Gjøre tilværelsen begripelig

Å bli tatt med til senter oppleves ofte dramatisk og vanskelig for barn. Samtaler med en voksen kan sette barnet i stand til å forstå hva som skjer og hvorfor det befinner seg der. Det kan gjøre situasjonen begripelig for barnet. Å få gode forklaringer på situasjonen gir mulighet til å bearbeide opplevelsene og å redusere følelsesmessige spenninger.

Utvikle språk for følelser

Når du snakker med barnet om hva som har skjedd, kan du hjelpe han eller henne til å sette ord på opplevelsene og å finne forklaringer på disse. Dette kan sette barnet bedre i stand til å utvikle et språk for å utrykke sine følelser, reaksjoner og behov. Det kan gjøre det enklere for barnet å fortelle om og reflektere over vanskelige opplevelser.

Forstå volden og egne reaksjoner

Gjennom samtaler kan du hjelpe barnet med å forstå den "uforståelige volden". Barnet kan oppleve større grad av sammenheng og mening i livet, noe som er en grunnleggende forutsetning for god psykisk helse, både for barn og voksne.

Hvis barnet klarer å forstå sine egne reaksjoner, kan de settes i sammenheng med hva de har opplevd. Dette kan bidra til økt selvinnsikt og selvutvikling. Det kan også redusere stressreaksjoner knyttet til negative opplevelser og minner.

Forutsigbarhet

Gjennom samtalene med deg kan barnet få bedre oversikt over situasjonen. Gi informasjon og forklaringer på hva som har skjedd og hva som kommer til å skje videre, under og etter oppholdet på krisesenteret. Dette kan gjøre tilværelsen mer forutsigbar for barnet.

Bearbeide opplevelser og redusere skyldfølelse

Gjennom samtalene kan barnet bearbeide opplevelsene og utvikle mer hensiktsmessige strategier for å håndtere (og dermed redusere) negative følelser. Du kan oppklare misforståelser og hjelpe barnet til å forstå at det ikke har skyld i det som har skjedd. Å få snakke med andre om volden, for eksempel med søsken, utsatt forelder og andre voksne, kan redusere følelsen av skam og skyld. Bedre håndtering av negative følelser kan gjøre barnet mer mottakelig for hjelp til å mestre utfordringer i hverdagen, som for eksempel skole, forholdet til venner og lignende.

De fleste barn på opplever samtaler om sin situasjon og om volden de har opplevd som positivt, men samtidig også krevende. Forberedelser til samtaler, god gjennomføring og oppfølging etter samtalen er derfor viktig.

Etabler god kontakt med barnet

Før du kan forvente at barnet er motivert til å snakke om vanskelige opplevelser og følelser, må du jobbe med å bygge tillit og etablere en god relasjon til barnet over tid. Dette kan du gjøre gjennom at dere leker sammen, tegner, maler eller gjør praktiske ting, drar på tur eller gjør andre ting sammen.

Snakk med forelderen først

Før du har samtaler med barnet, kan du gjerne ha en samtale med forelderen som er på senteret. Dette kan gi deg oversikt over barnets situasjon. Samtidig kan barnet ha sin helt egen opplevelse, som kun barnet selv kan formidle til deg.

I planlegging av og oppfølging etter samtaler med barnet, er det viktig at du samarbeider med barnets forelder og forelders kontaktperson. Det er forelder som har omsorgsansvaret for barnet, også under oppholdet på senteret. Hvis forelder er i tvil om nytten av samtaler, kan du informere om hvorfor det er viktig for barnet å kunne snakke med en voksen, hvordan samtalene gjennomføres og hva de pleier å handle om. Gjennom samarbeidet med barnet kan du også få nyttige innspill til hva som er viktig i oppfølgingen av den voksne i sin utøvelse av foreldrerollen.

Trenger barnet tolk?

Avklar om barnet trenger tolk. Hvis barnet ikke behersker norsk språk tilstrekkelig til å snakke om vanskelige temaer, må dere bruke tolk i samtalene.

Barna har ulik alder og modenhet, noe du må ta hensyn til i når du planlegger og gjennomfører samtaler.

Planlegg tidspunkt for samtalen

Når barna har startet opp i barnehage eller skole, må samtalene foregå om ettermiddagen. Avtalene bør ikke kollidere med aktiviteter på senteret eller fritidsaktiviteter som barnet deltar i. Ikke legg samtaler om vanskelige temaer tett opp mot leggetid.

