Krisesenterloven (lovdata)

Veileder til krisesenterloven

Forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet

Å gi voldsutsatte beskyttelse mot ny vold inngår i hovedformålet med krisesentertilbudet. Det er derfor utarbeidet en forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet. Forskriften med kommentarer konkretiserer lovens krav og omhandler:

virkeområde og formål for forskriften (§1)
kommunens ansvar for den fysiske sikkerheten i krisesentertilbudet (§2)
krav til fysisk sikring av krisesentrenes lokaler (§3)
sikkerhetstiltak for den enkelte bruker (§4)

Forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet

Tilsyn med kommunen etter krisesenterloven

Statsforvalter skal føre tilsyn med om kommunen oppfyller sine pålagte plikter etter krisesenterloven (§ 9). Tilsynet er avgrenset til

§ 2 om innhold i tilbudet
§ 3 om individuell tilrettelegging
§ 4 om samordnet oppfølging
§ 8 om internkontroll

Statsforvalter fører tilsyn med kommunen, men må også ha tilgang til krisesentertilbudet kommunen benytter.

Statsforvalter står fritt til å velge metode for tilsynet, men det skal skje etter gjeldende regler for tilsyn i kommunelovens kapittel 10 a.

Hvis statsforvalter avdekker lovbrudd, skal reaksjoner rettes mot kommunen, som har ansvar for at eventuelle pålegg følges opp.

Les mer om Statsforvalterens tilsyn med krisesentertilbudet her.

Kommunens krisesentertilbud skal etter krisesenterloven (§ 2) omfatte fire hovedelementer:

1. Trygt og midlertidig botilbud

Botilbudet skal være gratis og tilgjengelig hele døgnet, hele året.
Botilbudet skal være midlertidig
Botilbudet skal være trygt

2. Samtaletilbud (dagtilbud)

Krisesenteret skal gi tilbud om samtaler, som en selvstendig del av tilbudet. Tilbudet skal være gratis. Samtaler er særlig aktuelt for:

voldsutsatte som ikke har behov for beskyttelse i botilbudet, men trenger informasjon, råd og veiledning
som oppfølging i reetableringsfasen, etter et opphold på krisesenter

3. Telefontilbud

Voldsutsatte skal kunne henvende seg på telefon til krisesenteret for å få råd og veiledning hele døgnet, hele året.

4. Tilbud om oppfølging i reetableringsfasen

Oppfølging i reetableringsfasen kan være både

fortsatt hjelp fra krisesenteret
oppfølging fra andre tjenester brukeren trenger hjelp fra

Oppfølgingen skal være samordnet og helhetlig, og kan foregå gjennom bruk av individuell plan (krisesenterloven § 4).

Krisesenteret som lavterskeltilbud

Utsatte for vold i nære relasjoner skal kunne henvende seg direkte til krisesenteret, uten henvisning eller timeavtale (krisesenterloven § 2). De skal i utgangspunktet ikke avvises, men få en individuell vurdering av sin situasjon og sine hjelpebehov. Oppholdsstatus i Norge og kommunetilhørighet skal i følge krisesenterlovens forarbeider ikke inngå i vurderingen av om voldsutsatte som henvender seg skal få tilbud om hjelp.

Tilrettelagt krisesentertilbud

Enkelte voldsutsatte kan ha vansker med å nyttiggjøre det det ordinære krisesentertilbudet. Hvis det ikke er mulig å gi et tilbud innenfor det ordinære krisesenteret, forutsetter loven et «tilsvarende tilbud» (krisesenterloven § 2)

Innhold i tilbudet til brukerne

Råd og veiledning

Krisesenteret skal gi den enkelte bruker støtte, råd og veiledning (krisesenterloven § 2). Dette innebærer at samtaler utgjør det viktigste arbeidsredskapet. Nettopp samtaler med ansatte, med kompetanse om vold i nære relasjoner, verdsettes høyt av brukerne.

Ett sentralt tema i samtalene må være kartlegging og veiledning når det gjelder den enkeltes sikkerhet (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4a).

Samordning av tjenester

Kommunen skal sørge for at voldsutsatte får helhetlig oppfølging (krisesenterloven § 4), gjennom samordning av tjenester fra krisesenteret og fra andre instanser. Den enkelte bruker skal få hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (§ 2). Kommunen skal sørge for at barn får oppfylt de rettigheter de har etter annet lov- og regelverk (§ 3). Samordning av tjenester kan foregå ved bruk av individuell plan (§ 4). Samordning av tjenester forutsetter:

konkrete samhandlingsmodeller i kommunen
rutiner for tverretatlig samarbeid i oppfølging av voldsutsatte, på tjenestenivå og i enkeltsaker

Kravet om samordning av tjenester gjelder uavhengig av om krisesenteret er lokalisert i egen eller annen kommune. Samarbeidsrutiner kan gjerne inngå i samarbeidsavtalen mellom kommunene. Les mer om samarbeid mellom kommuner om krisesentertilbud.

Systematisk oppfølging – kontaktperson

For å sikre systematisk oppfølging av den enkelte bruker, både ved krisesenteret og når det gjelder kontakt med andre tjenester, er det en fordel at den enkelte har egen kontaktperson/ hovedkontakt blant de ansatte. Dette verdsettes også som oftest av brukerne. Det bør foreligge en rutinebeskrivelse for hva ansvaret som kontaktperson omfatter.

Kartlegging

Foreta kartlegging av barnets situasjon: livssituasjon, vold/trusler, reaksjoner, hjelpebehov, ønsker for livet videre/etter oppholdet, etc.
- Hvis barnet har vært på samme eller annet krisesenter tidligere:
  - La barnet fortelle om hva som var bra og ikke bra, hva som bør være annerledes nå
  - se på barnets og forelders journal fra tidligere opphold
  - snakke med ansatte som har jobbet med familien tidligere

Regelmessige samtaler

Gjennomføre regelmessige samtaler med barnet, inkl. å innhente samtykke fra forelder til dette
- Bistå barnet med utfordringer hun/han strever med som følge av volden og det å bli tatt med til krisesenteret
- Forberede barnet hvis det skal ha samvær med voldsutøver, snakke med barnet etterpå, samtale med forelder på krisesenteret om samværet

Oppfølging/ progresjon

Utarbeide plan for oppfølging og sikkerhetsplan under oppholdet, i samarbeid med barnet, forelder og evt. barnevernet
- Legge til rette for en så forutsigbar hverdag som mulig for barnet under oppholdet
- Samarbeide med kontaktperson for forelder
- Være en støtteperson for barnet i møte med andre tjenester, hvis hun/han ønsker det
- Forberede og bistå barnet ved et eventuelt avhør på barnehus, følge opp barnet etter avhør
- Planlegge tilværelsen etter oppholdet, sammen med barnet og forelder
- Sikre at barnets behov og ønsker tas med i planleggingen av familiens liv etter oppholdet (bosted, bolig, etc.)
- Avklare om barnet ønsker fortsatt kontakt med krisesenteret etter oppholdet
- Holde kontakt med/følge opp barnet etter oppholdet

Kontakt med andre tjenester/instanser

Innhente samtykke fra forelder til å ta kontakt med andre tjenester som barnet trenger hjelp fra, inkl. barneverntjenesten, familievernet, helsetjenester, etc.
- Være barnets talerør internt på krisesenteret og overfor eksterne instanser og tjenester
- Legge til rette for at barnet så fort som mulig kommer i gang med barnehage/skole
- Hovedansvarlig for samarbeid med barneverntjenesten om barnet:
  - Få oversikt over om barnet og familien allerede har kontakt med barneverntjenesten Raskest mulig etter ankomst. Hvis ja, be om samtykke til å ta kontakt med saksbehandler, inkludert navn og kontaktinformasjon.
  - Vurder om det er behov for å involvere barneverntjenesten i arbeidet med å få barnet i gang i barnehage eller skole.
  - Informer barnet/omsorgspersonen om muligheten for råd, veiledning eller annen hjelp fra barnevernet, og vurder i fellesskap nytten av slik hjelp.
  - Vurder om det er behov for å involvere barneverntjenesten i forberedelser av tilværelsen etter oppholdet på krisesenteret.
  - Vurder om barnets omsorgssituasjon utløser opplysningsplikten til barnevernstjenesten, evt. utarbeid bekymringsmelding.
  - Delta på samarbeidsmøter med barnevernet.
  - Vurder om det i situasjonen etter oppholdet vil være fordelaktig for barnet/familien med oppfølging fra barnevernet, i tilfelle involvere tjenesten (etter samtykke eller bruk av opplysningsplikten).
  - Lag bekymringsmelding i tilfeller der barnet blir tatt med tilbake til voldsutøver.
- Bistå forelder i kontakt med barnehage, skole, barnevern og Barnehus, hvis hun/han ønsker det

Foreldrestøtte (i samarbeid med forelders kontaktperson)

Gi råd og veiledning til forelder om samspill med barnet
- Ta initiativ til, sammen med forelder, å markere viktige dager for barnet, som bursdag, høytider, andre begivenheter

Journalføring

Vitne hvis det kommer sak i retten (straffesak, sak om samvær eller omsorg for barn)
- Holde barnets journal oppdatert
- Sørge for at barnet registreres i brukerstatistikken

For å sikre systematisk oppfølging av beboerne, uavhengig av den enkelte ansatte, bør det foreligge en rutinebeskrivelse for hva ansvaret som kontaktperson omfatter. Det kan for eksempel være:

Kartlegging

foreta systematisk kartlegging av
beboerens situasjon
vold/trusler og trusselbilde og hjelpebehov

Hvis beboer har vært på samme eller annet krisesenter tidligere:

se på journal fra tidligere opphold
snakk med ansatte som jobbet med vedkommende
snakk med bruker om hva som var positivt/negativt ved tidligere opphold og hva som kan gjøres annerledes nå for å unngå nye opphold

Regelmessige samtaler

gjennomfør regelmessige samtaler, med utgangspunkt i temaer fra
kartlegging
plan for oppfølging
bestille tolk til samtalene ved behov
informer om krisesenterets rutiner ved kritiske situasjoner (brann, trusler)

Oppfølging/progresjon

Du er hovedansvarlig for:

progresjon i saken under oppholdet
forberedelse til reetablering
oppfølging etter oppholdet

I samarbeid med beboeren, lag en plan med konkrete mål for oppholdet

I samarbeid med brukeren, lag en sikkerhetsplan

Koordiner krisesenterets hjelpetiltak overfor brukeren

Hvis brukeren har barn, samarbeid med kontaktperson for barnet/barna

Kontakt med andre instanser/tjenester

hvis bruker trenger hjelp fra andre tjenester:
informer om hvilken hjelp andre tjenester og instanser kan gi
bistå med å etablere kontakt
innhent nødvendig samtykke til å ta kontakt (samtykkeskjema)
følg bruker til møter med andre instanser ved behov
foreta en avslutningssamtale hvor
samarbeid og hjelp etter oppholdet planlegges
oppholdet evalueres

Journalføring

innhent samtykke til å opprette og oppbevare journal
hold beboerens journal oppdatert
vitne i evt. rettssaker
sørg for at brukeren registreres i brukerstatistikken

Forelder og barn bør ha hver sin kontaktperson. Kontaktpersonen skal ivareta brukerens interesser, og i enkelte situasjoner kan foreldre og barnet ha motstridende interesser. Det er derfor viktig at begge parter har en egen kontaktperson blant de ansatte.

Organiseringen av arbeidet bør i tillegg sikre at den enkelte beboer får hjelp og omsorg også når kontaktpersonen ikke er på jobb, enten det skyldes turnus, sykdom, ferieavvikling eller annet fravær.

Når kjemien ikke stemmer

For å etablere tillit og å kunne snakke om sensitive temaer, er det nødvendig at brukeren og kontaktpersonen har en god relasjon.

"Jeg kan ikke snakke med min kontaktperson om at jeg ikke liker måten hun snakker til meg på … Jeg trenger noen å prate med, men jeg har ikke god kjemi med min kontaktperson. Jeg vet ikke hvem andre jeg kan fortelle det til, heller."

I enkelte tilfeller forholdet oppleves som vanskelig. Det er viktig at krisesenteret kan fange opp dette og tilby brukeren en annen kontaktperson, uten at noen av partene opplever dette som dramatisk.

"Hadde jeg kommet til feil menneske, hadde det ikke gått bra. Da hadde jeg vært ute igjen. Det skjedde på det forrige stedet."

Nettverksarbeid, samarbeid med frivillige organisasjoner

Brukere av krisesentertilbudet – både voksne og barn – har i en del tilfeller behov for å styrke sitt nettverk. Frivillige organisasjoner kan her spille en viktig rolle. Krisesenteret kan innlede samarbeid med organisasjoner lokalt, som kan tilby:

deltakelse i organisasjonens ordinære aktiviteter
nettverksaktiviteter særlig rettet mot krisesenterets brukere

Les veileder til krisesenterloven

Krisesenterlovens forpliktelser gjelder for alle kommuner. De fleste kommuner samarbeider med kommuner om driften av et krisesenter, enten det er lokalisert i egen kommune eller ikke. Det er en fordel at dette samarbeidet er fundert på en mest mulig konkret avtale.

Samarbeidsavtale om krisesentertilbud

Samarbeidet mellom kommunene om krisesentertilbudet bør ta utgangspunkt i en mest mulig konkret samarbeidsavtale. En samarbeidsavtale legger til rette for:

forutsigbare driftsforhold for krisesenteret
samordnet oppfølging av den enkelte voldsutsatte

Viktige elementer i en samarbeidsavtale:

1. Formål for samarbeidet: et helhetlig krisesentertilbud

Krisesenterlovens formål (§ 1) er å sikre at utsatte for vold i nære relasjoner får et helhetlig krisesentertilbud, gjennom samordning av tjenester fra krisesenteret og fra andre instanser i kommunen (§ 4). Formålet om et helhetlig krisesentertilbud kan gjerne framgå eksplisitt i samarbeidsavtalen.

2. Lovhjemmel for samarbeidet

Samarbeidet mellom kommuner om krisesentertilbudet kan være basert på ulike lovhjemler. Prinsipper for styring og drift vil være knyttet til det konkrete lovgrunnlaget for samarbeidet. Les mer om samarbeid mellom kommuner i veileder til krisesenterloven (s. 30)

3. Kommunens økonomiske bidrag

Det varierer hvordan enkeltkommuners bidrag til drift av krisesentertilbudet fastsettes. En samarbeidsavtale bør klargjøre hvilke prinsipper som ligger til grunn for utregning av kommunens del av driftsutgifter og hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres.

4. Krisesenterets plikt til å informere kommunene om driften

For å ivareta sitt ansvar for krisesentertilbudet, er det viktig at alle involverte kommuner har god kjennskap til både driften av krisesenteret, samarbeidet med kommunene og særlige utfordringer i arbeidet. Avtalen kan gi konkret beskrivelse for hvordan involverte kommuner skal holdes orientert og hyppighet av dette.

5. Kommunens plikt til å informere om krisesentertilbudet

Kommunen har en lovpålagt plikt til å aktivt informere om sine tjenester (kommuneloven § 4). Plikten omfatter informasjon om kommunens hjelpetilbud, inkludert krisesentertilbudet. Kommunens forpliktelser til å informere om sitt krisesentertilbud, både overfor innbyggerne generelt og ansatte i relevante tjenester i kommunen, bør derfor framgå eksplisitt i avtalen.

6. Forpliktelser til samarbeid

Krisesenterlovens forpliktelser (§ 4) om å gi voldsutsatte samordnet oppfølging forutsetter:

hjelp fra krisesenteret
nødvendig hjelp fra andre tjenester, i den utsattes kommune

Kommunens forpliktelser går dermed utover selve krisesenteret. Voldsutsatte vil i mange tilfeller ha behov for hjelp knyttet til utfordringer som bolig, økonomi, helse, sikkerhet, barnevern og barnehage/skole. Dette forutsetter at:

kommunens tjenester deltar i oppfølging av voldsutsatte
det foreligger rutiner for hvordan tjenestene skal samarbeide i enkeltsaker

7. Samarbeid på tjenestenivå: Samarbeidsavtalen for drift av krisesentertilbudet bør omfatte overordnede forpliktelser for kommunens tjenester til å delta i samarbeid med krisesenteret. Det kan for eksempel være regelmessige møter mellom tjenesteledere (barnevern, NAV, kommunalt psykisk helsevern) og krisesenteret. Avtalen bør omfatte hvilke tjenester som skal delta i samarbeidet og hyppighet av møter.

8. Rutiner for samarbeid i enkeltsaker: For å sikre voldsutsatte samordnet oppfølging, bør det foreligge rutiner for samarbeid i oppfølgingen av den enkelte bruker. Sentrale tjenester er for eksempel NAV, barnevern, boligkontor, kommunale helsetjenester, forebyggende innsatser, etc. Rutinene bør klargjøre hvilke instanser som skal bidra, konkret hva de er forpliktet til å bidra med, innenfor hvilke tidsfrister, og i ulike deler av et saksforløp.

Rutinene kan gjerne være et vedlegg som det henvises til i samarbeidsavtalen mellom kommunene. Dette gir rom for at rutinene tilpasses de enkelte tjenestene, at ansatte i tjenester og krisesenteret kan involveres bredt i utarbeidelse og revisjon av rutinene, samtidig som det sikrer at rutinene har formell legitimitet. Rutinene bør inngå i stillingsbeskrivelsene, både i de kommunale tjenestene og på krisesenteret. Rutinene kan gjerne også omfatte konkret navn og kontaktinformasjon for kontaktpersoner på krisesenteret og tjenestene i de ulike kommunene.

9. Bolig for voldsutsatte

Utfordringer knyttet til ny bolig medvirker til at en del beboere blir på krisesenteret lengre enn nødvendig. Kommunen skal medvirke til å skaffe bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet (sosialtjenesteloven § 15).

Rutiner for hvordan krisesenteret varsler kommunen når beboere har behov for ny bolig, og konkret hva kommunen skal gjøre for å fremskaffe bolig, bør inngå i samarbeidsrutinene.

10. Undervisning og skoleskyss

Barn på krisesenter har rett til skolegang. I tilfeller med utfordringer knyttet til sikkerhet eller avstand til skolen, kan det være behov for tilrettelagt undervisning eller skoleskyss. Hvilke tiltak kommunen skal gjøre for å sikre barn på krisesenter skolegang, kan fremgå av avtalen.

Samarbeidsavtalen mellom kommunene kan også omfatte gjensidige forpliktelser til å delta i erfaringsutveksling og kompetanseheving. Ansatte på krisesenteret har nyttig kunnskap om vold i nære relasjoner, om hvordan vold arter seg og om voldsutsattes behov for hjelp, kunnskap som kan trekkes inn i kompetanseheving for kommunale tjenester. Kommunale tjenester kan bidra i kompetanseheving på krisesenteret.

11. Tilbud til voldsutsatte med særlig behov for oppfølging

En voldsutsatt har utfordringer som kan gjøre det vanskelig å nyttiggjøre det det ordinære krisesentertilbudet. Dette gjelder særlig utsatte med funksjonsnedsettelser eller med alvorlige utfordringer knyttet til psykiske lidelser eller rusmisbruk. Hvis det ikke er mulig å gi et tilbud innenfor det ordinære krisesenteret, peker krisesenterloven på et «tilsvarende tilbud» (krisesenterloven § 2).

Samarbeidsavtalen bør omhandle både kommunens og krisesenterets forpliktelser for å sikre et krisesentertilbud for utsatte med særlig behov for tilrettelegging.

Rutinene bør omfatte konkret ansvarsfordeling i tilfeller der voldsutsatte ikke kan nyttiggjøre seg ordinært krisesentertilbud, slik at utsatte sikres:

et trygt botilbud
oppfølging fra relevante instanser som habiliteringstjenester, rusomsorg og psykisk helsevern

Frivillige organisasjoner i lokalmiljøet kan ha flere typer tiltak som voldsutsatte kan dra nytte av. Det kan for eksempel være:

deltakelse i organisasjonens ordinære aktiviteter
nettverksaktiviteter særlig rettet mot krisesenterets brukere
tiltak for å ta vare på brukernes kjæledyr under oppholdet

Nettverksarbeid

Deltakelse i ordinære aktiviteter

Lokale organisasjoner kan ha ordinære aktiviteter som voldsutsatte kan ha nytte og glede av å delta på. Krisesenteret kan gjerne ha oversikt over:

kontaktpersoner i lokale organisasjoner
relevante tiltak og aktiviteter som kan anbefales overfor brukerne

Aktiviteter rettet mot barn og voksne på krisesenter

Enkelte frivillige organisasjoner samarbeider med sitt lokale krisesenter for å gi tilbud om aktiviteter særlig rettet mot barn eller voksne på krisesenteret. Det kan være aktiviteter som foregår på krisesenteret, eller at brukerne blir tatt med på aktiviteter utenfor senteret. Brukere vurderer ofte slike aktiviteter positivt. Sosiale aktiviteter kan være spesielt viktig for mannlige beboere og barn som kommer med far, siden de ofte oppholder seg aleine i botilbudet.

