Haagkonvensjonen av 1996 skal anvendes av myndigheter som treffer beskyttelsestiltak for barn eller som skal vurdere hvem som har foreldreansvar eller vergemål for barn. Lov om Haagkonvensjonen 1996 regulerer dette.
Hvem skal bruke konvensjonen?
Domstoler, barneverntjenesten, fylkesnemnda, fylkesmannen og andre beslutningstakere skal bruke konvensjonen. Haagkonvensjonen kan bidra til at flere saker blir løst til barnets beste.
Bufdir er sentralmyndighet
Bufdir er norsk sentralmyndighet for saker etter konvensjonen. Haagkonvensjonen 1996 inneholder bestemmelser om internasjonale privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. Bufdirs oppgaver følger av konvensjonen og lov med forskrift.
Sentralmyndighetene har en nøkkelrolle i det løpende konvensjonssamarbeidet om enkeltsaker. Det fremgår av konvensjonen at sentralmyndigheten blant annet skal samarbeide med andre sentralmyndigheter og sikre samarbeid mellom myndigheter i egne stater. Videre skal sentralmyndigheten formidle informasjon om statens lover og tjenester om beskyttelsestiltak for barn.
Sentralmyndigheten kan
- videreformidle og bistå ved anmodninger fra utenlandske myndigheter
- bistå norske myndigheter ved anmodninger til utlandet
- bistå den kommunale barnevernstjenesten i dialogen med utenlandske myndigheter
- bistå norske myndigheter som skal anmode for eksempel utenlandske myndigheter om informasjon om et barn
- bistå i saker om plassering av barn over landegrenser
- bistå i saker om overføring av jurisdiksjon
Forskrift til lov om Haagkonvensjonen 1996 om sentralmyndigheten mv. § 2
Barnevernstjenesten bør ta kontakt med Bufdir ved behov for samarbeid og dialog med andre stater.
Telefon: 466 15 000
E-post: SentralmyndighetHaag1996@bufdir.no
Hva regulerer Haagkonvensjonen 1996?
Haagkonvensjonen 1996 er en konvensjon som regulerer jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid om foreldremyndighet og beskyttelsestiltak for barn.
Beskyttelsestiltak
Konvensjonen gjelder beskyttelsestiltak i form av rettslige eller administrative avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon, samt forvaltning av barnets formue. Den gjelder også foreldremyndighet som følger direkte av en lovbestemmelse eller avtale.
Hvilken stat kan treffe beskyttelsestiltak?
Konvensjonen regulerer hvilken stat som kan treffe beskyttelsestiltak for barn. Hovedregelen etter konvensjonen er at staten der barnet har vanlig bosted, kan treffe beskyttelsestiltak. Staten som barnet oppholder seg i, kan likevel treffe midlertidige tiltak og tiltak i hastesituasjoner. En sak kan unntaksvis overføres til en annen stat som barnet har tilknytning til når dette er til barnets beste.
Konvensjonen har også regler om hvilken stats lovverk som skal brukes, og regler om anerkjennelse og gjennomføring av beskyttelsestiltak for barn truffet i andre stater.
Samarbeid og informasjonsutveksling
Konvensjonen legger til rette for samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonsstater om enkeltsaker. Stater som har sluttet seg til konvensjonen har mulighet til å plassere barn i omsorgstiltak i andre konvensjonsstater. Konvensjonen legger til rette for:
- samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonsstater om enkeltsaker. Dette kan bli spesielt viktig i barnevernssaker
- at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt selv om barnet og den andre forelderen flytter til et annet land.
Rettslige eller administrative avgjørelser som blir berørt:
- foreldreansvar
- fast bosted
- samvær
- vergemål
- plasseringer i fosterhjem og institusjon
- forvaltning av barnets formue
Regler om foreldremyndighet etter en lovbestemmelse eller avtale
Foreldreansvar fastsatt i lov eller ved avtale i barnets tidligere og nåværende bostedsstat skal legges til grunn i en konkret sak der spørsmål om hvem som har myndighet over barnet, er en del av vurderingen. Dette gjelder også når barnets tidligere vanlige-bostedsstat er en ikke-konvensjonsstat. Dette er nedfelt i barneloven § 84 a. Dette er regler som blant annet får betydning i barnevernssaker.