Finn egnet rom

Reserver rom til samtalen. Rommet bør være et sted hvor dere ikke blir forstyrret og som er tilrettelagt for samtaler med barn.

Forbered innholdet i samtalen

Tenk gjennom på forhånd hva som er formålet med samtalen: Hva trenger du å snakke med barnet om akkurat nå? Hvorfor? Hvis du skal ta opp vanskelige temaer, som barnets mest vanskelige erfaringer i livet, er det viktig å være godt forberedt på hvordan du konkret vil gjøre det. Trenger du hjelpemidler til samtalen?

Forbered barnet

Snakk med barnet om hva en samtale er, at det ganske enkelt er «snakketid» med en voksen, der:

• barnet kan spørre og fortelle
• den voksne hører på, forsøker å forklare og stiller spørsmål

Avtal tid for samtale med barnet og sett av god tid. Gi barnet oversikt over hva som skal skje underveis. Forbered barnet på hvor lang tid samtalen etter planen skal vare.

La barnet styre

La barnet styre mye av samtalen, mens du bekrefter og følger barnets initiativ. Gi rom for å snakke om temaer som barnet er opptatt av, selv om det ikke inngår i din plan for samtalen. Ta gjerne opp først det barnet ønsker å snakke om. Det kan gjøre barnet mer mottakelig for å snakke om temaer som du har planlagt etterpå.

Forklar formålet med samtalen/temaet du tar opp

Forklar barnet formålet med samtalen og temaet du tar opp. Hvorfor er det nødvendig å snakke om dette? Du kan for eksempel si: "Jeg trenger å vite hvordan du har det nå, og derfor skal jeg stille deg noen spørsmål. Så må du spørre meg hvis det er noe du lurer på". Det kan fungere oppklarende for barnet og bidrar til at samtalen henger sammen.

Bruk åpnende kommunikasjon

Hvordan du kommuniserer med barnet vil påvirke hvordan samtalen utvikler seg og hvilken informasjon du får. For å legge til rette for god kommunikasjon, kan du

• etablere god kontakt før du introduserer vanskelige temaer
• gjerne innlede med:
• Jeg kjenner deg ikke, og derfor lurer jeg på ...
• Fortell meg slik at jeg kan forstå hva som skjedde ...
• Jeg vil gjerne høre mer om ...
• Forklar hvordan ...
• stille åpne spørsmål, start med: Hvem, hva, hvor eller hvordan?
• ta utgangspunkt i det barnet forteller, still oppfølgingsspørsmål hvis nødvendig
• unngå ja- og nei-spørsmål for å bekrefte eller avkrefte dine eller andres antagelser
• lytte mer enn å spørre
• være aktivt lyttende: gi nonverbale signaler og korte verbale bekreftelser på at du er oppmerksom på hva barnet forteller deg
• tåle stillhet
• la være å presse barnet til å svare på dine spørsmål

SNAKKE er en kunnskaps- og øvingsportal for å snakke om barn om vanskelige temaer. Portalen er først og fremst rettet mot ansatte i barnehage, skole, skolehelsetjenesten og andre som møter barn, men det kan også være nyttige tips for ansatte. Lenke til SNAKKEmedbarn.no finner du her.

Gi barnet støtte

Gjennom bruk av åpnende kommunikasjon, kan du under samtalen gi barnet støtte og anerkjennelse på flere måter:

• avklar hvilke temaer barnet er opptatt av
• ta utgangspunkt i barnet spørsmål og forklar enklest mulig
• oppklar misforståelser som barnet har
• anerkjenn barnets følelser og reaksjoner
• identifiser hva som kan hindre en god samtale for barnet

Etabler en gjensidig dialog med barnet

Utgangspunktet for samtalene er at både du og barnet trenger både å gi og å motta informasjon. Barnet trenger å snakke om hva som har hendt og hva det har ført til, å spørre om alt det lurer på og ikke forstår, i tillegg til å formidle hva det ønsker videre. Du trenger å formidle viktig informasjon til barnet, samtidig som du trenger å vite hva som konkret har ført barnet til krisesenteret, hvordan barnet opplever situasjonen og hva barnet ønsker videre. Legg derfor opp til at samtalene kan bli en prosess preget av mest mulig gjensidig dialog.