Tilbud om pass av kjæledyr

Ved de fleste krisesentre er det ikke mulig for beboere å ha med seg kjæledyr. For voldsutsatte med kjæledyr, kan frykten for hva som vil skje med dyret være en avgjørende barriere mot å søke hjelp.

Enkelte krisesentre har innledet samarbeid med bedrifter, som sponser opphold i kennel for hunder mens eier oppholder seg på krisesenteret.

Krisesenteret kan også innlede samarbeid med frivillige organisasjoner lokalt, som kan bistå med å rekruttere familier som kan ta vare kjæledyr mens eier befinner seg på krisesenteret.

Hvis krisesenteret kan tilrettelegge slik at kjæledyr kan ivaretas under oppholdet, er det viktig at dette inngår eksplisitt i utadrettet informasjon om tilbudet.

Krav til frivillige

Voldsutsatte er i utgangspunktet i en sårbar situasjon og har krav på beskyttelse. Samarbeidet med frivillige organisasjoner bør derfor konsentreres om organisasjoner som har etablerte rutiner for rekruttering, opplæring og kvalitetssikring av frivillige. Kravene til frivillige må som et minimum omfatte:

å delta på grunnleggende opplæring om vold i nære relasjoner, konsekvenser av vold og sikkerhet
å signere taushetserklæring vedr. hvem som oppholder seg på krisesenteret og informasjon om brukerne
å forevise politiattest

For at krisesenteret skal være et tilgjengelig lavterskeltilbud for voldsutsatte som trenger hjelp, må det være kjent blant kommunens innbyggere og i instanser som møter utsatte.

Skal være enkelt å finne

De fleste søker informasjon på nett. Det bør derfor være informasjon om krisesentertilbudet på kommunens nettsider om sine tilbud og på egen nettside for krisesenteret.

Det kan gjerne også være plakater og visittkort man kan ta med seg med kontaktinformasjon til krisesenteret på legekontorer, helsestasjon, NAV-kontor, etc. Det er ofte en akutt krisesituasjon som fører til at utsatte tar kontakt med krisesenteret. Det må derfor være lett å finne fram til krisesenterets kontaktinformasjon:

nettsider
telefonnummer
e-postadresse

Informasjon på ulike språk

Informasjon om tilbudet bør foreligge på de viktigste språkene blant innvandrere i kommunen. En stor andel av krisesentertilbudets brukere har innvandrerbakgrunn: noe over 60 prosent av beboerne og omtrent halvparten av dagbrukerne.

Illustrasjoner og bilder

Det er en vanlig oppfatning at krisesenteret retter seg mot kvinner og i særlig grad brukes av kvinner med minoritetsbakgrunn. I informasjonsmateriell er det derfor viktig å synliggjøre – ikke bare i tekst, men også gjennom bruk av illustrasjoner og bilder – at tilbudet retter seg mot både kvinner og menn, voksne og barn, personer med funksjonsnedsettelser og utsatte med ulik etnisk bakgrunn og hudfarge, inkludert personer uten innvandrerbakgrunn.

Informasjonen skal være universelt utformet

Kommunens informasjon skal være utformet i tråd med kravene til universell utforming av informasjon (Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger). Dette sikrer at informasjonen også kan være tilgjengelig for personer med funksjonsnedsettelser.

Er informasjonen tilgjengelig?

Er det informasjon om krisesentertilbudet på kommunenes nettsider?
Har krisesenteret egen nettside?
Er det lett å finne fram til kontaktinformasjon for krisesenteret, også i en akuttsituasjon?
Er det synlig informasjon om krisesenteret hos tjenester i kommunen som helsestasjon, legekontorer, NAV, etc.?
Er informasjonen universelt utformet og tilgjengelig for alle, jf. krav i Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger?
Er informasjonen tilgjengelig på de mest relevante språk blant kommunens innbyggere?
Inngår informasjon om krisesenteret i informasjon og opplæring for nyansatte i kommunen (om samtaletilbudet og botilbudet)?
Får ansatte i tjenester som møter potensielt utsatte for vold i nære relasjoner (NAV, habiliteringstjenester, hjemmetjenester, psykisk helsevern, rusomsorgen, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.) informasjon om kommunens krisesentertilbud (samtaletilbudet og botilbudet)?
Er relevante lokale bruker- og interesseorganisasjoner gjort kjent med krisesentertilbudet (samtaletilbudet og botilbudet)?

Tilbudet retter seg mot kvinner, menn og barn

Går det tydelig fram at tilbudet retter seg mot menn?
Går det tydelig fram at menn kan ha med seg barn i botilbudet?
Er det behov for særlige informasjonstiltak for å gjøre tilbudet for menn kjent?
Går det eksplisitt fram at tilbudet retter seg mot

personer med funksjonsnedsettelser (hvis det er muligheter for å ha med tjenestedyr, er det viktig at dette er omtalt)
lhbti-personer
personer i samkjønna samliv
voldsutsatte med utfordringer knyttet til rusmisbruk og/eller psykiske lidelser

Avspeiler overskrifter, tekster og bildebruk at tilbudet retter seg mot voldsutsatte med ulikt kjønn, alder, etnisitet, etc.?

Vold er mer enn fysisk vold

Framgår det tydelig at vold i nære relasjoner kan være langt mer enn alvorlig fysisk vold?
Er ulike typer vold beskrevet på en måte som gjør at utsatte kan kjenne seg igjen?
- Psykisk vold: degradering, latterliggjøring, skremmende atferd, manipulering, etc.
- Trusler: om hva som skal skje hvis…, trusler om å bli kastet ut av landet, om å bli utstøtt fra familien, om å miste samvær/omsorg for barn, etc.
- Økonomisk vold: kontroll av inntekt, ikke tilstrekkelige midler til nødvendige utgifter som mat, klær, etc.
- Seksuell vold: press, trusler og tvang til seksuelle aktiviteter man ikke ønsker
- Kontroll og isolasjon: ikke få lov å treffe familie, venner, gå på norskkurs, ta utdanning, restriksjoner på og kontroll gjennom bruk av digitale kommunikasjonsmidler, etc.
- Fysisk vold: slag, spark, lugging, bruk av våpen, etc.
- Æresrelatert vold/negativ sosial kontroll: press/tvang/represalier når det gjelder valg av venner, utdanning, partner, etc.
- Går det fram av informasjonen at psykisk vold og trusler kan være like alvorlig som fysisk vold?

Hva slags hjelp krisesenteret gir

Går det klart fram hvilken hjelp krisesenteret kan gi?
Et trygt sted å bo (botilbudet)
Et sted man kan snakke med noen (samtaletilbudet)

Hva innholdet i hjelpen er

Informasjon, råd og veiledning
Hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (NAV, advokat, politi, etc.)
Hjelp til reetablering i ny bolig
Videre oppfølging etter et opphold på krisesenteret
Oppfølging av barn (gjerne konkret om hvilke typer oppfølging)
Hvis krisesenteret kan tilby hjelp til plassering av kjæledyr under et opphold i botilbudet, er det viktig at dette er eksplisitt omtalt

Om samtaletilbudet

Går det eksplisitt fram at man kan ringe til eller komme til krisesenteret kun for en samtale?
Går det eksplisitt fram at menn kan komme til en samtale?
Går det eksplisitt fram at barn kan komme til en samtale (særlig aktuelt etter et opphold)?

Innhold i informasjonen:

Informasjonen om kommunens krisesentertilbud bør angi klart hvem tilbudet retter seg mot: kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner eller trusler om vold i nære relasjoner (krisesenterloven § 1).

Krisesenteret er mest kjent som et tilbud for kvinner. Krisesentertilbudet til menn er mindre kjent, både i befolkningen generelt og blant ansatte i tjenester som møter voldsutsatte. At det er et tilbud for menn, og at menn kan ha med seg barn bør framgå klart både i tekst og bildebruk. Det kan også være behov for særlige informasjonstiltak for å gjøre tilbudet til menn godt kjent.

Informasjon bør understreke, både i tekst og utvalg av bilder, at alle utsatte for vold i nære relasjoner kan søke råd og hjelp på krisesenteret. Etablerte oppfatninger om hvem som benytter seg av tilbudet, kan hindre utsatte fra å søke hjelp. I enkelte minoritetsgrupper hersker det forestillinger om at kvinner på krisesenter er moralsk «dårlige kvinner». En vanlig oppfatning er at kun personer med bakgrunn fra ressurssvake grupper bruker tilbudet.

Krisesentertilbudet retter seg også mot voldsutsatte med særlig risiko for vold, og som kan ha behov for tilrettelegging av tilbudet. Dette bør framgå eksplisitt i informasjonen. Det gjelder:

personer med funksjonsnedsettelser
voldsutsatte med utfordringer knyttet til rusmisbruk og/eller psykiske lidelser
lhbti-personer
personer som lever i samkjønna samliv

For voldsutsatte som har barn, kan det være av stor betydning å vite at krisesenteret også gir hjelp til barna. Det bør framgå eksplisitt i informasjonen at både kvinner og menn kan ha med seg barn, sammen med hva slags oppfølging krisesenteret tilbyr barn.

Voldsutsatte tenker ofte ikke at krenkelsene de erfarer er vold. De tenker heller at det dreier seg om problemer, konflikter og kriser. Det kan også være vanskelig å erkjenne overfor seg selv at man er utsatt for vold og at det kan være alvorlige krenkelser. I informasjonen kan det inviteres til å ta kontakt med krisesenteret for å snakke med noen, uten at det avgrenses til vold. Man kan invitere til en samtale med fokus på problemer, konflikter og opplevelse av utrygghet hjemme.

Det bør framgå klart av informasjonen at krisesentertilbudet retter seg mot utsatte for ulike typer krenkelser og med forskjellig alvorlighetsgrad: trusler, psykisk vold, nedverdigelse, isolasjon og kontroll, manipulering, fysisk vold, tvangsekteskap, æresrelatert vold, digital kontroll, økonomisk kontroll, menneskehandel, etc. Det kan gjerne gis konkrete eksempler som utsatte og andre berørte kan kjenne seg igjen i.

"Jeg tenkte at det var mye blåveiser og blåmerker. Jeg hadde ikke det, bare arr på sjelen. Jeg hadde ingen fysiske merker å vise fram".

"Jeg tenkte at jeg skal ikke dit, det er stedet for de som er skamslått, de som ikke kan gå, for eksempel. Eller de som trenger hjelp 24 timer i døgnet".

Sentralt i informasjonen er hva slags hjelp krisesenteret kan gi. Krisesentrene oppfattes av mange først og fremst som et sted man kan bo for en periode. Informasjonen bør derfor eksplisitt omtale alle elementene i hjelpen krisesenteret skal gi (jf. §§ 2 og 3 i krisesenterloven):

et trygt sted å bo (botilbudet)
et sted man kan snakke med noen (samtaletilbudet)

innholdet i hjelpen:

få informasjon, råd og veiledning
få hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (NAV, advokat, politi, etc.)
få hjelp til reetablering i ny bolig
videre oppfølging etter et opphold på krisesenter
oppfølging av barn

Selv om det å komme til krisesenteret kun for en samtale er en selvstendig del av tilbudet (krisesenterloven § 2), er samtaletilbudet mindre kjent.

Voldsutsatte som ikke trenger et botilbud, kan ha stor nytte av samtaler med noen som har kunnskap om vold. Samtaler med voldsutsatte utgjør krisesentrenes spisskompetanse. Informasjonen bør derfor eksplisitt trekke fram muligheten for å snakke med noen som har kunnskap om konflikter og vold, pr. telefon eller ved oppmøte.

Det bør gå eksplisitt fram at man kan få informasjon og veiledning knyttet til temaer som trygghet og sikkerhet, juridisk veiledning knyttet til separasjon/ skilsmisse og samvær og omsorg for barn og hjelp til kontakt med andre tjenester. Det bør også klargjøres at samtaletilbudet retter seg mot menn og barn.

Har ansatte i lokale tjenester kunnskap om kommunens krisesentertilbud?

Ansatte i lokale tjenester møter voldsutsatte i sitt arbeid. En stor del av krisesentrenes brukere har vært i kontakt med andre instanser før de søker hjelp på krisesenteret. Ansatte i tjenestene trenger derfor kunnskap om vold i nære relasjoner og om kommunens krisesentertilbud, for å kunne avdekke vold, informere om og anbefale krisesenteret og bistå den utsatte i å opprette kontakt.

Kunnskap om kommunens krisesentertilbud er spesielt viktig for ansatte i tjenester for personer som har en særlig risiko for å utsettes for vold i nære relasjoner. Dette gjelder for eksempel:

NAV
rusomsorgen
psykisk helsevern
habiliteringstjenester/ hjemmetjenesten
eldreomsorgen
botiltak
tilrettelagt arbeid

Det er derfor viktig at informasjon om kommunens krisesentertilbud inngår i opplæring av nyansatte generelt i kommunen og i opplæring for ansatte i tjenester som møter personer med særlig risiko for å utsettes for vold.

Er lokale brukerorganisasjoner informert?

Det kan være lokale interesse- og brukerorganisasjoner som for innbyggerne i kommunen som kan ha særlig nytte av informasjon om krisesenteret. Det kan være organisasjoner for personer med kroniske sykdommer, personer med funksjonsnedsettelser eller andre typer organisasjoner lokalt.

Kommunen er pliktig til å ha et helhetlig krisesentertilbud for både kvinner og menn (krisesenterloven § 1). Dette innebærer at kravene til innhold også gjelder tilbudet for menn (§ 2). I tillegg har loven et krav om individuell tilrettelegging (§ 3), der kjønn er en sentral dimensjon. Krisesentertilbudet til menn er ofte mindre kjent enn tilbudet til kvinner, noe som peker på behovet for et systematisk informasjonsarbeid i kommunen.

Styrking av samtale- og gruppetilbud for menn

Forekomststudier viser at menn utsettes for vold i nære relasjoner i et betydelig omfang, og i særlig grad psykisk vold. Dette kan tyde på at menn, i noe mindre grad enn kvinner, har behov for fysisk beskyttelse som krisesenterets botilbud gir.

Å snakke med noen om volden man opplever, og å bli trodd når man forteller om krenkende erfaringer, trekkes fram som svært viktig for voldsutsatte, uavhengig av kjønn. Mannlige beboere på krisesenter kan i tillegg oppleve ensomhet og savner det å treffe andre i samme situasjon, nettopp det kvinner gjennom hele krisesentrenes historie har opplevd som positivt ved tilbudet.

Å styrke samtaletilbudet for menn står på denne bakgrunnen sentralt i et krisesentertilbud tilrettelagt for menn (jf. krav om individuell tilrettelegging, krisesenterloven § 3). Dette kan omfatte

enesamtaler
grupper for menn

For å gjøre samtaletilbudet tilgjengelig er det nødvendig med målrettet informasjon om tilbudet, både overfor potensielle mannlige brukere og ansatte i tjenester som møter utsatte menn i sitt arbeid. Det er også nødvendig med et systematisk arbeid for å rekruttere deltakere og å etablere og drifte grupper for utsatte menn.

Botilbud for menn

Kommunens krisesentertilbud skal også omfatte et trygt botilbud for menn (krisesenterloven § 2). Dette forutsetter fysisk sikre lokaler og at botilbud for kvinner og menn er fysisk atskilt.

Botilbudet til menn kan innrettes på flere ulike måter. Regionale tilbud for menn eller skjerma boenheter i tilknytning til eksisterende botilbud kan være ressurseffektivt, både med tanke på lokaler, fysiske sikkerhetstiltak og personalressurser. Krisesentrene peker for eksempel på at botilbud for menn er ubenyttet i perioder.

Et godt tilbud til barn som kommer med far

Utformingen av krisesentertilbudet til menn må ta høyde for at barn skal ha et helhetlig krisesentertilbud, uavhengig av om de kommer med far eller mor.

Regionale/sentraliserte botilbud for menn

Regionale/sentraliserte botilbud for menn kan dekke større områder, og er mest egnet for sentrale strøk. Når det gjelder kvalitet i tilbudet, gjelder de samme krav og anbefalinger som for tilbudet som helhet, inkludert tilbudet til barn.

Skjerma boenheter i tilknytning til eksisterende botilbud

Skjerma boenheter i tilknytning til eksisterende botilbud kan være egne hybler/leiligheter atskilt både fra hverandre og fra det ordinære botilbudet. Dette gjør det mulig med mer fleksibel bruk av lokalene. Enkelte av boenhetene må kunne romme forelder med barn, og det forutsetter et tilrettelagt tilbud for evt. barna.

Boenhetene må

være separat fra det ordinære botilbudet for kvinner
ha eget bad og kjøkken
være lokalisert slik at det er lett tilgang på personale
kunne tilrettelegge for møteplasser hvis det er flere menn

Er krisesentertilbudet for menn kjent?

Krisesentertilbudet til menn er i mange tilfeller mindre kjent enn tilbudet til kvinner. For at tilbudet skal være reelt sett tilgjengelig, må det være kjent, både blant kommunens innbyggere og ansatte som i sitt arbeid møter berørte av vold i nære relasjoner. Dette gjelder særlig ansatte i barnevernet, familieverntjenesten, politiet og helsepersonell, noe som kan medvirke til flere brukere av tilbudet.

Informasjon om kommunens krisesentertilbud til menn, både samtaletilbudet og botilbudet, må eksplisitt inngå i kommunenes informasjon om sine tilbud.

Egne personalressurser til utvikling og informasjon om tilbudet til menn?

Ved de fleste krisesentrene er det de samme ansatte som følger opp både mannlige og kvinnelige beboere. For å sikre et systematisk arbeid for å videreutvikle kvaliteten i tilbudet til menn, anbefales det egen stillingsandel avsatt til dette. Det kan også være nødvendig med et systematisk informasjonsarbeid. Hovedansvaret kan for eksempel være

å utforme det konkrete innholdet i krisesentertilbudet tilrettelagt for menn
rekruttering til og drift av samtalegrupper for menn
utadretta informasjonsarbeid lokalt om krisesentertilbudet til menn

Lovens krav til tilbudet

Barn utgjør en stor del av beboerne på krisesenter: årlig er det over 1500 barn som oppholder seg på krisesenter. Krisesenterloven understreker at barn er selvstendige brukere, på lik linje med kvinner og menn (§1). Dette innebærer at alle lovens krav til innhold i krisesentertilbudet (§2), inkludert tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (§ 2), krav om tilgang til kvalifisert tolk (§3) og samordning av hjelpen (§4), også gjelder for barn.

Det er i tillegg flere bestemmelser i krisesenterloven som særlig omhandler tilbudet til barn:

Kommunen skal sørge for at barn ivaretas på en måte som er tilpasset deres særlige behov, og skal i tillegg sørge for at barn rettigheter etter annet regelverk er oppfylt mens de oppholder seg på krisesenteret (§3).
Ansatte på krisesenteret er ilagt opplysningsplikt til barnevernstjenesten (§6)

Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov. Kommunen har derfor et ansvar for at krisesentertilbudet ivaretar forpliktelsene etter Barnekonvensjonen. Særlig aktuelle artikler er:

artikkel 2 – om ikke-diskriminering
artikkel 3 – om barnets beste
artikkel 12 – om barnets rett til å gi uttrykk for sin mening
artikkel 19 – om forebygging av misbruk/vold/forsømmelse
artikkel 24 – om helse
artikkel 28 – om utdanning
artikkel 31 – om hvile/fritid/lek
artikkel 34 – om vern mot seksuell utnytting

Lokaler tilrettelagt for barn og unge

Et krisesentertilbud godt tilrettelagt for barn stiller krav til lokalene.

Mer om tilrettelegging av lokaler for barn og unge

Kompetanse

Kvalitet i tilbudet til barn forutsetter at krisesenteret har tilstrekkelig bemanning og ansatte med relevant kompetanse om barn generelt og om barn som lever med vold i nære relasjoner. Barnefaglig ansvarlig bør ha barnefaglig/barnevernfaglig kompetanse, mens alle som har ansvar for oppfølging av barn bør ha bred kompetanse på området.

Et helhetlig tilbud til barn

Et krisesentertilbud tilrettelagt for barn betyr at barna blir godt ivaretatt, både som barn flest og som barn med erfaringer med vold. Dette omfatter oppfølging av krisesenteret, samordnet med oppfølging fra andre instanser som barnet kan ha behov for og rett til (krisesenterloven §§ 1, 3, 4 og 6).

Å vokse opp med vold kan ha skadelige konsekvenser, både på kort og lengre sikt. Et helhetlig krisesentertilbud for barn har derfor også et viktig forebyggende siktemål.

En del av barna har gjennom oppveksten flere opphold på krisesenter, noe som kan ha negative konsekvenser for psykisk helse, for viktige relasjoner i barnets liv og for skolegang. Å utforme et helhetlig tilbud for barn og familier, som bidrar til å unngå nye opphold for barn, bør derfor være et sentralt mål.

Rapporteringen fra krisesentertilbudet tyder på at barn, i mindre grad enn voksne, får en systematisk oppfølging. Dette gjelder tilbud som samtaler, systematisk kartlegging generelt, systematisk kartlegging av vold og trusler (som er pålagt også for barn i forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4 a), og utarbeidelse av plan for oppfølging.

