Mange av foreldrene som har barn i fosterhjem eller institusjon, utrykker et stort behov for å snakke om opplevelsene og følelsene sine.
Sterke følelsesuttrykk er vanlig blant foreldrene. Dette gjelder både i den akutte fasen etter at barnet er flyttet, og i den vanskelige ventetiden før saken skal opp i Fylkesnemnda eller Tingretten. Foreldrene er ofte bekymret for utfallet av en sak som skal opp i Fylkesnemda eller Tingretten, og de trenger noen å snakke med om tanker og følelser knyttet til dette.
"Akkurat som «saken min» er mye mer enn bare papirer på et kontor, mye mer enn barn i fosterhjem. Det er grunner, det er samtaler, det er tanker det er refleksjoner det er følelser, det er sorg. Det er meg, og det er mitt liv. Hvordan har jeg det? Hvor mange tror du har spurt, som virkelig ønsker å vite svaret?" (Sitat fra forelder)
Foreldrene kan også ha behov for en samtalepartner selv om det har gått lang tid siden barnet flyttet. Foreldrene føler seg ofte svært stigmatiserte, både i familie/ nettverk, og i møtet med det offentlige hjelpeapparatet. De er redde for å bli møtt med anklager og lite forståelse, og det kan derfor være vanskelig å snakke med andre om det som er skjedd.
Mange av foreldrene er mer usikre på om det er trygt å fortelle om egne opplevelser og følelser enn andre som kommer til familievernet. De kan også være mindre vant til å reflektere omkring egne behov. Det er derfor ekstra viktig at du som terapeut har fokus på de grunnleggende elementene i de terapeutiske møtene
Fokuser på foreldrenes ressurser. Foreldrene utrykker ofte at de ser på seg selv som mislykkede foreldre, og de opplever at andre ser på dem på samme måten. De har behov for å utvide sin identitetsforståelse, og for at noen er interessert i hva som de har fått til og hvilke ressurser de har. Utforskende terapiformer som har et ressursfokus kan derfor være nyttige.
Aktuelle tilnærminger:
- Narrativ tilnærming
- Løsningsfokusert terapi (LØFT)
- Emosjonelt fokusert tilnærming (EFT)
- Anerkjennende kommunikasjon
Forslag til spørsmål:
- Hvordan var det for deg da de fortalte at de ville flytte barna i fosterhjem/hadde hentet barna på skolen/i barnehagen?
- Hadde du noen å snakke med?
- Hva gjorde at du holdt ut?
- Hvor hentet du kreftene fra?
- Hva hadde du hatt behov for når dette skjedde /eller hva tenker du ville vært viktig for andre foreldre som opplever lignende ting?
Vær forberedt på at foreldre med minoritetsbakgrunn kan ha en annen måte å utrykke seg på og vise følelser på enn det som er vanlig blant foreldre med majoritetsbakgrunn. For mange minoritetsforeldre kan det være godt å få snakke om situasjonen
- på sitt eget språk
- med noen som forstår både deres egen kultur og det norske samfunnet
- som har god kjennskap til barnevernstjeneste