Bruk av materiell

Ha nødvendig materiale tilgjengelig i samtalerommet, som bøker, billedmateriell, filmer, samtalekort eller bruk rollelek. Barnet kan gjerne få en bok hvor det samler fortellinger og tegninger som lages gjennom samtalene. Når barnet opplever at vanskelige erfaringer gjennom samtalene «arkiveres» mellom to permer, kan det dempe det følelsesmessige trykket.

Informasjon som er relevant for en straffesak?

I samtalene kan det komme opp informasjon som kan være relevant for en eventuell straffesak, og barnet skal kanskje til avhør på barnehus. At informasjonen du får håndteres riktig, kan være avgjørende for at barnets fortelling kan brukes som bevis i retten. I slike tilfeller bør du skrive en mest mulig detaljert journal fra samtalen, hvor det kommer klart fram foranledningen for at barnet fortalte.

• Hvilken informasjon fikk barnet før/ved oppstart av samtalen?
• Hva spurte du om?
• Hvordan spurte du?
• Hva fortalte barnet?
• Barnets uttrykksmåte og reaksjoner

Snakk også om positive ting i barnets liv

I samtalene bør også positive ting i barnets liv settes på dagsorden. Det kan for eksempel være ved skolen, venner, familielivet, forholdet til utøver, etc. Når det er fint i familien din, hvordan er det da? Når du har det fint sammen med x (utøver), hva gjør dere da? Hvordan er x da? Dette kan styrke barnets opplevelse av verdi og mestringsfølelse, og være utgangspunkt for å finne mulige løsninger på utfordringene barnet er stilt overfor.

Sørg for en positiv avslutning

Det er viktig å gi barnet en avslutning på samtalen og hjelpe barnet tilbake til her og nå. Avslutt med en en kort oppsummering. Dere kan i fellesskap lese fortellinger som er kommet fram/skrevet eller snakke om tegninger barnet har laget under samtalen.Planlegg neste samtale sammen med barnet. Led barnets oppmerksomhet ut av samtalens tema og inn i det mer dagligdagse som kommer etterpå.

Følg opp barnet etter samtalen

Hvis dere har snakket om krevende temaer, kan du forberede barnet på mulige reaksjoner i etterkant av samtalen. Du kan anbefale barnet å si fra til deg, andre ansatte eller forelder, hvis reaksjonene er sterke. Du kan oppsøke barnet og se an og spørre hvordan det går etter litt tid. Hvis du går fra krisesenteret, kan du be kollegaer ta kontakt med barnet.

Flere momenter legger til rette for en god samtale. Sentrale forutsetninger er for eksempel:

• Skap forutsigbarhet ved å forberede barnet på samtalen.
• Etabler god kontakt med barnet i starten på samtalen, hver gang.
• Tilpass form og innhold til barnet det gjelder og samtalenes tema.
• Still åpne og konkrete spørsmål.
• Velg en metode for å snakke med barnet som er tilpasset barnets alder og temaene for samtalen.
• Ta hensyn til at barnet kan være i krise. Barnet kan trenge tid og at du gjentar viktig informasjon.
• Gi konkret informasjon som kan hjelpe barnet til å rydde i tankene, skape oversikt og forståelse av situasjonen.
• Vis anerkjennelse og empati når barnet forteller som sine opplevelser.
• Gi rom for barnets negative følelser som frykt, sorg, savn og fortvilelse. Gjør det tydelig at du ikke er redd og tåler barnets frykt.
• Vær sikker på at barnet forstår spørsmålet eller temaet dere snakker om. Gjør en kort oppsummering eller spør barnet underveis om du har forstått riktig/om barnet har forstått deg.
• Pass på at du har barnets oppmerksomhet gjennom samtalen. Vær oppmerksom på barnets kroppsspråk. Gå over til en annen aktivitet eller innled samtalens sluttfase hvis barnet sliter med konsentrasjonen, for eksempel blir urolig eller veldig stille.
• Ta hensyn til at barnet kan ha ambivalente følelser overfor voldsutøveren: sint på og redd for vedkommende og lettet over å befinne seg på et trygt sted, men er samtidig glad i og savner ham eller henne.