For å legge til rette for et helhetlig krisesentertilbud til barn, kan det være en fordel med egne ansatte med ansvar for å utvikle dette tilbudet, ofte kalt barneansvarlige. De fleste krisesentre har egne barneansvarlige (41 av 47 sentre i 2017), noe som har økt over tid.

Hovedansvaret for ledende barneansvarlig kan for eksempel omfatte:

ha hovedansvar for krisesenterets rutiner for kartlegging og oppfølging av barn
være hovedansvarlig for generelt samarbeid med barnehage/skole, barnevernet, barnehus og andre tjenester og instanser barn har kontakt med
legge til rette for fritidsaktiviteter, gruppetilbud, etc. for barn og unge

Det store antallet barn som oppholder seg på krisesenter, tilsier at de fleste ansatte også må kunne følge opp barn. Dette gjør det nødvendig at

For å sikre en systematisk oppfølging av den enkelte bruker, er det en fordel med egen kontaktperson (primærkontakt) blant de ansatte. Dette gjelder også barn.

Barn bør ikke ha samme kontaktperson som forelder. Barnet og foreldre kan i enkelte situasjoner ha motstridende interesser, og da er det viktig at begge parter har sin egen talsperson.

Barn på krisesenter kan ha behov for hjelp fra barneverntjenesten. Omtrent halvparten av barna som blir tatt med til krisesenter er eller allerede vært i kontakt med barnevernet. Formalisert samarbeid mellom kommunens krisesentertilbud og barneverntjenesten og andre instanser (barnehage/skole, helsetjenester, barnehus eller lignende) i kommunen, kan være avgjørende for at barn får den hjelpen de har krav på etter annet lovverk (krisesenterloven § 3).

I samarbeidsavtalen mellom kommunene om drift av krisesenteret, bør det inngå forpliktelser om samarbeid mellom krisesentertilbudet og kommunens barneverntjeneste/andre instanser for barn.

Barn kan ha stor nytte av samtaler med andre barn, om utfordringer som kan være felles for barn som opplever vold og er på krisesenter. Det kan gjerne arrangeres grupper, hvor barna som befinner seg på senteret inviteres til å delta. Samlingen kan omfatte kreative aktiviteter eller spill, sammen med enkel matservering, i tillegg til felles samtaler.

Barn på krisesenter kan ha behov for å delta i fritidsaktiviteter og utvikle nettverk, både under og etter et opphold på krisesenter. Frivillige organisasjoner lokalt kan bidra med både:

ordinære aktiviteter som kan være relevante
aktiviteter særlig rettet mot barn på krisesenter

Kravet om oppfølging i reetableringsfasen gjelder også for barn (krisesenterloven § 2). Aktuelle tiltak kan for eksempel være:

mulighet for å komme på besøk til senteret
fortsatte samtaler med kontaktperson
telefonkontakt, eventuelt samtaler på Skype
invitasjon til aktiviteter, nettverksmøter eller fester på krisesenteret
hjemmebesøk
skole/barnehage-besøk
hjelp til å finne fritidsaktiviteter eller lignende

Noen voldsutsatte kan ha særskilte behov for tilrettelegging for å kunne dra nytte av krisesentertilbudet. Det kan for eksempel gjelde personer med nedsatt funksjonsevne, kronisk syke, personer med alvorlige psykiske lidelser eller rusmisbrukere. Enkelte kan ha vanskelig for å nyttiggjøre seg et opphold ved ordinært krisesenter.

Å være utsatt for vold ha føre til skader som gir funksjonsnedsettelser eller bidrar til å utvikle psykiske problemer eller rusmisbruk. Personer med slike utfordringer kan samtidig ha en særlig risiko for å utsettes for vold i ære relasjoner. Dette understreker det særlige behovet for tilrettelegging av krisesentertilbudet.

Krav om individuell tilrettelegging, innen ordinært eller tilsvarende krisesentertilbud

Kommunen skal sørge for at krisesentertilbudet så langt råd er tilrettelegges for brukerens individuelle behov (krisesenterloven § 3). Individuell tilrettelegging kan være nødvendig for at det skal være et likeverdig tilbud.

Krisesenterlovens forarbeider trekker fram funksjonsevne og voldserfaringer som eksempler på kriterier for tilrettelegging. Hvis det ikke er mulig å gi et tilbud innenfor det ordinære krisesenteret, forutsetter loven et «tilsvarende tilbud» (krisesenterloven § 2).

Individuell tilrettelegging kan gjøres på flere måter:

tilrettelegging av ordinært krisesenter
etablering av egne, tilrettelagte krisesentertilbud

Hvordan kan kommunen etablere et tilrettelagt krisesentertilbud?

Tilrettelegging av krisesentertilbudet for voldsutsatte med særskilte behov for oppfølging kan gjøres på ulike måter, avhengig av hvilke brukergrupper det skal tilrettelegges for. Uavhengig av både målgruppe og hvilken modell som velges, er det erfaringsvis tre elementer som står sentralt:

tilrettelegging av lokaler
samarbeidsrutiner
kompetanse

Tilrettelegging av lokaler

Tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelser kan i mange tilfeller innebære utbedring av krisesenterets lokaler. Mange krisesentre holder til i eldre bygninger, som ikke er bygget for formålet. Viktig tilrettelegging vil være:

universell utforming av lokalene
skjerma boenheter

Rutiner for samarbeid

Voldsutsatte med funksjonsnedsettelser eller alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse eller rusmisbruk vil ofte også ha behov for – og rett til – hjelp etter annet lovverk. Dette kan være NAV, hjemmetjenester, habliliteringstjenester, rusomsorg og psykisk helsevern. Noen får allerede hjelp fra en eller flere tjenester, mens andre kan ha behov for å etablere slik kontakt.

Krisesenterloven § 4 pålegger kommunen å sørge for samordning av tjenestene gjennom tverretatlig samarbeid, og peker særlig på individuell plan som samarbeidsverktøy. Å gi et krisesentertilbud til utsatte med alvorlige utfordringer i tillegg til volden, stiller særlige krav til samarbeid mellom flere tjenester. Å utvikle et tilrettelagt krisesentertilbud for personer med slike typer utfordringer, må derfor omfatte:

Kartlegging av hvilke tilbud og tjenester som finnes lokalt i regi av kommunen, spesialisthelsetjenesten eller andre aktører. Det kan være allmenne helsetjenester (i kommunen), spesialisthelsetjenester (statlig psykisk helsevern eller rusomsorg), NAV, tilrettelagt arbeid og tiltak i regi av frivillige.
Etablere og prøve ut nye former for samarbeid mellom tilbud og tjenester. Hvordan samarbeidet organiseres, bør stå i forhold til hvilke brukergrupper tilbudet rettes mot og hvilke modeller for tilrettelegging som benyttes.

Samarbeidet mellom involverte tjenester bør være nedfelt i ordinære samarbeidsavtaler og rutiner. Det kan i tillegg være behov for egne avtaler og rutiner mellom ulike tjenester og krisesenteret knyttet til å gi et tilbud for utsatte med særskilte behov for tilrettelegging av tilbudet.

For å legge til rette for god informasjonsflyt og koordinerte tjenester for den enkelte, kan det opprettes en ansvarsgruppe med representanter fra deltakende tjenester, i tillegg til den utsatte selv.

Voldsutsatte med funksjonsnedsettelser eller alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse eller rusmisbruk kan ha særlig behov for individuell plan. Erfaring viser samtidig at enkelte brukere ikke ønsker en slik plan, fordi de frykter «å miste råderetten» over eget liv. Dette peker på behovet for enkel og tilrettelagt informasjon om hva individuell plan er.

Kompetanse

Hvordan krisesentertilbudet tilrettelegges for disse brukergruppene, har konsekvenser for hvilken kompetanse som er nødvendig, både ved krisesenteret og i kommunale tjenester. Det er nødvendig at ansatt i krisesentertilbudet har:

overordnet kunnskap om rusmisbruk og psykiske lidelser, for å kunne gjenkjenne de viktigste symptomene og vurdere behov for hjelp fra annen instans
kunnskap om særlige krenkelser personer med funksjonsnedsettelser eller utfordringer knyttet til alvorlige psykiske lidelser/rusmisbruk kan utsettes for
ved behov for beskyttelse: kunne vurdere om enkeltbrukere kan nyttiggjøre seg krisesenterets ordinære botilbud og bo sammen med andre
kunnskap om barn som pårørende
kompetanse i samtaler om vold med utsatte som har alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse eller rusmisbruk

For å gi et tilrettelagt krisesentertilbud for disse brukergruppene, er det nødvendig med et minimum av felles kompetanse på tvers av de involverte tjenestene. Det gjelder grunnleggende kunnskap om:

vold i nære relasjoner og om krenkelser som særlig rammer personer med funksjonsnedsettelse, rusmisbruk og alvorlige psykiske lidelser
konsekvenser av å utsettes for vold og krenkelser
funksjonsnedsettelse, rusmisbruk og alvorlige psykiske lidelser som risikofaktorer for å utsettes for vold.
sikkerhetsarbeid for voldsutsatte
om hverandres tjenester, slik at de vet hva andre kan tilby og hvordan man kan få kontakt med dem

Både ansatte på krisesenteret og i andre involverte tjenester kan ha behov for kompetanseheving. Felles kompetansetiltak kan legge til rette for bedre samarbeid. Ansatte ved krisesentrene har også kompetanse om vold i nære relasjoner som andre tjenester lokalt kan dra nytte av.

Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) har som oppdrag å bistå kommunene med kompetanseheving om vold i nære relasjoner og selvmordsforebygging for tjenester lokalt, samt å legge til rette for lokalt og regionalt samarbeid.

Det er sju regionale kompetansesentre for rus som kan bistå med kompetanseheving

Modeller for tilrettelegging av krisesentertilbudet

I arbeidet med å etablere et tilrettelagt krisesentertilbud kan ulike modeller være hensiktsmessige, avhengig av hvilke brukergrupper det dreier seg om. Her skisseres tre hovedmodeller, som ikke er gjensidig utelukkende. For å kunne tilby et helhetlig krisesentertilbud, vil det være nødvendig å kombinere aspekter ved flere av modellene.

Tilrettelegging av det ordinære krisesenteret for personer med fysiske funksjonsnedsettelser, forutsetter at lokalene er universelt utformet. Det kan også være behov for døvetolk/tegnspråktolk.

For at et ordinært krisesenter skal kunne gi et tilbud til voldsutsatte med alvorlige utfordringer knyttet til psykiske lidelser eller rusmisbruk, vil det være nødvendig med skjerma boenheter.

Samarbeid

Å ha brukere med utfordringer knyttet til funksjonsnedsettelser, rusmisbruk eller alvorlige psykiske lidelser i det ordinære krisesenteret, stiller særlige krav til samarbeid mellom krisesenteret og andre tjenester. Krisesenteret kan ha ansvar for samtaler, kartlegging og oppfølging. Samtidig vil den utsatte i mange tilfeller ha behov for hjelp fra flere andre tjenester, og noen er kanskje allerede involvert. NAV, hjemmetjenester, habliliteringstjenester, rusomsorg, psykisk helsevern og boligtjenester. Brukere med særskilte behov for oppfølging vil i mange tilfeller ha rett til individuell plan, som kan være nyttig for å organisere samarbeidet.

Kompetanse

Å gi et krisesentertilbud for voldsutsatte med alvorlige utfordringer i tillegg til volden, stiller krav til ansattes kompetanse. Personer som er avhengige av hjelp fra andre, er stilt overfor en særlig risiko for krenkelser, både i partner-, familie- og hjelperrelasjoner. Det kan omfatte økonomisk utnytting og unnlatelse å gi nødvendig hjelp. Det krever kunnskap om:

kartlegging av vold som særlig rammer personer med funksjonsnedsettelser
kunne gjenkjenne indikasjoner på alvorlige psykiske lidelser og rusmisbruk
kunnskap om relevante lokale hjelpetiltak innen psykisk helsevern og rusomsorg
kunnskap om individuell plan

Voldsutsatte med alvorlige utfordringer knyttet til psykiske lidelser eller rusmisbruk kan i mange tilfeller ikke nyttiggjøre seg et ordinært krisesenter. Det kan skyldes manglende boevne eller utagerende atferd. Erfaring tyder på at en del ikke får tilbud om hjelp knyttet til volden de utsettes for, hverken fra krisesentrene eller andre tjenester.

Det kan være voldsutsatte som trenger egne tilrettelagte tilbud, jf. forpliktelsen om «tilsvarende tilbud» i krisesenterloven § 2. Kommunen kan for eksempel sette av tilrettelagt plasser for voldsutsatte i etablerte hjelpetilbud innen rusomsorgen eller psykisk helsevern.

Lokaler

Når det gjelder lokaler er det en forutsetning at disse tilfredsstiller kravene til fysisk sikring, for å unngå at uvedkommende kan nå beboeren. Voldsutsatte med alvorlige utfordringer knyttet til psykiske lidelser eller rusmisbruk kan ha særlige vanskeligheter med å ivareta sin egen sikkerhet og nyttiggjøre seg individuelle sikkerhetstiltak. Fysisk sikring av lokalene er dermed desto viktigere.

Samarbeid

Egne plasser for voldsutsatte i andre hjelpetiltak krever godt samarbeid mellom involverte instanser. Det bør utarbeides konkrete rutiner for samarbeid og ansvarsfordeling mellom krisesenteret og det aktuelle hjelpetilbudet i oppfølgingen av den enkelte bruker. Personalet i hjelpetiltaket hvor den utsatte bor bør ha ansvar for:

den daglige oppfølgingen av beboeren
beboerens sikkerhet i tilbudet
samarbeid med andre instanser som beboeren kan ha behov for hjelp fra
planlegging og forberedelse av tilværelsen etter oppholdet

Krisesenterets ansvar kan avgrenses tilbudets spisskompetanse: vold i nære relasjoner og sikkerhet, som for eksempel:

gjennomføre en første samtale og vurdere om voldsutsatte som henvender seg til krisesenteret har behov for plass i det tilrettelagte tilbudet
ta kontakt med det tilrettelagte tilbudet og hjelpe den utsatte dit
gjennomføre samtaler for å kartlegge vold og trusler
vurdere i samarbeid med brukeren hvilke individuell sikkerhetstiltak som er nødvendige og som vedkommende kan gjøre seg nytte av
regelmessige samtaler for å gi råd og veiledning og muligheter for bearbeiding knyttet til spørsmål om vold og sikkerhet

Kompetanse

Når det gjelder kompetanse trenger ansatte i det tilrettelagte tilbudet grunnleggende kunnskap om vold i nære relasjoner generelt, krenkelser som særlig rammer personer med alvorlige utfordringer knyttet til psykiske lidelser eller rusmisbruk, konsekvenser av vold, traumestabilisering og sikkerhetsarbeid. Ansatte i det tilrettelagte tilbudet vil ha en viktig rolle når det gjelder beboerens sikkerhet.

Brukere i lokale hjelpetiltak for personer med alvorlige psykiske lidelser eller rusmisbruk har i en del tilfeller vært utsatt for eller lever med vold. Voldsutsatte som ikke trenger eller vanskelig kan nyttiggjøre seg krisesenterets ordinære botilbud, kan likevel ha stor nytte av samtaler med noen som har spisskompetanse om vold i nære relasjoner. Dette kan ha en stabiliserende effekt og hjelpe utsatte til å både forstå, erkjenne og bearbeide hva vedkommende har vært utsatt for.

Krisesenteret kan gi tilbud om samtaler til brukere i lokale hjelpetiltak, enten på krisesenteret eller i hjelpetiltaket (dagtilbud eller botiltak). Behandling knyttet til det å være utsatt for vold, rusproblemer eller alvorlige psykiske lidelser ligger utenfor krisesentertilbudets mandat og må foregå i tjenester med mandat og kompetanse til dette.

Lokaler

For å kunne gi et samtaletilbud kreves ingen spesiell tilrettelegging av lokaler. I tilfeller hvor samtalene avdekker trusler og behov for beskyttelse, kan det vurderes hva som er mulig av fysisk sikring i tiltaket vedkommende er og hvilke individuelle sikkerhetstiltak han eller hun kan nyttiggjøre seg.

Samarbeid

For å kunne gi et tilbud om samtaler med utsatte brukere i andre hjelpetiltak, forutsettes et formalisert samarbeid. Hjelpetiltaket bør ha ansvar for å informere om tilbudet, legge til rette for samtaler og for å følge opp brukeren. Krisesenterets ansvar kan begrenses til å gi et tilbud om samtaler med informasjon, råd og veiledning om vold i nære relasjoner, sikkerhet og bearbeiding av volden.

Kompetanse

Et samtaletilbud til utsatte brukere i andre hjelpetiltak forutsetter at ansatte i tilbudet kan foreta en overordnet kartlegging av vold og trusler, for å identifisere aktuelle brukere. Det forutsetter også at ansatte både i tiltaket og den krisesenteransatte har kompetanse om vold og krenkelser som særlig rammer personer med alvorlige psykiske lidelser eller rusmisbruk.

Suksesskriterier i arbeid for å til rette krisesentertilbudet

Prosjektarbeid ser ut til å være en egnet metodikk i arbeid med å etablere et tilrettelagt krisesentertilbud. Prosjektarbeid kjennetegnes av at det har et bestemt mål, er tidsavgrenset og har klare budsjettrammer. Det kan være særlig egnet når endringer som krever tverrfaglighet skal gjennomføres.

Erfaringene tyder på at prosjekteierskap og prosjektledelse bør forankres i kommunen. Det kan styrke gjennomføringskraften i arbeidet, som må omfatte lokale tjenester (både kommunale og andre). Dette samsvarer også med krisesenterloven; det er kommunen(e) som skal sørge et helhetlig og tilrettelagt tilbud (§§ 1 og 3).

I etableringsfasen av prosjektet kan det være behov for prosjektleder på fulltid, for å sikre dedikerte ressurser. Det er en fordel at prosjektleder har kunnskap både om kommunen, kommunens tjenester og krisesentertilbudet.

Arbeidet med tilrettelegging av krisesentertilbudet bør forankres godt i kommunen, på så høyt nivå som mulig (helst toppledernivå), og så tidlig som mulig i arbeidet. En realistisk, forpliktende og konkret prosjektplan bør forankres i kommunens ledelse ved oppstart. Samtidig bør det være rom for justeringer av planen underveis i arbeidet.

En sentral del av arbeidet vil være å utvikle, etablere og å prøve ut nye former for samarbeid mellom lokale tjenester. Prosjektplanen bør derfor også forankres godt hos de involverte instansene. Planen bør angi klart hva som forventes av leveranser og resultater underveis. Planen bør inneholde tydelige forventninger og avgrensinger av ansvarsområder mellom krisesenteret og andre instanser, slik at ansvarsforholdene i arbeidet er avklart.

Krisesentertilbudet skal være tilgjengelig og trygt hele døgnet og hele året. Kommunen skal sørge for kvalitet i tilbudet, blant annet ved tilstrekkelige personalressurser og at ansatte har kompetanse til å ivareta brukernes særskilte behov (krisesenterloven § 2).

Anbefalt minimumsbemanning

Kommunens krisesentertilbud skal være tilgjengelig og trygt hele døgnet og hele året (krisesenterloven § 2). Kommunen plikter å sikre at det er ansatte tilgjengelig hele døgnet, for å ivareta brukernes trygghet (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 2).

For å være et tilgjengelig og trygt krisesentertilbud, er det nødvendig med døgnbemanning (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 2). Dette forutsetter at krisesenteret har personale med nødvendig kompetanse og som kan dekke en døgnturnus over lengre tid, i henhold til ordinære krav i arbeidsmiljøloven.

Et forsvarlig krisesentertilbud vil kreve tilstrekkelige personalressurser til døgnbemanning over tid, i tillegg til ledelse, dvs. minimum seks til syv årsverk i brukerrettede stillinger. Døgnbemanning krever erfaringsvis minimum seks årsverk. For å sikre et tilrettelagt tilbud for barn, bør minst ett av årsverkene avsettes til barnefaglig kompetanse. Det vil også være behov for omtrent en fulltidsstilling til ledelse og ekstra tilstedeværelse på dagtid, for at ansatte skal kunne delta i samarbeid med andre instanser (for eksempel eksterne møter) i ordinær arbeidstid. For å kunne ivareta brukerne på en god måte både i akuttsituasjoner (for eksempel ved ankomst) og i systematisk oppfølging, bør det på dag- og kveldstid etterstrebes at det er to ansatte til stede.

Hvis krisesenteret ikke har døgnbemanning i perioder uten beboere, må det foreligge sikre bakvaktordninger for dette (kommentarer til forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 2).

Kompetansebehov

Kvalitet i krisesentertilbudet er nært knyttet til ansattes kompetanse. Kommunen skal sørge for at ansatte har nødvendig kompetanse til å ivareta brukernes særskilte behov (krisesenterloven § 2). Krisesenteret trenger kompetanse innen en rekke temaer:

Ansatte på krisesenter bør ha god forståelse av hva vold i nære relasjoner er (fenomenforståelse), og at vold og overgrep kan ha ulike former og alvorlighetsgrader. Brukere trekker frem ansattes kunnskap om vold i nære relasjoner og til å snakke om vold som svært positivt. Dette omfatter kunnskap om:

psykisk vold: degradering, latterliggjøring, skremmende atferd, manipulering, og så videre.
trusler: om hva som skal skje hvis…, trusler om å bli kastet ut av landet, om å bli utstøtt fra familien, om å miste samvær/omsorg for barn, og så videre.
økonomisk vold: kontroll av inntekt, ikke tilstrekkelige midler til nødvendige utgifter som mat, klær, tvang til å underskrive gjeldspapirer, og så videre.
seksuell vold: press, trusler og tvang til seksuelle aktiviteter man ikke ønsker
kontroll og isolasjon: ikke få lov å treffe familie, venner, gå på norskkurs, ta utdanning, restriksjoner på og kontroll gjennom bruk av digitale kommunikasjonsmidler, og så videre.
fysisk vold: slag, spark, lugging, bruk av våpen, og så videre.
digital vold: kontroll gjennom elektroniske kommunikasjonsmidler, trusler om eller å bruke digitale medier for å legge ut uønska bilder/ spre negative karakteristikker, og så videre.
æresrelatert vold/negativ sosial kontroll: press /tvang/ represalier når det gjelder valg av venner, utdanning, partner, og lignende.

"De vet med en gang hva du har slitt med. De kan forklare deg på en veldig enkel måte hva du har opplevd, at du er flink som har klart det og at du er flink som er kommet her… De skjønner at en mann kan utnytte deg seksuelt, de har hørt det før. At en pappa kan slå sine barn, de har hørt det før"

Ansatte bør ha god kompetanse om konsekvenser og reaksjoner av å leve med vold over tid. Det omfatter:

Hvordan kan det å leve med vold påvirke den utsattes liv (psykisk og fysisk helse, mulighetene for deltakelse i samfunnet, sosialt nettverk, utdanning og jobb, økonomisk)
Hva som kan indikere mer alvorlige psykiske lidelser som selvmordstanker, dissosiasjon og psykose.

Les mer om konsekvenser av vold (dinutvei.no).

Veiviser Selvskading og selvmordsatferd (www.helsedirektoratet.no).

Vivat gir kurs i selvmordsforebygging for ansatte som møter selvmordsnære mennesker i sitt arbeid, uavhengig av profesjon og faglig bakgrunn. Les mer om Vivat selvmordsforebygging.

Å gi råd og veiledning til voldsutsatte er en sentral del av innholdet i krisesentertilbudet (krisesenterloven § 2). Samtale er derfor det viktigeste arbeidsredskapet ansatte på krisesenteret har, noe som forutsetter god kompetanse i nettopp dette. I starten av et opphold befinner brukerne seg ofte i akutt krise. En del av brukere behersker ikke norsk språk tilstrekkelig til å snakke om vanskelige temaer. Sentral kompetanse er:

samtale med personer i krise
kartlegging
samtaler om sensitive temaer som vold, overgrep og reaksjoner på vold
bruk av tolk i samtaler

Å jobbe med utsatte for vold i nære relasjoner forutsetter god kompetanse om sikkerhet, både for brukerne og ansatte.

Kommunen har et særskilt ansvar for at de ansatte blir satt i stand til og får kompetanse til å kartlegge brukernes behov for sikkerhetstiltak og å gjennomføre individuelle sikkerhetstiltak (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 2).

Kartlegging av vold og trusler, i en fase hvor brukerne ofte er i akutt krise, kan være krevende. God kompetanse styrker både kvaliteten i sikkerhetsarbeidet og medarbeidernes opplevelse av trygghet.

De tekniske mulighetene knyttet til digital kommunikasjon utvikler seg raskt. Det kan derfor være en fordel om minst én ansatt ved krisesenteret har særlig kunnskap om sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til elektroniske kommunikasjonsmidler. Manglende kunnskap om digital kommunikasjon kan føre til at brukerne oppspores av utøver.

Sentrale elementer i kompetanse om sikkerhet er:

kartlegging av vold og trusler
vurdering av relevante sikkerhetstiltak
kunnskap om personer i akutt krise, konsekvenser for trygghet og sikkerhet
veiledning og bevisstgjøring om egen sikkerhet, både for brukere og seg selv som ansatt
kjennskap til politiets ansvarsområde, fagkompetanse og sikkerhetstiltak
kunnskap om krisesenterets rutiner for sikkerhetsarbeid
kunnskap om evt. alarmsystemer på krisesenteret

Å være utsatt for vold over tid kan ha negative konsekvenser for psykisk og fysisk helse, sikkerhet, økonomi, etc. Mange av krisesentrenes beboere trenger hjelp fra flere tjenester, som NAV, helsetjenester, politi, boligkontor, etc. En del av brukerne har allerede kontakt med andre tjenester før oppholdet. Krisesenterloven § 4 stiller krav om samordnet oppfølging, gjerne gjennom bruk av individuell plan.

Ansatte bør derfor ha kunnskap om:

kartlegging av brukernes hjelpebehov
voldsutsattes rettigheter til hjelp fra andre tjenester
hvordan krisesenteret kan initiere og delta i samarbeid med andre instanser (tverretatlig samarbeid), slik at brukeren får helhetlig og samordnet hjelp
konkrete samarbeidsverktøy som ansvarsgrupper og individuell plan

Alle ansatte ved krisesenteret må ha god kunnskap om taushetsplikten (krisesenterloven § 5).

Brukere av krisesentrene kan ha behov for juridisk veiledning innenfor ulike rettsområder. Krisesenteret bør ha ansatte med overordnet kjennskap til rettsområder som:

strafferett
barnevernloven
ekteskapsloven og annullering av ekteskap
barne- og familierett (samvær, omsorg for barn)
utlendingsrett (opphold i Norge)
voldsoffererstatning

Utsatte for vold i nære relasjoner har i en del tilfeller rett til juridisk veiledning/ bistandsadvokat (dinutvei.no). Krisesenteret bør derfor ha god oversikt over advokater med særlig kunnskap innenfor de ulike rettsområdene, og bistå brukerne i å opprette kontakt med disse.

Manglende juridisk veiledning kan ha store konsekvenser for brukeren, som tap av nødvendig hjelp, økonomisk erstatning eller opphold i Norge. Enkelte krisesentre har et samarbeid med advokater som kommer regelmessig til krisesenteret for å veiledere brukere.

Nesten halvparten av krisesentrenes beboere er barn. Krisesentertilbudet skal tilrettelegges for barns særlige behov, samtidig som barn får ivaretatt sine rettigheter etter annet lov- og regelverk (krisesenterloven § 3).

Et faglig godt tilbud til barn, forutsetter at krisesenteret innehar kompetanse om barn generelt og barn utsatt for vold spesielt. Dette omfatter oversikt og kunnskap om:

barn og barns omsorgsbehov og utvikling (normalutvikling)
barn som er utsatt for vold og hvordan vold påvirker fysisk, psykisk og mental helse, reaksjoner, barns strategier
voldens virkning på familierelasjoner/ foreldreveiledning
hvordan snakke med barn:

samtale om sensitive temaer
kartlegging av vold og trusler og vurdering for sikkerhetstiltak
bruk av tolk i samtaler med barn

barn rettigheter etter annet lov- og regelverk, som barneloven, barnevernloven, helselovgivningen, voldsoffererstatning, barnekonvensjonen, eller lignende
vurdere behov for å involvere andre tjenester
barns rett til å uttale seg og bli hørt etter Barnekonvensjonen/barneloven, for eksempel knyttet til avhør, vitne i retten, samvær, bosted, etc.
oversikt over hjelpetilbud særlig rettet mot barn utsatt for vold: barnevernstjenesten, barnehuset, BUP, eller lignende.
samarbeid med barnevernet/ tverretatlig samarbeid
vurdere når opplysningsplikten til barneverntjenesten blir utløst

oen grupper har særlig risiko for å utsettes for vold, og kan ha særskilte behov individuell tilrettelegging av krisesentertilbudet (krisesenterloven § 3). Krisesenteret bør ha god kunnskap om særlige utfordringer for:

personer med minoritetsbakgrunn
personer med funksjonsnedsettelser
lhbti-personer
personer utsatt for menneskehandel
personer med alvorlige psykiske lidelser
personer med alvorlig rusproblem
personer med svært alvorlige trusler

For at krisesenteret skal være trygt, er det viktig at alle ansatte har grunnleggende kunnskap om:

førstehjelp
brannvern
hvordan raskt få kontakt med legevakt eller politiet

Ulik grad av kompetanse

Ansatte på krisesenter må på noen felt ha spesielt god kompetanse, som for eksempel hva vold i nære relasjoner er (fenomenforståelse), samtale med voldsutsatte, kartlegging av vold og trusler, konsekvenser av å leve med vold, veiledning i sikkerhet og tverretatlig samarbeid. Dette gjelder både for barn og voksne.

På andre områder bør ansatte på krisesenteret ha oversiktskunnskap, samtidig som det er nødvendig å kjenne til hvem som har spisskompetanse. Dette gjelder for eksempel andre tjenesters regelverk, juridisk kunnskap og lignende.

Alle ansatte ved krisesenteret kan ikke ha god kunnskap innenfor alle nødvendige områder. Det er en fordel at alle har en overordnet basiskompetanse om de ulike temaområdene beskrevet ovenfor. På krisesentre med en viss størrelse, kan enkelte medarbeidere få ansvar for å ha særlig kompetanse på utvalgte felt. Ansvaret kan for eksempel omfatte:

å holde seg oppdatert på feltet
å videreformidle nødvendig ny kunnskap til andre ansatte
å være senterets ekspert på feltet og veilede andre ansatte og brukere innen sitt felt

Hvordan kan krisesenteret sikre nødvendig kompetanse?

For å få oversikt over om krisesenteret innehar nødvendig kompetanse, bør det gjøres en kartlegging av ansattes kompetanse. De fleste krisesentre har ansatte med bred kompetanse, både når det gjelder formelle kvalifikasjoner og erfaring fra arbeid med voldsutsatte (realkompetanse). En kartlegging vil vise på hvilke områder krisesenteret har lite eller mangler kompetanse.

Ledelsen kan i neste omgang utarbeide en plan for hvordan senteret kan erverve seg, opprettholde og videreutvikle nødvendig kompetanse. Ferieavvikling, sykdom, annet fravær og at medarbeider slutter i jobben, kan medvirke til at krisesenteret mangler kompetanse.

For å videreutvikle krisesenterets kompetanse, er det flere aktuelle tiltak:

kompetanseoverføring mellom ansatte ved senteret
medarbeidere hospiterer ved krisesentre man vet har god kompetanse innenfor spesifikke temaer
delta på relevante opplæringstiltak lokalt
gi ansatte muligheter til å delta i relevante etter- og videreutdanninger
delta på opplæringstiltak særlig rettet mot ansatte ved krisesentrene, i regi av Regionale sentre mot vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS)
stille krav til relevant erfaring, kompetanse eller kvalifikasjoner ved nyansettelser

Det er også andre aktører som arrangerer kompetansehevingstiltak spesielt rettet mot ansatte på krisesenter:

Ivaretakelse av ansatte

Arbeid med voldsutsatte innebærer en rekke belastninger.

Ansatte kommer nært på både voksne og barn utsatt for alvorlige krenkelser og som befinner seg i akutt krise, noe som er smertefullt. Man driver relasjonsarbeid overfor mennesker hvor nettopp evnen til å inngå i relasjoner kan være skadet. Arbeidet kan innebære en sikkerhetsrisiko.

Ansatte på krisesenter møter brukere med omfattende behov for hjelp og støtte, behov som hjelpeapparatet og rettsapparatet ikke nødvendigvis er i stand til å imøtekomme. Når brukere drar tilbake til utøver, eller ikke får innvilget videre opphold i Norge, kan det gi en opplevelse av at arbeidet er forgjeves og uten mening, noe som utgjør en alvorlig helserisiko i seg selv.

Arbeidet på krisesenteret kan oppleves særlig krevende i perioder med spesielle belastninger i privatlivet, som egen eller andres sykdom, samlivsbrudd, dødsfall eller lignende.

Det er helt normalt at ansatte reagerer på belastningene arbeidet gir, på samme måte som det for utsatte for vold i nære reaksjoner er ofte utvikler en rekke normale reaksjoner. Dette medvirker til en risiko for ansatte til å utvikle utbrenthet eller sekundær traumatisering.

Ivaretakelse av ansatte hører med til arbeidsgivers ansvar etter arbeidsmiljøloven. Gode tiltak for å motvirke at ansatte utvikler helseplager kan være:

ryddige arbeidsforhold
nødvendig kompetanse til å utføre arbeidet og gode muligheter for faglig videreutvikling
jevnlige medarbeidersamtaler
fleksible arbeidsløsninger for den enkelte, særlig i perioder med belastninger i privatlivet
varierte arbeidsoppgaver
rutiner som sikrer oppfølging ved særlig kritiske hendelser, som for eksempel trusler, eller truende situasjoner for bruker eller ansatt, kriser i brukernes liv, etc.

Belastningene i arbeidet peker på et særlig viktig mottiltak: at arbeidsgiver legger til rette for rutinemessig ekstern veiledning. Veiledningen kan foregå individuelt og/eller i gruppe. Særlig krevende saker eller spesielle belastninger i privatlivet kan medføre behov for individuell veiledning. Det er viktig at veileder har god kunnskap om vold, traumer og reaksjoner på vold og traumer, gjerne også kunnskap om utfordringer og belastninger i andre typer helse- og sosialfaglig arbeid.

Krisesenteret skal gi brukerne et trygt botilbud (krisesenterloven § 2). Fysisk sikkerhet er derfor avgjørende.

Det foreligger en egen forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet (lovdata.no). Forskriften stiller konkrete krav til sikkerhet ved krisesenteret.

Skallsikring

kallsikring er tiltak for å sikre krisesenterets utvendige fasade. Formålet er å forhindre eller forsinke uvedkommende i å ta seg inn i lokalet. Dette kan gjøre det mulig for politi og/eller vaktselskap å nå fram til krisesenteret før uvedkommende klarer å ta seg inn.

Krisesenteret skal etter forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3 ha følgende minstestandard for skallsikring:

porttelefon og overvåkningskamera ved dør
sikre dører med sikkerhetslås
sikra vinduer som bare kan åpnes og låses innenfra
innbruddsalarm
skjerma innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområde

Med sikker dør menes klassifiserte dører i enten stål eller tre med forsterkede dørkarmer som er solide slik at de tåler kraftig press (jf. kommentarene til forskriften). Det er viktig med sikker inngangsdør, men det bør også vurderes om det er behov for sikre dører inne i krisesenteret. Kravet om sikre vinduer kan ses i sammenheng med bør-kravet om å vurdere behov for slagsikkert eller hærverkshemmende glass (se neste avsnitt).

Kommunen skal i tillegg gjøre en risikovurdering av om følgende tiltak også bør foreligge (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3):

utvidet inngangsparti eller sluse ved inngang til krisesenteret
oversiktlig og skjermet atkomst med lys og bevegelsessensorer tilpasset bygningstype og lokalisering
oversiktlig, opplyst og skjermet uteområde. Uteområde tilrettelagt for brukere bør være utformet slik at uønsket inntrenging ikke er mulig.
hærverkshemmende eller innbruddsikre sikkerhetsglass

Standarden på de fysiske sikkerhetstiltakene skal velges ut fra både en risikovurdering og en vurdering av hva som er mulig å gjennomføre av tiltak i den bygningsmassen krisesenteret har (jf. kommentarene til forskriften).

I forskriftens kommentarer (til § 3) anbefales det å vurdere sluseinngang, det vil si et lite rom mellom inngangsdør og ny dør. Dette kan være et ekstra hinder for uvedkommende å komme inn i krisesenteret. I tillegg pekes det på elektronisk adgangskontroll med kort og kode for ansatte ved krisesenteret. Dette kan også gi mulighet til å koble sensorer på vinduer og dører, slik at man får signal om de er åpne.

Det bør gjennomføres tiltak for å hindre innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområder (jf. kommentarene til forskriftens § 3). Dette kan være å sørge for tette gardiner, enveisvinduer, vegetasjon som skjermer uteområdet og hindrer innsyn i det uteområdet som er tilgjengelig. Uteområdet bør også være utformet slik at uønsket inntrenging ikke er mulig.

Prosedyrer for å sjekke sikkerhetstiltakene

For å sikre at de fysiske sikkerhetstiltakene hele tiden er i funksjon, er det nødvendig med faste prosedyrer for å sjekke dem, helst gjennom daglig kontroll. Det gjelder for eksempel:

dører
låser
vinduer
alarmer
andre elektroniske sikkerhetstiltak
brannvarslingssystem

Midlertidige fysiske endringer kan påvirke sikkerheten. Det gjelder for eksempel stillas på utsiden av bygget eller endringer i beplantningen ved skifte av årstid.

Atskilte botilbud for kvinner og menn

Krisesenterloven § 2 stiller krav om fysisk atskilte botilbud, det vil si at kvinner og menn ikke skal bo sammen eller ha felles oppholdsrom.

Åpen eller skjermet adresse?

Det er ulik praksis hvorvidt krisesentrenes tilholdssted og adresse er åpen eller skjermet. Det er fordeler og ulemper ved begge alternativer:

Hvis krisesenteret velger skjult adresse, kan det forebygge truende situasjoner som at voldsutøver oppsøker tilbudet. Dette kan styrke trygghetsfølelsen både hos beboere og ansatte. Samtidig må man ta i betraktning at utenforstående uansett vil kunne få kjennskap til senterets lokalisering. Det gjelder for eksempel rengjøringspersonale, håndverkere, ansatte i hjelpeapparatet, tolker, drosjesjåfører, etc. Det er umulig å opprettholde en fullstendig hemmelig adresse over tid.

Skjult adresse kan sette barn i krevende situasjoner, fordi de ikke kan fortelle venner, klassekamerater og andre hvor de bor. Skjermet adresse forutsetter derfor at dette følges opp grundig i arbeidet med sikkerhet for barna som oppholder seg på krisesenteret.

Åpen adresse gjør det enklere for voldsutsatte å oppsøke tilbudet. Det bidrar også til trygghet ved at naboer eller andre kan være mer oppmerksomme og varsle hvis ukjente personer oppholder seg i nærheten.

Det kan være både en fordel og en ulempe at drosjesjåfører vet hvor krisesenteret befinner seg. De kan bringe personer som trenger hjelp dit. Samtidig kan beboere være redde for at familiemedlemmer, slektninger og kjente som kjører drosje skal fortelle det til voldsutøver hvis de er observert ved senteret.

Åpen adresse innebærer en større risiko for at uvedkommende oppsøker krisesenteret, som for eksempel voldsutøver.

Ansattes sikkerhet

Arbeid med utsatte for vold i nære relasjoner og menneskehandel kan innebære risiko også for ansatte. Manglende håndtering av trusler og vold mot ansatte kan ha negativ effekt for den enkelte arbeidstaker, for arbeidsmiljøet og for brukerne.

Forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet har som formål å sikre både brukere og ansatte (§§ 1 og 3). Forskriften pålegger kommunen å jevnlig sørge for risikovurderinger av de ansattes behov for fysisk sikring (§ 4 d). Dette vil i særlig grad handle om fysisk sikring av lokaler/ skallsikring (§ 3).

Ivaretakelse av ansattes sikkerhet inngår i arbeidsgivers forpliktelser etter arbeidsmiljøloven § 3-2. Ansvaret omfatter informasjon om risiko, opplæring, øvelse og nødvendig instruksjon. Arbeidstakere skal også, så langt som mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre (arbeidsmiljøloven § 4-3).

Oppfølging av brukere forutsetter at ansatte følger dem utenfor krisesenterets lokaler. Det kan være møter med andre hjelpeinstanser, politiet, boligvisning, innkjøp, sosiale aktiviteter, hjemmebesøk og lignende. Krisesenteret bør ha rutiner for at sikkerheten vurderes på forhånd i hvert enkelt tilfelle.

Brukere kan ha behov for å hente ut personlige eiendeler fra hjemmet eller annet sted. Krisesenteret kan, i samarbeid med politiet, utarbeide konkrete samarbeidsrutiner for hvordan dette skal gjøres. Hvis det er mulig at voldsutøver kan oppholde seg på den aktuelle adressen, bør ansatte ikke følge bruker uten at politiet er med.

Alle arbeidsplasser skal i utgangspunktet ha verneombud (arbeidsmiljøloven § 6-1). Hvis det er færre enn ti arbeidstakere, kan partene skriftlig avtale en annen ordning, for eksempel at det ikke skal være verneombud. Avtalen skal da inneholde en beskrivelse av hvilken alternativ ordning som er valgt for å ivareta arbeidstakernes interesser med hensyn til arbeidsmiljøet.