Temaene for samtalene må først og fremst avspeile det barnet ønsker å snakke om og hva det strengt tatt er nødvendig at du har kunnskap om. I samtalene kan du for eksempel avgrense temaene til:

• det du trenger for å vurdere om det kan være trygt for barnet å begynne i barnehage/skole
• det du trenger å vite for å følge opp barnet
• det barnet selv ønsker å snakke om

Eksempler på temaer i samtalene

• Hvordan barnet kom til senteret
• Hva er et krisesenter. Gi barnet tilpasset informasjon.
• Barnets erfaringer fra eventuelt tidligere opphold på krisesenter
• Barnets erfaringer med og reaksjoner på vold
• Barnets strategier i en vanskelig familiesituasjon
• Barnehage eller skole
• Positive elementer i barnets liv (mestringsstrategier, venner, hobbyer, positive elementer i familielivet/ forholdet til utøver og lignende)
• Hva er barnet redd for (trusler), sikkerhet.
• Barnets forhold til voldsutøvende forelder (lojalitet, frykt, samvær)
• Trivsel på krisesenteret, gode og dårlige opplevelser siden forrige samtale
• Barnets nettverk: venner, familie og andre
• Hva kan andre instanser hjelpe barnet med
• Hva ønsker barnet for tiden etter oppholdet på krisesenter. Forbered barnet på for hverdagen etter oppholdet

Mange av temaene inngår i forslag til systematisk kartlegging av barn.

Minst en gang i uken

For å sikre kontinuitet i samarbeidet med barnet, bør du sette opp samtaler minst en gang i uken. Dess yngre barnet er, dess oftere bør samtalene være og dess kortere varighet bør den enkelte samtale ha. Samtalene kan ha ulike temaer, og det kan være ulike typer samtaler. Spontane hverdagslige samtaler og aktiviteter og planlagte samtaler på tomannshånd, kan være en god kombinasjon.

Bygger tillitt

Regelmessige samtaler kan være nødvendig for å bygge opp tillit hos barnet. Det kan gi barnet en følelse av å bli sett og verdsatt, at deres opplevelse av volden og familiens vanskelige situasjon blir tatt på alvor. Du viser barnet konkret at du oppriktig ønsker å hjelpe. Dette kan øke barnets opplevelse av trygghet. Det gir deg også gode muligheter til å observere barnet og dets utvikling over tid.

Motiver forelderen til å delta

At du som ansatt har tett kontakt med barnet under oppholdet, kan ha særlig stor betydning i en periode som både barnet og forelder ofte opplever som vanskelig. Å være utsatt for vold kan gjøre det vanskelig for foreldre å følge opp barna, for kortere eller lengre tid. Forelderen klarer ikke alltid å imøtekomme barnets fysiske og følelsesmessige behov. Når du gjennomfører regelmessige samtaler, kan du motivere forelder og eventuelle søsken til å delta i noen av samtalene, avhengig av temaene som står på dagsorden. Samtidig er det viktig at barnet får anledning til å snakke med noen, uten andre fra familien tilstede.

Under oppholdet kan du variere mellom flere typer samtaler med barn, alt etter hva du vurderer barnet har behov for, barnets alder, situasjonen her og nå og hva barnet ønsker.

Rollelek

Rollelek er en naturlig uttrykksform for barn opp til seks år. Du kan bruke rollelek for å hjelpe barnet til å synliggjøre sine opplevelser. Du kan invitere barnet til å dele vanskelige opplevelser, noe som kan hjelpe barnet til å håndtere utfordringer som vold, overgrep, savn av forelder, og så videre.

Velg tema for rolleleken basert på din kjennskap til barnets erfaringer (for eksempel hvordan barnet kom til krisesenteret eller voldserfaringer) og behov du ser hos barnet/ familien.

Gruppesamtale med barn

Å dele erfaringer med andre barn i samme situasjon kan gi barnet en følelse av at han/hun ikke står alene. Det kan frigjøre barnet fra det tabubelagte ved opplevelse og dermed dempe smerten. Gruppesamtaler gir også mulighet til å snakke om andre felles utfordringer knyttet til for eksempel reaksjoner på for eksempel

• vold
• skilsmisse
• flytting
• sikkerhet
• ny skole og barnehage
• samvær med voldsutøver
• skoleprestasjoner
• avhør

Søskensamtale

Søsken kan ha ganske forskjellig opplevelse av volden i familien. Alder, modenhet, kjønn og plassering i søskenflokken spiller inn. Som ansatt kan du formidle at selv om søsken har ulike oppfatninger av situasjonen, er alle opplevelsene like viktige og riktige. En felles samtale kan gi søsknene bedre forståelse av hverandres opplevelser og bidra til å avklare misforståelser. Dette kan skape en mer felles forståelse av volden, noe som kan styrke forholdet også mellom søsknene.