På et krisesenter, hvor målgruppen er trusselutsatte, bør det utnevnes HMS-ansvarlig. Det er naturlig at verneombud og HMS-ansvarlig, sammen med krisesenterets ledelse, er kontinuerlig opptatt av ansattes sikkerhet. Det omfatter:

sikre at det foreligger rutiner som ivaretar ansattes sikkerhet, som prosedyrer for truende situasjoner, rutiner for å følge brukere utenfor krisesenteret, rutiner for å hente ut personlige eiendeler fra hjemmet
sikre at rutinene er kjent og følges av alle ansatte
sikre at ansatte har nødvendig kompetanse om brukernes og egen sikkerhet
samarbeid med politiet om ansattes sikkerhet

Krisesenterets lokaler må støtte opp under den hjelpen som skal gi, det vil si et trygt og midlertidig botilbud og råd og veiledning gjennom samtaler (krisesenterloven § 2). Lokalene må tilpasses brukere med ulike behov (§ 3), samtidig som det gir ansatte gode arbeidsforhold.

Fysisk sikre lokaler

Krisesenteret skal gi brukerne beskyttelse gjennom et trygt botilbud (krisesenterloven § 2). Kommunen har en plikt til å ivareta både brukernes og ansattes sikkerhet (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet).

Lokaler egnet til beboelse

Beboere på krisesenter framhever ofte det å bo sammen og å bli kjent med andre i samme situasjon som positivt ved et opphold. Brukere verdsetter også at krisesenteret ofte ligner på et vanlig hjem, og ikke er ikke utformet som institusjoner. Samtidig befinner beboerne seg i en krevende fase i livet, og har behov for å kunne trekke seg tilbake, hvile og ha et privatliv. Botilbudet må omfatte:

beboelsesrom i ulike størrelser
felles oppholdsrom som legger til rette for møtesteder mellom beboere
muligheter for å lage mat

Atskilte botilbud for kvinner og menn

Lovens forarbeider trekker fram to hensyn:

Det ene hensynet er at voldens kjønna karakter krever et særlig vern for kvinner. Det er uten tvil kvinner som utsettes mest for vold med en alvorlighetsgrad gjør at de frykter for sitt liv, og det er som oftest er mannlig voldsutøver. De fleste beboerne i krisesentertilbudet er kvinner som har vært utsatt for alvorlig vold fra mannlig partner.
Det andre hensynet er til kvinner med bakgrunn fra kjønnssegregerte samfunn. Dette er en gruppe godt representert blant beboerne i krisesentertilbudet.

Kravet om atskilte botilbud legger føringer for videreutvikling av botilbudet for menn.

Kapasitet i botilbudet

Krisesenterets botilbud skal være et lavterskeltilbud, noe som forutsetter tilstrekkelig kapasitet i form av antall rom og senger. Som lavterskeltilbud skal utsatte kunne henvende seg direkte (krisesenterloven § 2) og få en individuell vurdering av sin situasjon og sine hjelpebehov. I vurderingen av hva som er tilstrekkelig kapasitet i botilbudet, er det flere viktige hensyn:

at voldsutsatte som henvender seg og har behov for beskyttelse kan få et øyeblikkelig tilbud i botilbudet.
at beboerne kan bli værende på krisesenteret til en varig løsning når det gjelder bolig og nødvendig oppfølging fra andre tjenester er på plass, slik at nye, midlertidige løsninger unngås.

Lokaler tilrettelagt for samtaler

Råd og veiledning til voldsutsatte er ett av hovedformålene med krisesentertilbudet (krisesenterloven § 2). Å kunne komme til krisesenteret kun for en samtale (dagtilbudet), utgjør etter loven en selvstendig del av krisesentertilbudet (§ 2). Samtaler er dermed det viktigste arbeidsverktøyet ansatte på krisesenteret har. I enkelte tilfeller kan den som ønsker en samtale også utgjøre en risiko, noe som gjør det nødvendig at det er andre ansatte i nærheten. Disse forholdene forutsetter at krise-senteret har samtalerom

som er fysisk atskilt fra botilbudet, for å kunne ivareta anonymiteten både til beboerne og personer som kommer til samtale (dagbrukere)
hvor det ikke er mulig å overhøre for andre hva det snakkes om (jf. taushetsplikten, (krisesenterloven § 5)
som er tilrettelagt for barn og for voksne (krisesenterloven § 3)
som er tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser
som er lett tilgjengelige med offentlig kommunikasjon
hvor ansattes sikkerhet er ivaretatt

Lokaler tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser

For voldsutsatte med funksjonsnedsettelser vil en viktig del av tilretteleggingen av krisesentertilbudet handle om tilrettelagte lokaler og universell utforming. Kommunen plikter å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming av sine tilbud (likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 19). FN definerer universell utforming slik:

... utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming.

Rundskriv Q-29/2010 beskriver kommunens plikt til å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming

Konkrete tiltak for å tilrettelegge lokaler:

innendørs skilting med blindeskrift
automatisk døråpnere
rullestolrampe
hørselsslynge
trinnfri adkomst
trappeheis
handicap- toaletter
handicap- parkering

Skjerma boenheter innebærer egne boenheter avgrenset fra, men i tilknytning til krisesenterets botilbud, slik at det er personale lett tilgjengelig. Enhetene kan være universelt utformet, slik at de kan benyttes for ulike brukergrupper. Skjerma boenheter har dermed flere fordeler med tanke på tilrettelegging:

kan benyttes rutinemessig ved ankomst for alle beboere, for å foreta mer utfyllende kartlegging og vurdering før brukeren får plass sammen med andre beboere
kan benyttes av beboere med ulike typer funksjonsnedsettelser
kan benyttes av voldsutsatte med tjenestedyr
gjør det mulig å gi et kortvarig botilbud til personer med alvorlige utfordringer knyttet til psykiske lidelser eller rusmisbruk
kan benyttes av både kvinner og menn (erfaringsvis er det periodevis ledig kapasitet i botilbud for menn)
kan benyttes av par, hvor den ene eller begge er truet av familie/tidligere partner
kan benyttes ved alvorlige konflikter eller akutte behov for skjerming/beskyttelse av andre årsaker blant beboerne

Personer med funksjonsnedsettelser har i noen tilfeller tjenestedyr som de er avhengige av i hverdagen, for eksempel førerhund. På de fleste ordinære krisesentre lar det seg vanskelig gjøre at beboere har med hund. Dette kan være mulig i skjerma boenheter.

For enkelte voldsutsatte med særskilte behov for et tilrettelagt tilbud, vil universell utforming og skjerma boenheter ikke være tilstrekkelig for at hun eller han kan nyttiggjøre seg av krisesentertilbudet. Ved behov for mer omfattende tilrettelegging, er ikke krisesenteret alltid det beste tilbudet. I slike tilfeller er kommunen pliktig å sørge for et «tilsvarende tilbud» (krisesenterloven § 2).

Lokaler tilrettelagt for barn og unge

En stor del av krisesenterets beboere er barn, omtrent 1500 årlig (sammenlignet med omtrent 1800 – 2000 voksne beboere). Et krisesentertilbud godt tilrettelagt for barn stiller krav til lokalene. Barns lek er viktig både for å bearbeide og for å få en mental pause fra voldserfaringer. Muligheter for lek, både innendørs og utendørs er derfor viktig, i tillegg til muligheter til å være sammen med venner. Barn trenger også muligheter for å konsentrere seg om skolearbeid. Krisesenteret bør derfor ha:

rom tilrettelagt for lek og aktiviteter for barn i ulike aldergrupper
rom tilrettelagt for samtaler med barn
rom hvor barn kan invitere venner
rom tilrettelagt for skolearbeid (inkl. nettilgang)
trygg plass å leke utendørs

Lokaler tilrettelagt for ansatte

Ansatte på krisesenter har som arbeidstakere rett på et fysisk arbeidsforhold som oppfyller arbeidsmiljølovens krav (§ 4-4 om) til det fysiske arbeidsmiljøet.

Ansatte vil ha behov for å møtes, både i grupper, hele personalgruppen samlet, i tillegg til møter med eksterne samarbeidspartnere. Derfor er det viktig med tilgang til tilstrekkelig og egnede møterom.

Tilrettelegging for brukere med kjæledyr eller tjenestedyr

Når det utøves vold i nære relasjoner, omfatter det i noen tilfeller også vold mot kjæledyr, tjenestedyr eller husdyr. Voldsutsatte kan finne det vanskelig å forlate kjæledyr. De er ofte sterkt knyttet til dyret, og kan frykte at det vil bli mishandlet.

Å ha ansvar for dyr kan være en barriere mot å søke hjelp. Hvis krisesenteret kan tilrettelegge slik at kjæledyr kan ivaretas under oppholdet, er det derfor viktig at dette inngår eksplisitt i utadrettet informasjon om tilbudet.

Det er vanskelig for beboere å ha med seg kjæledyr til krisesenteret, uten at det legges til rette for det. Dette skyldes eventuelle allergier hos andre beboere/ansatte og at de kan være redde for dyr. Det er flere måter krisesenteret kan legge til rette for å ivareta utsattes kjæledyr under et opphold:

ha egen bod i uteområdet, hvor hunder/katter eller andre kjæledyr kan oppholde seg
ha skjerma boenheter i tilknytning til krisesenteret, hvor beboere kan ha med tjenestedyr/kjæledyr
etablere samarbeid med frivillige organisasjoner lokalt, som kan rekruttere og følge opp frivillige som kan ta vare på kjæledyr mens eier oppholder seg på krisesenteret.

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet utgir årlig statistikk fra krisesentertilbudet. Her kan du også finne tall for det enkelte krisesenter.

Statistikken er basert på krisesentrenes registering av:

innholdet i tilbudet senteret gir
brukerne av tilbudet: beboere og dagbrukere, voksne og barn

Rapporteringen gjennomføres ved hjelp av Sentio Research, på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet.

Statistikken gir svært nyttig kunnskap om nasjonale trender og utviklingstrekk, både når det gjelder krisesentrenes tilbud og brukerne. Alle krisesentre oppfordres derfor til å delta i registreringen.

Det enkelte krisesenter får tilsendt skjemaer som skal fylles ut, før de registreres på webskjema. Sentrene får også tilgang til oppdatert statistikk over egne brukere.

Ved spørsmål knyttet til registrering, kontakt: fredrik@sentio.no eller: marie@sentio.no

Kommunenes rapportering til Statistisk sentralbyrå

Kommunene rapporter rutinemessig til Statistisk sentralbyrå om sine tjenester, inkludert krisesentertilbudet, i KOSTRA. Rapporteringen omfatter:

om kommunen har handlingsplan mot vold i nære relasjoner,
om kommunen har koordinator for arbeidet mot vold i nære relasjoner
om kommunen har samarbeidsavtaler mellom kommunens tjenester og krisesentertilbudet
kommunens bidrag til drift av krisesentertilbud
lokalisering av krisesenteret
om kommunen har et system for internkontroll av sitt krisesentertilbud

På nettsidene til Statistisk sentralbyrå kan du finne informasjon om disse temaene, både for din egen, andre kommuner og landet som helhet.

For å sikre den enkelte bruker god oppfølging en systematisk kartlegging og oppfølging, er det nødvendig med en enkel journalføring. Krisesenteret har ingen lovpålagt journalplikt.

Systematikk i oppfølgingen

Helhetlig oppfølging av den enkelte bruker forutsetter en systematisk kartlegging og en plan for oppfølging som flere ansatte ved krisesenteret har tilgang til. Dette krever en eller annen form for journalføring. Journalføring gjør også arbeidet mindre personavhengig og sårbart ved sykdom, ferie og annet fravær.

Viktig dokumentasjon for brukeren

God dokumentasjon av den utsattes livssituasjon, volden og oppfølgingsarbeidet kan også ha stor betydning for brukeren. Det dokumenterer at livssituasjonen endrer seg, i mange tilfeller til det bedre, noe som kan være motiverende og styrke håpet om et godt liv uten vold i fremtiden.

Informasjonen kan i tillegg være viktig dokumentasjon for brukeren på flere måter. Den utsattes egne fortellinger om hva som har skjedd bør derfor sikres gjennom journalføring. Opplysningene også ha en sentral rolle senere:

ved søknad om opphold i Norge
ved søknad om voldsoffererstatning
når det skal gis opplysninger til barnevernstjenesten
i rettssaker om samvær og omsorg for barn
i straffesaker mot voldsutøver

Registrering av personopplysninger kan kun skje etter samtykke fra bruker. Samtykket bør være skriftlig.

Forklar hva journal og samtykke er

Det kan ofte være vanskelig for brukere å forstå hva samtykke til journalføring er og hva det innebærer i starten av oppholdet, når samtykke ofte innhentes. Manglende kunnskap om systemer og det å være i akutt krise, kan gjøre det vanskelig å forstå informasjonen du prøver å gi. Det er derfor viktig at du informerer grundig og enkelt om:

hvorfor det er hensiktsmessig å ha en journal (brukeren slipper å fortelle og forklare til alle ansatte som skal bistå, det kan gi mer systematisk og god hjelp)
hva informasjonen skal brukes til: i tillegg til best mulig hjelp her og nå, kan det være viktige opplysninger i seinere faser (søknader, rettssaker, etc.)
hvem som kan lese opplysningene og ikke

Dette bør inngå i journalen

Vesentlige momenter som bør inn i en journal, kan for eksempel være:

opplysninger fra ankomstsamtalen
samtykkeskjemaer
kartleggingsskjema
plan for oppfølging
plan for sikkerhet
relevante dokumenter fra og viktige beslutninger fra møter med andre instanser
oppsummering av vesentlige momenter fra oppfølgingssamtaler
oppsummering av vesentlige momenter fra andre typer samtaler, grupper, etc.
vesentlige oppdateringer eller endring i sak

Journal for barn

Barn regnes i krisesenterloven som selvstendige brukere (§ 1), og deres interesser kan i enkelte tilfeller stå i strid med forelders interesse. Barn bør derfor ha sin egen journal, som barnets kontaktperson er hovedansvarlig for.

Foreldre med foreldreansvar vil normalt ha rett til innsyn i barnets journal. Dette gjelder imidlertid ikke hvis hensynet til barnets helse eller sikkerhet tilsier at det ikke skal gis (§ straffeloven § 17 om nødrett).

Slik oppbevarer du personopplysninger

Opplysningene og dokumentene i journalen vil inneholde strengt sensitiv informasjon. Journalen må derfor, enten det gjøres på papir eller elektronisk, oppbevares i tråd med regler for behandling av personopplysninger, gitt i personvernopplysningsloven og tilhørende forskrift.

Krisesenteret kan oppbevare personopplysningene etter at bruker har forlatt senteret. Det er bruker som selv gir samtykke til hvor lenge journalen skal oppbevares. Journalen skal makuleres når det ikke lenger foreligger samtykke til oppbevaring.

Sist faglig oppdatert 05. juni 2020

Helhetlig arbeid mot vold i nære relasjoner i kommunen

Vold i nære relasjoner rammer mange. Omtrent tre av ti jenter og fire av ti gutter har opplevd minst en volds- eller overgrepshendelse gjennom barndommen. Blant voksne har rundt 15 prosent opplevd mindre alvorlig vold fra partner (menn og kvinner), mens omtrent seks prosent kvinner har opplevd alvorlig vold fra partner. En av ti kvinner opplever å bli voldtatt i løpet av livet.

Å være utsatt for vold kan føre til negative konsekvenser, slik at vold utgjør en alvorlig utfordring for samfunnsdeltakelse og folkehelse. Å forebygge vold, og å avdekke og gi god hjelp til utsatte og utøvere, er derfor en sentral oppgave for offentlige myndigheter.

Kommunen er etter helse- og omsorgstjenesteloven (§ 3-3 a) pliktig til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Kommunen skal sørge for et helhetlig krisesentertilbud (krisesenterloven § 1). Utsatte for vold i nære relasjoner skal få helhetlig oppfølging (§ 4), gjennom samordning av

tjenester fra krisesenteret
tjenester fra andre tjenester den utsatte trenger hjelp fra

Krisesenterlovens forpliktelser går altså utover selve krisesenteret. Det forutsetter at kommunens tjenester deltar i oppfølging av voldsutsatte, og at tjenestene har rutiner for å samarbeide i dette. En helhetlig innsats mot vold omfatter både forebyggende arbeid, hjelp til voldsutsatte og voldsutøvere og samordning av tjenester.

Regjeringen anbefaler kommunene å utvikle en lokal handlingsplan, som et verktøy for å bidra til et helhetlig arbeid mot vold i nære relasjoner. Planen kan gjerne omfatte tiltak innenfor

informasjon om hva vold i nære relasjoner og om hjelpetilbud
forebyggende arbeid
hjelpetilbud rettet mot utsatte og utøvere av vold
modeller og rutiner for hvordan relevante tjenester skal samarbeide

Planen bør omfatte ulike typer vold i nære relasjoner, som fysisk, psykisk og seksuell vold/overgrep, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold. Planen bør også omfatte tiltak rettet mot grupper som kan ha særlig risiko for å utsettes for vold, som barn, personer med funksjonsnedsettelser, eldre, personer med alvorlige utfordringer knyttet til rusmisbruk og alvorlige psykiske lidelser.

Det foreligger en veileder for kommunal handlingsplan.

De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (rvts.no) har i sitt mandat å veilede kommunene i arbeidet med kommunale handlingsplaner. Kommunen kan henvende seg til RVTS med forespørsel om dette.

Fylkesmannen veileder også kommunene når det gjelder tjenesteutvikling, og driver tilsyn både etter krisesenterloven og annet lovverk som regulerer kommunens tjenester.

Et godt forebyggende arbeid kan forebygge både vold i nære relasjoner og andre utfordringer for barn, unge og familier. Kommunen skal forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep og ha særlig oppmerksomhet rettet mot at brukere og pasienter kan være utsatt for dette helse- og omsorgstjenesteloven (§ 3-3 a). Bestemmelser om forebyggende arbeid er integrert i barnevernloven (§ 3-1) og NAV-lovgivningen (§ 1). I forebyggende arbeid er også statlige instanser som politi og familievernet viktige samarbeidspartnere for kommunen.

Sentrale elementer i forebyggende arbeid er

å sikre at barn, unge og voksne i kommunen har kunnskap om hva vold i nære relasjoner er og hvor de kan få hjelp
god kompetanse i tjenestene om vold i nære relasjoner, gjennom implementering av veiledere og retningslinjer som beskriver konkret hva ansatte skal gjøre ved bekymring for barn og unge
kommunal samhandlingsmodell på tvers av tjenester, som har til hensikt å fange opp utsatte barn og unge tidlig og sikre samordnet oppfølging
konsultasjonsteam der ansatte kan drøfte saker ved mistanke om vold og overgrep

Regionale kompetansemiljøer kan bidra med kompetanseheving og veiledning av ansatte i kommunen (RVTS, RKBU og Korus). Se også www.forebygging.no

Krisesentertilbudet er det viktigste hjelpetilbudet til utsatte for vold i nære relasjoner som trenger råd, veiledning og beskyttelse. Tilbudet retter seg mot kvinner, menn og barn (krisesenterloven §1). Kommunen skal sørge for et krisesentertilbud (§2) som består av

et trygt og midlertidig botilbud
samtaletilbud (dagtilbud)
telefontilbud
tilbud om oppfølging i reetableringsfasen

Barne-, ungdoms- og familiedirektoraret har utarbeidet flere verktøy for kommunene:

Brosjyren Kommunens helhetlige innsats mot vold i nære relasjoner
Utskriftsversjonen av brosjyren Kommunens helhetlige innsats mot vold i nære relasjoner som kan skrives ut og brettes til et lite hefte
Her kan du bestille brosyren i papireksemplarer.
Veileder til krisesenterloven

1. Et helhetlig krisesentertilbud

Omfatter krisesentertilbudet (krisesenterloven § 2):
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig botilbud
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen
Har krisesenteret rutinebeskrivelser/maler for
- mottak/velkomst av barn
- alderstilpasset informasjon til barn om hva krisesenteret er
- kartlegging av brukernes situasjon, voksne og barn
- kartlegging av vold og trusler, voksne og barn
- oppfølgingsplan for beboere, voksne og barn
- sikkerhetsplan, voksne og barn
- ansvar som kontaktperson, voksne og barn
- ansvar som ledende barneansvarlig
Får alle beboerne tildelt egen kontaktperson med hovedansvar for oppfølgingen under oppholdet (utover helt korte opphold) (prosentandel)?
- prosentandel for voksne beboere
- prosentandel for barn
Benyttes malverktøyene i oppfølgingen av beboere som oppholder seg på senteret (utover helt korte opphold) ?
- prosentandel for voksne beboere
- prosentandel for barn
Er frivillige aktører involvert i aktiviteter for brukere av krisesenteret?
- I tilfelle ja:
  - Får frivillige nødvendig opplæring og oppfølging?
  - Stilles det krav om at frivillige skal forevise politiattest?

2. Tilrettelegging for brukere med særskilte behov

Har krisesenteret rutiner som sikrer at brukere som har behov for det får tilgang til kvalifisert tolk (krisesenterloven § 3), når det gjelder
- morsmål
- tegnspråktolk
- døveblindtolk
Har krisesenteret oversikt over tilgjengelige tolker (til fremmøte, pr. telefon)
Har krisesenteret lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven, kapittel 3 om universell utforming), se punkt 8?
Har krisesentertilbudet skjerma boenheter med muligheter for fleksibel bruk (menn/kvinner/par, utsatte med tjenestedyr, utsatte med alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse/ rusmisbruk)?
Er det etablert formalisert samarbeid mellom krisesenteret og kommunenes tjenester rettet mot brukergrupper med særlig risiko for å utsettes for vold (NAV, habiliteringstjenester, psykisk helse- og rustjenester, hjemmetjenester, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.)?

3. Tilrettelegging for barn

Får barna tilbud om regelmessige samtaler, sammen med forelder og alene?
Er det formalisert samarbeid med kommunene for å sikre rask oppstart i barnehage/skole for barna (opplæringsloven §§ 2.1 og 8.1, rundskriv fra Utdanningsdirektoratet 3-2009)
Er det rutiner på krisesenteret/samarbeid med kommunene som sikrer at barn som ikke kan gå på skole får undervisning på krisesenteret?
Har krisesenteret rutiner for å ivareta barns rettigheter etter barnekonvensjonen når det gjelder å si sin mening, bli hørt, få informasjon og muligheter for lek og fritid (art. 12, 13 og 31)?
Inngår forpliktelser og rutiner for samarbeid mellom barneverntjenesten og krisesenteret i kontrakten mellom kommunene om drift av krisesenteret?
- Hvis ikke, er dette formalisert på annen måte?
- Omfatter forpliktelsene konkrete rutiner/ansvarfordeling i samarbeidet, både på generell basis og i enkeltsaker?
Har krisesenteret egne ansatte med ansvar for tilrettelegging av tilbudet til barn (ledende barneansvarlig) og oppfølging av barn (barneansvarlig)? Foreligger det rutinebeskrivelser for disse funksjonene?
Får barn egen kontaktperson (ikke samme som forelder)?
Har krisesenteret rutiner for forberedelse og ivaretakelse av barn som skal til avhør på barnehus?
Er krisesenterets lokaler tilrettelagt for barn og unge (se punkt 8)?
Er det aktiviteter for barn på krisesenteret, tilrettelagt for ulike aldersgrupper?
- For 0 – 6 år?
- 6 – 12 år?
- 12 – 18 år?
- Er frivillige organisasjoner involvert i aktiviteter for barn og unge?
- I tilfelle, stilles det krav om politiattest?
- Får barn samme tilbud og oppfølging, uavhengig som de kommer med mor eller far?
- Inngår informasjon om tilbudet til barn i informasjonen om hvilken hjelp krisesenteret gir (se punkt 9)?

4. Tilrettelegging for menn

Har kommunens krisesentertilbud for menn elementene som et krisesentertilbud skal ha (krisesenterloven § 2):
- et døgntilgjengelig botilbud
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen

5. Samordnet oppfølging

Inneholder avtalen om drift av krisesenteret mellom kommunene:
- definerte forpliktelser for kommunene til å følge opp brukere fra egen kommune
- beskrivelse av samarbeidsrutiner i enkeltsaker mellom:
  - NAV i kommunene og krisesenteret
  - barnevernet i kommunene og krisesenteret
  - boligkontor i kommunene og krisesenteret
  - kommunale helsetjenester og krisesenteret
- konkret hva de ulike tjenestene skal bidra med i ulike faser av oppfølgingen av brukerne (ved ankomst til krisesenteret, under oppholdet, etter oppholdet)?
Er det etablert samarbeid med lovpålagt koordinerende enhet i kommunene om oppfølging av voldsutsatte med rett til individuell plan?
Anbefaler krisesenteret individuell plan for brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester?
- Informerer krisesenteret aktuelle brukere om individuell plan?
- Får brukere bistand til å be om individuell plan?
- Deltar krisesenteret i samarbeid med andre tjenester basert på individuell plan?
- Hvor mange brukere fikk utarbeidet individuell plan forrige år?

6. Bemanning og kompetanse

Har krisesenteret rammebetingelser som gjør det mulig med døgnbemanning (minimum 5 årsverk) med kvalifisert personale (real- eller formalkompetanse)?
Er det foretatt en kartlegging av hvilken kompetanse ansatte ved krisesenteret besitter?
Har krisesenteret samlet sett kompetanse innen områdene:
- Fenomenforståelse – hva er vold i nære relasjoner, voldens ulike former, konsekvenser og reaksjoner på å være utsatt for vold
- Samtale med utsatte for vold i nære relasjoner (kartlegging, veiledning og oppfølging)
- Bearbeidende samtaler (bevisstgjøring om hva vold er, konsekvenser av å være utsatt for vold, hvordan bearbeide voldserfaringer)
- Bruk av tolk i samtaler
- Sikkerhet og beskyttelse (kartlegging av vold/trusler, veiledning om egen sikkerhet og sikkerhetstiltak)
- Rettigheter til hjelp for voldsutsatte, barn og voksne
- Barns rettigheter etter barnekonvensjonen
- Tverretatlig samarbeid, barn og voksne
- Traumestabilisering og miljøterapeutisk arbeid overfor voldsutsatte
- Kunnskap om barn generelt (normalutvikling) og barn utsatt for vold
- Kunnskap om vold som særlig rammer risikoutsatte grupper og individuell tilrettelegging for brukergrupper med særskilte behov:
  - personer med minoritetsbakgrunn
  - personer med funksjonsnedsettelser
  - lhbti-personer
  - personer utsatt for menneskehandel
  - personer med alvorlige psykiske lidelser
  - personer med alvorlig rusproblem
  - personer med svært alvorlige trusler
Har krisesenteret krav til formell kompetanse for ansatte med særlig ansvar for å følge opp barn?
Har krisesenteret oversikt over advokater med god kunnskap innen aktuelle rettsområder for brukere av krisesenteret (strafferett, barnevernloven, skilsmisserett og annullering av ekteskap, barne- og familierett (samvær, omsorg for barn), utlendingsrett (opphold i Norge), voldsoffererstatning, etc.)?
Har krisesenteret rutiner for ekstern veiledning av ansatte ved krisesenteret?

7. Fysisk sikkerhet

Er krisesenterets lokaler sikret i tråd med kravene (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3):
- porttelefon og overvåkningskamera ved dør
- Er det vurdert om krisesenteret har behov for (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3):
  - utvidet inngangsparti eller sluse ved inngang til krisesenteret
  - oversiktlig og skjermet atkomst med lys og bevegelsessensorer tilpasset bygningstype og lokalisering
  - oversiktlig, opplyst og skjermet uteområde. Uteområde tilrettelagt for brukere bør være utformet slik at uønsket inntrenging ikke er mulig
  - hærverkshemmende eller innbruddsikre sikkerhetsglass
  - foreligger det rutiner for å ivareta ansattes sikkerhet som:
- foreligger det rutiner for å ivareta ansattes sikkerhet (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4d), som:
  - rutiner prosedyrer for truende situasjoner
  - rutiner for å følge brukere utenfor krisesenteret
  - rutiner for å hente ut personlige eiendeler fra hjemmet
  - Har krisesenteret HMS-ansvarlig, med særlig fokus på ansattes sikkerhet (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4d)?

sikre dører med sikkerhetslås
sikra vinduer som bare kan åpnes og låses innenfra
innbruddsalarm
skjerma innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområde

8. Lokaler

Er krisesenterets lokaler sikret i tråd med krav til sikkerhet i forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3, jf. punkt 7?
Har lokalene tilstrekkelig kapasitet til:
Har kommunenes krisesentertilbud tilstrekkelig med samtalerom som ivaretar taushetsplikten (krisesenterloven § 5)?
Har kommunens krisesentertilbud lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven , kapittel 3 om universell utforming):
- tilbudet er universelt utformet
- innendørs skilting med blindeskrift
- automatisk døråpnere
- rullestolrampe
- hørselsslynge
- trinnfri adkomst
- trappeheis
- handicaptoaletter
- handicapparkering
- muligheter til å ha med tjenestedyr
- rom for å motta undervisning og gjøre skolearbeid (med nettilgang)
- rom for å gjøre skolearbeid

å gi et botilbud til voldsutsatte som henvender seg og har behov for beskyttelse?
at beboerne kan bli værende på krisesenter inntil varig bolig og nødvendig videre oppfølging fra andre tjenester er på plass og midlertidige løsninger unngås?

Har kommunenes krisesentertilbud rom tilrettelagt for barn og unges behov, dvs.

samtalerom tilrettelagt for barn og unge
lekerom
rom for å treffe venner

trygge utearealer for lek

Er kommunens krisesentertilbud tilrettelagt for voldsutsatte med tjenestedyr eller kjæledyr?

Er det samtalerom hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr?
Er det boenheter hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr eller kjæledyr?
Har krisesenteret muligheter for å henvise til «beredskapshjem» for kjæledyr under et opphold på krisesenter? I tilfelle, inngår dette i informasjonen om tilbudet? (jf. punkt 9)

Tilfredsstiller lokalene kravene til fysisk arbeidsmiljø i arbeidsmiljøloven (kapittel 4)?
Har ansatte i kommunens krisesentertilbud tilgang til egna møterom?

9. Informasjon om tilbudet

Har krisesenteret egen nettside?

Er informasjonen i tråd med sjekkliste for god informasjon om krisesentertilbudet?

Er informasjonen tilgjengelig?

Er det informasjon om krisesentertilbudet på kommunenes nettsider?
Har krisesenteret egen nettside?
Er det lett å finne fram til kontaktinformasjon for krisesenteret, også i en akuttsituasjon?
Er det synlig informasjon om krisesenteret hos tjenester i kommunen som helsestasjon, legekontorer, NAV, etc.?
Er informasjonen universelt utformet og tilgjengelig for alle, jf. krav i Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger?
Er informasjonen tilgjengelig på de mest relevante språk blant kommunens innbyggere?
Inngår informasjon om krisesenteret i informasjon og opplæring for nyansatte i kommunen (om samtaletilbudet og botilbudet)?
Får ansatte i tjenester som møter potensielt utsatte for vold i nære relasjoner (NAV, habiliteringstjenester, hjemmetjenester, psykisk helsevern, rusomsorgen, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.) informasjon om kommunens krisesentertilbud (samtaletilbudet og botilbudet)?
Er relevante lokale bruker- og interesseorganisasjoner gjort kjent med krisesentertilbudet (samtaletilbudet og botilbudet)?

Tilbudet retter seg mot kvinner, menn og barn

Går det tydelig fram at tilbudet retter seg mot menn?
Går det tydelig fram at menn kan ha med seg barn i botilbudet?
Er det behov for særlige informasjonstiltak for å gjøre tilbudet for menn kjent?
Går det eksplisitt fram at tilbudet retter seg mot

personer med funksjonsnedsettelser (hvis det er muligheter for å ha med tjenestedyr, er det viktig at dette er omtalt)
lhbti-personer
personer i samkjønna samliv
voldsutsatte med utfordringer knyttet til rusmisbruk og/eller psykiske lidelser

Avspeiler overskrifter, tekster og bildebruk at tilbudet retter seg mot voldsutsatte med ulikt kjønn, alder, etnisitet, etc.?

Vold er mer enn fysisk vold

Framgår det tydelig at vold i nære relasjoner kan være langt mer enn alvorlig fysisk vold?
Er ulike typer vold beskrevet på en måte som gjør at utsatte kan kjenne seg igjen?
- Psykisk vold: degradering, latterliggjøring, skremmende atferd, manipulering, etc.
- Trusler: om hva som skal skje hvis…, trusler om å bli kastet ut av landet, om å bli utstøtt fra familien, om å miste samvær/omsorg for barn, etc.
- Økonomisk vold: kontroll av inntekt, ikke tilstrekkelige midler til nødvendige utgifter som mat, klær, etc.
- Seksuell vold: press, trusler og tvang til seksuelle aktiviteter man ikke ønsker
- Kontroll og isolasjon: ikke få lov å treffe familie, venner, gå på norskkurs, ta utdanning, restriksjoner på og kontroll gjennom bruk av digitale kommunikasjonsmidler, etc.
- Fysisk vold: slag, spark, lugging, bruk av våpen, etc.
- Æresrelatert vold/negativ sosial kontroll: press/tvang/represalier når det gjelder valg av venner, utdanning, partner, etc.
- Går det fram av informasjonen at psykisk vold og trusler kan være like alvorlig som fysisk vold?

Hva slags hjelp krisesenteret gir

Går det klart fram hvilken hjelp krisesenteret kan gi?
Et trygt sted å bo (botilbudet)
Et sted man kan snakke med noen (samtaletilbudet)

Hva innholdet i hjelpen er

Informasjon, råd og veiledning
Hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (NAV, advokat, politi, etc.)
Hjelp til reetablering i ny bolig
Videre oppfølging etter et opphold på krisesenteret
Oppfølging av barn (gjerne konkret om hvilke typer oppfølging)
Hvis krisesenteret kan tilby hjelp til plassering av kjæledyr under et opphold i botilbudet, er det viktig at dette er eksplisitt omtalt

Om samtaletilbudet

Går det eksplisitt fram at man kan ringe til eller komme til krisesenteret kun for en samtale?
Går det eksplisitt fram at menn kan komme til en samtale?
Går det eksplisitt fram at barn kan komme til en samtale (særlig aktuelt etter et opphold)?

10. Tilrettelegging for tjenestedyr/kjæledyr

Er krisesenteret tilrettelagt for voldsutsatte med tjenestedyr eller kjæledyr?

Er det skjerma boenheter hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr eller kjæledyr?
Har krisesenteret muligheter for å henvise til «beredskapshjem» for kjæledyr under oppholdet?
Inngår dette i informasjonen om krisesentertilbudet (se punkt 9)?

11. Brukermedvirkning

Har krisesenteret et system for å innhente brukernes synspunkter på hjelpen de får?
Har krisesenteret et system for å involvere brukerne i utformingen av tilbudet senteret gir?

For å sikre et helhetlig krisesentertilbud for voldsutsatte, og som kan gi mest mulig forutsigbare rammebetingelser for krisesenterets drift, kan en samarbeidsavtale gjerne omfatte følgende:

1. Formål for samarbeidet

2. Lovhjemler som regulerer samarbeidet mellom kommunene

Avhengig av lovhjemmel for samarbeidet:

formelle krav til styring og drift
om drift, samarbeid og særlige utfordringer
hvordan involverte kommuner skal informeres
overfor egne innbyggere
kommunenes representasjon og innsyn i styring og drift
rutiner for utarbeidelse og godkjenning av budsjett

3. Finansiering av krisesentertilbudet

prinsipp for utredning av kommunenes bidrag
kommunenes forpliktelser til økonomiske bidrag

4. Krisesenterets ansvar for å informere kommunene

hyppighet av informasjon

5. Kommunens forpliktelser til å informere om sitt krisesentertilbud:

overfor ansatte i relevante tjenester i kommunen

6. Forpliktelser med hensyn til samarbeid mellom kommunens tjenester og krisesenteret:

samarbeid på generelt grunnlag, mellom tjenesteledere
hvilke tjenester som skal delta
hvor ofte de skal møtes
samarbeid/forpliktelser i enkeltsaker, for å skaffe tilveie tjenester for enkeltbrukere ved behov (kan gjerne være et eget vedlegg til avtalen):
NAV-tjenester
barnevern
andre kommunale tjenester
for å sikre barn på krisesenter undervisning/skoleskyss

7. Kommunenes forpliktelser til å bidra med å fremskaffe bolig ved behov

når og hvordan krisesenteret skal varsle kommunen om behov for bolig
hva kommunen er forpliktet til for å bidra med å fremskaffe bolig ved behov

8. Undervisning og skoleskyss

hva kommunen er forpliktet til for å sikre barn på krisesenter undervisning og skoleskyss

9. Kompetanse om vold i nære relasjoner

hva krisesenteret og kommunen skal bidra med for å
sikre kompetanse til å avdekke vold i nære relasjoner
gi gode tjenester til voldsutsatte i kommunen (deltakelse i kompetansehevingstiltak og erfaringsutveksling)

10. Krisesentertilbud for utsatte med særlig behov for oppfølging

hva kommunen og krisesenteret skal bidra med for å sikre krisesentertilbud til voldsutsatte som ikke kan nyttiggjøre det det ordinære tilbudet:
trygt og midlertidig botilbud
oppfølging fra relevante tjenester som habiliteringstjenester, rusomsorg og psykisk helsevern
varighet av avtalen

11. Avtalevilkår

hvordan og hvor ofte avtalen og samarbeidsrutinene skal evalueres underveis
vilkår knyttet til oppsigelse av avtalen

Det er flere typer hjelpetilbud for utsatte for vold og overgrep. For å sikre et tilbud for ulike målgrupper, kan kommunen innlede et samarbeid med:

familieverntjenesten gir et tilbud til enkeltpersoner, par og familier, også når det er vold
sentre mot incest og seksuelle overgrep
overgrepsmottak
støttesentre for kriminalitetsutsatte
kommunale helse- og omsorgstjenester: fastlege, helsesøster, psykisk helse- og rustjenester, habiliteringstjenester
spesialisthelsetjenesten (DPS eller spesialister med avtale)

Personer med kroniske sykdommer, ulike funksjonsnedsettelser eller utfordringer knyttet til rusmisbruk kan ha en særlig risiko for å utsettes for vold. Samtidig kan det være vanskelig for nettopp utsatte med slike utfordringer å benytte seg av det ordinære krisesenteret.

Kommunen skal sørge for et tilrettelagt krisesentertilbud eller tilsvarende tilbud for voldsutsatte som trenger individuell tilrettelegging (krisesenterloven §§ 2 og 3). Dette kan være tilrettelegging av lokaler, kompetanseheving av ansatte og rutiner for samarbeid mellom relevante tjenester, som som psykisk helsevern, habiliteringstjenester og rusomsorgen. Les mer om tilbud til voldsutsatte med særlig behov for tilrettelegging.

TryggEst er en ny og helhetlig modell for å forebygge og håndtere saker som omfatter mistanke om vold og overgrep mot risikoutsatte voksne. Modellen piloteres fra og med 2018 i ti kommuner og to bydeler. Målgruppen er voksne (over 18 år) som kan ha behov for særlig beskyttelse mot vold og overgrep, for eksempel personer som har fysisk, psykisk eller kognitiv funksjonsnedsettelse, høy alder/demens, rusproblemer eller sykdom.

Kommunen skal sørge for at voldsutsatte får helhetlig oppfølging, gjennom samordning av tjenester fra krisesenteret og fra andre instanser (krisesenterloven §4). Dette gjelder uavhengig av om krisesenteret er lokalisert i egen eller annen kommune.

Helhetlig oppfølging forutsetter samhandlingsmodeller og konkrete rutiner for tverretatlig samarbeid, på tjenestenivå og i enkeltsaker. Koordinerende enhet i kommunen kan få ansvar for å legge til rette for dette. Samarbeidet må omfatte både kommunens egne tjenester, krisesenteret, andre tilbud for voldsutsatte og statlige tjenester som politi, familievernet og spesialisthelsetjenester.

Forpliktelser til å delta i samarbeid kan legges inn i samarbeidsavtaler mellom kommuner om krisesentertilbud.

Individuell plan

Samordningen av tjenester for voldsutsatte kan foregå ved bruk av individuell plan (krisesenterloven §4). Brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester, noe som gjelder en del av krisesenterets brukere, har rett til å få utarbeidet individuell plan (hjemlet i helse- og NAV-lovgivningen). Koordinerende enhet i kommunen kan ha ansvar for å tildele koordinator også for utsatte for vold i nære relasjoner.

Det er kommunen som er ansvarlig for å sikre koordinering av arbeidet med individuell plan. Siden planen som oftest vil vare utover tiden brukeren oppholder seg på krisesenteret, er det ikke naturlig at krisesenteret har det koordinerende ansvaret. Krisesenteret kan imidlertid være en viktig part i samarbeidet under oppholdet og i reetableringsfasen.

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator §§ 16 – 23
Forskrift om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen

En helhetlig innsats mot vold i nære relasjoner omfatter også et tilbud til utøvere av vold. Dette er viktig for å bryte mønstre av vold og som forebyggende arbeid. Det er flere typer tilbud som kommunen kan innlede samarbeid med:

kurs i sinnemestring gjennom familievernet eller andre aktører
tilbud til familier der det er vold, i regi av familieverntjenesten
behandling i spesialisthelsetjenesten (DPS eller spesialister med avtale)
tilbud i samarbeid med Alternativ til vold

For at hjelpetilbudet skal være et tilgjengelig, må det være kjent både blant kommunens innbyggere og blant ansatte som møter berørte av vold i sitt arbeid. Kommunen er pliktig til å aktivt informere om sine tjenester (kommuneloven §4).