Samtale med barn og voldsutsatt forelder

Mange barn som kommer til et krisesenter har ikke snakket om volden med den voldsutsatte forelderen før. I en felles samtale kan forelderen vise barnet at det er lov å snakke om volden og å bryte tabuer og taushet som ofte preger familien. For barnet kan det for eksempel være viktig å få bekreftet at volden virkelig har skjedd og at det ikke er barnets skyld.

Felles samtaler med barn og forelder kan bidra positivt på mange måter. Felles samtaler kan

• gi foreldre og barn mulighet til å bli kjent med hverandres opplevelser og følelser knyttet til det som har skjedd
• gi foreldre og barn mulighet til å oppklare misforståelser
• hjelpe forelder og barn til å utvikle en god allianse seg imellom, noe som kan ha stor betydning i en vanskelig fase
• gi forelder viktige tips til hvordan vedkommende kan snakke med barnet, både om volden og om andre temaer

Samtale med barn alene

Når barnet får ha en samtale alene, gir dette barnet en unik mulighet til å snakke fritt om opplevelser, tanker og følelser – uten å måtte ta hensyn til voldutsatte foreldre eller søsken. Barnet kan for eksempel være sint på forelderen, redd for å snakke om volden foran forelderen eller avstå fra å dele viktig informasjon av lojalitet til familiemedlemmer. I enesamtaler kan barna sette ord på volden og få hjelp til å forstå hva som har skjedd og hvorfor - helt uavhengig av andres oppfatninger.

I planlegging av og oppfølging etter samtaler med barnet, er det viktig at du samarbeider med barnets forelder og forelders kontaktperson. Gjennom samarbeidet med barnet vil du få mange innspill til hva som er viktig i oppfølgingen av den voksne i sin utøvelse av foreldrerollen.

Når politiet etterforsker volden og skal foreta tilrettelagt avhør av barn, foregår dette vanligvis på statens barnehus.

Formålet med avhøret er å fremskaffe så nøyaktig og fullstendig informasjon fra barnet som mulig. Tilrettelagte avhør skal gjennomføres på en måte som ivaretar barnets sårbarhet.

Statens barnehus er opprettet for at barn som kan være utsatt for vold eller overgrep skal få tilrettelagte avhør og god og koordinert oppfølging.

• Les mer om tilrettelagte avhør og Statens barnehus her.
• Forskrift om tilrettelagte avhør finner du her.

Slik kan du forberede barnet

Tilrettelagte avhør skal skje innen gitte frister (straffeprosessloven § 239 e). Å bli innkalt til avhør kan oppleves som en stor belastning for barnet, både i tiden før og under avhøret. Barnet skal snakke om vanskelige opplevelser med en ukjent person. Dette kan påvirke både hukommelsen og evnen til å konsentrere seg.

Ved å gi barnet god informasjon på forhånd, kan du hjelpe barnet med å være best mulig forberedt. Det kan øke opplevelsen av trygghet og mestring under avhøret. Informasjonen må tilpasses barnets alder og modenhet.

Før avhøret er det flere ting du kan gjøre:

Informer barnet grundig om hvorfor det skal til avhør, om plikten til å vitne i en straffesak (straffeprosessloven § 108).

• Fritak fra vitneplikten kan gjelde ved for eksempel lang reisevei (straffeprosessloven § 109). Fritak fra vitneplikten, når den siktede er nærstående familie, gjelder fra og med fylte 12 år (straffeprosessloven § 122).
• Informer barnet grundig om hvordan avhøret vil bli gjennomført. Fortell hvordan barnehuset ser ut. Vis gjerne bilder og/eller dra på besøk slik at barnet kan hilse på de som jobber der, hvis det er mulig.
• Informer barnet om rettigheter som vitne (se neste avsnitt).
• La barnet komme til orde om hvilke bekymringer det bærer på knyttet til avhøret.
• Forbered barnet på hvilke reaksjoner og gjenopplevelser som kan komme under og etter avhøret, når det forteller om vanskelige opplevelser og følelser.