Kommunen har en generell plikt til å føre kontroll med egen virksomhet, hjemlet i:

kommuneloven §§ 23 og 77
lov om endringer i lov av 25. september 1992 nr. 107

Kommunen skal også ha et system for internkontroll av sitt krisesentertilbud (krisesenterloven §8). Interkontrollen bør omfatte risikoområder som:

innholdet i kommunens krisesentertilbud: individuell tilrettelegging, tilgang til tolketjenester, opplysningsplikten til barnevernet og informasjon om tilbudet
helhetlig oppfølging av voldsutsatte: samordningen av hjelp fra krisesenteret og andre instanser i kommunen

I internkontrollen kan kommunen benytte:

veileder for kommunens internkontroll av krisesentertilbudet (bld.no)

1. Et helhetlig krisesentertilbud

Omfatter krisesentertilbudet (krisesenterloven § 2):
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig botilbud
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen
Har krisesenteret rutinebeskrivelser/maler for
- mottak/velkomst av barn
- alderstilpasset informasjon til barn om hva krisesenteret er
- kartlegging av brukernes situasjon, voksne og barn
- kartlegging av vold og trusler, voksne og barn
- oppfølgingsplan for beboere, voksne og barn
- sikkerhetsplan, voksne og barn
- ansvar som kontaktperson, voksne og barn
- ansvar som ledende barneansvarlig
Får alle beboerne tildelt egen kontaktperson med hovedansvar for oppfølgingen under oppholdet (utover helt korte opphold) (prosentandel)?
- prosentandel for voksne beboere
- prosentandel for barn
Benyttes malverktøyene i oppfølgingen av beboere som oppholder seg på senteret (utover helt korte opphold) ?
- prosentandel for voksne beboere
- prosentandel for barn
Er frivillige aktører involvert i aktiviteter for brukere av krisesenteret?
- I tilfelle ja:
  - Får frivillige nødvendig opplæring og oppfølging?
  - Stilles det krav om at frivillige skal forevise politiattest?

2. Tilrettelegging for brukere med særskilte behov

Har krisesenteret rutiner som sikrer at brukere som har behov for det får tilgang til kvalifisert tolk (krisesenterloven § 3), når det gjelder
- morsmål
- tegnspråktolk
- døveblindtolk
Har krisesenteret oversikt over tilgjengelige tolker (til fremmøte, pr. telefon)
Har krisesenteret lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven, kapittel 3 om universell utforming), se punkt 8?
Har krisesentertilbudet skjerma boenheter med muligheter for fleksibel bruk (menn/kvinner/par, utsatte med tjenestedyr, utsatte med alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse/ rusmisbruk)?
Er det etablert formalisert samarbeid mellom krisesenteret og kommunenes tjenester rettet mot brukergrupper med særlig risiko for å utsettes for vold (NAV, habiliteringstjenester, psykisk helse- og rustjenester, hjemmetjenester, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.)?

3. Tilrettelegging for barn

Får barna tilbud om regelmessige samtaler, sammen med forelder og alene?
Er det formalisert samarbeid med kommunene for å sikre rask oppstart i barnehage/skole for barna (opplæringsloven §§ 2.1 og 8.1, rundskriv fra Utdanningsdirektoratet 3-2009)
Er det rutiner på krisesenteret/samarbeid med kommunene som sikrer at barn som ikke kan gå på skole får undervisning på krisesenteret?
Har krisesenteret rutiner for å ivareta barns rettigheter etter barnekonvensjonen når det gjelder å si sin mening, bli hørt, få informasjon og muligheter for lek og fritid (art. 12, 13 og 31)?
Inngår forpliktelser og rutiner for samarbeid mellom barneverntjenesten og krisesenteret i kontrakten mellom kommunene om drift av krisesenteret?
- Hvis ikke, er dette formalisert på annen måte?
- Omfatter forpliktelsene konkrete rutiner/ansvarfordeling i samarbeidet, både på generell basis og i enkeltsaker?
Har krisesenteret egne ansatte med ansvar for tilrettelegging av tilbudet til barn (ledende barneansvarlig) og oppfølging av barn (barneansvarlig)? Foreligger det rutinebeskrivelser for disse funksjonene?
Får barn egen kontaktperson (ikke samme som forelder)?
Har krisesenteret rutiner for forberedelse og ivaretakelse av barn som skal til avhør på barnehus?
Er krisesenterets lokaler tilrettelagt for barn og unge (se punkt 8)?
Er det aktiviteter for barn på krisesenteret, tilrettelagt for ulike aldersgrupper?
- For 0 – 6 år?
- 6 – 12 år?
- 12 – 18 år?
- Er frivillige organisasjoner involvert i aktiviteter for barn og unge?
- I tilfelle, stilles det krav om politiattest?
- Får barn samme tilbud og oppfølging, uavhengig som de kommer med mor eller far?
- Inngår informasjon om tilbudet til barn i informasjonen om hvilken hjelp krisesenteret gir (se punkt 9)?

4. Tilrettelegging for menn

Har kommunens krisesentertilbud for menn elementene som et krisesentertilbud skal ha (krisesenterloven § 2):
- et døgntilgjengelig botilbud
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen

5. Samordnet oppfølging

Inneholder avtalen om drift av krisesenteret mellom kommunene:
- definerte forpliktelser for kommunene til å følge opp brukere fra egen kommune
- beskrivelse av samarbeidsrutiner i enkeltsaker mellom:
  - NAV i kommunene og krisesenteret
  - barnevernet i kommunene og krisesenteret
  - boligkontor i kommunene og krisesenteret
  - kommunale helsetjenester og krisesenteret
- konkret hva de ulike tjenestene skal bidra med i ulike faser av oppfølgingen av brukerne (ved ankomst til krisesenteret, under oppholdet, etter oppholdet)?
Er det etablert samarbeid med lovpålagt koordinerende enhet i kommunene om oppfølging av voldsutsatte med rett til individuell plan?
Anbefaler krisesenteret individuell plan for brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester?
- Informerer krisesenteret aktuelle brukere om individuell plan?
- Får brukere bistand til å be om individuell plan?
- Deltar krisesenteret i samarbeid med andre tjenester basert på individuell plan?
- Hvor mange brukere fikk utarbeidet individuell plan forrige år?

6. Bemanning og kompetanse

Har krisesenteret rammebetingelser som gjør det mulig med døgnbemanning (minimum 5 årsverk) med kvalifisert personale (real- eller formalkompetanse)?
Er det foretatt en kartlegging av hvilken kompetanse ansatte ved krisesenteret besitter?
Har krisesenteret samlet sett kompetanse innen områdene:
- Fenomenforståelse – hva er vold i nære relasjoner, voldens ulike former, konsekvenser og reaksjoner på å være utsatt for vold
- Samtale med utsatte for vold i nære relasjoner (kartlegging, veiledning og oppfølging)
- Bearbeidende samtaler (bevisstgjøring om hva vold er, konsekvenser av å være utsatt for vold, hvordan bearbeide voldserfaringer)
- Bruk av tolk i samtaler
- Sikkerhet og beskyttelse (kartlegging av vold/trusler, veiledning om egen sikkerhet og sikkerhetstiltak)
- Rettigheter til hjelp for voldsutsatte, barn og voksne
- Barns rettigheter etter barnekonvensjonen
- Tverretatlig samarbeid, barn og voksne
- Traumestabilisering og miljøterapeutisk arbeid overfor voldsutsatte
- Kunnskap om barn generelt (normalutvikling) og barn utsatt for vold
- Kunnskap om vold som særlig rammer risikoutsatte grupper og individuell tilrettelegging for brukergrupper med særskilte behov:
  - personer med minoritetsbakgrunn
  - personer med funksjonsnedsettelser
  - lhbti-personer
  - personer utsatt for menneskehandel
  - personer med alvorlige psykiske lidelser
  - personer med alvorlig rusproblem
  - personer med svært alvorlige trusler
Har krisesenteret krav til formell kompetanse for ansatte med særlig ansvar for å følge opp barn?
Har krisesenteret oversikt over advokater med god kunnskap innen aktuelle rettsområder for brukere av krisesenteret (strafferett, barnevernloven, skilsmisserett og annullering av ekteskap, barne- og familierett (samvær, omsorg for barn), utlendingsrett (opphold i Norge), voldsoffererstatning, etc.)?
Har krisesenteret rutiner for ekstern veiledning av ansatte ved krisesenteret?

7. Fysisk sikkerhet

Er krisesenterets lokaler sikret i tråd med kravene (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3):
- porttelefon og overvåkningskamera ved dør
- Er det vurdert om krisesenteret har behov for (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3):
  - utvidet inngangsparti eller sluse ved inngang til krisesenteret
  - oversiktlig og skjermet atkomst med lys og bevegelsessensorer tilpasset bygningstype og lokalisering
  - oversiktlig, opplyst og skjermet uteområde. Uteområde tilrettelagt for brukere bør være utformet slik at uønsket inntrenging ikke er mulig
  - hærverkshemmende eller innbruddsikre sikkerhetsglass
  - foreligger det rutiner for å ivareta ansattes sikkerhet som:
- foreligger det rutiner for å ivareta ansattes sikkerhet (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4d), som:
  - rutiner prosedyrer for truende situasjoner
  - rutiner for å følge brukere utenfor krisesenteret
  - rutiner for å hente ut personlige eiendeler fra hjemmet
  - Har krisesenteret HMS-ansvarlig, med særlig fokus på ansattes sikkerhet (forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4d)?

sikre dører med sikkerhetslås
sikra vinduer som bare kan åpnes og låses innenfra
innbruddsalarm
skjerma innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområde

8. Lokaler

Er krisesenterets lokaler sikret i tråd med krav til sikkerhet i forskrift for fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3, jf. punkt 7?
Har lokalene tilstrekkelig kapasitet til:
Har kommunenes krisesentertilbud tilstrekkelig med samtalerom som ivaretar taushetsplikten (krisesenterloven § 5)?
Har kommunens krisesentertilbud lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven , kapittel 3 om universell utforming):
- tilbudet er universelt utformet
- innendørs skilting med blindeskrift
- automatisk døråpnere
- rullestolrampe
- hørselsslynge
- trinnfri adkomst
- trappeheis
- handicaptoaletter
- handicapparkering
- muligheter til å ha med tjenestedyr
- rom for å motta undervisning og gjøre skolearbeid (med nettilgang)
- rom for å gjøre skolearbeid

å gi et botilbud til voldsutsatte som henvender seg og har behov for beskyttelse?
at beboerne kan bli værende på krisesenter inntil varig bolig og nødvendig videre oppfølging fra andre tjenester er på plass og midlertidige løsninger unngås?

Har kommunenes krisesentertilbud rom tilrettelagt for barn og unges behov, dvs.

samtalerom tilrettelagt for barn og unge
lekerom
rom for å treffe venner

trygge utearealer for lek

Er kommunens krisesentertilbud tilrettelagt for voldsutsatte med tjenestedyr eller kjæledyr?

Er det samtalerom hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr?
Er det boenheter hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr eller kjæledyr?
Har krisesenteret muligheter for å henvise til «beredskapshjem» for kjæledyr under et opphold på krisesenter? I tilfelle, inngår dette i informasjonen om tilbudet? (jf. punkt 9)

Tilfredsstiller lokalene kravene til fysisk arbeidsmiljø i arbeidsmiljøloven (kapittel 4)?
Har ansatte i kommunens krisesentertilbud tilgang til egna møterom?

9. Informasjon om tilbudet

Har krisesenteret egen nettside?

Er informasjonen i tråd med sjekkliste for god informasjon om krisesentertilbudet?

Er informasjonen tilgjengelig?

Er det informasjon om krisesentertilbudet på kommunenes nettsider?
Har krisesenteret egen nettside?
Er det lett å finne fram til kontaktinformasjon for krisesenteret, også i en akuttsituasjon?
Er det synlig informasjon om krisesenteret hos tjenester i kommunen som helsestasjon, legekontorer, NAV, etc.?
Er informasjonen universelt utformet og tilgjengelig for alle, jf. krav i Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger?
Er informasjonen tilgjengelig på de mest relevante språk blant kommunens innbyggere?
Inngår informasjon om krisesenteret i informasjon og opplæring for nyansatte i kommunen (om samtaletilbudet og botilbudet)?
Får ansatte i tjenester som møter potensielt utsatte for vold i nære relasjoner (NAV, habiliteringstjenester, hjemmetjenester, psykisk helsevern, rusomsorgen, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.) informasjon om kommunens krisesentertilbud (samtaletilbudet og botilbudet)?
Er relevante lokale bruker- og interesseorganisasjoner gjort kjent med krisesentertilbudet (samtaletilbudet og botilbudet)?

Tilbudet retter seg mot kvinner, menn og barn

Går det tydelig fram at tilbudet retter seg mot menn?
Går det tydelig fram at menn kan ha med seg barn i botilbudet?
Er det behov for særlige informasjonstiltak for å gjøre tilbudet for menn kjent?
Går det eksplisitt fram at tilbudet retter seg mot

personer med funksjonsnedsettelser (hvis det er muligheter for å ha med tjenestedyr, er det viktig at dette er omtalt)
lhbti-personer
personer i samkjønna samliv
voldsutsatte med utfordringer knyttet til rusmisbruk og/eller psykiske lidelser

Avspeiler overskrifter, tekster og bildebruk at tilbudet retter seg mot voldsutsatte med ulikt kjønn, alder, etnisitet, etc.?

Vold er mer enn fysisk vold

Framgår det tydelig at vold i nære relasjoner kan være langt mer enn alvorlig fysisk vold?
Er ulike typer vold beskrevet på en måte som gjør at utsatte kan kjenne seg igjen?
- Psykisk vold: degradering, latterliggjøring, skremmende atferd, manipulering, etc.
- Trusler: om hva som skal skje hvis…, trusler om å bli kastet ut av landet, om å bli utstøtt fra familien, om å miste samvær/omsorg for barn, etc.
- Økonomisk vold: kontroll av inntekt, ikke tilstrekkelige midler til nødvendige utgifter som mat, klær, etc.
- Seksuell vold: press, trusler og tvang til seksuelle aktiviteter man ikke ønsker
- Kontroll og isolasjon: ikke få lov å treffe familie, venner, gå på norskkurs, ta utdanning, restriksjoner på og kontroll gjennom bruk av digitale kommunikasjonsmidler, etc.
- Fysisk vold: slag, spark, lugging, bruk av våpen, etc.
- Æresrelatert vold/negativ sosial kontroll: press/tvang/represalier når det gjelder valg av venner, utdanning, partner, etc.
- Går det fram av informasjonen at psykisk vold og trusler kan være like alvorlig som fysisk vold?

Hva slags hjelp krisesenteret gir

Går det klart fram hvilken hjelp krisesenteret kan gi?
Et trygt sted å bo (botilbudet)
Et sted man kan snakke med noen (samtaletilbudet)

Hva innholdet i hjelpen er

Informasjon, råd og veiledning
Hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (NAV, advokat, politi, etc.)
Hjelp til reetablering i ny bolig
Videre oppfølging etter et opphold på krisesenteret
Oppfølging av barn (gjerne konkret om hvilke typer oppfølging)
Hvis krisesenteret kan tilby hjelp til plassering av kjæledyr under et opphold i botilbudet, er det viktig at dette er eksplisitt omtalt

Om samtaletilbudet

Går det eksplisitt fram at man kan ringe til eller komme til krisesenteret kun for en samtale?
Går det eksplisitt fram at menn kan komme til en samtale?
Går det eksplisitt fram at barn kan komme til en samtale (særlig aktuelt etter et opphold)?

10. Tilrettelegging for tjenestedyr/kjæledyr

Er krisesenteret tilrettelagt for voldsutsatte med tjenestedyr eller kjæledyr?

Er det skjerma boenheter hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr eller kjæledyr?
Har krisesenteret muligheter for å henvise til «beredskapshjem» for kjæledyr under oppholdet?
Inngår dette i informasjonen om krisesentertilbudet (se punkt 9)?

11. Brukermedvirkning

Har krisesenteret et system for å innhente brukernes synspunkter på hjelpen de får?
Har krisesenteret et system for å involvere brukerne i utformingen av tilbudet senteret gir?

1. Forebyggende arbeid mot vold i nære relasjoner

Har kommunen et systematisk forebyggende arbeid mot vold i nære relasjoner, som:
- informasjon til barn, familier om vold i nære relasjoner og hjelpetilbud for utsatte og utøvere?
- kommunal samhandlingsmodell på tvers av tjenester (basistjenester for barn og familier, barneverntjenesten og spesialisthelsetjenesten), som har til hensikt å fange opp utsatte barn og unge, samt deres familier på et tidlig tidspunkt?
- konsultasjons- eller veiledningsteam der ansatte kan drøfte anonym bekymring for barn og familier, og få råd om håndtering?
- felles kompetanseheving av ansatte på tvers av tjenester om forebygging av vold, rus og psykisk helse?
- Samarbeid med regionale ressurssentre innen vold i nære relasjoner (RVTS), rus (Korus) og psykisk helse (RKBU)?

2. Kommunens krisesenter

Innhold i tilbudet

Har kommunen et krisesentertilbud som omfatter (krisesenterloven § 2):
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig botilbud
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen
Hvor stor andel av beboerne får tildelt en egen kontaktperson?
Hvor stor andel av beboerne får tilbud om:
- samtaler
- generell kartlegging
- kartlegging av vold og trusler
- plan for oppfølging under oppholdet
- sikkerhetsplan
foreligger det beskrivelse av ansvaret for kontaktperson for voksne?

Tilrettelegging for barn

Har kommunen et krisesentertilbud tilrettelagt for barn der
- barns rettigheter etter annet lovverk (opplæringsloven, barnevernloven, helselovgivningen, etc.) blir ivaretatt (krisesenterloven § 3)?
- barn får oppfylt sine rettigheter etter barnekonvensjonen når det gjelder å si sin mening, bli hørt, få informasjon og muligheter for lek og fritid (art. 12, 13 og 31)?
- barn får sin egen kontaktperson, og det foreligger en beskrivelse av kontaktpersonens oppgaver?
- det er krav om at krisesentertilbudet skal ha ansatte med barnefaglig kompetanse?
- formalisert samarbeid, inkl. konkrete samarbeidsrutiner, mellom barneverntjenesten i kommunen og krisesentertilbudet?
- opplysningsplikten til barneverntjenesten ivaretas (krisesenterloven § 6)?
- samtaletilbudet (dagtilbud) og tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (krisesenterloven § 2) gjelder også for barn?
- rutiner for å sikre at barn som blir tatt med til krisesenteret kan starte opp i barnehage/skole så fort som mulig (opplæringsloven §§ 2.1 og 8.1)?
- rutiner som sikrer at barn som kan gå på skole raskt får innvilget skoleskyss ved behov (rundskriv fra Utdanningsdirektoratet 3-2009)?
- rutiner som sikrer at barna får undervisning på krisesenteret, når de ikke kan gå på ordinær skole?
- barn får en likeverdig oppfølging, uavhengig av om de kommer med mor eller far?
- med lokaler som er tilpasset barns behov?
- informasjon om tilbudet til barn i kommunens informasjon om hvilken hjelp krisesentertilbudet gir inngår i informasjonen om kommunens krisesentertilbud (se punkt 7)?

Tilrettelegging for voldsutsatte med særskilte behov

Er det rutiner som sikrer at brukere av krisesentertilbudet som har behov for det får tilgang til kvalifisert tolk (krisesenterloven § 3), når det gjelder
- morsmål
- tegnspråktolk
- døveblindtolk
Har kommunens krisesentertilbud lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven , kapittel 3 om universell utforming), se punkt 6?

Tilrettelegging for menn

Har kommunens krisesentertilbud for menn elementene et krisesentertilbud skal ha (krisesenterloven § 2):
- et døgntilgjengelig botilbud
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen
Har kommunen nødvendig kompetanse til faglig oppfølging av sitt krisesentertilbud, dvs. kompetanse om:
- vold i nære relasjoner som fenomen
- krisesenterloven/et helhetlig krisesentertilbud
- kommunens innsats mot vold i nære relasjoner/tverretatlig samarbeid
Har kommunens krisesentertilbud rammebetingelser som gjør det mulig med døgnbemanning (minimum 5 årsverk) med kvalifisert personale (real- eller formalkompetanse)?
Har kommunens krisesentertilbud døgnbemanning med ansatte som har nødvendig kompetanse (real- eller formalkompetanse)?

Fysisk sikkerhet

Er kommunens krisesentertilbud sikret i tråd med kravene (forskrift for fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet § 3), det vil si:
- porttelefon og overvåkningskamera ved dør
- sikre dører med sikkerhetslås
- sikra vinduer som bare kan åpnes og låses innenfra
- innbruddsalarm
- skjerma innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområde
Har kommunen vurdert (forskrift for fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet § 3) om krisesentertilbudet har behov for:
- utvidet inngangsparti eller sluse ved inngang til krisesenteret
- oversiktlig og skjermet atkomst med lys og bevegelsessensorer tilpasset bygningstype og lokalisering
- oversiktlig, opplyst og skjermet uteområde. Uteområde tilrettelagt for brukere bør være utformet slik at uønsket inntrenging ikke er mulig
- hærverkshemmende eller innbruddsikre sikkerhetsglass

Lokaler

Har kommunens krisesentertilbud lokaler som er sikret i tråd med kravene i forskrift for fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet § 3, jf. punkt 6?
Har kommunens krisesentertilbud tilstrekkelig kapasitet til:
Har kommunenes krisesentertilbud tilstrekkelig med samtalerom som ivaretar taushetsplikten (krisesenterloven § 5)?
Har kommunens krisesentertilbud lokaler som er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser (likestillings- og diskrimineringsloven , kapittel 3 om universell utforming):
- tilbudet er universelt utformet
- innendørs skilting med blindeskrift
- automatisk døråpnere
- rullestolrampe
- hørselsslynge
- trinnfri adkomst
- trappeheis
- handicaptoaletter
- handicapparkering
- mulig å ha med tjenestedyr
- rom for å motta undervisning og gjøre skolearbeid (med nettilgang)
- å gi et botilbud til voldsutsatte som henvender seg og har behov for beskyttelse?
- at beboerne kan bli værende på krisesenter inntil varig bolig og nødvendig videre oppfølging fra andre tjenester er på plass og midlertidige løsninger unngås?
Har kommunenes krisesentertilbud rom tilrettelagt for barn og unges behov, dvs.
- samtalerom tilrettelagt for barn og unge
- lekerom
- rom for å treffe venner
- trygge utearealer for lek
Er kommunens krisesentertilbud tilrettelagt for voldsutsatte med tjenestedyr eller kjæledyr?
- Er det samtalerom hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr?
- Er det boenheter hvor brukere kan ha med seg tjenestedyr eller kjæledyr?
- Har krisesenteret muligheter for å henvise til «beredskapshjem» for kjæledyr under et opphold på krisesenter? I tilfelle, inngår dette i informasjonen om tilbudet? (jf. punkt 8)
Tilfredsstiller lokalene kravene til fysisk arbeidsmiljø i arbeidsmiljøloven (kapittel 4)?
Har ansatte i kommunens krisesentertilbud tilgang til egna møterom?

3. Samordnet oppfølging av voldsutsatte

Inneholder avtalen om drift av krisesenteret mellom kommunene:
- forpliktelser for kommunen til å følge opp brukere fra egen kommune
- beskrivelse av samarbeidsrutiner og i enkeltsaker mellom:
  - NAV-kommune og krisesenteret
  - kommunens barneverntjeneste og krisesenteret
  - kommunens boligkontor og krisesenteret
  - kommunale helsetjenester og krisesenteret
- konkret hva de ulike tjenestene skal bidra med i ulike faser av oppfølgingen av brukerne (ved ankomst til krisesenteret, under oppholdet, etter oppholdet)?

4. Beskyttelse og hjelp til personer med særlig risiko for vold

Er det etablert samarbeid mellom lovpålagt koordinerende enhet i kommunen og kommunens krisesentertilbud om oppfølging av voldsutsatte med rett til individuell plan?
Benytter kommunen individuell plan i oppfølgingen av voldsutsatte?
Er det etablert formaliserte samarbeidsrutiner mellom kommunens tjenester rettet mot brukergrupper med særlig risiko for å utsettes for vold (NAV, habiliteringstjenester, psykisk helse- og rustjenester, hjemmetjenester, botiltak, tilrettelagt arbeid, etc.) og kommunens krisesentertilbud?
Har kommunen et tilrettelagt krisesentertilbud (samtaletilbud og botilbud) til voldsutsatte som ikke kan nyttiggjøre seg kommunens ordinære tilbud (krisesenterloven § 2, om «tilsvarande tilbod»)?

5. Brukermedvirkning

Er voldsutsatte involvert i utarbeidelse eller revidering av kommunal handlingsplan mot vold i nære relasjoner?
Har kommunen brukerråd eller erfaringskonsulenter? Er det voldsutsatte i brukerrådet/som erfaringskonsulenter?

6. Tilbud til utøvere av vold

Har kommunen tilbud for sine innbyggere om:
- Kurs i sinnemestring
- Hjelp og behandling for utøvere av vold?
Har kommunen samarbeid med Alternativ til vold (ATV) om tilbud for voldsutøvere?

7. Informasjon om krisesentertilbudet

Har kommunen informasjon om sitt krisesentertilbud på egne nettsider?
Er kommunens informasjon om krisesentertilbudet i tråd med sjekkliste for god informasjon om krisesentertilbudet?
Har kommunen rutiner for å sikre at alle ansatte i alle brukerretta instanser og tjenester har kunnskap om kommunens krisesentertilbud, slik at de kan informere om og ta kontakt på vegne av aktuelle brukere?

8. Internkontroll av kommunens krisesentertilbud

Omfatter internkontrollen (krisesenterloven § 8) av kommunens krisesentertilbud hvorvidt:

Krisesenterilbudet har de lovpålagte elementene (krisesenterloven § 2):
- et samtaletilbud (dagtilbud)
- et døgntilgjengelig botilbud
- et døgntilgjengelig telefontilbud
- oppfølging i reetableringsfasen
krisesentertilbudet omfatter helhetlig oppfølging/samordning av kommunens tjenester for voldsutsatte (krisesenterloven § 4), gjennom samordning av tjenester
- fra krisesenteret
- fra andre tjenester?
barns rettigheter etter annet lovverk (opplæringsloven, barnevernloven, helselovgivningen, etc.) blir ivaretatt under oppholdet (krisesenterloven § 3)?
barn får oppfylt sine rettigheter etter barnekonvensjonen når det gjelder å si sin mening, bli hørt, få informasjon og muligheter for lek og fritid (art. 12, 13 og 31)?
opplysningsplikten til barneverntjenesten ivaretas (krisesenterloven § 6)?
barn får en likeverdig oppfølging, uavhengig av om de kommer med mor eller far?
ansattes sikkerhet er ivaretatt (forskrift for fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet § 4d)
krisesenteret har ansatte med kompetanse innenfor nødvendige områder?
brukeres erfaringer og tilbakemeldinger innhentes på en systematisk måte?
taushetsplikten ivaretas (krisesenterloven § 5?

9. Kommunal koordinator

Har kommunen en kommunal koordinator for å samordne arbeidet mot vold i nære relasjoner?
Har lovpålagt koordinerende enhet ansvar for å koordinere kommunens innsats mot vold i nære relasjoner?

10. Kommunal handlingsplan mot vold i nære relasjoner

Har kommunen en handlingsplan mot vold i nære relasjoner:

som er politisk vedtatt eller revidert siste tre år?
hvor krisesentertilbudet inngår som et viktig tiltak for voldsutsatte som trenger råd/veiledning (samtaletilbud) eller beskyttelse (botilbud)?
som omfatter:
- alle former for vold i nære relasjoner (inkl. æresrelatert vold, seksuelle overgrep)
- grupper med særlig risiko for vold:
  - personer med funksjonsnedsettelser
  - eldre
  - personer med alvorlige utfordringer knyttet til rusmisbruk
  - personer med alvorlige psykiske lidelser
  - utsatte for æresrelatert vold
  - hjelpetiltak rettet mot utsatte og utøver av vold i nære relasjoner
  - hvordan relevante tjenester skal samarbeide (tverretatlig samarbeid og koordinering)
  - hvordan kommunens tilbud skal gjøres kjent (informasjon)?

Enkelte kommuner har en egen koordinator for å samordne kommunens hjelp til voldsutsatte og -utøvere. Alle kommuner skal ha en koordinerende enhet for arbeidet med individuell plan.

Både voldskoordinator og koordinerende enhet kan ha som oppgave å legge til rette for en helhetlig oppfølging av berørte av vold generelt i kommunen, inkludert brukere av krisesentertilbudet.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har, med utgangspunkt i eksisterende forsking og kartlegging av forebyggende arbeid i Norge, definert kriterier for et godt forebyggende arbeid:

tiltakene er omfattende, har en helhetlig tilnærming og er langsiktige
tiltakene settes inn på et tidlig tidspunkt
tiltakene er målrettede og bruker flere tilnærminger for å nå målgruppen
tiltakene er sosiokulturelt relevante
tiltakene er forskningsbaserte og evalueres underveis
tiltakene bygger på samarbeid mellom relevante fagmiljøer
tiltakene gjennomføres i en støttende organisasjonskontekst (lederstøtte)
tiltakene gir rom for at fagpersoner kan øve seg på å tematisere vold i nære relasjoner
tiltakene beskrives tydelig i kommunale handlingsplaner

Sist faglig oppdatert 11. mars 2020

Kunnskapsgrunnlag/kilder

Kilder

Øverlien, C. m fl (2009). "Barns erfaringer fra livet på krisesenter. En landsomfattende studie om flukten, oppholdet og forestillinger om fremtiden" Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 2/2009).

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud på Bufdir.no

"Samvær", en artikkel fra "Negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold - en veileder til barnevernstjenesten" på Bufdir.no

Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) Om lov om endringer i barnelova mv.

Prop. 85 L (2012-2013) Endringer i barnelova. Barneperspektivet i foreldretvister

Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova

Anstorp, T. og Benum, K. (red.) (2014) Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget.

van der Weele J. og With, A. (2019) Sommerfuglkvinnen. Modum Bad.

Stø kurs, nettbasert kurs i grunnleggende traumeforståelse og behandling av mennesker som har vært utsatt for vold og overgrep, Helsekompetanse/RVTS region nord.

Ressurser å bruke

Fortsatt leken. Samling for barn med tema lek.
Forslag til leker for grupper: www.linktillivet.no

Anbefalt lesning

Nils Eide-Midtsand (2007) Lekens funksjon i psykoterapi og i barns normale utvikling, boltrelek og lekeslåssing, i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 44, nummer 12, 2007, side 1459-1466.

Steinkopf, H, RVTS Sør: Lek er veien til endring. Forskningens blikk på leken.

RVTS Sør: Lek bygger glede.

Andre kilder

Brown, S. and Vaughhan, C. (2010). Play. How it Shapes the Brain, Opens the Imagination and Invigorates the Soul. New York: Penguin Group.

Fredrickson, B. L. (2013): Love 2.0. Creating Happiness and Health in Moments of Connection. New York: Penguin Group.

Gordon, G (2014). Well played. The origins and future of playfullness. American journal of Play, vol.6, nr.2, s.234-266. Fulltekst: http://files.eric.ed.gov/fulltext/EJ1023802.pdf

Panksepp, J. (1998): Affective Neuroscience. The Foundations of Human and Animal Emotions. New York: Oxford University Press.

Panksepp, J., Biven, L. (2012): The Archeology of Mind. Neuroevolutionary Origins of Human Emotions. New York: W.W. Norton & Company.

Panksepp, J. (2015). Oral Presentation, the Annual Conference on Interpersonal Neurobiology at UCLA, Los Angeles.

Schore, A. (1994). Affect regulation and the Origin of the Self: The Neurobiology of Emotional Development.

Schore, A. (2012): The Science of the Art of Psychotherapy. New York: W.W. Norton & Company.

Siegel, D. (2010): The Mindful Therapist. A Clinicians guide to Mindsight and Neural Integration. New York: W.W. Norton & Company

Stern, D. (1985, 2000): The Interpersonal World of the Infant. A View from Psychoanalysis and Developmental Psychology. New York: Basic Books.

Winnicott D.W. (1971). Playing and reality. New York: Basic Books.

Anbefalt lesning

Nadim, M. og Orupabo, J. (2014). Miljøterapi med unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Oppfølging i det nasjonale bo- og støttetilbudet. Institutt for samfunnsforskning, Rapport 2014:13.

Bye, M. T. og Eggebø, H., Thunem, G. (2016) Sikkerhets- og familiearbeid for unge utsatte for tvangsekteskap og æresrelatert vold. KUN-rapport 2016:3

Bredal, A. (2011) Mellom makt og avmakt. Om unge menn, tvangsekteskap, vold og kontroll. Oslo: Institutt for samfunnsforskning, 2011:4.

Lien, M. I. m fl. (2017) Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Bredal; A. og Melby, R. E. (2018) Sårbarhet og styrke - Barnevernets møte med minoritetsjenter utsatt for vold og sterk kontroll. Oslo: NOVA.

Wikan, Unni. (2008). Om ære. Oslo: Pax forlag.

Salole, Lill (2018) Identitet og tilhørighet: Om ressurser og dilemmaer i en krysskulturell oppvekst. Oslo: Gyldendal.

Andre kilder

Bufdir (2018) Årsrapport 2017 for Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Dullum, J. (2010). «Første dag var jeg redd, men glad også.» Bokollektivets faglige tilnærminger i arbeidet med unge minoritetskvinner utsatt for tvangsekteskap. Oslo krisesenter.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Anbefalt lesning

Isdal, P. (2000) Meningen med volden. Bergen: Fagbokforlaget.

Herman, J. L. (1995) I voldens kølvand – psykiske traumer og deres heling. København: Hans Reitzel forlag.

Lien, M. I. m fl. (2017) Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Grøvdal, Y. og Jonassen, W. (2015). Menn på krisesenter. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 5/2015).

Jonassen, W. og Skogøy, E. (2010) «Et hjem for oss, et hjem for deg ...» En studie om endring i brukersammensetning og bruk av krisesentrene. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Andre kilder

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud (Bufdir)

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Workshop om krisesentertilbudet for menn, med Reform ressurssenter for menn, krisesentrene i Trondheim, Romerike, Sunnmøre, Kirkenes, Asker og Bærum og Oslo og Bufdir.

Prosjektarbeid ved Oslo Krisesenter, på oppdrag fra Bufdir.

Innspill fra workshops for ansatte i krisesentertilbudet, arrangert av Bufdir.

Walker, Lenore E. A. (1994) Abused Women and Survivor Therapy .

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Illustrasjon av voldssyklusen

Anbefalt lesning

Van der Weele, J. og With, A. (2008) Sommerfuglkvinnen – et kurshefte for kvinner som lever vanskelige liv. Kommer i nytt opplag på Modum bads nettbutikk i 2018.

Fersnes, Gro (2014) Reaksjoner og stabiliseringsarbeid etter voldtekt, i Narud, Kjersti (red.) Vold mot kvinner. Oslo: Cappelen Damm undervisning, side 189 – 210.

Allen, M. (2011) Narrative Therapy for Women Experiencing Domestic Violence. Supporting Women's Transitions from Abuse to Safety. London and Phildelphia: Jessica Kingsley Publishers

Jonassen, W. og Skogøy, E. (2010) «Et hjem for oss, et hjem for deg …» En studie om endring i brukersammensetning og bruk av krisesentrene. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Andre kilder

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Krisesenterloven (lovdata)

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova).

Veileder til krisesenterloven

Forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet

Veileder – kommunens interkontroll av krisesentertilbudet

Veileder – fylkesmannens tilsyn med krisesentertilbudet

Anbefalt lesning

Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Veileder til krisesenterloven

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova).

Jonassen, W. og Skogøy, E. (2010) «Et hjem for oss, et hjem for deg …» En studie om endring i brukersammensetning og bruk av krisesentrene. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Lien, M. I. m fl. (2017) Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Andre kilder

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Innspill fra Regionale sentre mot vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS)

Anbefalt lesning

Forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet (lovdata.no)

Veileder til krisesenterloven

Andre kilder

Thoresen, S., & Hjemdal, O. K. (red.) (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova).

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Innspill fra Regionale sentre mot vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS)

Helsedirektoratet (2011). Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene.

IMDi-rapport (2014). Undersøkelse om tolkene i Nasjonalt tolkeregister 2013 – oppdragsmengde og arbeidsvilkår. Oslo

Veileder til krisesenterloven

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Anbefalt lesning

IMDi-nettsider om tolk

IMDi-veileder: Når du trenger tolk – veileder for kjøp av tolketjenester til offentlige virksomheter?

Skogøy, E. (2008) Arbeid med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn.Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Kirkens Bymisjon (2019) Snakk om fattigdom – en rapport om barn som vokser opp i fattige familier, av Kirkens bymisjon og Respons analyse.

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Øverlien, C. m fl (2009) Barns erfaringer fra livet på krisesenter. En landsomfattende studie om flukten, oppholdet og forestillinger om fremtiden. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Veileder til krisesenterloven

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (2016) Evaluering av ICDP utprøvd i krisesentre

Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Jonassen, W. og Skogøy, E. (2010) «Et hjem for oss, et hjem for deg …» En studie om endring i brukersammensetning og bruk av krisesentrene. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Øverlien, C. m fl (2009) Barns erfaringer fra livet på krisesenter. En landsomfattende studie om flukten, oppholdet og forestillinger om fremtiden. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 2/2009).

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova)

Lien, M. I. m fl. (2017) Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Anbefalt lesning

Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova).

Veileder til krisesenterloven

Tønseth, H. (2017) Store kostnadsforskjeller blant landets krisesentre. Artikkel på ssb.no.

Andre kilder

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Anbefalt lesning

Lien, M. I. m fl. (2017) Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Grøvdal, Y. og Jonassen, W. (2015). Menn på krisesenter. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 5/2015).l (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Veileder til krisesenterloven

Andre kilder

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova).

Innspill fra workshop for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og Reform ressurssenter, arrangert av Bufdir.

Innspill fra Regionale sentre mot vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS)

Anbefalt lesning

Øverlien, C. m fl (red.)(2016) Barn, vold og traumer – møter med barn og unge i utsatte livssituasjoner. Oslo: Universitetsforlaget.

Øverlien, C. (2012) Vold i hjemmet – barns strategier. Oslo: Universitetsforlaget.

Andre kilder

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova).

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud (Bufdir)

Veileder til krisesenterloven

Anbefalt lesning

Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Gundersen, T. m fl. (2014) Tjenestetilbudet til voldsutsatte personer med nedsatt funksjonsevne. Oslo: Velferdsforskningsinstituttet NOVA, rapport nr. 6/14

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova).

Veileder til krisesenterloven

Andre kilder

Møller, G. (2017) Delrapport 1A: Kunnskapsoppsummering. Utviklingsprosjekt for å styrke krisesentertilbudet i kommunen til voldsutsatte med alvorlig problematikk knyttet til rus, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelse. Oslo: Varde Hartmark. Upublisert rapport til Barne-, ungdoms og familiedirektoratet.

Varde Hartmark (2017) Delrapport 2A: Modeller for et tilrettelagt krisesentertilbud. Utviklingsprosjekt for å styrke krisesentertilbudet i kommunen til voldsutsatte med alvorlig problematikk knyttet til rus, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelse. Oslo: Varde Hartmark. Upublisert rapport til Barne-, ungdoms og familiedirektoratet.

Ekhaugen, T. (2017) Delrapport 2B: Kartlegging av relevant lov- og regelverk. Utviklingsprosjekt for å styrke krisesentertilbudet i kommunen til voldsutsatte med alvorlig problematikk knyttet til rus, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelse. Oslo: Vista Analyse. Upublisert rapport til Barne-, ungdoms og familiedirektoratet.

Varde Hartmark (2017) Prosjektrapport: Sentrale funn og anbefalinger. Utviklingsprosjekt for å styrke krisesentertilbudet i kommunen til voldsutsatte med alvorlig problematikk knyttet til rus, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelse. Oslo: Varde Hartmark. Upublisert rapport til Barne-, ungdoms og familiedirektoratet.

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud (Bufdir)

Anbefalt lesning

Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Gundersen, T. m fl. (2014) Tjenestetilbudet til voldsutsatte personer med nedsatt funksjonsevne. Oslo: Velferdsforskningsinstituttet NOVA, rapport nr. 6/14

Lien, M. I. m fl. (2017) Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Veileder til krisesenterloven

Andre kilder

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Varde Hartmark (2017) Delrapport 2A: Modeller for et tilrettelagtkrisesentertilbud. Utviklingsprosjekt for å styrke krisesentertilbudet i kommunen til voldsutsatte med alvorlig problematikk knyttet til rus, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelse. Oslo: Varde Hartmark. Upublisert rapport til Barne-, ungdoms og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Innspill fra Regionale sentre mot vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS)

Anbefalt lesning

Lien, M. I. m fl. (2017) Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Grøvdal, Y. og Jonassen, W. (2015). Menn på krisesenter. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 5/2015).

Andre kilder

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud (Bufdir)

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Anbefalt lesning

Moen, L. M. m. fl. (2018) Forebyggende tiltak mot vold i nære relasjoner – kartlegging av kunnskap for veien videre. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova).

Veileder til krisesenterloven

Veileder – kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Lien, M. I. m fl. (2017) Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Andre kilder

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Thoresen, S. og Hjemdal, O. K. (2014) Vold og voldtekt i Norge – en nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Myhre, M. m fl. (2015) Vold og voldtekt i oppveksten. En nasjonal intervjuundersøkelse av 16- og 17-åringer. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Nation, M. m fl (2003) What works in prevention: Principles of effective preevention programs, i American Psychologist, 58 (6-7), 449.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.

Innspill fra Regionale sentre mot vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS)

Anbefalt lesning

Bakketeig, E. m fl (2014) Krisesentertilbudet i kommunene. Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Oslo: NOVA.

Isdal, P. (2000) Meningen med volden. Oslo: Fagbokforlaget.

Bang, S. (2003) Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Andre kilder

Veileder til krisesenterloven

Statistikk om kommunenes krisesentertilbud

Krisesenterlovens forarbeider: Ot.prp. nr. 96 (2008-2009): Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova)

Making Waves (2017) Godt krisesenter – sluttbrukersynspunkter for videreutvikling av krisesentertilbudet. Upublisert rapport til Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet.

Innspill fra workshops for ansatte og ledere i krisesentertilbudet og for ansatte i kommuner og fylkesmenn, arrangert av Bufdir.