Barns rettigheter som vitne

Barn under 16 år og voksne med utviklingshemming har anledning til å ha med seg en støtteperson til avhøret (påtaleinstruksen § 8-12). Hvis barnet ønsker det, kan du som barnets kontaktperson delta som støtteperson.

Barnet kan også ha rett til bistandsadvokat (straffeprosessloven § 107 a), som oppnevnes av retten. Retten til bistandsadvokat gjelder uavhengig av alder, og er knyttet til hvilke straffbare forhold barnet har vært utsatt for.

Les om vilkårene for å få bistandsdvokat på dinutvei.no her.

Derfor er det viktig at barnet vitner

Barns vitnemål kan gi viktig informasjon for å belyse en straffesak best mulig. At barnet selv kan vitne, er også i tråd med bestemmelser i barnevernkonvensjonen og barneloven om barns rett til å uttale seg og si sin mening om temaer som berører dem og til å bli beskyttet mot vold og overgrep. (Barnekonvensjonens artikler 12, 13 og 19). Det er også viktig med tanke på deres rett til erstatning.

Ikke påvirk barnets fortellinger

I samtalene med barnet er det viktig at du benytter samtalemetoder som i minst mulig grad påvirker barnets fortellinger. Dette gjøres blant annet ved å stille åpne spørsmål, følge barnets initiativer og å være opptatt av barnets opplevelser. Du kan avgrense temaene til det du trenger å vite av hensyn til barnets sikkerhet og det barnet selv ønsker å snakke om.

Det er viktig at ikke alle instanser (barnevern, politi, krisesenter, BUP, etc.) spør barnet om hva det har opplevd. Barnet skal slippe å fortelle flere ganger. Å bli spurt, om og om igjen, kan føre til at barnet opplever seg «ferdigsnakket» før avhør og ikke ønsker å fortelle om hva det har opplevd.

Når barn ikke forstår eller snakker norsk tilstrekkelig til å få utbytte av en samtale om sensitive temaer, er det nødvendig med tolk. Barnet skal kunne forstå informasjonen som gis, kunne formidle seg og bli forstått.

Krisesenterloven § 3 pålegger kommunen å sikre brukerne tilgang til kvalifisert tolk dersom dette er nødvendig for at de skal få et fullgodt tilbud. Kommunen skal også sørge for rutiner for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolketjenester. Denne bestemmelsen gjelder også for barn.

Før tolkesamtalen

Ta en kort samtale med tolken på forhånd, for å avklare tolkens rolle, at barnet befinner seg på krisesenter og i en vanskelig livssituasjon, i tillegg til hva du ønsker med samtalen (formål). Understrek tolkeregler som:

• Tolken skal kun gjengi det barnet og den voksne sier ord for ord.
• Tolken skal ikke stille egne spørsmål til barnet.
• Hvis barnet på eget initiativ snakker med tolken, skal det videreformidles til deg som ansatt.

Under samtalen

Plasser stolene slik at du har god øyekontakt med barnet.

Plasser gjerne tolken mellom deg og barnet i en trekant, for å nøytralisere asymmetrien i at det er overvekt voksne sammenlignet med barnet.

De fleste barn har ikke erfaring med samtaler med tolk. Det kan være en fordel i starten av samtalen at du går gjennom:

• tolkens rolle
• hvordan en samtale med tolk fungerer

Øv med barnet for å hjelpe det til å forstå tolkens rolle. Snakk om et enkelt tema, som for eksempel noe du vet barnet liker, et TV-program eller lignende

• Ha øyekontakt med barnet både når du snakker og når tolken formidler.
• Ha pauser i samtalen hvis det varer over tid.

Etter samtalen

Etter samtalen kan du vurdere:

• Hadde tolken tilstrekkelig personlig egnethet og kvalifikasjoner til samtaler med barn?
• Fungerte samtalen bra?
• Vil det være en fordel med samme tolk i neste samtale?
• Ser det ut til å være best for barnet med tolk tilstede eller med telefontolk?

Alder spiller en avgjørende rolle for hvordan barn opplever, forstår og reagerer på ulike situasjoner i livet. For at barnet skal kunne formidle hva som har skjedd og hvordan det opplever situasjonen, må samtalene tilpasses barnets alder og mentale utvikling.

Du kan lese mer om barns utvikling og samtalekompetanse på noknorge sine sider her.